Sherlock Holmes' eventyr voor 12 jaar

For Sherlock Holmes fantes det bare én kvinne: Irene Adler. Ikke fordi han elsket henne, for slikt holdt han seg borte fra. Han sa ofte at følelser var som sand i maskineriet når han ville tenke klart. Likevel ble hun stående i tankene hans, som en lysende strek som ikke lot seg viske ut.

Jeg så ham sjeldnere etter at jeg giftet meg. Jeg hadde flyttet fra Baker Street, og Holmes trivdes best alene blant bøkene sine. Noen kvelder lot han humøret svinge mellom kald, rastløs energi og sløv søken etter ro. En marskveld gikk jeg forbi huset vårt i Baker Street. Lyset skinte, og jeg så silhuetten hans gå raskt frem og tilbake. Minnene dro meg inn, og jeg ringte på.

Han hilste kort, men varmt med øynene. Vi tok plass ved peisen. Han rakk meg sigarer og pekte på flaska på bordet, akkurat som i gamle dager. Så skannet han meg fra topp til tå med det merkelige blikket sitt. – Ekteskap kler deg, Watson. Sju og et halvt pund mer rundt midjen, sa han. Jeg lo og krevde bevis. Han pekte på litt leire på buksen, en stripe på mansjetten, en skrå klakk. Når han forklarte, virket alt så enkelt at jeg ble litt irritert på meg selv. – Du ser, men du observerer ikke, sa han. – Hvor mange trappetrinn opp hit? Jeg visste det ikke. – Sytten, svarte han tørt.

Da banket det på. Inn kom en høy mann i maske, skjelvende av viktighet og pyntet til dramatikk. Han kalte seg grev von Kramm og krevde hemmelighold i to år. Holmes lente seg bakover. – Hvis Deres Majestet vil forklare, sa han. Mannen rev av masken. Han var arvekonge av Böhmen, med et navn så langt at jeg glemte halvparten før han var ferdig. Det var da jeg forsto at kvelden ikke kom til å bli rolig.

Saken var enkel og farlig. Kongen skulle gifte seg med en prinsesse. Men i London fantes et fotografi av ham sammen med en kvinne han ikke var forlovet med. Hun het Irene Adler. Hvis bildet kom ut, mente han at hele ekteskapet og rikets ære ville bli ødelagt. Han hadde prøvd alt: sendt tjenere med penger, innbrudd, trusler. Ingenting virket. – Hun har en sjel av stål, sa han, nesten beundrende.

Holmes tok adressen. Briony Lodge, St. John’s Wood. – Det vil bli ordnet, sa han, som om han allerede så løsningen inne i hodet. Neste dag dro han ut forkledd som en rødmosset stallkar. Da han kom tilbake, var han full av opplysninger. Huset var lite, døren vendte rett mot gaten, vinduene store, låsen skikkelig men ikke umulig. Irene red i parken klokken fem og kom hjem rundt sju. Og det kom ofte en advokat dit: Godfrey Norton.

Holmes fulgte etter advokaten og ble snart dratt inn i et løp mellom drosjer. Først Norton til St. Monica Church. Så Irene like etter. Presten ville ikke vie uten vitne. – Takk Gud, du duger, ropte Norton til Holmes da han stupte inn i kirken. Slik ble min venn vitne til ekteskapet mellom Irene Adler og Godfrey Norton. – Det endrer det meste, sa Holmes senere og gned hendene. – Nå er bildet like farlig for henne som for kongen. Det var det håpet vi trengte.

Han ba meg komme samme kveld. Planen var enkel og kald. Vi skulle få bråk utenfor huset, jeg skulle kaste en røykbombe gjennom vinduet når han ga tegn, og Holmes skulle se hvor Irene gjemte det hun ikke kunne miste i en brann. – Kvinner redder instinktivt det de verdsetter aller mest, sa han. Jeg nikket. Det var dristig. Men det var Holmes.

