Sult

Det var i den tiden jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige byen, som ingen forlater før han har fått merker av den.

Jeg ligger våken på kvisten min og hører en klokke nedenunder meg slå seks slag; det var allerede ganske lyst, og folk begynte å ferdes opp og ned i trappene. Nede ved døren, hvor rommet mitt var tapetsert med gamle numre av Morgenbladet, kunne jeg så tydelig se en kunngjøring fra fyrdirektøren, og litt til venstre derfra et fett, bugnende annonse fra baker Fabian Olsen om nybakt brød.

Straks jeg slo øynene opp, begynte jeg av gammel vane å tenke etter om jeg hadde noe å glede meg til i dag. Det hadde vært litt knapt for meg i den siste tiden; den ene etter den andre av eiendelene mine var brakt til «Onkel», jeg var blitt nervøs og utålmodig, et par ganger hadde jeg også ligget til sengs en dags tid av svimmelhet. Nå og da, når lykken var god, kunne jeg drive det til å få fem kroner av et eller annet blad for en føljetong.

Det lysnet mer og mer, og jeg gav meg til å lese på annonsene nede ved døren; jeg kunne endog skjelne de magre, grinende bokstavene om «Liksvøp hos Jomfru Andersen, til høyre i porten». Det sysselsatte meg en lang stund, jeg hørte klokken slå åtte nedenunder, før jeg stod opp og kledde på meg.

Jeg åpnet vinduet og så ut. Der jeg stod, hadde jeg utsikt til en klessnor og en åpen mark; langt ute lå ruinen tilbake av en nedbrent smie, hvor noen arbeidere var i ferd med å rydde opp. Jeg la meg med albuene ned i vinduet og stirret ut i luften. Det ble ganske visst en lys dag, høsten var kommet, den fine, svale årstiden hvor alt skifter farge og forgår. Støyen var allerede begynt å lyde i gatene og lokket meg ut; dette tomme værelset, hvis gulv gynget opp og ned for hvert skritt jeg tok over det, var som en gisten, uhyggelig likkiste; det var ingen ordentlig lås for døren og ingen ovn i rommet; jeg pleide å ligge på strømpene om natten for å få dem litt tørre til om morgenen. Det eneste jeg hadde å fornøye meg ved, var en liten rød gyngestol, som jeg satt i om aftenene og døste og tenkte på mangehånde ting.

Når det blåste hardt, og dørene nedenunder stod åpne, lød det alle slags underlige hvin opp gjennom gulvet og inn fra veggene, og Morgenbladet nede ved døren fikk revner så lange som en hånd.

Jeg reiste meg og undersøkte en bylt borte i krogen ved sengen etter litt til frokost, men fant intet og vendte tilbake til vinduet igjen.

Gud vet, tenkte jeg, om det aldri skal nytte meg å søke etter en bestilling mer! Disse mange avslagene, disse halve løftene, rene nei, nærede og skuffede håp, nye forsøk, som hver gang løp ut i intet, hadde gjort det av med motet mitt. Jeg hadde til slutt søkt en plass som regningsbud, men var kommet for sent; dessuten kunne jeg ikke skaffe sikkerhet for femti kroner. Det var alltid et eller annet til hinder. Jeg meldte meg også til brannkorpset. Vi stod halvthundre mann i forhallen og satte brystet ut for å gi inntrykk av kraft og stor dristighet. En fullmektig gikk omkring og beså disse søkerne, følte på armene deres og gav dem et og annet spørsmål, og meg gikk han forbi, rystet bare på hodet og sa at jeg var kassert på grunn av brillene mine. Jeg møtte opp på ny, uten briller, jeg stod der med rynkede bryn og gjorde øynene mine så hvasse som kniver, og mannen gikk meg atter forbi, og han smilte — han hadde kjent meg igjen.

Det verste av alt var at klærne mine var begynt å bli så dårlige at jeg ikke lenger kunne fremstille meg til en plass som et skikkelig menneske.

Hvor det hadde gått jevnt og regelmessig nedover med meg hele tiden! Jeg stod til slutt så besynderlig blottet for alt mulig, jeg hadde ikke engang en kam igjen eller en bok å lese i når det ble meg for trist. Hele sommeren utover hadde jeg søkt ut på kirkegårdene eller opp i Slotsparken, hvor jeg satt og forfattet artikler for bladene, spalte etter spalte om de forskjelligste ting, underlige påfunn, luner, innfall av min urolige hjerne; i fortvilelse hadde jeg ofte valgt de fjerneste emner, som voldte meg lange tiders anstrengelse og aldri ble optatt. Når et stykke var ferdig, tok jeg fatt på et nytt, og jeg ble ikke ofte nedslått av redaktørenes nei; jeg sa stadig til meg selv at engang ville det jo lykkes. Og virkelig, stundom, når jeg hadde hell med meg og fikk det litt godt til, kunne jeg få fem kroner for en ettermiddags arbeid.

Jeg reiste meg atter opp fra vinduet, gikk hen til vaskevannsstolen og dynket en smule vann på de blanke bukseknærne for å svarte dem litt og få dem til å se litt nye ut. Da jeg hadde gjort dette, stakk jeg som vanlig papir og blyant i lommen og gikk ut. Jeg gled meget stille nedover trappene for ikke å vekke vertinnens oppmerksomhet; det var gått et par dager siden husleien min forfalt, og jeg hadde ikke noe å betale med nå mer.

Klokken var ni. Vognrammel og stemmer fylte luften, et uhyre morgenkor, blandet med fotgjengernes skritt og smellene fra hyrekuskenes svøper. Denne støyende ferdselen overalt opplivet meg straks, og jeg begynte å føle meg mer og mer tilfreds. Intet var fjernere fra min tanke enn bare å gå en morgentur i frisk luft. Hva kom luften mine lunger ved? Jeg var sterk som en rise og kunne stanse en vogn med skulderen. En fin, selsom stemning, følelsen av den lyse likegyldigheten, hadde bemektiget seg meg. Jeg gav meg til å iaktta de menneskene jeg møtte og gikk forbi, leste plakatene på veggene, mottok inntrykk fra et blikk, slengt til meg fra en forbifarende sporvogn, lot hver bagatell trenge inn på meg, alle små tilfeldigheter som krysset min vei og forsvant.

Når man bare hadde seg litt til mat en slik lys dag! Inntrykket av den glade morgenen overveldet meg, jeg ble uregjerlig tilfreds og gav meg til å nynne av glede, uten noen bestemt grunn. Ved en slakterbutikk stod en kone med en kurv på armen og spekulerte på pølser til middag; idet jeg passerte henne, så hun hen på meg. Hun hadde bare én tann i munnen. Nervøs og lett påvirkelig som jeg var blitt de siste dagene, gjorde konens ansikt straks et motbydelig inntrykk på meg; den lange, gule tannen så ut som en liten finger som stod opp fra kjeven, og blikket hennes var enda fullt av pølse da hun vendte det mot meg. Jeg mistet med en gang appetitten og følte kvalme. Da jeg kom til basarene, gikk jeg hen til springet og drakk litt vann; jeg så opp — klokken var ti i Vor Frelsers tårn.

Jeg gikk videre gjennom gatene, drev om uten bekymring for noe som helst, stanset ved et hjørne uten å behøve det, bøyde av og gikk en sidegate uten å ha ærend dit; jeg lot det stå til, førtes omkring i den glade morgenen, vugget meg sorgfritt frem og tilbake blant andre lykkelige mennesker; luften var tom og lys, og mitt sinn var uten en skygge.

I ti minutters tid hadde jeg stadig hatt en gammel, halt mann foran meg. Han bar en bylt i den ene hånden og gikk med hele legemet, arbeidet av all makt for å skyte fart. Jeg hørte hvor han pustet av anstrengelse, og det falt meg inn at jeg kunne bære byltet hans; jeg søkte dog ikke å innhente ham. Oppe i Grændsen møtte jeg Hans Pauli, som hilste og skyndte seg forbi. Hvorfor hadde han slikt hastverk? Jeg hadde slett ikke i sinne å be ham om en krone, jeg ville også med det aller første sende ham tilbake et teppe som jeg hadde lånt av ham for noen uker siden. Og ved tanken på denne artikkelen følte jeg med en gang gjennomstrømmet av trang til å ta fatt straks og øse av min fulle hjerne; jeg ville finne meg et passende sted i Slotsparken og ikke hvile før jeg hadde fått den ferdig.

Men den gamle krøbling gjorde fremdeles de samme sprellende bevegelser foran meg i gaten. Det begynte til slutt å irritere meg å ha dette skrøpelige mennesket foran meg hele tiden. Reisen hans syntes aldri å ta slutt; kanskje hadde han bestemt seg for akkurat det samme stedet som jeg, og jeg skulle hele veien ha ham for øynene. I min opphisselse forekom det meg at han ved hver tvergate saknet litt og liksom ventet på hvilken retning jeg ville ta, hvorpå han igjen svingte byrden høyt i luften og gikk av ytterste makt for å få forsprang. Jeg går og ser på dette masede vesenet og blir mer og mer oppfylt av forbitrelse mot ham; jeg følte at han litt etter litt ødela min lyse stemning og trakk den rene, skjønne morgenen med seg ned i heslighet på samme tid. Han så ut som et stort humpende insekt som med vold og makt ville slå seg til en plass i verden og forbeholde seg fortauet for seg selv alene.

Da vi var kommet på toppen av bakken, ville jeg ikke lenger finne meg i det, jeg vendte meg mot et butikkvindu og stanset for å gi ham anledning til å komme vekk. Da jeg etter noen minutters forløp atter begynte å gå, var mannen foran meg igjen, også han hadde stått bom stille. Jeg gjorde, uten å tenke meg om, tre fire rasende skritt fremad, innhentet ham og slo mannen på skulderen.

Han stanset med ett. Vi gav oss begge til å stirre på hverandre.

«En liten skilling til melk!» sa han endelig og la hodet på skakke.

Se så, nå sto jeg godt i det! Jeg følte i lommene og sa:

«Til melk ja. Hm. Det er smått med pengene i disse tider, og jeg vet ikke hvor trengende De kan være.»

«Jeg har ikke spist siden i går i Drammen,» sa mannen; «jeg eier ikke en øre, og jeg har ikke fått arbeid ennå.»

«Er De håndverker?»

«Ja, jeg er nådler.»

«Hvilket?»

«Nådler. Forresten kan jeg også gjøre sko.»

«Det forandrer saken,» sa jeg. «De får vente her i noen minutter, så skal jeg gå etter litt penger til Dem, noen øre.»

Jeg gikk i største hast nedad Pilestredet, hvor jeg visste om en pantelåner i annen etasje; jeg hadde for øvrig aldri vært hos ham før. Da jeg kom inn i porten, trakk jeg skyndsomt min vest av, rullet den sammen og stakk den under armen; derpå gikk jeg oppad trappen og banket på til sjappen. Jeg bukket og kastet vesten på disken.

«Halvannen krone,» sa mannen.

«Ja ja, takk,» svarte jeg. «Hadde det ikke vært det at den begynte å bli litt for knapp til meg, så ville jeg ikke ha skilt meg ved den, naturligvis.»

Jeg fikk pengene og seddelen og begav meg tilbake. Det var i grunnen et utmerket påfunn, dette med vesten; jeg ville endog få penger til overs til en rikelig frokost, og innen aften skulle så min avhandling om Fremtidens Forbrydelser være i stand. Jeg begynte på stedet å finne tilværelsen blidere, og jeg skyndte meg tilbake til mannen for å få ham fra hånden.

«Vær så god!» sa jeg til ham. «Det gleder meg at De har henvendt Dem til meg først.»

Mannen tok pengene og begynte å mønstre meg med øynene. Hva sto han og stirret etter? Jeg hadde det inntrykket at han især undersøkte mine bukseknær, og jeg ble trett av denne uforskammetheten. Trodd slyngelen at jeg virkelig var så fattig som jeg så ut for? Hadde jeg kanskje ikke så godt som begynt å skrive på en artikkel til ti kroner? Overhodet fryktet jeg ikke for fremtiden, jeg hadde mange jern i ilden. Hva kom det så et vilt fremmed menneske ved, om jeg gav bort en drikkeskilling på en slik lys dag? Mannens blikk irriterte meg, og jeg beslut meg til å gi ham en irettesettelse før jeg forlot ham. Jeg trakk på skuldrene og sa:

«Min gode mann, De har lagt Dem til den stygge uvanen å glo en mann på knærne når han gir Dem en krones penger.»

Han la hodet helt tilbake mot muren og sperret munnen opp. Det arbeidet noe bak hans stodderpanne, han tenkte ganske visst at jeg ville narre ham på en eller annen måte, og han rakte meg pengene tilbake.

Jeg stampet i gaten og sverget på at han skulle beholde dem. Innbilte han seg at jeg ville ha alt det bryderiet for ingenting? Når alt kom til alt skyldte jeg ham kanskje denne kronen, jeg hadde det med å huske en gammel gjeld, han sto foran et rettskaffent menneske, ærlig ut i fingerspissene. Kort sagt, pengene var hans... Å, ikke noe å takke for, det hadde vært meg en glede. Farvel.

Jeg gikk. Endelig hadde jeg denne verkbrudne plageånden av veien, og jeg kunne være uforstyrret. Jeg tok atter ned gjennom Pilestredet og stanset utenfor en husholdningshandel. Der lå fullt opp av mat i vinduet, og jeg bestemte meg til å gå inn og få meg litt med på veien.

«Et stykke ost og et franskbrød!» sa jeg og slang halv kronen på disken.

«Ost og brød for alt sammen?» spurte konen ironisk, uten å se på meg.

«For hele femti øre ja,» svarte jeg uforstyrret.

Jeg fikk mine saker, sa ytterst høflig god morgen til den gamle, feite konen og begav meg sporenstreks oppad Slottbakken til parken. Jeg fant meg en benk for meg selv og begynte å gnage grådig av min niste. Det gjorde godt; det var lenge siden jeg hadde fått et så rundelig måltid, og jeg følte litt etter litt den samme mette roen i meg som én føler etter en lang gråt. Motet mitt steg sterkt; det var meg ikke lenger nok å skrive en artikkel om noe så enkelt og lett som Fremtidens Forbrydelser, som dessuten hvem som helst kunne gjette seg til, rett fram lese seg til i historien; jeg følte meg i stand til en større anstrengelse, jeg var i stemning til å overvinne vanskeligheter, og jeg bestemte meg for en avhandling i tre avsnitt om den filosofiske erkjennelse.

Da jeg ville ta skrivesakene frem og begynne arbeidet, oppdaget jeg at jeg ikke lenger hadde noen blyant hos meg; jeg hadde glemt den etter meg i pantelånersjappen; blyanten min lå i vestelommen.

Herregud hvor dog alting hadde lyst til å gå forkjært for meg! Jeg bante noen ganger, reiste meg opp fra benken og drev frem og tilbake i gangene. Det var meget stille overalt; langt borte, ved Dronningens lysthus, rullet et par barnepiker sine vogner omkring, ellers var det ikke et menneske å se noe sted. Jeg var dyktig forbitret i sinn og spaserte som en rasende foran benken min. Hvor merkelig vrangt gikk det dog ikke på alle kanter! En artikkel i tre avsnitt skulle rett og slett strande på den simple tingen at jeg ikke hadde et stykke tiøres blyant i lommen! Hva om jeg gikk ned i Pilestredet igjen og fikk blyanten min tilbakelevert? Det ville enda bli tid til å få et godt stykke ferdig før de spaserende begynte å fylle parken. Det var også så mye som avhang av denne avhandlingen om den filosofiske erkjennelse, kanskje flere menneskers lykke, ingen kunne vite det.

Jeg sa til meg selv at den kanskje ville bli til stor hjelp for mange unge mennesker. Under alle omstendigheter gjaldt det å gjøre en artikkel på så og så mange spalter; den ubetalte husleien, vertinnens lange blikk om morgenen når jeg traff henne i trappene, pint meg hele dagen og dukket frem igjen endog i mine glade stunder når jeg ellers ikke hadde en mørk tanke. Dette måtte jeg få en ende på. Jeg gikk hurtig ut av parken for å hente blyanten min hos pantelåneren.

Da jeg kom ned i Slottsbakken, innhentet jeg to damer som jeg gikk forbi. I det jeg passerte dem, streifet jeg den enes erme, jeg så opp, hun hadde et fyldig, litt blekt ansikt. Med ett blusser hun og blir forunderlig skjønn, jeg vet ikke hvorfor, kanskje av et ord hun hører av en forbigående, kanskje bare av en stille tanke hos henne selv. Eller skulle det være fordi jeg berørte armen hennes? Det høye brystet bølger heftig noen ganger, og hun klemmer hånden hardt om parasollskaftet. Hva gikk det av henne?

Jeg stanset og lot henne komme foran meg igjen, jeg kunne ikke i øyeblikket gå videre, det hele forekom meg så besynderlig. Jeg var i et pirrelig humør, ergerlig på meg selv for hendelsen med blyanten og i høy grad opphisset av all maten jeg hadde nytt på tom mave. Plutselig tar tanken min ved et lunefullt innfall en merkelig retning, jeg føler meg grepet av en selsom lyst til å gjøre denne damen redd, følge etter henne og plage henne på en eller annen måte. Jeg innhenter henne igjen og går forbi henne, vender meg plutselig om og møter henne ansikt til ansikt for å iaktta henne. Jeg står og ser henne inn i øynene og finner på stedet et navn som jeg aldri hadde hørt, et navn med en glidende, nervøs lyd: Ylajali. Da hun var kommet meg ganske nær, retter jeg meg opp og sier inntrengende:

«De mister boken Deres, frøken.»

Jeg kunne høre hvor hjertet mitt slo hørlig da jeg sa det.

«Min bok?» spør hun sin ledsagerinne. Og hun går videre.

Min ondskapsfullhet tiltok, og jeg fulgte etter damen. Jeg var meg i øyeblikket fullt bevisst at jeg begikk gale streker, uten at jeg kunne gjøre noe ved det; min forvirrede tilstand løp av med meg og ga meg de mest forrykte innskytelser, som jeg adlød etter tur. Det nyttet ikke hvor mye jeg sa til meg selv at jeg bar meg idiotisk ad, jeg gjorde de dummeste grimaser bak damens rygg, og jeg hostet rasende noen ganger idet jeg passerte henne. Slik vandrende ganske sakte fremad, alltid i noen skritts forsprang, følte jeg hennes øyne i min rygg, og jeg dukket meg uvilkårlig ned av skam over å ha vært henne til plage. Litt etter litt fikk jeg en forunderlig fornemmelse av å være langt borte, andre steder henne; jeg hadde en halvt ubestemt følelse av at det ikke var meg som gikk der på steinflisene og dukket meg ned.

Noen minutter etter er damen kommet til Paschas boklade, jeg har allerede stanset ved det første vinduet, og idet hun går forbi meg, trer jeg frem og gjentar:

«De mister boken Deres, frøken.»

«Nei, hvilken bok?» sier hun i angst. «Kan du forstå hva det er for en bok han taler om?»

Og hun stanser. Jeg godter meg grusomt over hennes forvirring, denne rådvillheten i øynene hennes henrykker meg. Hennes tanke kan ikke fatte min lille desperate tiltale; hun har slett ingen bok med, ikke et eneste blad av en bok, og likevel leter hun i lommene sine, ser seg gjentatte ganger i hendene, vender hodet og undersøker gaten bak seg, anstrenger sin lille ømme hjerne til det ytterste for å finne ut hva det er for en bok jeg taler om. Ansiktet hennes skifter farge, har snart det ene, snart det andre uttrykket, og hun ånder ganske hørlig; selv knappene i kjolen hennes synes å stirre på meg som en rekke forferdede øyne.

«Bry deg ikke om ham,» sier ledsagersken hennes og drar henne i armen; «han er jo full; kan du ikke se at mannen er full!»

Så fremmed som jeg i dette øyeblikket var for meg selv, så fullstendig et bytte for sære, usynlige innflytelser, foregikk det ikke noe omkring meg uten at jeg la merke til det. En stor brun hund sprang tvers over gaten, henimot Lunden og ned til Tivoli; den hadde et ganske smalt halsbånd av nysølv. Høyere opp i gaten åpnedes et vindu i annen etasje, og en pike la seg ut av det med oppbrettede ermer og ga seg til å pudse rutene på yttersiden. Intet unngikk min oppmerksomhet, jeg var klar og åndsnærværende, alle ting strømmet inn på meg med en skinnende tydelighet, som om det plutselig var blitt et sterkt lys omkring meg. Damene foran meg hadde begge en blå fuglevinge i hatten og et skotsk silke- bånd om halsen. Det falt meg inn at de var søstre.

De bøyde av og stanset ved Cislers musikkhandel og talte sammen, jeg stanset også. Derpå kom de begge to tilbake, gikk den samme veien som de var kommet, passerte meg igjen, dreide om hjørnet ved Universitetsgaten og gikk like opp til St. Olavs plass. Jeg var dem hele tiden så nær i hælene som jeg turde. De vendte seg en gang og sendte meg et halvt redd, halvt nysgjerrig blikk, og jeg så ingen fortørnelse i ansiktene deres og ingen rynkede bryn. Denne tålmodigheten med mine plagerier gjorde meg meget skamfull, og jeg slo øynene ned. Jeg ville ikke lenger være dem til fortred, jeg ville av ren takknemlighet følge dem med øynene, ikke tape dem av syne, helt til de gikk inn et sted og ble borte.

Utenfor nummer 2, et stort fire etasjers hus, vendte de seg enda en gang, hvorpå de gikk inn. Jeg lente meg til en gasslykt ved fontenen og lyttet etter deres skritt i trappene; de døde hen i annen etasje. Jeg trer frem fra lykten og ser oppad huset. Da skjer det noe besynderlig. Gardinene beveger seg høyt oppe, et øyeblikk etter åpnes et vindu, et hode stikker ut, og to sært seende øyne hviler på meg. sa jeg halvhøyt, og jeg følte at jeg ble rød. Hvorfor ropte hun ikke om hjelp? Hvorfor støtte hun ikke til en av blomsterpottene og traff meg i hodet, eller sendte noen ned for å jage meg bort? Vi står og ser hverandre inn i øynene uten å røre oss; det varer et minutt; det skyter tanker mellom vinduet og gaten, og det sies ikke et ord. Hun vender seg om, det gir et rykk i meg, et fint støt gjennom mitt sinn; jeg ser en skulder som dreier seg, en rygg som forsvinner innover gulvet.

Denne langsomme gangen bort fra vinduet, betoningen i denne bevegelsen med skulderen var som et nikk til meg; mitt blod fornam denne fine hilsenen, og jeg følte meg i samme stund vidunderlig glad. Så vendte jeg om og gikk nedover gaten.

Jeg turde ikke se meg tilbake og visste ikke om hun atter var kommet til vinduet; etter hvert som jeg overveiet dette spørsmålet, ble jeg mer og mer urolig og nervøs. Formodentlig stod hun i dette øyeblikk og fulgte nøye alle mine bevegelser, og det var på ingen måte til å holde ut å vite seg slik undersøkt bakfra. Jeg strammet meg opp så godt jeg kunne og gikk videre; det begynte å rykke i bena mine, gangen min ble ustø, fordi jeg med vilje ville gjøre den pen. For å synes rolig og likegyldig slengte jeg meningsløst med armene, spyttet i gaten og satte nesen i været; men intet hjalp. Jeg følte stadig de forfølgende øynene i nakken min, og det løp meg kaldt gjennom kroppen. Endelig reddet jeg meg inn i en sidegate, hvorfra jeg tok veien ned i Pilestredet for å få fat i blyanten min.

Jeg hadde ingen møye med å få den tilbakelevert. Mannen brakte meg vesten selv og bad meg undersøke alle lommene med det samme; jeg fant også et par lånesedler, som jeg stakk til meg, og takket den venlige mannen for hans imøtekommenhet. Jeg ble mer og mer tiltalt av ham, det ble meg i samme stund meget om å gjøre å gi dette mennesket et godt inntrykk av meg. Jeg gjorde et slag henimot døren og vendte atter tilbake til disken, som om jeg hadde glemt noe; jeg mente å skylde ham en forklaring, en opplysning, og jeg ga meg til å nynne for å gjøre ham oppmerksom. Da tok jeg blyanten i hånden og holdt den i været.

Det kunne ikke falle meg inn, sa jeg, å gå lange veier for en hvilken som helst slik blyant; men med denne var det en annen sak, en egen årsak. Så ringe som den så ut, hadde denne blyantstumpen simpelthen gjort meg til det jeg var i verden, så å si satt meg på min plass i livet...

Jeg sa ikke mer. Mannen kom helt hen til disken.

«Ja så?» sa han og så nysgjerrig på meg.

Med den blyanten, fortsatte jeg kaldblodig, hadde jeg skrevet min avhandling om den filosofiske erkjennelse i tre bind. Om han ikke hadde hørt den omtale?

Og mannen syntes nok at han hadde hørt navnet, tittelen.

Ja, sa jeg, den var av meg, den! Så det måtte endelig ikke forundre ham at jeg ville ha den lille stumpen blyant tilbake; den hadde altfor stor verdi for meg, den var meg nesten som et lite menneske. Forresten var jeg ham oppriktig takknemlig for hans velvilje, og jeg ville huske ham for den – jo, jo, jeg ville virkelig huske ham for den; et ord var et ord, den slags mann var jeg, og han fortjente det. Farvel.

Jeg gikk til døren med en holdning som om jeg kunne anbringe en mann i en høy post i brannvesenet. Den skikkelige pantelåneren bukket to ganger for meg idet jeg fjernet meg, og jeg vendte meg enda en gang og sa farvel.

I trappen møtte jeg en kone som bar en vadsækk i hånden. Hun trykket seg engstelig til siden for å gi meg plass, og jeg grep ufrivillig i lommen etter noe å gi henne; da jeg ikke fant noe, ble jeg flau og gikk duknakket forbi henne. Litt etter hørte jeg at også hun banket på hos sjappen; det var et ståltrådsprinkel på døren, og jeg kjente straks igjen den klirrende lyden når et menneskes knoker berørte det.

Solen sto i sør, klokken var omtrent tolv. Byen begynte å komme på benene, det nærmet seg spadsertiden, og hilsende og leende folk bølget opp og ned ad Karl Johan. Jeg klemte albuene inn til siden, gjorde meg liten og slapp ubemerket forbi noen bekjente som hadde inntatt et hjørne ved Universitetet for å beskue de forbigående. Jeg vandret oppover Slottsbakken og falt i tanker.

Disse menneskene jeg møtte, hvor lett og lystig vugget de ikke sine lyse hoder og svinget seg gjennom livet som gjennom en ballsal! Det var ikke sorg i et eneste øye jeg så, ingen byrde på noen skulder, kanskje ikke en skyet tanke, ikke en liten hemmelig pine i noen av disse glade sinn. Og jeg gikk der like ved siden av disse menneskene, ung og nys utsprunget, og jeg hadde allerede glemt hvordan lykken så ut! Jeg dveg for meg selv med denne tanken og fant at det var gjort meg gruelig urett. Hvorfor hadde de siste månedene fart så merkelig hardt frem med meg? Jeg kjente slett ikke mitt lyse sinn igjen, og jeg hadde de underligste plager på alle kanter. Jeg kunne ikke sette meg på en benk for meg selv eller røre min fot noe sted hen uten å bli overfalt av små og betydningsløse tilfeldigheter, jammerlige bagateller som trengte inn i mine forestillinger og spredte mine krefter for alle vinder.

En hund som strøk meg forbi, en gul rose i en herres knapphull kunne sette mine tanker i vibrasjon og oppta meg for lengre tid. Hva var det som feilte meg? Hadde Herrens finger pekt på meg? Men hvorfor just på meg? Hvorfor ikke like godt på en mann i Syd-Amerika, for den saks skyld? Når jeg overveide tingen, ble det meg mer og mer ubegripelig at nettopp jeg skulle være utsett til prøveklut for Guds nådes luner. Det var en nokså eiendommelig fremgangsmåte å springe over en hel verden for å rekke meg; der var nå både antikvarbokhandler Pascha og dampskibsekspeditør Hennechen.

Jeg gikk og drøftet denne saken og kunne ikke bli den kvitt, jeg fant de vektigste innvendinger mot denne Herrens vilkårlighet å la meg unngjelde for alles skyld. Endog etter at jeg hadde funnet meg en benk og satt meg ned, vedblev dette spørsmålet å sysselsette meg og hindre meg fra å tenke på andre ting. Fra den dagen i mai måned da mine genvordigheter begynte, kunne jeg så tydelig merke en litt etter litt tiltagende svakhet, jeg var liksom blitt for matt til å styre og lede meg hvorhen jeg ville; en sverm av små skadedyr hadde trengt inn i mitt indre og uthulet meg. Hva om Gud rett og slett hadde i sinne å ødelegge meg ganske? Jeg reiste meg opp og drev frem og tilbake foran benken.

Mitt hele vesen var i dette øyeblikket i den høyeste grad av pine; jeg hadde endog smerter i armene og kunne knapt holde ut å bære dem på vanlig måte. Av mitt siste svære måltid følte jeg også et sterkt ubehag, jeg var overmett og opphisset og spaserte frem og tilbake uten å se opp; de menneskene som kom og gikk omkring meg, gled meg forbi som skimt. Endelig ble benken min opptatt av et par herrer som tente sigarer og pratet høyt; jeg ble vred og ville tiltale dem, men vendte om og gikk helt over til den andre kanten av parken, hvor jeg fant meg en ny benk. Jeg satte meg.

Tanken på Gud begynte atter å oppta meg. Jeg syntes det var høyst uforsvarlig av ham å legge seg imellom hver gang jeg søkte etter en post, og forstyrre det hele, all den stund det bare var mat for dagen jeg bad om. Jeg hadde så tydelig merket at når jeg sultet litt lenge om gangen, var det liksom hjernen rant meg ganske stille ut av hodet og gjorde meg tom. Hodet mitt ble lett og fraværende, jeg følte ikke lenger dets tyngde på skuldrene, og jeg hadde en fornemmelse av at øynene mine glante altfor vidt åpne når jeg så på noen.

Jeg satt der på benken og tenkte over alt dette og ble mer og mer bitter mot Gud for hans vedholdende plagerier. Hvis han mente å dra meg nærmere til seg og gjøre meg bedre ved å utpine meg og legge motgang på motgang i min vei, så tok han litt feil, kunne jeg forsikre ham. Og jeg så opp mot det høye nesten gråtende av tross og sa ham dette en gang for alle i mitt stille sinn.

Stumper av min barnelærdom randt meg i hu, Bibelens stil tone sang for mine ører, og jeg talte ganske sagte med meg selv og la hodet spydig på siden. Hvi bekymret jeg meg for hva jeg skulle ete, hva jeg skulle drikke, og hva jeg skulle iføre den usle maddiksækken kalt mitt jordiske legeme? Hadde ikke min himmelske Fader sørget for meg, som for spurvene under himmelen, og vist meg den nåde å peke på sin ringe tjener? Gud hadde stukket sin finger ned i mitt nerver og lempelig, ganske løselig, bragt litt uorden i trådene. Og Gud hadde trukket sin finger tilbake, og det var trevler og fine rottråder på fingeren av mine nervers tråder. Og det var et åpent hull etter hans finger, som var Guds finger, og sår i min hjerne etter hans fingers veier. Men der Gud hadde berørt meg med sin hånds finger, lot han meg være og berørte meg ikke mer og lot meg intet ondt vederfares. Men han lot meg gå med fred, og han lot meg gå med det åpne hullet.

Og intet ondt vederfores meg av Gud, som er Herren i all evighet…

Støt av musikk bars av vinden opp til meg fra Studenterlunden, klokken var altså over to. Jeg tok papirene mine frem for å forsøke å skrive noe, i det samme falt barberboken min ut av lommen. Jeg åpnet den og tellet bladene, det var seks billetter igjen. Gudskjelov! sa jeg ufrivillig; jeg kunne enda bli barbert i noen uker og se litt godt ut! Og jeg kom straks i en bedre sinnsstemning ved denne lille eiendommen som jeg ennå hadde igjen; jeg glattet billettene omhyggelig ut og forvarte boken i lommen.

Men skrive kunne jeg ikke. Etter et par linjer ville det ikke falle meg noe inn; tankene mine var andre steder, og jeg kunne ikke stramme meg opp til noen bestemt anstrengelse. Alle ting innvirket på meg og distraherte meg, alt hva jeg så ga meg nye inntrykk. Fluer og små mygg satte seg fast på papiret og forstyrret meg; jeg pustet på dem for å få dem vekk, blåste hardere og hardere, men uten nytte. De små beistene legger seg bakover, gjør seg tunge og stirrer imot, så de tynne benene bugner. De er slett ikke til å flytte av flekken. De finner seg noe å huke seg fast i, spenner hælene mot et komma eller en ujevnhet i papiret og står urørlig stille så lenge til de selv finner for godt å gå sin vei.

En tidlang vedblev disse små udyr å beskjæftige meg, og jeg la benene over kors og gav meg god tid med å iaktta dem. Med én gang bævet en eller to høye klarinett-toner opp til meg fra lunden og gav tanken min et nytt støt. Mismodig over ikke å kunne gjøre artikkelen min ferdig, stakk jeg igjen papirene i lommen og lente meg bakover på benken. I dette øyeblikk er hodet mitt så klart at jeg kan tenke de fineste tanker uten å bli trett. Mens jeg ligger i denne stillingen og lar øynene løpe nedover brystet og bena mine, legger jeg merke til den sprettende bevegelsen foten min gjør hver gang pulsen slår. Jeg reiser meg halvt opp og ser ned på føttene mine, og jeg gjennomgår i denne stunden en fantastisk og fremmed stemning som jeg aldri tidligere hadde følt; det gav et fint, vidunderlig sett gjennom nervene mine, som om det gikk ilinger av kaldt lys gjennom dem.

Ved å kaste øynene på skoene mine var det som om jeg hadde truffet en god bekjent eller fått en løsrevet del av meg selv tilbake; en gjenkjennelsesfølelse sitrer gjennom sansene mine, tårene kommer meg i øynene, og jeg fornemmer skoene mine som en sagt susende tone imot meg. sa jeg hardt til meg selv, og jeg knyttet hendene og sa svakhet. Jeg gjorde narr av meg selv for disse latterlige følelsene, hadde meg til beste med full bevissthet; jeg talte meget strengt og forstandig, og jeg kniper øynene heftig sammen for å få tårene bort. Som om jeg aldri hadde sett skoene mine før, gir jeg meg til å studere utseendet deres, mimikken deres når jeg rørte på foten, formen og de slitte overdelene, og jeg oppdager at rynkene og de hvite sømmene gir dem uttrykk, meddeler dem fysiognomi.

Jeg satt og fantaserte med disse fornemmelsene en lang stund, kanskje en hel time. En liten, gammel mann kom og tok den andre enden av benken min; idet han satte seg, pustet han tungt ut etter gåturen og sa:

«Ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja, san!»

Så snart jeg hørte stemmen hans, var det som en vind feide gjennom hodet mitt, jeg lot sko være sko, og det forekom meg allerede at den forvirrede sinnsstemningen jeg nettopp hadde opplevd, skrev seg fra en lenge svunnen tid, kanskje et år eller to tilbake, og var så smått i ferd med å utviskes av erindringen min. Jeg satte meg til å se på den gamle.

Hva angikk han meg, denne lille mannen? Intet, ikke det ringeste! Bare at han holdt en avis i hånden, et gammelt nummer, med annonsesiden ut, der det syntes å ligge en eller annen ting innpakket. Jeg ble nysgjerrig og kunne ikke få øynene mine bort fra den avisen; jeg fikk den vanvittige idéen at det kunne være en ganske merkelig avis, enestående i sitt slag; nysgjerrigheten min steg, og jeg begynte å flytte meg frem og tilbake på benken. Det kunne være dokumenter, farlige aktstykker, stjålet fra et arkiv. Og det svevet for meg noe om en hemmelig traktat, en sammensvergelse.

Mannen satt stille og tenkte. Hvorfor bar han ikke avisen sin, som ethvert annet menneske bar en avis, med tittelen ut? Hva var det for slags underfundigheter? Han så ikke ut til å ville slippe pakken sin av hånden, ikke for alt i verden, han turde kanskje ikke engang betro den til sin egen lomme. Jeg kunne dø på at det stakk noe under med pakken.

Jeg så ut i luften. Nettopp det at det var så umulig å trenge inn i denne mystiske saken, gjorde meg forstyrret av nysgjerrighet. Jeg lette i lommene mine etter noe å gi mannen for å komme i samtale med ham, og jeg fikk tak i barberboken min, men gjemte den igjen. Plutselig fikk jeg i sinne å være ytterst frekk, jeg klappet meg på den tomme brystlommen og sa:

«Tør jeg by Dem en sigarett?»

Takke nei, mannen røkte ikke, han hadde måttet slutte for å spare øynene sine, han var nesten blind. Takker forresten så meget!

Om det var lenge siden øynene hans tok skade? Så kunne han kanskje ikke lese heller? Ikke engang aviser?

Ikke engang aviser, dessverre!

Mannen så på meg. De syke øynene hadde hver sin hinne som gav dem et glassaktig utseende, blikket hans ble hvitt og gjorde et motbydelig inntrykk.

«De er fremmed her?» sa han.

Ja. – Om han ikke engang kunne lese tittelen på den avisen han holdt i hånden?

Neppe. – Forresten hadde han straks hørt at jeg var fremmed; det var noe i tonefallet mitt som sa ham det. Der skulle så lite til, han hørte så godt; om natten, når alle sov, kunne han høre menneskene i sideværelset puste... Hva jeg ville si, hvor bor De henne?

En løgn sto med ett fullt ferdig i hodet mitt. Jeg løy ufrivillig, uten forsett og uten baktanke, jeg svarte:

«På St. Olafs plass nummer 2.»

Virkelig? Mannen kjente hver brostein på St. Olafs plass. Der var en fontene, noen gasslykter, et par trær, han husket det hele... Hva nummer bor De i?

Jeg ville gjøre en ende på det og reiste meg, drevet til det ytterste av den fikse idéen min med avisen. Hemmeligheten skulle oppklares, hva det så enn skulle koste.

«Når De ikke kan lese den avisen, hvorfor...»

«I nummer 2, syntes jeg De sa?» fortsatte mannen uten å ense uroen min. «Jeg kjente i sin tid alle menneskene i nummer 2. Hva heter verten Deres?»

Jeg fant i hast et navn for å bli ham kvitt, laget dette navnet i øyeblikket og slynget det ut for å stanse plageånden min.

«Happolati,» sa jeg.

«Happolati, ja,» nikket mannen, og han mistet ikke en stavelse i dette vanskelige navnet.

Jeg så forbløffet på ham; han satt meget alvorlig og hadde en tankefull mine. Ikke før hadde jeg uttalt dette dumme navnet, som falt meg inn, før mannen fant seg til rette med det og lot til å ha hørt det før. Imidlertid la han pakken sin fra seg på benken, og jeg følte all nysgjerrigheten dirre gjennom nervene. Jeg la merke til at det var et par fete flekker på avisen.

«Er han ikke sjømann, verten Deres?» spurte mannen, og det var ikke spor av undertrykt ironi i stemmen hans. «Jeg synes å huske at han var sjømann?»

«Sjømann? Om forlatelse, det må være broren De kjenner; dette her er nemlig J. A. Happolati, agent.»

Jeg trodde at dette ville gjøre det av med ham; men mannen gikk villig med på alt; om jeg hadde funnet et navn som Barabas Rosenknopsen, ville det ikke ha vekket mistanken hans.

«Det skal være en flink mann, har jeg hørt,» sa han og forsøkte seg frem.

«Å, en forslagen mann,» svarte jeg, «et dyktig forretningshode, agent for alt mulig: tyttebær til Kina, fjær og dun fra Russland, huder, tremasse, skriveblekk...»

«He-he, det var da fan!» avbrøt oldingen i høy grad opplivet.

Dette begynte å bli interessant. Situasjonen løp av med meg, og den ene løgnen etter den andre oppsto i hodet mitt. Jeg satte meg igjen, glemte avisen, de merkelige dokumentene, ble ivrig og falt den andre i talen. Den lille dvergens godtroenhet gjorde meg dumdristig, jeg ville lyve ham hensynsløst full, slå ham storslått av marken og bringe ham til å tie av forbauselse.

Om han hadde hørt om den elektriske salmeboken som Happolati hadde oppfunnet?

Hva, elek...

Med elektriske bokstaver som kunne lyse i mørke! Et aldeles storartet foretagende, millioner kroner i bevegelse, støperier og trykkerier i arbeid, skarer av fast lønnede mekanikere sysselsatt, jeg hadde hørt si syv hundre mann.

«Ja, er det ikke som jeg sier!» sa mannen stille. Mer sa han ikke; han trodde hvert ord jeg fortalte, og falt allikevel ikke i staver. Dette skuffet meg en smule, jeg hadde ventet å se ham forvildet av påfunnene mine.

Jeg oppfant enda et par desperate løgner, drev det til hasard, ymtet om at Happolati hadde vært minister i ni år i Persia. De har det kanskje ikke på anelsen hva det vil si å være minister i Persia? spurte jeg. Det var mer enn konge her, eller omtrent som sultan, om han visste hva det var. Men Happolati hadde klart det hele og aldri stått fast. Og jeg fortalte om Ylajali, datteren hans, en fe, en prinsesse som hadde tre hundre slavinner og lå på et leie av gule roser; hun var det skjønneste vesen jeg hadde sett, jeg hadde Gud straffe meg aldri opplevd maken til syn i mitt liv!

