The Insidious Dr. Fu ManchuLeeftijdsaangepaste versie

Nayland Smith kom tilbake til London en sen kveld og banket på døren til værelsene mine. Jeg trodde han fortsatt var i Burma. Han var høy og mager, med værbitt ansikt og de grå øynene hans lyste når han så på meg.

"Ikke sett det på sola," sa han lavt, slukket lampen, sto en stund i mørket og kikket ut i gaten. Så tente han igjen. "Jeg er ikke på ferie, Petrie. Jeg er på oppdrag."

Det var begynnelsen. Han tok meg rett med til huset til Sir Crichton Davey, en stor mann i utenrikstjenesten, som nettopp var funnet død i arbeidsværelset sitt. Rommet var fullt av gjenstander fra Burma og Kina – skåler, små utskårne figurer, og malte paravaner. Sir Crichton lå død, og på hånden hans var det en merkelig rød flekk.

Smith la straks merke til en stor, kvadratisk konvolutt som lå på skrivebordet. Den var forseglet, men inni lå bare et blankt ark. Han holdt papiret mot nesen min. Det luktet sterkt av en skarp, litt søtlig olje. "Denne oljen har jeg møtt før," sa han stille, "men aldri i Europa."

Han gransket peisen. Ingen ild der, men litt sot. "Ikke rør noe, Petrie. Det kan være farlig."

Utenfor fortalte en stallgutt at han hadde hørt en lang, klagende lyd fra den smale bakgaten akkurat da Sir Crichton døde. Smith ba ham gjenta

lyden. Gutten prøvde, og Smith nikket. Lyden han hadde ventet.

Ved baktrappen og jerntrinnene bak huset gløttet Smith og noterte noe for seg selv. Så gikk han inn igjen og forlangte at arbeidsværelset skulle forsegles. "Vi har med en dyktig fiende å gjøre," hvisket han.

Da jeg sto vakt i den lune plassen utenfor, kom en jente bort til meg. Hun hadde hette over håret, lys hud og mørke øyne som glitret, og leppene hennes var røde som om hun nettopp hadde dyppet dem i bær. Hun spurte lavt om Sir Crichton var død.

Jeg nikket. Hun vaklet, nesten som om hun skulle svime av, men rettet seg og rakte meg en forseglet konvolutt. "Gi denne til de rette," sa hun, "men når du har gjort det – gå. Ikke bli hos ham i natt." Hun løp av gårde.

Jeg hørte en bil starte et sted i mørket. Jeg ga konvolutten til Smith. Han kjente straks lukten. "Den samme oljen," sa han, og ansiktet hans ble stramt. "Dette var et våpen rettet mot deg, Petrie.

Men kvinnevåpen er alltid dobbeltkantede. Hun ble glad i deg på sitt vis – plutselig og heftig. Hun ønsket å redde deg." Da vi gikk inn i en drosje, sa han tørt: "Han undervurderte oss."

Noe strøk hviskende forbi øret mitt og forsvant inn i en hekk. "Forsøk nummer én," sa Smith rolig.

På vei hjem forklarte han. Han hadde ved et lykketreff funnet et spor som pekte mot en bestemt mann.

"Jeg sier ikke ennå at han er sendt av en stat," fortsatte Smith, "men representanten for den staten i London kommer til å høre fra oss. Hør: Tenk deg en mann som er høy og mager, nesten katteliknende i bevegelsene, med et Shakespeare-pannebrett og et ansikt som ser ut som en stor onde ånd. Han har barbert hode, lange, magnetiske øyne – helt grønnaktige – og en hjerne som er som tre genier i én. Han snakker språk, behersker vitenskap, og kunster ingen høyskole lærer.

Han er den farligste personen i verden akkurat nå. Han heter Dr. Fu-Manchu."

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg lo nervøst da han beskrev det slik. Men den kvelden fikk det han sa, bevis. Smith var sikker på at forsøket mot oss kom samme natt, med samme metode som hadde drept Sir Crichton. Han beskrev en merkelig død i Burma, kjent blant reisende som "Zayat-kysset".

Ofrene fikk et rødt merke. Noen sa det var et merke fra en giftig, nesten grønn orkidéduft som tiltrakk noe som drepte. Smith trodde saken var mer konkret: en skapning – en insektlignende morder – som ble styrt via en silketråd og senket ned gjennom en pipe eller et vindu.

Han viste meg en tynn, sammenfiltret

silkeline han hadde funnet oppe på taket hos Sir Crichton, med et messingøye og små kuler for vekt. "Seinast: et signal fra gaten, så trekkes linjen opp igjen."

Vi rigget soveplassen min så det så ut som noen lå der. Den parfymeduftende konvolutten la vi på et lite bord midt i rommet. Smith satt i skyggen med en lommelykt, en revolver og en golfkølle. Jeg holdt meg mellom vinduene.

Utenfor kastet månen skyggene fra eføyen på gulvet – levende, flagrende skygger. Omtrent kvart over to gled en ny skygge inn i mønsteret. Noe reiste seg over karmen. En smal, svartkledd skikkelse med et blekt ansikt presset seg mot glasset. En brun, tynn hånd krøp over vindussprossen, så en til, som holdt en liten firkantet boks.

Et klikk. Skikkelsen sank lydløst nedover – og noe falt mykt ned på teppet. "Stå helt stille om du vil leve!" ropte Smith og kastet lyset på bordet.