Gatene luktet våt stein. En håndfull kjeltringer Holmes hadde vervet, laget bråk utenfor Briony Lodge. En vogn, et skrik, et dytt. Holmes ble dratt med i tumulter og falt med rød maling over ansiktet. Irene ba oss bære ham inn i salongen. Hun var rolig, men det lyste farerfaring i øynene. Da jeg kastet røykbomben og ropte brann, så jeg henne bevege seg lynraskt. Hun løftet et skyvepanel over høyre ringesnor. I en smal fordypning blinket noe. Et øyeblikk senere var røyken vekk, og Holmes blunket svakt, som en mann som våknet fra et slag.

Vi forsvant like fort som vi kom, og avtalte å komme tilbake med kongen neste morgen og hente bildet. Men på vei tilbake til Baker Street passerte en slank ung gutt i ulster oss. Han løftet på hatten og sa lavt: – God natt, Mr. Sherlock Holmes. Vi gikk videre, og først da stivnet Holmes. – Stemmen, sa han, og slo seg i pannen. – Irene! Hun hadde fulgt ham forkledd, sett alt, og nå visste hun hvem hun sto overfor.

Neste morgen dro vi tre sammen til Briony Lodge. Døren sto åpen. – Fruen og hennes mann reiste med fem-femten fra Charing Cross i går, sa husholdersken. – De kommer ikke tilbake. Holmes fant panelet og rommet bak. Der lå det ingen kongelig skandale, bare et brev til ham – og et fotografi av Irene alene.

Irene skrev at brannalarmen hadde avslørt ham. Hun hadde vært skuespiller og var vant til forkledninger. Hun holdt bildet bare for å beskytte seg selv. Kongen var trygg. Hun ønsket oss godt og signerte: Irene Norton, født Adler. Kongen pustet lettet ut og kalte henne en storslått kvinne. Holmes ba kun om å få hennes portrett som honorar. Når han senere snakket om henne, sa han ikke navnet. Han sa bare kvinnen.

Dagene i Baker Street gikk som de pleide. Noen morgener virket saker så sprø at vi nesten lo dem ut, helt til en detalj fikk alt til å snu. Slik var det med Jabez Wilson, en vennlig pantelåner med knallrødt hår. Han fortalte at han i to måneder hadde fått høy lønn for å sitte på et kontor og kopiere oppslagsverk for noe som het Den Rødhårede Liga. En dag møtte han på jobb og så en pappskive på døren med ordene: Ligaen er oppløst.

Holmes rørte i pipetobakken, gikk gatelangs ved Saxe-Coburg Square og slo stokken taktfast mot fortauet som for å høre hva som skjulte seg under. Assistenten til Wilson het Vincent Spaulding. Han hadde kjemiflekkede fingre og var nesten for ivrig i tjenesten. Holmes lente seg ned og stirret på kneene i buksene hans. – En mann som sitter mye på harde gulv, mumlet han. Så ba han meg hente revolveren.

Vi gjemte oss i kjelleren under City and Suburban Bank samme natt, sammen med en etterforsker fra Scotland Yard. Ved to-tiden løftet hvite hender en stein i gulvet. Et glattkledd ansikt tittet opp. Holmes slo pistolen ut av hånden med jaktpisken sin. Politiet kneppet håndjern på mannen, som viste seg å være John Clay, barnebarn av en hertug og en av Londons dyktigste skurker. Tunnelen gikk fra Wilsons kjeller og hit. Ligaen var bare et skalkeskjul for å holde ham unna butikken mens nattearbeidet pågikk. Holmes smilte. Kjedsomheten hadde fått en knekk den kvelden.

En annen dag kom Miss Mary Sutherland. Hun var godtroende, bestemt og oppriktig ulykkelig. Hun var forlovet med en mann ved navn Hosmer Angel som forsvant ved kirkedøren på selve bryllupsdagen. Han hadde sendt henne brev skrevet på maskin. Selv signaturen var slått på med tastene. Han hvisket alltid, sa at han hadde vært syk i halsen, og bar briller som skjulte øynene. All post gikk via poste restante. Alt hos ham var uklart, som om han ville bli uskarp i minnene hennes.