«Så, hun var så vakker?» ytret den gamle med et fraværende blikk og så ned i marken.

Vakker? Hun var deilig, hun var syndig søt! Øyne som råsilke, armer av rav! Bare et enkelt blikk av henne var forførende som et kyss, og når hun kalte på meg, jog stemmen hennes meg som en stråle av vin like inn i min sjels fosfor. Hvorfor skulle hun ikke være såpass deilig? Tok han henne for et regningsbud eller for noe i brannvesenet? Hun var simpelthen en himmelens herlighet, skulle jeg si ham, et eventyr.

»Ja, ja!« sa mannen litt betuttet.

Hans ro kjedet meg; jeg var blitt opphisset av min egen stemme og talte i fullt alvor. De stjålne arkivsakene, traktaten med en eller annen fremmed makt, var ikke lenger i min tanke; den lille, flate pakken lå der på benken imellom oss, og jeg hadde ikke lenger den ringeste lyst til å undersøke den og se hva den inneholdt. Jeg var helt opptatt av mine egne historier, som drev underlige syner forbi øynene mine, blodet steg meg til hodet, og jeg løy av full hals.

I dette øyeblikket syntes mannen å ville gå. Han lettet på seg og spurte, for ikke å bryte for brått av:

»Han skal ha svære eiendommer denne Happolati?«

Hvor turde denne blinde, motbydelige oldingen tumle med det fremmede navnet jeg hadde diktet opp, som om det var et alminnelig navn og sto på hvert høkerskilt i byen? Han snublet aldri på en bokstav og glemte ikke en stavelse; dette navnet hadde bitt seg fast i hjernen hans og slått røtter i samme stund. Jeg ble ergerlig, en indre forbitrelse begynte å oppstå i meg mot dette mennesket, som intet kunne bringe i knipe og intet gjøre mistenksom.

»Det kjenner jeg ikke til,« svarte jeg derfor tvert; »jeg kjenner aldeles ikke til det. La meg forresten si Dem nå en gang for alle, at han heter Johan Arendt Happolati, å dømme etter hans egne forbokstaver.«

»Johan Arendt Happolati«, gjentok mannen litt forundret over min heftighet. Så tidde han.

»De skulle sett hans kone,« sa jeg rasende; »tykkere menneske... Ja, De tror kanskje ikke at hun var videre tykk?«

Jo, det syntes han nok han ikke kunne fragå; en slik mann hadde kanskje en litt tykk kone.

Oldingen svarte saktmodig og stille på hvert av mine utfall og søkte etter ord, som om han var redd for å forgå seg og gjøre meg vred.

»Helvetes pine, mann, tror De kanskje at jeg sitter her og lyver Dem kapitalt full?« ropte jeg ute av meg selv. »Tror De kanskje ikke engang at det finnes en mann ved navn Happolati? Jeg har aldri sett maken til tross og ondskap hos en gammel mann! Hva fanden går det av Dem? De har kanskje ovenikjøpet tenkt ved Dem selv at jeg var en ytterlig fattig mann, som satt her i min beste stas, uten et etui fullt av sigaretter i lommen? En slik behandling som Deres er jeg ikke vant til, skal jeg si Dem, og jeg tåler den gud døde meg ikke, hverken av Dem eller noen annen, så meget De vet det!«

Mannen hadde reist seg. Med gapende munn sto han stum og hørte på mitt utbrudd inntil det var til ende, så grep han hurtig sin pakke på benken og gikk, nesten løp bortover gangen med små oldingeskritt.

Jeg satt igjen og så på ryggen hans, som gled mer og mer bort og syntes å lude mer og mer sammen. Jeg vet ikke hvor jeg fikk det inntrykket fra, men det forekom meg at jeg aldri hadde sett en uærligere, lastefullere rygg enn denne, og jeg angret ikke at jeg hadde skjelt mennesket ut før han forlot meg.

Dagen begynte å helle. Solen sank, det tok til å suse litt i trærne omkring, og barnepikene, som satt i klynger borte ved balansestangen, belaget seg på å trille vognene sine hjem. Jeg var rolig og vel til mote. Opphisselsen jeg nettopp hadde vært i, la seg litt etter hvert, jeg falt sammen, ble slapp og begynte å føle meg søvnig; den store mengden brød jeg hadde spist, var meg heller ikke lenger til synderlig men. I den beste stemning lente jeg meg bakover på benken, lukket øynene og ble mer og mer døsig, jeg blundet og var like ved å falle i fast søvn, da en parkmann la hånden sin på skulderen min og sa:

»De må ikke sitte og sove her inne.«

»Nei,« sa jeg og reiste meg straks. Og med ett slag sto atter min sørgelige stilling lyslevende for øynene mine. Jeg måtte gjøre noe, finne på et eller annet! Å søke plasser hadde ikke nyttet meg; de anbefalingene jeg gikk og viste frem, var blitt litt gamle og skrev seg fra altfor ukjente personer til å kunne virke kraftig; dessuten hadde disse stadige avslagene utover sommeren gjort meg noe forknytt. Nå — under alle omstendigheter var husleien min forfalt, og jeg måtte gjøre en utvei til den. Så fikk det bero med det øvrige så lenge.

Helt uvilårlig hadde jeg igjen fått blyant og papir i hendene, og jeg satt og skrev mekanisk årstallet 1848 i alle hjørner. Om nå bare en enkelt brusende tanke ville beta meg veldig og legge meg ordene i munnen! Det hadde jo hendt før, det hadde virkelig hendt, at slike stunder var kommet over meg, da jeg kunne skrive et langt stykke uten anstrengelse og få det velsignet godt til.

Jeg sitter der på benken og skriver snesevis ganger 1848, skriver dette tallet på kryss og tvers i alle mulige fasonger, og venter på at en brukbar idé skal falle meg inn. En sverm av løse tanker flagrer om i hodet mitt, stemningen i den hellende dagen gjør meg mismodig og sentimental. Høsten er kommet og har allerede begynt å legge alt i dvale, fluer og smådyr har fått det første knekket, oppe i trærne og nede på marken høres lyden av det stridende livet, puslende, susende, urolig, arbeidende for ikke å forgå. Alle krypverdenens nedtrampede tilværelser rører seg enda en gang, stikker sine gule hoder opp av mosen, løfter sine ben, føler seg frem med lange tråder og synker så plutselig sammen, velter om og vender buken i været. Hver vekst har fått sitt særpreg, et fint henåndende pust av den første kulden; stråene stritter bleke opp mot solen, og det avfalne løvet hvisler henad jorden med en lyd som av vandrende silkeormer.

Det er høstens tid, midt i forgjengelsens karneval; rosene har fått betennelse i rødmen, et hektisk, vidunderlig skjær over den blodrøde fargen.

Jeg følte meg selv som et kryb i undergang, grepet av ødeleggelsen midt i denne dvaleferdige allverden. Jeg reiste meg opp, besatt av sære redsler, og tok noen voldsomme skritt bortover gangen. Nei! ropte jeg og knyttet begge hendene mine, dette må det bli en ende på! Og jeg satte meg igjen, tok atter blyanten i hånden og ville gjøre alvor av det med en artikkel. Det kunne aldeles ikke nytte å gi seg over når man sto med en ubetalt husleie like for tennene.

Langsomt, ganske langsomt begynte tankene mine å samle seg. Jeg passet på og skrev sagte og veloverveid et par sider som en innledning til noe; det kunne være begynnelsen til hva som helst, en reiseskildring, en politisk artikkel, ettersom jeg selv fant for godt. Det var en ganske fortreffelig begynnelse til noe av hvert.

Jeg snek meg inn i en port og svartet bukseknærne mine med spytt, for å se litt ordentlig ut, la teppet mitt etter meg bak en kasse i en mørk krok, skrådde over gaten og trådte inn i den lille butikken.

En mann står og klistrer poser av gamle aviser.

»Jeg ville gjerne treffe herr Christie,« sa jeg.

»Det er meg,« svarte mannen.

Nå! Mitt navn var det og det, jeg hadde vært så fri å sende ham en søknad, jeg visste ikke om det hadde nyttet meg noe?

Han gjentok navnet mitt et par ganger og begynte å le. »Nå skal De se!« sa han og tok brevet mitt opp av brystlommen. »Vil De bare behage å se hvordan De omgås tall, min herre. De har datert Deres brev året 1848.« Og mannen lo av full hals.

Ja, det var jo litt feil, sa jeg forknytt, en tankeløshet, en distraksjon, jeg innrømmet det.

»Ser De, jeg må ha en mann som i det hele tatt ikke tar feil av tall,« sa han. »Jeg beklager det; Deres håndskrift er så tydelig, jeg synes også om brevet Deres for øvrig, men...«

Jeg ventet en stund; dette kunne umulig være mannens siste ord. Han gav seg atter i ferd med posene.

Ja, det var leit, sa jeg så, riktig grusomt leit var det; men det skulle jo ikke gjenta seg, naturligvis, og denne lille feilskrivningen kunne nå ikke ha gjort meg totalt uskikket til å føre bøker overhodet?

»Nei, det sier jeg ikke,« svarte han; »men imidlertid veide det så mye for meg, at jeg bestemte meg for en annen mann med det samme.«

»Posten er altså besatt?« spurte jeg.

»Ja.«

»Nå, Herregud, så er det jo ikke noe mer å gjøre med det!«

»Nei. Jeg beklager det; men ...«

»Farvel!« sa jeg.

Nå steg vreden opp i meg, glødende og brutal. Jeg hentet pakken min i portrommet, bet tennene sammen og løp på fredelige folk på fortauet og ba ikke om unnskyldning. Da en herre stanset og irettesatte meg litt skarpt for oppførselen min, vendte jeg meg om og skrek et enkelt, meningsløst ord inn i øret hans, knyttet nevene like under nesen hans og gikk videre, forherdet av et blindt raseri som jeg ikke kunne styre. Han ropte på en konstabel, og jeg ønsket ikke noe heller enn å få en konstabel mellom hendene et øyeblikk; jeg sakket med vilje farten for å gi ham anledning til å ta meg igjen, men han kom ikke. Var det nå heller noen som helst fornuft i at absolutt alle mine innerligste og mest ihuga forsøk skulle mislykkes? Hvorfor hadde jeg skrevet 1848? Hva hadde dette forbannede årstallet med meg å gjøre?

Nå gikk jeg her og sultet, så tarmene krøp sammen i meg som ormer, og det sto ikke skrevet noe sted at det skulle bli litt til mat når dagen led. Og etter hvert som tiden gikk, ble jeg mer og mer åndelig og legemlig uthulet; jeg nedlot meg til mindre og mindre ærerike handlinger for hver dag. Jeg løy meg frem uten å skamme meg, snyttet fattige folk for husleien, kjempet endog med de lumpneste tanker om å forgripe meg på andres sengetepper, alt uten anger, uten ond samvittighet. Det begynte å komme råtne flekker i mitt indre, sorte sopper som bredte seg mer og mer. Og oppe i himmelen satt Gud og holdt et våkent øye med meg og så på at min undergang foregikk etter alle kunstens regler, jevnt og langsomt, uten brudd i takten. Jeg forsterket farten, drev det til verre og verre fart, gjorde plutselig venstre om og kom opphisset og sint inn i en lys, dekorert port.

Jeg stanset ikke, gjorde ikke et sekunds opphold; men hele portens eiendommelige utstyr trengte øyeblikkelig inn i bevisstheten min, hver ubetydelighet ved dørene, dekorasjonene, broleggingen sto klart for mitt indre blikk mens jeg sprang opp trappene. Jeg ringte heftig på i andre etasje. Hvorfor skulle jeg nettopp stanse i andre etasje? Og hvorfor nettopp gripe til denne ringestrengen som var lengst borte fra trappen?

En ung dame i grå drakt med sort pynt kom og lukket opp; hun så et lite øyeblikk forbløffet på meg, deretter ristet hun på hodet og sa:

»Nei, vi har ikke noe i dag.« Og hun gjorde mine til å ville lukke døren.

Hvorfor hadde jeg også dukket opp hos dette mennesket? Hun tok meg uten videre for en tigger, og jeg ble med ett kald og rolig. Jeg tok hatten av og gjorde et ærbødig bukk, og som om jeg ikke hadde hørt ordene hennes, sa jeg ytterst høflig:

»Jeg ber Dem unnskylde, frøken, at jeg ringte så hardt; jeg kjente ikke klokken. Her skal være en syk herre som har avertert etter en mann til å trille seg i en vogn?«

Hun sto en stund og smakte på dette løgnaktige påfunnet og syntes å bli tvilrådig i sine meninger om min person.

»Nei,« sa hun til slutt, »nei, her er ingen syk herre.«

»Ikke det? En eldre herre, to timers kjøring om dagen, førti øre timen?«

»Nei.«

»Så ber jeg igjen om unnskyldning,« sa jeg; »det er kanskje i første etasje. Jeg ville for tilfellet bare ha anbefalt en mann som jeg kjenner, og som jeg interesserer meg for. Mitt navn er Wedel-Jarlsberg.« Og jeg bukket igjen og trådte tilbake; den unge damen ble blussende rød, i sin forlegenhet kunne hun ikke komme av flekken, men sto og stirret etter meg mens jeg gikk ned trappene.

Min ro var vendt tilbake, og hodet var klart. Damens ord om at hun intet hadde å gi meg i dag, hadde virket på meg som et kaldt stup. Så vidt var det kommet at hvem som helst kunne peke på meg i tankene og si til seg selv: Der går en tigger, en av dem som får føden sin langet ut gjennom entredørene hos folk!

I Møllergata stanset jeg utenfor en bevertning og snuste til den friske duften av kjød som ble stekt innenfor; jeg hadde allerede hånden på dørvrideren og ville gå inn uten ærend, men betenkte meg tidsnok og gikk bort fra stedet. Da jeg kom til Stortorvet og søkte etter en plass hvor jeg kunne hvile en stund, var alle benker opptatt, og jeg lette forgjeves rundt hele kirken etter et stille sted hvor jeg kunne slå meg ned. sa jeg mørkt til meg selv, naturligvis, naturligvis! Og jeg begynte å gå igjen. Jeg gjorde en avstikker nedom vannspringet ved Basarhjørnet og drakk en slurk vann, gikk på ny, dro meg frem fot for fot, tok meg tid til lange opphold ved hvert butikkvindu, stanset og fulgte med øynene hver vogn som for meg forbi. Jeg følte i hodet en lysende hete, og det banket noe underlig i tinningene; vannet jeg hadde drukket, bekom meg høyst ille, og jeg gikk og kastet opp litt her og der i gaten for ikke å bli oppdaget.

Slik kom jeg like opp på Krist kirkegård. Jeg satte meg med albuene på knærne og hodet i hendene; i denne sammentrukne stillingen hadde jeg det godt og følte ikke lenger den lille gnaven i brystet.

En steinhugger lå på magen på en stor granittplate ved siden av meg og hugget innskrift; han hadde blå briller på og minnet meg med én gang om en bekjent av meg som jeg nesten hadde glemt, en mann som sto i en bank, og som jeg for en tid tilbake hadde truffet på Oplandske kafé.

Kunne jeg bare bite hodet av all skam og henvende meg til ham! si ham sannheten rett ut, at det begynte å bli temmelig smått for meg nå, nokså vanskelig å holde meg i live! Jeg kunne gi ham barberboken min ... Død og pine, barberboken min! Billetter for henimot en krone! Og jeg tar nervøst etter denne dyre skatten. Da jeg ikke finner den raskt nok, springer jeg opp, leter under angstens sved, finner den endelig på bunnen av brystlommen, sammen med andre papirer, rene og beskrevne, uten verdi. Jeg teller disse seks billettene mange ganger, forfra og bakfra; jeg hadde ikke mye bruk for dem, det kunne være et lune av meg, et påfunn, at jeg ikke gadd å barbere meg mer. Jeg var hjulpet for en halv krone, en hvit halv krone i sølv fra Kongsberg! Banken stengte klokken seks, jeg kunne passe opp min mann utenfor Oplandske ved syv- åtte-tiden.

Jeg satt og gledet meg ved denne tanken en lang stund. Tiden gikk, det blåste dyktig i kastanjene omkring meg, og dagen skrånede. Var det nå heller ikke litt smått å komme stikkende med seks barberbilletter til en ung herre som sto i en bank? Han hadde kanskje to smekkfulle barberbøker i lommen, ganske annerledes fine og rene billetter enn mine; ingen kunne vite det. Og jeg følte i alle lommene etter flere ting som jeg kunne la følge med, men fant ingen. Hvis jeg bare kunne by ham slipsen min? Jeg kunne godt unnvære den når jeg knappet frakken tett til, hva jeg likevel måtte gjøre, siden jeg ikke hadde noen vest mer. Jeg løste opp slipsen min, en stor dekksløyfe som skjulte halve brystet, pusset den omhyggelig av og pakket den inn i et hvitt stykke skrivepapir, sammen med barberboken. Så forlot jeg kirkegården og gikk ned til Oplandske.

Klokken var syv på Rådstuen. Jeg beveget meg i nærheten av kaféen, puslet opp og ned langs jerngitteret og holdt skarpt utkikk med alle som kom og gikk i døren. Endelig ved åtte-tiden så jeg den unge mannen, frisk og elegant, komme oppover bakken og skrå inn mot kafédøren. Hjertet raste som en liten fugl i brystet da jeg fikk øye på ham, og jeg busset på uten å hilse.

»En halv krone, gamle venn!« sa jeg og gjorde meg frekk; »her — her har De valutta,« og jeg stakk den lille pakken i hånden hans.

»Har ikke!« sa han, »nei, ved Gud, om jeg har!« og han vrengte pengepungen sin like for øynene mine. »Jeg var ute i går kveld og ble blank; De skal tro meg, jeg eier det ikke.«

«Nei, nei, kjære, det er vel så!» svarte jeg og trodde ham på hans ord; det var jo ingen grunn for ham til å lyve i en så liten sak; det forekom meg også at hans blå øyne sto nesten fuktige da han undersøkte lommene sine og ikke fant noe. Jeg trakk meg tilbake. «Unnskyld da!» sa jeg; «det var bare en liten knipe jeg sto i.»

Jeg var allerede et stykke nede i gaten da han ropte etter meg om pakken.

«Behold den, behold den!» svarte jeg; «den er Dem vel unt! Det er bare et par småting, en bagatell – omtrent alt jeg eier på jorden.» Og jeg ble rørt over mine egne ord, de lød så trøstesløse i den tusmørke aften, og jeg brast i gråt...

Vinden frisknet på, skyene jaget rasende fremover på himmelen, og det ble kjøligere og kjøligere etter hvert som det mørknet. Jeg gikk og gråt hele gaten nedover, følte mer og mer medynk med meg selv og gjentok gang på gang et par ord, et utrop, som atter drev tårene frem når de ville stanse: Herregud, jeg har så vondt! Herregud, jeg har så vondt!

Det gikk en times tid, gikk så uendelig langsomt og tregt. Jeg holdt meg en tidlang i Torvgaten, satt på trappene, smatt inn i portrommene når noen kom forbi, sto og stirret tankeløst inn i de opplyste butikkene hvor folk vimset om med varer og penger; til sist fant jeg meg en lun plass bak en bordstabel mellom kirken og basarene.

Nei, jeg kunne ikke komme ut i skogen i aften, det fikk gå som det ville, jeg hadde ikke krefter til det, og veien var så endeløst lang. Jeg ville få natten til å gå som den best kunne, og bli hvor jeg var; ble det for kaldt, kunne jeg spadsere omkring litt ved kirken, jeg aktet ikke å gjøre flere omstendigheter med det. Og jeg lente meg bakover og halvsov.

Støyen omkring meg avtok, butikkene ble lukket, fotgjengernes skritt lød sjeldnere og sjeldnere, og det ble omsider mørkt i alle vinduer...

Jeg slo øynene opp og ble var en skikkelse foran meg; de blanke knappene som lyste meg imøte, lot meg ane en konstabel; mannens ansikt kunne jeg ikke se.

«God aften!» sa han.

«God aften!» svarte jeg og ble bange. Jeg reiste meg forlegen opp. Han sto en stund urørlig.

«Hvor bor De henne?» spurte han.

Jeg nevnte av gammel vane og uten å tenke over det min gamle adresse, det lille kvistrommet som jeg hadde forlatt.

Han sto igjen en stund.

«Har jeg gjort noe galt?» spurte jeg engstelig.

«Nei, langt ifra!» svarte han. «Men De burde vel gå hjem nå, det er kaldt å ligge her.»

«Ja, det er sant, det er litt kjølig, kjenner jeg.»

Og jeg sa god natt og tok instinktmessig veien ut til mitt gamle sted. Blot jeg for varsomt frem, kunne jeg nok nå opp uten å bli hørt; det var i alt åtte trapper, og blot de to øverste knirket i trinnene.

Jeg tok skoene av nede i porten og gikk opp. Det var stille overalt; i annen etasje hørte jeg en klokkes langsomme tik tak og et barn som gråt litt; siden hørte jeg intet. Jeg fant min dør, løftet den litt på hengslene og åpnet den uten nøkkel, som jeg var vant til, gikk inn i værelset og trakk døren lydløst igjen.

Alt var som jeg hadde forlatt det, gardinene var slått til side for vinduene og sengen sto tom; henne på bordet skimtet jeg et papir, det var kanskje min billett til vertinnen; hun hadde altså ikke engang vært her oppe siden jeg gikk min vei. Jeg famlet med hånden over den hvite flekken og følte til min forundring at det var et brev. Et brev? Jeg tar det med hen til vinduet, studerer så godt det lar seg gjøre i mørket disse dårlig skrevne bokstavene og finner endelig ut mitt eget navn. Aha! tenkte jeg, svar fra vertinnen, et forbud mot å betrede værelset mer, om jeg skulle ville ty tilbake!

Og langsomt, ganske langsomt går jeg ut av værelset igjen, bærer skoene i den ene hånden, brevet i den andre og teppet under armen. Jeg letter meg opp og biter tennene sammen på de knirkende trinnene, kommer lykkelig og vel ned alle disse trappene og står atter nede i porten.

Jeg tar igjen skoene på, gir meg god tid med remmene, sitter endog et øyeblikk stille etter at jeg er ferdig, stirrer tankeløst hen for meg og holder brevet i hånden.

Så reiser jeg meg og går.

Et blaffende skinn fra en gasslykt blinker oppe i gaten, jeg går like hen under lyset, reiser pakken min opp mot lyktestolpen og åpner brevet, alt sammen ytterst langsomt.

Det farer som en strøm av lys gjennom mitt bryst, og jeg hører at jeg gir et lite rop, en meningsløs lyd av glede: Brevet var fra redaktøren, min føljeton var antatt, var gått rett i setteriet, med én gang! «Noen små forandringer... rettet et par feilskrivninger talentfullt gjort... trykkes i morgen... ti kroner.»

Jeg lo og gråt, tok tilløp og løp henad gaten, stanset opp og slo meg på kneet, sverget høyt og dyrt opp i været til ingen ting. Og tiden gikk.

Hele natten, like til den lyse morgenen, jodlet jeg om i gatene, dum av glede, og gjentok: Talentfullt gjort, altså et lite mesterverk, en genistrek. Og ti kroner!

Et par uker senere befant jeg meg ute en aften.

Jeg hadde igjen sittet på en av kirkegårdene og skrevet på en artikkel for et av bladene; mens jeg holdt på med det, ble klokken ti, mørket falt på og porten skulle lukkes. Jeg var sulten, veldig sulten; de ti kronene varte dessverre altfor kort; nå var det to, nesten tre døgn siden jeg hadde spist noe, og jeg følte meg litt svak, litt anstrengt av å føre blyanten. Jeg hadde en halv penn og et nøkkelknippe i lommen, men ikke en øre.

Da kirkegårdsporten ble lukket, skulle jeg jo ha gått rett hjem; men av en instinktiv motvilje mot rommet mitt, hvor alt var mørkt og tomt, et forlatt blikkenslagerværksted som jeg endelig hadde fått lov til å holde til i så lenge, slangret jeg videre, drev på måfå forbi rådhuset, helt ned til sjøen og bort til en benk på jernbanebryggen, hvor jeg satte meg.

Der falt meg ikke en trist tanke inn i øyeblikket, jeg glemte min nød og følte meg beroliget av synet av havnen, som lå fredelig og vakker i halvmørket. Av gammel vane ville jeg glede meg selv med å gjennomlese det stykket jeg nettopp hadde skrevet, og som forekom min lidende hjerne det beste jeg hadde gjort. Jeg tok manuskriptet opp av lommen, holdt det tett inn til øynene for å se, og gjennomløp den ene siden etter den andre. Til slutt ble jeg trøtt og stakk papirene i lommen. Alt var stille; sjøen lå som et blått perlemor over det hele, og småfuglene fløy tause forbi meg fra sted til sted. En politikonstabel patruljerte et stykke borte, ellers sås ikke et menneske, og hele havnen lå tyst.

Jeg teller igjen pengene mine: en halv penn, et nøkkelknippe; men ikke en øre. Plutselig griper jeg ned i lommen og trekker atter papirene opp. Det var en mekanisk handling, en ubevisst nervetrekning. Jeg utsøker meg et hvitt, ubeskrevet blad, og – Gud vet hvor jeg fikk ideen fra – jeg laget et kræmmerhus, lukket det varsomt til så det så ut som fullt, og kastet det langt bortover brosteinene; av vinden førtes det enda litt lenger, så ble det liggende.

Nå hadde sulten begynt å angripe meg. Jeg satt og så på dette hvite kræmmerhuset, som liksom svulmet av blanke sølvpenger, og hisset meg selv til å tro at det virkelig inneholdt noe. Helt høyt satt jeg og lokket meg til å gjette summen – hvis jeg gjettet riktig, var den min! Jeg forestilte meg de små, nydelige tiøringene i bunnen og de fete, riflede kronene oppå – et helt kræmmerhus fullt av penger! Jeg satt og så på det med oppsperrede øyne og egget meg selv til å gå og stjele det.

Så hører jeg konstablene hoste – og hvordan kunne jeg dog falle på å gjøre nettopp det samme? Jeg reiser meg opp fra benken og hoster, og jeg gjentar det tre ganger for at han skal høre det. Hvor ville han ikke kaste seg over kræmmerhuset når han kom! Jeg satt og gledet meg over dette pusset, gned meg henrykt i hendene og bandt storslagent bort i hyt og vær. Om han ikke skulle få en lang nese, den hunden! Om han ikke ville synke ned i helvetes heteste pøl og pine for den kjeltringstreken! Jeg var blitt drukken av sult, min hunger hadde beruset meg.

Et par minutter etter kommer konstablene, klappende med jernhælene i brosteinene, speidende til alle sider. Han gir seg god tid, han har hele natten for seg; han ser ikke kræmmerhuset – ikke før han er ganske nær. Da stanser han og betrakter det. Det ser så hvitt og verdifullt ut der det ligger, kanskje en liten sum, hva? en liten sum sølvpenger?.... Og han tar det opp. Hm! det er lett, det er veldig lett. Kanskje en kostelig fjær, hattepynt.... Og han åpner det varsomt med sine store hender og kikker inn. Jeg lo, lo og banket meg i kneet, lo som en rasende mann. Og ikke en lyd kom meg fra strupen; latteren min var tyst og hektisk, hadde en gråts inderlighet....

Så klapper det igjen i brosteinene, og konstablene gjør et slag bortover bryggen. Jeg satt der med tårer i øynene og hikket etter ånde, helt fra meg selv av febersk lystighet. Jeg begynte å tale høyt, fortalte meg selv om kræmmerhuset, ettergjorde den stakkars konstabelens bevegelser, kikket inn i min hule hånd og gjentok atter og atter for meg selv: Han hostet da han kastet det! Han hostet da han kastet det! Til disse ordene føyde jeg nye, ga dem pirrende tillegg, omsatte hele setningen og spisset den til: Han hostet én gang – khøhø!

Jeg uttømte meg i variasjoner av disse ordene, og det led langt på aftenen før lystigheten min hørte opp. En døsig ro overkom meg så, en behagelig matthet som jeg ikke gjorde motstand mot. Mørket var blitt litt tykkere, en liten bris furet i sjøens perlemor; skipene, hvis master jeg så mot himmelen, så ut med sine sorte skrog som lydløse uhyrer som reiste børster og lå og ventet på meg. Jeg hadde ingen smerte, min sult hadde stumpet den av; i stedet følte jeg meg behagelig tom, uberørt av alt omkring meg og glad over å være usett av alle. Jeg la benene opp på benken og lente meg bakover, slik kunne jeg best føle avsondrethetens hele velvære. Det var ikke en sky i mitt sinn, ikke en fornemmelse av ubehag, og jeg hadde ikke en lyst eller attrå uoppfylt, så vidt min tanke kunne gå. Jeg lå med åpne øyne i en tilstand av fraværelse fra meg selv, jeg følte meg deilig borte.

Fremdeles var det ikke en lyd som forstyrret meg; det milde mørket hadde skjult allverden for mine øyne og begravd meg der i idel ro – bare stillhetens øde lyddulm tier monotont i ørene. Og de dunkle uhyrene derute ville suge meg til seg når natten kom, og de ville bringe meg langt over hav og gjennom fremmede land hvor ikke mennesker bor. Og de ville bringe meg til prinsesse Ylajalis slott, der en uanet herlighet venter meg, større enn noen menneskers er. Og hun selv ville sitte i en strålende sal, hvor alt er av ametyst, i en trone av gule roser, og rekke hånden ut mot meg når jeg stiger inn, hilse og rope velkommen når jeg nærmer meg og kneler: «Velkommen, ridder, til meg og mitt land! Og den skjønne tar min hånd og følger meg, leder meg frem gjennom lange ganger, hvor store menneskeskarer roper hurra, gjennom lyse haver, hvor tre hundre unge piker leker og ler, inn i en annen sal, hvor alt er av lysende smaragd.

Solen skinner herinne, i gallerier og ganger går henrivende kor av musikk, strømmer av duft slår meg imøte. Jeg holder hennes hånd i min, og jeg føler i mitt blod forhekselsens ville deilighet fare; jeg legger min arm om henne, og hun hvisker: «Ikke her, kom lenger enda!» Og vi stiger inn i den røde sal, hvor alt er rubin, en frådende herlighet hvori jeg synker om. Da føler jeg hennes arme om meg, hun ånder henover mitt ansikt, hvisker: «Velkommen, elskede! Kyss meg! »

Jeg ser fra min benk stjerner for øynene, og min tanke stryker inn i en orkan av lys....

Jeg var falt i søvn der jeg lå, og ble vekket av konstablene. Der satt jeg, ubarmhjertig kalt tilbake til livet og elendigheten. Min første følelse var en stupid forbløffelse over å finne meg selv ute under åpen himmel, men snart ble denne avløst av et bittert mismot; jeg var like ved å gråte av sorg over enda å være i live. Det hadde regnet mens jeg sov, klærne mine var ganske gjennomvåte, og jeg følte en rå kulde i lemmene. Mørket var blitt enda tettere, det var med nød jeg kunne skimte konstabelens ansiktstrekk foran meg.

«Så,» sa han, «stå nå opp!»

Jeg reiste meg straks; om han hadde befalt meg å legge meg ned igjen, hadde jeg også adlydt. Jeg var veldig nedstemt og ganske uten kraft, dertil kom at jeg nesten øyeblikkelig begynte å føle sulten igjen.

«Vent litt!» ropte konstablene etter meg, «De går jo fra Demes hatt, tosken! Så, gå nå!»

«Jeg syntes nok også at det var noe jeg liksom – liksom hadde glemt,» stammet jeg fraværende. «Takk. God natt.»

Og jeg slangret av sted.

Den som nå hadde hatt seg litt brød å ta til! Et sånt deilig lite rugbrød, som man kunne bite over mens man gikk i gatene! Og jeg gikk og tenkte meg nettopp den særlige sorten rugbrød som det skulle være så usigelig godt å få gnage. Jeg sultet bitterlig, ønsket meg død og borte, ble sentimental og gråt. Det ble aldri ende på min elendighet! Så med ett stoppet jeg opp på gaten, stampet i brosteinen og bandt høyt. Hva var det han hadde kalt meg? Tøsen? Jeg skal vise den konstabelen hva det vil si å kalle meg tøsen! Dermed vendte jeg om og løp tilbake. Jeg følte meg brennende het av vrede. Nede i gaten snublet jeg og falt, men jeg aktet ikke på det, spratt opp igjen og løp. Nede ved Jernbanetorvet var jeg imidlertid blitt så trøtt at jeg følte meg ikke i stand til å fortsette helt ned til Bryggen; vreden hadde dessuten tatt av under løpet. Endelig stoppet jeg og trakk pusten.

— Og denne unnskyldningen fant jeg tilfredsstillende; jeg gjentok to ganger for meg selv: Han visste ikke bedre! Dermed vendte jeg atter om.

tenkte jeg harmfuldt; løpe omkring som en gal i slike dyvåte gater mørke natten! Sulten gnaget meg uidelig og lot meg ikke i ro. Atter og atter svelget jeg spytt, for på den måten å mette meg litt, og jeg syntes det hjalp. Det hadde vært for smått med mat for meg i mangfoldige uker før dette kom på, og kreftene hadde tatt betydelig av i det siste. Når jeg hadde vært heldig å få en femkrone oppdrevet ved en eller annen manøver, ville ikke gjerne disse pengene vare så lenge at jeg ble helt restituert før en ny sultetid brøt inn over meg og slo meg i kne. Det hadde fart verst med ryggen og skuldrene mine; den lille gnagen i brystet kunne jeg også stoppe et øyeblikk når jeg hostet riktig hardt, eller når jeg gikk dyktig foroverbøyd; men ryggen og skuldrene hadde jeg ingen råd for. Hvordan kunne det dog være at det slett ikke ville lysne for meg?

Var jeg kanskje ikke like berettiget til å leve som hvem som helst annen, som antikvarbokhandler Pascha og dampskibsekspeditør Hennechen? Om jeg kanskje ikke hadde skuldre som en rise og to svære armer å arbeide med, og om jeg kanskje ikke hadde søkt endog en vedhuggerplass i Møllergaten for å tjene mitt daglige brød? Var jeg lat? Hadde jeg ikke søkt plasser og hørt forelesninger og skrevet avisartikler og lest og arbeidet natt og dag som en gal mann? Og hadde jeg ikke levd som en gnier, spist brød og melk når jeg hadde mye, brød når jeg hadde lite, og sultet når jeg ingenting hadde? Bodde jeg på hotell, hadde jeg en suite værelser i første etasje? På et uthusloft bodde jeg, i et blikkenslagerværksted som Gud og hvermann hadde rømt ut av siste vinter fordi det snødde inn. Så jeg kunne aldeles ikke begripe meg på det hele!

Alt dette gikk jeg og tenkte på, og det var ikke så mye som en gnist av ondskap eller misunnelighet eller bitterhet i min tanke.

Ved en fargehandel stoppet jeg og så inn gjennom vinduet; jeg forsøkte å lese vignettene på et par hermetiske dåser, men det var altfor mørkt. Ergrelig på meg selv for dette nye påfunnet, og heftig, nesten vred over ikke å kunne finne ut hva disse dåsene inneholdt, banket jeg én gang i vinduet og gikk videre. Oppe i gaten så jeg en politibetjent. Jeg forsterket min gang, gikk tett bort til ham og sa uten ringeste foranledning:

»Klokken er ti.«

»Nei, den er to,« svarte han forundret.

»Nei, den er ti,« sa jeg, »klokken er ti.« Og stønnende av vrede trådte jeg enda et par skritt frem, knyttet hånden og sa: »Hør, vet De hva — klokken er ti!«

Han sto og overveide en liten stund, beskueliget min person, stirret forbløffet på meg. Endelig sa han ganske stille:

»I hvert fall er det jo på tiden at De går hjem. Vil De at jeg skal følge Dem?«

Ved denne vennligheten ble jeg avvæpnet; jeg følte at jeg fikk tårer i øynene, og skyndte meg å svare:

»Nei takk! — Jeg har bare vært litt sent ute… på en kafé… Jeg takker Dem så mye.«

Han la hånden på hjelmen da jeg gikk. Hans vennlighet hadde ganske overveldet meg, og jeg gråt fordi jeg ikke eide fem kroner å gi ham. Jeg stoppet og så etter ham idet han langsomt vandret sin vei, slo meg for pannen og gråt heftigere etter hvert som han fjernet seg. Jeg skjelte meg ut for min fattigdom, kalte meg ved økenavn, oppfant desperate benevnelser, kostelige rå funn av skjellsord som jeg overdynget meg selv med. Dette fortsatte jeg med inntil jeg var nesten helt hjemme. Da jeg kom til porten oppdaget jeg at jeg hadde mistet nøklene mine.

Ja, naturligvis! sa jeg bittert til meg selv, hvorfor skulle jeg ikke miste nøklene mine? Her bor jeg i en gård der det er en stall nedenunder og et blikkenslagerværksted ovenpå; porten er stengt om natten, og ingen, ingen kan lukke den opp — hvorfor skulle jeg så ikke miste nøklene mine? Jeg er våt som en hund, litt sulten, ganske bitte litt sulten, og litt latterlig trøtt i knærne — hvorfor skulle jeg så ikke miste dem? Hvorfor kunne ikke egentlig hele huset være flyttet ut i Aker når jeg kom og skulle inn? … Og jeg lo ved meg selv, forherdet av sult og forkommenhet.

Jeg hørte hestene stampe inne i stallen, og jeg kunne se vinduet mitt oppe; men porten kunne jeg ikke åpne, og jeg kunne ikke slippe inn. Trøtt og bitter i sinn bestemte jeg meg derfor til å gå tilbake til Bryggen og lete etter nøklene mine.

Det var igjen begynt å regne, og jeg følte allerede vannet trekke gjennom på skuldrene. Ved Rådstuen fikk jeg med ett en lys idé: Jeg ville anmode politiet om å åpne porten. Jeg henvendte meg straks til en konstabel og ba ham inntrengende om å følge med og lukke meg inn, hvis han kunne.

Jaha, hvis han kunne, ja! Men han kunne ikke, han hadde ingen nøkkel. Politiets nøkler var ikke her, de var i detektivavdelingen.

Hva skulle jeg da gjøre?

Jaha, jeg fikk gå til et hotell og legge meg.

Men jeg kunne virkelig ikke gå til et hotell og legge meg; jeg hadde ingen penger. Jeg hadde vært ute … på en kafé … han forsto jo nok …

Vi sto der en liten stund på Rådstuins trapp. Han overveide og betenkte seg og beskueliget min person. Regnen strømmet ned utenfor oss.

»Så får De gå inn til den vakthavende og melde Dem som husvill,« sa han.

Som husvill? Det hadde jeg ikke tenkt på. Ja, død og plage, det var en god idé! Og jeg takket konstabelen på stedet for dette fortreffelige påfunnet. Om jeg bare simpelthen kunne gå inn og si at jeg var husvill?

Simpelthen! …

»Navn?« spurte den vakthavende.

»Tangen — Andreas Tangen.«

Jeg vet ikke hvorfor jeg løy. Tanken min flagret oppløst omkring og ga meg flere innfall enn jeg brydde meg om; jeg hittet dette fjærntliggende navnet i øyeblikket og slynget det ut uten noen beregning. Jeg løy uten nødvendighet.

»Bestilling?«

Dette var å sette meg stolen for døren. Hm. Bestilling! Hva var min bestilling? Jeg tenkte først å gjøre meg til blikkenslager, men våget det ikke; jeg hadde gitt meg et navn som ikke enhver blikkenslager har, dessuten bar jeg briller på nesen. Da falt det meg i sinne å være dumdristig. Jeg trådte et skritt frem og sa fast og høytidelig:

»Journalist.«

Den vakthavende gjorde et rykk på seg før han skrev, og stor som en husvill statsråd sto jeg foran skranken. Det vakte ingen mistanke; den vakthavende kunne nok så godt forstå at jeg nølte med svaret. Hva lignet det, en journalist på Rådstuen uten tak over hodet!

»Ved hvilket blad — hr. Tangen?«

»Ved Morgenbladet,« sa jeg. »Desverre har jeg vært litt sent ute i kveld …«

»Ja, det taler vi ikke om!« avbrøt han, og han la til med et smil: »Når ungdommen er ute … vi forstår …« Henvendt til en konstabel sa han, idet han reiste seg og bukket høflig for meg: »Vis herren opp i den reserverte avdelingen. God natt!«

Jeg følte meg kald nedover ryggen over min egen dristighet, og jeg knyttet hendene der jeg gikk for å stive meg opp. Hadde jeg enda ikke blandet Morgenbladet inn! Jeg visste at Friele kunne skjære tenner, og da nøkkelen gnisset i låsen, mintes jeg ved lyden derom.

»Gassen brenner i ti minutter,« sa konstabelen ennå i døren.

»Og så slukkes den?«

»Så slukkes den.«

Jeg satte meg på sengen og hørte hvordan nøkkelen ble vridd om. Den lyse cellen så vennlig ut; jeg følte meg godt til rette og lyttet med velbehag til regnen utenfor. Jeg skulle ikke ønske meg noe bedre enn en slik koselig celle! Tilfredsheten min steg; sittende på sengen med hatten i hånden og øynene heftet på gassflammen der borte i veggen, gav jeg meg til å tenke over øyeblikkene i min første befatning med politiet. Dette var den første, og hvor hadde jeg ikke narret det! Journalist Tangen, hva behager? Og så «Morgenbladet»! Hvor hadde jeg ikke rammet mannen midt i hjertet med «Morgenbladet»! Det taler vi ikke om, hva? Sittet i Stiftsgården i gala til klokken to, glemt portnøkkelen og en lommebok på noen tusen kroner hjemme! Vis den herren opp i den reserverte avdelingen ...

