Madame Bovary: A Provincial Love StoryLeeftijdsaangepaste versie

Vi satt i klasserommet da rektoren kom inn med en ny gutt som ikke hadde skoleuniform. Han var litt klossete, høy for alderen, håret var klipt rett over pannen som på en landsbykorgutt. Jakken hans var grønn og for trang i armhulene, så de røde håndleddene stakk ut. Han hadde gule bukser, blå strømper og sko med nagler under. Han virket ordentlig, men utilpass, som om han visste at han ikke hørte helt hjemme.

Vi begynte timen. Den nye rørte knapt på seg. Da læreren ropte ham opp, falt den merkelige luen hans i gulvet, halv stiv av hvalbarduner og pyntet med kaninskinn og fløyel. Alle lo. "Bli kvitt hjelmen," sa læreren, og det ulmet ny latter. Gutten reiste seg, dro pusten og ropte navnet sitt så høyt at det kom ut som et rart ord: "Charbovari!" Latteren brøt løs igjen. Læreren fikk omsider tak i det riktige: Charles Bovary. Han måtte sitte på skammekrakken og skrive latinske linjer om at han var latterlig. Hele resten av dagen satt han stille mens papirlapper traff ansiktet hans. Han lot som ingenting, men kinnene brant.

Charles kom fra landet. Faren hadde vært underkirurg i hæren, en flott kar som hadde giftet seg for medgiftens skyld, levd godt en stund og så sløst bort pengene. Moren var streng og ordnet alt, og sendte sønnen på skolen da hun ikke lenger orket å lære ham latin i sakristiet mellom begravelser. Charles var aldri best, aldri verst. Han strevde seg midt på treet, tok medisinstudier, sovnet ofte over bøker fulle av ord han ikke forsto, lærte å spille domino og drikke punsj, strøk på en eksamen, klarte den neste.

Han slo seg ned som lege i Tostes, en flat landsby, og giftet seg – på morens råd – med en eldre, sur enke som alltid hadde vondt et sted og som styrte ham med harde hender. Han sa ikke nei. Han visste ikke helt hvordan.

En natt banket en mann på døren. En bonde hadde brukket beinet på Bertaux, gården hans. Charles red av gårde i mørket. På kjøkkenet på Bertaux var ilden stor, og bondens datter, Emma, sto i blå kjole og sydde bandasjer. Hun prikket seg i fingeren og sugde bort de små bloddråpene.

Neglene hennes var hvite, litt mandelformede, og øynene brune som kunne virke helt svarte på grunn av de mørke vippene. Hun så på ham rett frem, uten å blunke.

Det var som om hun ventet på noe, som om hun allerede hadde bestemt seg for hva hun ville se. Da alt var forbundet, spiste de ved en liten bordende under en himmelseng trukket i mønstrete stoff, der lukten av irisrot blandet seg med den fuktige duften av sengetøy. Over sengen hang et tegnet hode av gudinnen Minerva, "Til kjære pappa," sto det på rammen.

Da Charles skulle dra, husket han pisken. Den hadde falt mellom to sekker. Emma bøyde seg for å ta den opp. Han strakte seg forbi, og brystet hans børstet ryggen hennes. Hun rettet seg opp, rød i kinnene, og rakte ham pisken over skulderen.

Det var ingenting. Det var alt. Etterpå kom han stadig tilbake, oftere enn han hadde lovet, og sa til seg selv at det var på grunn av pasienten.

Men egentlig var det på grunn av Emma. Hun snakket om klosterskolen, om å danse og tegne, om musikken hun hadde øvd på. Hun drakk likør fra et langstett glass og slikket den siste dråpen på kanten med en liten tunge mellom små tenner. Hjemme var kona hans mistenksom og skarp, og jo mer hun klaget, desto varmere glødet minnet av Emmas blikk.

Så sprakk en notars regnskaper, og det viste seg at enken ikke hadde de pengene hun hadde sagt. Det ble skrik og gråt. En dag spyttet hun blod over vaskekummen i gårdsrommet og falt sammen. Plutselig var Charles enkemann. Han gråt, og trodde – kanskje – at hun hadde elsket ham til slutt. Gamle Rouault fra Bertaux kom for å betale for beinet og for å trøste. Han snakket rolig om at sorg går over ved arbeid og tid. Han sa også at datteren tenkte på legen. Og han inviterte Charles tilbake.

Våren kom. På Bertaux var alt som før. Emma sydde, så ut vinduet, fortalte om hvordan alt var bedre i by om vinteren fordi landet var så kjedelig selv i sol. Charles lo til historiene i gårdsplassen, men inne i ham var det tomt som før, bortsett fra når han hørte kaffekoppen klirre på asjetten og Emmas kjole hvisle når hun gikk. Han bestemte seg – der i grøftekanten med stjernene høyt over seg – for å fri. Men tungen var tung hver gang han prøvde.

