Northanger Abbey

Catherine Morland var ikke født til å være en heltinne. Hun var en helt vanlig prestedatter fra Fullerton, som sprang i åsene med brødrene sine i stedet for å leke med dukker. Hun var ikke flink til musikk eller tegning, men hun elsket å lese romaner, særlig de som ga henne gåsehud. Hun satt ofte oppe til langt på natt med en bok i hendene, mens stearinlyset brant lavt og skyggene danset på veggene. Da hun var sytten år gammel, fikk hun sitt livs sjanse: de snille naboene Mr. og Mrs. Allen inviterte henne med til Bath. Hun pakket kjoler med mer iver enn omtanke og bestemte seg for å oppføre seg så voksent som hun kunne. Byen glitret for henne. Overalt var det lys, musikk og samtaler. Under det første ballet i Upper Rooms fikk hun nesten ikke danse, for hun kjente ingen og følte seg plutselig liten og usynlig. Men så ble hun presentert for en ung mann som smilte som om han visste en hemmelighet: Mr. Tilney. Han ertet henne forsiktig om dagbøker, dans og muslin, og hun lo mer enn hun hadde trodd var mulig med en hun nettopp hadde møtt. Stemmen hans var varm og blikket lunt, og hun merket at tiden fløy uten at hun la merke til det. Hun sov den kvelden med hjertebank og et nytt navn i tankene.

Neste dag var Mr. Tilney borte. Catherine ble skuffet og prøvde å late som hun ikke var det. Hun og Mrs. Allen gikk til Pump Room for å se på folk og drikke vann som visst skulle være sunt. Vannet smakte metall og jord, men hun tømte glasset av høflighet. Der møtte de Mrs. Thorpe, en gammel kjenning av Mrs. Allen, og hennes døtre. Den eldste, Isabella, var pen, pratsom og så ut som en venn man kunne fortelle alt til. Øynene hennes var store og levende, og hun grep Catherines arm med en fortrolighet som om de alltid hadde vært søstre. De to jentene fant raskt tonen over romaner. De snakket varmt om Udolphos mysterier, hvis skygger og låste dører de kunne like godt som sin egen hånd. Isabella hadde en liste over andre skrekkelige lesegleder og lovet å skaffe dem. Plutselig, i en smal gate, dukket Catherines bror James opp, brun i kinnene og glad. Ved siden av ham kom John Thorpe, Isabellas bror, som snakket høyt om hester, kjøretøy og alt som var dyrt. Han hilste et øyeblikk for å kunne snakke mer om seg selv, og inviterte Catherine med på kjøretur. Hun sa ja for å være høflig, men kjente ikke at hun gledet seg.

På et ball i Octagon Room en kveld lovte Catherine å danse med John Thorpe, men han kom for sent. Hun sto ved veggen og følte seg dum mens parene svingte forbi. Da så hun ham igjen: Mr. Tilney, nå med en søster, Miss Eleanor Tilney, som bar et vennlig alvor i blikket. Mr. Tilney ba henne danse, og hjertet fløy, men hun hadde allerede gitt ordet til Thorpe. Hun avslo, skuffet over egne høflighetsregler. Ordene satt fast som torner i halsen. Dansen med Thorpe var alt annet enn hyggelig. Han skrøt, bannet mot andre dansere og hørte ikke etter når hun snakket. Føttene hennes beveget seg, men tankene var et helt annet sted. Mellom to turer i dansen rakk Catherine å hilse kort på Miss Tilney, som smilte så varmt at det føltes som en unnskyldning for brorens forsvinning. Resten av kvelden følte hun seg som noen som sto i feil rom, mens James og Isabella var lykkelige i sitt. Catherine sov dårlig, men våknet neste dag med et fast mål: Hun ville bli kjent med Miss Tilney. Hun gikk til Pump Room, speidet, og så for seg et vennskap som var roligere enn Isabellas storm.

Før hun fant en eneste Tilney, rullet John Thorpe opp foran henne med en triumferende pisk. Han hadde planlagt en tur, sa han, og James og Isabella skulle også bli med. Catherine nølte. Hun hadde håpet på å møte Miss Tilney og kjente en uro i magen. Men ordet «må» lagde seg som en krok i samtalen, og hun endte i Thorpes vogn med vinden i håret og ord hun ikke hadde sagt ja til i magen. Turen var full av Thorpes skryt: hester som aldri ble trøtte, penger som aldri tok slutt, flasker som aldri ble tomme. Han pekte og gestikulerte mens landskapet fløy forbi. Catherine smilte tappert, men følte hun ble mindre for hver mil. Da hun kom hjem, fikk hun høre at Tilney-familien hadde vært ute og spankulert med Mrs. Allen. Hun hadde gått glipp av dem. Skuffelsen stakk som små nåler. Om kvelden på teatret strålte Isabella, hvisket at broren hennes var forelsket i Catherine, og at Mr. Tilney var tilbake. Catherine lo av den ene påstanden og følte det andre navnet brenne vennlig i kinnene.