Langs kanten av konvolutten pilte et insekt, seks tommer langt, skinnende rødt, som en altfor stor maur, men med myldrende bein og lange antenner – en kjempetusenbein. Med ett støt slo Smith golfkøllen i bordplaten. Skapningen ble flatt moset.

Jeg fikk opp vinduet og kjente silketråden suse forbi hånden min. En svart skikkelse slang seg nedover eføyen og forsvant.

Smith sank på en stol. "Glem ham. Nå vet vi hva som gir Zayat-kysset. Vitenskapen er

rikere, og vår fiende fattigere. Sir Crichton ropte ikke 'den røde hånden!'. Han forsøkte å skrike 'den røde mauren!'. Jeg var mindre enn en time for sen." Neste dag sto det i avisen at liket av en sjømann fra India – en lascar – var funnet i Themsen. Smith pekte på notisen. "For 'lascar' – les 'en av hans menn'." Så begynte den egentlige jakten. Vi ble kalt til politistasjonen ved Wapping. På bordet lå detektiv Cadby, den flinkeste unge mannen ved Scotland Yard, død. Han var forkledd som sjømann. Fingre var borte – kuttet rent, som hos en annen som var funnet tidligere. I klærne hans fant de en kinesisk parykk med en lang flette, men den var for liten og merkelig polstret – laget til et unormalt hode. Smith forsto at Cadby hadde fulgt sporet vårt rett mot Dr. Fu-Manchu – og møtt samme skjebne som en av deres menn. Cadby hadde vært en god svømmer. Ingen merker av vold, likevel druknet. "Han ble ikke drept slik du tenker," sa Smith. "Han møtte en felle." Han ville se Cadbys rom i Brixton og få tak i notatboken hans. I Cold Harbor Lane åpnet en redd husvertinne for meg. Hun hulket for "den stakkars modige gutten". Hun nevnte at hun hadde hørt en forferdelig jamring bak huset om natten – to kvelder på rad. Og en ung

dame var der oppe, sa hun, med et uttrykk som ikke hørte hjemme der. Jeg kjente igjen den myke raslingen av skjørt. Jenta – den samme som hadde advart meg – kom ned trappen. Jeg spratt frem. Hun skvatt tilbake og løp opp igjen. Jeg etter, inn på Cadbys rom, og låste døren. Hun stod inntillig med ryggen mot skrivebordet, hendene fulle av ringer. "Hva tok du?" spurte jeg. Hun så på meg med en bønn i øynene som nesten løsnet viljen min. "Jeg er bare en slave," hvisket hun. "Jeg reddet deg én gang. Ikke tving meg. Jeg har brent noen sider." I peisen glødet det. Hun sverget hun ville komme til meg – om jeg virkelig ville skjule henne for alle. Jeg vendte meg for å stirre på asken og grublet på plikt og hjerte. Da jeg snudde meg – var hun borte. Nøkkelen vred seg fra utsiden, gjennom døren kom hviskingen hennes: "Ma 'alesh! Jeg våger ikke ennå. Jeg kommer når du vil ta meg og gjemme meg." Restene i gruen reddet likevel et spor. Mellom halvbrente strimler kunne Smith stave: "pukkelrygg… lascar… kom ikke tilbake… tirsdag natt… annen forkledning… flette". Han rynket pannen. "En pukkelrygg. En mann som ligner lascar som gikk opp og ikke kom ned. Og et navn: Shen-Yan. Et barber-skilt ved Ratcliff Highway – et kjent smugler- og opiumssted. 'Singapore

Charlie's'." Vi forvandlet oss hos en sminkør til to uvørne sjøulker. Politiet la en plan: menn ved døren, menn bak huset, en båt ved kaien. Smith og jeg skulle gå inn. Vi slang oss døddrukne ned trappene i barberen Shen-Yans sjappe. Bak et skittent forheng lå en tung luft full av søt røyk som satte seg som ull i lungene. Lampebluss skinnet på bunkser langs veggene, noen menn lå ilde tildekt i døs, noen satt og sugde på små metallpiper. Vi fikk også hver vår pipe, men lot det meste sive vekk. Jeg så ham da: en liten skikkelse med et skjevt hode, ansiktet pergamentgult og øynene skrå og glinsende, ryggen krokete under klærne. Han smøg seg listig nærmere, så på oss med mistenksomt fryd. Et par gangbare menn klatret langs en skjult trapp. Den krokete førte dem opp, en etter en – en mann som så ut som en sjømann fra India, en annen som kunne være malay, og flere. Smith lente seg mot meg: "Der oppe. Han." Da "verten" gikk bort til en seng nær inngangsdøren, ga Smith signal. Jeg spratt opp, dro revolveren, og stupte opp den bekmørke trappa, blind og med hjertet i halsen. På toppen slo jeg døren inn. Foran meg satt en mann i en enkel, gul kåpe, hendene hvilte på bordplaten, haka støttet på knokene. Øynene hans var langstrakte og grønne

– ikke vanlig grønt, men som kattens, med en tynn hinne som gled opp og ned. Jeg stoppet som forsteinet. Han reiste seg, langsomt, med en ro som var verre enn skrik. "Det er Fu-Manchu!" skrek Smith bak meg.

"Hold ham dekket!" Han rakte ned under bordet. Gulvet forsvant under meg. Jeg falt rett ned i iskaldt vann, mørket la seg over hodet mitt, og da jeg kom opp igjen, brant små skjær av olje ned som gloende regn. Rommet der oppe sto i brann.