Gamle Rouault merket rødmen i ansiktet hans og hvordan han ble stille i døren. Han tenkte at datteren hans var for klok for melkespann og skitne fjøs, og at legen var ordentlig, ikke kravstor, og sikkert ikke ville forlange stor medgift. En dag sa Charles endelig noen halvkvedede setninger om "lykke" og "to mennesker". Bondens latter kom først, deretter ordene: "Jeg spør henne. Om det blir ja, ser du den ytterste lemmen på skodden åpen." Charles sto ved veien og stirret på vinduet. Den svingte opp. Han løp.

Bryllupet ble en stor bondesammenkomst. Folk kom i vogner og kjerrer fra alle retninger. Kjoler og halstørklær var pyntet som til bys, menn i frakker og arbeidsbluser blandet seg, noen var nyrakede med små kutt i kinnene. Det ble båret frem steker, kalvestuing, frikassé, skåler med gul krem prydet med brudeparets bokstaver i sukkerstreker. En bakermester fra Yvetot hadde laget en hel liten by av kaker: en blå papptempel med portikoer, et fangehull av Savoykake med sukkerfortifikasjoner, og i en grønn "eng" jamsjøer med nøtteskallbåter.

En sjokoladecupid sto i huske på toppen, ekte roser bundet til vaieren. Noen sovnet ved bordet, og hestene løp løpsk på måneskinnsveiene da de endelig ble spent for. Emma hadde ønsket et bryllup ved midnatt med fakler. Det fikk hun ikke. Men skodden åpnet seg, og hun gikk inn i et nytt liv.

De flyttet til Tostes. Charles var henrykt av alt hun gjorde. Han kjøpte en brukt dogcart og lot den skinne med nye lamper. Han kysset henne på nakken når hun kledde seg, jegeren i ham våknet for hver minste latter hun slapp. Han syntes han endelig hadde fått alt som manglet i ham: en vakker, klok kvinne som kunne spille klaver og tegne små trær og slottsmurer han hengte i store rammer. Om kveldene fortalte han om pasientene, la seg på ryggen på sofaen og sovnet med en nattlue som ikke helt dekket ørene. Han var fornøyd. Det var det som var problemet.

Emma hadde trodd at ekteskap betydde stor lykke. I klosteret hadde hun elsket lukten av røkelse, de vakre ordene om sjelen som en brud, historiene i romanene om røvede hertuginner under trærne om natten, triste helter med kapper og damene deres med hunder i seletøy. Da Charles kom til Bertaux første gang, hadde hjertet hennes hoppet. Hun trodde den store kjærligheten var kommet.

I Tostes lette hun etter den – i dikt hun hvisket ved måneskinn, i melankolske stykker på klaveret – men ingen gnist tente.

Charles snakket om været, om geitebåter på bekken, om ikke å bruke sukker for mye i teen. Han kunne ikke svømme, ikke fekte, hadde aldri vært i teateret i Rouen. Han syntes hun var lykkelig, og hun ble sint for lykken hun måtte gi ham uten å få sin egen igjen. Det var urettferdig, tenkte hun. Men hun visste ikke helt hvem hun var sint på.

En kveld kom det en invitasjon fra slottet Vaubyessard. Markien, som Charles hadde hjulpet med en byll, ville takke og ba dem til ball. De kjørte en ettermiddag, ankom idet lampene i parken ble tent. Salene var store, portrettene hang i gullrammer langs veggene, navnetrekkene klang av sjøslag og kriger. En gammel hertug med serviett bundet om halsen spiste grådig; man hvisket at han en gang hadde sovet i dronningers senger. Emma så ham og dirret. Hun smakte iskald champagne som kilte henne helt til knærne, hun smakte granatepler og ananas for første gang, og sukkeret virket finere enn hjemme.

Hun kledde seg som en skuespillerinne før hun gikk ned. Charles ville danse, men hun sa lavt at det fikk han ikke – de ville le. Hun gikk inn i salen, hørte strengene, så silkene, kjolene med blondekanter, menn med bleke ansikter og ro. En viscount spurte om en vals. Hun kunne ikke, men han sa han skulle lede.

De snurret, sakte, så fortere. Alt gikk rundt: lysene, møblene, gulvet som en skive. Hun kjente bena hans ved sine, hun lente pannen mot brystet hans da hun ble ør.

Senere sto hun ved vinduet, og musikken dirret ennå i ørene hennes da daggryet kom. På veien hjem fant Charles et portsigaretui i grønn silke på bakken. "To igjen," sa han fornøyd. Emma la det innerst i skapet og tok det ofte fram i smug. Hun luktet på tobakk og verbena og tenkte "Paris". Ordet skinte for henne som en stjerne på glasskrukker og pomader.