En grå formiddag møtte hun endelig Miss Tilney i Pump Room. De snakket varsomt, men godt, og avtalte å gå tur neste dag. Catherine gikk hjem med lette skritt og merket at solen prøvde å bryte gjennom skyene. Så kom regnet. Mens Catherine sto ved vinduet og følte dråpene slå mot ruten, dukket Thorpe og Isabella opp med et nytt påfunn: en tur til Clifton og Blaize Castle. Catherine ville ikke. Hun skulle jo gå med Miss Tilney! Thorpe forsikret at Tilney-søsknene hadde reist ut av byen, han hadde det fra «sikker kilde». Stemmen hans var så sikker at tvilen hennes ble kvalt. Vognen satte av gårde. Da så Catherine Henry og Eleanor gå forbi, deres ansikter tydelige gjennom regnet. Hjertet hennes sank som en stein. Hun ba Thorpe stoppe. Han lo og ga hestene pisken. Vognen ristet videre. Da regnet og dagen ødela turen, kom de likevel halvbløte hjem. Catherine gikk neste morgen til Tilney-familiens hus for å forklare, men ble avvist ved døren. Hun merket den sjeldne sviingen av skam som la seg som et tørt blad i brystet. Senere på teatret møtte hun Henry. Han hilste kjølig, men hun ba om unnskyldning med alt hun hadde av sannhet, og ble tilgitt. Han fortalte at det var faren, generalen, som hadde sagt nei til besøket. General Tilney hadde sett Catherine og syntes godt om henne, sa andre; rykter begynte å danse rundt henne uten at hun hadde invitert dem.

Neste dag presset Thorpe henne igjen til en utflukt. Catherine sa nei. Hun hadde avtale med Miss Tilney, og denne gangen sto hun fast. Thorpe ble mørk i ansiktet og gikk rett til Tilney-huset for å si at Catherine ikke kunne komme. Catherine løp etter og forklarte selv, ærlig og andpusten, og ble møtt med vennlighet av både Henry, Eleanor og generalen. De forsto. General Tilney inviterte henne til middag, men hun måtte hjem til Allens. Hun gikk hjem med lett hjerte og løftet panne. Mr. Allen nikket bifall da hun fortalte alt. Ikke kjør mer med Thorpe, sa han tørt, og hun følte seg friere bare av de ordene. Dagene etter ble bedre. Vennskapet med Eleanor vokste, og sammen med Henry ble hun kjent med en stillere form for glede enn de høye ballene ga. De gikk turer langs elven og snakket om bøker og mennesker. General Tilney var opptatt av henne, nesten for mye. Han likte å vise frem huset, å nevne middagstider og sølv. Hun ble smigret, men forsto ham ikke helt. Isabellas pratsomhet gled etter hvert over i noe skarpt. John Thorpe ga seg ikke, men hun lyttet mindre og mindre.

En solfylt formiddag tok Henry og Eleanor Catherine med til Beechen Cliff. Luften var klar og himmelen høy. De snakket om bøker, og Catherine ble overrasket over at Henry likte de samme romanene som hun. Han kunne sitere scener som fikk henne til å le av seg selv og sine egne skremsler. Men han snakket også varmt om historie og reiseskildringer, mens Catherine innrømmet at hun hadde hoppet over de kapitlene før. Han forklarte hva som gjorde landskap vakkert, om det maleriske i trær som ikke sto helt rett, og i skyer som ikke var helt snille. Hun så seg rundt med nye øyne og følte verden åpne seg bittelitt. Catherine sa en klønete setning om en kommende grusomhet i London, og fikk Eleanor til å stivne før Henry lo og reddet henne: hun mente en bok, ikke et opprør. Pinligheten gikk over som en varmebølge som trekker seg tilbake. Samme dag inviterte Eleanor henne til middag om to dager. Catherine så frem til det med glede, men neste morgen kalte Isabella henne brått til seg med store øyne og hemmelige smil, som om noe hun ønsket veldig hadde skjedd.

Isabella kunngjorde at hun og James var forlovet. Catherine ble vill av glede, danset nesten gjennom stuen og klemte begge. James måtte hjem for å spørre foreldrene om samtykke, men alle visste svaret. Catherine skrev til Fullerton, og svaret kom snart: velsignelse og lykke. Hun leste brevet høyt for Isabella, og de lo og gråt om hverandre. John Thorpe skulle til London og prøvde før han dro å være skjermet romantisk. Han sa ting som fikk Catherine til å le høflig og se ut vinduet. Hun sa nei så vennlig hun kunne. Middagen hos Tilneys ble merkelig. Generalen var overstrømmende høflig, spurte om alt, men Henry og Eleanor virket tause, nesten triste. Catherine forsto ikke hvorfor. Maten smakte flatt, og latteren kom sjelden. Senere på ballet møtte de kaptein Frederick Tilney, Henrys eldre bror. Han var kjekk og viss på sin virkning. Isabella, som hadde sagt at hun ikke skulle danse, lot seg likevel føre ut. Mens de svingte rundt på gulvet, så Catherine at Isabellas øyne lyste på en måte de ikke gjorde med James. Etterpå forklarte hun det bort, men Catherine følte en prikkende uro som ikke forsvant. Et nytt brev fra James fortalte om fremtiden: et prestekall med fire hundre pund i året, men de måtte vente to eller tre år. Isabella smilte for stort. Catherine bestemte seg for å ikke la tanken feste seg.