Så slukner plutselig gassen, så forunderlig plutselig, uten å ta av, uten å svinne inn; jeg sitter i djupt mørke, jeg kan ikke se min hånd, ikke de hvite veggene omkring meg, intet. Det var ikke noe annet å gjøre enn å gå til sengs. Og jeg kledde av meg.

Men jeg var ikke søvntrett og kunne ikke sove. Jeg ble liggende en stund og se inn i mørket, dette tykke massemørket som ingen bunn hadde, og som jeg ikke kunne begripe. Tanken min kunne ikke fatte det. Det var meg uten all måte mørkt, og jeg følte dets nærvær trykke meg. Jeg lukket øynene, gav meg til å synge halvhøyt og kastet meg frem og tilbake på britsen for å adsprede meg; men uten nytte. Mørket hadde besatt tanken min og lot meg ikke et øyeblikk i fred. Hva om jeg selv var blitt oppløst til mørke, gjort til ett med det? Jeg reiser meg opp i sengen og slår ut med armene.

Den nervøse tilstanden min hadde ganske tatt overhånd, og det hjalp ikke hvor mye jeg forsøkte å motarbeide den. Der satt jeg, et bytte for de særeste fantasier, hysjende på meg selv, nynnende vuggesanger, svettende av anstrengelse for å bringe meg i ro. Jeg stirret ut i mørket, og jeg hadde aldri i mine levedager sett et slikt mørke. Det var ingen tvil om at jeg her befant meg foran en egen sort mørke, et desperat element som ingen tidligere hadde vært oppmerksom på. De latterligste tanker sysselsatte meg, og hver ting gjorde meg redd. Det lille hullet i veggen ved sengen min beskjeftiger meg mye, et spikerhull jeg finner, et merke i muren. Jeg føler på det, blåser i det og søker å gjette meg dets dybde. Det var ikke noe uskyldig hull, slett ikke; det var et riktig intrikat og hemmelighetsfullt hull, som jeg måtte vokte meg for.

Og besatt av tanken på dette hullet, helt fra meg selv av nysgjerrighet og frykt, måtte jeg til slutt stå opp av sengen og finne frem min halve pennekniv for å måle dets dybde og forvisse meg om at det ikke førte helt inn til sidecellen.

Jeg la meg tilbake for å forsøke å falle i søvn, men i virkeligheten for atter å kjempe med mørket. Regnen hadde opphørt utenfor, og jeg hørte ikke en lyd. En tid lang vedblev jeg å lytte etter fottrinn på gaten, og jeg gav meg ikke fred før jeg hadde hørt en fotgjenger gå forbi, etter lyden å dømme en konstabel. Plutselig knipser jeg i fingrene flere ganger og ler. Det var da som bare fanden! Ha! — Jeg innbilte meg å ha funnet et nytt ord. Jeg reiser meg opp i sengen og sier: Det finnes ikke i språket, jeg har oppfunnet det, _Kuboå_. Det har bokstaver som et ord, ved søteste Gud, mann, du har oppfunnet et ord ... _Kuboå_ ... av stor grammatikalsk betydning ...

Jeg sitter med åpne øyne, forbløffet over mitt funn, og ler av glede. Så begynner jeg å hviske; man kunne belure meg, og jeg aktet å holde oppfinnelsen min hemmelig. Jeg var kommet inn i sultens glade vanvidd; jeg var tom og smertefri, og tanken min var uten tøyler. Jeg overlegger i stillhet med meg selv. Med de mest forunderlige sprang i tankegangen søker jeg å utgranske betydningen av mitt nye ord. Det behøvde ikke å bety hverken Gud eller Tivoli, og hvem hadde sagt at det skulle bety Dyrskue? Jeg knytter hånden heftig og gjentar en gang til: Hvem har sagt at det skal bety Dyrskue? Når jeg betenkte meg rett, var det ikke engang absolutt nødvendig at det betydde hengelås eller soloppgang. Et slikt ord som dette var det ikke vanskelig å finne mening til. Jeg ville vente og se tiden an. Imidlertid kunne jeg sove på det.

Jeg ligger der på britsen og småler, men sier ingenting, uttaler meg ikke hverken fra eller til. Det går noen minutter, og jeg blir nervøs; det nye ordet plager meg uten opphør, vender alltid tilbake, bemektiger seg til slutt all min tanke og gjør meg alvorlig. Jeg hadde oppgjort meg en mening om hva det ikke skulle bety, men ikke fattet noen bestemmelse om hva det skulle bety. sa jeg høyt til meg selv, og jeg griper meg i armen og gjentar at det var et bispørsmål. Ordet var gudskjelov funnet, og det var hovedsaken. Men tanken plager meg endeløst og hindrer meg fra å falle i søvn; intet var meg godt nok for dette ualminnelig sjeldne ordet. Endelig reiser jeg meg atter opp i sengen, griper meg med begge hender om hodet og sier: Nei, det er jo det som nettopp er umulig, å la det bety emigrasjon eller tobakksfabrikk! Hadde det kunnet bety noe slikt som dette, ville jeg for lenge siden ha bestemt meg for det og tatt følgene.

Nei, egentlig var ordet egnet til å bety noe _sjelelig_, en følelse, en tilstand — om jeg ikke kunne forstå det? Og jeg husker meg om for å finne noe sjelelig. Da forekommer det meg at noen taler, blander seg inn i min passiar, og jeg svarer vredt: Hva behager? Nei, din idiotiske make finnes ikke! Strikkegarn? Å, reis til helvete! Nå måtte jeg riktig le! Om jeg måtte spørre: Hvorfor skulle jeg være forpliktet til å la det bety strikkegarn, når jeg spesielt hadde imot at det betydde strikkegarn? Jeg hadde selv oppfunnet ordet, og jeg var i min gode rett til å la det bety hva som helst for den saks skyld.

Men mer og mer kom hjernen min i villrede. Til slutt sprang jeg ut av sengen for å finne vannledningen. Jeg var ikke tørst, men hodet sto i feber, og jeg følte en instinktmessig trang til vann. Da jeg hadde drukket, gikk jeg igjen til sengs og bestemte meg for med vold og makt å ville sove. Jeg lukket øynene og tvang meg til å være rolig. Så lå jeg i flere minutter uten å gjøre en bevegelse; jeg ble svett, og jeg følte blodet støte heftig gjennom årene. Nei, det var dog altfor kostelig, at han kunne lete etter penger i det kremmerhuset! Han hostet også bare én gang. Mon han går der nede enda? Sitter på min benk? ... Det blå perlemor ... Skipene ...

Jeg åpnet øynene. Hvordan kunne jeg holde dem lukket når jeg ikke kunne sove? Og det samme mørket ruged omkring meg, samme uutgrunnelige sorte evighet, som tanken min steilet imot og ikke kunne fatte. Hva kunne jeg ligne det med? Jeg gjorde de mest fortvilte anstrengelser for å finne et ord som var sort nok til å beskrive dette mørket, et ord så grusomt sort at det kunne sverte munnen min når jeg nevnte det. Herregud, så mørkt det var! Og jeg bringes igjen til å tenke på havnen, på skipene, de sorte uhyrene som lå og ventet på meg. De ville suge meg til seg og holde meg fast og seile med meg over land og hav, gjennom mørke riker som ingen mennesker har sett. Jeg gir et hæst skrik av angst og hugger meg fast i sengen; jeg hadde gjort en slik farlig reise, suste ned gjennom luften som en bylt. Hvor følte jeg meg ikke frelst da jeg slo hånden mot den harde benken! Slik er det å dø, sa jeg til meg selv, nå skal du dø!

Og jeg lå en liten stund og tenkte over dette, at nå skulle jeg dø. Da reiser jeg meg opp i sengen og spør strengt: Hvem sa at jeg skulle dø? Jeg hørte selv at jeg fantaserte, hørte det enda mens jeg talte. Galskapen min var et delirium av svakhet og utmattelse, men jeg var ikke sanseløs. Og den tanken fór meg med ett gjennom hjernen at jeg var blitt vanvittig. Grepet av redsel farer jeg ut av sengen.

Alt var rolig; bare min egen stemme kastedes tilbake fra murene. Jeg var falt om på gulvet, ute av stand til lenger å tumle om i cellen. Da skimter jeg høyt oppe, midt for øynene mine, en grålig kvadrat i veggen, en tone av hvitt, en anelse — det var dagslyset. Jeg følte at det var dagslyset, følte det med hver pore i kroppen. Å, hvor åndet jeg ikke deilig ut! Jeg kastet meg flatt på gulvet og gråt av glede over dette velsignede skimtet av lys, hulket av takknemlighet, kysset mot vinduet og bar meg ad som en gal. Og jeg var meg også i dette øyeblikket bevisst hva jeg gjorde. Alt mismot var med ett borte, all fortvilelse og smerte opphørt, og jeg hadde i denne stund ikke et ønske uoppfylt, så vidt tanken min kunne gå. Jeg satte meg overende på gulvet, foldet hendene og ventet tålmodig på dagens frembrudd.

For en natt dette hadde vært! At man ikke har hørt noen larm, tenkte jeg forundret. Men jeg var jo også i den reserverte avdelingen, høyt over alle fanger. En husvill statsråd, om jeg så måtte si. Stadig i den beste stemningen, med øynene vendt mot den lysere og lysere ruten i muren, moret jeg meg selv med å agere statsråd, kalte meg von Tangen og la talen i departementsstil. Fantasiene mine hadde ikke opphørt, bare var jeg langt mindre nervøs. Om jeg ikke hadde begått den beklagelige tankeløsheten å legge lommeboken hjemme! Om jeg ikke måtte ha den ære å bringe hr. statsråden til sengs? Og i ytterste alvor, med mange seremonier gikk jeg bort til benken og la meg.

Det var nå blitt så lyst at jeg kunne nogenlunde skimte cellens omriss, og litt etter kunne jeg se det svære håndtaket i døren. Dette adspredte meg; det ensformige mørket, så irriterende tykt at det hindret meg fra å se meg selv, var brutt; blodet mitt ble roligere, og snart følte jeg øynene lukkes.

* * *

Jeg vektes av et par slag i døren. I all hast sprang jeg opp og kledde meg skyndsomt på; klærne var ennå gjennomvåte fra i går kveld.

«De vil møte Dem nede hos jourhavende,» sa konstabelen.

Var det altså igjen formaliteter å gjennomgå! tenkte jeg redd.

Jeg kom inn i et stort rom nedenunder, hvor tretti eller førti mennesker satt, alle husville. Og én for én ble de ropt opp av protokollen, én for én fikk de en billett til mat. Jourhavende sa stadig til konstabelen ved sin side:

«Fikk han en billett? Ja, glem ikke å gi dem billetter. De ser ut til å trenge et måltid.»

Og jeg stod og så på disse billettene og ønsket meg en.

«Andreas Tangen, journalist!»

Jeg trådte frem og bukket.

«Kjære, hvordan kan De være kommet hit?»

Jeg forklarte hele sammenhengen, ga den samme historien som i går kveld, løy med åpne øyne og uten å blinke, løy med oppriktighet: Vært litt sent ute, dessverre ... på en kafé ... mistet portnøkkelen ...

«Ja,» sa han og smilte, «slik er det! Har De sovet godt da?»

«Som en statsråd!» svarte jeg. «Som en statsråd!»

«Det gleder meg!» sa han og reiste seg. «God morgen!»

Og jeg gikk.

En billett, en billett også til meg! Jeg har ikke spist på over tre lange dager og netter. Et brød! Men det var ingen som bød meg en billett, og jeg turde ikke be om en. Det ville øyeblikkelig vakt mistanke. Man ville begynne å grave i mine private forhold og finne ut hvem jeg virkelig var; man ville arrestere meg for falske foregivender. — Med løftet hode, med millionærholdning og hendene heftet i frakkefallet skrider jeg ut av rådstuen.

Solen skinte allerede varmt, klokken var ti, og trafikken på Youngstorget var i full bevegelse. Hvor skulle jeg ta veien? Jeg klapper på lommen og føler etter manuskriptet; når klokken ble elleve, ville jeg forsøke å treffe redaktøren. Jeg står en stund på balustraden og iakttar livet nedenunder meg; imens var det begynt å dampe av klærne. Hungeren innfant seg igjen, gnagde i brystet, rykket, ga meg små fine stikk som smertet meg. Hadde jeg virkelig ikke en venn, en bekjent jeg kunne henvende meg til? Jeg leter i hukommelsen for å finne en mann på ti øre, og finner ham ikke. Det var da en deilig dag; det var mye sol og mye lys omkring meg; himlen strømmet som et fint hav henover Lierfjellene ...

Jeg var uten å vite det på vei hjem.

Jeg sultet svært, og jeg fant meg på gaten en trespon å tygge på. Det hjalp. At jeg ikke hadde tenkt på det før!

Porten var åpen, stallkaren hilste som vanlig god morgen.

«Fint vær!» sa han.

«Ja,» svarte jeg. Det var alt jeg fant å si. Kunne jeg be ham om å låne meg en krone? Han gjorde det visst så gjerne hvis han kunne. Jeg hadde dessuten en gang skrevet et brev for ham.

Han stod og smakte på noe han ville si.

«Fint vær, ja. Hm. Jeg skulle betale vertinnen min i dag, De kunne vel ikke være så snill å låne meg fem kroner, vel? Bare på noen dager. De har gjort meg en tjeneste før, De.»

«Nei, det kan jeg virkelig ikke, Jens Olaj,» svarte jeg. «Ikke nå. Kanskje senere, kanskje i ettermiddag.» Og jeg slingret opp trappen til værelset mitt.

Her kastet jeg meg på sengen og lo. For et svinehell at han var kommet meg i forkjøpet! Æren min var reddet. Fem kroner — Gud bevare deg, mann! Du kunne like gjerne spurt meg om fem aksjer i Dampkjøkkenet eller en herregård ute i Aker.

Og tanken på disse fem kronene fikk meg til å le høyere og høyere. Var jeg ikke en pokkers kar, hva? Fem kroner! Jo, her var rette mannen! Lystigheten min steg, og jeg ga meg hen i den: Fy fan, for matlukt det er her! Riktig fersk karbonadelukt, siden middagen, fy! Og jeg støter vinduet opp for å lufte ut den avskyelige lukten. Oppvarter, en halv bif! Henvendt til bordet, dette skrøpelige bordet som jeg måtte støtte med knærne når jeg skrev, bukket jeg dypt og spurte: Tør jeg spørre, vil De drikke et glass vin? Ikke? Jeg er Tangen, statsråd Tangen. Dessverre har jeg vært litt sent ute ... portnøkkelen ...

Og uten tøyler løp tanken min igjen ut på villsomme veier. Jeg var stadig bevisst at jeg talte usammenhengende, og jeg sa ikke et ord uten at jeg hørte og forstod det. Jeg sa til meg selv: Nå taler du usammenhengende igjen! Og jeg kunne likevel ikke hjelpe for det. Det var som å ligge våken og tale i søvne. Hodet var lett, uten smerte og uten trykk, og sinnet var uten skyer. Jeg seilte avsted, og jeg gjorde ingen motstand.

Kom inn! Ja, kom bare inn! Som De ser, alt av rubin. Ylajali, Ylajali! Den røde, skummende silkedivan! Så heftig hun ånder! Kyss meg, elskede! Mer! Mer! Armene dine er som hvitt rav, munnen din blusser... Kelner, jeg ba om en bif...

Solen skinte inn gjennom vinduet mitt, nedenunder hørte jeg hestene tygge havre. Jeg satt og gumlet på trespånen min, opprømt, glad i sinn som et barn. Hele tiden hadde jeg følt etter manuskriptet; jeg hadde det ikke én gang i tankene, men instinktet sa meg at det var der, blodet mitt minnet meg om det. Og jeg trakk det frem.

Det var blitt vått, og jeg bredte det ut og la det i sollyset. Så begynte jeg å vandre frem og tilbake i værelset. Hvor alt så nedslående ut! Rundt på gulvet lå små nedtrampede levninger av blikkplater; men ikke en stol å sitte på, ikke engang en spiker i de nakne veggene. Alt var brakt til «Onkels» kjeller og fortært. Et par ark papir på bordet, belagt med tykt støv, var all min eiendom; det gamle, grønne teppet på sengen hadde Hans Pauli lånt meg for noen måneder siden... Hans Pauli! Jeg knipser i fingrene. Hans Pauli Pettersen skal hjelpe meg! Og jeg husker meg om etter adressen hans. Hvordan kunne jeg glemme Hans Pauli! Han ville sikkert bli veldig sint fordi jeg ikke hadde henvendt meg til ham straks. Raskt tar jeg hatten på, samler manuskriptet opp, stikker det i lommen og haster ned trappen.

«Hør, Jens Olaj,» ropte jeg inn i stallen, «jeg tror helt sikkert jeg kan hjelpe deg i ettermiddag!»

Da jeg kom til Rådstuen, så jeg at klokken var over elleve, og jeg bestemte meg for å gå innom redaksjonen med det samme. Utenfor kontordøren stoppet jeg for å undersøke om papirene mine lå etter pagina; jeg strøk dem omhyggelig ut, stakk dem igjen i lommen og banket på. Hjertet banket hørlig da jeg trådte inn.

Saksen er som vanlig til stede. Jeg spør fryktsomt etter redaktøren. Intet svar. Mannen sitter og borer etter smånytt i provinsavisene.

Jeg gjentar spørsmålet og stiger lenger frem.

Redaktøren var ikke kommet, sa endelig Saksen, uten å se opp.

Om når han kom?

Kunne ikke si det, kunne absolutt ikke si det, Di.

Hvor lenge var kontoret åpent?

Herpå fikk jeg intet svar, og jeg måtte gå. Saksen hadde ikke kastet et blikk på meg under det hele; han hadde hørt stemmen min og gjenkjent meg på den. Så ille sett er du her, tenkte jeg, man gidder ikke engang svare deg. Mon det er ordre fra redaktøren? Jeg hadde riktignok også, like siden min berømte føljetong til ti kroner ble antatt, oversvømmet ham med arbeider, rendt på dørene hans nesten hver dag med ubrukelige ting, som han hadde måttet lese igjennom og gi meg tilbake. Han ville kanskje ha en ende på det, ta sine forholdsregler... Jeg begav meg på vei ut i Homandsbyen.

Hans Pauli Pettersen var en bondestudent på kvisten i en fem etasjers gård, altså var Hans Pauli Pettersen en fattig mann. Men hadde han en krone, så ville han ikke spare den. Jeg ville få den like sikkert som jeg hadde den i hånden. Og jeg gikk og gledet meg til denne kronen hele veien og følte meg sikker på å få den. Da jeg kom til gatedøren, var den stengt, og jeg måtte ringe på.

«Jeg ønsker å tale med student Pettersen,» sa jeg og ville inn; «jeg vet værelset hans.»

«Student Pettersen?» gjentok piken. Om det var ham som bodde på kvisten? Han var flyttet. Ja, hun visste ikke hvorhen; men han hadde bedt om å få brevene sine sendt ned til Hermansen i Toldbodgaden, og piken nevnte nummeret.

Jeg går full av tro og håp helt ned i Toldbodgaden for å spørre om Hans Paulis adresse. Dette var min siste utvei, og jeg måtte utnytte den. Underveis kom jeg forbi et nyoppført hus, hvor et par snekkere stod og høvlet utenfor. Jeg tok i dyngen et par blanke spåner, stakk den ene i munnen og gjemte den andre i lommen til senere. Og jeg fortsatte veien. Jeg stønnet av hunger. Ved en bakerbutikk hadde jeg sett et forunderlig stort tiøres brød i vinduet, det største brødet som kunne fåes for den prisen...

«Jeg kommer for å få vite student Pettersens adresse.»

«Bernt Ankers gate nummer 10. Kvisten.» — Om jeg skulle dit? Nå, så ville jeg kanskje være så snill å ta med et par brev som var kommet?

Jeg går atter opp i byen, samme vei jeg var kommet, passerer igjen snekkerne som nå satt med blikkpannene sine mellom knærne og spiste sin gode, varme dampkjøkkenmiddag, kommer forbi bakerbutikken hvor brødet ennå lå på sin plass, og når endelig Bernt Ankers gate, halvdød av utmattelse. Døren var åpen, og jeg begir meg opp de mange tunge trappene til kvisten. Jeg tar brevene opp fra lommen for med ett slag å sette Hans Pauli i humør når jeg kom inn. Han ville nok ikke nekte meg denne håndsrekningen når jeg forklarte ham omstendighetene, absolutt ikke. Hans Pauli hadde så stort hjerte, det hadde jeg alltid sagt om ham...

På døren fant jeg kortet hans: «H. P. Pettersen, stud. theol. — reist hjem.»

Jeg satte meg ned på stedet, satte meg på det bare gulvet, dumpt trett, slått av forkommenhet. Jeg gjentar mekanisk et par ganger: Reist hjem! Reist hjem! Så tier jeg ganske stille. Det var ikke en tåre i øynene mine, jeg hadde ikke en tanke og ikke en følelse. Med oppsperrede øyne satt jeg og stirret på brevene uten å foreta meg noe. Det gikk ti minutter, kanskje tyve, eller mer, jeg satt der stadig på samme flekk og rørte ikke en finger. Denne dumpe døsen var nesten som en blund. Så hører jeg noen komme i trappen, jeg reiser meg og sier:

«Det var student Pettersen — jeg har to brev til ham.»

«Han er hjemreist,» svarer konen. «Men han kommer tilbake etter feriene. Brevene kunne jo jeg ta, om De ville.»

«Ja takk, det var riktig godt,» sa jeg, «så får han dem når han kommer. Det kunne være viktige ting i dem. God morgen!»

Da jeg var kommet utenfor, stoppet jeg og sa høyt midt på åpen gate, idet jeg knyttet hendene: Jeg skal si deg ett, min kjære herre Gud: du er en noksagt! Og jeg nikker rasende, med sammenbitte tenner opp mot skyene: Du er faen ta meg en noksagt!

Jeg gikk så noen skritt og stoppet igjen. Idet jeg plutselig skifter holdning, folder jeg hendene, legger hodet på skakke og spør med søt, fromladen stemme: Har du også henvendt deg til ham, mitt barn?

Det lød ikke riktig.

Med stor H, sier jeg, med H som en domkirke! Opp igjen: Har du også anråpt _Ham_, mitt barn? Og jeg senker hodet og gjør stemmen begredelig og svarer: Nei!

Det lød heller ikke riktig.

Du kan jo ikke hykle, din narr! _Ja_, skal du si, ja, jeg har anråpt min Gud Fader! og du skal få til den ynkeligste melodi på ordene dine som du noensinne har hørt. Så, opp igjen! Ja, det var bedre. Men du må sukke, sukke som en krampesyk hest. Så!

Der går jeg og underviser meg selv i hykleri, stamper utålmodig i gaten når jeg ikke får det til, og skjeller meg ut for et trehode, mens de forbløffede forbipasserende vender seg om og betrakter meg.

Jeg tygget uavbrutt på høvelspånen og sjanglet så fort jeg kunne nedover gatene. Før jeg selv visste av det, var jeg helt nede ved jernbanetorvet. Klokken viste halv to på Vår Frelsers. Jeg stod en stund og overveide. En matt sved trengte frem i ansiktet og sivet ned i øynene. Følg med en tur på bryggen! sa jeg til meg selv. Det vil si, hvis du har tid? Og jeg bukket for meg selv og gikk ned til jernbanebryggen.

Skipene lå derute, sjøen vugget i solskinnet. Det var travel bevegelse overalt, piipende dampfløyter, dragere med kasser på skuldrene, muntre heisesanger fra prammene. En kakekone sitter i nærheten av meg og luter med sin brune nese over varene sine; det lille bordet foran henne er syndig fullt av lekkerier, og jeg vender meg bort i uvilje. Hun fyller hele kaien med matlukten sin; fy, opp med vinduene! Jeg henvender meg til en herre som sitter ved min side og forestiller ham inntrengende dette misforholdet med kakekoner her og kakekoner der... Ikke? Ja, men han måtte da vel innrømme at... Men den gode mannen ante uråd og lot meg ikke engang tale til ende før han reiste seg og gikk. Jeg reiste meg likeså og fulgte ham, fast bestemt på å overbevise mannen om feiltagelsen hans.

«Endog av hensyn til de sanitære forhold,» sa jeg og klappet ham på skulderen...

«Unnskyld, jeg er fremmed her og kjenner ikke noe til de sanitære forhold,» sa han og stirret på meg i redsel.

Nå, det forandret saken når han var fremmed... Om jeg ikke kunne gjøre ham noen tjeneste? Vise ham omkring? Ikke? For det skulle være meg en fornøyelse, og det skulle jo ikke koste ham noe...

Men mannen ville absolutt bli kvitt meg og skrådde raskt over gaten til det andre fortauet.

Jeg gikk igjen tilbake til benken min og satte meg. Jeg var meget urolig, og den store lirekassen, som hadde begynt å spille litt lenger borte, gjorde meg enda verre. En fast, metallisk musikk, et stykke av Weber, som en liten pike sang en sørgelig vise til. Det fløyteaktige, lidelsesfulle i lirekassen risler gjennom blodet mitt, nervene mine begynner å dirre, som om de ga gjenklang, og et øyeblikk etter faller jeg tilbake på benken, klynkende, nynnende med. Hva finner ikke ens tanker på når man sulter! Jeg føler meg opptatt i disse tonene, oppløst til tone, jeg strømmer ut, og jeg fornemmer så tydelig hvordan jeg strømmer, svevende høyt over fjell, dansende inn over lyse soner...

«En øre!» sier den lille lirepiken og rekker fram blikktallerkenen sin, «bare en øre!»

«Ja,» svarer jeg ubevisst, og jeg spratt opp og ransaket lommene mine. Men barnet tror at jeg bare vil tulle med henne og fjerner seg straks uten å si et ord. Denne stumme tålmodigheten var meg for stor; hadde hun skjelt meg ut, ville det kommet beleiligere; smerten grep meg, og jeg ropte henne tilbake. Jeg eier ikke en øre, sa jeg, men jeg skal huske deg siden, kanskje i morgen. Hva heter du? Ja, det var et pent navn, jeg skulle ikke glemme det. Altså i morgen...

Men jeg forsto godt at hun ikke trodde meg, enda hun ikke sa et ord, og jeg gråt av fortvilelse over at denne lille gategjenta ikke ville tro meg. Enda en gang ropte jeg henne tilbake, rev raskt opp frakken og ville gi henne vesten min. Jeg skal holde deg skadesløs, sa jeg, vent bare et øyeblikk...

Og jeg hadde ingen vest.

Hvordan kunne jeg også lete etter den! Der var gått uker siden den var i min eie. Hva gikk også av meg? Den forbløffede piken ventet ikke lenger, men trakk seg skyndsomt tilbake. Og jeg måtte la henne gå. Folk stimlet sammen om meg og lo høyt, en politibetjent trenger seg bort til meg og vil vite hva som er på ferde.

«Ingen ting,» svarer jeg, «slett ingen ting! Jeg ville bare gi den lille piken der borte vesten min... til faren hennes... Det behøver De ikke å stå og le av. Jeg kunne bare gå hjem og ta en annen på.»

«Ikke noe oppstyr på gaten!» sier konstabelen. «Så, marsj!» Og han dytter meg av gårde. «Er dette Deres papirer?» ropte han etter meg.

Ja, død og pine, min avisartikkel, mange viktige skrifter! Hvordan kunne jeg også være så uforsiktig...

Jeg får tak i manuskriptet mitt, forsikrer meg om at det ligger i orden, og går uten å stanse et øyeblikk eller se meg omkring opp til redaksjonskontoret. Klokken var nå fire på Vår Frelsers ur.

Kontoret er stengt. Jeg lister meg lydløst ned trappene, redd som en tyv, og stanser rådvill utenfor porten. Hva skulle jeg nå gjøre? Jeg lener meg inntil muren, stirrer ned i stenene og tenker etter. En knappenål ligger og skinner foran føttene mine, og jeg bøyer meg ned og tar den opp. Hva om jeg tok knappene ut av frakken, hva ville jeg få for dem? Det ville kanskje ikke nytte meg, knapper er nå knapper; men jeg tok og undersøkte dem til alle kanter og fant dem så godt som nye. Det var en heldig idé likevel, jeg kunne skjære dem ut med pennekniven min og bringe dem ned i kjelleren. Håpet om at jeg kunne selge disse fem knappene opplivet meg straks, og jeg sa: Se, se, det retter seg! Gleden tok overhånd, og jeg ga meg straks til å ta knappene ut, én etter én. Imens holdt jeg følgende stille passiar:

Ja, ser De, man er blitt litt fattig, en øyeblikkelig forlegenhet... Utslitte, sier De? De må ikke forsnakke Dem. Jeg vil se den som sliter mindre knapper enn jeg. Går alltid med frakken åpen, skal jeg si Dem; det er blitt en vane hos meg, en egenhet... Nei, nei, når De ikke _vil_, så! Men jeg skal ha mine ti øre for dem, minst... Nei, herregud, hvem har _sagt_ at de skal gjøre det? De kan holde munn og la meg være i fred... Ja, ja, så kan De jo _hente_ politiet, vel. Jeg skal vente her mens De er ute etter konstabelen. Og jeg skal ikke stjele noe fra Dem... Nå, god dag, god dag! Mitt navn er altså Tangen, jeg har vært litt for sent ute...

Så kommer det noen i trappen. Jeg er øyeblikkelig tilbake i virkeligheten, kjenner igjen Saksen og stikker knappene skyndsomt i lommen. Han vil forbi, svarer ikke engang på hilsenen min, får det plutselig så travelt med å se på neglene sine. Jeg stanser ham og spør etter redaktøren.

«Ikke til stede, Di.»

«De lyver!» sa jeg. Og med en frekkhet som forbauset meg selv, fortsatte jeg: «Jeg må snakke med ham; det er et nødvendig ærend — meddelelser fra Stiftsgården.»

«Ja, kan ikke Di si det til meg, da?»

«Til Dem?» sa jeg og målte Saksen litt med øynene.

Det hjalp. Han fulgte straks med og åpnet døren. Nå satt hjertet mitt i halsen. Jeg bet tennene heftig sammen for å gi meg mot, banket på og trådte inn i redaktørens privatkontor.

«God dag! Er det Dem?» sa han vennlig. «Sitt ned.»

Hadde han vist meg døren, ville det vært kjærkomnere; jeg følte gråten og sa:

«Jeg ber Dem unnskylde...»

«Sett Dem ned,» gjentok han.

Og jeg satte meg og forklarte at jeg igjen hadde en artikkel som det var meg magtpåliggende å få inn i avisen hans. Jeg hadde gjort meg sådan flid med den, den hadde kostet meg så mye anstrengelse.

«Jeg skal lese den,» sa han og tok den. «Anstrengelse koster det Dem visst alt De skriver; men De er så altfor heftig. Når De bare kunne være litt besindigere! Der er for mye feber. Imidlertid skal jeg lese den.» Og han vendte seg igjen inn mot bordet.

Der satt jeg. Turde jeg be om en krone? Forklare ham hvorfor det alltid var feber? Så ville han ganske sikkert hjelpe meg; det var ikke første gang.

Jeg reiste meg opp. Hm! Men sist jeg var hos ham, hadde han klaget seg over penger, til og med sendt regningsbudet ut for å skrape sammen til meg. Det ville kanskje bli samme tilfellet nå. Nei, det skulle ikke skje! Så jeg ikke at han satt i arbeid?

«Var det ellers noe?» spurte han.

«Nei!» sa jeg og gjorde stemmen fast. «Når må jeg få høre inn igjen?»

«Å, når som helst De går forbi,» svarte han, «om et par dager eller så.»

Jeg fikk ikke begjæringen over leppene... Denne mannens vennlighet syntes meg uten grenser, og jeg skulle vite å påskjønne den. Heller sulte til døde. Og jeg gikk.

Ikke engang da jeg sto utenfor og igjen følte hungersangrepet, angret jeg på at jeg hadde forlatt kontoret uten å be om denne kronen. Jeg tok den andre høvelsponen opp av lommen og stakk den i munnen. Det hjalp igjen. Hvorfor hadde jeg ikke gjort det før? Du måtte skamme deg! sa jeg høyt; kunne det virkelig falle deg inn å be den mannen om en krone og sette ham i forlegenhet igjen? Og jeg ble riktig grov mot meg selv for den uforskammetheten som hadde falt meg inn. Det er ved Gud det sjufleste jeg ennå har hørt! sa jeg; rende på en mann og nesten klore øynene ut på ham, bare fordi du trenger en krone, din elendige hund! Så, marsj! Raskere! Raskere, din tomp! Jeg skal lære deg!

Jeg begynte å løpe for å straffe meg selv, tilbakela i sprang den ene gaten etter den andre, drev meg frem ved innbitt tilrop og skrek taus og rasende til meg selv når jeg ville stanse. Imens var jeg kommet høyt opp i Pilestredet. Da jeg endelig sto stille, nesten gråteferdig av vrede over ikke å kunne løpe lenger, dirret jeg over hele legemet, og jeg slang meg ned på en trapp. Nei, stopp! sa jeg. Og for riktig å plage meg selv, reiste jeg meg atter opp og tvang meg til å bli stående, og jeg lo ad meg selv og godtet meg over min egen forkommenhet. Endelig etter flere minutters forløp ga jeg meg ved et nikk tillatelse til å sette meg; til og med da valgte jeg den ubekvemmeste plassen på trappen.

Herregud, det var deilig å hvile! Jeg tørket svetten av ansiktet og trakk store, friske åndedrag inn. Hvor hadde jeg ikke løpt! Men jeg angret det ikke, det var vel fortjent. Hvorfor hadde jeg også villet begjære den kronen? Nå så jeg følgene! Og jeg begynte å tale mildt til meg selv, holde formaninger, som en mor kunne ha gjort. Jeg ble mer og mer rørende, og trett og kraftløs begynte jeg å gråte. En stille og inderlig gråt, en innvendig hulken uten en tåre.

Et kvarter eller mer satt jeg på samme sted. Folk kom og gikk, og ingen forulempet meg. Småbarn lekte her og der omkring, en liten fugl sang i et tre på den andre siden av gaten.

En politikonstabel kommer bort til meg.

«Hvorfor sitter De her?» sa han.

«Hvorfor jeg sitter her?» spurte jeg. «Av lyst.»

«Jeg har lagt merke til Dem den siste halvtimen,» sa han. «Har De sittet her en halv time?»

«Så omtrent,» svarte jeg. «Var det ellers noe?» Jeg reiste meg vredt og gikk.

Kommet til torvet, stanset jeg og så ned i gaten. Av lyst! Var nå også det et svar? Av tretthet! skulle du ha sagt, og du skulle gjort stemmen din begredelig — du er et fe, du lærer aldri å hykle! — av utmattelse! og du skulle sukket som en hest.

Da jeg kom til Brandvakten, stanset jeg igjen, grepet av et nytt innfall. Jeg knipset i fingrene, slo i en høy latter, som forbauset de forbigående, og sa: Nei, nå skal du virkelig gå ut til presten Levion. Det skal du bitterdød gjøre. Jo, bare for å prøve. Hva har du å forsømme med det? Det er også så deilig vær.

Jeg gikk inn i Paschas bokhandel, fant i adressekalenderen pastor Levions bopel og begav meg dit. sa jeg, far nå ikke med streker! Samvittighet, sier du? Ikke noe sludder; du er for fattig til å holde samvittighet. Du er sulten, er du, kommet i et viktig ærend, det første fornødne. Men du skal legge hodet på skuldrene og sette melodi på ordene dine. Det vil du ikke, hva? Så går jeg ikke et skritt videre, så mye du vet det. Så: du er i en såre anfektede tilstand, kjemper med mørkets makter og store, lydløse uhy're om nettene, så det er en gru, hungrer og tørster etter vin og melk og får det ikke. Så langt er det kommet med deg. Nå står du her og har ikke så godt som spytt i lampen. Men du tror på nåden, gudskjelov, du har ikke mistet troen enda! Og da skal du slå hendene sammen og se ut som en Satan til å tro på nåden. Ved prestens dør stanset jeg og leste: «Kontortid fra 12 til 4.»

Fremdeles ikke noe sludder! sa jeg; nå gjør vi alvor av det! Så, ned med hodet, litt til ... og jeg ringte på til familieleiligheten.

«Jeg søker pastoren,» sa jeg til piken; men det var meg ikke mulig å få Guds navn med.

«Han er gått ut,» svarte hun.

Gått ut! Gått ut! Det ødela hele planen min, forrykket fullstendig alt jeg hadde tenkt å si. Hva nytte hadde jeg så av denne lange turen? Nå sto jeg der.

«Var det noe spesielt?» spurte piken.

«Aldeles ikke!» svarte jeg, «slett ikke! Det var bare så deilig Guds vær, og så ville jeg gå hit ut og hilse på ham.»

Der sto jeg og der sto hun. Jeg satte med vilje brystet frem for å gjøre henne oppmerksom på knappenålen som holdt frakken min sammen; jeg ba henne med øynene om å se hva jeg var kommet for; men stakkar'n forsto ingenting.

Et deilig Guds vær, ja. Om ikke fruen var hjemme heller?

Jo, men hun hadde gikt, lå på en sofa uten å kunne røre seg ... Ville jeg kanskje legge igjen et bud eller noe?

Nei, slett ikke. Jeg bare tok slike turer nå og da, fikk litt mosjon. Det var så bra etter middagen. —

Jeg begav meg på veien tilbake. Hva ville det føre til å passiare lenger? Dessuten var jeg begynt å føle svimmelhet; det manglet ikke, jeg var i ferd med å knekke sammen for alvor. Kontortid fra 12 til 4; jeg hadde banket på en time for sent, nådens tid var omme!

På Stortorvet satte jeg meg på en av benkene ved kirken. Herregud, hvor det begynte å se svart ut for meg nå! Jeg gråt ikke, jeg var for trøtt; utpint til det ytterste satt jeg der uten å foreta meg noen ting, satt urørlig og sultet. Brystet var mest betent, det svidd aldeles besynderlig slemt der inne. Det ville heller ikke hjelpe lenger å tygge spon; kjevene mine var trøtte av det fruktesløse arbeidet, og jeg lot dem hvile. Jeg ga meg over. Ovenikjøpet hadde en brun appelsinskall, som jeg fant på gaten, og som jeg straks ga meg til å gnave av, gitt meg kvalme. Jeg var syk; pulsåren svulmet blå på håndleddene mine.

Hva hadde jeg også egentlig nølt etter? Løpt omkring hele dagen etter en krone, som kunne holde liv i meg i noen timer lenger. Var det i grunnen ikke likegyldig om det uunngåelige skjedde en dag før eller en dag senere? Hadde jeg oppført meg som et ordentlig menneske, var jeg gått hjem og lagt meg til ro for lenge siden, overgitt meg. Tanken min var i øyeblikket klar. Nå skulle jeg dø; det var i høstens tid, og alt var lagt i dvale. Jeg hadde prøvd hvert middel, utnyttet hver hjelpekilde som jeg visste om. Jeg kælte sentimentalt med denne tanken, og hver gang jeg ennå håpet på en mulig redning, hvisket jeg avvisende: Din narr, du er jo allerede begynt å dø! Jeg burde skrive et par brev, ha alt ferdig, gjøre meg parat. Jeg ville vaske meg omhyggelig og ordne pent opp i sengen min; hodet ville jeg legge på det arket med hvitt skrivepapir, den reneste tingen jeg hadde igjen, og det grønne teppet kunne jeg ...

Det grønne teppet! Jeg ble med ett lys våken, blodet steg meg til hodet, og jeg fikk sterkt hjerteklapp. Jeg reiser meg opp fra benken og begynner å gå, livet rører seg på ny i alle fibrene mine, og jeg gjentar gang på gang de løsrevne ordene: Det grønne teppet! Det grønne teppet! Jeg går fortere og fortere, som om det gjaldt å innhente noe, og står om kort tid atter hjemme i mitt blikkenslagerværksted.

Uten å stanse et øyeblikk eller vakle i beslutningen min, går jeg bort til sengen og ruller Hans Paulis teppe sammen. Det skulle være underlig om ikke mitt gode innfall kunne redde meg! De dumme betenkelighetene som oppsto hos meg, halve indre rop om et visst brennemerke, det første sorte tegnet på min hederlighet, hevet jeg meg uendelig over; jeg ga det hele en god dag. Jeg var ingen helgen, ingen dydsidiot, jeg hadde forstanden i behold ...

Og jeg tok teppet under armen og gikk ned i Stenersgaten nummer 5.

Jeg banket på og trådte inn i den store fremmede salen, for første gang; bjellen på døren slo en hel mengde desperate slag over hodet mitt. En mann kommer inn fra et sideværelse, tyggende, med munnen full av mat, og stiller seg foran disken.

«Å, lån meg en halv krones penger på brillene mine!» sa jeg; «jeg skal løse dem inn om et par dager, sikkert.»

«Hva? Nei, det er jo stålbriller?»

«Ja.»

«Nei, det kan jeg ikke.»