Dagene etter var tomme. Hun fulgte med fingeren på et kart over Paris, tegnet ruter i tankene og så for seg gasslykter som blusset. Hun abonnerte på dameblader, leste romaner om scener fra operaer og løp. Når hun la seg, tenkte hun på viscountens slanke midje og på vuggen av lyset i salene. På søndager ringte kirkeklokken sprukket, folk spilte korker ved vertshusdøren, en katt balanserte på et tak. Hun brant bryllupsbuketten sin en dag hun ryddet i skuffen: hvite papirblomster ble svarte sommerfugler som fløy opp gjennom skorsteinen. For henne betydde det noe som ikke kunne gjøres om. Hun så på asken og følte seg lett og tung på samme tid.

Charles så at hun ble blek og ofte ute av humør. Han trodde Tostes var skyld i det, og da hun fikk hoste og mistet appetitten, tok han henne til sin gamle lærer i Rouen. Denne sa det var nervene, at luftforandring var bra. De flyttet til Yonville-l'Abbaye, en liten markedsby der apoteket lyste rødt og grønt i skumringen, og gaten var akkurat lang nok til å skyte med børse gjennom.

Ved vertshuset L'Lion d'Or ble det alltid travelt dagen før markedet. Der møtte de apotekeren Homais, med skullcap på hodet, stor stemme og enda større meninger, og herr Binet, skatteoppkreveren, som alltid spurte etter den samme kroken i stuen og dreide serviettringer på et lite dreiebenk hjemme. Det var en by der alle kjente alle, og ingenting var hemmelig lenge.

Den kvelden kom også en ung mann inn i varmen med lyse krøller og stille manerer. Han het Léon Dupuis og var fullmektig hos notaren. Han var sjenert, høflig, og med en gang Emma nevnte sjøen, solnedganger, musikk som får en til å drømme, bøker som gjør hjertet varmt – nikket han, med øyne som glitret som speil av fjellvann.

De to snakket sammen om reiser de ikke hadde gjort, om byer de ikke hadde sett, og fant i hverandres ord det de savnet i alt rundt seg. Charles snakket om vær og vind med apotekeren. Léon så på Emma mens hun snakket, og hun kjente seg sett på en måte hun ikke hadde kjent på lenge.

Emma ble gravid. Charles var glad som en gutt, kalte henne "lille mamma" og snakket om sønnen sin ved hvert måltid. Hun håpet også på en gutt – en som skulle få gå fritt, reise, leve – som hun ikke kunne. Men da barnet kom, var det en jente. "Det er en pike!" sa Charles. Emma snudde seg bort og besvimte. De valgte navnet Berthe til slutt, etter at mange forslag var prøvd og avvist, og apotekeren ble fadder. På dåpsmiddagen sang de, og den gamle faren til Charles helte champagne over barnets hode så sognepresten ble rød i halsen og damene skrek. Emma så på datteren og tenkte på alt jenta ikke ville få.

Livet i Yonville gikk langsomt. Om kveldene spilte de kort hos apotekeren. Léon kom ofte, og han og Emma leste i Illustation sammen og stoppet på samme side. Hun spurte ham om vers; han leste med myk stemme. De gikk også en gang sammen til barnepiken som ammet Berthe.

Hytten var fattig, bare én seng og en eltetrau langs veggen, og et falmet bilde av Berømmelsen naglet opp. Ungen gulpet melk over Emmas kjole.

Barnepiken ba straks om såpe, så kaffe, og da Emma gikk, sprang kvinnen etter og ba om litt brennevin "til å gni føttene med". Emma ga bare for å bli kvitt henne og gikk ut i sommervarmen, lent til Léons arm. Stiene var små, hekker duftet, kjolen hennes rørte lett ved buskene. De sa lite, men kjente det samme i det tause mellomrommet. Det var som om ordene var unødvendige.

Så kom vinteren. Emma satt ved vinduet og lyttet etter skrittene hans to ganger om dagen når han gikk til L'Lion d'Or. Han hilste ikke opp, men skyggen hans gled over gardinen. Om kveldene satt hun og Charles hos apotekeren; når de andre sovnet, snakket hun og Léon varmt og lavt om bøker og drømmer. Likevel sa han aldri det han tenkte mest på.

Han skrev brev som han rev i stykker, bestemte kvelder han skulle si det – og ombestemte seg. En dag bestemte han seg for å dra til Paris for å bli noe mer enn bare en ansatt i Yonville.

Han var trøtt av å elske i hemmelighet og av den samme gaten med de samme ansiktene. Han sa farvel – nervøs, korrekt – og Emma ga ham hånden "på engelsk vis", med et tvunget smil som gjorde vondt i hjertet hans. Han gikk, hjertet fullt av det han ikke hadde sagt. Hun dro gardinet til side og så etter ham helt til alt var stille igjen, og regnet begynte å piske bladene i hagen.

Et nytt tomrom åpnet seg i henne. Hun husket bedre alt fint med ham nå som han var borte. Hun var sint på Charles for at han ikke forsto, og hun gikk til slutt til presten for å søke trøst. Men presten snakket om kuer og konfirmasjon. "Det er ikke jordisk medisin jeg trenger," hvisket hun.

