Smørbuk

Det var en gang en kone som satt og bakte. Hun hadde en liten gutt, han var så tykk og lubben og ville så gjerne ha god mat, og derfor kalte hun ham Smørbuk. Og så hadde hun en hund som het Guldtand. Plutselig begynte hunden å bjeffe.

«Løp ut, du Smørbukken min,» sa kona, «og se etter hvem det er Guldtand bjeffer på.» Så sprang gutten ut og kom inn igjen og sa: «Å, Gud bevare meg, der kommer en stor, lang haugkjerring med hodet under armen og en sekk på ryggen.» «Spring under bakstefjølen og gjem deg,» sa moren hans.

Så kom det store trollet inn. «God dag,» sa hun. «Gud signe deg,» sa mor til Smørbuk. «Er ikke Smørbuk hjemme i dag?» spurte trollet. «Nei, han er i skogen med faren sin og fanger rype,» svarte kona. «Det var da synd!» sa haugkjerringen.

«Jeg har en så fin liten sølvkniv som jeg ville gi ham.» «Pip, pip, her er jeg!» sa Smørbuk under bakstefjølen og kom frem. «Jeg er så gammel og stiv i ryggen,» sa trollet, «du får smette ned i sekken og ta den opp selv.» Da Smørbuk var kommet ned i sekken, kastet trollet den på ryggen og strøk av gårde.

Men da de var kommet et stykke på veien, ble trollet trøtt og spurte: «Hvor langt er det til å sove?» «En halv fjerding,» svarte Smørbuk. Så satte trollet fra seg sekken ved veien og gikk bort gjennom skauen og la seg til å sove.

Imens passet Smørbuk seg, tok kniven sin, klippet hull på sekken og smatt ut. Han la en stor tyristubbe i stedet og strøk hjem til moren sin. Da trollet kom hjem og så hva den hadde i sekken, ble det fryktelig sint.

Dagen etter satt kona og bakte igjen. Plutselig begynte hunden å bjeffe. «Løp ut, du Smørbukken min,» sa hun, «og se etter hva det er Guldtand bjeffer på.» «Å nei, å nei, det stygge beistet da!» sa Smørbuk.

«Nå kommer hun igjen med hodet under armen og en stor sekk på ryggen.» «Spring under bakstefjølen og gjem deg,» sa moren hans. «God dag!» sa trollet. «Er Smørbuk hjemme i dag?» «Nei, det er han ikke,» sa moren, «han er ute i skogen med faren sin og fanger rype.» «Det var da synd!» sa haugkjerringen, «for jeg har en vakker liten sølvgaffel jeg ville gi ham.» «Pip, pip, her er jeg!» sa Smørbuk og kom frem.

«Jeg er så stiv i ryggen,» sa trollet, «du får smette ned i sekken selv og ta den.» Da Smørbuk var kommet i sekken, slengte trollet den på ryggen og la av gårde. Da de var kommet et godt stykke på veien, ble hun trøtt og spurte: «Hvor langt er det til å sove?» «En halv mil,» svarte Smørbuk.

Så satte trollet fra seg sekken ved veien og gikk opp i skogen og la seg til å sove. Mens trollet gjorde det, fikk Smørbuk hull på sekken, og da han var kommet ut, la han en stor stein i stedet.

Da haugkjerringen kom hjem, gjorde hun opp en stor ild på peisen, satte over en diger kjele og skulle til å koke Smørbuk. Men da hun tok sekken og trodde hun skulle slippe Smørbuk i kjelen, falt steinen ut og slo hull i bunnen på den, så vannet rant ut og slukket varmen.

Da ble trollet sint og sa: «Om han så gjør seg aldri så tung, skal jeg lure ham likevel.»

Tredje gang gikk det akkurat som de to andre. Guldtand begynte å bjeffe, og så sa moren til Smørbuk: «Løp ut, du Smørbukken min, og se etter hvem det er Guldtand bjeffer på.» Så sprang Smørbuk ut og kom inn igjen og sa: «Å Gud bevare og trøste meg!

Det er trollet som kommer igjen, med hodet under armen og en sekk på ryggen.» «Spring under bakstefjølen og gjem deg,» sa moren hans. «God dag,» sa trollet og steg inn gjennom døren. «Er Smørbuk hjemme i dag?» «Nei, det er han ikke,» sa moren, «han er ute i skogen med faren sin og fanger rype.» «Det var da synd!» sa haugkjerringen, «for jeg har en vakker liten sølvske jeg ville gi ham.» «Pip, pip, her er jeg!» sa Smørbuk og kom frem under bakstefjølen.

«Jeg er så stiv i ryggen,» sa haugkjerringen, «du får smette ned i sekken og ta den selv.» Da Smørbuk var kommet ned i sekken, slengte trollet den på ryggen og la av gårde. Denne gangen reiste trollet ikke bort for seg selv og la seg til å sove, men hun strøk rett hjem med Smørbuk i sekken, og da de kom hjem, var det en søndag.

Så sa trollet til datteren sin: «Nå skal du ta Smørbuk og slakte ham og koke suppe på ham til jeg kommer igjen, for nå drar jeg til kirken og ber gjester.» Da trollet var reist, skulle datteren ta Smørbuk og slakte ham, men hun visste ikke helt hvordan hun skulle gjøre det.

«Vent, så skal jeg vise deg hvordan du skal bære deg ad, jeg,» sa Smørbuk. «Legg hodet ditt ned på krakken, skal du se.» Hun gjorde så, hun stakkar, og Smørbuk tok øksen og hogg hodet av henne som om det var en kylling.

Så la han hodet i sengen og kroppen i gryten og kokte suppe på datteren. Og da han hadde gjort det, kravlet han opp over døren og dro med seg tyristubben og steinen, og la den ene over døren og den andre opp på peispipen til trollet.

Da folkene kom hjem fra kirken og så hodet i sengen, trodde de at datteren lå og sov. Men så skulle de bort og smake på suppen. «Smaker godt, Smørbuksuppe!» sa kjerringen. «Smaker godt, dattersuppe!» sa Smørbuk. Men det hørte de ikke. Så tok haugtrollet skjeen og skulle smake.

«Smaker godt, Smørbuksuppe!» sa han. «Smaker godt, dattersuppe!» sa Smørbuk på peispipen. Da begynte de å lure på hvem det var som snakket, og ville ut og se. Men da de kom ut i døren, kastet Smørbuk tyristubben og steinen i hodet på dem og slo dem i hjel.

Så tok han alt gullet og sølvet som var i huset, og da ble han veldig rik. Og så dro han hjem til moren sin.