«Å, nei. De kan vel ikke det, forresten. Det var i grunnen bare tøys også. Nei, jeg har et teppe med meg som jeg egentlig ikke har bruk for lenger, og det falt meg inn at De kanskje ville skille meg av med det.»

«Jeg har dessverre et helt lager av sengeklær,» svarte han, og da jeg hadde fått det opprullet, kastet han et eneste blikk på det og ropte:

«Nei, unnskyld, det har heller ikke jeg bruk for!»

«Jeg ville vise Dem den dårligste siden først,» sa jeg; «det er mye bedre på den andre siden.»

«Ja, ja, det hjelper ikke, jeg vil ikke eie det, og De får ikke ti øre for det noe sted.»

«Nei, det er klart at det ikke er verdt noe,» sa jeg; «men jeg tenkte at det kunne gå under ett med et annet gammelt teppe på auksjonen.»

«Ja, nei, det nytter ikke.»

«Femogtyve øre?» sa jeg.

«Nei, jeg vil slett ikke ha det, mann, jeg vil ikke ha det i huset.»

Så tok jeg atter teppet under armen og gikk hjem.

Jeg lot som ingenting var hendt, bredte igjen teppet over sengen, glattet det godt ut som jeg pleide, og forsøkte å utslette ethvert spor av min siste handling. Jeg kunne umulig ha vært ved min fulle forstand i det øyeblikket da jeg fattet beslutningen om å begå denne kjeltringstreken; jo mer jeg tenkte på det, desto urimeligere forekom det meg. Det måtte være et anfall av svakhet, en eller annen slappelse i mitt indre, som hadde overrumplet meg. Jeg var heller ikke falt i denne snaren, det anet meg at det begynte å bære galt av sted, og jeg hadde uttrykkelig forsøkt med brillene først. Og jeg gledet meg meget over at jeg ikke hadde fått anledning til å fullbyrde denne broden, som ville ha flerret de siste timene jeg levde.

Og atter vandret jeg ut i byen.

Jeg slo meg ned på en benk ved Vor Frelsers kirke, døset sammen med hodet på brystet, slapp etter den siste opphisselsen, syk og forkommen av sult. Og tiden gikk.

Jeg fikk sitte også denne timen ut; det var litt lysere ute enn inne i hus; det forekom meg dessuten at det arbeidet ikke fullt så galt i brystet ute i fri luft; jeg kom jo også tidsnok hjem.

Og jeg døset og tenkte og led ganske hardt. Jeg hadde funnet meg en liten sten som jeg pusset av på frakkeermet og stakk i munnen for å ha noe å gumle på; ellers rørte jeg meg ikke og flyttet ikke engang øynene. Mennesker kom og gikk, vognrammel, hovtramp og passiar fylte luften.

Men jeg kunne jo forsøke med knappene? Det nyttet naturligvis ikke, og dessuten var jeg så temmelig syk. Men når jeg rett betenkte meg, så skulle jeg jo egentlig i retning av «Onkel» — min egentlige «Onkel» — når jeg gikk hjem?

Endelig reiste jeg meg og dro meg sent og tuslende hengt gatene. Det begynte å brenne over øyenbrynene, det trakk opp til feber, og jeg skyndte meg alt jeg kunne. Atter kom jeg forbi bakerbutikken hvor brødet lå. «Så, nå stanser vi ikke her!» sa jeg med tilgjort bestemthet. Men om jeg nå gikk inn og _bad_ om en bit brød? Det var en streiftanke, et glimt; det falt meg virkelig inn. «Fy!» hvisket jeg og rystet på hodet. Og jeg gikk videre.

I Rebslagergangen sto det et par elskende og hvisket inne i en port; litt lenger henne stakk en pike hodet ut av vinduet. Jeg gikk så sakte og betenksomt, jeg så ut til å gruble på et og annet — og piken kom ut på gaten.

«Hvordan er det med deg da, gamlen? Hva for noe, er du syk? Nei, Gud hjelpe meg for et ansikt!» Og piken trakk seg skyndsomt tilbake.

Jeg stanset med en gang. Hva var det i veien med ansiktet mitt? Var jeg virkelig begynt å dø? Jeg følte med hånden oppad kinnene: mager, naturligvis var jeg mager; kinnene sto som to skåler med bunnen inn; men herregud … og jeg ruslet atter av gårde.

Men jeg stanset igjen. Jeg måtte være ganske ubegripelig mager. Og øynene var på vei inn gjennom hodet. Hvordan så jeg egentlig ut? Det var nå som fanden heller at man måtte la seg levende vanskape av bare sult! Jeg følte raseriet enda en gang, dets siste oppblussen, en senetrekning. «Hjelpe oss for et ansikt, hva? Her gikk jeg med et hode som det ikke fantes make til i landet, med et par never som gud forsyne meg kunne male bybud til siktemel, og sultet meg vanskapt midt i Kristiania by! Var det noen orden og måte i det? Jeg hadde ligget i selen og slitt netter og dager som en merr som sleper en prest; jeg hadde lest meg øynene ut av skolten og sultet meg forstanden ut av hjernen — hva fanden hadde jeg igjen for det? Endog gatejøvene ba Gud fri seg for synet av meg. — _stopp_ skulle det fanden besette meg være!»

Med stadig tiltakende raseri, skjærende tenner under følelsen av min matthet, under gråt og eder, vedblev jeg å buldre løs uten å ense folk som gikk forbi. Jeg begynte igjen å martre meg selv, løp med vilje pannen mot lyktestolpene, satte neglene dypt inn i håndbaken, bet i avsindighet i tungen når den ikke talte tydelig, og jeg lo rasende hver gang det gjorde meget vondt.

«Ja, men hva skal jeg gjøre?» svarte jeg tilslutt meg selv. Og jeg stamper i gaten flere ganger og gjentar: «Hva skal jeg gjøre?» — En herre går just forbi og bemerker smilende:

«De bør gå og begjære Dem anholdt.»

Jeg så etter ham. Det var en av våre bekjente damelæger, «Hertugen» kalt. Ikke engang han forstod seg på min tilstand, en mann jeg kjente og hvis hånd jeg hadde trykket. Jeg ble stille. Anholdt? Ja, jeg var gal; han hadde rett. Jeg følte vanviddet i blodet, følte dets jag gjennom hjernen. Så der skulle det ende med meg! Ja, ja! Og jeg begynte igjen min langsomme, sørgelige gang. Der skulle jeg altså havne!

Med ett står jeg atter stille. «Men ikke anholdt!» sier jeg; «ikke det!» Og jeg var nesten hes av angst. Jeg bad for meg, tryglet hen i hytt og vær om ikke å bli anholdt. Så ville jeg komme på rådstuen igjen, bli innestengt i en mørk celle hvori det ikke fantes en gnist av lys. Ikke det! Det var andre utveier åpne enda, som jeg ikke hadde forsøkt. Og jeg ville forsøke dem; jeg ville være så inderlig flittig, ta meg god tid til det og gå ufortrødent omkring fra hus til hus. Det var nå for eksempel musikkhandler Cisler, ham hadde jeg slett ikke vært hos. Det ble nok en råd … Slik gikk jeg og talte inntil jeg nesten fikk meg selv til å grete av rørelse. Bare ikke bli anholdt!

Cisler? Var det kanskje et høyere fingerpek? Hans navn hadde falt meg inn uten grunn, og han bodde så langt borte; men jeg ville dog oppsøke ham, gå sakte og hvile iblandt. Jeg kjente stedet, jeg hadde vært der ofte, kjøpt så mange noter i de gode dagene. Skulle jeg be om en halv krone? Det ville kanskje genere ham; jeg fikk spørre om en hel.

Jeg kom inn i butikken og spurte etter sjefen; man viste meg inn på kontoret hans. Der satt mannen, pen, kledd etter moten, og gjennomså regninger.

Jeg stammet en unnskyldning og frembar mitt ærend. Tvunget av trang til å henvende meg til ham … Skulle ikke vare rett lenge før jeg skulle betale det tilbake … Når jeg fikk honoraret for min avisartikkel … Han ville gjøre meg så stor en velgjerning …

Enda mens jeg talte, vendte han seg til pulten og fortsatte sitt arbeid. Da jeg var ferdig, så han på skrå henimot meg, rystet sitt pene hode og sa: «Nei!» Bare nei. Ingen forklaring. Ikke et ord.

Mine knær skalv voldsomt, og jeg støttet meg mot den lille polerte skranken. Jeg fikk forsøke en gang til. Hvorfor skulle nettopp hans navn falle meg inn da jeg sto langt nede i Vaterland? Det slet noen ganger i min venstre side, og jeg begynte å svede. Hm! Jeg var virkelig høyst forkommen, sa jeg, temmelig syk, dessverre; det ville sikkert ikke gå mer enn et par dager før jeg kunne betale det tilbake. Om han ville være så snill?

«Kjære mann, hvorfor kommer De til meg?» sa han. «De er meg et fullstendig X, løpen inn fra gaten. Gå til bladet, hvor man kjenner Dem.»

«Men blot for i aften!» sa jeg. «Redaksjonen er allerede stengt, og jeg er meget sulten nå.»

Han rystet vedholdende på hodet, vedblev å ryste det endog etterat jeg hadde grepet fatt i låsen.

«Farvel!» sa jeg.

Det var ikke noe høyere fingerpek, tenkte jeg og smilte bittert; så høyt kunne også jeg peke når det kom an på det. Jeg slepte meg frem det ene kvartalet etter det andre, nå og da hvilte jeg et øyeblikk på en trapp. Bare jeg ikke ble anholdt! Redselen for cellen forfulgte meg hele tiden, lot meg slett ikke i fred; hver gang jeg så en konstabel i min vei, tuslet jeg inn i en sidegate for å unngå å møte ham. «Nå teller vi et hundrede skritt,» sa jeg, «og forsøker vår lykke igjen! Engang blir det vel en råd …»

Det var en mindre garnhandel, et sted jeg aldri tidligere hadde betrådt. En enkelt mann innenfor disken, kontor innenfor med porselensskilt på døren, pakkede hyller og border i lang rekke. Jeg ventet til den siste kunden hadde forlatt butikken, en ung dame med smilehuller. Hvor hun så lykkelig ut! Jeg nente ikke å prøve å gjøre inntrykk med min knappenål i frakken; jeg vendte meg bort, og mitt bryst hulket.

«Ønsker De noe?» spurte betjenten.

«Er sjefen til stede?» sa jeg.

«Han er på fjelltur i Jotunheimen,» svarte han. «Var det noe særlig, hva?»

»Det gjaldt noen øre til mat,« sa jeg og forsøkte å smile; »jeg er blitt sulten, og jeg har ikke en øre.«

»Så er De like rik som jeg,« sa han og begynte å ordne på garnpakker.

»Å, vis meg ikke bort — ikke nå!« sa jeg, med ett kald over hele kroppen. »Jeg er virkelig nesten død av sult, det er mange dager siden jeg nøt noe.«

I ytterste alvor, uten å si noe, begynte han å vrenge lommene sine, en etter en. Om jeg ikke ville tro ham på hans ord, hva?

»Bare fem øre?« sa jeg. »Så skal De få ti igjen om et par dager.«

»Kjære mann, vil De ha meg til å stjele fra skuffen?« spurte han utålmodig.

»Ja,« sa jeg, »ja, ta fem øre av skuffen.«

»Det blir ikke meg som gjør det,« sluttet han, og han la til: »Og la meg si Dem nå med det samme at nå kan det være nok av dette.«

Jeg dro meg ut, syk av sult og het av skam. Jeg hadde gjort meg til hund for det usleste ben og ikke fått det. Nei, nå fikk det bli en ende på det! Det var virkelig kommet altfor langt med meg. Jeg hadde holdt meg oppe i så mange år, stått rank i så harde stunder, og nå var jeg med ett sunket ned til brutalt tigging. Denne ene dagen hadde forrået hele tanken min, overstenket sinnet mitt med ubluhet. Jeg hadde ikke skammet meg for å gjøre meg rørt og stå og gråte hos de minste kremmere. Og hva hadde det nyttet? Stod jeg kanskje ikke fremdeles uten en brødbit å stikke i munnen? Jeg hadde oppnådd å få meg til å vemmes ved meg selv. Ja, ja, nå måtte det komme til en ende! Med det samme stengte man porten hjemme, og jeg fikk skynde meg, hvis jeg ikke ville ligge på rådstuen i natt igjen...

Dette gav meg krefter; ligge på rådstuen ville jeg ikke. Med foroverbøyd kropp, med hånden støttet mot venstre ribben for å dempe stingene litt, kavet jeg fremover, holdt øynene festet i fortauet for ikke å tvinge mulige bekjente til å hilse, og hastet bort til brannvakten. Gudskjelov, klokken var bare syv på Vår Frelsers, jeg hadde tre timer enda før porten stengtes. Hvor jeg hadde vært redd!

Så var det altså ikke en ting uforsøkt; jeg hadde gjort alt jeg kunne. At det virkelig ikke ville lykkes én gang på en hel dag! tenkte jeg. Om jeg fortalte det til noen, så var det ingen som ville tro det, og om jeg skrev det ned, så ville man si at det var oppdiktet. Ikke på et eneste sted! Ja, ja, det var ingen råd med det; fremfor alt ikke gå og være rørende mer. Fy, det var ekkelt, forsikrer deg på, det gjør meg kvalm av deg! Når alt håp var ute, så var det ute. Kunne jeg ikke forresten stjele meg en håndfull havre inne i stallen? En stripe av lys, et streif — jeg visste at stallen var låst.

Jeg tok det med ro og krøp i sen sneglegang hjemover. Jeg følte tørst, heldigvis for første gang den hele dagen, og jeg gikk og så meg om etter et sted hvor jeg kunne drikke. Jeg var kommet for langt bort fra basarene, og inn i et privathus ville jeg ikke gå; jeg kunne kanskje også vente til jeg kom hjem; det ville ta et kvarter. Det var slett ikke sagt at jeg kunne få beholde en slurk vann heller; magen min tålte ikke lenger noe, jeg følte meg endog kvalm av spyttet jeg gikk og svelget ned.

Men knappene? Jeg hadde slett ikke forsøkt med knappene enda? Da stod jeg helt stille og begynte å smile. Kanskje ble det allikevel en råd! Jeg var ikke helt fordømt! Jeg ville ganske sikkert få ti øre for dem, imorgen fikk jeg så andre ti et eller annet sted, og torsdag ville jeg få betaling for avisartikkelen min. Jeg skulle bare se, det rettet seg! At jeg virkelig kunne glemme knappene! Jeg tok dem opp av lommen og betraktet dem mens jeg atter gikk; øynene mine ble dunkle av glede, jeg så ikke hele gaten, jeg gikk på.

Hvor kjente jeg ikke nøye den store kjelleren, min tilflukt i de mørke aftener, min blodsugende venn! En for en var eiendelene mine forsvunnet hernede, småtingene hjemmefra, min siste bok. På auksjonsdagen gikk jeg gjerne ned for å se til, og jeg gledet meg hver gang bøkene mine syntes å komme i gode hender. Skuespiller Magelsen hadde uret mitt, og det var jeg nesten stolt av; en årskalender hvor jeg hadde mitt første lille poetiske forsøk, hadde en bekjent kjøpt, og ytterfrakken min havnet hos en fotograf til utlån i atelieret. Så det var intet å si på noen ting.

Jeg holdt knappene ferdige i hånden og trådte inn. »Onkel« sitter ved pulten sin og skriver.

»Jeg har ingen hast,« sier jeg, redd for å forstyrre ham og gjøre ham utålmodig med henvendelsen min. Stemmen min lød så forunderlig hul, jeg kjente den nesten ikke selv igjen, og hjertet mitt slo som en hammer.

Han kom meg smilende imøte, som han pleide, la begge hendene flate på disken og så meg inn i ansiktet, uten å si noe.

Ja, jeg hadde noe med som jeg ville spørre om han ikke kunne ha bruk for.... noe som bare lå meg i veien hjemme, forsikrer Dem på, ganske til plage.... noen knapper.

Nå, hva var det så, hva var det så med de knappene? Og han legger øynene helt ned til hånden min.

Om han ikke kunne gi meg noen øre for dem?.... Så mange som han selv syntes.... Ganske etter hans eget skjønn....

For de knappene? Og »Onkel« stirrer forundret på meg. For _disse_ knappene?

Bare til en sigar, eller hva han selv ville. Jeg gikk nettopp forbi, og så ville jeg høre inn.

Da lo den gamle pantelåneren og vendte tilbake til pulten sin, uten å si et ord. Der stod jeg. Jeg hadde egentlig ikke håpet så mye, og allikevel hadde jeg tenkt meg det mulig å bli hjulpet. Denne latteren var min dødsdom. Det kunne vel ikke nytte med brillene nå heller?

Jeg ville naturligvis la brillene mine gå med, det er en selvfølge, sa jeg så og tok dem av. Bare ti øre, eller, om han ville, fem øre?

»De vet jo at jeg ikke kan låne på brillene Deres,« sa »Onkel«; »jeg har sagt Dem det før.«

»Men jeg trenger et frimerke,« sa jeg dumpt; jeg kunne ikke engang få avsendt de brevene som jeg skulle skrive. »Et ti eller fem øres frimerke, ganske som De selv synes.«

»Gud velsigne Dem og gå Deres vei!« svarte han og kavet mot meg med hånden.

Ja, ja, så får det være! sa jeg til meg selv. Mekanisk satte jeg brillene på igjen, tok knappene i hånden og gikk; jeg sa god natt og lukket døren etter meg som vanlig. Se så, det var ikke mer å gjøre! Utenfor trappeavsatsen stanset jeg og så enda en gang på knappene. At han slett ikke ville ha dem! sa jeg; det er dog nesten nye knapper; jeg kan ikke forstå det!

Mens jeg stod der i disse betraktningene, kom en mann forbi og gikk ned i kjelleren. Han hadde i farten gitt meg et lite støt; vi gjorde begge unnskyldning, og jeg vendte meg om og så etter ham.

»Nei, er det deg?« sa han plutselig nede i trappen. Han kom opp, og jeg gjenkjente ham. »Gud bevare oss, så du ser ut!« sa han. »Hva har du gjort hernede?«

»Å — hatt affærer. Du skal herned, ser jeg?«

»Ja. Hva har du vært der med?«

Mine knær skalv, jeg støttet meg mot veggen og rakte ut hånden med knappene.

»Hva faen?« ropte han. »Nei, nå går det for vidt!«

»God natt!« sa jeg og ville gå; jeg følte gråten i brystet.

»Nei, vent et øyeblikk!« sa han.

Hva skulle jeg vente etter? Han var jo selv på vei til »Onkel«, brakte kanskje forlovelsesringen sin, hadde sultet i flere dager, skyldte vertinnen sin.

»Ja,« svarte jeg, »når du vil være snar...«

»Naturligvis,« sa han og tok tak i armen min; »men jeg skal si deg, jeg tror deg ikke, du er en idiot; det er best du følger med ned.«

Jeg forstod hva han ville, følte plutselig igjen en liten gnist av ære og svarte:

»Kan ikke! Jeg har lovet å være i Bernt Ankers gate halv åtte, og...«

»Halv åtte, riktig ja! Men nå er klokken åtte. Her står jeg med uret i hånden, det er det jeg skal herned med. Så, inn med deg, sultne synder! Jeg får minst fem kroner til deg.«

Og han dyttet meg inn.

En ukes tid gikk i herlighet og glede.

Jeg var over det verste også denne gang, jeg hadde mat hver dag, motet steg, og jeg stakk det ene jernet etter det andre i ilden. Jeg hadde tre eller fire avhandlinger under arbeid, som plyndret min fattige hjerne for hver gnist, hver tanke som oppstod i den, og jeg syntes at det gikk bedre enn før. Den siste artikkelen, som jeg hadde hatt så mye strev med og satt så mye håp til, var allerede blitt meg tilbakelevert av redaktøren, og jeg hadde tilintetgjort den straks, vred, fornærmet, uten å lese den igjennom på ny. For fremtiden ville jeg forsøke med et annet blad for å åpne meg flere utveier. I verste fall, hvis heller ikke det hjalp, hadde jeg skipene å ta til; «Nonnen» lå seilklar nede ved bryggen, og jeg kunne kanskje få arbeidet meg over på den til Arkhangelsk, eller hvor det nå var den skulle hen. Så det manglet meg ikke utsikter på mange kanter.

Den siste krisen hadde fart ille med meg; jeg begynte å miste hår i store mengder, hodepinen var også meget plagsom, især om morgenen, og nervøsiteten ville ikke gi seg. Jeg satt om dagen og skrev med hendene bundet inn i kluter, bare fordi jeg ikke tålte min egen ånde mot dem. Når Jens Olaj slo staldøren hardt igjen nedenunder meg, eller en hund kom inn i bakgården og begynte å gjø, gikk det gjennom marg og ben som kalde stikk som traff meg overalt. Jeg var temmelig forkommen.

Dag etter dag strevde jeg med arbeidet mitt, unte meg knapt tid til å svelge maten før jeg atter satte meg til å skrive. I den tiden var både sengen og mitt lille vaklende skrivebord oversvømmet med notiser og beskrevne blader, som jeg vekselvis arbeidet på, føyde til nye ting som kunne falle meg inn i løpet av dagen, strøk over, frisket opp de døde punktene med et fargerikt ord her og der, sled meg frem setning for setning med den største møye. En ettermiddag var endelig den ene av artiklene mine ferdig, og jeg stakk den lykkelig og glad i lommen og begav meg opp til «Kommandøren». Det var på høy tid at jeg gjorde anstalter til litt penger igjen; jeg hadde ikke mange øre igjen.

«Kommandøren» ba meg om å sitte et øyeblikk, så skulle han straks … og han skrev videre.

Jeg så meg om i det lille kontoret: byster, litografier, utklipp, en umåtelig papirkurv som så ut til å kunne sluke en mann med hud og hår. Jeg følte meg trist til mote ved synet av dette uhyre gapet, denne dragekjeften som alltid stod åpen, alltid var ferdig til å motta nye kasserte arbeider – nye knuste håp.

«Hvilken dato har vi?» sier plutselig «Kommandøren» borte ved bordet.

«Den 28.,» svarer jeg, glad over å kunne være ham til tjeneste.

«Den 28.» Og han skriver fremdeles. Endelig konvolutterer han et par brev, sender noen papirer bort i kurven og legger pennen ned. Så svinger han seg omkring på stolen og ser på meg. Da han merker at jeg ennå står ved døren, gjør han et halvt alvorlig, halvt spøkefullt vink med hånden og peker på en stol.

Jeg vender meg bort for at han ikke skal se at jeg ingen vest har på når jeg åpner frakken og tar manuskriptet opp av lommen.

«Det er bare en liten karakteristikk av Correggio,» sier jeg, «men den er vel ikke skrevet slik, dessverre, at …»

Han tar papirene ut av hånden min og begynner å bla i dem. Han vender ansiktet mot meg.

Slik så han da ut på nært hold, denne mannen hvis navn jeg hørte allerede i min tidligste ungdom, og hvis blad hadde hatt den største innflytelse på meg opp gjennom årene. Håret hans er krøllet, og de vakre brune øynene er en smule urolige; han har for vane å støte litt i nesen nå og da. En skotsk prest kunne ikke se mildere ut enn denne farlige skribenten, hvis ord alltid hadde slått blodige striper hvor de falt ned. En eiendommelig følelse av frykt og beundring betar meg overfor dette mennesket; jeg er like ved å få tårer i øynene, og jeg rykker uvilkårlig et skritt frem for å si ham hvor inderlig jeg holdt av ham for alt han hadde lært meg, og be ham om ikke å gjøre meg fortred; jeg var bare en fattig stakkar som hadde det ille nok likevel …

Han så opp og la manuskriptet mitt langsomt sammen mens han satt og tenkte seg om. For å lette ham i å gi meg et avslående svar, rekker jeg hånden litt frem og sier:

«Å nei, det er naturligvis ikke brukbart?» Og jeg smiler for å gi inntrykk av å ta det lett.

«Det må være så populært alt som vi kan bruke,» svarer han; «De vet hva slags publikum vi har. Men kan De ikke ta og gjøre det litt enklere? Eller finne på noe annet som folk forstår bedre?»

Hans hensynsfullhet forunderr meg. Jeg forstår at artikkelen min er kassert, og likevel kunne jeg ikke fått et vakrere avslag. For ikke å oppta ham lenger, svarer jeg:

«Joda, det kan jeg nok.»

Jeg går til døren. Hm. Han måtte unnskylde at jeg hadde heftet ham bort med dette … Jeg bukker og tar i dørvrideren.

«Hvis De trenger det,» sier han, «så kan De heller få litt i forskudd. De kan jo skrive for det.»

Nå hadde han jo sett at jeg ikke dugde til å skrive; tilbudet hans ydmyket meg derfor litt, og jeg svarte:

«Nei takk, jeg klarer meg ennå en stund. Takker ellers så meget. Farvel!»

«Farvel!» svarer «Kommandøren» og vender seg i det samme inn til skrivebordet sitt.

Han hadde nå likevel behandlet meg ufortjent velvillig, og jeg var ham takknemlig for det; jeg skulle også vite å påskjønne det. Jeg foresatte meg ikke å gå til ham igjen før jeg kunne ta med et arbeid som jeg var helt tilfreds med, som kunne forbause «Kommandøren» en smule og få ham til å anvise meg ti kroner uten et øyeblikks betenkning. Og jeg gikk hjem igjen og tok fatt på skrivingen på ny.

I de følgende aftener, når klokken ble omkring åtte og gassen allerede var tent, hendte det meg regelmessig følgende:

Idet jeg kommer ut av porten min for etter dagens møye og besværligheter å begi meg ut på en spasertur omkring i gaten, står det en sortkledd dame ved gasslykten like utenfor porten og vender ansiktet mot meg, følger meg med øynene når jeg passerer henne. Jeg legger merke til at hun stadig har den samme drakten på, det samme tette sløret som skjuler ansiktet hennes og faller nedover brystet, og i hånden en liten paraply med elfenbensring i håndtaket.

Det var allerede tredje aften jeg hadde sett henne der, alltid på selvsamme sted; så snart jeg var kommet henne forbi, vender hun seg langsomt om og går nedover gaten, bort fra meg.

Min nervøse hjerne skjøt følehorn ut, og jeg fikk straks den urimelige anelsen at det var meg hennes besøk gjaldt. Jeg var til slutt nesten i begrep med å tiltale henne, spørre henne om hun søkte etter noen, om hun trengte min hjelp til noe, om jeg måtte følge henne hjem, så dårlig antrukket som jeg dessverre var, beskytte henne i de mørke gatene; men jeg hadde en ubestemt frykt for at det kanskje ville komme til å koste noe, et glass vin, en kjøretur, og jeg hadde slett ingen penger mer; mine trøstesløst tomme lommer virket altfor nedslående på meg, og jeg hadde ikke engang mot til å se litt skarpt på henne når jeg gikk forbi.

Sulten var igjen begynt å herske med meg; jeg hadde ikke hatt mat siden i går aftes; det var ikke noen lang tid, jeg hadde ofte kunnet holde ut i flere dager; men jeg var begynt å ta betenkelig av, jeg kunne slett ikke sulte så godt som før; en eneste dag kunne nå nesten gjøre meg fortumlet, og jeg led av idelige oppkastelser så snart jeg drakk vann. Dertil kom at jeg lå og frøs om nettene, lå i fulle klær som jeg stod og gikk om dagen, og blåfrøs, iset ned hver aften under kuldegysninger, og stivnet til under søvnen. Det gamle teppet kunne ikke holde trekkvinden ute, og jeg våknet om morgenen av at jeg var blitt tett i nesen av den ramme rimluften som trengte inn til meg utenfra.

Jeg går bortover gatene og tenker på hvordan jeg skulle bære meg ad med å holde meg oppe til jeg fikk neste artikkel ferdig. Hadde jeg bare et lys, ville jeg forsøke å kile på utover natten; det ville ta et par timer hvis jeg først kom riktig i ånde; i morgen kunne jeg så atter henvende meg til «Kommandøren».

Jeg går uten videre inn i Oplandske og søker etter min unge bekjent fra banken for å skaffe meg ti øre til et lys. Man lot meg uhindret passere alle værelser; jeg gikk forbi et dusin bord hvor passiarende gjester satt og spiste og drak, jeg trengte like inn i bunnen av kaféen, inn i Röda Rummet, uten å finne min mann. Flau og vred dro jeg meg igjen ut på gaten og ga meg til å gå i retning av slottet.

Var det nå ikke også som hete, levende, evige fan, at det aldri ville ta noen ende med mine genvordigheter! Med lange, rasende skritt, med frakkekraven brutalt brettet opp i nakken og med hendene knyttet i bukselommene, gikk jeg og skjelte ut min ulykkelige stjerne hele veien. Ikke en riktig sorgfri stund på syv, åtte måneder, ikke mat til nødtørft en kort uke til ende, før nøden på ny brøt meg i kne. Her hadde jeg ovenikjøpet gått og vært ærlig midt i elendigheten, he-he, ærlig i bunn og grunn! Gud bevare meg, hvor jeg hadde vært narraktig! Og jeg begynte å fortelle meg selv om hvordan jeg endog hadde gått og hatt ond samvittighet fordi jeg engang hadde brakt Hans Paulis teppe til pantelåneren. Jeg lo hånlig av min ømme rettskaffenhet, spyttet foraktelig i gaten og fant slett ikke ord sterke nok til å gjøre narr av meg for min dumhet. Det skulle bare vært nå!

Fantes jeg i denne stund en skolepikes sparepenger på gaten, en fattig enkes eneste øre, jeg skulle plukke den opp og stikke den i lommen, stjele den med velberåd hu og sove rolig som en sten hele natten bagefter. Jeg hadde dog ikke for intet lidt så usigelig mye, min tålmodighet var forbi, jeg var beredt til hva det skulle være.

Jeg gikk rundt slottet tre, fire ganger, tok derpå den bestemmelse å vende hjem, gjorde enda en liten avstikker inn i parken og gikk endelig tilbake nedover Karl Johan.

Klokken var omkring elleve. Gaten var temmelig mørk, og det vandret mennesker omkring overalt, stille par og larmende klynger om hverandre. Den store stund var inntrådt, parringstiden, når den hemmelige ferdsel foregår og de glade eventyr begynner. Raslende pikeskjørt, en og annen kort, sanselig latter, bølgende bryster, heftige, pesende åndedrag; langt nede ved Grand en stemme som roper: «Emma!» Hele gaten var en sump, hvorfra hete dunster steg opp.

Jeg forfarer uvilkårlig lommene etter to kroner. Den lidenskap som dirrer i hver av de forbigåendes bevegelser, selve gasslyktenes dunkle lys, den stille, svangre natt, alt sammen har begynt å angripe meg, denne luft som er fylt av hvisken, omfavnelser, skjelvende tilståelser, halvt uttalte ord, små hvin; endel katter elsker med høye skrik inne i Blomqvists port. Og jeg hadde ikke to kroner. Det var en jammer, en elendighet uten like å være så utarmet! Hvilken ydmykelse, hvilken vanære! Og jeg kom atter til å tenke på en fattig enkes siste skjerv, som jeg ville ha stjålet, en skoleguts kasket eller lommetørkle, en betlers matpose, som jeg uten omstendighet ville ha brakt til kludehandleren og sviret opp. For å trøste meg selv og holde meg skadesløs begynte jeg å finne opp alle mulige feil ved disse glade menneskene som gled meg forbi; jeg trakk vredt på skuldrene og så ringeaktende på dem, etter hvert som de passerte, par for par.

Disse nøysomme, sukkertøyspisende studentene som mente å skeie europeisk ut når de fikk klappe en sypike på magen! Disse unge herrer, bankmenn, grosserere, boulevardløver som ikke engang så ned på sjømannskoner, tykke Kutorvets marihøner som kunne falle ned i det første det beste portrom for en seidel øl! Hvilke sirener! … Jeg spyttet langt henad fortauget uten å bekymre meg om at det kunne treffe noen, var vred, oppfylt av forakt for disse menneskene som gned seg oppad hverandre og parret seg sammen midt for mine øyne. Jeg løftet mitt hode og følte med meg selv velsignelsen av å kunne bevare min sti ren.

Ved Stortingsplass møtte jeg en pike som stirret meget stivt på meg idet jeg kom på siden av henne.

«Godaften!» sa jeg.

«Godaften!» Hun stanset.

Hm. Om hun var ute og gikk så sent? Var det nå ikke litt risikabelt for en ung dame å gå på Karl Johan på denne tiden av døgnet? Ikke? Ja, men ble hun da aldri tiltalt, forulempet, jeg mener rent ut sagt bedt om å gå med hjem?

Hun stirret forundret på meg, undersøkte mitt ansikt, hva jeg vel kunne mene med dette. Så stakk hun plutselig hånden inn under min arm og sa:

«Så gikk vi da!»

Jeg fulgte med. Da vi hadde gått noen skritt forbi drosjene, stanset jeg opp, gjorde min arm fri og sa:

«Hør, min venn, jeg eier ikke en øre.» Og jeg belaget meg på å gå min vei.

I førstningen ville hun ikke tro meg; men da hun hadde fått føle etter i alle mine lommer og intet fant, ble hun ergerlig, kastet på hodet og kalte meg en tørrfisk.

«Godnatt!» sa jeg.

«Vent litt!» ropte hun. «Er det gullbriller De har?»

«Nei.»

«Ja, så gå pokker i vold med Dem!»

Og jeg gikk.

Litt etter kom hun løpende etter meg og ropte på meg på ny.

«De kan være med meg allikevel,» sa hun.

Jeg følte meg ydmyket av dette tilbudet fra en stakkars gadetøs, og jeg sa nei. Det var dessuten sent på natt, og jeg skulle et sted hen; hun hadde heller ikke råd til slike oppofrelser.

«Jo, nå _vil_ jeg ha Dem med.»

«Men jeg går ikke med på den måten.»

«De skal naturligvis til en annen,» sa hun.

«Nei,» svarte jeg.

Men jeg hadde følelsen av at jeg stod i en ynkelig stilling overfor denne aparte tøsen, og jeg besluttet meg til å redde skinnet.

«Hva heter De?» spurte jeg. «Marie? Nå! Hør nå her, Marie!» Og jeg ga meg til å forklare min oppførsel. Piken ble mer og mer forundret etter hvert. Om hun altså hadde trodd at også jeg var en av dem som gikk på gaten om aftenene og kapret småpiker? Om hun virkelig trodde noe så slet om meg? Hadde jeg kanskje sagt noe uartig til henne fra begynnelsen av? Bar man seg slik ad som jeg når man hadde noe ondt fore? Kort og godt, jeg hadde tiltalt henne og fulgt henne de par skritt for å se hvor vidt hun ville drive det. Forresten var mitt navn det og det. Pastor den og den. Godnatt! Gå hen og synd ikke mer!

Dermed gikk jeg.

Jeg gned meg henrykt i hendene over mitt gode påfunn og talte høyt med meg selv. Hvor det var en glede å gå omkring og gjøre gode gjerninger! Jeg hadde kanskje gitt denne falne skapningen et skubb til oppreisning for hele livet! Frelst henne en gang for alle fra fordærvelsen! Og hun ville påskjønne det når hun fikk summet seg på det, endog huske meg i sin dødsstund med hjertet fullt av takk. Å, det lønte seg å være ærlig allikevel, ærlig og rettskaffen!

Mitt humør var aldeles strålende, jeg følte meg frisk og modig nok til hva det skulle være. Om jeg bare hadde hatt et lys, så kunne jeg kanskje fått min artikkel ferdig! Jeg gikk og dinglet med min nye portnøkkel i hånden, nynnet, plystret og spekulerte på en utvei til lys. Det ble ingen annen råd, jeg fikk ta mine skrivesaker ned, ut på gaten, inn under gasslygten. Og jeg åpnet porten og gikk opp etter papirene mine.

Da jeg kom ned igjen, låste jeg porten ilås utenifra og stilte meg hen i lykteskinnet. Det var stille overalt, jeg hørte bare de tunge, klirrende fottrinnene av en konstabel nede i tverrgaten, og langt borte, i retning av St. Hanshaugen, en hund som gjødde. Det var intet som forstyrret meg, jeg trakk frakkekraven opp for ørene og ga meg til å tenke av alle krefter. Det ville hjelpe meg så storartet om jeg var så heldig å få i stand slutningen av denne lille avhandlingen. Jeg stod just på et litt vanskelig punkt, det skulle komme en ganske umerkelig overgang til noe nytt, derpå en dempet, glidende finale, en lang knurren som til sist skulle ende i en klimaks så steil, så opprørende som et skudd, eller som lyden av et berg som brast. Punktum.

Men ordene ville ikke falle meg inn. Jeg leste hele stykket igjennom fra begynnelsen av, leste høyt hver setning, og jeg kunne slett ikke samle tankene mine til denne spraglete klimaks. Mens jeg stod og arbeidet med dette, kom ovenikjøpet konstabelen gående og stilte seg opp midt i gaten et lite stykke borte fra meg og ødela hele stemningen min. Hva kom det ham ved, om jeg i dette øyeblikk stod og skrev på en utmerket klimaks til en artikkel for «Kommandøren»? Herregud, hvor det var plat umulig for meg å holde meg oven vann, hva jeg enn prøvde med! Jeg stod der en times tid, konstabelen gikk sin vei, kulden begynte å bli for sterk til å stå stille i. Motløs og forsagt over det nye spildte forsøket, åpnet jeg endelig atter porten og gikk opp på rommet mitt.

Det var kaldt der oppe, og jeg kunne knapt se vinduet mitt i det tykke mørket. Jeg følte meg frem til sengen, trakk skoene av og satte meg til å varme føttene mellom hendene. Så la jeg meg ned, slik jeg hadde gjort i lang tid, rund som jeg gikk, i fulle klær.

Morgenen etter reiste jeg meg overende i sengen så snart det ble lyst, og tok fatt på artikkelen igjen. Jeg satt i denne stillingen til middag, da jeg hadde fått i stand en ti, tyve linjer. Og jeg var enda ikke kommet til finalen.

Jeg stod opp, tok støvlene på og gav meg til å drive frem og tilbake på gulvet for å bli varm. Det lå rim på vinduene; jeg så ut, det snødde. Nede i bakgården lå et tykt lag av snø over brolegningen og vannposten.

Jeg puslet omkring på værelset mitt, gjorde viljeløse turer frem og tilbake, skrapte med neglene i veggene, la pannen forsiktig inn mot døren, banket med pekefingeren i gulvet og lyttet oppmerksomt – alt sammen uten noen hensikt, men stille og ettertenksomt, som om det var en sak av viktighet jeg hadde fore meg. Og imens sa jeg høyt gang på gang, så jeg hørte det selv: «Men du gode Gud, dette er jo vanvidd!» Og jeg drev på like galt. Etter en lang stunds forløp, kanskje et par timer, tok jeg meg sterkt sammen, bet meg i leppen og strammet meg opp det beste jeg kunne. Det måtte bli en ende på dette! Jeg fant meg en flis å tygge på og satte meg resolutt til å skrive igjen.

Et par korte setninger kom i stand med stort besvær, et snes fattige ord, som jeg pinte frem med vold og makt, for dog å bevege meg fremover. Da stanset jeg, hodet var tomt, jeg orket ikke mer. Og da jeg slett ikke kunne komme lenger, satte jeg meg til å stirre med vidåpne øyne på disse siste ordene, dette ufullførte arket, glante på disse underlige, skjelvende bokstavene som strittet opp fra papiret som små hårete dyr, og jeg forstod tilslutt ikke noe av det hele, jeg tenkte på ingenting.

Tiden gikk. Jeg hørte ferdselen på gaten, larmen av vogner og hovtramp; Jens Olajs stemme steg opp til meg fra stallen når han ropte til hestene. Jeg var aldeles sløv, jeg satt og smattet litt med munnen, men foretok meg ellers intet. Brystet var i en sørgelig forfatning.

Det begynte å skumre, jeg falt mer og mer sammen, ble trøtt og la meg tilbake på sengen. For å varme hendene litt strøk jeg fingrene gjennom håret, frem og tilbake, på kryss og tvers; det fulgte små dotter med, løse tjavser som la seg mellom fingrene og fløt utover hodeputen. Jeg tenkte ikke noe over det just da, det var som det ikke kom meg ved, jeg hadde også nok av hår igjen. Jeg forsøkte atter å ryste meg opp av denne forunderlige døsen som gled meg gjennom alle lemmer som en tåke; jeg reiste meg overende, banket med flat hånd over knærne, hostet så hardt som brystet tillot – og jeg falt tilbake på ny. Intet hjalp; jeg døde hjelpeløst hen med åpne øyne, stirrende rett opp i taket. Tilslutt stakk jeg pekefingeren i munnen og gav meg til å patte på den. Det begynte å røre seg noe i hjernen, en tanke som rotet seg frem der inne, et splitter galt påfunn: Hva om jeg bet til?

Og uten et øyeblikks betenkning kneip jeg øynene i og slo tennene sammen.

Jeg spratt opp. Endelig var jeg blitt våken. Det piblet litt blod ut av fingeren, og jeg slikket det av etter hvert. Det gjorde ikke veldig vondt, såret var heller ikke stort; men jeg var med ett brakt til meg selv; jeg rystet på hodet og gikk hen til vinduet, hvor jeg fant en klut som jeg viklet om såret. Mens jeg stod og puslet hermed, ble øynene mine fulle av vann, jeg gråt sagte for meg selv. Denne magre, itubitne fingeren så så sørgelig ut. Gud i himmelen, hvor langt det var kommet med meg!