Skjæret vokste, og jeg så råtne påler, grønnsvarte vegger og en rusten stige på den ene muren – de nederste trinnene manglet. Over meg, et bjelkestykke lå rett under stigen, slik at jeg nesten fikk tak, men armene var bly, og klærne mine var som en våt jakke av jern. Fra oven lød et skrik som frøs meg. "Petrie! Ikke ta i bjelken!

Hold deg flytende noen sekunder til!" Jeg snudde meg, og fikk se et syn jeg aldri glemmer. Nayland Smith sto på det nederste stigetrinnet, støttet av – den pukkelryggede mannen! "Jeg rekker ham ikke!" hvisket Smith.

Den krokete tok tak i fletten sin – og røsket den av. Sammen med fletten forsvant en hel parykk, og ansiktet under var ikke hans i det hele tatt. En sky av mørkt hår falt rundt skuldrene, og de ville, vakre øynene til

jenta som hadde advart meg, lyste ned på meg. Hun snurret den falske fletten som en snor og rakte den til Smith. Han lot den henge ned til meg. Med den desperate styrken som bare finnes når man har ett valg igjen, fikk jeg tak i det nederste stigetrinnet. Da de dro meg opp, så jeg i brannblusset at over bjelken, som jeg akkurat hadde strevd mot, var det festet to sverd – eggene vendt opp – klare til å skjære av fingrene til enhver som grep. "Derfor fingrene," hvisket jeg. Så ble alt svart. Da jeg kom til meg selv, lå det brennende huset bak meg og en skare folk rundt oss. Smith var blek men levende. "Det var skuddet ditt, Petrie," sa han. "Lampens olje antente alt." Fu-Manchu var borte gjennom en bakdør, og jenta var forsvunnet hun også. Men jeg visste hvem som hadde dratt meg opp av avgrunnen. Da vi senere satt i drosjen, spurte jeg Smith om han beholdt fletten som politiet hadde funnet hos Cadby. Han nikket langsomt. "Nei. Jeg møtte eieren… og hun hadde reddet livet ditt. Jeg måtte gjøre opp for meg." Dette var bare første runde. Vi fikk snart høre om presten Eltham, som hadde gjort seg til fiende i Østen ved å hjelpe folk som andre ville kue. Han bodde på et gammelt klosterberg, Redmoat, og huset var

gjort om til en liten festning: piggtråd, alarmer, porter. Datteren hans, Greba, fortalte meg skjelvende at hun hadde sett to grønne øyne gløde i mørket utenfor vinduet – for store til å tilhøre en katt. Og hun hadde sett noe annet en kveld – en brun, lang, leddet skygge, nesten seks fot lang, som skjøt over plenen og forsvant inn i buskaset. Saueskinnshunden Caesar hadde hylte hele netter og rev seg løs – bare for å bli slått bevisstløs.

En kveld kom skrik, skudd og så stillhet. Nevøen Denby løp inn i busker og forsvant. En time søkte vi overalt bak gjerdet uten å finne noe, og plutselig – da vi igjen sto på plenen – lå Denby der, ved buskene, som om noen hadde lagt ham dit.

I gryingen fant vi hemmeligheten: en dünn bambusstige med silkereip som hang fra toppen av gjerdet ned i den tørre delen av den gamle graven. Og inne i buskaset en nedgravd tønne med et lokk dekket av en busk. De hadde hatt en gjemmested inne på området – brakt materialer inn i ly av dag, gjemt jord, og ventet på oss.

Denby levde, men et bitte lite hull nær ryggraden fortalte sin egen historie. Minnet hans var utslettet av en sprøyte. Våre fiender drepte ikke alltid. Av og til slettet de hjerner.

Andre mål var like utspekulerte. Sir Lionel Barton,

eventyreren og forskeren, hadde kommet hjem fra Tibet. Alt tyder på at noen hadde stjålet notatene hans ved landgangen.

Så kom det en kiste, et stort sarkofag fra Egypt, med en innmumifisert prest som het Mekara. Sir Lionel ble forsinket, og sekretæren hans, Strozza, brøt opp kisten for å stjele verdier. Han ble funnet død, ansiktet fordreid i dødsangst, foran kisten som lå veltet.

En hushjelp fra Østen lå død ved en annen dør. Et vitne sa han hadde sett en grønn tåke, levende, som snek seg lavt over gulvet og ut mot vinterhagen.

Da Smith og jeg senere satt i stuen min med en kasse fra politiet, brøt et gulgrønt gassky ut idet lokket spratt. Jeg dro Smith ut i gangen og forsto: Gassen var tyngre enn luft og hadde ligget i kisten med en ventil nederst slik at den kunne "helles" ut i rommet. Det var ikke noe spøkelse som hadde drept Strozza og den andre – det var giftig vitenskap.

En kiste kan være en brannslukker eller en dødsfelle. Det var ikke slutt på forsøkene.

En kveld var jeg alene. Huset var stille. Jeg hørte en nøkkel i døren nede – og skrittene til noen som unngikk de lyseste flekkene på gulvet. Døren til værelset mitt åpnet seg, og den samme jenta sto der, innsvøpt i en kappe. Hun sa at hennes herre hadde

nøkkel til huset mitt, og ba meg skifte lås. Igjen spurte hun: "Ta meg vekk fra ham." Hun slet av seg kappen, og jeg så klær og smykker fra andre steder langt sør og øst – som om hun nettopp var steget ut av et maleri.

