Skatten på sjørøverøya voor 12 jaar

Jeg ser tilbake på alt som skjedde fra den dagen en brun, arrmerket sjømann med et sabelhugg over kinnet kom haltende opp mot skiltet til Admiral Benbow. Han kalte seg kaptein, men ga aldri navn. Han betalte meg, en gutt, en sølvmynt i måneden for å holde utkikk etter en sjømann med ett bein. Far drev vertshuset vårt, mor telte hver skilling, og kapteinen drakk rom som medisin mot en uro han ikke tålte å snakke om. Når han sang om «femten menn på den dødes kiste», frøs det i ryggen min. Hver morgen speidet han havet med messingkikkerten, som om en fiende lå bak neste bølge. Den eneste som sa ham imot, var landsbylegen, dr. Livesey. Han sto rank og rolig da kapteinen truet med knokene, og sa at rommen ville drepe ham – og at han, som magistrat, ikke tålte bøllestreker. Den kvelden tiet kapteinen. Men raseriet hans lå under skinnet, og frykten min for «ett bein» vokste, for hver kveld sang han dypere og styggere, og hver dag ble blikket hans skarpere mot horisonten.

En vintermorgen kom en fremmed inn, blek som talg, med to fingre borte: Black Dog. Han og kapteinen hvisket, så brølte de, bord veltet, en kniv blusset i hånden, og Black Dog flyktet blødende ut døren. Like etter falt kapteinen om og fikk slag. Dr. Livesey tappet blod og forbød rom. «En dram lokker neste, og neste etter den, til hjertet stanser,» sa han. Kapteinen hørte ikke. Midt i dette døde far. Det var som om hele huset mitt sto stille. Da kom den blinde Pew. Stokken hans slo som et urverk over brosteinen. Han tviholdt i armen min og presset noe i hånden min: en sotet papirrunding – det svarte merket – med en frist til klokken ti. Kapteinen våknet, skrek etter våpen, ropte om Flints gamle karer og sjøkisten sin. Før det ble ti, fikk han slag igjen og døde. Jeg gråt, selv om jeg var redd ham. Vi bestemte, jeg og mor, å hente det som rettmessig var vårt fra kisten hans – husleien – og komme oss bort.

I mørket snek vi oss inn på rommet hans. På bordet lå det svarte merket. Nøkkelen hang i en tjæresnor rundt halsen på den døde. I kisten fant vi pistoler, instrumenter, litt sølv, og nederst i en krok, en sekk og et oljelerret som knirket. Mor telte presis – ikke en guinea mer, ikke en mindre. Da hørte vi stokken til Pew på veien. En fløyte svarte lenger oppe. Vi flyktet. På broen sviktet mor. Jeg dro henne i ly. Sju–åtte menn med lanterner og bannskap løp forbi oss, blinde Pew i midten, kommanderte som en offiser. De tømte kisten – men fant ikke «neven» de søkte. Så kom hester i galopp: Mr. Dance og mennene fra tollvesenet. Piratene flyktet; Pew falt under hovene. Jeg skrek at de måtte hjelpe mor, og lot ikke slipp før hun fikk behandling. Så ble jeg kjørt til squire Trelawney og dr. Livesey, med oljelerretet gjemt mot brystet mitt. De ga meg mat og hørte hele historien, fra sabelhugget ved peisen til stokken som tikket i mørket.

I biblioteket åpnet doktoren oljelerretet. Først en bok: en oversikt over Flints plyndringer – tall som vokste til svimsel. Innerst lå et kart: en øy, ni mil lang, fem bred, dype viker, en ås som het Spy-glass, tre røde kors, ett merket «Meste skatten her». Squire Trelawney spratt opp: Han ville utruste en skute i Bristol, Hispaniola, og selv gå som reder. Dr. Livesey som lege. Og jeg – jeg skulle bli kahyttsgutt. «Men ingen ord om dette,» sa doktoren. «Flints karer lever ennå.» Squire’en lovet – og pratet likevel for mye straks han nådde Bristol. Ventetiden var lang. Kartet brant i tankene mine. Så kom brev: skipet var kjøpt, mannskap snart på plass. Squire’en hadde fått hjelp av en krovert ved kaiene – en høy mann på krykke, jovial og hendig: Long John Silver. Han hadde mistet beinet i rikets tjeneste, sa han, og kjente alle som var noe til sjøs. Med ham fikk squire’en både gode sjøfolk og kvittet seg med dårlige. Men brisen av hemmelighet var borte. For mange i Bristol visste for mye om reisen vår.

Vi reiste. Lukten av tjære, tau og salt fylte alt. Hispaniola lå hvit som en måke ved brygga. Squire’en sendte meg med en lapp til Silver i Spy-glass – en skjenkestue med messingkikkert i skiltet. Jeg fant en ren sal, en vennlig mann med et ansikt som et røkt skinkestykke og et smil som var akkurat passe. Han kalte meg «gutt min» og behandlet meg med en slags høflig varme jeg ikke var vant til. Likevel glapp en skygge: en mann smatt ut bakdøren, to fingre manglet. «Black Dog!» ropte jeg. Silver sendte folk etter ham, skjelte ut seg selv for å ha glemt å notere rom på kreditt, og vant både min og doktorens tillit samme kveld. Squire’en kalte ham en ekte kar. Kaptein Smollett, derimot, var lav og stram og likte ingenting: ikke mannskapet, ikke reisen – og ikke at all viten om skatten fløt helt opp til «papegøyen». Han krevde krutt og våpen akterut under sin og doktorens kontroll. Squire’en ble fornærmet, men doktoren meglet, og kapteinen fikk sin vilje. Long John løftet hånden til luen og var pliktoppfyllende kokk med ett bein. «Aye, aye, sir.»

