Anne fra Bjørkely

Det var en sen ettermiddag i Avonlea, og septemberlyset falt gyldent over den støvete landeveien. Mrs. Rachel Lynde satt ved kjøkkenvinduet som hun alltid gjorde, strikketøyet i hendene og øynene som speidet etter nytt å undre seg over. Det var en travel beskjeftigelse å holde seg oppdatert på alt som foregikk i den lille bygda. Hun hadde strikket, og sett, og tenkt, i mange år nå, og hun lot sjelden en vogn passere uten at hun visste hvem som satt i den.

Derfor så hun det med en gang: Matthew Cuthbert, den sky og stille bonden fra Green Gables, som kjørte forbi i sin beste dress. Ikke arbeidsklærne, nei, men den mørke dressen han hadde på seg bare til søndagsskolen og begravelser. Mrs. Lynde la strikketøyet forsiktig i fanget og skjøv brillene opp på nesen. Matthew dro aldri noe sted på en hverdag — aldri — ikke uten at det var en høyst spesiell grunn. Han var ikke mannen som fant på overraskelser eller reiser. Han holdt seg helst på gården sin, blant sine egne trær og marker.

Nysgjerrigheten, den gamle, velkjente følelsen, tok fullstendig overtaket. Hun la strikketøyet fra seg og reiste seg med en bestemthet som satt dypt i henne. Hun kikket etter vogna helt til den forsvant bak de første bjørkene. Så tok hun på seg hatten foran speilet i gangen, knep munnen sammen i en fast linje og gikk over veien. Hvis noen visste noe, så var det Marilla Cuthbert. Og hvis noen kunne få Marilla til å snakke, så var det henne.

Da hun kom inn på kjøkkenet hos Marilla Cuthbert, sto den ranke og strenge kvinnen ved komfyren og rørte i en gryte med en jevn, rolig bevegelse. Marilla så opp da døren gikk opp, men ansiktet røpet verken overraskelse eller irritasjon. Hun var en kvinne som tok ting som de kom, uten mange følelser på overflaten.

"Matthew har dratt til jernbanestasjonen," forklarte Marilla kort, uten å vente på spørsmålet som allerede hang i luften. "Vi skal få en gutt fra barnehjemmet. Han skal hjelpe til på gården."

"En barnehjemsgutt?" sa Mrs. Lynde og ristet på hodet så hatten vippet. "Slike barn kan bli hva som helst. Du vet aldri hva du får med gutter som har vokst opp på den måten. De kan ha alle slags uvaner, og man vet aldri hva som ligger i bunnen. Jeg sier bare det, Marilla, at det er en risiko du tar."

"Hva et menneske blir," svarte Marilla tørt, uten å snu seg fra komfyren, "har ofte noe med hva de får av andre å gjøre. Det er ikke alltid barnets skyld."

Mrs. Lynde sukket og skottet bort på den rykende komfyren. Hun hadde sine meninger om alt, det var sant, og hun delte dem gjerne med alle som ville høre — og med dem som ikke ville. Men Marilla var vanskelig å rokke. De to kvinnene var naboer, men så forskjellige som høst og vår. Den ene snakket som vinden, den andre var stille som en stein. Likevel satt de der, i det samme kjøkkenet, og ventet på det samme toget.

Matthew Cuthbert satt på benken ved stasjonen i Bright River og stirret ut på en tom jernbanelinje. Toget hadde kommet og gått. Det hadde pustet som et stort, metallisk dyr, og så var det borte. Konduktøren hadde ropt ut etter en som skulle hente et barn. Han hadde ropt to ganger. Men ingen gutt viste seg. Bare en jente.

Hun satt på en koffert, en tynn, spinkel skapning med rødt hår som stakk ut i to stramme fletter på hver side av hodet. Øynene hennes var store og grønne, og de lyste da hun så Matthew. De lyste som om hun plutselig hadde sett et mirakel komme gående langs perrongen.

"Unnskyld," sa hun, og stemmen var høy og litt skjelvende, "men er du Mr. Cuthbert fra Green Gables? Jeg trodde De ikke kom, og jeg begynte å bli så redd. Jeg så for meg alle de forferdelige tingene som kunne skje. At toget skulle eksplodere, eller at jeg skulle bli sittende her for alltid, helt alene, og at ingen skulle finne meg før jeg var blitt til et skjelett."

Matthew stirret på henne. Han hadde aldri hørt et barn snakke slik før. Hun snakket som en foss, som om ordene hadde ventet så lenge at de nå måtte ut på en gang, i en stor, vill strøm. Det var noe både fortryllende og litt skremmende ved det.

"Jeg er Anne Shirley," sa hun, og rettet seg opp på kofferten. "Med e på slutten. Det er mye finere med e, synes De ikke? Ann uten e er bare et kjedelig, flatt navn. Men Anne — det er som en sang."

Matthew klarte ikke å si det. Han skulle sagt at de hadde bedt om en gutt, ikke en jente. Ordene lå på tungen hans, tunge og klare, men de kom ikke ut. Jenta så på ham med øyne fulle av både frykt og håp, og noe i Matthews stille hjerte ga etter. Det var ikke mye. Bare en liten bevegelse. Men den var nok.

