Barnas paradis

# book_id: global-gutenberg-translation-12ec9e5ed7154ac1a3d57dd0359825b3
# book_title: Barnas paradis
# chapter_id: 1-barnas-paradis
# chapter_title: Barnas paradis
# book_page: 1 / 6
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

For lenge, lenge siden, da verden fortsatt var ung, levde det et barn som het Epimetheus, og som verken hadde far eller mor. For at han ikke skulle føle seg ensom, sendte gudene et annet barn, som heller ikke hadde foreldre, for å være hans lekekamerat og hjelper. Hun het Pandora.

Det første Pandora så da hun kom inn i hytta der Epimetheus bodde, var en stor eske. Og nesten det første spørsmålet hun stilte ham, var: «Epimetheus, hva har du i den esken?»

«Min kjære lille Pandora,» svarte Epimetheus, «det er en hemmelighet. Du må være snill og ikke stille spørsmål om den. Esken ble etterlatt her for å oppbevares trygt, og jeg vet selv ikke hva den inneholder.»

Det er tusenvis av år siden mytene forteller oss at Epimetheus og Pandora levde, og verden i dag er svært forskjellig fra den den gang. Det var ingen fedre eller mødre som tok seg av barna, fordi det ikke fantes noen form for fare eller trøbbel. Det var ingen klær som måtte lappes, og det var rikelig med mat og drikke. Når et barn ønsket seg middag, fant det den voksende på et tre. Det var virkelig et svært behagelig liv. Ingen måtte arbeide, ingen måtte studere; alt var lek og dans og de søte stemmene til barn som snakket, sang som fugler eller lo lystig hele dagen lang.

Men Pandora var ikke helt fornøyd på grunn av Epimetheus' forklaring om esken. «Hvor kan den ha kommet fra?» fortsatte hun å spørre seg selv, «og hva i all verden kan det være inni den?» Til slutt snakket hun med Epimetheus.

«Du kan jo åpne esken,» sa Pandora, «så kan vi se innholdet med egne øyne.»

«Pandora, hva tenker du på?» utbrøt Epimetheus. Ansiktet hans viste så mye avsky ved tanken på å se inn i en eske som var blitt gitt ham på betingelse av at han aldri skulle åpne den, at Pandora fant det best å ikke foreslå det igjen. Likevel klarte hun ikke å slutte å tenke og snakke om det.

«I det minste,» sa hun, «kan du fortelle meg hvordan den kom hit.»

# book_id: global-gutenberg-translation-12ec9e5ed7154ac1a3d57dd0359825b3
# book_title: Barnas paradis
# chapter_id: 1-barnas-paradis
# chapter_title: Barnas paradis
# book_page: 2 / 6
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

“Den ble satt igjen ved døren,” svarte Epimetheus, “rett før du kom, av en person som så svært smilende og intelligent ut og knapt kunne la være å smile mens han satte den ned. Han hadde på seg en merkelig slags kappe og en hatt som så ut til å være delvis laget av fjær, slik at det så ut som den hadde vinger.”

“Hva slags stav hadde han?” spurte Pandora.

“Å, den merkeligste staven du noen gang har sett!” utbrøt Epimetheus. “Den var som to slanger som krøllet seg rundt en pinne, skåret så naturtro at jeg først trodde slangene var levende.”

“Jeg kjenner ham,” sa Pandora ettertenksomt. “Ingen andre har en slik stav. Det var Merkur, og han brakte meg hit i tillegg til esken. Utvilsomt var den ment for meg, og mest sannsynlig inneholder den pene kjoler som jeg kan ha på meg, eller leker til oss begge, eller noe godt å spise.”

“Kanskje det,” svarte Epimetheus og vendte seg bort, “men inntil Merkur kommer tilbake og gir sin tillatelse, har ingen av oss rett til å løfte på lokket.”

En dag, ikke lenge etterpå, dro Epimetheus ut for å samle fiken og druer alene, uten å spørre Pandora. Helt siden hun hadde kommet, hadde han hørt om den esken – ingenting annet enn den esken – og han var lei av den. Så snart han var borte, knelte Pandora ned på gulvet og så intenst på den.