Han nikket og la ut om at det hadde vært varmt i det siste. Hun gikk hjem med susing i ørene og tynget av en ensomhet hun ikke hadde ord for.

Berthe kom subbende med sleipe hender for å gripe i forklebåndene. "La meg være," sa Emma og skjøv henne bort. Den lille falt mot skuffehåndtaket og fikk et sår i kinnet. Charles løp etter plaster. "Det er ikke alvorlig," sa han ømt. Emma syntes bare barnet så underlig stygt ut idet hun sovnet med plasteret skeivt på. Hun angret, men angrepet varte ikke lenge.

Da alt var som mørkest, kom en ny skikkelse til byen. En landeier med grønne hansker og polerte støvler, Rodolphe Boulanger på La Huchette. Han kom med en karl som måtte årelates, og Charles ba om eddik da både plogmannen og apotekerens lærling, Justin, nesten svimte av synet av blodet. Emma løsnet snøringen, viftet forsiktig, og Rodolphe så på henne.

"Vakker dame," tenkte han, "hvor fant denne tjukke legen henne?"

På vei hjem over engen tenkte han ferdig: "Hun kjeder seg. Hun drømmer om by. Med noen ord vil hun tilbe. Men hvordan blir jeg kvitt henne etterpå?" Han bestemte seg for å prøve – skynde seg langsomt, gi kjøtt og fugl i gave, dukke opp passende steder, vente på rette øyeblikk. Landbruksutstillingen i byen nærmet seg. Der skulle han begynne.

Byen ble pyntet med flagg og kranser. Platformen foran rådhuset var tett av herrer i hvite slipser og svarte frakker, bøndene sto tett foran. Det var taler om jordbruk og statens velvilje. Apotekeren svulmet av ord, Binet dirigerte brannkorpset, og husholdersken ved vertshuset mumlet om rivalenes dårlige supper. Rodolphe gikk med Emma mellom boder og kyr, stoppet ved en svart okse, lo av jålete damer, hvisket at han heller ville være med henne enn å høre en dum tale.

De gikk opp i rådhuset og fant to krakker ved et vindu. Nedenfor takket en rådmann for alt kongen hadde gjort, og for "de ydmyke dyder på marken". Oppe ved vinduet lente Rodolphe seg litt nærmere og snakket lavere og mer intenst.

Han snakket om at folk ropte "plikt" for alt, og at det oftest bare var frykt og skikk. "Den sanne plikten," hvisket han, "er å lytte til det store i oss, det som elsker det vakre. Uten det blir livet flatt. Og når to sjeler som har vært alene lenge møtes – da er det skjebne." Emma kjente pomaden i håret hans, så de gylne strekene i pupillene hans.

Minnet om waltzen på slottet glitret i henne, og en annen skygge, Léons, blandet seg plutselig inn.

Hun tok av seg hansken og viftet seg; han la hånden på hennes. Hun trakk den til seg, og senere lot hun den ligge. Nedenfor ropte de opp en gammel kone som hadde tjent på samme gård i femtifire år. Hun sto som et lite, rynket eple, fikk en medalje, smilte som en som endelig hviler, og hvisket at hun skulle gi den til presten for messer. Apotekeren lo av "fanatisme". Emma og Rodolphe så på hverandre, og noe uuttalt strammet seg mellom dem.

Han ventet en uke før han kom igjen. Han sa han hadde vært syk, så sa han at han ikke hadde orket å komme – at han hadde stått om natten ved gjerdet og sett månen lyse på huset hennes, at han var fortapt i minnet om henne. Hun hadde aldri hørt slike ord før. Den kvelden foreslo han ridetur.

Charles syntes det var lurt for helsen. Dagen etter kom Rodolphe med to hester, den ene med damesal. Emma lo da han hjalp henne opp, og de red ut.

Vinden løftet sløret, klærne slo rundt beina. I skogen ble alt stille.

Han fjernet litt bregne fra stigbøylen hennes, kneet hans strøk lyret. De steg av og gikk på myk mose, kjolen hennes dro seg langs bakken. Han kalte henne sin engel, Madonna, ba om tillit. Hun skalv, han holdt rundt livet hennes, og ved en liten dam med andemat ga hun seg hen, la hodet mot skulderen hans, og alt i henne slo som et nytt hjerte som endelig hadde funnet rytmen.

Den kvelden hvisket hun foran speilet: "Jeg har en elsker! En elsker!" Hun leste igjen om adelskvinner som syndet og gråt, og kjente dem som søstre. Neste dag møttes de igjen i en skobinderskjul i skogen, satt på tørre blader, hvisket navn, skrev små brev som de gjemte i en sprekk i hagemuren. Hun løp en gang i grålysningen over åkrene, bløt i skoene, etter å ha sett Charles gå, helt til La Huchette.