Holmes leste brevene. Han så på små merker i skriften fra skrivemaskinen, små hakk på enkelte bokstaver. Så møtte vi Marys stefar, James Windibank. Han var glatt og vennlig, men det var noe hardt bak smilene. Holmes satte seg tungt tilbake da mannen hadde gått. – Samme maskin, sa han lavt. – Samme små skader på typene. Så fortalte han meg hele sannheten. Stefaren hadde kledd seg ut som Hosmer Angel for å binde Mary til et løfte om evig troskap til en mann som ikke fantes. Slik slapp han at hun giftet seg og tok med seg pengene sine. Holmes lot ham gå. Loven kunne ikke ta ham, og sannheten ville såre Mary mer enn hjelpe. – Den mannen går sin vei, sa Holmes stille. – Den ender ofte i galgen.

Et telegram førte oss vestover til Boscombe Valley. En mann, Charles McCarthy, var funnet død ved et lite tjern. Sønnen, James, ble arrestert for mord. Vitnene hadde hørt dem krangle. Det var blod. Et gevær. Alt pekte feil vei. Holmes bøyde seg over gresset og fant spor av en høy mann som haltet på høyre bein, men var venstrehendt. Sigarettstumpene var fra India og hadde vært røykt i et munnstykke. Støvlene var grove jaktstøvler. Og da James hvisket at farens siste ord hadde vært …rat, så Holmes seg et kart over Australia. Ballarat.

Senere ringte en eldre herre på døren vår. Det var John Turner, landeieren, faren til Alice, som var forelsket i James. Den gamle var syk, merket av tid. Han la alt frem. I unge dager hadde han og McCarthy møtt hverandre ved gullfeltene i Ballarat. Turner var kjent som Black Jack, en rå og farlig mann. McCarthy hadde brukt den hemme-lige historien til å presse ham i mange år. Ved tjernet den dagen sprakk tålmodigheten. McCarthy ville bruke datteren som brikke i et nytt spill. En stein ble løftet. Et liv endte. Holmes skrev bekjennelsen og la den i en skuff, bare for å åpne den om James ble dømt. Han ble frikjent. Turner døde måneder senere, stille. Holmes sto ved vinduet. – Der, ved Guds nåde, går Sherlock Holmes, sa han, som om også han kunne ha glidd én eneste fotlengde feil en mørk dag.

Stormkvelden jeg aldri glemmer, presset regnet mot rutene som med flate hender. Vinden pep i skorsteinen. Da kom John Openshaw, blek og oppskaket. Han fortalte om onkelen Elias, en streng mann som hadde levd i Amerika og holdt en låst messingkasse. En dag kom fem tørre appelsinkjerner i en konvolutt merket med tre røde K-er. – K.K.K., hvisket onkelen, og brente gamle papirer. To år etter kom et slikt brev til Johns far: Legg papirene på soluret. Faren døde kort etter. Og nå sto sønnen med fem kjerner i hånden.

Holmes leste en blå rand i en gammel notisbok: send kjerner, clear McCauley, koder fra en voldelig forening. Han slo opp i et leksikon og pekte på tre bokstaver: Ku Klux Klan. Foreningen sendte forvarsel. Deretter fulgte straff. Holmes så på poststempler og datoer. Han forsto hvorfor forsinkelsene hadde oppstått før: seilskip. Men nå var avsenderen nær. Han sendte Openshaw hjem med en plan: legg det siste papiret på soluret, slik brevet ba om, kjøp tid, hold deg hos folk, gå ikke alene.

Morgenen etter stod det i avisen at en ung mann var funnet død i Themsen ved Waterloo Bridge. Ingen tegn til vold. Holmes ble blek i ansiktet. Hele dagen pløyde han aviser, skipslister, alt som kunne gi en tråd. Barken Lone Star dukket opp: sett i Pondicherry, Dundee, og nå i London. Holmes sendte fem kjerner i en konvolutt til kaptein James Calhoun, med beskjed om at rettferdighet nærmet seg. Så fikk vi høre at et akterspeil med bokstavene L. S. hadde drevet i land. Skipet var sunket i storm. Hevnen druknet med kjølen. Holmes satte seg tungt. Noen saker løser man, andre blir en vekt du bærer lenge.

En sen kveld gikk jeg for å hente en venn ut av en stygg opiumshule i Upper Swandam Lane, men fant noe helt annet. En krokrygget røyker hevet hodet. Det var Holmes, forkledd. – En gentleman ved navn Neville St. Clair forsvant, sa han. Han ble sist sett i vinduet over denne hulen. Politiet fant klærne hans. En frakk full av mynter. Og de arresterte en heslig tigger med et forvrengt ansikt, Hugh Boone, som mistenkt.

