Tao: Veien og dens kraft

For lenge, lenge siden, før det fantes noe som helst, fantes det noe som var større enn alt. Det var før himmelen og jorden ble til. Det var før dag og natt fikk sine navn. Det var før ord og tanker i det hele tatt fantes.

Dette noe hadde ikke noe navn, for ingen hadde gitt det et. Men hvis vi må kalle det noe, kan vi kalle det Tao. Tao betyr Veien. Det er ikke en vei du kan gå på med føttene dine, men Veien som alt i hele verden følger. Den er som en usynlig elv som renner gjennom alt som lever og puster.

Du kan ikke se Tao, for Tao har ingen farge. Du kan ikke høre Tao, for Tao lager ingen lyd. Du kan ikke ta på Tao, for Tao har ingen form. Likevel er Tao der. Alltid. Overalt. Selv nå, mens du leser dette, er Tao her hos deg.

Tenk på en tom kopp. Det er tomrommet inni som gjør at du kan drikke av den. Uten tomrommet ville det bare vært en solid klump med leire. Tenk på et rom. Det er tomrommet som gjør at du kan bo der, leke der og sove der. Tenk på et hjul. Det er det tomme hullet i midten som får hjulet til å snurre rundt og rundt.

Tao er som det tomrommet. Du ser det ikke, men alt virker på grunn av det. Tao er mor til alt som finnes. Alt du kan se og alt du ikke kan se – trærne som svaier i vinden, fuglene som synger om morgenen, fjellene som rager mot himmelen, havet som bølger frem og tilbake, stjernene som blinker om natten, og deg – alt kommer fra Tao.

Tao er stille og rolig. Den maser ikke. Den stresser ikke. Den bare er. Og fordi den er, blir alt annet til. Uten Tao ville ingenting vært.

En gang for lenge siden levde det en klok konge. Han het ikke noe spesielt, men vi kan kalle ham Den Stille Kongen. Han styrte over et land der folk var glade og fornøyde.

Andre konger hadde mange lover. De hadde store bøker fulle av regler og forskrifter. De hadde strengt soldater som gikk rundt og passet på at alle gjorde som de fikk beskjed om. Hvis noen brøt reglene, ble de straffet hardt. Men Den Stille Kongen hadde nesten ingen lover.

"Har du ikke frykt for at folket ditt skal gjøre opprør?" spurte de andre kongene, bekymret. "Hva om de bare gjør som de vil?"

Den Stille Kongen bare smilte og ristet rolig på hodet. Han var ikke redd.

Den Stille Kongen visste noe som de andre kongene ikke visste. Han visste at når du prøver å tvinge folk til å være snille, blir de ofte slemme i stedet. Men når du lar dem være i fred og stoler på dem, blir de snille av seg selv.

Han var som en far som tar godt vare på barna sine. Han passet på at alle hadde mat på bordet og et trygt sted å sove. Han sørget for at det var rettferdig for alle. Men han maste ikke. Han jaget ikke etter dem med regler og påbud.

Folket i landet hans kjente at kongen stolte på dem. Og fordi han stolte på dem, ville de ikke skuffe ham. De jobbet hardt på åkrene, sådde korn og høstet det inn. De hjalp hverandre når noen trengte det. De sang og lo mens de arbeidet.

Kongen sa en gang, med et lunt smil: "Jeg gjør ingenting, og alt blir gjort."

En dag kom det en annen konge på besøk. Denne kongen var helt motsatt av Den Stille Kongen. Han hadde en enorm hær. Soldatene hans hadde blanke sverd og skinnende spyd. Han hadde krigsvogner trukket av sterke hester og bueskyttere med piler som kunne treffe et eple på lang avstand. Han hadde store trommer som kunne skremme fiendene hans bare ved lyden.

Denne krigerske kongen så seg rundt i Den Stille Kongens land. Han så bønder som arbeidet uten våpen. Han så barn som lekte uten frykt. Han så ingen soldater, ingen vakter, ingen porter på portene.

Han lo hånlig, med hånden på sverdet. "Hvorfor har du ingen soldater?" spurte han. "Jeg kan erobre deg når jeg vil. Jeg kan ta alt du eier, og du kan ikke stoppe meg."

Den Stille Kongen så rolig på ham, uten et spor av frykt.

"Jeg trenger ikke soldater," svarte Den Stille Kongen med myk stemme. "Jeg har noe som er sterkere enn våpen. Jeg har Tao."

Den krigerske kongen ristet på hodet og himlet med øynene. "Tao? Hva er det for noe? Kan det stoppe en pil som suser mot deg? Kan det bryte et sverd i to? Vis meg denne styrken din!"

"Det kan ikke sees og det kan ikke høres," sa Den Stille Kongen. "Men det er sterkere enn noe våpen du noensinne har sett. Det er sterkere enn hæren din, sterkere enn alle hærer i verden til sammen."

Den krigerske kongen lo igjen, høyere denne gangen. Han snudde seg og dro sin vei. Han samlet hæren sin og marsjerte mot Den Stille Kongens land. Han skulle vise ham hva styrke egentlig var.

Men da han kom dit, skjedde det noe rart.

Folket i Den Stille Kongens land var ikke redde. De sto ikke med våpen i hendene. De gråt ikke. De ba ikke om nåde. De bare fortsatte å gjøre det de alltid pleide. De sådde korn på åkrene, som om det var en helt vanlig dag. De sang mens de arbeidet, stemmene deres bar over jordene. Barna lekte ved elven og plasket i vannet.

Den krigerske kongen ble forvirret. Hva var dette for et folk? Hvorfor fryktet de ham ikke? Han hadde den største hæren i hele verden. Alle var redde for ham. Hans rykte gikk foran ham.

Men disse menneskene så på soldatene hans med blanke våpen, og så så de på hverandre, og de smilte rolig. De visste noe som den krigerske kongen ikke visste.

Den krigerske kongen følte seg plutselig dum, som en som har ropt på noen som ikke hører. Alle de blanke sverdene og spydene føltes meningsløse. Han skjønte at du ikke kan erobre et folk som ikke er redd. Du kan ikke krige mot folk som ikke kriger tilbake.

Han snudde hæren sin og dro hjem uten å si et ord. På veien tenkte han på Den Stille Kongen. Han tenkte på Tao. Han skjønte fortsatt ikke helt hva det var, men han forsto at det var noe ekte og kraftig.

Den Stille Kongen hadde vunnet uten å slåss. Det var kraften i Tao.

Den Stille Kongen lærte bort tre ting som han kalte de tre skattene. Han sa at disse tre skattene var viktigere enn alt gull i verden, viktigere enn alle våpen og alle hærer.

Den første skatten var mildhet. Å være mild betyr å være snill, forsiktig og omsorgsfull. Den Stille Kongen sa at mildhet gir mot. Når du er mild, trenger du ikke å være sint for å være modig. Mildhet er en stille styrke.