Mørket ble tettere. Det var kanskje ikke umulig at jeg kunne skrive finalen ut over kvelden, hvis jeg bare hadde et lys. Hodet var atter blitt klart. Tanker kom og gikk som vanlig, og jeg led ikke synderlig; jeg følte ikke engang sulten så slemt som for noen timer siden, jeg kunne nok holde ut til neste dag. Kanskje kunne jeg få et lys på kredit så lenge når jeg henvendte meg i husholdningshandelen og forklarte min stilling. Jeg var så godt kjent der nede; i de gode dagene, mens jeg enda hadde råd til det, hadde jeg kjøpt mangt et brød i den butikken. Det var ingen tvil om at jeg ville få et lys på mitt ærlige navn. Og for første gang på lang tid tok jeg meg til å børste klærne en smule, fjernet endog de løse hårene på frakkekragen, så vidt det lot seg gjøre i mørket; så famlet jeg meg nedover trappene.

Da jeg kom ut på gaten, falt det meg inn at jeg kanskje heller burde begjære et brød. Jeg ble tvilrådig, stanset opp og tenkte etter. «På ingen måte!» svarte jeg endelig meg selv. «Jeg var dessverre ikke i den tilstand at jeg tålte mat nå; de samme historiene ville da gjenta seg med syner og fornemmelser og vanvittige innfall, artikkelen ville aldri bli ferdig, og det gjaldt å komme til 'Kommandøren' før han glemte meg igjen. På ingen mulig måte!» Og jeg bestemte meg for et lys. Dermed gikk jeg inn i butikken.

En kone står ved disken og gjør innkjøp; det ligger flere små pakker i forskjellige sorter papir ved siden av henne. Betjenten, som kjenner meg og vet hva jeg vanligvis kjøper, forlater konen og pakker uten videre et brød inn i en avis og legger frem til meg.

«Nei – det var egentlig et lys i kveld,» sier jeg. Jeg sier det veldig stille og ydmykt, for ikke å gjøre ham ergerlig og forspille utsikten min til å få lyset.

Svaret mitt forvirrer ham, han blir ganske sur av de uventede ordene mine; det var første gang jeg hadde forlangt noe annet enn brød av ham.

«Ja, så får De vente litt da,» sier han endelig og gir seg atter i ferd med konen.

Hun får tingene sine, betaler, leverer en femkrone som hun får tilbake på, og går.

Nå er betjenten og jeg alene.

Han sier:

«Ja, så var det altså et lys.» Og han river opp en pakke lys og tar ut et til meg.

Han ser på meg, og jeg ser på ham, jeg kan ikke få begjæringen over leppene.

«Nå ja, det var sant, De betalte jo,» sier han plutselig. Han sier simpelthen at jeg hadde betalt; jeg hørte hvert ord. Og han begynner å telle sølvpenge opp fra skuffen, krone etter krone, blanke, fete penger – han gir atter tilbake på fem kroner.

«Vær så god!» sier han.

Nå står jeg og ser på disse pengene et sekund, jeg fornemmer at det er galt fatt med noe, jeg overveier ikke, tenker slett ikke på noen ting, faller bare i staver over all denne rikdommen som ligger og lyser foran øynene mine. Og jeg samler mekanisk pengene opp.

Jeg står der utenfor disken, dum av forundring, slagen, tilintetgjort; jeg gjør et skritt hen mot døren og stanser igjen. Jeg retter blikket mot et visst punkt på veggen; der henger en liten bjelle i et lærhalsbånd, og nedenunder en bunt snøre. Og jeg står og stirrer på disse sakene.

Betjenten, som mener at jeg vil slå av en passiar, siden jeg gir meg så god tid, sier idet han ordner endel innpakningspapir som flyter om på disken:

«Det ser ut til at vi skal få vinter nå.»

«Hm. Ja,» svarer jeg, «det ser ut til at vi skal få vinter nå. Det ser ut til det.» Og litt etter legger jeg til: «Å, ja, det er ikke for tidlig.»

Jeg hørte meg selv tale, men oppfattet hvert ord jeg sa, som om de kom fra en annen person; jeg talte ganske ubevisst, ufrivillig, uten å føle det selv.

«Ja, synes De egentlig det?» sier betjenten.

Jeg stakk hånden med pengene i lommen, tok i låsen og gikk; jeg hørte at jeg sa god natt, og at betjenten svarte.

Jeg var kommet et par skritt bort fra trappen da butikkdøren ble revet opp og betjenten ropte etter meg. Jeg vendte meg om, uten forundring, uten spor av angst; jeg samlet bare pengene sammen i hånden og beredte meg på å gi dem tilbake.

«Værsågod, De har glemt Deres lys,» sier betjenten.

«Å, takk!» svarer jeg rolig. «Takk! Takk!»

Og jeg vandret atter nedover gaten, bærende lyset i hånden.

Min første fornuftige tanke gjaldt pengene. Jeg gikk bort til en lykt og talte dem over på nytt, veide dem i hånden og smilte. Så var jeg allikevel herlig hjulpet, storslått, vidunderlig hjulpet for lang, lang tid! Og jeg stakk atter hånden med pengene i lommen og gikk.

Utenfor en matkjeller i Storgaten stanset jeg og overveide kaldt og rolig om jeg skulle driste meg til å nyte en liten lunch allerede straks. Jeg hørte klirren av tallerkener og kniver innenfor, og lyden av kjøtt som ble banket; dette ble meg en altfor sterk fristelse, jeg trådte inn.

«En biff!» sier jeg.

«En biff!» roper jomfruen ut gjennom en luke.

Jeg slo meg ned ved et lite bord for meg selv like innenfor døren og gav meg til å vente. Det var litt mørkt der hvor jeg satt, jeg følte meg nokså godt skjult og satte meg til å tenke. Nå og da så jomfruen hen på meg med litt nysgjerrige øyne.

Min første egentlige uredelighet var begått, mitt første tyveri, mot hvilket alle mine tidligere streker var for intet å regne; mitt første store fall … Godt og vel! Det var intet å gjøre ved det. Forresten sto det meg fritt for, jeg kunne ordne det med kremmeren siden, senere hen, når jeg fikk bedre anledning til det. Det behøvde ikke å komme videre med meg; dessuten hadde jeg ikke påtatt meg å leve mer ærlig enn alle andre mennesker, det var ingen avtale …

«Kommer biffen snart, tror De?»

«Ja, ganske snart.» Jomfruen åpner luken og ser inn i kjøkkenet.

Men hvis nå saken kom for en dag? Hvis betjenten kom til å fatte mistanke, begynte å tenke over hendelsen med brødet, de fem kronene som konen fikk tilbake på? Det var ikke umulig at han ville komme på det en dag, kanskje neste gang når jeg gikk der inn. Nå ja, Herregud! … Jeg trakk i smug på skuldrene.

«Værsågod!» sier jomfruen vennlig og setter biffen på bordet. «Men vil De ikke heller gå inn i et annet rom? Her er så mørkt.»

«Nei takk, la meg bare være her,» svarer jeg. Hennes vennlighet gjør meg med én gang beveget, jeg betaler biffen straks, gir henne på slump det jeg får fatt i nede i lommen, og lukker hennes hånd til. Hun smiler, og jeg sier for spøk, med tårer i øynene: «Resten skal De ha til å kjøpe Dem en gård for … Å, velbekomme!» …

Jeg begynte å spise, ble mer og mer grådig etter hvert, slukte store stykker uten å tygge dem, fôret meg dyrisk ved hver munnfull. Jeg rev i kjøttet som en menneskeeter.

Jomfruen kom igjen bort til meg.

«Vil De ikke ha noe å drikke?» sier hun. Og hun bøyer seg litt ned mot meg.

Jeg så på henne; hun talte meget lavt, nesten unnselig; hun slo øynene ned.

«Jeg mener en halv øl, eller hva De vil … av meg … attpå … dersom De vil …»

«Nei, mange takk!» svarte jeg. «Ikke nå. Jeg skal komme igjen en annen gang.»

Hun trakk seg tilbake og satte seg innenfor disken; jeg så bare hodet hennes. For et underlig menneske!

Da jeg ble ferdig, gikk jeg med én gang til døren, jeg følte allerede kvalme. Jomfruen reiste seg. Jeg var redd for å komme bort i lyset, fryktet for å vise meg for mye frem for den unge piken, som ikke ante min elendighet, og jeg sa derfor hurtig god natt, bukket og gikk.

Maten begynte å virke, jeg led meget av den og fikk ikke beholde den lenge. Jeg gikk og tømte munnen i hver mørk krok jeg kom forbi, strevde med å dempe denne kvalmen, som uthulet meg på nytt, knyttet hendene og gjorde meg hardfør, stampet i gaten og svelget rasende ned igjen det som ville opp — forgjeves! Jeg sprang til slutt inn i et portrom, foroverbøyd, med hodet foran, blind av vann som sprængtes ut i øynene mine, og tømte meg igjen.

Jeg ble forbitret, gikk bortover gaten og gråt, forbannet de grusomme makter, hvem de enn var, som forfulgte meg slik, svor dem ned i helvetes fordømmelse og evige kval for deres usselhet. Det var liten riddelighet hos skjebnen, virkelig nokså liten riddelighet, måtte man si! … Jeg gikk bort til en mann som sto og glante inn i et butikkvindu, og spurte ham i største hast hva man etter hans mening skulle by en mann som hadde sultet i lang tid. Det gjaldt livet, sa jeg, han tålte ikke biff.

«Jeg har hørt si at melk skal være bra, kokt melk,» svarer mannen ytterst forundret. «Hvem er det forresten De spør for?»

«Takk! Takk!» sier jeg. «Det kan hende at det er nokså bra det, kokt melk …»

Og jeg går.

Ved den første kafé jeg traff på, gikk jeg inn og bad om kokt melk. Jeg fikk melken, drakk den ned så het som den var, slukte glupsk hver dråpe, betalte og gikk atter. Jeg tok veien hjem.

Nå hendte det noe forunderlig. Utenfor min port, lent opp til gasslykten og midt i lyset fra denne, står et menneske som jeg skimter allerede på lang avstand — det er den sortkledde damen igjen. Den samme sortkledde damen fra de tidligere aftener. Det var ikke til å ta feil av, hun hadde møtt opp på selvsamme sted for fjerde gang. Hun står aldeles urørlig.

Jeg finner dette så besynderlig at jeg uvilkårlig saktner skrittene; i dette øyeblikk er tankene mine i god orden, men jeg er meget opphisset, nervene mine er opptirret av det siste måltid. Jeg går som vanlig rett forbi henne, kommer nesten til porten og er i ferd med å tre innenfor. Da stanser jeg. Jeg får med ett en innskytelse. Uten å gjøre meg noen rede for det, vender jeg meg om og går rett bort til damen, jeg ser henne inn i ansiktet og hilser:

«God aften, frøken!»

«God aften!» svarer hun.

Unnskyld, søkte hun etter noen? Jeg hadde lagt merke til henne før; om jeg kunne være henne behjelpelig på noen måte? Ber så meget om unnskyldning forresten.

Ja, hun visste ikke riktig …

Det bodde ingen innenfor denne porten, foruten tre, fire hester og meg; det var for øvrig en stall og et blikkenslagerverksted … Hun var ganske visst på villspor, dessverre, når hun lette etter noen her.

Da vender hun ansiktet bort og sier:

«Jeg leter ikke etter noen, jeg bare står her, det falt meg inn …»

Hun holdt inne.

Jaså, hun sto der bare, sto der sådan aften etter aften, bare av et innfall. Det var litt rart; jeg tenkte over det og kom mer og mer i villrede med damen. Så besluttet jeg meg til å være dristig. Jeg ringlet en smule med pengene mine i lommen og bød henne uten videre med på et glass vin et eller annet sted … i betraktning av at vinteren var kommet, he-he … Det behøvde ikke å ta lang tid … Men det ville hun vel ikke?

Å nei takk, det gikk vel ikke an. Nei, det kunne hun ikke gjøre. Men ville jeg være så snill å følge henne et stykke, så … Det var nokså mørkt hjemover, og det generte henne å gå alene oppover Karl Johan, etter at det var blitt så sent.

Vi satte oss i bevegelse; hun gikk på min høyre side. En eiendommelig, skjønn følelse grep meg, bevisstheten om å være i en ung pikes nærhet. Jeg gikk og så på henne hele veien. Parfymen i håret hennes, varmen som strømmet ut fra legemet hennes, denne duften av kvinne som fulgte henne, det søte åndedraget hver gang hun vendte ansiktet mot meg — alt sammen strømmet inn på meg, trengte seg uregjerlig inn i alle sansene mine. Jeg kunne så vidt skimte et fyldig, litt blekt ansikt bak sløret og et høyt bryst som strittet ut mot kåpen. Tanken på all denne skjulte herlighet, som jeg ante var til stede innenfor kåpen og sløret, forvirret meg, gjorde meg idiotisk lykkelig, uten noen rimelig grunn; jeg holdt det ikke lenger ut, jeg berørte henne med hånden, fingret ved skulderen hennes og smilte fjollet. Jeg hørte hjertet mitt slå.

«Hvor De er rar!» sa jeg.

Ja, hvordan det, egentlig?

Jo, for det første hadde hun rett og slett den vanen å stå stille utenfor en stallport kveld etter kveld, uten noen hensikt i det hele tatt, bare fordi det falt henne inn...

Nå, hun kunne jo ha sine grunner for det; hun holdt dessuten av å være oppe til langt på natt, det hadde hun alltid syntes så godt om. Om jeg brydde meg om å legge meg før tolv?

Jeg? Var det noe i verden jeg hatet, så var det å legge meg før klokken tolv om natten.

Ja, ser De der! Så tok hun altså denne turen om kveldene, når hun ikke hadde noe å forsømme med det; hun bodde oppe på St. Olafs plass...

«Ylajali!» ropte jeg.

«Hva behager?»

«Jeg sa bare Ylajali... Godt og vel, fortsett!»

Hun bodde oppe på St. Olafs plass, nokså ensomt, sammen med sin mamma, som det ikke gikk an å snakke med fordi hun var så døv. Var det da noe rart i at hun gjerne ville være litt ute?

Nei, slett ikke! svarte jeg.

Nå ja, hva så? Jeg kunne høre på stemmen hennes at hun smilte.

Hadde hun ikke en søster?

Jo, en eldre søster – hvordan visste jeg forresten det? – Men hun var reist til Hamburg.

Nylig?

Ja, for fem uker siden. Hvor hadde jeg det fra at hun hadde en søster?

Jeg hadde det slett ikke, jeg bare spurte.

Vi tiet. En mann går forbi oss med et par sko under armen, ellers er gaten tom så langt vi kan se. Borte ved Tivoli lyser en lang rekke av fargede lamper. Det snødde ikke mer, himmelen var klar.

«Gud, fryser De ikke uten ytterfrakk?» sier plutselig damen og ser på meg.

Skulle jeg fortelle henne hvorfor jeg ikke hadde ytterfrakk? Åpenbare min stilling straks og skremme henne bort like godt først som sist? Det var dog deilig å gå her ved hennes side og holde henne i uvitenhet enda en liten stund; jeg løy, jeg svarte:

«Nei, aldeles ikke.» Og for å komme inn på noe annet, spurte jeg: «Har De sett menasjeriet på Tivoli?»

«Nei,» svarte hun. «Er det noe å se?»

Hvis hun nå fant på å ville gå dit? Inn i alt det lyset, sammen med så mange mennesker! Hun ville bli altfor flau, jeg ville jage henne på dør med mine dårlige klær, mitt magre ansikt, som jeg ikke engang hadde vasket på to dager; hun ville kanskje til og med oppdage at jeg ingen vest hadde...

«Å, nei,» svarte jeg derfor, «det er visst ikke noe å se.» Og det falt meg inn endel heldige ting, som jeg straks gjorde bruk av, et par tarvelige ord, rester inne fra min utsugede hjerne: Hva kunne man vel vente av et slikt lite menasjeri? Overhodet interesserte det ikke meg å se dyr i bur. Disse dyrene vet at man står og ser på dem; de føler de hundre nysgjerrige blikkene og påvirkes av dem. Nei, måtte jeg be om dyr som ikke visste at man betraktet dem, de sky vesener som pusler i sitt hi, ligger med dorske, grønne øyne, slikker sine klør og tenker. Hva?

Ja, det hadde jeg visst rett i.

Det var dyret i all sin sære forferdelighet og sære villhet som det var noe ved. De lydløse, listende skritt i nattens mørke, skogens forvirrede uhygge, skrikene fra en forbifarende fugl, vinden, blodlukten, bulderet oppe i rommet, kort sagt vilddyrikets ånd over vilddyret... Det ubevisstes poesi...

Men jeg var redd for at dette trettet henne, og følelsen av min store armod grep meg på ny og knuget meg sammen. Om jeg nå bare hadde vært så noenlunde godt antrukket, kunne jeg ha gledet henne med den turen i Tivoli! Jeg begrep ikke dette mennesket, som kunne finne noen fornøyelse i å la seg ledsage oppad hele Karl Johan av en halvt naken stodder. Hva i Guds navn tenkte hun på? Og hvorfor gikk jeg her og skapte meg og smilte idiotisk til ingen ting? Hadde jeg også noen rimelig grunn til å la meg plage ut av denne fine silkefuglen til så lang en tur? Kostet det meg kanskje ikke anstrengelse? Følte jeg ikke dødens isen like inn i mitt hjerte, bare ved det svakeste vindstøt som blåste mot oss? Og støyet ikke allerede vanviddet i min hjerne, bare av mangel på mat i mange måneder i trekk? Hun hindret meg til og med fra å gå hjem og få meg litt melk på tungen, en ny skefuld melk, som jeg kanskje kunne få beholde.

Jeg ble fortvilet; min håpløshet brakte meg til det ytterste, og jeg sa:

«De burde egentlig ikke gå sammen med meg, frøken; jeg prostituerer Dem midt for alle folks øyne bare ved min drakt. Ja, det er virkelig sant; jeg mener det.»

Hun studser. Hun ser raskt opp på meg og tier. Derpå sier hun:

«Herregud dog!» Mer sier hun ikke.

«Hva mener De med det?» spurte jeg.

«Uf, nei, De gjør meg skamfull... Nå har vi ikke så langt igjen.» Og hun gikk litt hurtigere til.

Vi dreide opp Universitetsgaten og så allerede lyktene på St. Olafs plass. Da gikk hun langsommere igjen.

«Jeg vil ikke være indiskret,» sier jeg, «men vil De ikke si meg deres navn før vi skilles? Og vil De ikke bare for et øyeblikk ta sløret bort, så jeg får se Dem? Jeg skulle være så takknemlig.»

Pause. Jeg gikk og ventet.

«De har sett meg før,» svarer hun.

«Ylajali!» sier jeg igjen.

«Hva behager? De har forfulgt meg en halv dag, like hjem. Var De full dengang?» Jeg hørte igjen at hun smilte.

«Ja,» sa jeg, «ja, dessverre, jeg var full dengang.»

«Det var stygt av Dem!»

Og jeg innrømmet sønderknust at det var stygt av meg.

Vi var kommet til fontenen, vi stanser og ser oppad de mange opplyste vinduene i nummer 2.

«Nå må De ikke følge med lenger,» sier hun; «takk for i aften!»

Jeg bøyde hodet, jeg turde ikke si noe. Jeg tok av min hatt og stod barhodet. Mon hun ville rekke meg hånden?

«Hvorfor ber De meg ikke om å gå med tilbake et stykke?» sier hun lavt, og hun ser ned på sin skosnute.

«Herregud,» svarer jeg ute av meg selv, «herregud, om De ville gjøre det!»

«Ja, men bare et lite stykke.»

Og vi vendte om.

Jeg var ytterst forvirret, jeg visste slett ikke hvordan jeg skulle gå eller stå; dette mennesket vendte fullstendig opp og ned på hele min tankegang. Jeg var henrykt, vidunderlig glad; jeg syntes jeg gikk deilig til grunne av lykke. Hun hadde uttrykkelig villet gå med tilbake, det var ikke mitt påfunn, det var hennes eget ønske. Jeg går og ser på henne og blir mer og mer modig, hun oppmuntrer meg, drar meg til seg ved hvert ord. Jeg glemmer for et øyeblikk min armod, min ringhet, hele min jammerlige tilværelse, jeg føler blodet jage meg varmt gjennom kroppen, som i gamle dager før jeg falt sammen, og jeg besluttet å føle meg fram med et lite knep.

«Forresten var det ikke Dem jeg forfulgte dengang,» sa jeg; «det var Deres søster.»

«Var det min søster?» sier hun i høyeste grad forbauset. Hun stanser, ser på meg, venter virkelig svar. Hun spurte for ramme alvor.

«Ja,» svarte jeg. «Hm. Det vil si, det var altså den yngste av de to damene som gikk foran meg.»

«Den yngste, ja? Ja? Åhå!» Hun lo med en gang, høyt, inderlig som et barn. «Nei, hvor De er slu! Det sa De bare for å få meg til å ta sløret av. Ikke? Ja, jeg forstod det. Men det skal De være blå for... til straff.»

Vi begynte å le og spøke, vi talte ustanselig hele tiden, jeg visste ikke hva jeg sa, jeg var så glad. Hun fortalte at hun hadde sett meg en gang før, for lenge siden, i teateret. Jeg hadde tre kamerater med, og jeg hadde båret meg ad som en gal; jeg hadde bestemt vært full da også, dessverre!

Hvorfor trodde hun det?

Jo, jeg hadde ledd så.

Jaså. Å, ja, jeg lo mye dengang.

Men ikke nå lenger?

Å, jo, nå også. Det var herlig å være til!

Vi kom ned mot Karl Johan. Hun sa: «Nå går vi ikke lenger!» Og vi gikk atter oppover Universitetsgaten. Da vi igjen kom opp til fontenen, saknet jeg litt mine skritt, jeg visste at jeg ikke fikk følge med lenger.

«Ja, nå må De altså vende om,» sa hun og stanset.

«Ja, jeg må vel det,» svarte jeg.

Men litt etter mente hun at jeg nok kunne være med til porten. Herregud, der var da ikke noe galt i det. Vel?

«Nei,» sa jeg.

Men da vi stod ved porten, trengte all min elendighet seg inn på meg igjen. Hvordan kunne man også holde motet oppe når man var så knakket sammen? Her stod jeg foran en ung dame, skitten, fillet, vansiret av sult, uvasket, bare halvt påkledd – det var til å synke i jorden av. Jeg gjorde meg liten, dukket meg uvilkårlig ned og sa:

«Får jeg ikke treffe Dem mer?»

Jeg hadde intet håp om å få lov til å møte henne igjen; jeg ønsket nesten et skarpt nei, som kunne stive meg opp og gjøre meg likeglad.

«Jo,» sa hun lavt, nesten uhørlig.

«Når?»

«Jeg vet ikke.»

Pause.

«Vil De ikke være så snill å ta sløret av bare et eneste øyeblikk,» sa jeg, «så jeg får se hvem jeg har talt med. Bare et øyeblikk. For jeg må da se hvem jeg har talt med.»

Pause.

«De kan møte meg her utenfor tirsdag aften,» sier hun. «Vil De det?»

«Ja, kjære, får jeg lov til det!»

«Klokken åtte.»

«Godt.»

Jeg strøk med hånden nedover kåpen hennes, børstet snøen av den, bare for å få et påskudd til å røre ved henne; det var meg en vellyst å være henne så nær.

«Så får De ikke tro altfor galt om meg da,» sa hun. Hun smilte igjen.

«Nei …»

Plutselig gjorde hun en resolutt bevegelse og trakk sløret opp i pannen; vi stod og så på hverandre et sekund. Ylajali! sa jeg. Hun hevet seg opp, slo armene om halsen min og kysset meg midt på munnen. En eneste gang, hurtig, forvirrende hurtig, midt på munnen. Jeg følte hvordan brystet hennes bølget, hun pustet voldsomt.

Og øyeblikkelig rev hun seg ut av hendene mine, ropte god natt, stakkåndet, hviskende, vendte seg og løp opp trappen, uten å si mer …

Portdøren falt i.

* * *

Det snødde enda mer den neste dagen, en tung, regnblandet snø, store våte dotter som falt ned og ble til søle. Været var rått og isnende.

Jeg var våknet noe sent, underlig fortumlet i hodet av aftenens sinnsbevegelser, beruset i hjertet av det skjønne møtet. I min henrykkelse hadde jeg ligget en stund våken og tenkt meg Ylajali ved min side; jeg bredte armene ut, omfavnet meg selv og kysset ut i luften. Så hadde jeg endelig stått opp og fått meg en ny kopp melk og straks derpå en bolle, og jeg var ikke lenger sulten; bare nervene mine var sterkt opphisset igjen.

Jeg begav meg ned til klædesbasarene. Det falt meg inn at jeg kanskje kunne få meg en brukt vest for en billig pris, noe å ha på under frakken, likegyldig hva. Jeg gikk opp trappen til basaren og fikk fatt i en vest, som jeg begynte å undersøke. Mens jeg puslet med dette, kom en bekjent forbi; han nikket og ropte opp til meg, jeg lot vesten henge og gikk ned til ham. Han var tekniker og skulle på kontoret.

«Følg med og ta et glass øl,» sa han. «Men kom fort, jeg har liten tid … Hva var det for en dame De spaserte med i går aftes?»

«Hør nå her,» sa jeg, skinnsyk på hans blotte tanke, «om det nå var min kjæreste?»

«Død og pine!» sa han.

«Ja, det ble avgjort i går.»

Jeg hadde slått ham flat, han trodde meg ubetinget. Jeg løy ham full for å bli av med ham igjen; vi fikk ølet, drakk og gikk.

«God morgen, da! … Hør,» sa han plutselig, «jeg skylder Dem altså noen kroner, og det er skam at jeg ikke har betalt dem tilbake for lenge siden. Men nå skal De få dem med det første.»

«Ja takk,» svarte jeg. Men jeg visste at han aldri ville betale meg tilbake de kronene.

Ølet steg meg dessverre straks til hodet, jeg ble meget het. Tanken på aftenens eventyr overveldet meg, gjorde meg nesten forstyrret. Hva om hun nå ikke møtte opp tirsdag! Hva om hun begynte å tenke over, fatte mistanke! … Fatte mistanke til hva? … Min tanke ble med ett spillevende og begynte å tumle med pengene. Jeg ble angst, dødelig forferdet over meg selv. Tyveriet stormet inn på meg med alle dets detaljer; jeg så den lille butikken, disken, den magre hånden min da jeg grep pengene, og jeg utmalte politiets fremgangsmåte når det kom og skulle ta meg. Jern om hender og føtter, nei, bare om hendene, kanskje bare på den ene hånden; skranken, den vakthavendes protokoll, lyden av pennen hans som skrapet, kanskje tok han en ny for anledningen; blikket hans, hans farlige blikk: Nå, hr. Tangen? Cellen, det evige mørket …

Hm. Jeg knyttet hendene heftig sammen for å gi meg mot, gikk raskere og raskere og kom til Stortorvet. Her satte jeg meg.

Ingen barnestreker! Hvor i all verden kunne man bevise at jeg hadde stjålet? Dessuten turde ikke høkergutten lage alarm, selv om han en dag kom til å huske hvordan det hele var gått til; han hadde nok sin plass for kjær. Ingen larm, ingen scener, om jeg måtte be!

Men disse pengene tynget likevel syndig i lommen min og ga meg ikke fred. Jeg satte meg til å prøve meg selv og fant ut på det klareste at jeg hadde vært lykkeligere før, dengang da jeg gikk og led i all ærlighet. Og Ylajali! Hadde jeg ikke også gått og trukket henne ned med mine syndige hender! Herregud! Herre, min Gud! Ylajali!

Jeg følte meg full som en alke, sprang plutselig opp og gikk like bort til kakekonen ved Elefantapoteket. Jeg kunne ennå reise meg fra vanæren, det var langt fra for sent, jeg skulle vise hele verden at jeg var i stand til det! Underveis fikk jeg pengene i beredskap, holdt hver øre i hånden; jeg bøyde meg ned over konens bord, som om jeg ville kjøpe noe, og slo henne uten videre pengene i hånden. Jeg sa ikke et ord, jeg gikk straks.

Hvor det smakte vidunderlig å være ærlig menneske igjen! Mine tomme lommer tynget ikke mer, det var meg en nytelse å være blank på ny. Når jeg riktig tenkte etter, hadde disse pengene i grunnen kostet meg mye hemmelig kummer, jeg hadde virkelig tenkt på dem med gysen gang på gang; jeg var ingen forstokket sjel, min ærlige natur hadde opprørt seg mot den lave gjerningen. Gud skje lov, jeg hadde hevet meg i min egen bevissthet. Gjør meg det etter! sa jeg og så utover det myldrende torvet. Gjør meg det bare etter! Jeg hadde gledet en gammel, fattig kakekone, så det hadde skikk; hun visste hverken ut eller inn. I aften skulle ikke barna hennes gå sultne til sengs … Jeg geilet meg opp med disse tankene og syntes at jeg hadde båret meg utmerket ad. Gud skje lov, pengene var nå ute av hendene mine.

Full og nervøs gikk jeg bortover gaten og akslet mitt skinn. Gleden over å kunne gå Ylajali ren og ærlig i møte og se henne inn i ansiktet, løp ganske av med meg; jeg hadde ingen smerter mer, hodet var klart og tomt, det var som det skulle være et hode av idel lys, som stod og skinte på skuldrene mine. Jeg fikk lyst til å gjøre skøyerstreker, begå forbausende ting, sette byen på ende og støye. Oppover hele Grændsen oppførte jeg meg som en vanvittig mann; det susede lett for ørene mine, og i hjernen var rusen i full gang. Begeistret av dumdristighet fikk jeg i sinne å gå hen og oppgi min alder for et bybud, som forresten ikke hadde talt et ord, ta ham i hånden, se ham inntrengende inn i ansiktet og forlate ham igjen, uten noen forklaring.

Jeg skjelnet nyansene i de forbigåendes stemmer og latter, iakttok noen småfugler som hoppet foran meg i gaten, ga meg til å studere brosteinens uttrykk og fant allehånde tegn og underlige figurer i dem. Under dette var jeg kommet ned til Stortingsplass.

Jeg står plutselig stille og stirrer ned på drosjene. Kusker vandrer samtalede omkring, hestene står og luder forover mot det stygge været. Kom! sa jeg og puffet til meg selv med albuen. Jeg gikk hurtig bort til den første vognen og steg opp. Ullevålsveien nummer 37! ropte jeg. Og vi rullet av sted.

Underveis begynte kusken å se seg tilbake, legge seg ned og kikke inn i vognen, der jeg satt under kalesjen. Var han blitt mistenksom? Det var ingen tvil om at min usle påkledning hadde gjort ham oppmerksom.

«Det er en mann jeg skal treffe!» ropte jeg til ham for å komme ham i forkjøpet, og jeg forklarte ham inntrengende at jeg absolutt måtte treffe denne mannen.

Vi stanser utenfor 37, jeg hopper ut, springer opp trappene, helt opp til tredje etasje, griper en klokkestreng og rykker til; bjellen gjorde seks, syv forferdelige slag innenfor.

En pike kommer og lukker opp; jeg legger merke til at hun har gulldobber i ørene og sorte lastingknapper i det grå kjolelivet. Hun ser forferdet på meg.

Jeg spør etter Kierulf, Joachim Kierulf, om jeg så måtte si, en ullhandler, kort sagt, han var ikke til å ta feil av …

Piken rister på hodet.

»Bor ingen Kierulf her,« sier hun.

Hun stirrer på meg, tar i døren, ferdig til å trekke seg tilbake. Hun gjorde seg ingen anstrengelse for å finne mannen; hun så virkelig ut til å kjenne den personen jeg spurte etter, hvis hun bare ville tenke seg om, den late skapningen. Jeg ble sint, vendte henne ryggen og løp ned trappene igjen.

»Han var ikke der!« ropte jeg til kusken.

»Var han ikke der?«

»Nei. Kjør til Tomtegaten nummer 11.«

Jeg var i det heftigste sinnsopprør og meddelte kusken noe av det; han trodde ganske visst at det gjaldt livet, og han kjørte uten videre av sted. Han slo sterkt på.

»Hva heter mannen?« spurte han og vendte seg på bukken.

»Kierulf, ullhandler Kierulf.«

Og kusken syntes nok også at den mannen ikke var til å ta feil av. Om han ikke pleide å gå med en lys frakk?

»Hva for noe?« ropte jeg, »lys frakk? Er De gal? Tror De det er en tekanne jeg spør etter?« Denne lyse frakken kom meg svært ubeleilig, spoilerte hele mannen for meg, slik jeg hadde tenkt meg ham.

»Hva var det De sa han het? Kierulf?«

»Ja visst,« svarte jeg, »er det noe rart i det? Navnet skjemmer ingen.«

»Har han ikke rødt hår?«

Nå kunne det gjerne være at han hadde rødt hår, og da kusken nevnte den tingen, var jeg med ett sikker på at han hadde rett. Jeg følte meg takknemlig mot den stakkars vognmannen og sa ham at han hadde tatt mannen ganske på kornet; det forholdt seg virkelig som han sa; det ville være et særsyn, sa jeg, å se en slik mann uten rødt hår.

»Det må være ham som jeg har kjørt et par ganger,« sa kusken. »Han hadde en knortekjepp?«

Dette gjorde mannen levende for meg, og jeg sa:

»He-he, der har vel enda ingen sett den mannen uten med en knortekjepp i hånden. For så vidt kan De være trygg, ganske trygg.«

Ja, det var klart at det var samme mann som han hadde kjørt. Han kjente ham igjen …

Og vi kjørte på, så det gnistret av hesteskoene.

Midt i denne opphissede tilstanden hadde jeg ikke et eneste øyeblikk mistet åndsnærværelsen. Vi kommer forbi en politibetjent, og jeg legger merke til at han har nummeret 69. Dette tallet treffer meg så grusomt nøye, står med en gang som en splint i hjernen min. 69, nøyaktig 69, jeg skulle ikke glemme det!

Jeg lente meg tilbake i vognen, et bytte for de galeste innfall, krøp sammen der inne under kalesjen, så ingen skulle se at jeg rørte munnen, og ga meg til å passiare idiotisk med meg selv. Vanviddet raser gjennom hjernen min, og jeg lar det rase, jeg er fullt bevisst at jeg ligger under for innflytelser som jeg ikke er herre over. Jeg begynte å le, stille og lidenskapelig, uten spor av grunn, ennå lystig og full av de par glass øl jeg hadde drukket. Litt etter litt tar opphisselsen min av, roen vender mer og mer tilbake. Jeg følte kulde i den såre fingeren min, og jeg stakk den ned mellom halselinningen for å varme den litt. Slik kom vi ned til Tomtegaten. Kusken holder an.

Jeg stiger ut av vognen, uten hast, tankeløst, slapt, tung i hodet. Jeg går inn gjennom porten, kommer inn i en bakgård som jeg går tvers over, støter mot en dør som jeg åpner og går inn gjennom, og jeg befinner meg i en gang, et slags forværelse med to vinduer. Der står to kofferter, den ene oppå den andre, i den ene kroken, og på langveggen en gammel, umalt sofabenk med et teppe i. Til høyre, i neste værelse, hører jeg stemmer og barneskrik, og ovenover meg, i annen etasje, lyden av en jernplate som det hamres på. Alt dette merker jeg så snart jeg er kommet inn.

Jeg går rolig tvers over værelset, bort til den motsatte døren, uten å skynde meg, uten tanke på flukt, åpner også den og kommer ut i Vognmannsgaten. Jeg ser opp på huset som jeg nettopp har passert gjennom: Bevertning & Logi for Reisende.

Det faller meg ikke inn å søke å komme vekk, stjele meg bort fra kusken som venter på meg; jeg går ganske sindig utover Vognmannsgaten, uten frykt og uten å være meg noe ondt bevisst. Kierulf, denne ullhandleren som hadde spøkt så lenge i hjernen min, dette mennesket som jeg mente var til, og som jeg nødvendigvis måtte treffe, var blitt borte for tanken min, visket ut sammen med andre gale påfunn som kom og gikk etter tur; jeg husket ham ikke mer enn som en anelse, et minne.

Jeg ble mer og mer edru, etter hvert som jeg vandret frem, følte meg tung og matt og slepte beina etter meg. Snøen falt fremdeles ned i store, våte filler. Til slutt kom jeg ut på Grønland, like ut til kirken, hvor jeg satte meg til å hvile på en benk. Alle som gikk forbi, betraktet meg meget forundret. Jeg falt i tanker.

Du gode Gud, hvor det var dårlig fat med meg nå! Jeg var så inderlig lei og trøtt av hele mitt elendige liv at jeg fant det ikke møye verdt å kjempe lenger for å beholde det. Motgangen hadde tatt overhånd, den hadde vært for grov; jeg var så merkelig ødelagt, ganske som en skygge av hva jeg en gang var. Mine skuldre var sunket ned, helt til den ene siden, og jeg var kommet i vane med å lude mye forover når jeg gikk, for å spare brystet det lille jeg kunne. Jeg hadde undersøkt kroppen min for et par dager siden, en middagstid oppe på rommet mitt, og jeg hadde stått og grått hele tiden over den. Jeg hadde gått i den samme skjorten i mange uker, den var ganske stiv av gammel svette og hadde gnaget navlen min i stykker; det kom litt blodig vann ut av såret, men det smerte ikke mye, bare at det var så sørgelig å ha dette såret midt på magen.

Jeg hadde ingen råd med det, og det ville ikke gro igjen av seg selv; jeg vasket det, tørket det omhyggelig av og trakk den samme skjorten på igjen. Det var ingenting å gjøre med det …

Jeg sitter der på benken og tenker over alt dette og er temmelig trist. Jeg vemmes ved meg selv; endog hendene mine forekommer meg motbydelige. Dette slappe, nesten ublufærdige uttrykket i håndbakene mine piner meg, volder meg ubehag; jeg føler meg ved synet av mine magre fingre rått påvirket, jeg hater hele mitt slunkne legeme og gyser ved å bære på det, føle det om meg. Herregud, om det bare ble en ende på det nå! Jeg ville inderlig gjerne dø.

Aldeles overvunnet, besudlet og nedverdiget i min egen bevissthet reiste jeg meg mekanisk opp og begynte å gå hjemover. Underveis kom jeg forbi en port hvor det sto følgende å lese: »Liksvøp hos Jomfru Andersen, til høyre i porten.« – Gamle minner! sa jeg, og jeg husket mitt forrige rom på Hammersborg, den lille gyngestolen, avisbetrekket nede ved døren, fyrdirektørens annonse og baker Fabian Olsens nybakte brød. Å, ja, jeg hadde jo hatt det mye bedre dengang enn nå; en natt hadde jeg skrevet en føljetong til ti kroner, nå kunne jeg ikke skrive noe mer, jeg kunne aldeles ikke skrive noe mer, hodet mitt ble straks tomt så snart jeg forsøkte. Ja, jeg ville ha en ende på det nå! Og jeg gikk og gikk.

Etter hvert som jeg kom nærmere og nærmere husholdningshandelen, hadde jeg halvt ubevisst følelsen av at jeg nærmet meg en fare; men jeg holdt fast ved forsettet mitt, jeg ville utlevere meg. Jeg gikk rolig opp trappen, jeg møter i døren en liten pike som bærer en kopp i hånden, og jeg slipper henne forbi og lukker døren. Betjenten og jeg står for annen gang overfor hverandre, alene.

»Nå,« sier han, »det er et skrekkelig vær.«

Hva skulle denne omveien til? Hvorfor tok han meg ikke med en gang? Jeg ble rasende og sa:

»Jeg kommer altså ikke for å prate om været.«

Denne heftigheten forbløffer ham, hans lille høkerhjerne slår klikk; det hadde slett ikke falt ham inn at jeg hadde bedratt ham for fem kroner.

»Vet De da ikke at jeg har snytt Dem?« sier jeg utålmodig, og jeg puster heftig, skjelver, er ferdig til å bruke makt hvis han ikke straks kommer til saken.

Men den stakkars mannen aner ingenting.

Nei, du store verden, for noen dumme mennesker man var nødt til å leve iblandt! Jeg skjeller ham ut, forklarer ham punkt for punkt hvorledes det hele var gått til, viser ham hvor jeg sto og hvor han sto da gjerningen skjedde, hvor pengene hadde ligget, hvorledes jeg hadde samlet dem ned i hånden min og lukket hånden sammen om dem – og han forstår altsammen, men gjør allikevel ingenting med meg. Han vender seg hit og dit, lytter etter fottrinnene i sideværelset, tysser på meg for å få meg til å tale lavere, og sier til slutt:

»Det var nokså sjofelt gjort av Dem!«

»Nei, vent litt!« ropte jeg i min trang til å motsi ham, egge ham opp; det var ikke så lavt og nedrigt som han med sitt elendige husholdningshode forestilte seg. Jeg beholdt naturligvis ikke pengene, det kunne aldri falle meg inn; jeg for min del ville ikke dra noen nytte av dem, det bød min bundærlige natur imot…

»Hvor gjorde De av dem da?«

Jeg ga dem bort til en gammel, fattig kone, hver øre, måtte han vite; den slags person var jeg, jeg glemte ikke de fattige så aldeles…

Han står og tenker en liten stund på dette, blir åpenbart meget tvilrådig om hvorvidt jeg er en ærlig mann eller ikke. Endelig sier han:

»Burde De ikke heller ha levert pengene tilbake?«

»Nei, hør her,« svarer jeg, »jeg ville ikke bringe Dem i uleilighet, jeg ville spare Dem. Men det er takken man har for at man er edelmodig. Nå står jeg her og forklarer Dem det hele, og De skammer Dem ikke som en hund, gjør simpelthen ingen anstalter til å få striden utjevnet med meg. Derfor vasker jeg mine hender. Forresten gir jeg Dem fan. Farvel!«

Jeg gikk og slo døren hardt igjen etter meg.