"Kom," sa han bare, og tok kofferten hennes. Den var lettere enn han hadde trodd. Det var nesten ingenting i den.

Reisen hjem var den vakreste Anne noensinne hadde opplevd. Hun satt i vogna ved siden av Matthew, og hun tok inn alt hun så med en sult som grenset til sult. Øynene hennes beveget seg ustanselig, fra himmel til jord, fra skog til åker, som om hun måtte lagre alt i minnet før det forsvant.

"Å, se på den alleén!" utbrøt hun og pekte mot trærne som dannet en hvelving over veien. "Se på epletrærne! De henger nesten sammen over hodene våre, som om de folder seg rundt oss. Den er som en hvit vei av fryd! White Way of Delight, det skulle den hete! Har De noen gang sett noe så vakkert?"

Matthew så bort på henne. Han sa ingenting, men han så. Hun ga alt navn. Dammen, som lå stille og speilblank i kveldslyset, kalte hun Lake of Shining Waters. Skogholtet bak grinden, der trærne sto tett og mørke i skumringen, kalte hun The Haunted Forest.

"Det er så fint å gi ting navn," forklarte Anne ivrig, og vred seg litt i setet for å se på ham. "Da blir de ekte på en helt annen måte. Har De ikke tenkt på det? Når du sier et navn, blir det ditt på en måte. Jeg har alltid tenkt at navn er magi."

Matthew smilte bak skjegget. Han sa lite, men ørene hans drakk inn alle ordene hennes som om de var noe sjeldent og kostbart. Han hadde aldri hørt noen snakke slik. Det var som å høre en fugl synge for første gang.

Da de nærmet seg Green Gables, sto Marilla i døren. Øynene hennes ble store, og munnen ble stram til en tynn, hard linje. Hun så på jenta i vogna, og så på Matthew, og så tilbake på jenta.

"Matthew Cuthbert," sa hun med en stemme som skar gjennom kveldsluften, "hvem er dette? Og hvor er gutten?"

Anne skjønte med en gang at noe var galt. Hun så det i Marillas øyne, i den kalde, spørrende stemmen. Verden snudde seg litt på skrå.

Alt i Anne falt sammen. Hun hadde sett for seg et hjem som endelig skulle bli hennes. Et rom under takskråningen, med vinduer som vendte ut mot trær. Mennesker som sa navnet hennes med varme i stemmen. En mor, kanskje, eller en far. Noen som ventet på henne. Nå forsto hun at hun var en feil. En misforståelse. Noe som skulle vært sendt et annet sted.

"Jeg skjønner," sa hun med en stemme som skalv, og hendene hennes knyttet seg i fanget. "Dere ville ikke ha meg. Dere ville ha en gutt. Det er alltid sånn. Jeg er aldri den rette. Aldri den som passer inn. Jeg er alltid en tilfeldighet, en feil i systemet."

Så begynte hun å gråte. Det var ikke en stille, fin gråt, med tårer som trillet pent nedover kinnene. Det var en høy, fortvilet gråt som kom helt fra dypet av henne, fra et sted der alle skuffelser og lengsler hadde samlet seg i årevis. Hun gråt som et barn som har ventet for lenge på noe som aldri kommer.

Marilla så på henne. Hun var ikke en myk kvinne, og hun var ikke vant til følelser som sprutet ut overalt. Men hun var rettferdig. Hun så på den lille, gråtende jenta, og hun visste at dette ikke var noe man bare kunne sende vekk uten videre.

"Du får bli til i morgen," sa hun. "Så får vi ordne opp i dette. Det er for sent å gjøre noe nå."

Ved kveldsmaten satt Anne stille et øyeblikk, med tørkede tårer på kinnene. Så så hun opp og smilte gjennom restene av gråten, et lite, skjørt smil som forsøkte å finne fotfeste.

"Grøtflekkene på bordduken," sa hun, og pekte forsiktig med fingeren, "ser ut som stjerner i en annen verden. Synes ikke De det? Som om noen har sprutet stjernekart over bordet. Det er vakkert, på en rar måte."

Marilla sa ingenting, men hun så lenge på den lille jenta med det røde håret. Hun så på henne på en måte hun ikke hadde sett på noe barn før.

Anne ble vist til gavlrommet, et lite rom med skråtak og et enkelt vindu som vendte ut mot bjørkene. Hun sto lenge ved vinduet og så på stjernene som tittet frem på himmelen. Hun telte dem, ga dem navn i tankene sine, og prøvde å finne trøst i lyset deres.

Neste morgen sto hun opp før solen. Det var som om kroppen ikke kunne vente lenger. Hun løp ned trappen, ut i hagen, og der ble hun stående som om hun så en drøm.

Green Gables badet i morgensol. Bakkene skrånet ned mot dammen, der vannet lå blankt og stille. Hagen var full av blomster i alle farger, og bjørkene hvisket i den lette vinden. Det var så vakkert at det nesten gjorde vondt.