"Dere sier 'myndigheter' og 'beskyttelse'," sa hun lavt. "Men vet du hva det er å være slave? Jeg og min søster og min lille bror ble solgt. Søsteren min døde i ørkenen. Broren min lever – i hans makt. Vil du at jeg skal forråde ham og se min bror dø?"

Jeg var målløs. Hun dro kappen tett om seg igjen. "Jeg vil fortelle alt. Men da må du rive meg løs – med makt. Låse meg inne. Vokte meg. Slå meg, om det trengs. Bare slik kan jeg bryte med ham."

Jeg frøs ved tanken. Klokken på plassen utenfor slo. Hun rykket til, tårer glitret i øyevippene. "Dra herfra i natt. Bo hos noen andre. Ikke spør mer." Hun var borte før jeg rakk å bestemme meg.

Samme natt våknet jeg i en drøm – eller et mareritt. Jeg syntes jeg lå i flammer. Så ble alt mørkt og jeg stod i en kjempesal med gulltepper og dragemønstre, tepper så dype at jeg stod knedypt i dem. Bak et bord fullt av glassrør og uvante instrumenter satt en mann i skygge

og lys på samme tid. De grønne øynene hans hadde den merkelige hinnen som trekker seg opp og ned som på en fugl. Røyken fra en skål vred seg. Jeg falt. Da jeg våknet skikkelig, hadde jeg en stålkrage om halsen og en lenke som dro meg mot en rå kjellervegg. Ved siden av meg: Nayland Smith, like bundet. Døren gikk opp. Den tause, høye skikkelsen i gul kåpe kom inn og satte en lykt i en nisje. Fu-Manchu. Han så på oss med en ro som gjorde meg kald. "Dere har forstyrret planene mine for siste gang," sa han. Så, nesten lekende, pekte han på små skapninger han visst førte med seg som andre fører hund – en liten ape, små glass med farlige skapninger, gjenstander jeg ikke ville se nærmere på. Han sa det var for sent å advare en mann ved navn Graham Guthrie. "Klokken halv ett i natt dør han," sa han. Og så, høyere oppe i huset, hørtes en lav, klagende, nesten sangaktig lyd, som en bølge av uro. "Kallet," hvisket Smith tungt. "Kallet fra Siva." Han fortalte meg senere hva det var: I Burma hadde menn kastet seg ut av vinduer eller over rekkverk etter å ha hørt en lyd som det. Ingen annen forklaring fant de, annet enn at de var blitt lokket – eller vekket – til sin egen

død av noe som virket på både øre og sinn, og at merker rundt halsen deres etterpå lignet fingre. Jeg skalv. "Dette kan ikke være England?" hvisket jeg. Smith lo kort, uten glede. "Det er ikke bare kart som avgjør hva et sted er, Petrie." En svak lyd under føttene våre. En lysstripe. En stein i gulvet ble dyttet opp. Ikke noe uhyre steg opp, men en arm, hvit som snø, med et gullarmbånd. Så det vakreste ansiktet jeg visste om. Jenta. Hun dempet oss med en finger mot leppene, låste opp halslenkene med en liten nøkkel, og pekte ned. "Bind for øynene. Nå. Og følg meg. Ett ord – og dere er døde." Vi gikk ned i mørket, hand i hand med henne som vår blinde fører, og opp igjen på den andre siden. En dør åpnet seg ut i nattluft, og fuktig gress berørte skosålene våre. Hun førte oss til en liten båt, staket oss ut i strømmen, og lot oss gå i land igjen. "Ikke ta av bindene før dere hører en klokke," sa hun og smatt av sted. Da vi hørte klokken slå halv elleve, sto vi på en sti ved elva. Månen skinte på tårnene på Windsor Castle. Jeg røsket bindet av. Smith så på klokken. "To timer. Guthrie!" Vi rakk så vidt å bryte oss gjennom hotellkjøkken, styrerom og trange ganger før

midnatt. Guthrie – en kraftig, gråhåret mann – pustet raskere da Smith forklarte at hans liv var i fare. "Sørg for at døren står ulåst. Ikke rør vinduet," sa Smith og slukket lyset.

"Om noen banker – ikke åpne for livet ditt." Big Ben slo halv ett. En iskald følelse spredte seg i meg, som om hele Londons travle puls ble visket ut av rommet.

Fra et sted like i nærheten snek det seg inn en lyd som nesten ikke var en lyd – en jamrende sang som falt og falt. Guthrie gispet: "Hva var det?" "Ikke rør deg," sa Smith.

Tre ømme knakk mot ruten. "Det er overnaturlig!" hvisket Guthrie. "Ingen kan nå det vinduet!"

Smith strøk fingrene over karmene og – helt plutselig – rykket han fram. "Hold meg!" ropte han. Jeg grep ham rundt livet. Guthrie også. Smith lente seg ut, strakte armen oppover og fyrte et skudd.

Et skrik kom ovenfra. Noe svart stupte forbi vinduet og forsvant ned i natten.

Så slo lyset seg på, men ikke av våre fingre. En sløyfe av silke var strammet rundt Smiths hals. Guthrie hadde bråsnudd for å slå på lampen, og da han snudde seg igjen, sto Smith og klorte etter luft, ansiktet hans blått, øynene ut av hodet.