Men da jeg kom hjem på mitt værelse, inn i dette bedrøvelige hul, gjennomvåt av den bløte snøen, skjelvende i knærne av dagens vandringer, tapte jeg øyeblikkelig min kjepphøyhet og falt sammen på ny. Jeg angret mitt overfall på den arme butiksmannen, gråt, grep meg i strupen for å straffe meg for min usle strek, og holdt et syndig hus. Han hadde naturligvis vært i den dødeligste angst for sin post, hadde ikke vovet å gjøre noen kvalm for disse fem kronene som forretningen hadde tapt. Og jeg hadde benyttet meg av hans frykt, hadde pint ham med min høylytte tale, spiddet ham med hvert ord som jeg ropte ut. Og høkerchefen selv hadde kanskje sittet innenfor i værelset ved siden av og følt seg på et hengende hår oppfordret til å gå ut til oss og se hva det var som foregikk. Nei, det var ingen grense lenger for hva jeg kunne gjøre av nedertinge ting!

Nå, men hvorfor var jeg ikke blitt satt fast? Så var det kommet til en avslutning. Jeg hadde jo så godt som rakt hendene frem til jernene. Jeg ville aldeles ikke ha gjort noen motstand, jeg ville tvert imot ha hjulpet til. Himlens og jordens Herre, en dag av mitt liv for et lykkelig sekund igjen! Mitt hele liv for en rett linser! Hør meg bare denne gangen!…

Jeg la meg i de våte klærne; jeg hadde en uklar tanke om at jeg kanskje ville dø om natten, og jeg brukte min siste kraft til å ordne opp en smule i min seng, så det kunne se litt ordentlig ut omkring meg om morgenen. Jeg foldet hendene og valgte min stilling.

Så med en gang husker jeg Ylajali. At jeg hadde glemt henne så ganske hele aftenen utover! Og lyset trenger ganske svakt inn i mitt sinn igjen, en liten stråle sol som gjør meg så velsignet varm. Og det blir mer sol, et mildt, fint silkelys som streifer meg så bedøvende deilig. Og solen blir sterkere og sterkere, brenner skarpt mot mine tinninger, koker tung og glødende i min utmagrede hjerne. Og det flammer til slutt for mine øyne et vanvittig bål av stråler, en antent himmel og jord, mennesker og dyr av ild, fjell av ild, djevler av ild, en avgrunn, en ørken, en alverden i brann, en rykende ytterste dag.

Og jeg så og hørte intet mer…

* * *

Jeg våknet i svette den neste dagen, fuktig over hele legemet, meget fuktig; feberen hadde presset meg ganske voldsomt. I førstningen hadde jeg ingen klar bevissthet om hva som var foregått med meg, jeg så meg omkring med forundring, følte meg totalt forbyttet i mitt vesen, kjente meg slett ikke igjen. Jeg følte meg etter oppover armene og nedover bena, falt i forbauselse over at vinduet sto på den veggen og ikke på den stikk motsatte veggen, og jeg hørte hestenes tramping nede i gården, som om den kom ovenfra. Jeg var også temmelig kvalm.

Mitt hår lå vått og kaldt om min panne; jeg reiste meg på albuen og så ned på hodeputen: vått hår lå også igjen på den, i små dotter. Mine føtter hadde hovnet opp inne i skoene i løpet av natten, men de smertet ikke, jeg kunne bare ikke røre tærene stort, de var blitt for stive.

Da det led ut på ettermiddagen, og det allerede var begynt å skumre litt, sto jeg opp av sengen og begynte å pusle omkring i værelset. Jeg prøvde meg frem med små, forsiktige skritt, passet på å holde likevekten og sparte så mye som mulig mine føtter. Jeg led ikke meget, og jeg gråt ikke; jeg var i det hele tatt ikke trist, jeg var tvert imot velsignet tilfreds; det falt meg ikke inn nettopp da at noen ting kunne være annerledes enn den var.

Så gikk jeg ut.

Det eneste som plaget meg en smule, var tross min kvalme for mat allikevel sulten. Jeg begynte å føle en skammelig appetitt igjen, en indre glupende matlyst, som det stadig ble verre og verre med. Det gnaget ubarmhjertig i mitt bryst, bedrev et stille, underlig arbeid der inne. Det kunne være et snes bittesmå, fine dyr som la hodet på den ene siden og gnavet litt, la derpå hodet på den andre siden og gnavet litt, lå et øyeblikk aldeles stille, begynte igjen, boret seg inn uten støy og uten hast og etterlot tomme strekninger overalt hvor de for frem…

Jeg var ikke syk, men matt, jeg begynte å svede. Jeg tenkte meg hen på Stortorvet for å hvile litt; men veien var lang og besværlig; endelig var jeg dog nesten fremme, jeg sto på hjørnet av Torvet og Torvgaten. Sveden rant ned i mine øyne, dugget mine briller og gjorde meg blind, og jeg var nettopp stanset for å tørre meg av en smule. Jeg merket ikke hvor jeg sto, jeg tenkte ikke over det; larmen omkring meg var fryktelig.

Plutselig lyder et rop, et kaldt, skarpt varsko. Jeg hører dette ropet, hører det meget godt, og jeg rykker nervøst til siden, gjør et skritt så hurtig som mine dårlige ben kan bevege seg. Et uhyre av en brødvogn stryker meg forbi og streifer min frakk med hjulet; hadde jeg vært litt hurtigere, ville jeg gått aldeles fri. Jeg kunne kanskje vært litt hurtigere, ganske litt hurtigere, hvis jeg hadde anstrengt meg; det var ingen råd med det, det gjorde vondt i min ene fot, et par tær ble mast; jeg følte at de liksom krøllet seg sammen inne i skoen.

Brødkjøreren holder hestene an av alle krefter; han vender seg om på vognen og spør forferdet hvordan det gikk. Jo, det kunne gått langt verre… det var vel kanskje ikke så farlig… jeg trodde ikke at det var noen ting knust… Å, jeg be’r…

Jeg drev hen til en benk det forteste jeg kunne; disse mange menneskene som stanset opp og glodde på meg, hadde gjort meg flau. Egentlig var det ikke noe dødsstøt, det var gått forholdsvis heldig, når ulykken endelig skulle være ute. Det verste var at min sko var trykket i stykker, sålen revet løs på snuten. Jeg holdt foten opp og så blod inne i gapet. Nå, det var ikke med vilje gjort på noen av sidene, det var ikke mannens hensikt å gjøre det verre for meg enn det var; han så meget bedrøvet ut. Kanskje hvis jeg hadde bedt ham om et lite brød fra vognen, så hadde jeg fått det. Han hadde visst gitt meg det med glede. Gud glede ham til gjengjeld der, han er!…

Jeg sultet hardt, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg for min ublu appetitt. Jeg vred meg hit og dit på benken og la brystet helt ned på mine knær; jeg var nesten forstyrret. Da det ble mørkt, ruslet jeg bort til Rådstuen — Gud vet hvordan jeg kom dit — og satte meg på kanten av balustraden. Jeg rev den ene lommen ut av min frakk og ga meg til å tygge på den, forresten uten noen hensikt, med mørke miner, med øynene stirrende rett frem, uten å se. Jeg hørte en del småbarn som lekte omkring meg, og fornam instinktmessig når en eller annen spaserende gikk meg forbi; ellers iakttok jeg intet.

Så med en gang faller det meg inn å gå ned i en av basarene nedenunder meg og få et stykke rått kjøtt. Jeg reiser meg og går tvers over balustraden, hen til den andre enden av basartaket, og stiger ned. Da jeg var kommet nesten helt ned til kjøtboden, ropte jeg oppad trappeåpningen og hytte tilbake, som om jeg talte til en hund der oppe, og henvendte meg frekt til den første slakteren jeg traff.

«Å, vær så snill å gi meg et ben til hunden min!» sa jeg. «Bare et ben; det behøver ikke å være noe på det; den skal bare ha noe å bære i munnen.»

Jeg fikk et ben, et praktfullt lite ben, hvor det ennå var litt kjøtt igjen, og stakk det inn under frakken. Jeg takket mannen så inderlig at han så forbauset på meg.

«Ingenting å takke for,» sa han.

«Jo, si ikke det,» mumlet jeg, «det er snilt gjort av Dem.»

Og jeg gikk opp. Hjertet slo sterkt i meg.

Jeg snek meg inn i Smedgangen, så dypt inn som jeg kunne komme, og stanset utenfor en forfallen port til en bakgård. Der var ikke et lys å se noe sted, det var velsignet mørkt omkring meg; jeg gav meg til å gnave i meg av benet.

Det smakte ingenting; en ram lukt av blod steg opp fra benet, og jeg måtte ganske straks begynne å kaste opp. Jeg forsøkte igjen; hvis jeg bare fikk beholde det, ville det nok gjøre sin virkning; det gjaldt å få det til å bli der nede. Men jeg kastet atter opp. Jeg ble vred, bet heftig i kjøttet, slet av en liten smule og svelget det ned med makt. Og det nyttet allikevel ikke; så snart de små kjøttsmulene var blitt varme i magen, kom de dessverre opp igjen. Jeg knyttet vanvittig hendene, begynte å gråte av hjelpeløshet og gnawet som en besatt; jeg gråt så benet ble vått og skittent av tårer, kastet opp, bante og gnawet igjen, gråt som hjertet skulle briste og kastet atter opp. Og jeg sverget med høy røst alle verdens makter ned i pinen.

Stille. Ikke et menneske omkring, intet lys, ingen støy. Jeg er i det voldsomste sinnsopprør, jeg puster tungt og høyt og gråter tennerskjærende for hver gang jeg må levere disse kjøttsmulene, som kanskje kunne mette meg litt. Jeg sier deg, du himmelens hellige Ba’al, du er ikke til, men hvis du var til, så skulle jeg banne deg slik at din himmel skulle dirre av helvedes ild. Jeg sier deg, jeg har budt deg min tjeneste, og du har avvist den, jeg sier deg, du har støtt meg bort, og jeg vender deg for evig ryggen, fordi du ikke kjente din besøkelsestid. Jeg sier deg, jeg vet at jeg skal dø, og jeg håner deg dog, du himmelens Gud og Apis, med døden like for tennene. Jeg sier deg, jeg vil heller være lakei i helvete enn fri i dine boliger; jeg sier deg, jeg er full av livsalig forakt for din himmelske usselhet, og jeg velger meg avgrunnen til evig tilhold, hvor djevelen, Judas og Farao er støtt ned.

Jeg sier deg, din himmel er full av alle jordrikets mest råhodede idioter og fattige i ånden, jeg sier deg, du har fylt din himmel med de fete, salige horer hernedenfra, som ynkelig har bøyd kne for deg i sin dødsstund. Jeg sier deg, du har brukt makt mot meg, og du vet ikke, du allvitende null, at jeg aldri bøyer meg i motgang. Jeg sier deg, hele mitt liv, hver celle i min kropp, hver evne i min sjel gisper etter å håne deg, du nådefulle avskum i det høye. Jeg sier deg, jeg ville, om jeg kunne, rope dette høyt inn i din himmel og hen over den hele jord, jeg ville, om jeg kunne, ånde det inn i hver ufødt menneskesjel som en gang kommer på jorden, hver blomst, hvert blad, hver dråpe i havet. Jeg sier deg, jeg vil spotte deg ut på dommens dag og banne deg tennene ut av min munn for din guddoms endeløse ynkelighet.

Jeg sier deg, jeg vil fra denne stund forsake alle dine gjerninger og alt ditt vesen, jeg vil forbanne min tanke, om den tenker på deg igjen, og rive mine lepper av, om de atter nevner ditt navn.

Stille.

Jeg dirrer av opphisselse og forkommenhet, står der på samme sted, enda hviskende eder og skjellsord frem, hikkende etter den heftige gråten, knekket og slapp etter det vanvittige vredesutbruddet. Jeg står der kanskje en time og hikker og hvisker og holder meg fast til porten. Så hører jeg røster, en samtale mellom to menn som kommer gående innover Smedgangen. Jeg slenger bort fra porten, drar meg frem etter husveggene og kommer atter ut på de lyse gatene. Idet jeg tusler nedover Youngsbakken, begynner hjernen min plutselig å virke i en høyst merkelig retning. Det faller meg inn at de elendige rønene nede i kanten av torvet, materialbodene og de gamle bulene med brukte klær, dog var en skjensel for stedet. De ødela hele torvets utseende og plettet byen, fy, ned med skramlet!

Og jeg gikk og slo over i tankene hva det vel ville komme til å koste å flytte Den geografiske oppmåling derned, denne smukke bygningen som alltid hadde tiltalt meg så mye hver gang jeg hadde passert den. Det ville kanskje ikke la seg gjøre å foreta en flytning av den art under sytti til syttito tusen kroner — en pen sum, måtte man si, en nokså pen lommepenger, he-he, å begynne med, hva? Og jeg nikket med mitt tomme hode og innrømmet at det var en nokså pen lommepenger å begynne med. Jeg rystet fremdeles over hele legemet og hikket nå og da ennå dypt etter gråten.

Jeg hadde følelsen av at det ikke var mye liv igjen i meg, at jeg i grunnen sang på det siste verset. Det var meg også temmelig likegyldig, det beskjeftiget meg ikke det minste; jeg søkte tvert imot nedover byen, ned til bryggene, lenger og lenger bort fra værelset mitt. Jeg kunne for den skyld gjerne ha lagt meg flatt ned i gaten for å dø. Lidelsene gjorde meg mer og mer ufølsom; det banket sterkt i mitt såre ben, jeg hadde endog inntrykk av at smerten forplantet seg oppover hele leggen, og ikke engang det gjorde synderlig vondt. Jeg hadde utstått verre fornemmelser.

Så kom jeg ned på jernbanebryggen. Der var ingen trafikk, ingen støy, bare hist og her et menneske å se, en sjauer eller sjømann som drev om med hendene i lommen. Jeg la merke til en halt mann som skjelte stivt hen på meg idet vi passerte hverandre. Jeg stanset ham instinktmessig, tok til hatten og spurte om han visste om «Nonnen» var reist. Og bagefter kunne jeg ikke la være å knipse en eneste gang i fingrene like for mannens nese og si: Død og pine, «Nonnen», ja! «Nonnen», som jeg helt hadde glemt! Tanken på den hadde allikevel ulmet ubevisst i mitt indre, jeg hadde båret på den uten å vite det selv.

Ja, kors, «Nonnen» var nok seilt.

Han kunne ikke si meg hvor den var seilt hen?

Mannen tenker seg om, står på det lange benet og holder det korte i været; det korte dingler litt.

«Nei,» sier han. «Vet De hva den lå her og lastet?»

«Nei,» svarer jeg.

Men nå hadde jeg allerede glemt «Nonnen», og jeg spurte mannen hvor langt det vel kunne være til Holmestrand, regnet i gode, gamle geografiske mil.

«Til Holmestrand? Jeg vil anta ...»

«Eller til Væblungsnæs?»

«Hva jeg ville si: jeg antar at til Holmestrand ...»

«Å hør, med det samme jeg husker det,» avbrøt jeg ham igjen, «De skulle vel ikke være så snill å gi meg en liten bit tobakk, bare en bitte liten smule!»

Jeg fikk tobakken, takket mannen meget varmt og gikk bort. Jeg gjorde ingen bruk av tobakken, jeg stakk den i lommen straks. Mannen holdt fremdeles øye med meg, jeg hadde kanskje vakt hans mistanke på en eller annen måte; hvor jeg sto og gikk, hadde jeg dette mistenksomme blikket etter meg, og jeg syntes ikke om å bli forfulgt av dette mennesket. Jeg vender om og drar meg atter hen til ham, ser på ham og sier:

«Nådler.»

Bare dette ordet: Nådler. Ikke mer. Jeg ser meget stivt på ham idet jeg sier det, jeg følte at jeg stirret fryktelig på ham; det var som om jeg så på ham med hele kroppen istedenfor bare med øynene. Og jeg står en liten stund etter at jeg har sagt dette ordet. Så tusler jeg opp til jernbanetorget igjen. Mannen gav ikke en lyd fra seg, han bare holdt øye med meg.

Nådler? Jeg stod med en gang stille. Ja, var det ikke det, jeg hadde følelsen av allerede straks: jeg hadde truffet Krøblingen før. Oppe i Grændsen, en lys morgen; jeg hadde pantsatt min vest. Det forekom meg som en evighet siden den dagen.

Mens jeg står og tenker på dette – jeg står og støtter meg til en husvegg på hjørnet av Torvet og Havnegaden – farer jeg plutselig sammen og prøver å krabbe meg vekk. Da dette ikke lykkes, stirrer jeg forherdet rett frem og biter hodet av all skam, det var ingen råd med det – jeg står ansikt til ansikt med «Kommandøren».

Jeg blir skjødesløst frekk, jeg tar endog et skritt frem fra husveggen for å gjøre ham oppmerksom på meg. Og jeg gjør det ikke for å vekke medlidenhet, men for å håne meg selv, stille meg i gapestokken; jeg kunne velte meg ned i gaten og be «Kommandøren» gå over meg, trå på ansiktet mitt. Jeg sier ikke engang god kveld.

«Kommandøren» ante kanskje at det var noe galt fatt med meg, han saktnet skrittene sine en smule, og jeg sier, for å stanse ham:

«Jeg skulle vært hos Dem med noe, men det er ikke blitt noe av enda.»

«Ja?» svarer han spørrende. «De har det ikke ferdig, da?»

«Nei, jeg har ikke fått det ferdig.»

Men nå står øynene mine plutselig i vann ved «Kommandørens» vennlighet, og jeg harker og hoster forbitret for å gjøre meg sterk. «Kommandøren» støter en gang i nesen; han står og ser på meg.

«Har De noe å leve av imens, da?» sier han.

«Nei,» svarer jeg, «jeg har ikke det heller. Jeg har ikke spist enda i dag, men –»

«Gud bevare Dem, det går da ikke an at De går her og sulter ihjel, mann!» sier han. Og han tar med en gang til lommen.

Nå våkner skamfølelsen i meg, jeg raver igjen bort til husveggen og holder meg fast, jeg står og ser på at «Kommandøren» roter om i pengepungen sin; men jeg sier intet. Og han rekker meg en tikrone. Han gjør ingen flere omstendigheter med det, han gir meg simpelthen ti kroner. I det samme gjentar han at det ikke gikk an at jeg sultet ihjel.

Jeg stammet en innvending og tok ikke sedlen straks: Det var skammelig av meg dette … det var også altfor mye …

«Skynd Dem nå!» sier han og ser på uret sitt. «Jeg har ventet på toget; men nå kommer det, hører jeg.»

Jeg tok pengene, jeg var lam av glede og sa ikke et ord mer, jeg takket ikke engang.

«Det er ikke verdt å genere seg for det,» sier «Kommandøren» til slutt; «De kan jo skrive for det, vet jeg.»

Så gikk han.

Da han var kommet noen skritt bort, husket jeg med en gang på at jeg ikke hadde takket «Kommandøren» for denne hjelpen. Jeg forsøkte å innhente ham, men kunne ikke komme fort nok av sted, bena mine sviktet, og jeg ville stadig falle på nesen. Han fjernet seg mer og mer. Jeg oppga forsøket, tenkte å rope etter ham, men turde ikke, og da jeg endelig allikevel tok mot til meg og ropte, én gang, to ganger, var han allerede for langt borte, stemmen min var blitt for svak.

Jeg sto tilbake på fortauet og så etter ham, jeg gråt ganske stille. Jeg har aldri sett på maken! sa jeg til meg selv; han ga meg ti kroner! Jeg gikk tilbake og stilte meg der hvor han hadde stått, og ettergjorde alle bevegelsene hans. Og jeg holdt pengesedlen opp til de våte øynene mine, betraktet den på begge sider og begynte å banne – banne i villeste sky over at det hadde sin riktighet med det jeg holdt i hånden, det var en tikrone.

En stund etter – kanskje en meget lang stund; for det var allerede blitt ganske stille overalt – sto jeg besynderlig nok utenfor Tomtegaten nummer 11. Da jeg hadde stått og summet meg et øyeblikk og forundret meg over dette, gikk jeg inn porten for annen gang, like inn i Bevertning & Losji for Reisende. Her ba jeg om husly og fikk straks en seng.

- - -

Tirsdag.

Solskinn og stille, en vidunderlig lys dag. Snøen var borte; overalt liv og lyst og glade ansikter, smil og latter. Fra fontenene steg vannstrålene opp i buer, gyldne av solen, blålige av den blålige himmelen … Ved middagstid gikk jeg ut fra losjiet i Tomtegaten, hvor jeg fremdeles bodde og hadde det godt, og begav meg ut i byen. Jeg var i den gladeste stemning og drev om den hele ettermiddagen i de mest befærdede gatene og så på mennesker. Enda før klokken ble syv om aftenen, gjorde jeg meg en tur opp til St. Olavs plass og kikket i smug opp til vinduene i nummer 2. Om en time skulle jeg se henne! Jeg gikk i en lett, deilig angst hele tiden. Hva ville skje? Hva skulle jeg finne på å si når hun kom ned trappen? God kveld, frøken? Eller bare smile? Jeg besluttet meg til å la det bero med å smile. Naturligvis ville jeg hilse dypt på henne.

Jeg lusket bort, litt skamfull over å være så tidlig ute, vandret om i Karl Johans gate en stund og holdt øye med Universitetsuret. Da klokken ble åtte, satte jeg atter oppover Universitetsgaten. Underveis falt det meg inn at jeg kanskje kunne komme et par minutter for sent, og jeg strakk ut alt jeg orket. Foten min var meget sår, ellers manglet det meg ingenting.

Jeg tok post ved fontenen og pustet ut; jeg sto der riktig lenge og så opp til vinduene i nummer 2; men hun kom ikke. Nå, jeg skulle nok vente, det hadde ingen hast med meg; hun hadde kanskje forhindringer. Og jeg ventet igjen. Jeg skulle da vel aldri ha drømt det hele? Hatt det første møtet med henne i innbilningen den natten jeg lå i feber? Jeg begynte rådvill å tenke etter og følte meg aldeles ikke sikker i min sak.

«Hm!» sa det bak meg.

Jeg hørte denne harkingen, jeg hørte også lette skritt i nærheten av meg; men jeg vendte meg ikke om, jeg stirret bare opp til den store trappen foran meg.

«God kveld!» sier det så.

Jeg glemmer å smile, jeg tar ikke engang straks til hatten, jeg blir så forundret over å se henne komme den veien.

«Har De ventet lenge?» sier hun, og hun puster litt hurtig etter gåturen.

«Nei, aldeles ikke, jeg kom for en liten stund siden,» svarte jeg. «Og dessuten, hva hadde det gjort om jeg hadde ventet lenge? Jeg tenkte forresten at De skulle komme fra en annen kant?»

«Jeg har fulgt mamma til en familie, mamma skal være ute i aften.»

«Jaså!» sa jeg.

Nå var vi uviljårlig begynt å gå. En politibetjent står på gatehjørnet og ser på oss.

«Men hvor går vi egentlig hen?» sier hun og stanser.

«Dit hvor De vil, bare dit hvor De vil.»

«Uf, ja, men det er så kjedelig å bestemme det selv.»

Pause.

Så sier jeg, bare for å si noe:

«Det er mørkt i vinduene Deres, ser jeg.»

«Ja, da!» svarer hun livlig. «Piken har også fått fri. Så jeg er ganske alene hjemme.»

Vi står begge to og ser opp mot vinduene i nummer 2, som om ingen av oss hadde sett dem før.

«Kan vi gå opp til Dem, da?» sier jeg. «Jeg skal sitte nede ved døren hele tiden, dersom De vil …»

Men nå skalv jeg av bevegelse og angret meget på at jeg hadde vært for frekk. Hva om hun ble sint og gikk bort fra meg? Hva om jeg aldri fikk se henne igjen? Å, det elendige antrekket jeg hadde på! Jeg ventet fortvilet på svaret.

«De skal aldeles ikke sitte nede ved døren,» sier hun. Hun taler ligefrem ømt og sier akkurat disse ordene: De skal aldeles ikke sitte nede ved døren.

Vi gikk opp.

Ute i gangen, hvor det var mørkt, tok hun min hånd og ledet meg frem. Jeg behøvde slett ikke å være så stille, sa hun, jeg kunne godt tale. Og vi kom inn. Mens hun tente lys – det var ikke en lampe, hun tente, men et lys – mens hun tente dette lyset, sa hun med en liten latter:

«Men nå får De ikke se på meg. Uf, jeg er skamfull! Men jeg skal aldri gjøre det mer.»

«Hva skal De aldri gjøre mer?»

«Jeg skal aldri … uf, nei. Gud bevare meg … jeg skal aldri kysse Dem mer.»

«Skal De ikke det?» sa jeg, og vi lo begge. Jeg strakte armene ut etter henne, og hun gled til side, smatt vekk, over på den andre siden av bordet. Vi sto og så på hverandre en liten stund, lyset sto midt imellom oss.

«Forsøk å få tak i meg!» sa hun.

Og under mye latter forsøkte jeg å få tak i henne. Mens hun sprang omkring, løste hun sløret opp og tok hatten av; de spillende øynene hang fremdeles ved meg og voktet på bevegelsene mine. Jeg gjorde et utfall på ny, snublet i teppet og falt; min såre fot ville ikke lenger holde meg oppe. Jeg reiste meg ytterst flau.

«Gud, hvor rød De ble!» sa hun. «Ja, det var også grusomt keitete.»

«Ja, det var det!» svarte jeg.

Og vi begynte på ny å springe omkring.

«Jeg synes De halter?»

«Ja, jeg halter kanskje litt, bare litt forresten.»

«Sist hadde De en såret finger, nå har De en såret fot; det er svært så mange plager De har.»

«Å, ja. — Jeg ble litt overkjørt for noen dager siden.»

«Overkjørt? Full da igjen? Nei, Gud bevare meg, hvordan De lever, unge mann!» Hun truet med pekefingeren og gjorde seg alvorlig. » sa hun. Uf, det er nokså kjedelig med tilbakeholdne mennesker! Så må man si og gjøre alt selv, man får ingen hjelp til noe. Nå kunne De for eksempel gjerne holde hånden Deres på stolryggen min, De kunne gjerne funnet på så mye av Dem selv, kunne De. For om jeg sier noe slikt, så setter De opp et par øyne, som om De ikke riktig tror det som blir sagt. Ja, det er virkelig sant, jeg har sett det flere ganger, De gjør det nå også. Men De skal bare ikke innbille meg at De er så beskjeden alltid, når De bare tør dy Dem. De var nokså frekk den dagen da De var full og gikk etter meg like hjem og plaget meg med Deres åndrikheter: De mister boken Deres, frøken, De mister ganske bestemt boken Deres, frøken! Ha-ha-ha! Fy, det var virkelig stygt av Dem!»

Jeg satt fortapt og så på henne. Hjertet slo høyt, blodet spente meg varmt gjennom årene. For en vidunderlig nytelse!

«Hvorfor sier De ingenting?»

«Nei, hvor De er søt!» sa jeg. «Jeg sitter simpelthen her og blir inderlig betatt av Dem, her i denne stund inderlig betatt ... Det er ingen råd med det ... De er det besynderligste mennesket som ... Stundom stråler øynene Deres så, jeg har aldri sett maken, de ser ut som blomster ... Hva? Nei-nei, kanskje ikke som blomster heller, men ... Jeg er så aldeles forelsket i Dem, og det er så urimelig ... Herregud, naturligvis, det nytter meg ikke det spor ... Hva heter De? Nå må De da virkelig si meg hva De heter ...»

«Nei, hva heter _De_? Gud, nå hadde jeg nær glemt det igjen! Jeg tenkte på det i hele går, at jeg skulle spørre Dem. Ja, det vil si ikke i _hele_ går, men ...»

«Vet De hva jeg har kalt Dem? Jeg har kalt Dem Ylajali. Hva synes De om det? En slik glidende lyd ...»

«Ylajali?»

«Ja.»

«Er det fremmede språk?»

«Hm, nei, det er ikke det heller.»

«Ja, det er ikke stygt ...»

Etter lange forhandlinger sa vi hverandre våre navn. Hun satte seg like ved siden av meg i sofaen og skjøv stolen bort med foten. Og vi begynte å passiare på ny.

«De har barbert Dem også i kveld,» sa hun. «De ser i det hele tatt litt bedre ut enn sist, men bare bitte litt forresten; innbill Dem nå bare ikke ... Nei, sist var De virkelig sjofel da. De gikk ovenikjøpet med en fæl klut om fingeren. Og i den tilstand ville De absolutt gå inn et sted og drikke vin med meg. Nei, takk!»

«Det var altså for mitt miserable utseendes skyld at De ikke ville gå med allikevel da?» sa jeg.

«Nei,» svarte hun og så ned. «Nei, det skal Gud vite at det ikke var! Jeg tenkte ikke på det engang.»

«Hør,» sa jeg, «De sitter visst her i den overtro at jeg kan kle meg og leve akkurat som jeg ønsker, De? Men det kan jeg nok ikke, jeg er meget, meget fattig.»

Hun så på meg.

«Er De det?» sa hun.

«Ja, jeg er det, dessverre.»

Pause.

«Ja, herregud, det er jeg også, det,» sa hun med en freidig bevegelse med hodet.

Hvert av ordene hennes beruset meg, traff meg i hjertet som vinddråper. Hun henrykte meg med den vanen hun hadde å legge hodet litt på siden og lytte når jeg sa noe. Og jeg følte hennes åndedrag like opp i ansiktet.

«Vet De,» sa jeg, «at ... Men nå må De ikke bli sint ... Da jeg gikk til sengs i går kveld, la jeg denne armen til rette for Dem ... slik ... som om De lå i den ... og så sovnet jeg inn ...»

«Jaså? Det var vakkert!» Pause. «Men det måtte nå også være på frastand De kunne gjøre slikt noe; for ellers ...»

«Tror De ikke jeg kunne gjøre det ellers?»

«Nei, det tror jeg ikke.»

«Jo, av meg kan De vente alt,» sa jeg. Og jeg la armen om livet hennes.

«Kan jeg det?» sa hun bare.

Det ergret meg, støtte meg nesten, at hun holdt meg for så altfor skikkelig; jeg brystet meg opp, skjøt hjertet opp i livet og tok hånden hennes. Men hun trakk den ganske stillferdig tilbake og flyttet seg litt bort fra meg. Dette gjorde det atter slutt på motet mitt, jeg ble skamfull og så bort mot vinduet. Jeg var allikevel så altfor ynkelig der jeg satt, jeg måtte bare ikke prøve å innbille meg noe. Det hadde vært en annen sak om jeg hadde truffet henne dengang da jeg enda så ut som et menneske, i mine velmaktsdager, da jeg hadde litt å redde meg med. Og jeg følte meg meget nedslått til mote.

«Der kan De se!» sa hun, «nå kan De bare se: Man kan vippe Dem bort med bare en liten rynke i pannen, gjøre Dem så flat, bare ved å flytte seg litt bort fra Dem ...» Hun lo drillende, skøyeraktig, med aldeles lukkede øyne, som om heller ikke hun holdt ut å bli sett på.

«Nei, men du store min!» brast jeg ut, «nå skal De bare se!» Og jeg slo armene heftig om skuldrene hennes. Jeg var nesten krenket. Var pinnen fra forstanden! Tok hun meg for aldeles uerfaren! He, jeg skulle dog ved den levende ... Ingen skulle si om meg at jeg stod tilbake i dette stykket. Det var dog Satan til menneske! Galdt det bare å gå på, så ...

Hun satt ganske rolig, og hun hadde øynene fremdeles lukket; ingen av oss talte. Jeg trykket henne hardt inn til meg, klemte grådig kroppen hennes inn til brystet mitt, og hun sa ikke et ord. Jeg hørte våre hjerteslag, både hennes og mine, de lød som begravde hovtramp.

Jeg kysset henne.

Jeg visste ikke lenger av meg selv, jeg sa noe nonsens som hun lo av, hvisket kjelenavn inn i munnen hennes, klappet henne på kinnet, kysset henne mange ganger. Jeg åpnet en knapp eller to i livet hennes, og jeg skimtet brystene hennes innenfor, hvite, runde bryster som tittet frem som to søte vidundere bak linnet.

«Må jeg få se!» sier jeg, og jeg forsøker å åpne flere knapper, gjøre hullet større; men bevegelsen min er for sterk, jeg kommer ingen vei med de nederste knappene, hvor dessuten livet strammer. «Må jeg bare få se litt ... litt ...»

Hun slår armen om halsen min, ganske langsomt, ømt; ånden hennes puster meg like i ansiktet fra de røde, dirrende neseborene; med den andre hånden begynner hun selv å åpne knappene, en for en. Hun ler forlegent, ler kort og ser flere ganger opp på meg, om jeg skal merke at hun er redd. Hun løser båndene opp, hekter opp korsettet, er henrykt og engstelig. Og jeg fingrer med mine grove hender ved disse knappene og båndene ...

For å avlede oppmerksomheten fra det hun gjør, stryker hun meg med sin venstre hånd over skulderen og sier:

«Hvilken mengde løse hår det ligger!»

«Ja,» svarer jeg og vil trenge inn til brystet hennes med munnen. Hun ligger i dette øyeblikket med ganske åpne klær. Plutselig er det som om hun besinner seg, som om hun synes å ha gått for vidt; hun dekker seg atter til og reiser seg litt opp. Og for å skjule forlegenheten med de åpne klærne, gir hun seg atter til å tale om den mengden avfalne hår som lå på skuldrene mine.

«Hvor kan det være at håret faller så av Dem?»

«Vet ikke!»

«Å, De drikker naturligvis for mye, og kanskje — fy, jeg vil ikke si det! De måtte skamme Dem! Nei, det hadde jeg ikke trodd om Dem! At De, som er så ung, allerede mister håret! ... Nå skal De være så snill å fortelle meg hvorledes De egentlig lever livet Deres hen. Jeg er sikker på at det er fryktelig! Men bare sannhet, forstår De, ikke noen utflukter! Jeg skal nok forresten se det på Dem om De vil skjule noe. Så, fortell nå!»

«Ja, la meg få kysse Dem på brystet først, så.»

«Er De gal? Så, begynn nå!»

«Nei, kjære, la meg nå få lov til det først!»

«Hm. Nei, ikke først.... Siden kanskje.... Jeg vil høre hva De er for et menneske.... Å, jeg er sikker på at det er forferdelig!»

Det pint meg også at hun skulle tro det verste om meg, jeg var redd for å støte henne helt bort, og jeg holdt ikke ut den mistanken hun hadde om livet mitt. Jeg ville rense meg i hennes øyne, gjøre meg verdig til henne, vise henne at hun satt ved siden av et på det nærmeste englerent menneske. Herregud, jeg kunne jo telle på fingrene mine fall til dags dato.

Jeg fortalte, jeg fortalte alt, og jeg fortalte bare sannheten. Jeg gjorde intet verre enn det var, det var ikke min hensikt å vekke hennes medlidenhet; jeg sa også at jeg hadde stjålet fem kroner en aften.

Hun satt og lyttet med gapende munn, blek, redd, aldeles forstyrret i de blanke øynene. Jeg ville gjøre det godt igjen, spre det triste inntrykket jeg hadde gjort, og strammet meg opp:

«Det er jo over nå!» sa jeg; «det kan ikke være tale om slikt noe lenger; nå er jeg berget....»

Men hun var meget forsagt. «Gud bevare meg!» sa hun bare og tidde. Hun sa dette med korte mellomrom og tidde hver gang igjen. «Gud bevare meg!»

Jeg begynte å spøke, tok henne i siden for å kile henne, løftet henne opp til brystet mitt. Hun hadde igjen knappet kjolen; dette ergret meg en smule, såret meg rett og slett. Hvorfor skulle hun knappe kjolen igjen? Var jeg i hennes øyne mer uverdig nå, enn om jeg selv hadde forskyldt at håret mitt falt av? Ville hun ha syntes bedre om meg hvis jeg hadde gjort meg til en utsuger?.... Ikke noe sludder. Det gjaldt bare å gå på! Og hvis det bare gjaldt å gå på, så ved den levende....

Jeg la henne ned, la henne simpelthen ned i sofaen. Hun stred imot, ganske lite forresten, og så forbauset ut.

«Nei.... hva vil De?» sa hun.

«Hva jeg vil?!»

He, hun spurte hva jeg ville! Gå på, ville jeg, gå rett på! Det var ikke bare på avstand jeg hadde det med å gå på; det var ikke min art og beskaffenhet som menneske. Jeg gjorde i å være kar for hatten min og ikke slås flat av en rynke i pannen. Nei-nei, søren, jeg hadde enda aldri gått med uforrettet sak fra en slik affære....

Og jeg gikk på.

«Nei.... nei, men....?»

Jo, mente jeg, det var meningen det!

«*Nei*, hører De!» ropte hun. Og hun la til disse sårende ordene: «Jeg kan jo ikke være trygg for at De ikke er vanvittig.»

Jeg holdt ufrivillig litt inne, og jeg sa:

«Det mener De ikke!»

«Jo, ved Gud, De ser så rar ut! Og den formiddagen De forfulgte meg — De var altså ikke full da?»

«Nei. Men da var jeg jo ikke sulten heller, jeg hadde nettopp spist....»

«Ja, så mye verre var det.»

«Ville De heller at jeg skulle vært full?»

«Ja.... Hu, jeg er redd for Dem! Herregud, kan De nå ikke slippe!»

Jeg tenkte meg om. Nei, jeg kunne ikke slippe. Ikke noe forbannet pærevæv en sen aftenstund på en sofa! Opp med fløyelen! He, hvilke utflukter fant man ikke på å komme med i et slikt øyeblikk! Som om jeg ikke visste at det bare var bluferdighet altsammen! Da måtte jeg være grønn! Så stille nå! Ikke noe tøv! Leve kongen og fedrelandet!....

Hun strittet besynderlig sterkt imot, altfor sterkt til bare å stritte imot av bluferdighet. Jeg kom som av vanvare til å støte lyset overende så det sluknet, hun gjorde fortvilet motstand, utstøtte endog et lite klynk.

«Nei, ikke det, ikke det! Hvis De vil, så skal De heller få kysse meg på brystet. Kjære, snille....»

Jeg stanset øyeblikkelig. Hennes ord lød så forferdede, hjelpeløse, jeg ble inderlig slått. Hun mente å by meg en erstatning ved å gi meg lov til å kysse brystet hennes! Hvor det var skjønt, skjønt og enfoldig! Jeg kunne falt ned og knelet for henne.

«Men kjære, vene!» sa jeg aldeles forvirret, «jeg forstår ikke.... jeg begriper virkelig ikke hva dette er for et slags spill....»

Hun reiste seg og tente atter lyset med skjelvende hender; jeg satt igjen på sofaen og foretok meg ingenting. Hva ville nå skje? Jeg var i grunnen meget ille til mote.

Hun kastet øynene hen på veggen, hen til klokken, og for sammen.

«Uf, nå kommer pigen snart!» sa hun. Dette var det første hun sa.

Jeg forsto denne hentydningen og reiste meg. Hun tok etter kåpen, som for å kle den på, men betenkte seg, lot den ligge og gikk bort til kaminen. Hun var blek og ble mer og mer urolig. For at det dog ikke skulle se ut som om hun viste meg døren, sa jeg:

«Var han militær, Deres far?» og samtidig gjorde jeg meg i stand til å gå.

Ja, han var militær. Hvorav visste jeg det?

Jeg visste det ikke, det falt meg bare inn.

Det var besynderlig!

Å, ja. Det var enkelte steder jeg kom, hvor jeg fikk det med anelser. He-he, det hørte med til vanviddet mitt, det....

Hun så hurtig opp, men svarte ikke. Jeg følte at jeg pint henne med min nærværelse og ville gjøre kort prosess. Jeg gikk til døren. Ville hun ikke kysse meg mer nå? Ikke engang rekke meg hånden? Jeg stod og ventet.

«Skal De gå nå da?» sa hun, og hun stod enda stille borte ved kaminen.

Jeg svarte ikke. Jeg stod ydmyket og forvirret og så på henne uten å si noe. Hvorfor hadde hun da ikke latt meg i fred, når det ikke kunne bli til noe? Hva gikk det av henne i dette øyeblikket? Det lot ikke til å angå henne at jeg stod ferdig til å gå; hun var på en gang aldeles tapt for meg, og jeg lette etter noe å si henne til avskjed, et tungt, dypt ord som kunne ramme henne og kanskje imponere henne litt. Og stikk imot min faste beslutning, såret, i stedet for stolt og kald, urolig, fornærmet, gav jeg meg rett og slett til å tale om uvesentligheter; det rammende ordet kom ikke, jeg bar meg ytterst tankeløst ad.

