Historiske og klassiske utdrag fra Korea

Før vi begynner, vil jeg fortelle deg hvordan denne boken ble til. Jeg har bladd i gamle koreanske bøker, ikke bare én, men mange: årbøker, geografier og livshistorier. Jeg har sammenlignet dem, stilt spørsmål, funnet hull og sydd sammen igjen. Kinesiske og japanske notater har hjulpet når koreanske kilder var uenige med hverandre. Du kan tro meg når jeg sier at det meste fra omtrent år 57 før Kristus er ganske sikkert. Det som er eldre, er mer som sagn.

Men før vi går inn i historien, må du se landet for deg. Korea ligger som en lang halvøy. Fjellene starter oppe i nord ved det mektige fjellet Paektu og går sørover helt til de drukner i havet. Østkysten er bratt og har få gode havner. Vest og sør er åpne, med brede elvemunninger og hundre trygge viker. Sommervarmen er sterk, vinteren kald, og i juli kommer regntiden som kan stoppe kriger like sikkert som en mur. I skogene er furuen konge, men mange andre trær vokser også. Ris fyller bollene i sør; lenger nord er det hirse og potet. I fjellene ligger gull, kull og sølv. Landet vender ansiktet mot Kina og ryggen mot Japan. Det blir et bilde du skal få bruk for.

I det aller eldste laget bader historien i myte. Skaperen lot sin sønn stige ned til jorden for lenge, lenge siden. Han kom til et fjell i nord og tok bolig under et gammelt tre. Derfra styrte han vind, regn og skyer. Men mennesker er vanskelig å lede hvis du ikke selv er menneske.

Da kom en tiger og en bjørn og ba om å få bli mennesker. De fikk hvitløk og malurt og streng beskjed om å holde seg unna solen i tre ganger sju dager. Tigeren sprakk av rastløshet og spratt ut for tidlig. Bjørnen holdt ut. Den kom ut av hulen som en kvinne og ba om et barn. Da gikk en mild pust over henne, og hun fødte en gutt. Han lå i vuggen under det samme treet og fikk navnet Tan-gun.

Folk i skogene fant gutten og gjorde ham til konge. Rundt ham levde ni villestammer som danset, sang, kledde seg i strå og flyttet etter årstidene. De bodde i trær om sommeren og i groper om vinteren. Tan-gun lærte dem å koke maten, bygge hus, gre håret, rydde jord, gifte seg og bøye seg for lov og ledelse. Han valgte seg en hovedstad ved elven som senere skulle kalles Taedong, og han styrte lenge, sier sagnene, helt til en annen mann kom østfra med lover og redskaper.

I fortellinger varer noen liv urimelig lenge. Slik kan Tan-gun også bety flere høvdinger som bar samme tittel, én etter én, til en ny tid banket på døren. Spor etter ham finnes mange steder. På en øy ligger et alter som sies å være reist til hans ære for tusener av år siden. Et gammelt fort på en fjelltopp skal være bygget av hans tre sønner. I et dalføre ligger en gravhaug som folk peker på når de snakker om ham. Navnet Choson, som betyr Morgengry, glir inn før det nye kommer, og minner om at landet ikke begynte som tom jord.

Men også sagn stanser, og nye skikker tar plass. Når Kija, mannen østfra, trer inn i bildet, bøyer Tan-gun seg og trekker seg tilbake. Noen sier han forsvant i åndeform, andre at han levde i skjul i fjellene til han døde. Det viktigste er likevel at et skifte skjer. Det gamle med sang og strå blir ikke borte. Det legges i bunn som et første språk: naturens rytme, fellesskapets dans, troen på at verden kan temmes. Nå skal en annen rytme komme: plogen, målene, reglene, en tromme ved en port. Slik går myten ikke av scenen. Den hvisker fra kulissene hver gang noen sier at orden er mulig.

Kija var av det gamle kinesiske dynastiet Shang. Hoffet som en gang glinset, hadde sunket ned i grådighet og grusomhet. Keiseren lot seg blende av en kvinne som i sagnene viser seg å være en reveånd i menneskeskikkelse. En lojal rådgiver, Pi-gan, avslørte henne og betalte med livet. Han sa at et edelt hjerte har sju hull, og de tok hjertet hans for å telle.

Kija reddet seg ved å spille gal og ble satt i fengsel. Da et nytt dynasti grep makten, ville den nye keiseren ha Kija som statsminister. Kija takket nei. Han ville ikke bygge sin ære på å svikte det falne. Men han ga den nye keiseren en liten bok med store ord som het "Den store lov". Så ba han om å få reise med fem tusen mennesker til landet i øst, til Morgengry.