"En snikstryper!" brølte Guthrie – en på jakt etter ofre fra et gammelt, mørkt brorskap. Jeg rev

i snoren og fant ingen kniv. Guthrie presset en liten foldekniv i hånden min. Jeg fikk bladet under snoren og skar. Smith sank sammen, pustet som en fisk på tørt land. Den døde, som de dro inn senere, var merket i pannen på en måte Smith kjente igjen fra India.

"Han ville ha trukket offeret ut av vinduet og ned i død med en løpeline," sa Smith etterpå. "Slik at ikke et spor ble igjen." Vi hadde reddet Guthrie og – i siste liten – Smith.

Det neste sporet førte oss til et stille stykke land nær Windsor. En loslitt vogn sto ved veien. En kvinne i skjør brune klær satt der.

Smith nappet henne ned på grusveien før jeg rakk å protestere. En mann med øreringer spratt ut av vogna, kastet et blikk på oss og løp. "Etter ham!" ropte Smith. "Det er en av dem!"

Jeg løp. Den mørkhudede løp lett, sprang ned i sivet ved elva og dykket. Jeg så bare ringer på overflaten. Jeg ventet. Ingenting.

Jeg snudde meg, oppgitt – og en kniv smalt forbi øret mitt og landet på veien. Da jeg kom tilbake, slet Smith i kvinnen. Han rev av henne parykken. Håret under glitret i sollyset. Jenta så opp, nesten stolt i nederlaget.

Bak gjerdet i det store huset steg svart røyk. "For sent," sa Smith bittert. "Huset står

i brann. Men vi har fanget noe enda viktigere." Hun falt ikke i tårer eller tryglet. Hun sa bare rolig: "Jeg blir med dere. Men dere må høre meg." I stuen min i London fortalte hun. Navnet hennes var Karamaneh. Hun hadde ingen nasjon lenger. Hun og søsteren og den lille broren hennes, Aziz, var blitt tatt og solgt. Søsteren var død. Den lille gutten levde – i klørne til ham som eide dem. "Han er alt jeg har," hvisket hun. "Spør hva som helst, men ikke det som vil drepe ham." Hun la en hånd varsomt på skulderen min og ba meg om noe jeg allerede visste at jeg ville gjøre: "Hvis jeg hjelper dere å finne ham dere jakter på, lover du da at dere slipper broren min fri? At dere slipper meg fri?" Jeg så på henne, og alt i meg ropte ja. Jeg sa det høyt. Hun trakk pusten dypt, som om en knute løsnet et sted inne i brystet hennes. "Vær forsiktig," hvisket hun. "For din egen skyld." Samme natt førte hun oss gjennom tåken til en hulk lagt opp på en gjørmete flate i Themsen. Det brune vannet slo under plankene som sukket og knirket. Én enslig lampe brant i kabinen. Mens jeg klatret etter Smith ned en skranglete stige, glapp jeg, og revolveren min falt plask ned i elva. Smith kikket

kort på meg. "Vi kan ikke snu." Vi åpnet døren. Der satt han, i gul kåpe ved et bord dekket av glass, rør, meuslinger i sprit, merkelige instrumenter – akkurat som i drømmen min. Den lille apen hans lekte med en duske. Smith trykket munningen på våpenet rettet mot ham og sa: "Hendene opp, Dr. Fu-Manchu." Han løftet dem langsomt, med et lite smil uten varme. "Jeg ville råde Dr. Petrie til å se bak seg først," sa han mildt. Jeg kastet et blikk over skulderen – og så en mann med arrete ansikt og en krokformet kniv, så nær at jeg kjente pusten hans i nakken. Kniven lå en hårsbredd fra strupen min. "En av mine," sa Fu-Manchu nesten vennlig. "Det er en floke. Jeg foreslår dette: Mine to menn først. De to herrene etter. Vi går tre hundre meter over myra. Der legger Mr. Smith pistolen sin fra seg og lover – på sin ære – at han ikke rører meg før jeg er tilbake om bord." Smith skar tennene, men han nikket til slutt. "Din mann legger fra seg kniven." Så gikk vi. På åpen flate kom ropet vi hadde fryktet. Én, så én til – en spesiell, stikkende tone i natten. "Tre, minst," pustet Smith. "Dette er håpløst." Han kastet revolveren, strippet av jakke og vest. "Putt alt verdifullt i innerlommen. Nå løper

vi for livet." Vi sprang. To av dem var snart tett på, løp med kroppen lavt fremover som dyr, knivene glitret i månen.

Jeg falt, kom meg opp. Vi nådde endelig en rød dør. Smith slang seg mot den og stupte inn. Jeg slo igjen.

En kniv slo gjennom treverket og sto og dirret over hodet mitt. En panne og to stikkende øyne dukket opp i vindusruten. "Tilgi meg," hvisket Smith og grep hånden min. Idet ansiktet utenfor trakk pusten for å rope, lød et tørt smell fra en krok.

Ansiktet forsvant. Et nytt skudd. Trinn utenfor forsvant i løp. Rommet var fullt av kruttrøyk.

Hun med den grå regnfrakken trådte frem. "Karamaneh," hvisket jeg. Smith sukket fra hjørnet: "Gud velsigne henne."

Hun rakte Smith pistolen hans. "Gå. Fort. Jeg må tilbake til ham. Det finnes ingen annen måte."

Vi gikk ut under månen. To menn lå stille i gresset. Jeg snudde meg og hvisket "god natt" uten å vite om hun kunne høre. Hun var allerede borte.