Hvorfor kunne hun ikke like godt si klart og tydelig at jeg skulle gå min vei? spurte jeg. Jo, jo, hvorfor ikke? Det var ikke verdt å genere seg. I stedet for å minne meg om at pigen snart ville komme hjem, kunne hun også simpelthen ha sagt følgende: Nå må De forsvinne, for nå skal jeg gå og hente moren min, og jeg vil ikke ha Deres følge nedad gaten. Så, det var ikke det hun hadde tenkt på? Å, jo, det var nok allikevel det hun hadde tenkt på; det forstod jeg straks. Det skulle så lite til for å sette meg på spor; bare den måten hun hadde tatt etter kåpen og atter latt den ligge, hadde overbevist meg med en gang. Som sagt, jeg hadde det med anelser. Og det var vel kanskje ikke så mye vanvidd i det i grunnen....

«Men, Herregud, tilgi meg nå for det ordet! Det slapp ut av munnen!» ropte hun. Men hun stod fremdeles stille og kom ikke hen til meg.

Jeg var ubøyelig og fortsatte. Jeg stod der og sludret løs med den pinlige følelsen at jeg kjedet henne, at ikke et eneste av mine ord traff, og likevel holdt jeg ikke opp: I grunnen kunne man jo være et temmelig ømtålig gemyt om man ikke var gal, mente jeg; det var naturer som næret seg av bagateller og døde bare for et hardt ord. Og jeg lot underforstå at jeg hadde en slik natur. Saken var den at fattigdommen min i den grad hadde skjerpet visse evner i meg, at det voldte meg rett og slett ubehageligheter, ja, jeg forsikrer Dem, rett og slett ubehageligheter, dessverre. Men det hadde også sine fordeler, det hjalp meg i visse situasjoner. Den fattige intelligente var langt finere iakttager enn den rike intelligente. Den fattige ser seg om for hvert skritt han tar, lytter mistenksomt til hvert ord han hører av de menneskene han treffer; hvert skritt han selv tar, stiller således hans tanker og følelser en oppgave, et arbeid.

Og jeg talte riktig lenge om disse brannsårene som sjelen min hadde. Men jo lenger jeg talte, dess uroligere ble hun; til slutt sa hun: «Herregud!» et par ganger i fortvilelse og vred sine hender. Jeg så godt at jeg plaget henne, og jeg ville ikke plage henne, men gjorde det likevel. Endelig mente jeg å ha fått sagt henne i grove trekk det nødvendigste av hva jeg hadde å si; jeg ble grepet av hennes fortvilte blikk og ropte:

«Nå går jeg! Nå går jeg! Kan De ikke se, at jeg allerede har hånden på låsen? Farvel! Farvel, sier jeg! De kunne da gjerne svare meg, når jeg sier farvel to ganger og står fiks og ferdig til å gå. Jeg ber ikke engang om å få treffe Dem igjen, for det vil pine Dem; men si meg: Hvorfor lot De meg ikke være i fred? Hva har jeg gjort Dem? Jeg gikk da ikke i veien for Dem nå; vel? Hvorfor vender De Dem plutselig bort fra meg, som om De slett ikke kjente meg mer? Nå har De ribbet meg så inderlig blank, gjort meg enda mer ussel enn jeg var noensinne. Herregud, men jeg er jo ikke vanvittig, De vet meget godt, når De vil tenke Dem om, at det er ingenting som feiler meg nå. Kom nå da og rekk meg hånden! Eller la meg få lov til å komme til Dem! Vil De det? Jeg skal ikke gjøre Dem noe ondt, jeg vil bare knele for Dem et øyeblikk, knele ned på gulvet der foran Dem, bare et øyeblikk; må jeg?

Nei, nei, så skal jeg ikke gjøre det, jeg ser De blir redd, jeg skal ikke, _skal_ ikke gjøre det, hører De. Herregud da, hvorfor blir De så forferdet? Jeg står jo stille, jeg rører meg ikke. Jeg ville ha knelt ned på teppet et minutt, akkurat der, på den røde fargen like ved Deres føtter. Men De ble redd, jeg kunne straks se det på Deres øyne, at De ble redd, derfor stod jeg stille. Jeg gjorde ikke et skritt, da jeg bad Dem om det; vel? Jeg stod like urørlig som nå, når jeg viser Dem det stedet hvor jeg ville knelt for Dem, der borte på den røde rosen i teppet. Jeg peker ikke med fingeren engang, jeg peker slett ikke, jeg lar det være, for ikke å forskrekke Dem, jeg nikker bare og ser dit, slik! Og De forstår meget godt hvilken rose jeg mener, men De vil ikke tillate meg å knele der; De er redd for meg og tør ikke komme meg nær. Jeg begriper ikke at De kan bringe over Deres hjerte å kalle meg gal.

Ikke sant, De tror det heller ikke lenger? Det var en gang i sommer, for lenge siden, da var jeg gal; jeg arbeidet for hardt og glemte å gå til middag i rett tid, når jeg hadde meget å tenke på. Det hendte dag etter dag; jeg burde ha husket det, men jeg glemte det stadig vekk. Ved Gud i himmelen, det er sant! Gud la meg aldri komme levende fra dette stedet hvis jeg lyver! Der kan De se, De gjør meg urett. Det var ikke av trang jeg gjorde det; jeg har kreditt, stor kreditt, hos Ingebret og Gravensen; jeg gikk også ofte med mange penger i lommen og kjøpte allikevel ikke mat, fordi jeg glemte det. Hører De! »

Hun kom hurtig bort til meg og rakte frem hånden. Jeg så full av mistro på henne. Gjorde hun det også med lett hjerte? Eller gjorde hun det bare for å bli kvitt meg? Hun la armen om halsen min, hun hadde tårer i øynene. Jeg stod bare og så på henne. Hun rakte munnen frem; jeg kunne ikke tro henne, det var helt sikkert et offer hun brakte, et middel til å få en ende på det.

Hun sa noe, det lød for meg som: «Jeg er glad i Dem allikevel!» Hun sa det veldig lavt og utydelig, kanskje hørte jeg ikke riktig, kanskje sa hun ikke akkurat de ordene; men hun kastet seg heftig om halsen min, holdt begge armene om halsen min en liten stund, strakk seg til og med litt på tærne for å rekke godt opp, og stod slik kanskje et helt minutt.

Jeg var redd for at hun tvang seg selv til å vise denne ømheten, jeg sa bare:

«Hvor De er deilig nå!»

Mer sa jeg ikke. Jeg omfavnet henne voldsomt, trådte tilbake, støtte til døren og gikk baklengs ut. Og hun stod igjen der inne.

Vinteren var kommet, en rå og våt vinter nesten uten snø, en tåkete og mørk evigvarende natt, uten et eneste friskt vindstøt, så lang uken var. Gassen brant nesten hele dagen i gatene, og folk støtte allikevel på hverandre i tåken. Alle lyder, kirkeklokkenes klang, bjellene fra drosjehestene, menneskenes stemmer, hovslagene – alt sammen lød så sprukket og klirrende i den tykke luften, som la seg i veien for alt og dempet alt ned. Uke gikk etter uke, og været var og ble det samme.

Og jeg oppholdt meg stadig nede i Vaterland.

Jeg ble fastere og fastere bundet til denne bevertningen, dette losjihuset for reisende, som jeg hadde fått bo på, tross min forkommenhet. Pengene mine var for lengst oppbrukt, og jeg ble allikevel ved med å gå og komme på dette stedet, som om jeg hadde rett til det og hørte hjemme der. Vertinnen hadde ennå ikke sagt noe; men det pint meg allikevel at jeg ikke kunne betale henne. Slik forløp tre uker.

Jeg hadde allerede for flere dager siden gjenopptatt skrivingen min, men det lyktes meg ikke lenger å få til noe som jeg var tilfreds med; jeg hadde slett ikke hell med meg mer, om jeg enn var svært flittig og forsøkte sent og tidlig. Hva jeg enn tok meg til, nyttet det ikke. Lykken var borte, og jeg anstrengte meg alltid forgjeves.

Det var på et værelse i andre etasje, i det beste gjesteværelset, jeg satt og gjorde disse forsøkene. Jeg hadde fått være uforstyrret der oppe siden den første kvelden, da jeg hadde penger og kunne klare for meg. Jeg hadde også hele tiden det håpet at jeg endelig kunne få i stand en artikkel om ett eller annet, så jeg kunne få betalt værelset og hva jeg ellers skyldte for. Det var derfor jeg arbeidet så ihjertig. Særlig hadde jeg et påbegynt stykke som jeg ventet meg mye av – en allegori om en ildebrann i en boklade, en dypsindig tanke, som jeg ville legge all min flid på å utarbeide og bringe «Kommandøren» i avbetaling. «Kommandøren» skulle dog erfare at han denne gangen virkelig hadde hjulpet et talent. Jeg hadde ingen tvil om at han skulle erfare det; det gjaldt bare å vente til ånden kom over meg. Og hvorfor skulle ikke ånden komme over meg? Hvorfor skulle den ikke komme over meg med det aller første, til og med?

Det var ikke noe i veien med meg mer. Jeg fikk litt mat hver dag av vertinnen min, noen smørbrød morgen og kveld, og nervøsiteten min var nesten forsvunnet. Jeg brukte ikke lenger kluter om hendene når jeg skrev, og jeg kunne stirre ned i gaten fra vinduene i andre etasje uten å bli svimmel. Det var blitt mye bedre med meg i alle måter, og det begynte rett og slett å forundre meg at jeg ikke allerede hadde fått allegorien ferdig. Jeg forsto ikke hvordan det hang sammen.

En dag skulle jeg endelig få en anelse om hvor svak jeg egentlig var blitt, hvor sløvt og udugelig hjernen min arbeidet. Den dagen kom nemlig vertinnen min opp til meg med en regning, som hun ba meg om å se på. Det måtte være noe galt i den regningen, sa hun. Den stemte ikke med hennes egen bok, men hun hadde ikke kunnet finne feilen.

Jeg satte meg til å telle. Vertinnen min satt rett overfor meg og så på meg. Jeg talte disse tyve postene, først en gang nedover, og fant summen riktig. Deretter en gang oppover, og kom på ny til samme resultat. Jeg så på konen. Hun satt rett foran meg og ventet på mitt ord. Jeg la med det samme merke til at hun var fruktsommelig. Det unngikk ikke min oppmerksomhet, og jeg stirret dog ingenlunde undersøkende på henne.

«Summen er riktig,» sa jeg.

«Nei, se nå etter for hvert tall,» svarte hun. «Det kan ikke være så mye. Jeg er sikker på det.»

Og jeg begynte å revidere hver post: 2 brød à 25, i lampglass 18, såpe 20, smør 32 ... Det skulle ikke noe klokt hode til for å gjennomgå disse tallrekkene, denne lille høkerregningen, som ingen vidløftigheter inneholdt, og jeg forsøkte redelig å finne den feilen som konen talte om, men fant den ikke. Etter at jeg hadde tumlet med disse tallene et par minutter, følte jeg dessverre at alt sammen begynte å danse rundt i hodet mitt. Jeg gjorde ikke lenger forskjell på debet og kredit; jeg blandet det hele sammen. Endelig stod jeg med ett bom stille ved følgende post: «3 5/16 pund ost à 16». Hjernen klikket fullstendig. Jeg stirret dumt ned på osten og kom ingen vei.

«Det er da også forbandet, så vrent dette er skrevet!» sa jeg fortvilet. «Her står, Gud hjelpe meg, rett og slett fem sekstendedeler ost. He-he, har man hørt maken! Ja, her kan De se selv!»

«Ja,» svarte madamen, «de pleier å skrive slik. Det er nøkkelosten. Jo, det er korrekt! Fem sekstendedeler er altså fem lodd.»

«Ja, det forstår jeg nok!» avbrøt jeg, skjønt jeg i virkeligheten ikke forsto noen ting mer.

Jeg forsøkte på ny å klare dette lille regnestykket, som jeg for noen måneder siden kunne ha talt opp på ett minutt. Jeg svettet sterkt og tenkte over disse gåtefulle tallene av alle krefter, og jeg blunket ettertenksomt med øynene, som om jeg studerte riktig skarpt på denne saken. Men jeg måtte oppgi det. Disse fem lodd ost gjorde det fullstendig av med meg. Det var som om noe knakk i pannen min.

For dog å gi inntrykk av at jeg fremdeles arbeidet med beregningene mine, beveget jeg leppene og nevnte nå og da et tall høyt, alt imens jeg gled lenger og lenger nedover regningen, som om jeg stadig gikk fremad og nærmet meg avslutningen. Madamen satt og ventet. Endelig sa jeg:

«Ja, nå har jeg gått den igjennom fra først til sist, og det er virkelig ingen feil, så vidt jeg kan se.»

«Ikke det?» svarte konen. «Jaså, ikke det?» Men jeg så godt at hun ikke trodde meg. Og plutselig syntes hun på en gang å anta et lite støv av ringeakt for meg i talen sin, en litt likegyldig tone, som jeg ikke tidligere hadde hørt hos henne. Hun sa at jeg kanskje ikke var vant til å regne med sekstendedeler. Hun sa også at hun måtte henvende seg til noen som forsto seg på det, for å få regningen ordentlig gjennomgått. Alt dette sa hun ikke på noen sårende måte, for å gjøre meg til skamme, men tankefullt og alvorlig. Da hun var kommet til døren og skulle gå, sa hun, uten å se på meg:

«Unnskyld at jeg har heftet Dem, da!»

Hun gikk.

Litt etter åpnedes døren på ny, og vertinnen min kom atter inn. Hun kunne neppe ha gått lenger enn ut på gangen før hun vendte om.

«Det er sant!» sa hun. «De må ikke ta det ille opp. Men jeg har vel litt til gode hos Dem nå? Var det ikke tre uker i går siden De kom? Ja, jeg mente det var slik. Det er ikke greit å klare seg med så stor familie, så jeg kan ikke la noen bo på kreditt, dessverre ...»

Jeg stanset henne.

«Jeg arbeider på en artikkel, som jeg altså har fortalt Dem om før,» sa jeg, «og så snart den blir ferdig, skal De få pengene Deres. De kan være ganske rolig.»

«Ja, men De får jo aldri den artikkelen ferdig, vel?»

«Tror De det? Ånden kommer muligens over meg i morgen, eller kanskje allerede i natt. Det er slett ikke umulig at den kommer over meg en gang i natt, og da blir artikkelen min ferdig på et kvarter, høyst. Ser De, det er ikke slik med arbeidet mitt som med andre folks. Jeg kan ikke sette meg ned og få i stand en viss mengde om dagen. Jeg må bare vente på øyeblikket. Og det er ingen som kan si dag og time for når ånden kommer over en. Det må ha sin gang.»

Vertinnen min gikk. Men hennes tillit til meg var nok blitt svært rokket.

Jeg sprang opp og slet meg i håret av fortvilelse, så snart jeg var blitt alene. Nei, det ble virkelig ingen redning for meg allikevel. Ingen, ingen redning! Hjernen min var bankerott! Var jeg da altså blitt helt idiot, siden jeg ikke lenger kunne regne ut verdien av et lite stykke nøkkelost? Men kunne jeg også ha mistet forstanden, når jeg stod og ga meg selv slike spørsmål? Hadde jeg ikke, oven i kjøpet, midt under anstrengelsene med regningen, gjort den soleklare iakttagelsen at vertinnen min var fruktsommelig? Jeg hadde ingen grunn til å vite det. Det var ingen som hadde fortalt meg noe derom. Det falt meg heller ikke vilkårlig inn. Jeg satt og så det med mine egne øyne, og jeg forsto det straks, til og med i et fortvilet øyeblikk da jeg satt og regnet med sekstendedeler. Hvordan skulle jeg forklare meg det?

Jeg gikk til vinduet og så ut; vinduet mitt vendte ut mot Vognmannsgaten. Der lekte noen barn nede på brosteinene, fattig kledde barn midt i den fattige gaten; de kastet en tomflaske mellom seg og skrålte høyt. Et flyttelass rullet langsomt forbi dem; det måtte være en fordrevet familie som skiftet bopel utenfor flyttetiden. Dette tenkte jeg meg øyeblikkelig. På vognen lå sengeklær og møbler, møllspiste senger og kommoder, rødmalede stoler med tre ben, matter, jernskrap, blikktøy. En liten pike, bare et barn, en riktig heslig unge med forkjølet nese, satt oppe i lasset og holdt seg fast med sine stakkars blå hender for ikke å tumle ned. Hun satt på en bunt av forferdelige, våte madrasser som barn hadde ligget på, og så ned på de små som kastet tomflasken mellom seg.

Alt dette stod jeg og så på, og jeg hadde ingen møye med å forstå alt som foregikk. Mens jeg stod der ved vinduet og iakttok dette, hørte jeg også min vertinnes pike synge inne i kjøkkenet like ved siden av værelset mitt; jeg kjente melodien hun sang, jeg hørte derfor etter om hun skulle synge feil. Og jeg sa til meg selv at alt dette kunne ikke en idiot ha gjort; jeg var gudskjelov så fornuftig som noe menneske. Plutselig så jeg to av barna nede i gaten fare opp å krangle, to smågutter; jeg kjente den ene, det var min vertinnes. Jeg åpner vinduet for å høre hva de sier til hverandre, og straks stimler en flokk barn sammen nedenunder vinduet og ser lengselsfullt opp. Hva ventet de på? At noe skulle bli kastet ut? Tørkede blomster, kjøttben, sigarstumper, en eller annen ting som de kunne gnave i seg eller more seg med? De så med blåfrosne ansikter, med uendelig lange øyne opp mot vinduet mitt.

Imidlertid fortsetter de to små fiendene å skjelle hverandre ut. Ord som store, klamme udyr myldrer ut av disse barnemunnene, forferdelige økenavn, skjøgespråk, matroseder som de kanskje hadde lært nede ved bryggene. Og de er begge to så opptatt av dette at de slett ikke legger merke til min vertinne, som løper ut til dem for å få høre hva som er på ferde.

»Jo,« forklarer sønnen hennes, »han tok meg i barken; jeg fikk ikke pusten på en lang stund!« Og idet han vender seg om mot den lille ugjerningsmannen som står og flirer ondskapsfullt ad ham, blir han aldeles rasende og roper: »Reis til heite helvete, ditt kaldaiske naut, du er! En slik lushorrik skal ta folk i strupen! Jeg skal herren forsyne meg …«

Og moren, denne fruktsommelige konen som dominerer hele den trange gaten med magen sin, svarer det tiårige barnet idet hun griper ham i armen og vil ha ham med:

»Sj! Hold snavlen din! Jeg mener, du banner også! Du bruker kjeften som om du skulle ha vært på ludderhus i årvis! Nå kommer du inn!«

»Nei, jeg gjør ikke det!«

»Jo, du gjør det!«

»Nei, jeg gjør ikke det!«

Jeg står oppe i vinduet og ser at morens vrede stiger; denne uhyggelige scenen opphisser meg voldsomt, jeg holder det ikke lenger ut, jeg roper ned til gutten at han skal komme opp til meg et øyeblikk. Jeg roper to ganger, bare for å forstyrre dem, for å få forpurret dette opptrinnet; den siste gangen roper jeg meget høyt, og moren vender seg forbløffet om og ser opp til meg. Og øyeblikkelig gjenvinner hun fatningen, ser frekt på meg, riktig overlegent ser hun på meg, og trekker seg så tilbake med en bebreidende bemerkning til sønnen. Hun taler høyt, så jeg kan høre det, og sier til ham:

»Fy, du måtte skamme deg for å la folk se hvor slem du er!«

Av alt dette som jeg slik stod og iakttok, var det intet, ikke engang en liten biomstendighet, som gikk tapt for meg. Oppmerksomheten min var ytterst våken, jeg innåndet ømtålig hver liten ting, og jeg stod og gjorde meg mine tanker om disse tingene etter hvert som de foregikk. Så der kunne umulig være noe i veien med forstanden min. Hvordan kunne det også være noe i veien med den nå?

Hør, vet du hva, sa jeg med ett; nå har du lenge nok gått og befattet deg med forstanden din og gjort deg bekymringer i så henseende; nå får det være slutt på de narrestrekene! Er det tegn på galskap å merke og oppfatte alle ting så nøyaktig som du gjør det? Du får meg nesten til å le av deg, forsikrer deg på, det er ikke uten humor, så vidt jeg skjønner. Kort og godt, det hender alle mennesker å stå fast for en gangs skyld, og det just nettopp i de simpleste spørsmål. Det sier intet, det er bare tilfeldighet. Som sagt, jeg er på et hengende hår i ferd med å få meg en liten latter over deg. sa jeg, sett meg, om du vil, på fem sekstendeler godt meierismør! Det er en annen sak!

Jeg lo hektisk ad mine egne innfall og fant dem såre morsomme. Det var virkelig ingenting som feilte meg mer, jeg var vel bevart. Jeg var så å si ytterst vel bevart endog! Jeg var et klart hode; det manglet intet på det, Gud ske lov og takk!

Muntheten min steg etter hvert som jeg drev om der på gulvet og samtalt med meg selv; jeg lo høyt og følte meg voldsomt glad. Det var virkelig også som om jeg bare trengte denne lille glade stunden, dette øyeblikket av egentlig lys henrykkelse, uten sorger til noen kant, for å få hodet i arbeidsdyktig stand. Jeg satte meg inn til bordet og ga meg til å sysle med allegorien min. Og det gikk meget godt, bedre enn på lange tider; det gikk ikke hurtig, men jeg syntes at det lille jeg fikk til, ble aldeles utmerket. Jeg arbeidet også en times tid uten å bli trett.

Så sitter jeg just på et meget viktig punkt i denne allegorien om en ildebrann i en boklade; det forekom meg så viktig at alt det øvrige jeg hadde skrevet, var for intet å regne mot dette punktet. Jeg ville nettopp forme riktig dypsindig den tanken at det ikke var bøker som brant, det var hjerner, menneskehjerner, og jeg ville lage en ren bartolomeusnatt av disse brennende hjernene. Da ble med ett døren min åpnet med megen hast, og min vertinne kom seilende inn. Hun kom midt inn i værelset, hun stanset ikke engang på dørstokken.

Jeg ga et lite hest rop; det var virkelig som om jeg hadde fått et slag.

»Hva?« sa hun. »Jeg syntes De sa noe? Vi har fått en reisende, og vi må ha dette værelset til ham; De får ligge nede hos oss i natt; ja, De skal få egen seng der også.« Og førend hun hadde fått svaret mitt, begynte hun uten videre å samle sammen papirene mine på bordet og bringe uorden i dem alle sammen.

Den glade stemningen min var blåst bort, jeg var vred og fortvilet og reiste meg straks. Jeg lot henne rydde bordet og sa ingenting; jeg mælte ikke et ord. Og hun ga meg alle papirene i hånden.

Det var intet annet for meg å gjøre, jeg måtte forlate værelset. Nå var også dette dyrebare øyeblikket spoIert! Jeg møtte den nye reisende allerede i trappen, en ung mann med store blå ankertegninger på håndbakerne; bak ham fulgte en sjauer med en skibskiste på skulderen. Den fremmede var visst en sjømann, altså bare en tilfeldig reisende for natten; han skulle nok ikke oppta værelset mitt i noen lengre tid. Kanskje kunne jeg også være heldig i morgen, når mannen var reist, og få et av øyeblikkene mine igjen; det manglet meg bare en inspirasjon på fem minutter nå, så var verket om ildebrannen ferdig. Altså, jeg fikk finne meg i skjebnen …

Jeg hadde ikke tidligere vært inne i familiens leilighet, denne eneste stuen som alle sammen holdt til i dag og natt, mannen, konen, konens far og fire barn. Piken bodde i kjøkkenet, hvor hun også sov om natten. Jeg nærmet meg med megen motvilje døren og banket på; ingen svarte, dog hørte jeg stemmer innenfor.

Mannen sa ikke et ord da jeg trådte inn, besvarte ikke engang hilsenen min; han så bare likegyldig på meg, som om jeg ikke vedkom ham. For øvrig satt han og spilte kort med en person jeg hadde sett nede ved bryggene, en bærer som gikk under navnet «Glasruten». Et spebarn lå og pludret med seg selv henne i sengen, og den gamle mannen, vertinnens far, satt sammenkrøpet på en sengebenk og lutet med hodet over hendene, som om brystet eller magen verket. Han hadde nesten hvitt hår og så ut i sin sammenkrøpne stilling som et duknakket kryp som satt og spisset ører etter noe.

«Jeg kommer nok dessverre til å be om rom her nede i natt,» sa jeg til mannen.

«Har kona mi sagt det?» spurte han.

«Ja. Det kom en ny mann på rommet mitt.»

Til dette svarte mannen ikke noe; han gav seg atter i kast med kortene.

Slik satt denne mannen dag etter dag og spilte kort med hvem som helst som kom inn til ham, spilte om ingenting, bare for å fordrive tiden og ha noe mellom hendene. Han foretok seg ellers intet, rørte seg nettopp så mye som hans late lemmer gadd, mens kona travet opp og ned i trappene, var om seg på alle kanter og hadde omsorg for å få gjester til huset. Hun hadde også satt seg i forbindelse med bryggesjauere og bærere, som hun betalte et visst honorar for hver ny losjerende de brakte henne, og hun gav ofte disse sjauerne husly for natten. Nå var det «Glasruten» som nettopp hadde brakt den nye reisende med.

Et par av barna kom inn, to småjenter med magre, fregnede ungeansikter; de hadde riktig usle klær på. Litt etter kom også vertinnen inn. Jeg spurte henne hvor hun ville anbringe meg for natten, og hun svarte kort at jeg kunne ligge herinne, sammen med de andre, eller ute i forstuen på sofabenken, aldeles som jeg selv fant for godt. Mens hun svarte meg dette, gikk hun omkring i stuen og puslet med forskjellige ting som hun satte i orden, og hun så ikke en gang på meg.

Jeg sank sammen ved svaret hennes, sto nede ved døren og gjorde meg liten, lot endog som om jeg var godt tilfreds med å bytte rom med en annen for en natts skyld; jeg satte med hensikt et vennlig ansikt opp, for ikke å opphisse henne og kanskje bli jaget helt ut av huset. Jeg sa: «Å ja, det blir vel en råd!» og tidde.

Hun vimset fremdeles omkring i stuen.

«Forresten vil jeg si Dem at jeg slett ikke har utkomme til å ha folk i kost og losji på kreditt,» sa hun. «Og det har jeg sagt Dem før også.»

«Ja, men kjære, det er jo bare disse par dagene, til artikkelen min er ferdig,» svarte jeg, «og da skal jeg gjerne gi Dem en femkrone attpå, gjerne det.»

Men hun hadde åpenbart ingen tro på artikkelen min, det kunne jeg se. Og jeg kunne ikke gi meg til å være stolt og forlate huset, bare av en smule krenkelse; jeg visste hva som ventet meg hvis jeg gikk min vei.

* * *

Det forløp et par dager.

Jeg holdt fremdeles til nede hos familien, da det var for kaldt i forstuen, hvor det ikke var noen ovn; jeg sov også om natten på gulvet inne i stuen. Den fremmede sjømannen bodde stadig på rommet mitt og lot ikke til å ville flytte så snart. Ved middagstid kom også vertinnen inn og fortalte at han hadde betalt henne i forskudd for en hel måned; forresten skulle han ta styrmannseksamen før han reiste; det var derfor han oppholdt seg i byen. Jeg sto og hørte på dette og forsto at rommet mitt nå var tapt for meg for bestandig.

Jeg gikk ut i forstuen og satte meg; skulle jeg være så heldig å få noe skrevet, måtte det allikevel være her, i stillheten. Det var ikke lenger allegorien min som beskjeftiget meg; jeg hadde fått en ny idé, en ganske fortreffelig plan: jeg ville forfatte et enakts drama, «Korsets tegn», emne fra middelalderen. Især hadde jeg alt uttenkt angående hovedpersonen, en herlig, fanatisk skjøge som hadde syndet i tempelet, ikke av svakhet og ikke av attrå, men av hat mot himmelen, syndet like ved alterets fot, med alterdugen under hodet, bare av deilig forakt for himmelen.

Jeg ble mer og mer besatt av denne skikkelsen etter hvert som timene gikk. Hun sto til slutt lys levende for blikket mitt, og nettopp slik som jeg ville ha henne frem. Kroppen hennes skulle være mangelfull og frastøtende: høy, meget mager og en smule mørk, og når hun gikk, ville de lange bena komme til å skinne gjennom skjørtene for hvert skritt hun tok. Hun skulle også ha store, utstående ører. Kort sagt: hun ville intet bli for øyet, knapt nok utholdelig å se på. Det som interesserte meg hos henne, var hennes underfulle skamløshet, dette desperate toppmålet av overlagt synd som hun hadde begått. Hun sysselsatte meg virkelig altfor mye; hjernen min var liksom utbulnet av denne sære misdannelsen av et menneske. Og jeg skrev i samfulle to timer i trekk på dramaet mitt.

Da jeg hadde fått i stand et halvt snes sider, kanskje tolv sider, ofte med stort besvær, undertiden med lange mellomrom hvor jeg skrev forgjeves og måtte rive arkene i stykker, var jeg blitt trett, ganske stiv av kulde og tretthet, og jeg reiste meg og gikk ut på gaten. I den siste halvtimen var jeg også blitt forstyrret av barneskrik inne fra familiens stue, så jeg kunne i ethvert fall ikke ha skrevet mer nettopp da. Jeg tok derfor en lang tur utover Drammensveien og ble borte helt til aften, idet jeg stadig gikk og grunnet på hvordan jeg videre ville fortsette dramaet mitt. Før jeg kom hjem om aftenen den dagen, hadde det hendt meg følgende:

Jeg sto utenfor en skomakerbutikk nederst i Karl Johans gate, nesten nede ved Jernbanetorget. Gud vet hvorfor jeg var stanset nettopp utenfor denne skomakerbutikken! Jeg så inn gjennom vinduet der jeg sto, men tenkte forresten ikke på at jeg manglet sko nettopp da; tanken min var langt borte, i andre egner av verden. En sverm av samtalende mennesker gikk bak ryggen min, og jeg hørte ingenting av det som ble sagt. Da hilser en stemme høyt:

«God aften!»

Det var «Jomfruen» som hilste på meg.

«God aften!» svarte jeg fraværende. Jeg så også på «Jomfruen» et kort øyeblikk før jeg kjente ham igjen.

«Nå, hvordan går det?» spurte han.

«Jo, bare bra … som vanlig!»

«Hør, si meg,» sa han, «De er altså hos Christie ennå?»

«Christie?»

«Jeg syntes De sa en gang at De var bokholder hos grosserer Christie?»

«Å! Ja, nei, det er forbi. Det var umulig å arbeide sammen med den mannen; det gikk i stå temmelig snart av seg selv.»

«Hvorfor det, da?»

«Å, jeg kom til å skrive feil en dag, og så …»

«Falsk?»

Falsk? Der sto «Jomfruen» og spurte rett ut om jeg hadde skrevet falsk. Han spurte endog hurtig og meget interessert. Jeg så på ham, følte meg dypt krenket og svarte ikke.

«Ja, ja, herregud, det kan hende den beste!» sa han for å trøste meg. Han trodde fremdeles at jeg hadde skrevet falsk.

«Hva er det som ja, ja herregud kan hende den beste?» spurte jeg. «Å skrive falsk? Hør, min gode mann, tror De virkelig, der De står, at jeg kunne ha begått en slik nedrighet? Jeg?»

«Men, kjære, jeg syntes så tydelig De sa …»

«Nei, jeg sa at jeg hadde skrevet feil en gang, et årstall, en bagatell, om De vil vite det, en feil dato på et brev, et eneste pennestrøk galt — det var hele min brøde. Nei, gudskjelov, man kan da skjelne rett fra urett ennå! Hvordan skulle det også bære avsted med meg hvis jeg ovenikjøpet gikk hen og plettet æren min? Det er simpelthen æresfølelsen min jeg flyter på nå. Men den er også sterk nok, håper jeg; den har i alle fall bevart meg til dags dato.»

Jeg kastet på hodet, vendte meg bort fra «Jomfruen» og så nedover gaten. Øyet mitt falt på en rød kjole som nærmet seg oss, en kvinne ved siden av en mann. Hadde jeg nå ikke ført nettopp denne samtalen med «Jomfruen», var jeg ikke blitt støtt av hans grove mistanke, og hadde jeg ikke gjort just dette kastet med hodet samt vendt meg litt fornærmet bort, så ville denne røde kjolen kanskje ha passert meg uten at jeg hadde lagt merke til den. Og hva vedkom den meg i grunnen? Hva angikk den meg, selv om det var hoffrøken Nagels kjole?

«Jomfruen» sto og talte og søkte å gjøre feiltagelsen sin god igjen; jeg hørte slett ikke på ham, jeg sto hele tiden og stirret på denne røde kjolen som nærmet seg oppover gaten. Og en bevegelse løp meg gjennom brystet, et glidende, fint stikk; jeg hvisket i tanken, hvisket uten å røre munnen:

«Ylajali!»

Nå vendte også «Jomfruen» seg om, oppdaget de to, damen og herren, hilste på dem og fulgte dem med øynene. Jeg hilste ikke, eller kanskje hilste jeg ubevisst. Den røde kjolen gled oppover Karl Johan og forsvant.

«Hvem var det som fulgte henne?» spurte «Jomfruen».

«Hertugen», så De ikke det? «Hertugen» kalt. Kjente De damen?»

«Ja, så vidt. Kjente ikke De henne!»

«Nei,» svarte jeg.

«Jeg syntes De hilste så dypt?»

«Gjorde jeg det?»

«He, gjorde De kanskje ikke det?» sa «Jomfruen». «Det var da besynderlig! Det var også bare Dem hun så på hele tiden.»

«Hvor kjenner De henne fra?» spurte jeg.

Han kjente henne egentlig ikke. Det skrev seg fra en kveld i høst. Det var sent, de hadde vært tre glade sjeler sammen, kom nettopp fra Grand, traff dette mennesket gående alene ved Cammermeyer og hadde talt til henne. Hun hadde først svart avvisende; men den ene av de glade sjelene, en mann som ikke skygde hverken ild eller vann, hadde bedt henne like opp i ansiktet om å få den sivilisasjonens nytelse å følge henne hjem. Han skulle ved Gud ikke krumme et hår på hennes hode, som skrevet står, bare følge henne til porten for å overbevise seg om at hun kom trygt hjem, ellers ville ikke han få ro hele natten. Han talte ustanselig mens de gikk, fant på den ene tingen etter den andre, kalte seg Valdemar Atterdag og utga seg for fotograf. Til slutt hadde hun måttet le av denne glade sjelen som ikke hadde latt seg bløffe av hennes kulde, og det endte med at han fulgte henne.

«Nå ja, hva ble det så til?» spurte jeg, og jeg holdt pusten så lenge.

«Ble til? Å, kom ikke der! Det er en dame.»

Vi tidde begge et øyeblikk, både «Jomfruen» og jeg.

«Nei, fanden, var det «Hertugen»! Ser han slik ut!» sa han så tankefullt. «Men når hun er sammen med den mannen, så vil jeg ikke svare for henne.»

Jeg tidde fremdeles. Ja, naturligvis ville «Hertugen» dra av gårde med henne! Godt og vel! Hva kom det meg ved? Jeg ga henne en god dag, med samt hennes yndigheter, en god dag ga jeg henne! Og jeg forsøkte å trøste meg selv ved å tenke de verste tanker om henne, gjorde meg liksom en glede av å rote henne riktig ned i sølen. Det ergret meg bare at jeg hadde tatt hatten av for paret, hvis jeg virkelig hadde gjort det. Hvorfor skulle jeg ta hatten av for slike mennesker? Jeg brød meg ikke lenger om henne, slett ikke; hun var ikke det aller ringeste vakker mer, hun hadde tapt seg, fy, fanden, hvor hun var falmet! Det kunne godt være at det bare var meg hun hadde sett på; det forundret meg ikke; det var kanskje angeren som begynte å slå henne. Men derfor behøvde ikke jeg å falle til fote og hilse som en narr, spesielt når hun altså var blitt så betenkelig falmet på det siste. «Hertugen» kunne godt beholde henne, velbekomme!

Der kunne komme en dag da jeg fikk i sinne å gå henne stolt forbi, uten å se til den kanten hvor hun befant seg. Det kunne hende at jeg tillot meg å gjøre dette, selv om hun så stivt på meg og ovenikjøpet gikk i blodrød kjole. Det kunne godt hende! He-he, det ville bli en triumf! Kjente jeg meg selv rett, så var jeg i stand til å gjøre dramaet mitt ferdig i løpet av natten, og innen åtte dager skulle jeg da ha bøyd frøkenen i kne.

«Farvel!» sa jeg kort.

Men «Jomfruen» holdt meg tilbake. Han spurte:

«Men hva bestiller De da nå om dagen?»

«Bestiller? Jeg skriver, naturligvis. Hva annet skulle jeg bestille? Det er jo det jeg lever av. For øyeblikket arbeider jeg på et stort drama, «Korsets tegn», emne fra middelalderen.»

«Død og pine!» sa «Jomfruen» oppriktig. «Ja, får De det til, så ...»

«Har ingen store bekymringer angående det!» svarte jeg. «Om en åtte dagers tid tenker jeg at De skal ha hørt fra meg nogen hver.»

Dermed gikk jeg.

Da jeg kom hjem, henvendte jeg meg straks til vertinnen min og bad om en lampe. Det var meg svært om å gjøre å få denne lampen; jeg ville ikke gå til sengs i natt, dramaet mitt raste inne i hodet mitt, og jeg håpet så sikkert å kunne skrive et godt stykke til om morgenen. Jeg fremførte begjæringen min meget ydmykt for madamen, da jeg merket at hun gjorde en utilfreds grimase fordi jeg atter kom inn i stuen. Jeg hadde altså nesten ferdig et merkelig drama, sa jeg; det manglet meg bare et par scener, og jeg slo på at det kunne bli oppført på et eller annet teater, før jeg selv visste ordet av det. Om hun nå ville gjøre meg denne store tjenesten, så ...

Men madamen hadde ingen lampe. Hun tenkte seg om, men husket slett ikke at hun hadde noen lampe noe sted. Hvis jeg ville vente til etter klokken tolv, så kunne jeg kanskje få kjøkkenlampen. Hvorfor kunne jeg ikke kjøpe meg et lys?

Jeg tidde. Jeg hadde ikke ti øre til et lys, og det visste hun nok. Naturligvis skulle jeg strande igjen! Nå satt pigen nede hos oss, hun satt simpelthen inne i stuen og var slett ikke i kjøkkenet; lampen der oppe var således ikke engang tent. Og jeg stod og overtenkte dette, men sa intet mer.

Plutselig sier pigen til meg:

«Jeg syntes De kom ut av Slottet for litt siden? Har De vært i middag?» Og hun lo høyt av denne spøken.

Jeg satte meg ned, tok papirene mine frem og ville forsøke å gjøre noe her så lenge, her hvor jeg satt. Jeg holdt papirene på knærne og stirret uavbrutt ned i gulvet, for ikke å bli adspredt av noe; men det nyttet meg ikke, ingenting nyttet meg, jeg kom ikke av flekken. Vertinnens to småjenter kom inn og holdt ståk med en katt, en underlig, syk katt som nesten ingen hår hadde; når de blåste den inn i øynene, fløt det vann ut av dem og nedover nesen dens. Verten og et par andre personer satt ved bordet og spilte hundre og en. Konen alene var flittig som alltid og satt og sydde på noe. Hun så godt at jeg ikke kunne skrive noe midt i denne forstyrrelsen, men hun brød seg ikke om meg mer; hun hadde endog smilt da tjenestepigen spurte om jeg hadde vært i middag. Hele huset var blitt fiendtlig mot meg; det var som om jeg bare behøvde den forsmædelse å måtte overlate værelset mitt til en annen, for å bli behandlet ganske som en uvedkommende.

Endog denne tjenestepigen, en liten brunøyd gadetøs med pannelugg og slett flatt bryst, gjorde narr av meg om kvelden, når jeg fikk smørbrødene mine. Hun spurte idelig hvor jeg dog pleide å innta middagene mine, ettersom hun aldri hadde sett meg gå og stikke tennene utenfor Grand. Det var klart at hun visste beskjed om min elendige tilstand og gjorde seg en fornøyelse av å vise meg det.

Jeg faller plutselig i tanker om alt dette og er ikke i stand til å finne en eneste replikk til dramaet mitt. Jeg forsøker gang på gang forgjeves; det begynner å summe underlig i hodet mitt, og jeg gir meg til slutt over. Jeg stikker papirene i lommen og ser opp. Pigen sitter like foran meg, og jeg ser på henne, ser på denne smale ryggen og et par lave skuldre som enda ikke var riktig voksne engang. Hva hadde nå hun med å kaste seg over meg? Og om jeg var kommet ut av Slottet, hva så? Kunne det skade henne? Hun hadde i de siste dagene ledd frekt ad meg når jeg var uheldig og snublet i trappene eller hang fast i en spiker, så jeg fikk en rift i frakken. Det var heller ikke lenger siden enn i går at hun hadde samlet opp kladdene mine som jeg hadde slengt fra meg i forstuen, stjålet disse kasserte bruddstykkene til dramaet mitt og lest dem opp inne i stuen, holdt løyer med dem i alles påhør, bare for å more seg over meg.

Jeg hadde aldri forulempet henne og kunne ikke huske at jeg noensinne hadde bedt henne om en tjeneste. Tvert imot, jeg gjorde selv sengen min istand om kvelden inne på stuegulvet, for ikke å skaffe henne noe bryderi med det. Hun gjorde også narr av meg fordi håret mitt falt av. Der lå hår og fløt i vaskevannet om morgenen, og det gjorde hun seg lystig over. Nå var skoene mine blitt noe dårlige, især den ene, som var blitt overkjørt av brødvognen, og hun drev også spøk med dem. sa hun; se på dem, de er store som hundehus! Og hun hadde rett i at skoene mine var uttrådte; men jeg kunne altså ikke skaffe meg noen andre nettopp for øyeblikket.