Neste dag kom et brev fra Gravesend med Neville St. Clairs håndskrift og ring. Håp blusset opp i familien. Men Holmes var ikke fornøyd. Han stirret på det skitne ansiktet til Boone i arresten. – Gi meg en svamp og litt varmt vann, sa han. Et par drag, og malingen rann. Ansiktet under var rent og velstelt. Boone var Neville St. Clair.

Han la alt frem. Som ung journalist hadde han skrevet om tiggere. For å forstå dem, kledde han seg ut og satt på et hjørne. Første dag tjente han mer enn på en uke ved skrivebordet. Det ble et dobbeltliv. Han hadde en hemmelig dør i opiumshuset for raske skift. Den dagen han forsvant, så han plutselig konen i gaten. Han fikk panikk, skiftet ikke helt, kastet frakken full av mynter ut av vinduet for å forvirre, og ble så tatt av politiet som sin egen drapsmann. Vi lot ham gå med et løfte om at tiggeren Hugh Boone var død for alltid. Han skulle være far og ektemann i åpent dagslys.

Julen brakte en gås med en hemmelighet. En filthatt, slitt og klok, og en død gås fra Tottenham Court Road førte oss snart til grevinnen av Morcars blå karbunkel. Holmes løftet hatten, trakk konklusjoner som om han leste en bok: eieren het Henry Baker, var dannet men nedfor, drakk litt for mye, hadde nylig mistet selvtillit. Hatten og gåsa ble spor som ledet via en hyggelig pub, Alpha Inn, til en grossist og videre til Mrs. Oakshott som oppdrettet gjess.

Der knakk saken. Hovmesteren James Ryder, blek av redsel, brøt sammen og tilsto. Han hadde stjålet stenen fra et hotellrom, i panikk dyttet den ned i halsen på en gås han skulle levere til kjæresten som jobbet hos Mrs. Oakshott. Men gjess blir byttet, og London spiser spor til frokost. En annen mann hadde endt med den riktige fuglen. Steinen kom ut av fuglens kro da en sint kokk stappet hånden inn og fant julens dyreste overraskelse.

Holmes så på Ryder, som nesten krøp opp langs veggen av skam. – Loven ville knuse deg, sa han. – Men kanskje frykten og minnene gjør mer nytte. Han slapp ham fri. Julen er iblant tilgivelsens tid, ikke bare for å gi gaver, men for å gi noen en ny sjanse.

En aprilmorgen kom Helen Stoner, blek bak sløret. Hun holdt armen som om den fortsatt gjorde vondt etter et hardt grep. Hun bodde på Stoke Moran med sin stefar, dr. Grimesby Roylott, en voldsom mann som hadde bodd i India i mange år. Hennes tvillingsøster Julia var død i et låst rom, etter å ha hvisket ordene: det spraglete båndet. Nå hadde Helen fått sengen sin flyttet inn i søsterens gamle rom mens huset ble pusset opp. Og to netter på rad hadde hun hørt en lav, skarp hvisling i mørket.

Vi dro straks til Stoke Moran. Roylott suste inn på Baker Street før avreise og bøyde peispokeren som om den var lagd av bly. Holmes rettet den ut igjen etter at mannen var gått. – Det er styrke, men ikke klokskap, sa han rolig. På Stoke Moran fant han en ventil mellom rommene som ikke skulle være der, en klokkestreng som ikke var festet til noen bjelle, og en seng som var skrudd fast i gulvet. Det var også en melketallerken på Roylotts rom og en hundepiske med en liten snare. – Sterke motiver og et kaldt sinn, hvisket Holmes. – Vi kommer tilbake i natt.

Vi satt i mørket i Helens rom, uten å si et ord. Utenfor var det helt stille. Tiden gikk sakte, som om den måtte over en høy fjelltopp. Rundt klokken tre hørte vi den svake, skarpe lyden. Holmes tente fyrstikker, pisket den blinde klokkestrengen med stokken og ropte at jeg skulle sikte på ventilasjonsåpningen. Et skrik rev gjennom huset, så tung stillhet. Da vi stormet inn til Roylott, satt han død i stolen. Rundt pannen hans lå en tynn ring av gult og brunt, som et levende armbånd.