Få netter etter dukket hun opp et annet sted, som et ekko av vår skjebne. Hun kom ikke alene denne gangen – hun kom med et ord. Smith hadde funnet et møtehus i byen hvor menn fra mange land samlet seg. Vi satt skjult bak et forheng og fulgte med. Da hun skred over gulvet i en flammede kappe, luktet

luften svakt av samme duft som i konvolutten. Hun snakket med en usett mann. Da hun forlot stedet, sildret to ord ut av vinduet på bilen hennes da den passerte oss i folkemengden: "Andaman – andre." Neste morgen fikk vi telefon: oppfinneren Norris West var bevisstløs i leiligheten sin. Han hadde ringt politiet, ropt at fremmede var der, så smalt det i røret. Døren var låst fra innsiden. Safen med tegningene hans – et nytt våpen – var låst. Og likevel var planene borte. Da han våknet, fortalte han om en drøm full av skiftende vegger og latter som ble til en hvining fra hans egen munn. En mann med enorme grønne øyne – langt høyere enn de andre – hadde stått ved sengen og sagt: "Du drømmer, ja. Men jeg kan gjøre drømmen virkelig når jeg vil." West husket at han så ordene komme ut av sin egen munn, som om han var en dukke. "Koden," sa Smith. "Du ga fra deg kombinasjonen." Han hadde tatt to sovetabletter, trodde han. Men det var ikke kloral. Det var en annen drømmegiver – hasj. På vindusgesimsen fant Smith små avtrykk som så ut som fugletråkk. "Ikke fugl," sa han. "En liten ape. Opp den gamle nedløpsrøren, med en snor. Så opp med en stige av bambus og silke. Inne. Ut igjen. Vår mann i andre klasse på Andaman-dampskipet til

Kina. 'Andre klasse', Petrie – det var det hun visket." I vill fart fikk Smith en spesialtog ut til Tilbury. Kapteinen på skipet ble holdt igjen i ti minutter. Vi sto på kaia. "En passasjer i andre klasse har noe som tilhører det britiske forsvaret," sa Smith. "Hold øye med alle som kan være fra hans nettverk, særlig én som skjuler seg bak et annet navn." Vi rakk ikke mer. Skipet gled ut i elva, maskinene slo sin tunge puls. Da var det en stemme ingen av oss kunne ta feil av, rett ved øret mitt: "Enda en seier, Mr. Smith." Jeg vred meg rundt. Ingen. Bare fiskehalene i vannet. Jeg fikk gåsehud helt ut i fingertuppene. En rapport kom senere: Ute i havet, på en måneløs natt, blusset et blått lys fra en forbipasserende båt. Noen ropte: "Mann over bord!" De fant ingen. Den forsvunne var registrert som James Edwards. Var det ham vi hadde jaktet? Vi visste ikke. Og så skjedde Lord Southerys død. En stor ingeniør, en av dem som tegner linjer på kart og forandrer verden. Død av en hjerteting, sa legen. Men Smith så mønsteret. Sir Crichton, West, forsøket mot Guthrie, alle de andre. "Dette er også ham," hvisket han. Jeg var urolig om natten og gikk alene i byen. Ved en gammel bokhandel tok noen hånden min. Det var Karamaneh. "Vil

du hjelpe meg å fange ham?" spurte hun, desperat.

"Kom. Du må se broren min."

Vi kjørte østover, forbi smug og mørke dører, til et lager ved elva. Inne var det mørke korridorer, så et rom så vakkert og mykt at man kunne tro man drømte.

På en sofa lå en gutt. Hendene på brystet. Øyelokkene tunge. Død.

Fu-Manchu gikk stille inn, som en lege i sitt eget hus. Han tok en liten gullflaske, trakk opp noen dråper i en sprøyte – en ravgul væske – og injiserte den. Vi så fargen komme tilbake i kinnene. Han ringte på en bjelle. En mann med et arr kom med mat og drikke. Gutten satte seg opp, som etter søvn.

"Uten dette, er han død for meg," hvisket Karamaneh til meg etterpå, og la en liten flaske i hånden min. "Ta den. Når tiden er inne, skal jeg gi dere ham. Men først må vi ta gutten ut."

Da jeg fortalte Smith om det, lyste øynene hans opp med en idé som nesten glødet. "Opp med oppslagstavla, Petrie. Finn siste tog til Stradwick."

Han sa ikke navnet først, men så forsto jeg. Vi dro samme kveld, listet oss opp til mausoleet, og mens en nervøs advokat skyldte på juss, stakk jeg den samme ravgule væsken i en kropp som hadde ligget død i tre dager. Det jeg så, vil ingen

lege glemme: Livet veltet tilbake i bølger som korresponderte med hjerteslag. Lord Southery skrek kort, så sank han sammen igjen. "Brandy, Petrie!" ropte Smith. Vi fikk ham ut. "Stillhet," hvisket Smith plutselig, og slukket lykten. Hørte dere det? Et steg. En stemme, lav, i mørket. En dør Disney. Et glimt av lys. En syl kom susende ned trappen. Smith spratt frem. En kniv plinget i stein. En mann stormet forbi meg – svingende et buet blad. Jeg skjøt. Vi kom oss unna. Southery levde. Endelig kom dagen da vi kunne ta Karamaneh på ordet og storme Fu-Manchus eget sted ved elva. Politiet ventet utenfor. Kun én av hans menn var i huset, sa hun. "Først Aziz, så ham." Vi gikk gjennom en skyggelagt gang. På en balkong over et rom med tepper og lamper fant vi gutten og gjorde som jeg hadde lært. Han pustet, satte seg, og Karamaneh klemte ham og hvisket ord på et språk jeg ikke kjente. "Nå er mitt løfte holdt," sa jeg. Hun så urolig mot et annet forheng. "Han er der inne. Men ikke gå inn, for Guds skyld! Dra ham ut." Den tunge politimannen Weymouth tok fram håndjernene. Smith nikket. Vi skjøv forhenget til side. Der lå han, utslått, med en liten pipe i hånden, øynene lukket som i dyp søvn. Rommet luktet søt røk. "En opiumnatt," sa Weymouth raspende.