Han sov. Hun sto i rommet og pustet som om hun var en vårdag som hadde gått inn. Hun gråt da hun gikk. En annen dag stivnet hun da hun hørte en knak: kaptein Binet lå i et stort fat ved elvebredden og skjøt etter ender.

Hun sa hun kom fra ammen, selv om alle visste at barnet hadde vært hjemme lenge.

Hele dagen var hun kvalm av frykt. Om vinteren møttes de tre-fire netter i uken i hagen. Charles sov foran ilden, og hun listet seg ut. Hun og Rodolphe sto i alkovens mørke og pustet inn den kalde lufta, de hørte sivene rasle, så stjernene mellom nakne jasmingrener. Når det regnet satt de i konsultasjonen mellom vognskjulet og stallen. Rodolphe spøkte med Charles, og Emma ble skamfull over å le.

Samtidig kom apotekeren til Charles med en "stor idé". Et tidsskrift hadde skrevet om en ny metode for å rette klumpfot. "Nå har vi sjansen i Yonville! Berømmelse for vitenskapen! Og for deg!" sa han og pekte på stallgutten Hippolyte ved L'Lion d'Or. Charles bladde i bøker om kvelder, Emma så på ham og kjente noe varmt: kanskje kunne hun støtte ham i noe virkelig, noe utenfor alle drømmer.

Hippolyte sa ja – det kostet jo ingenting. En kasse av jern og tre ble bygd med skruer og lærreimer, og en morgen skar Charles akillessenen. Det knaste tørt, Hippolyte kysset hånden hans, maskinen ble strammet, alle nikket. Apotekeren skrev en pompøs artikkel til avisen om "vår fremragende utøver". Emma kysset Charles og hvisket at nå kom lykken.

Fem dager senere løp vertshusets kone skrikende etter hjelp. Maskinen hadde gnagd, beinet var hovent og lilablått, huden væsket sort. I begynnelsen mente de at det var normalt og strammet til igjen. Tre dager til, og stanken fylte rommet. Hippolyte jamret, "Når blir jeg frisk?"

Charles kom stadig oftere, blek og stiv. Til slutt hentet de den berømte Canivet fra Neufchâtel. Han så én gang og sa: "Amputasjon." I apoteket senere lo han av "parisiske påfunn", og Homais smilte svakt og forsvarte ikke lenger sin "utøver".

Hele byen kom for å se på vognen hans, som lente til den ene siden, og Canivet sa høyt at han "kunne skjære opp en kristen som en høne".

Emma så på Charles som satt med hendene knyttet ved en kald peis. "Det var kanskje en valgus..." mumlet han plutselig. Hun frøs. Hvordan kunne hun – så klok som hun var – ha latt seg lure enda en gang? Bildet av Rodolphe, med sterke hender og mørkt hår, flammet i henne som et opplyst vindu i natt.

Etterpå ville hun bort. Hun ble varm av tanker om byer med klangfulle navn, vogner med silkegardiner, hus ved havet med palmer, netter i hengekøyer med stjerneskinn. Hun sa til Rodolphe at de måtte reise. Han lot seg rive med, sa "ja, snart," "om to uker", "neste mandag". Hun kjøpte et stort reiseplagg med fôr og bestilte en kiste hos Lheureux, handelsmannen i byen, som begynte å gi henne kreditt og hviske at "papirer kan fornyes".

Hun ga ham klokkekjeden sin som pant og sa til seg selv at hun senere skulle spare. Hver kveld snakket hun med Rodolphe om toget, vognene, pengene. Hun snakket så varmt at hun glødde i øynene. Charles drømte på sin side om Berthe, at han skulle spare, kjøpe små papirer, sende henne på skole, se henne bli stor og lik moren.

Den siste lørdagen før avreisen gikk de i hagen under en stor måne som steg lilla og ble hvit. "Det er fremdeles tid til å angre," sa Rodolphe. "Aldri!" svarte hun. "Det finnes ikke ørkener jeg ikke ville krysse med deg."

Hun trakk fingrene gjennom håret hans, kalte ham "min lille Rodolphe", og tårer falt. De sa farvel. Hun ropte "I morgen!" over vannet. Han gikk fort, og et stykke unna lente han seg mot et tre med hjertet hamrende.

"For en tosk jeg er," sa han. "Hun var en fin elskerinne... Men ta en unge på slep? Forlate alt? Utgifter?

Nei." Han tygde på gamle brev fra andre kvinner, blandet dem i en kasse som luktet visne roser, og alt ble likt for ham: de samme ordene, de samme sukken. "For en masse skrot," sa han lavt og satte seg for å skrive.

Neste dag fikk Emma en kurv med aprikoser. Hun kjente det i huden før hun hadde sett noe: fare. Nederst i kurven lå brevet med segl og en falsk tåre. Han skrev at han ville redde henne, at lidenskapen ville dø, at verden ville forfølge dem, at han dro i eksil for hennes skyld. "Din venn," sto det til slutt.