Mens jeg sitter og husker på alt dette og undrer meg over denne åpenbare ondskapen hos tjenestepiken, hadde småjentene begynt å tirre den gamle oldingen borte i sengen; de hoppet begge to omkring ham og var fullt opptatt av dette arbeidet. De hadde funnet seg hvert sitt halmstrå, som de stakk ham i ørene med. Jeg så på dette en stund og blandet meg ikke inn i det. Den gamle rørte ikke en finger for å forsvare seg; han så bare på plageåndene med rasende øyne for hver gang de stakk etter ham, og ristet på hodet for å befri seg når stråene allerede satt ham i ørene.

Jeg ble mer og mer opphisset ved dette synet og kunne ikke få øynene bort fra det. Faren så opp fra kortene og lo av de små; han gjorde også medspillerne oppmerksomme på hva som foregikk. Hvorfor rørte han seg ikke, den gamle? Hvorfor slengte han ikke barna vekk med armen? Jeg tok et skritt og nærmet meg sengen.

»La dem være! La dem være! Han er lam,« ropte verten.

Og av frykt for å bli vist døren om natten, simpelthen redd for å vekke mannens mishag ved å gripe inn i dette opptrinnet, trådte jeg taus tilbake til min gamle plass og forholdt meg rolig. Hvorfor skulle jeg risikere mitt losji og mine smørbrød ved å stikke nesen inn i familiens kranglerier? Ingen narrestreker for en halvdød oldings skyld! Og jeg stod og følte meg deilig hard som flint.

De små tyvetøsene holdt ikke opp med sine plagerier. De ble tirret av at oldingen ikke ville holde hodet stille, og de stakk også etter øynene og neseborene hans. Han stirret på dem med et forherdet blikk, han sa ingenting og kunne ikke røre armene. Plutselig løftet han seg med overkroppen og spyttet den ene av småjentene inn i ansiktet; han løftet seg igjen og spyttet også etter den andre, men traff henne ikke. Jeg stod og så på at verten kastet kortene ned på bordet der han satt, og spratt bort til sengen. Han var rød i ansiktet og ropte:

»Sitter du og spytter folk rett i øynene, din gamle råne!«

»Men, herregud, han fikk jo ikke fred for dem!« ropte jeg ute av meg selv. Men jeg stod hele tiden og var redd for å bli utvist, og jeg ropte aldeles ikke med synderlig kraft; jeg skalv bare over hele legemet av opphisselse.

Verten vendte seg mot meg.

»Nei, hør på den! Hva fanden skiller det Dem? Hold De bare kjeft, De, og gjør som jeg sier; det vil De ha best av.«

Men nå lød også madammens stemme, og hele huset ble fullt av skjenn.

»Jeg mener, gud hjelpe meg, De er gale og besatt alle sammen!« skrek hun. »Vil De være herinne, så får De være rolige begge to, det sier jeg Dem! He, det er ikke nok med at man skal holde hus og kost for kreket, man skal ha dommedag og kommers og satansmakt inne i stuene også. Men det skal jeg ikke ha mer av, har jeg tenkt! Sj! Hold trynene deres sammen, unger, og tørk nesen deres også, hvis ikke skal jeg komme og gjøre det. Jeg har aldri sett på maken til mennesker! Her kommer de inn fra gaten, uten en øre til lusesalve engang, og begynner å holde sprett midt på katters tid og lage leven med husets folk. Jeg vil ikke vite av det, forstår De, og De kan gå Deres vei alle som ikke hører hjemme her. Jeg vil ha fred i min egen leilighet, har jeg tenkt!«

Jeg sa ingenting, jeg lukket slett ikke munnen opp, men satte meg nede ved døren igjen og hørte på larmen. Alle skrek i munnen på hverandre, til og med barna og tjenestepiken, som ville forklare hvordan hele striden var begynt. Bare jeg var taus, så ville det nok drive over en gang; det ville ganske vist ikke komme til det ytterste når jeg bare ikke sa et ord. Og hvilket ord kunne jeg ha å si? Var det kanskje ikke vinter ute, og led det ikke oven i kjøpet mot natten? Var det da tid å slå i bordet og være kar for sin hatt? Bare ingen narrestreker! Og jeg satt stille og forlot ikke huset, unnlot ikke å bli sittende, skammet meg rett og slett ikke for dette, skjønt jeg nesten var blitt sagt opp. Jeg stirret forherdet bort på veggen, hvor Kristus hang i oljetrykk, og tidde hårdnakket til alle vertinnens utfall.

»Ja, er det meg De vil bli kvitt, madam, så skal det ikke være noe i veien for mitt vedkommende,« sa den ene av kortspillerne.

Han reiste seg. Den andre kortspilleren reiste seg også.

»Nei, jeg mente ikke deg. Og ikke deg heller,« svarte vertinnen de to. »Gjelder det på, skal jeg nok vise hvem jeg mener. Hvis det gjelder på. Har jeg tenkt! Det skal vise seg hvem det er...«

Hun talte avbrutt, ga meg disse støtene med små mellomrom og trakk det riktig i langdrag for å gjøre det tydeligere og tydeligere for meg at det var meg hun mente. sa jeg til meg selv. Bare stille! Hun hadde ikke bedt meg om å gå, ikke uttrykkelig, ikke med rene ord. Bare ingen hovmodighet fra min side, ingen utidig stolthet! Det var likevel et eiendommelig grønt hår på den Kristus i oljetrykk. Det lignet ikke så lite grønt gress, eller uttrykt med utsøkt nøyaktighet: tykt enggress. En rekke flyktige idéforbindelser løp meg i denne stunden gjennom hodet: Fra det grønne gresset til et skriftsted om at hvert liv var som gress, som antennes, derfra til dommedag, når alt skulle brenne opp, så en liten avstikker ned til jordskjelvet i Lisboa, hvorpå det svevde for meg noe om en spansk spyttebakke av messing og et pennskaft av ibenholt, som jeg hadde sett nede hos Ylajali. Akk, ja, alt var forgjengelig! Ganske som gress, som antennes!

Og alt dette kastet omkring i hodet mitt i dette fortvilte øyeblikket, da min vertinne stod i ferd med å jage meg på dør.

»Han hører ikke!« ropte hun. »Jeg sier: De skal forlate huset, nå vet De det! Jeg tror gud fordømme meg at mannen er gal, jeg! Nå går De på hellige flekken, og så ikke mer snakk om den saken.«

Jeg så mot døren, ikke for å gå, aldeles ikke for å gå; det falt meg inn en frekk tanke: Hvis det hadde vært en nøkkel i døren, ville jeg ha vridd den om, stengt meg inne sammen med de andre, for å slippe å gå. Jeg hadde en aldeles hysterisk gru for å komme ut på gaten igjen. Men det var ingen nøkkel i døren, og jeg reiste meg opp; det var intet håp mer.

Da blander plutselig min verts røst seg med konens. Jeg ble forbløffet stående. Den samme mannen som nylig hadde truet meg, tar underlig nok mitt parti. Han sier:

»Nei, det går ikke an å jage folk ut om natten, vet du. Det er straff for det.«

Jeg visste ikke om det var straff for det, jeg kunne ikke si det; men det var kanskje slik, og konen besinnet seg ganske snart, ble rolig og talte ikke til meg mer. Hun la til og med to smørbrød fram til meg til aftens, men jeg mottok dem ikke, bare av takknemlighet mot mannen mottok jeg dem ikke, idet jeg forega at jeg hadde fått litt mat ute i byen.

Da jeg endelig begav meg ut i forstuen for å gå til sengs, kom madammen etter meg, stanset på dørstokken og sa høyt, mens hennes store, svangre mave strittet ut mot meg:

»Men det er siste natt De ligger her, så De vet om det.«

»Ja, ja!« svarte jeg.

Det ble vel kanskje også en råd til husly i morgen, hvis jeg gjorde meg riktig flid for det. Et eller annet skjulested måtte jeg dog finne. Foreløpig gledet jeg meg over at jeg ikke behøvde å gå ute i natt.

* * *

Jeg sov til fem-seks-tiden om morgenen. Det var ennå ikke lyst da jeg våknet, men jeg stod likevel opp med det samme; jeg hadde ligget i fulle klær for kulden skyld og hadde intet mer å kle meg på. Da jeg hadde drukket litt vann og i all stillhet fått døren åpnet, gikk jeg også straks ut, idet jeg fryktet for å treffe min vertinne på ny.

En og annen konstabel som hadde våget natten ut, var det eneste levende jeg så i gatene; litt etter begynte også et par menn å slukke gasslyktene omkring. Jeg drev omkring uten mål og med, kom opp i Kirkegaten og tok veien ned til Festningen. Kald og enda søvnig, matt i knærne og ryggen etter den lange turen og svært sulten, satte jeg meg ned på en benk og døset en lang tid. Jeg hadde i tre uker levd utelukkende av de smørbrødene som min vertinne hadde gitt meg morgen og aften; nå var det nettopp et døgn siden jeg fikk mitt siste måltid, det begynte å gnage meg stygt igjen, og jeg måtte ha en utvei ganske snart. Med den tanken sovnet jeg igjen på benken.

Jeg våknet av at mennesker talte i min nærhet, og da jeg hadde summet meg litt, så jeg at det var lys dag, og at alle folk var kommet på benene. Jeg reiste meg og gikk bort. Solen brøt opp over åsene, himmelen var hvit og fin, og i min glede over den skjønne morgenen etter de mange mørke ukene glemte jeg alle sorger og syntes at det mang en gang hadde vært verre for meg. Jeg klappet meg på brystet og sang en liten stump for meg selv. Stemmen min lød så dårlig, riktig medtatt lød den, og jeg rørte meg selv til tårer ved den. Denne praktfulle dagen, den hvite, lysdrukne himmelen virket også altfor sterkt på meg, og jeg brast i å gråte høyt.

«Hva er det som feiler Dem?» spurte en mann.

Jeg svarte ikke, hastet bare bort, skjulende ansiktet for alle mennesker.

Jeg kom ned til bryggene. En stor bark med russisk flagg lå og losset kull; jeg leste dens navn, «Copégoro», på siden. Det adspredte meg en tidlang å iaktta hva som foregikk om bord i dette fremmede skipet. Det måtte være nesten utlosset, det lå allerede med ni fot nøye på stammen, til tross for den ballasten det alt hadde tatt inn, og når kullsjøerne stampet over dekket med sine tunge støvler, drønnet det hult i hele skipet.

Solen, lyset, det salte pusten fra havet, hele dette travle og lystige livet stivet meg opp og fikk blodet til å banke levende. Med ett falt det meg inn at jeg kanskje kunne gjøre et par scener på dramaet mitt mens jeg satt her. Og jeg tok bladene mine opp av lommen.

Jeg forsøkte å forme en replikk i en munks munn, en replikk som skulle svulme av kraft og intoleranse; men det lykkes ikke. Så hoppet jeg over munken og ville utarbeide en tale, dommerens tale til tempelskjenderen, og jeg skrev en halv side på denne talen, hvorpå jeg holdt opp. Det ville ikke legge seg det rette klimaet over ordene mine. Travelheten omkring meg, heisesangene, gangspillenes støy og den uavbrutte rasslingen med jernkjettinger passet så lite til den luften av tett, muggen middelalder som skulle stå som en tåke i dramaet mitt. Jeg pakket papirene sammen og reiste meg.

Nå var jeg likevel kommet velsignet i gang, og jeg følte klart at jeg kunne utrette noe nå, hvis alt gikk godt. Bare jeg hadde et sted å ty hen til! Jeg tenkte etter, stanset rett opp i gaten og tenkte etter, men visste ikke av et eneste stille sted i hele byen hvor jeg kunne slå meg ned en stund. Det ble ingen annen utvei, jeg fikk gå tilbake til losjihuset i Vaterland. Jeg krympet meg ved det, og jeg sa hele tiden til meg selv at det gikk ikke an, men jeg gled dog fremad og nærmet meg stadig det forbudte sted. Vist var det ynkelig, innrømmet jeg meg selv, ja, det var forsmådelig, riktig forsmådelig var det; men det fikk ikke hjelpe. Jeg var ikke det ringeste hovmodig, jeg turde si så stort et ord at jeg var et av de minst kjeftige vesener som på dags dato fantes. Og jeg gikk.

Jeg stanset ved porten og overveiet enda en gang. Jo, det fikk gå som det ville, jeg måtte våge det! Hva var det egentlig for en bagatell det dreide seg om? For det første skulle det jo vare bare i noen timer, for det andre skulle Gud forby at jeg noensinne senere tok min tilflukt til det huset igjen. Jeg gikk inn i gården. Enda mens jeg gikk over de ujevne stenene på gårdsplassen, var jeg usikker og hadde nær vendt om ved døren. Jeg bet tennene sammen. Nei, ingen utidig stolthet! I verste fall kunne jeg unnskylde meg med at jeg kom for å si farvel, ta ordentlig avskjed og gjøre en avtale angående min gjeld til huset. Jeg åpnet døren til forstuen.

Jeg ble stående aldeles stille innenfor. Like foran meg, bare i to skritts avstand, sto verten selv, uten hatt og uten frakk, og kikket inn gjennom nøkkelhullet til familiens egen stue. Han gjorde en stillferdig bevegelse med hånden for å få meg til å være stille, og kikket atter inn gjennom nøkkelhullet. Han sto og lo.

«Kom hit!» sa han hviskende.

Jeg nærmet meg på tærne.

«Se her!» sa han og lo med en stille, hissig latter. «Kikk inn! Hi-hi! Der ligger de! Se på gammelen! Kan De se gammelen?»

Inne i sengen, rett under Kristus i oljetrykk og like mot meg, så jeg to skikkelser, vertinnen og den fremmede styrmannen; benene hennes skinte hvite mot den mørke dynen. Og i sengen ved den andre veggen satt faren hennes, den lamme oldingen, og så på, lenede over sine hender, sammenkrøpen som vanlig, uten å kunne røre seg.

Jeg vendte meg om mot min vert. Han hadde den største møye med å holde seg fra å le høyt.

«Så De gammelen?» hvisket han. «Å, Gud, så De gammelen? Han sitter og ser på!» Og han la seg igjen inntil nøkkelhullet.

Jeg gikk bort til vinduet og satte meg. Dette synet hadde ubarmhjertig bragt uorden i alle tankene mine og vendt opp og ned på den rike stemningen. Nå, hva vedkom det meg? Når mannen selv fant seg i det, ja, endog hadde sin store fornøyelse av det, så var det ingen grunn for meg til å ta meg det nær. Og hva oldingen angikk, da var oldingen en olding. Han så det kanskje ikke engang; kanskje satt han og sov; Gud vet om han ikke endog var død; det skulle ikke undre meg om han var død. Og jeg gjorde meg ingen samvittighet av det.

Jeg tok atter papirene mine opp og ville vise alle uvedkommende inntrykk tilbake. Jeg var stanset midt i en setning i dommerens tale: «Så byder meg Gud og loven, så byder meg mine vise menns råd, så byder meg og min egen samvittighet....» Jeg så ut av vinduet for å tenke etter hva hans samvittighet skulle byde ham. En liten støy trengte ut til meg fra stuen innenfor. Nå, det angikk ikke meg, aldeles ikke; oldingen var dessuten død, døde kanskje imorges ved firetiden; det var meg altså inderlig knusende likegyldig med den støyen; hvorfor fanden satt jeg da og gjorde meg tanker om den? Rolig nå!

«Så byder meg og min egen samvittighet....»

Men alt hadde sverget seg imot meg. Mannen sto slett ikke helt rolig borte ved nøkkelhullet, jeg hørte nå og da hans innestengte latter og så at han rystet; ute på gaten foregikk det også noe som adspredte meg. En liten gutt satt og puslet for seg selv i solen på det andre fortauet; han ante fred og ingen fare, knyttet bare noen papirstrimler sammen og gjorde ingen fortred. Plutselig springer han opp og banner; han rykker baklengs ut i gaten og får øye på en mann, en voksen mann med rødt skjegg, som lå ut av et åpent vindu i annen etasje og spyttet ned i hodet hans. Den lille gråt av vrede og bante avmektig opp mot vinduet, og mannen lo ham ned i ansiktet; det gikk kanskje fem minutter på den måten. Jeg vendte meg bort for ikke å se guttens gråt.

«Så byder meg og min egen samvittighet, at....»

Det var meg umulig å komme lenger. Til slutt begynte alt å rable for meg; jeg syntes at til og med det jeg allerede hadde skrevet, var ubrukelig, ja, at hele idéen var noe farlig tøv. Man kunne slett ikke tale om samvittighet i middelalderen, samvittigheten ble først oppfunnet av danselærer Shakespeare, følgelig var hele min tale uriktig. Var det altså intet godt i disse bladene? Jeg løp dem igjennom på ny og løste straks mine tvil; jeg fant storartede steder, riktig lange stykker av stor merkverdighet. Og det jog meg atter gjennom brystet den berusende trangen til å ta fatt igjen og få dramaet mitt ferdig.

Jeg reiste meg og gikk til døren, uten å ense vertens rasende tegn til meg om å gå stille frem. Jeg gikk bestemt og fast i sinn ut av forstuen, opp trappene til annen etasje og trådte inn i mitt gamle værelse. Styrmannen var der jo ikke, og hva var så i veien for at jeg kunne sitte her et øyeblikk? Jeg skulle ikke røre noen av hans saker, jeg skulle slett ikke bruke bordet hans engang, men slå meg ned på en stol ved døren og være glad til. Jeg folder heftig papirene ut på knærne.

Nå gikk det i flere minutter aldeles utmerket. Replikk etter replikk oppstod fullt ferdig i hodet mitt, og jeg skrev uavbrutt. Jeg fyller den ene siden etter den andre, setter avsted over stokk og stein, klynker sagte av henrykkelse over min gode stemning og vet nesten ikke av meg selv. Den eneste lyden jeg hører i denne stund, er min egen glade klynken. Det falt meg også inn en særdeles heldig idé med en kirkeklokke som skulle smelle i å ringe på et visst punkt i mitt drama. Alt gikk overveldende.

Så hører jeg skritt i trappen. Jeg skjelver og er nesten fra meg selv, sitter så godt som på sprang, sky, vag, full av angst for alle ting og opphisset av sult; jeg lytter nervøst, holder blyanten stille i hånden og lytter, jeg kan ikke skrive et ord mer. Døren går opp; paret nede fra stuen trer inn.

Enda før jeg hadde fått tid til å be om unnskyldning for hva jeg hadde gjort, roper vertinnen aldeles himmelfallen:

»Nei, Gud trøste og hjelpe meg, sitter han ikke her igjen!«

»Unnskyld!« sa jeg, og jeg ville sagt mer, men kom ikke lenger.

Vertinnen slo døren opp på vid vegg og skrek:

»Går De ikke nå ut, så Gud fordømme meg henter jeg ikke politiet!«

Jeg reiste meg.

»Jeg ville bare si farvel til Dem,« mumlet jeg, »og så måtte jeg vente på Dem. Jeg har ikke rørt noen ting, jeg satt her på stolen ...«

»Ja, det gjorde ingenting,« sa styrmannen. »Hva fanden gjorde det? La mannen være, han!«

Da jeg var kommet ned i trappen, ble jeg med ett rasende på denne tykke, oppsvulmede konen som fulgte meg i hælene for å få meg hurtig vekk, og jeg stod et øyeblikk stille med munnen full av de verste økenavnene som jeg ville slynge mot henne. Men jeg betenkte meg i tide og tidde, tidde bare av takknemlighet mot den fremmede mannen som gikk bak henne og ville kunne høre det. Vertinnen fulgte stadig etter meg og skjelte ustandselig, mens samtidig min vrede tiltok for hvert skritt jeg gikk.

Vi kom ned i gården, jeg gikk riktig langsomt, enda overveiende om jeg skulle gi meg av med vertinnen. Jeg var i denne stund ganske forstyrret av raseri, og jeg tenkte på den verste blodsutgydelse, et trykk som kunne legge henne død på stedet, et spark i magen. Et bybud går forbi meg i porten, han hilser, og jeg svarer ikke; han henvender seg til madamen bak meg, og jeg hører at han spør etter meg; men jeg vender meg ikke om.

Et par skritt utenfor porten innhenter bybudet meg, hilser på ny og standser meg. Han gir meg et brev. Heftig og uvillig river jeg det opp, en tikrone faller ut av konvolutten, men intet brev, ikke et ord.

Jeg ser på mannen og spør:

»Hva er dette for slag narrestreker? Hvem er brevet ifra?«

»Ja, det vet jeg ikke,« svarer han, »men det var en dame som ga meg det.«

Jeg stod stille. Bybudet gikk. Da stikker jeg pengeseddelen atter inn i konvolutten, krøller det hele riktig godt sammen, vender om og går bort til vertinnen, som enda holder utkikk etter meg fra porten, og kaster henne seddelen i ansiktet. Jeg sa ikke noe, ytret ikke en stavelse, jeg iakttok bare at hun undersøkte det sammenkrøllede papiret før jeg gikk ...

He, det kunne man kalle å oppføre seg med ære i livet! Ikke si noe, ikke tiltale pakket, men ganske rolig krølle sammen en stor pengeseddel og kaste den i øynene på sine forfølgere. Det kunne man kalle å opptre med verdighet! Slik skulle de ha det, de dyrene! ...

Da jeg var kommet på hjørnet av Tomtegaten og Jernbanetorvet, begynte plutselig gaten å svinge rundt for øynene mine, det suste tomt i hodet mitt, og jeg falt inn mot en husvegg. Jeg kunne simpelthen ikke gå lenger, kunne ikke engang rette meg opp fra den skjeve stillingen; slik som jeg var falt inn mot veggen, slik ble jeg stående, og jeg følte at jeg begynte å tape besinnelsen. Min vanvittige vrede forhøyedes bare ved dette anfallet av utmattelse, og jeg løftet foten og stampet i fortauet. Jeg gjorde også forskjellige andre ting for å komme til krefter, bet tennene sammen, rynket pannen, rullet fortvilet med øynene, og det begynte å hjelpe. Min tanke ble klar, jeg forstod at jeg holdt på å forgå. Jeg satte hendene frem og støtte meg tilbake fra veggen; gaten danset fremdeles rundt med meg.

Jeg begynte å hikke av raseri, og jeg stred av min innerste sjel med min elendighet, holdt riktig tappert stand for ikke å falle om; jeg aktet ikke å synke sammen, jeg ville dø stående. En arbeidskjerre ruller langsomt forbi, og jeg ser at det er poteter i den kjerren, men av raseri, av halsstarrighet finner jeg på å si at det slett ikke var poteter, det var kålhoder, og jeg bandte grusomt på at det var kålhoder. Jeg hørte godt hva jeg selv sa, og jeg sverget bevisst gang etter gang på denne løgnen, bare for å ha den desperate tilfredsstillelsen at jeg begikk stiv mened. Jeg beruset meg i denne makeløse synden, jeg rakte mine tre fingre i været og sverget med dirrende lepper i Faderens, Sønnens og Den Helligånds navn at det var kålhoder.

Tiden gikk. Jeg lot meg falle ned på et trappetrin ved siden av meg og tørket svetten av min panne og hals, trakk pusten og tvang meg til å være rolig. Solen gled ned, det led ut på ettermiddagen. Jeg begynte igjen å gruble over min stilling; sulten ble skammelig mot meg, og om noen timer ville det atter være natt; det gjaldt å finne på en råd mens det ennå var tid. Mine tanker begynte igjen å kretse om logihuset som jeg var blitt fordrevet fra; jeg ville aldeles ikke vende tilbake dit, men kunne allikevel ikke la være å tenke på det. Egentlig hadde konen vært i sin gode rett til å kaste meg ut. Hvor kunne jeg vente å få bo hos noen når jeg ikke kunne betale for meg? Hun hadde ovenikjøpet gitt meg mat nå og da; endog i går aftes, da jeg hadde oppirret henne, hadde hun budt meg to smørbrød, av godhet hadde hun budt meg dem fordi hun visste at jeg trengte til dem.

Så jeg hadde intet å beklage meg over, og jeg begynte mens jeg satt på trappen å be og tigge henne i mitt stille sinn om tilgivelse for min oppførsel.

Tikronen! Jeg plystret en gang med munnen. Brevet som budet brakte, hvor kom det fra? Først nå i dette øyeblikk tenkte jeg klart over dette og ante med ett hvordan det hele hang sammen. Jeg ble syk av smerte og skam, jeg hvisket Ylajali noen ganger med hes stemme og rystet på hodet. Var det ikke meg som endog så sent som i går hadde bestemt meg til å gå henne stolt forbi når jeg traff henne, og vise henne den største likegyldighet? Og istedenfor det hadde jeg bare vekket hennes medlidenhet og avlokket henne en barmhjertighetsskilling. Nei, nei, nei, der ble aldri ende på min nedverdigelse! Ikke engang overfor henne hadde jeg kunnet hevde en skikkelig stilling; jeg sank, sank på alle kanter hvor jeg vendte meg hen, sank til knærne, sank til livs, dukket meg under i vanære og kom aldri opp igjen, aldri! Det var toppunktet!

Kunne jeg ikke atter skaffe til veie disse ti kronene på en eller annen måte? Å gå tilbake til vertinnen og få pengeseddelen tilbakelevert av henne, nyttet nok ikke; der måtte også finnes en annen råd når jeg tenkte meg om, når jeg bare anstrengte meg riktig meget og tenkte meg om. Her var det ved Gud ikke nok å tenke bare på alminnelig vis, jeg fikk tenke så det slet meg gjennom hele mitt menneskeverk, etter en utvei til disse ti kronene. Og jeg satte meg til å tenke svare.

Klokken kunne vel være omkring fire. Om et par timer kunne jeg kanskje treffe teatersjefen, hvis jeg bare hadde hatt dramaet mitt ferdig. Jeg tar manuskriptet opp, der jeg sitter, og vil med makt og vold få i stand de tre-fire siste scenene. Jeg tenker og svetter og leser over fra begynnelsen, men kommer ingen vei. «Ikke noe pærevæv!» sier jeg. «Ingen stivnakkethet her!» Og jeg skriver løs på dramaet mitt, skriver ned alt som faller meg inn, bare for å bli raskt ferdig og komme av gårde. Jeg ville innbille meg selv at jeg hadde et nytt stort øyeblikk. Jeg løy meg full, bedro meg åpenlyst og skrev i vei, som om jeg ikke behøvde å søke etter ordene. «Det er godt! Det er virkelig et funn!» hvisket jeg av og til. «Skriv det bare ned!»

Til slutt begynner imidlertid mine siste replikker å bli meg mistenkelige. De stakk så sterkt av mot replikkene i de første scenene. Dessuten hadde det slett ikke lagt seg noen middelalder over munkens ord. Jeg knekker blyanten min mellom tennene, springer opp, river manuskriptet i stykker, river hvert blad i stykker, kaster hatten min på gaten og tramper på den. «Jeg er fortapt!» hvisker jeg for meg selv. «Mine damer og herrer, jeg er fortapt!» Og jeg sier ikke annet enn disse ordene så lenge jeg står der og tramper på hatten.

En politibetjent står noen få skritt borte og iakttar meg. Han står midt ute i gaten og legger ikke merke til noe annet enn meg. Idet jeg slår hodet opp, møtes øynene våre. Han hadde kanskje stått der en lang stund og bare sett på meg. Jeg tar hatten opp, setter den på og går bort til mannen.

«Vet De hvor mange klokken er?» sier jeg.

Han venter en stund før han haler frem uret sitt, og tar ikke øynene bort fra meg imens.

«Vel fire,» svarer han.

«Akkurat!» sier jeg. «Vel fire, fullkommen riktig! De kan Deres ting, hører jeg, og jeg skal tenke på Dem.»

Dermed forlot jeg ham. Han ble ytterst forbauset over meg, sto og så etter meg med åpen munn og holdt fremdeles uret i hånden. Da jeg var kommet utenfor Royal, vendte jeg meg om og så tilbake: enda sto han i samme stilling og fulgte meg med øynene.

He-he, slik skulle man behandle dyrene! Med den mest utvalgte uforskammethet! Det imponerte dyrene, det satte skrekk i dyrene… Jeg var særdeles tilfreds med meg selv og ga meg atter til å synge et stykke. Anspent av opphisselse, uten å føle noen smerte mer, uten engang å kjenne noe ubehag av noe slag, gikk jeg lett som en fjær henover hele torvet, dreide opp ved Basarene og slo meg ned på en benk ved Vår Frelsers.

Kunne det ikke også være temmelig likegyldig om jeg sendte den tikronen tilbake eller ei? Når jeg hadde fått den, så var den min, og det var visselig ikke nød der hvor den kom fra. Jeg måtte jo dog ta imot den når den uttrykkelig ble sendt til meg. Det var ingen mening i å la bybudet beholde den. Heller ikke gikk det an å sende tilbake en helt annen tikrone enn den jeg hadde fått. Så det var ingenting å gjøre ved det.

Jeg forsøkte å se på ferdselen omkring på torvet foran meg og sysselsette tankene mine med likegyldige ting, men det lyktes meg ikke, og jeg beskjeftiget meg stadig med tikronen. Til slutt knyttet jeg hendene og ble vred. Det ville såre henne, sa jeg, hvis jeg sendte den tilbake. Hvorfor skulle jeg da gjøre det? Bestandig skulle jeg gå og holde meg for god til alt mulig, ryste hovent på hodet og si nei takk. Nå så jeg hva det førte til: jeg sto atter på bar gate. Selv når jeg hadde den beste anledning til det, beholdt jeg ikke mitt gode, varme losji. Jeg ble stolt, spratt opp ved det første ord og var karen min, betalte ti kroner til høyre og venstre og gikk min vei… Jeg gikk skarpt i rette med meg selv fordi jeg hadde forlatt losjiet og igjen brakt meg i vanskelige omstendigheter.

Forresten ga jeg den lysegule fan alt sammen! Jeg hadde ikke bedt om den tikronen, og jeg hadde nesten ikke hatt den mellom hendene en gang, men gitt den bort straks, betalt den ut til ville fremmede mennesker som jeg aldri ville få se igjen. Den slags mann var jeg: betalte alltid til siste skilling når det gjaldt noe. Kjente jeg Ylajali rett, angret hun heller ikke på at hun hadde sendt meg de pengene. Hva satt jeg da og huserte for? Det var rett og slett det minste hun kunne gjøre, å sende meg en tikrone nå og da. Den stakkars piken var jo forelsket i meg, he, kanskje dødelig forelsket i meg til og med… Og jeg satt og blåste meg dyktig opp ved denne tanken. Det var ingen tvil om at hun var forelsket i meg, den stakkars piken!…

Klokken ble fem. Jeg falt atter sammen etter min lange nervøse opphisselse og begynte på ny å føle den tomme susen i hodet. Jeg stirret rett frem, holdt øynene stive og så ut for meg henimot Elefantapoteket. Sulten raste riktig sterkt i meg da, og jeg led mye. Mens jeg sitter slik og ser inn i luften, klarnes det litt etter litt for mitt stive blikk en skikkelse, som jeg til slutt ser helt tydelig og kjenner igjen: det er kakekonen ved Elefantapoteket.

Jeg rykker til, retter meg opp på benken og begynner å tenke meg om. Jo, det hadde sin riktighet: det var den samme konen foran det samme bordet på det samme stedet! Jeg plystrer et par ganger og knipser i fingrene, reiser meg opp fra benken og begynner å gå bort mot apoteket. «Ikke noe tull!» Jeg ga fan i om det var syndens penger eller gode norske hokepenger av sølv fra Kongsberg! Jeg ville ikke være latterlig. Man kunne dø av for mye hovmod…

Jeg går fram til hjørnet, tar sikte på konen og stiller meg opp foran henne. Jeg smiler, nikker kjent og innretter ordene mine som om det var en selvfølge at jeg ville komme tilbake en gang.

«Goddag!» sier jeg. «De kjenner meg kanskje ikke igjen?»

«Nei,» svarer hun langsomt og ser på meg.

Jeg smiler enda mer, som om det bare var hennes kostelige spøk at hun ikke kjente meg, og sier:

«Husker De ikke at jeg ga Dem en hel del kroner en gang? Jeg sa ikke noe ved den anledningen, så vidt jeg husker; det gjorde jeg ikke. Det pleier jeg ikke å gjøre. Når man har med ærlige folk å gjøre, så er det unødvendig å avtale noe og så å si opprette kontrakt for hver lille ting. He-he! Jo, det var meg som overleverte Dem de pengene.»

«Nei, jaså, var det Dem! Ja, nå kjenner jeg Dem nok også, når jeg tenker meg om…»

Jeg ville forebygge at hun skulle begynne å takke meg for pengene, og sier derfor raskt, idet jeg allerede søker med øynene omkring på bordet etter matvarer:

«Ja, nå kommer jeg for å få kakene.»

Det forstår hun ikke.

«Kakene,» gjentar jeg. «Nå kommer jeg for å få dem. I hvert fall en del, første forsyning. Jeg trenger ikke alt i dag.»

«Kommer De for å få dem?» spør hun.

«Jøss, kommer jeg for å få dem, ja!» svarer jeg og ler høyt, som om det burde ha vært innlysende for henne allerede straks at jeg kom for å få dem. Jeg tar også nede på bordet en kake, et slags franskbrød, som jeg begynner å spise på.

Da konen ser dette, letter hun seg opp i kjellerhullet, gjør uvilkårlig en bevegelse som for å beskytte varene sine, og hun lar meg forstå at hun ikke hadde ventet meg tilbake for å berøve henne dem.

«Ikke det?» sier jeg. «Jaså, ikke det? De var meg virkelig en kostelig kone! Hadde hun noensinne opplevd at noen hadde gitt henne til forvaring en slump kroner, uten at vedkommende hadde krevd dem tilbake? Nei, ser De der! Trodde hun kanskje at det var stjålne penger, siden jeg hadde slengt dem til henne på den måten? Nå, det trodde hun dog ikke. Det var enda godt, virkelig godt! Det var, om jeg så må si, snilt av henne at hun dog holdt meg for en ærlig mann. Ha-ha! Jo, hun var virkelig god!»

«Men hvorfor ga jeg henne da pengene?» Konen ble forbittret og ropte høyt om det.

Jeg forklarte hvorfor jeg hadde gitt henne pengene, forklarte det dempet og ettertrykkelig: Det var min vane å gå frem på den måten, fordi jeg trodde alle mennesker så godt. Bestandig når noen bød meg en kontrakt, et bevis, så ristet jeg på hodet og sa nei takk. Det skulle Gud vite at jeg gjorde!

Men konen forsto det fremdeles ikke.

Jeg grep til andre midler, talte skarpt og frabad meg vrøvl. Hadde det aldri hendt at noen andre hadde betalt henne forskudd på lignende måte? spurte jeg. Jeg mente naturligvis folk som hadde god råd, for eksempel noen av konsulene? Aldri? Ja, det kunne ikke jeg hjelpe for at det var en for henne fremmed omgangsmåte. Det var skikk og bruk i utlandet. Hun hadde kanskje aldri vært utenfor landets grenser? Nei, ser De der! Da kunne hun slett ikke tale med i denne saken … Og jeg tok etter flere kaker på bordet.

Hun knurret vredt, vegret seg hårdnakket for å utlevere noe av det hun hadde på bordet, rykket til og med et stykke kake ut av hånden min og la det tilbake på plassen sin. Jeg ble vred, slo i bordet og truet med politiet. Jeg skulle være nådig mot henne, sa jeg; hvis jeg tok alt som var mitt, så ville jeg ruinere hele butikken hennes, for det var en farlig masse penger jeg hadde levert henne i sin tid. Men jeg ville ikke ta så mye, jeg ville i virkeligheten bare ha halv valuta. Og jeg skulle ovenikjøpet ikke komme igjen mer. Det måtte Gud bevare meg for, ettersom hun var av den slags mennesker …

Endelig la hun frem noen kaker til en ublu pris, fire fem stykker, som hun takserte til det høyeste hun kunne finne på, og bad meg ta dem og gå min vei. Jeg kranglet fremdeles med henne, påstod at hun snytt meg for minst en krone av pengene og dessuten utsugde meg med sine blodige priser. Vet De at det er straff for slike kjeltringstreker? sa jeg. Gud bevare Dem, De kunne komme på slaveriet for livstid, gamle asen! Hun slengte enda en kake bort til meg og bad meg nesten tennerskjærende om å gå.

Og jeg forlot henne.

He, make til uetterrettelig kakekone skulle man aldri ha sett! Hele tiden mens jeg gikk hen over torvet og åt på kakene mine, talte jeg høyt om konen og hennes uforskammethet, gjentok for meg selv hva vi begge hadde sagt til hverandre, og syntes at jeg hadde vært henne langt overlegen. Jeg åt av kakene i alle folks påsyn og talte om dette.

Og kakene forsvant én etter én; det forslø intet, hvor mye jeg tok til livs, jeg var like bunnløst hungrig. Herregud da, at det ikke ville forslå! Jeg var så grådig at jeg endog nær hadde forgrepet meg på den siste kaken, som jeg helt fra begynnelsen hadde bestemt meg til å spare, gjemme til den lille nede i Vognmannsgaden, gutten som hadde lekt med papirstrimlene. Jeg husket ham stadig, kunne ikke få meg til å glemme minen hans da han sprang opp og bante. Han hadde vendt seg om mot vinduet mitt da mannen spyttet ned på ham, og han hadde sett etter om også jeg skulle le av det. Gud vet om jeg nå traff ham når jeg kom derned! Jeg anstrengte meg sterkt for å komme hurtig ned i Vognmannsgaden, passerte det stedet hvor jeg hadde revet dramaet mitt i stykker, og hvor enda noe papir lå igjen, omgikk politibetjenten som jeg nyss hadde forbauset så med min oppførsel, og stod til sist ved trappen hvor gutten hadde sittet.

Han var der ikke. Gaten var nesten tom. Det tok til å mørkne, og jeg kunne ikke bli gutten var; han var kanskje gått inn. Jeg la kaken forsiktig ned, reiste den på kant mot døren, banket hardt på og sprang min vei med det samme. Han finner den nok! sa jeg til meg selv; det første han gjør når han kommer ut, det er å finne den! Og øynene mine ble våte av glede over at den lille ville finne kaken.

Jeg kom ned til jernbanebryggen igjen.

Nå sultet jeg ikke mer, men den søte maten jeg hadde nytt, begynte å volde meg ondt. I hodet støyet også på ny de villeste tanker: Hva om jeg i hemmelighet overskar trossen til et av disse skipene? Hva om jeg plutselig ga meg til å rope på brann? Jeg går lenger ut på bryggen, finner meg en kasse å sitte på, folder hendene og føler at hodet blir mer og mer fortumlet. Og jeg rører meg ikke, gjør slett ingenting for å holde meg oppe mer.

Jeg sitter der og stirrer på «Copégoro», barken med det russiske flagget. Jeg skimter en mann ved rekken; babords røde lanterne lyser ned på hodet hans, og jeg reiser meg opp og taler over til ham. Jeg hadde ingen hensikt med å tale som jeg gjorde, jeg ventet heller ikke å få noe svar. Jeg sa:

«Seiler De i kveld, kaptein?»

«Ja, om en liten stund,» svarer mannen. Han talte svensk.

«Hm. De skulle ikke mangle en mann?» Jeg var i dette øyeblikk like glad enten jeg fikk avslag eller ei, det var meg likegyldig hvilket svar mannen ville gi meg. Jeg stod og ventet så på ham.

«Å, nei,» svarte han. «Det skulle da være en jungmann.»

En jungmann! Jeg gjorde et rykk på meg, snek brillene av og stakk dem i lommen, trådte opp på landgangen og skrev om bord.

«Jeg er ikke befaren,» sa jeg, «men jeg kan gjøre det. De setter meg til. Hvor går turen?»

«Vi er ballastet til Leeds etter kull for Cadiz.»

«Godt!» sa jeg og trengte meg inn på mannen. «Jeg er like glad hvor det bærer hen. Jeg skal gjøre arbeidet mitt.»

Han stod en stund og så på meg og tenkte seg om.

«Har du ikke faret før?» spurte han.

«Nei. Men som jeg sier Dem, sett meg til et arbeid, og jeg skal gjøre det. Jeg er vant til litt av hvert.»

Han tenkte seg atter om. Jeg hadde allerede satt meg levende i hodet at jeg ville ta med, og jeg begynte å engstes for å bli jaget i land igjen.

«Hva mener De så, kaptein?» spurte jeg endelig. «Jeg kan virkelig gjøre hva det skal være. Hva sier jeg! Jeg måtte være en dårlig mann om jeg ikke gjorde mer enn nettopp det jeg var satt til. Jeg kan ta to vakter i trekk om det gjelder. Det har jeg godt av, og jeg holder nok ut med det.»

«Ja, ja, vi kan forsøke det,» sa han. «Går det ikke, så kan vi jo skilles i England.»

«Naturligvis!» svarte jeg i min glede. Og jeg gjentok enda en gang at vi kunne skilles i England hvis det ikke gikk.

Så satte han meg til arbeid …

Ute i fjorden rettet jeg meg opp en gang, våt av feber og matthet, så innad mot land og sa farvel for denne gang til byen, til Kristiania, hvor vinduene lyste så blankt fra alle hjem.