"Seilte ham rett inn i oss." Vi gikk nærmere. Alt spratt opp under oss som støtt fra et jordskjelv. Jeg falt og landet i et svart hull. Luften var tykk og sur og stjal pusten. Da jeg kom til meg, hang jeg over skulderen på en kraftig mann som unngikk noe hvitt og lodden som vokste over alt – sopper! Han bar meg til et rom som stinket av jord og våt varme. Der lå Smith og Weymouth. Og så kom Fu-Manchu selv, med en lykt og en foreleserstemme. Han viste meg en hvit sopp som slapp ut en bedøvende tåke når den ble klappet på riktig. "Dere kjente den i fallet," sa han. Han pekte på store, brokete sopper i oransje og blått som sprakk til støv når sterkt lys traff dem. "Og denne molden – en slektning av den som dreper fluer – se hvor stor jeg har dyrket den. Vent. De andre kommer." Det første de gjorde, da politiet braste inn ovenfor, var å slå på lamper. Et hvitt lys skar ned i hulen. Små eksplosjoner. En sky av sporer. Skrik som ble til latter, latter som ble til vræl. "De ler!" hvisket Karamaneh senere, skjelvende. "Det er nålen. Den gir galskap." I det øyeblikket tvilte jeg ikke på at hjernen til Dr. Fu-Manchu hadde sprunget sin egen kant et øyeblikk også. "Min fluefelle!" hørte

jeg ham rope, et øyeblikk vill i øynene, før han igjen ble kald. "Og jeg er ødeleggerens gud!" Vi ble slept til en elektrisk motorbåt som gled gjennom tåken.

Jeg var bundet og kneblet, lenket ved syvlen. Ved siden av meg Weymouth, lenger borte Smith. Karamaneh var der også, hendene tvunget bak ryggen.

En rop lød – politiets elvebåt. Motoren vår hylte, vi skjøt fram i de hvite bankene. Fu-Manchu gikk akterut, tok tak i Karamaneh og snakket til henne med et uttrykk jeg ikke hadde sett før – ren trussel.

Han holdt en liten sprøyte mellom fingrene og sa noen ord om en sykdom mellom bakterier og sopp, kaldt, hvitt, forferdelig. Weymouth rykket – som en okse – grep strupen hans og hånden med sprøyten. De to veltet. Nålen gled nærmere ansiktet til Weymouth. I siste sekund kastet Weymouth ham over.

Begge gikk over rekka og forsvant i grå, mørk tåke. Vi braste mot en mudderbanke, og båten vår fyltes. Vi kjempet oss fri av tau og floker og kom oss på land nettopp da akterenden sank.

Vi ble funnet i gryingen, kalde og stuptrøtte. Etterpå, dager etter, ringte James Weymouth oss. "Kona mi hørte bankingen igjen i natt – halv tre. Det gjør hun alltid når broren min kommer hjem." Hun hadde hørt bankingen kvelden etter slaget også.

Jeg så på Smith. "Hallusinasjon," foreslo jeg, mens

noe kaldt krøp opp ryggen min. Samtidig sa Karamaneh rolig: "Latteren? Nålen. Den gjør folk gale."

Hun fortalte at de hadde hatt en leir nær Windsor, brukt elva som vei, at mange av dem var borte. "Han har et skip som kan gå til havs. Jeg har aldri sett det. Men det gikk."

Dagene gikk sakte, som i tykk sirup. Vi følte oss trette og maktesløse.

Så kom en idé. Vi hadde hørt om en lærd mann, Professor Jenner Monde, nylig hjem fra Kina.

Navnet svirret i hodet mitt da jeg sto nattvakt hos enken etter Weymouth. The lyttebankingen kom igjen – presis halv tre – og det var ikke lenger en lyd i hodene våre.

Et kvarter etter lød det et rasende bank på stuedøren. Smith og jeg løp. James Weymouth bleknet. Vi åpnet. Det som sto i døråpningen, så ut som noe fra en fortelling du ikke vil fortelle et barn.

En rå og bustete skikkelse, skjegget i floker, øynene ut av hode. Han hikstet og lo – en skjær, tynn, skjærende latter som trakk huden av ryggmargen min. Smith tente lommelykten.

"Å Gud!" ropte James. "Det er John!" Det var broren hans, politimannen. I live – men ikke i sitt rette sinn.

Fire av oss slet ham inn og jeg stakk ham med en sprøyte for å roe ham ned. Han sank sammen, stiv

og tom, men uten den grusomme skyggen i øynene. Vi visste at bare én kunne vende hjernen hans tilbake.

Vi dro til New Inn Court. Der satt den gamle lærde i sin stol, med hvitt skjegg og briller, foran en stor statue av Buddha og hyller med bøker på alle språk. Politiet hadde allerede satt håndjern på ham. "Jeg håper ikke vi har gjort en fryktelig feil, sir," sa en av dem.