Hun løp opp på loftet, leste, løp til det åpne vinduet, så ned på steinene.

Nedenfra surret Binet sin dreiebenk som en sint stemme. Hun ble stående. Nedenfra ropte Charles til middag. Hun gikk ned, nummen, og da han sa at Boulanger visst dro bort, begynte hun å hulke. Han rakte henne en aprikos; lukten slo i halsen hennes. Plutselig så hun Rodolphes vogn streife forbi torget. Hun skrek og falt.

Feberen varte i treogførti dager. Hun lå stille, med tårer som trillet under lukkede øyne. Charles, som knapt sov, satt ved sengen, tilkalte leger, sendte Justin med is som smeltet underveis, blandet medisiner, holdt hånden hennes. En dag løftet hun hodet svakt og spiste brød med gelé. Han brast i gråt av lettelse. Snart gikk hun noen skritt i hagen lent på armen hans og smilte. Men når hun gikk lengst ned og så utover jordene, tok svimmelheten henne igjen. Smerter i hode, bryst, ledd kom i bølger. Charles var redd for kreft.

Midt i alt dette begynte hun å tenke på Gud. Hun hadde bedt om nattverd mens feberen herjet. Da presten kom, og alterbrødet berørte leppene hennes, så hun i et glimt hele himmelen åpne seg: gyllent lys, engler som løftet henne i lette skyer. Hun ville holde fast på den roen. Hun kjøpte rosenkranser, amuletter, ba ofte.

Presten ble smigret og bekymret samtidig.

Bokhandleren sendte henne heftede fromhetsbøker og små romaner med helgener som gikk som snille dukker gjennom verden. Hun klarte ikke å lese dem. Ordet "plikt" og "lydighet" drev henne bort. Hun prøvde å si til Gud det samme ømme språket hun hadde brukt til en mann. Men ingen himmelsk varme kom. Til slutt var bare stillheten tilbake.

Hun kastet seg i veldedighet. Hun sydde for de fattige, sendte ved til barselkvinner, lot tre ledige menn spise suppe ved kjøkkenbordet uten å spørre mer. Hun tok Berthe hjem fra ammen og prøvde å lære henne å lese med myk stemme, ble sittende stille når barnet gråt. Charles syntes hun var rolig igjen. Hun sa hun var lykkelig, at de måtte være nøysomme. Men innsiden av henne var ikke rolig. Om våren fikk hun hagen snudd opp – bare for å gjøre noe. Hun jaget bort ammen og reduserte besøk. Hun gikk sjeldnere i kirken. Apotekeren var fornøyd.

En kveld kom det til strid mellom apotekeren og presten om teater. Apotekeren mente teateret gjorde folk bedre ved å le av dårlige skikker, at Voltaire lærte moral, at latter rettet seder. Presten sa at slike bilder bare ledet sinnet bort, at sminke, lys og sanger brakte tankene på avveier. De kranglet høyt. Etterpå hvisket apotekeren til Charles at et besøk i operaen i Rouen ville gjøre konen godt. Charles stotret at de hadde lite penger. Men moren hans hadde sendt tre hundre franc. Emma sa nei først, så ja. Hun tok på seg en blå silkekjole med fire volanger. Apotekeren ropte etter dem at de var "lykkelige dødelige" da den gule diligencen dro.

Rouen luktet elv og tjære, og mellom giggene pilte høns med korn i nebbet. De hastet mellom vertshus og teater med billetter de klarte å forveksle minst to ganger. Endelig gikk de inn. Emma kjente seg som en hertuginne da hun lente seg frem i losjen. Plakaten ropte Lucia di Lammermoor. Lysene brøt over salen, instrumentene stemte, tre knakk, og scenen åpnet seg. Skog, en kilde, folk i ruter som sang om jakt. En ung kvinne trådte frem og sang om kjærlighet. Emma kjente de gamle ordene brenne som om de ble født i henne igjen.

Så kom han – tenoren Lagardy – blek og vakker, med hvite tenner som lyn, svart drakt og en liten dolk ved hoften. Man sa at en prinsesse i Polen hadde ødelagt seg for ham. Han trykket Lucia til seg, gikk, kom tilbake, og tonene hans hørtes som sukk og kyss. Emma lente seg fram og grep fløyelen. Hun kjente på nytt alt hun hadde drømt og feilet.

"Hvorfor forfølger den mannen henne?" spurte Charles. "Han er elskeren hennes," sa Emma, uten å ta blikket fra scenen.

Charles forsto ikke noe av handlingen og stilte spørsmål. "Vær stille," hvisket hun.

Da en høy scene skulle begynne, sa hun at hun holdt på å kveles av varmen. Léon sto plutselig i døren til losjen, høy og litt mørkere i blikket enn i Yonville. Charles snakket og spurte og mistet coupen med byggvann over skuldrene til en fin frue. Léon tok på Emmas sjal med rolige fingre. De tre gikk ut.