– Verdens farligste slange, sa Holmes stille. – Den spraglete bandasjen. Han hadde dressert den med melk og fløyte, og ledet den gjennom ventilen, langs klokkestrengen og ned i sengen. I natt ble den irritert av lyset og stokken min. Den krøp tilbake og bet sin egen herre. Slik dør onde planer ofte, sa Holmes, av sine egne midler. Vi tok Helen ut i morgenen, og første solstrålen var som et nytt pust.

En ung ingeniør, Victor Hatherley, kom til meg med en hånd der tommelen pleide å være. En natt hadde en mann ved navn Lysander Stark hentet ham for å se på en maskin som, påsto han, presset fullers-jord. Jobben var hemmelig og godt betalt. Hatherley lot seg lokke. Huset lå ute ved Eyford, og inne i kjelleren sto en diger jernpresse. Noe var galt. Oljeflekker luktet ikke olje. Maskinen var ren som en duk. En smal dør smalt igjen bak Hatherley, platen begynte å senke seg. Han skulle knuses sakte til ingenting.

I det avgjørende øyeblikket rev en ung kvinne ham løs gjennom en sprekk i panelet. Han klatret ut av vinduet. Da han hang i rammen, kom Stark løpende med en tung øks. Slaget traff hånden. Tommelen falt i gresset. Hatherley besvimte. Han våknet i en vogn med blod over alt, men var i live. Holmes, jeg og inspektør Bradstreet rakk huset i Eyford akkurat tidsnok til å se det stå i lys lue. I asken fant vi rester av smeltet metall – nikkel og tinn – verktøy for forfalskere. Gjerningsmennene var borte. Hatherley sukket, men smilte skjevt. – Jeg har i det minste fått meg en historie, sa han. – Og en erfaring som varer lenger enn en tommel.

Lord Robert St. Simon kom neste. Han var høy, plettfri og full av viktighet, men stemmen lå lavere enn frakken. Han skulle ha giftet seg med en rik amerikansk arving, Hatty Doran. Men bruden forlot frokosten og forsvant etter seremonien. En tidligere danserinne, Flora Millar, ble arrestert. Politiet fant et slør i Serpentine og en lapp med initialer.

Holmes så på baksiden av lappen. – Et dyrt hotellets logo, sa han. Vi gikk hjem. Holmes ba meg dekke for fem. Om kvelden kom et ungt par inn i stuen. – Mr. og Mrs. Francis Hay Moulton, sa Holmes. Hatty reiste seg, rakrygget og forferdet over alt som hadde skjedd. Hun hadde giftet seg i hemmelighet i Rocky Mountains med Frank, før hun reiste til London. Alle trodde Frank var død. Faren hennes presset henne til å gifte seg med en lord. Og så så hun Frank i kirkebenken den morgenen. Hun sendte en lapp gjemt i buketten, møtte ham etterpå og gikk. Hun hadde ikke ønsket skandale, men heller ikke svik. Lord St. Simon svelget stoltheten da sannheten kom på bordet. Han forlot huset vårt uten å røre maten, mer stiv enn sint. Holmes smilte sorgmuntert. – Noen ekteskap blir ikke nye, de blir de riktige, sa han.

En februarmorgen kom bankier Alexander Holder, knust av skam. Han hadde lånt ut penger til en mektig person og tatt berylkronen som pant. Den låst han i skrivebordet i huset sitt i Streatham. Midt på natten våknet han og fant sønnen Arthur med kronen i hendene. Et hjørne var bøyd. Tre beryler var borte. Arthur nektet å forklare seg og lot seg arrestere. Niesen Mary, som Holder elsket som en datter, besvimte ved synet og forsvant morgenen etter.