"Det er så vakkert," hvisket Anne, og hendene hennes beveget seg som om hun ville ta på alt på en gang. "Så uendelig vakkert. Jeg har aldri sett noe så vakkert i hele mitt liv. Jeg trodde ikke at slike steder fantes på ordentlig."

Inne på kjøkkenet sto Marilla og bandt skautet sitt med bestemte, raske bevegelser.

"I dag," sa hun, og stemmen var like fast som alltid, "skal vi til Mrs. Spencer og få ordnet opp i misforståelsen. Du skal leveres tilbake. Det er det eneste rette."

Anne nikket stille. Hun hadde ventet det. Hun hadde visst det hele tiden, innerst inne. Men hun hadde også håpet.

Men Matthew, som satt ved bordet og spiste havregrøten sin, så opp. Han så på Anne, og så på Marilla. Så sa han lavt, nesten som om han snakket til seg selv:

"Hun prater pent. Og hun er flink til å finne på ting. Det er ikke alle som har det."

Marilla bare så på ham. Så sa hun ingenting og skjenket te i koppene.

Hos Mrs. Spencer var det forvirring. Fruen bladde i papirene sine og mumlet om dårlig håndskrift og bråkete stasjoner og forvirrede beskjeder. Det var ikke lett å tyde alt, sa hun.

"Det skulle stå gutt," sa hun, og rynket pannen, "men man kan jo ta feil. Det er lett å lese feil i slike papirer. Jeg beklager misforståelsen."

Midt i dette dukket Mrs. Blewett opp. Hun var en mager, skarp kvinne med hender som så ut som de aldri hadde vært ledige. Hun trengte en hjelperske, og Anne så ut som noen som trengte et sted å være.

"Hun får bo hos meg," sa Mrs. Blewett med en munn som en kniv. "Jeg skal lære henne arbeid. Det er det hun trenger. Arbeid og disiplin."

Anne ble hvit i ansiktet. Øynene hennes ble store og mørke. Hun så på Marilla med et blikk som ba om noe hun ikke helt visste ord for.

"Vær så snill," hvisket Anne, og stemmen var tynn og skjør. "Vær så snill, ikke send meg dit. Jeg kan gjøre nytte for meg. Jeg er flink til mange ting. Jeg kan plukke bær og vaske opp og passe på hønsene. Jeg skal ikke være noen byrde. Jeg skal være til hjelp."

Marilla så på jenta. Hun så redselen i de grønne øynene, og hun så noe annet også. Noe hardt og sterkt. Et barn som trengte et hjem. Som faktisk trengte det, på ordentlig.

"Nei," sa Marilla plutselig, og ordet kom før hun rakk å tenke over det. "Hun blir med meg hjem. Jeg har bestemt meg."

På veien til Green Gables satt Anne helt stille. Det var som om hun ikke turte å puste, i frykt for at alt skulle forsvinne. Så, langsomt, begynte hun å snakke. Hun fortalte om et lite, foreldreløst barn som hadde blitt sendt fra sted til sted, som hadde passet andres barn før hun selv rakk å leke, som fant trøst i ord og fantasi når ingen andre ville høre. Historien rant ut av henne som vann fra en kilde.

"Du kan bli her," sa Marilla da de kom hjem. "På prøve. Vi får se hvordan det går."

Den kvelden spurte Marilla om Anne kunne be. Det var et spørsmål som kom uten forvarsel, midt i kveldsstellet, mens Marilla tørket av kjøkkenbenken med en rutinert hånd.

Anne kunne katekismen utenat. Hun kunne alle ordene, alle svarene, alt hun skulle ha lært. Men da hun skulle be, så hun alvorlig på Marilla, og blikket hennes var eldre enn årene hennes.

"Man må be med hjertet," sa Anne forsiktig. "Ikke bare med munnen. Ellers blir det bare tomme ord, og det nytter ikke."

Ved sengen sin knelte Anne ned på det harde gulvet. Hun foldet hendene og lukket øynene. Hun takket Gud for White Way of Delight, for Lake of Shining Waters, og for at hun kanskje, bare kanskje, skulle få bli på Green Gables. Det var en lang, inderlig bønn.

"Og jeg ber ikke om å bli pen," la hun til, og åpnet det ene øyet for å se på Marilla. "Men jeg ville sette stor pris på hvis jeg kunne bli litt penere en dag. Bare litt. Det er ikke for mye å be om, synes De?"

Marilla sto i døråpningen og hørte på. Hun ristet på hodet, men hun ble stående der lenger enn hun pleide. Det var noe med den jenta som gjorde at hun ikke bare kunne gå.

Neste dag sa Marilla at Anne skulle kalle henne bare Marilla. Ikke tante eller frue. Bare Marilla.

"Navn er til å bruke," sa hun. "Ikke til å pynte på."

Anne nikket høytidelig, som om hun mottok en stor ære.

"Jeg har alltid ønsket meg en sjelevenn," sa hun. "Tror du jeg kan finne en her i Avonlea? Noen som forstår meg, som jeg kan dele alt med?"

"Nabojenta," sa Marilla. "Diana Barry. Hun er på din alder. Kanskje dere kan bli venner."