Esken var laget av vakkert tre, svært polert slik at Pandora kunne se ansiktet sitt i den. Kantene og hjørnene var utskåret med fantastisk dyktighet. Rundt kanten var det avbildet grasiøse menn og kvinner og de vakreste barna man noen gang hadde sett, hvilende eller leikende i hager og skoger. Det vakreste ansiktet av dem alle var skåret i høyrelieff midt på esken. Det var ingenting annet enn det mørke, glatte treverket og det ene ansiktet med en blomsterkrans rundt pannen. Trekkene hadde et slags skøyeraktig uttrykk, til tross for all sin skjønnhet, og hvis munnen hadde snakket, ville den sannsynligvis ha sagt: “Vær ikke redd, Pandora! Hva skade kan det være ved å åpne en eske? Bry deg ikke om den stakkars, enfoldige Epimetheus. Du er klokere enn ham og har ti ganger så mye mot. Åpne esken, og se om du ikke finner noe veldig pent.”

# book_id: global-gutenberg-translation-12ec9e5ed7154ac1a3d57dd0359825b3
# book_title: Barnas paradis
# chapter_id: 1-barnas-paradis
# chapter_title: Barnas paradis
# book_page: 3 / 6
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

På denne bestemte dagen, da Pandora var alene, ble nysgjerrigheten hennes så stor at hun til slutt tok på esken. Hun var mer enn halvt bestemt på å åpne den hvis hun kunne. Først prøvde hun å løfte den. Den var tung – altfor tung for den spinkle styrken til et barn som Pandora. Hun løftet den ene enden av esken noen få tommer fra gulvet og lot den så falle ned med et ganske høyt dunk. Et øyeblikk senere trodde hun nesten at hun hørte noe bevege seg inni. Hun var ikke helt sikker, men nysgjerrigheten hennes ble sterkere enn noen gang. Plutselig la hun merke til en merkelig gullknute som bandt esken. Hun tok den i fingrene, og nesten uten å mene det, begynte hun snart ivrig å prøve å løse den opp.

Det var virkelig en svært innviklet knute, men til slutt, ved ren tilfeldighet, vred Pandora på snoren, og den løsnet seg, som ved magi. Esken hadde ingen lås.

“Dette er det merkeligste jeg noen gang har opplevd,” sa Pandora. “Hva vil Epimetheus si? Og hvordan kan jeg muligens knyte den igjen?”

Så kom tanken til hennes rampete lille hjerte at siden hun ville bli mistenkt for å ha kikket i esken, kunne hun like godt gjøre det med en gang.

Da Pandora løftet lokket, ble hytta plutselig mørkere, for en svart sky hadde feid over solen og så ut til å begrave den levende. Det hadde vært et lavt knurring og klagende lyder som brøt ut i et kraftig tordendrønn. Men Pandora brydde seg ikke om alt dette. Hun løftet lokket nesten helt opp og kikket inn. Det virket som om en plutselig svarm av bevingede skapninger fløy forbi henne, idet de tok flukten ut av esken. Samtidig hørte hun Epimetheus’ stemme i døråpningen, mens han utbrøt som i smerte: “Å, jeg er stukket! Jeg er stukket! Slemme Pandora, hvorfor har du åpnet denne onde esken?”

# book_id: global-gutenberg-translation-12ec9e5ed7154ac1a3d57dd0359825b3
# book_title: Barnas paradis
# chapter_id: 1-barnas-paradis
# chapter_title: Barnas paradis
# book_page: 4 / 6
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Pandora slapp lokket og så opp for å se hva som hadde skjedd med Epimetheus. Tordenskyen hadde gjort rommet så mørkt at hun ikke klarte å se tydelig hva som befant seg der inne. Men hun hørte en ubehagelig summing, som om mange enorme fluer eller gigantiske bier fløy omkring. Da øynene hennes ble vant til mørket, så hun en skare av stygge, små skikkelser som så svært ondsinnete ut, med flaggermusvinger og fryktelig lange brodd i halen. Det var en av disse som hadde stukket Epimetheus. Ikke lenge etter begynte Pandora selv å gråte. Et avskyelig lite monster hadde slått seg ned på pannen hennes og ville ha stukket henne dypt hvis ikke Epimetheus hadde kommet løpende og feid det bort.

Nå, hvis du ønsker å vite hva disse stygge skapningene som slapp ut av esken var, må jeg fortelle deg at de var hele familien av jordiske plager. Der var onde lidenskaper, mange slags bekymringer, mer enn hundre og femti sorger, sykdommer i et enormt antall merkelige og smertefulle former, og flere typer ugjerninger enn det ville være nyttig å snakke om. Kort sagt, alt som siden har plaget menneskehetens sjeler og kropper, var innelukket i den mystiske esken som Epimetheus og Pandora hadde fått til oppgave å vokte trygt, slik at verdens lykkelige barn aldri skulle bli plaget av dem. Hadde de vært trofaste mot oppdraget sitt, ville alt ha gått bra. Ingen voksen ville noen gang ha vært trist, og ingen barn ville ha hatt grunn til å felle en eneste tåre, fra den stunden og frem til nå.