Holmes gikk en runde rundt huset alene. Han bøyde seg over et vindu mot stallen, søkte i snøen, og fant bueformede merker av våte, bare fotsåler på karmen. Han forsøkte å bøye et nytt hjørne av kronen. Den sprakk med et smell som ingen i huset kunne ha sovet gjennom. Arthur hadde ikke brutt det uten at alle våknet. Holmes kjøpte en brukt støvel fra en tjener og matchet den i snøen med spor fra en verdensvant herre: Sir George Burnwell. Historien var mørk og enkel. Mary var forelsket i Burnwell. Da Holder hadde lagt kronen frem i et ubetenksomt øyeblikk, ga Mary et tegn. Barføtt løp Arthur etter gjennom snøen da han skjønte hva som var i ferd med å skje. De slet i hver sin ende, og kronen brast. Arthur reddet resten og ble tatt av faren med hendene fulle, skyldig bare i kjærlighet og instinkt.

Holmes sporet opp Sir George. Han hadde allerede solgt de tre steinene billig. Holmes hentet dem tilbake en etter en, dyrt for lommeboken men mye verdt for en fars hjerte. Holder kysset klenodiet da det var helt igjen. – Jeg skylder gutten min en unnskyldning, sa han med hes stemme. Marys feil var en annen sak. Holmes mente at straffen som følger en slik gjerning av seg selv, ofte er tyngre og mer nyttig enn noen dom. Vi hørte senere at hun hadde forlatt London, og at Sir George hadde funnet en ny vei nedover.

Slik fortsatte sakene. Noen var farlige og storslåtte, andre små men skarpe. Uansett størrelse var de fulle av mennesker, valg og ulykker. Og ofte sto vi og holdt pusten på terskelen mellom dumdristighet og mot. Holmes kunne jage en tanke som en jeger følger spor i nysnø. Men noen ganger, som med Irene, som med de fem kjerner, måtte han bøye hodet for ting som ikke lot seg fange.

Violet Hunter kom med kloke øyne og et spørsmål jeg aldri hadde hørt før. – Bør jeg ta en stilling som guvernante når arbeidsgiveren krever at jeg klipper håret og alltid bruker en blå kjole? Jeg så på Holmes. Han løftet et øyenbryn. – Hvilken lønn? spurte han. Hun sa en sum som ville overraske selv en rik onkel. – Ta den, sa Holmes, – men send meg et telegram hvis noe virker farligere enn det ser ut.

Hun dro til Kobberbøkene i Hampshire. Der var husets herre, Jephro Rucastle, jovial og pressende, og hans yngre kone, taus og melankolsk. Violet fikk på seg en blå, brukt kjole, og ble satt på en stol med ryggen mot et stort vindu. Rucastle fortalte sjarmerende historier og lo altfor høyt. Hver gang hun rørte håret, stivnet Mrs. Rucastle. Violet ante at hun var blitt gjort lik noen andre. En dag skjulte hun et lite speil i fingrene og så ut. På veien sto en liten, skjeggete mann og speidet utålmodig. Hun løftet hånden uten å tenke. Mannen begeistret. Sekundet etter kom Rucastle og ba henne vifte ham vekk. Hun forsto at hun var en slags levende skygge.

Violet fant en hårdusk identisk med sin egen i en låst skuff. Hun gikk rundt huset og la merke til en egen fløy med vinduer som alltid var stengt. En dag da tjeneren Toller hadde glemt en nøkkel i en dør, snek hun seg inn i gangen der. Innenfor var det en annen dør, barrikadert med tau og en tung jernbjelke. Hun kjente at noen beveget seg der inne. Da ble hun tatt på fersken. Rucastle smilte bredt med øynene mørke. – Går du inn her igjen, sa han sakte, – kaster jeg deg til Carlo. Carlo var mastiffen som ble sultet hver natt for å bli farlig. Violet telegraferte Holmes.

Han ba henne låse Mrs. Toller i kjelleren hvis det ble nødvendig, og komme seg til Winchester. Om kvelden dro vi tilbake sammen. Toller snorket i stallen, og nøkkelen var vår. Vi skar tauene ved den barrikaderte døren, dyttet med skulderen og falt nesten inn. Rommet var tomt. Takluken sto åpen, en lett stige var trukket til side. Da ropte Rucastle nede i trappen. – Tyver! Hvor er min datter?