De satte seg ved en kafé ved havnen. De snakket om småting. Léon fortalte at han var i Rouen for praksis, at han bodde i et lite kvistværelse og leste til sent. Han spurte etter barnet, etter apotekeren, etter gamle Lefrançois. Med ektemannen der var ordene stive. Han nevnte at det var en forestilling to dager etter. Charles så på Emma. "Du kan bli, om det gjør deg godt," sa han, vel fornøyd med sin generøsitet. Léon blunket nesten usynlig da han betalte litt mer enn nødvendig og myntene klirret. De avtalte seks neste kveld. Emma sa hun var sliten, men nikket. Charles reiste hjem alene neste dag. Emma ble.

Fra da av begynte et nytt kapittel. Hver uke var det plutselig "noe hun måtte kjøpe" eller "en tannlege" i Rouen. Hun reiste med diligencen, og Léon møtte henne på plassen. De gikk til katedralen først, sto i det kjølige lyset og så mot vinduene uten å se dem, bare for å få timene til å starte langsomt. Så trakk de seg tilbake til et rom på et hotell som luktet polert tre og gammel såpe.

Hun pakket en liten bukett opp av papiret, han satte den i et glass, og de snakket om hvor vanskelig det var å være lykkelig hele tiden, skrattet litt, kysset, og lot tanken på morgendagen forsvinne et øyeblikk.

Når hun dro tilbake, stakk hun hodet ut av vinduet på Hirondelle og pustet inn natten. I Yonville gikk hun rett hjem og smilte mykt til Charles. Han var rørt. Hun tok opp nål og tråd og lot som hun mistet en knapp under bordet for å skjule tårer som ikke var for ham.

Lheureux var alltid på rett tid. Kjoler, skjerf, bånd, små saker til toalettbordet – "ingenting stort, frue" – alt ble skrevet på en seddel. Når tiden kom, fikk Charles et dokument å signere, eller Emma – med "prokura" som han hadde hjulpet henne med å få. Hun sa at det bare var for enkelhets skyld. Lheureux smilte med små, svarte øyne. Han fornyet, la på renter. Emma lærte å late som hun ikke visste, eller å velge å ikke vite. Hun byttet tepper, vaser, handbagasje, fikk syersker til å gjøre alt på en gang. Apotekeren klaget over at koner ble for jålete. Charles syntes Emma kledde alt.

Men i Rouen ble også dagene til vaner. Léon snakket først som en dikter, så mer som en mann som tenkte på jobb og stive skjortebryst. Hun krevde stadig nye ord, nye tegn, ville at han skulle være med henne inn i eventyret hver eneste gang. Han kjente trettheten i skuldrene sine og begynte å skynde seg litt for å komme for sent, eller å skrive at han måtte til notaren.

Hun begynte å dra ham i armen mot Seinen for å se på prammene bare for å gjøre noe annet, men så gikk hun tilbake til samme hotellrom. De kranglet en kveld om han elsket henne "mer enn alle andre". Han svarte ikke fort nok. Hun gråt, tørket øynene, lo, ba om unnskyldning og gråt igjen.

En dag kom en mann med papirene. Han var høflig, nesten vennlig, men ordene hans bet. Hvis ikke den og den summen ble betalt innen kort tid, kom det "utlegg". Emma løp til notaren Guillaumin. Han tilbød "en løsning" mens blikket hans var for glatt. Hun reiste seg og gikk. Hun gikk til Binet. Han ryddet nøye i en skuff og sa at han ikke kunne blande seg. Hun gikk til apotekeren. Han snakket om sin "anseelse" og at "det finnes lover". Hun gikk inn i kirken og satte seg i en benk. Hun husket natten med månen og alt hun hadde ofret for en fluktdør som Rodolphe siden hadde stengt.

Til slutt løp hun til La Huchette. Hun ba om tre tusen franc, hva som helst, et lån. Han trakk frem et munnspill med en liten tråd, blåste, la det fra seg. Han hadde ikke. Han snakket fint, litt trist, nesten som i et brev igjen. Hun snudde seg brått og sprang ut. Hun løp gjennom gaten i Rouen opp til kontoret der Léon jobbet. Han bleknet. Han hadde ikke hevstengene til slike summer, sa han, og vennene hans var ikke i byen. Han fulgte henne ned trappene med en "modighet" som var lite og skjevt. Hun gikk fra ham også.

Da var det bare én vei igjen i det hun så som en blindgate. Hun gikk til apoteket. Justin sto der og hvisket nesten når han så henne. Hun ba ham hente en bok oppe i loftsrommet. Han nølte. Hun hvisket og smilte. Han låste opp. Hun åpnet en stor trefat med gift, hvitt som snøfnugg. Han hvisket "Nei!" Hun rakte hånden ned. "Vær rolig," sa hun. Han sto som en stiv gren. Hun helte pulveret i lommetørkleet sitt, stakk det i lomma, gikk rolig ut, og Justin ble stående, forsteinet av redsel og forundring over modigheten han hadde tryglet om og som nå knakk ham.