Sagnene forteller at han kom til Pyongyang. Han fant ikke kaos, men stammer som allerede hadde en viss orden. Han valgte å bygge videre med plog og penn i stedet for å styre med sverd. Han var ikke en erobrer. Han var en lærer, en ordensmann, en som forsto at vaner blir sterkere enn våpen når årene går.

Hva gjorde Kija i det nye landet? Han lærte folk å dyrke silkeormer, veve, smi, bygge bedre hus og lage musikk. Han innførte lover som folk husket fordi de var korte og tydelige. Den som drepte, skulle straffes etter gjerningen. Den som slåss, skulle betale i korn. Den som stjal, skulle bli slave, men kunne frikjøpe seg.

Han lot bøndene dele jorden i et nett av ni ruter, der den i midten ga korn til staten. Han sa at menn skulle gå med brede leirhatter som sprakk hvis de sto for tett, så de ikke kom for nær i sinne. Langs elven plantet han piletrær som et fredstegn, og Pyongyang fikk navnet Pilehovedstaden.

Han hentet ikke bare sine egne menn til å styre. Han lærte opp folk som bodde der fra før, så loven skulle eie landet, ikke bare en fremmed flokk. Noen tradisjoner sier at han prøvde å sette folkespråket i skrift, og at det tok tre år. Ingen av disse skriftene er funnet igjen, men minnet om forsøket forteller hva han ønsket: at orden ikke bare skulle sitte i hodet til de få, men bo i hendene og øynene til de mange.

Etter Kija kommer en kongerekke vi bare ser i korte glim. Men av og til fester et bilde seg. En konge henger opp en stor tromme ved palassporten. Hvem som helst kan slå på den om han er blitt urettferdig behandlet. Da må kongen lytte.

En annen konge innfører hestestell, og snart fylles landet av hester og støv, og kavaleriet får fart. En tredje bygger en stående hær med blå fane. En fjerde forbyr trolldom, men lar smi femten vakre instrumenter. I en hungersnød seiler hvitkledde menn som kan kinesisk, ut med fisk, salt og kobber og kjøper ris. Samtidig halverer embetsmenn sin egen lønn.

Et hus for enker, foreldreløse og eldre uten barn blir bygget på jord satt av til det. Et år ruller en solformørkelse over himmelen, og noen skriver den ned, så senere slekter kan feste tid til himmel. Så kommer også svakhet: en mann fra sør med en drikk som skal gi evig ungdom, smigrer seg inn ved hoffet og styrer lenge, fordi kongen er redd for døden. Slik lærer vi at ordning og uro lever side om side, også når overflaten er rolig.

Med tiden reiser tre riker seg på halvøya: Koguryo i nord, Paekje i vest og sørvest, og Silla i sørøst. De låner fra Kina, men også fra hverandre. De kjemper, men de handler også, og de lærer.

I denne blandingen får en ny tro feste: buddhismen. I Koguryo reises to store klostre i hovedstaden. Det er kongens prosjekt. Han ønsker polering av sinnet, vakre ritualer og rolig musikk som holder hoffet på plass. Paekje følger like etter og ber en keiser i Kina sende en munk. Ti munker kommer. Et alter bygges inne i palasset. Røkelsen stiger under takbjelker som har sett sverd og draktfarger.

Silla venter lenger før troen får ordentlig rom, og det sier noe om egenrytmen i sørøst. Her går styreformer og jordbruk foran, troen kommer etter og passer inn der det går. Likevel ser vi det samme overalt: klostre og lovverk vokser noen ganger av samme rot. Konger liker alt som kan lære folk å holde linjen, om det er skriftruller eller sang i skumring.

Gresset på grensen mellom Koguryo og Paekje ligger aldri lenge. Paekje bygger jordvoller fra høyder i innlandet og ut mot havet. En stallkar avslører en hemmelighet: i Koguryos slagorden er det røde kommandoflagget et svakt punkt. Paekje angriper i riktig øyeblikk og vinner. De hugger en stein som skal minne om fred.

Men seieren varer kort. En konge i Koguryo dør, og sønnen Tamdok river fredsmerket fra bakken. Han vokser som et uvær. Ti byer i Paekje faller. Stammer i nord tvinges ned. En borg ute på en bratt øy, Kwangnu, virker uinntakelig. Så finner Koguryos menn sju skjulte stier oppover klippen. Natten er mørk, bølgene hvite. Ved daggry er borgen tatt.

Etter seirene lar Tamdok bygge klostre over hele landet. Han sier at folket skal følge den nye troen, og i Pyongyang reiser han ni nye templer. Krig og kult går side ved side som to okser under samme åk. Når sverdet har gjort sitt, gjør røkelsen sitt.