Smith gikk frem, slet av skjegget, parykken og brillene. Øynene som så på oss var som is og smaragd – med den rare hinnen. Pannen var høy, smilet mildt og veldig kaldt.

"Hvor er Professor Monde?" spurte Smith hissig. "Forhindret i Kina," kom det uanstrengt. "Hans berømte ensomhet hjalp meg godt."

Smith sto noen sekunder i stiv taushet. Så kom ordene ut som skarpe små steiner: "Kan du gjøre Weymouth normal igjen? Jeg kan ikke redde deg, og vil ikke. Men…"

Den merkelige mannen trakk på munnvikene. "Si ikke mer, Mr. Smith. Jeg skiller mellom det jeg gjør av overbevisning og av nødvendighet.

Jeg skjøt med sprøyten i selvforsvar. Jeg angrer at hjernen hans er slik. Det finnes en motgift. Men bare jeg kan lage den. Gi meg et rom – kun jeg og han."

Smith knurret mistroisk, men vi hadde ingen valg. Et tomt hus lenger ned i samme landsby ble gjort klart, politi rundt

hele. Vi bar den ulykksalige Weymouth inn, og lot Fu-Manchu gå over terskelen under bevoktning, med en liten svart eske i hendene. Solen var enda ikke oppe. Vi ventet i hagen. Minutter sneglet seg. Da hørte vi det: skrittene til en mann som ikke lenger var et rovdyr. Han kom ut på trappen, blek og forvirret. "Mr. Smith! Dr. Petrie! Hva…?" Han rakk ikke si mer. Et drønn, som om huset selv hadde tatt fyr. Vinduer sprakk, flammer slikket ut på alle sider. Vi stormet mot døren, men en vegg av varme fra helvete støtte oss tilbake. Vi slo inn et vindu – en ovn blåste pustet sitt mot ansiktene våre. "Dette er… overnaturlig!" gispet noen. Og inne fra brannen, ikke skrik, men en stemme som sang et gammelt, barbarisk vers, triumferende. Så var alt aske og svart tre. Ingen bein ble funnet. Senere, da vi så gjennom de få restene Weymouth hadde hatt på seg, fant vi et stykke gammelt pergament, skittent og brettet, med en håndskrift som var som maur på papir: "Til Mr. Commissioner Nayland Smith og Dr. Petrie – hilsen! Jeg kalles hjem av én som ikke kan nektes. Mye jeg kom for å gjøre, har jeg ikke gjort. Mye jeg har gjort, ville jeg ha ugjort. Litt har jeg gjort godt igjen. Ut av ild kom jeg – den glødende ilden av

noe som en dag skal bli en flamme som fortærer – og i ild drar jeg. Søk ikke min aske. Jeg er ildenes herre! Farvel. Fu-Manchu."

Var dette hånen til en som hadde narret oss alle, eller et siste brev fra en mann som valgte sin egen slutt? Smith sa lite. Han stirret bare mot øst, der morgensolen fikk elva til å glitre som kuttede smaragdskår.

"Jeg reiser tilbake til Burma om to uker," sa han senere. "Jeg har lov til å bryte reisen ved 'Diket'. Hva sier du til en tur opp Nilen først?"

Jeg så etter dampen som steg fra skipet som skulle ta Karamaneh og Aziz sørover, og kjente det samme jeg hadde kjent ved grøften i Redmoat, ved takrennen i Wapping, på myra ved Themsen – søt sorg. Jeg hadde likt henne fra den første hviskingen i London-natten. Hun var en som var fanget av onde løfter, men hjertet hennes var like ærlig som Morgensol.

Hun rørte ved hånden min idet de gikk om bord. "En dag," sa hun, "skal du forstå meg helt." Jeg trakk pusten og nikket. Og i luften, like ved den vennlige dampen fra skipets pipe, syntes jeg i et øyeblikk at jeg kjente en kjent duft, skarp og søt, som fra en sjelden orkidé.

Jeg vendte meg mot Smith. Han smilte tynt – det nærmeste han kom glede. "Vi

vant ikke alt," sa han. "Men vi vant noe."

Jeg tenkte på Sir Crichton, på de sprø sverdene over bjelken, på Caesar som hylte, på kisten som blåste liv til død og død til liv, på grønn tåke og en hånd som strenger over en harpestreng. Jeg tenkte på grønne øyne bak en tynn hinne. Og jeg visste at om han levde eller ikke, ville navnet hans en stund til hviske i korridorer der tegninger og kjeder, små lyder og korte rop avgjør prinsers og folks skjebner.

Og likevel: vi var to igjen som sto. Smith og jeg. Og bak oss, en gutt som pustet, en kvinne som var fri, og en ingeniør som løftet hodet mot lys og arbeid igjen.

Kanskje var det nok – foreløpig. Dette er ikke siste ord om alt vi lærte. Men for nå lar jeg det være.

For en gutt eller jente på tolv er det kanskje altfor mye å lese om kniver og gift og mørke steder. Likevel – midt i det hele bor det ting som er større enn redsel: vennskap, mot, og løfter som blir holdt selv når de er vanskelige. Jeg vil at det skal være det som blir igjen når du lukker boken – ideen om to mennesker som ikke sluttet å gjøre det de trodde var rett, selv når natten ropte på en helt annen vei.