Vi løp ned. Rucastle ville slippe løs hunden. I gårdsplassen hoppet Carlo ut i mørket, beruset av sult. Et skrik, et tunkt fall, og så den forferdelige lyden av en kropp som blir revet. – Watson! sa Holmes kort. Jeg skjøt. Carlo ble stille. Rucastle lå stygt skadet, men i live. I kjøkkenet satt Mrs. Toller og snakket, roligere enn alle andre i huset. Datteren Alice, sa hun, var fra første ekteskap. Da hun ble gammel nok, ville Rucastle at hun skulle signere bort pengene sine. Hennes nei utløste trakasseri og streng innesperring. Hun ble syk. En sjømann, Mr. Fowler, hadde elsket henne gjennom vindusglimt og hemmelige ord. Mrs. Toller hjalp dem. De to fikk henne ut gjennom takluken kvelden før vi kom.

– De er gift nå, med spesiell lisens, smilte Mrs. Toller. Rucastle overlevde, men ble knekket både i stolthet og kropp. Hans kone tok vare på ham, og tjenerskapet visste alt. Violet dro tilbake til sitt eget liv. Hun ble bestyrer av en pikeskole i Walsall. Når jeg tenkte på henne senere, så jeg den blå kjolen ved vinduet og forsto hvordan en enkel handling kan bli et nett rundt et menneske. Og jeg var lettet over at akkurat den tråden røk.

Slik fylte sakene minneboken min med ansikter og øyeblikk. Irene, som vendte maktens spill mot sin like. Den unge Openshaw som druknet med fem tørre kjerner i lommen. En tigger som var en gentleman og valgte den enkleste lønnen for et vanskelig liv. En bankier som dømte sin egen sønn ved synet av en flekk, mens guttens nakne fotspor i snøen bar familieæren. Et vindu i Hampshire hvor en ung kvinnes ansikt ble etterlignet for å jage bort håp.

Holmes likte triumfens smak, men han drakk den aldri fort. Han kunne danse rundt en gåte som en katt rundt en speilblank dam, vente, se, og så slå til brått og sikkert. Han var streng med seg selv og vennlig med meg, selv når jeg spurte dumt. Han lo sjelden, men når han lo, var det varmt. Han sa at mennesker er mer interessante enn mysterier, men at mysterier hjelper oss å se mennesker klart.

Noen netter satt vi og røykte i lyset fra peisen. Da kunne han nevne Irene uten å se på meg. Han sa ikke mer enn ett ord. Det lød som noe mellom et smil og et sukk: kvinnen. Han beholdt portrettet hennes i et skrin. En gang tok han det frem, så på det en liten stund og la det stille tilbake. Jeg forsto at det bildet var mer enn et minne. Det var en målestokk for hjernen og hjertet hans på én gang.

Av og til spør folk meg om Holmes nådde alt han strakte seg etter. Det gjorde han ikke. Ingen gjør det. Men når en dør var stengt, fant han ofte en vindusspalte. Når en gåte var mørk, fant han en gnist. Når uretten virket trygg, skled han inn som en tynn skygge mellom tanke og handling og vred på nøkkelen.

Jeg har skrevet ned disse tolv eventyrene fordi de ikke bare er gåter. De er historier om mot, om dumhet, om grådighet og om godhet. De er om mennesker som lyktes, og om mennesker som falt. De er om løfte og svik, om å se og ikke se, om farlige kjellere og varme kjøkkenbord. De er om hvordan en bestevenn kan stå litt bak deg, med pipe i hånden og ro i stemmen, og minne deg på at selv den skarpeste tanke ikke har verdi hvis den ikke også rommer barmhjertighet.

En kveld la Holmes pipen bort og så på meg. – Watson, sa han, – mennesket tror ofte at det styrer alt. Men det gjør det ikke. Vindene gjør som de vil. Hjertene også. Vår jobb er å se klart i det som kan ses. Resten må vi bære med måte. Jeg nikket. I peisen spraket det. Utenfor lå London, stor og mørk, full av gater og skjebner. Jeg tenkte på alle dem vi hadde møtt. Og da jeg gikk hjem, hørte jeg enda fottrinnene etter en kvinne i herredrakt og en stemme som sa lavt i natten: God natt, Mr. Sherlock Holmes.