Hjemme falt rommet stille fremover mot henne. Hun satt ved bordet, åpnet lommetørkleet, så kort på det hvite, og førte det til munnen. Det smakte stygt, brant, klorte. Hun drakk vann – mer smerte. Hun snublet inn i stuen.

Dører smalt, føtter løp, rop. Apotekeren kom med sine lukter, og presten kom med bønner. Legen Canivet, og til slutt den store Larivière, den gamle mesteren, kom for sent med sin tyngde og verdighet og ord som var rette og ikke hjalp.

Emma kastet opp svart, øynene var glass, hendene grep etter ingenting. Hun bet i noe hun ikke så, lo uten lyd, ropte kanskje et navn, kanskje ingen. Charles gråt som et barn. Til slutt lå hun stille, så ren i ansiktet at det var som om hun aldri hadde løyet for noen. Klokkene i byen ringte ikke for henne, men noen hester trampet forbi på våt vei.

Hele byen gikk i begravelsen. Apotekeren skrev to lange stykker til avisen om "den ulykksalige skjebne", som dog ikke var "uten lærdom". Charles satt i tomme rom, gikk inn i soverommet, åpnet skuffer og fant et gjemmested med brev. Først Rodolphes – de ord han en gang hadde lest høyt, nå som kniver. Så Léons – de myke, fulle av alt han ikke kunne forstå var mulig. Han gikk på torget og møtte en vogn. Rodolphe satt der. De så på hverandre. "Det var deg," sa Charles. "Ja," sa Rodolphe. "Jeg hater deg ikke," sa Charles og gikk.

Lheureux kom med nye papirer. Huset ble tømt for møbler som ble ført som på tog av stoler. Charles solgte det som kunne selges og satt i hagen med hendene rundt kneet, og han så på Berthe som plukket en liten blomst. Han døde i godstolen en dag, stille, som en som ikke ville forstyrre noen. Apotekeren fikk en orden på brystet for sine "tjenester". Han hadde lenge fusket og pratet og rost seg selv, og nå lyste korset i vinduet hans om kvelden, røde og grønne glasskrukker kastet to striper farge over den eneste gaten i byen. Justin gikk forbi med hodet sunket, arrestert av et minne han aldri ville kunne sone bort.

Lille Berthe ble sendt hit og dit. En bestefar døde, en bestemor ble trett, en tante orket ikke mer. Til slutt havnet hun i en fabrikk. Hun bar kurver med bomull som var tyngre enn armene hennes. Hun gråt ikke.

Hun bare gikk. I Yonville falt støv på de gamle tingene. På kirkegården plantet Lestiboudois poteter mellom de tomme plassene. Om kvelden kom orgelmannen noen ganger tilbake.

Den lille skapnissen i maskinen hans danset stadig langsommere mens musikken fra fremmede salonger svant. Og i huset der en gang en kvinne hadde drømt om palmer, hang det en svak lukt av gamle bøker og medisin igjen, som om alt som var sagt der inne bare var et lite sukk som hadde druknet i verden.

Charles Bovarys liv hadde alltid vært midt i mellom – verken stort eller helt lite. Han ville godt og forsto lite. Emma Bovary hadde sett opp, strukket seg etter noe hun hadde lest og luktet og smakt i glimtene av en annen verden. Hun trodde den verden bar lykken som en blomst bærer duft. Da hun rakte ut hånden for å plukke den, var det bare papir og sukker.

Resten av lukten kom ikke fra blomsten, men fra hennes eget hjerte som brant for sterkt for det stedet hun sto. Og likevel – når vinden en gang i blant blåser over de markene, kunne man tenke at det fremdeles bærer en usynlig tråd av en vals eller en tone av en tenor i luften, så svak at bare den som allerede lengter, hører den.

Det er kanskje derfor noen, selv i de minste byer, løfter blikket mot en hatt i et vindu og drømmer om et ansikt med brune øyne som ikke blunker – og tenker at en dag, når de minst venter det, skal livet komme rundt hjørnet som en vogn i skumringen.

Slik endte historien om den unge kvinnen som trodde at kjærlighet alltid luktet sitron og vanilje, og om mannen som trodde at godhet var nok. Og om en by hvor ordene var høyere enn handlingene, og hvor lyset fra to glasskrukker kunne få en hel gate til å virke som en verden. Når mørket faller, står rådhusets søyler kalde, og skiltet til apoteket gløder fremdeles. Det finnes alltid noen som ser dit og tror de ser noe større enn det er. Kanskje var det det Emma så. Kanskje var det derfor hun ikke kunne bli stående. Og kanskje var det grunnen til at hun falt.