Men det var umulig for de to barna å holde den stygge svermen inne i den lille hytta si. Pandora slo opp vinduer og dører for å prøve å bli kvitt dem, og ganske riktig fløy de bevingede plagene bort og plaget og pinte folk overalt, slik at ingen av dem smilte på mange dager etterpå. Og jordens barn, som tidligere hadde virket evig unge, ble nå eldre dag for dag og ble snart til ungdommer og jomfruer, menn og kvinner, og så til gamle mennesker, før de engang hadde drømt om noe slikt.

# book_id: global-gutenberg-translation-12ec9e5ed7154ac1a3d57dd0359825b3
# book_title: Barnas paradis
# chapter_id: 1-barnas-paradis
# chapter_title: Barnas paradis
# book_page: 5 / 6
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

I mellomtiden ble den rampete Pandora og Epimetheus værende i hytta. Begge hadde blitt smertefullt stukket. Epimetheus satte seg sullen i et hjørne med ryggen mot Pandora. Den stakkars lille Pandora kastet seg på gulvet og hvilte hodet mot den skjebnesvangre esken, mens hun gråt som om hjertet hennes skulle briste. Plutselig hørtes et forsiktig, lite bank på innsiden av lokket.

“Hva kan det være?” utbrøt Pandora og løftet hodet. Men Epimetheus var for nedfor til å svare.

Bankingen kom igjen! Det hørtes ut som de bittesmå knokene på en fehånd.

“Hvem er du?” spurte Pandora. “Hvem er du inne i denne fryktelige esken?”

En søt, liten stemme kom innenfra: “Løft bare lokket, så skal du se.”

“Nei, nei,” svarte Pandora. “Jeg har fått nok av å løfte lokket. Du skal aldri tro at jeg vil være så dum at jeg slipper deg ut.”

“Åh,” sa den søte, lille stemmen igjen, “du bør virkelig slippe meg ut. Jeg er ikke som de slemme skapningene som har stikk i halen. De har ingen forbindelse med meg, som du snart ville funnet ut hvis du bare hadde løftet lokket.”

Faktisk var det en slags munter trolldom i tonen som gjorde det nesten umulig å si nei til det denne lille stemmen ba om. Pandoras hjerte ble lysere for hvert ord som kom fra esken. Også Epimetheus hadde forlatt hjørnet sitt og virket i bedre humør.

“Epimetheus!” utbrøt Pandora. “Uansett hva som skjer, har jeg bestemt meg for å løfte lokket.”

“Og siden lokket ser ut til å være veldig tungt,” sa Epimetheus og løp over rommet, “skal jeg hjelpe deg.”

Så løftet de to barna lokket sammen. Ut fløy en solfylt, smilende liten skikkelse og svevde rundt i rommet, og spredte lys dit hun gikk. Har du noen gang fått solskinnet til å danse inn i mørke hjørner ved å reflektere det fra et lite speil? Slik dukket den vingede, muntre fremmede opp i mørket i hytta. Hun fløy bort til Epimetheus og la den letteste berøring av fingeren sin på det betente stedet hvor han hadde blitt stukket, og umiddelbart var smerten borte. Så kysset hun Pandora på pannen, og hennes smerte ble også kurert.

“Hvem er du, vakre skapning?” spurte Pandora.

# book_id: global-gutenberg-translation-12ec9e5ed7154ac1a3d57dd0359825b3
# book_title: Barnas paradis
# chapter_id: 1-barnas-paradis
# chapter_title: Barnas paradis
# book_page: 6 / 6
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

“Jeg skal kalles Håp,” forklarte den solstrålende skikkelsen. “Og fordi jeg er en så glad person, ble jeg pakket ned av gudene i esken for å gjøre opp for flokken av stygge problemer. Vær aldri redd! Vi skal klare oss ganske bra til tross for dem.”

“Dine vinger er farget som regnbuen,” utbrøt Pandora. “Så vakre!”

“Og vil du bli hos oss,” spurte Epimetheus, “for alltid?”

“Så lenge dere trenger meg,” sa Håp, “og det vil være så lenge dere lever i denne verden. Jeg lover aldri å svikte dere.”

Så fant Pandora og Epimetheus Håp, og det har alle andre som har stolt på henne siden den dagen også gjort. Problemer flyr fortsatt rundt i verden, men vi har den herlige, lysende feen Håp til å helbrede deres stikk og gjøre verden ny for oss.