Vi seilte ved grålysning. Mennene sang Silvers sjøvise, og jeg frøs. Førstestyrmann Arrow drakk i skjul og forsvant over bord en uværskveld. Båtsmann Job Anderson tok hans vakt. Israel Hands, Silvers fortrolige, holdt seg nær roret. Long John gled mellom tau og blokker som om riggen var bygget for ett bein, hadde alltid en historie, men drakk aldri mer enn en finger rom. En kveld krøp jeg opp i eplebaljen etter et eple – og sovnet. To tunge kropper satte seg på ripa, og i hvisking som vokste, åpnet Silver seg for en av sine. Ordene hans var milde, men var som kaldt jern. Han hadde vært Flints kvartermester. Pew hadde mistet synet da Silver mistet beinet. Han ville ikke slå til på åpent hav. Først skulle de la oss finne skatten, laste den, sette kurs hjem – og så skulle de drepe kaptein, squire og doktor. De måtte ha alt «rakt som hyssing» for at det skulle lykkes. Plutselig ropte utkikken: «Land i sikte!» Månen ble hvitere, og alt i meg ville rope. Men jeg holdt munn og krop i det mørke epletønnehuset og kjente verden velte.

Øya lå der som en grå knyttneve: gul sand, piggete trær, nakne berg, Spy-glass ruvende over alt. «Her ligger feber,» mumlet doktoren. Vinden døde, og vi rodde skipet inn i en trang lagune bak en dråpe av en holme, Skjelettøya. Silver styrte som en som kjente hvert skjær. Mannskapet surnet fort ved synet av land. Kaptein Smollett holdt råd under dekk: Vi måtte lette trykket. Han ville gi landlov for å holde ro. Om alle dro, kunne vi sikre skipet. Om ingen dro, ble vi inne. Vi delte ut skjulte pistoler til våre trofaste: Gray, Redruth, Joyce, Hunter. Da båtene ble satt ut, smatt jeg ned i nærmeste pram. Silver ropte på meg. Jeg nikket – for sent. Ved stranden sprang jeg i land og forsvant i skogen. Jeg følte meg både dum og fri. Jeg hadde lurt Long John Silver, og det kjentes forferdelig og lett på samme tid.

Skogen var vill og fremmed: sump og siv, krokete furuer, evigeiker, en slange som raslet i tørket løv. Jeg hørte stemmer i en myrsenkning: Silver bønnfalt en rødmulet sjømann. Så kom et skrik som svartnet himmelen. «Alan,» sa Silver kaldt. Den rødmulete het Tom. Han sa nei til forræderi, snudde ryggen til, og Silver kastet krykken som en spydstokk. Tom falt. Silver var over ham, kniven helt til hjaltet. Så tørket han bladet i gresset og blåste i en fløyte. Jeg løp, grep etter luft, rett inn i et annet syn: en fillete mann med øyne som lyste. Han kalte seg Ben Gunn – maroonert på øya i tre år. Han var kledd i seilduksfiller, luktet geit, og det første han sa var «ost». Jeg lovet ham ost om jeg kom om bord igjen. Han spratt nesten av glede. Han spurte om skuta vår var Flints. «Flint er død,» sa jeg, «men mange av hans er her. En med ett bein.» Ben stivnet. Jeg fortalte alt jeg turte: opprør, min flukt. Han sa han kunne hjelpe, om squire var virkelig gavmild. En tusen pund – og hjemreise. «En hederlig mann blir ikke glemt,» sa jeg. Han fortalte stykkevis: Han hadde vært med på jakten etter Flints skatt, men var blitt forlatt. Han hadde en hemmelig båt ved en hvit stein. «Si squire at ‘Nor he weren’t, neither’,» sa han mystisk. Plutselig smalt det fra havnen, og høyt over trærne blafret Union Jack.

Doktoren tar pennen her. Klokken var halv to da Silver gikk i land. Vinden døde, og tidevannet vendte. Vi måtte ha vann – og et sted å holde ut. Hunter og jeg fant en gammel stockade – en tømmerfestning rundt en kilde. Veggene hadde skyteskår, og en åpen sone rundt gjorde det vanskelig å storme. Vann var nøkkelen. Vår lugar om bord hadde alt unntatt det. Vi lastet jollybåten i skjul: svinekjøtt, kjeks, musketer, krutt, medisiner, litt brandy. Kaptein Smollett sto på dekk som en klippe og forbød signaler. «Første mann som vinker, dør.» Det ble bråk forut. Kapteinen kalte spesielt på en kar, Abraham Gray. Etter litt håndgemeng kom Gray løpende, blodig, over på vår side: «Jeg er med Dem, sir.» Vi satte våre liv i en liten båt. Et rundskudd fra Hispaniola skar vannet bak oss, og bølgene krummet under keipene. Squire Trelawney felte en mann ved stranden; vår båt tok inn vann og sank ved land, og vi vasset med det vi orket bære. Redruth ble truffet. Vi bar ham inn, heiste flagget og gravde en grav. Rundkuler pep i luften. Likevel var vann i en brønn, vegger og en dørpæl bedre enn å råtne i lagunen.

Jeg, Jim, fant veien inn gjennom stockaden i skumringen. De ropte «Hurra!» da de så meg. Jeg fortalte om Ben Gunn, den hvite steinen og den skjulte båten. Vi organiserte vakter. Doktoren gikk fra mann til mann. Kapteinen lå blek og bestemt med et stygt sår. Ved grålysningen kom Long John Silver med en hvit klut. Han spurte etter kapteinen. Kaptein Smollett gikk ut, lot ham ikke komme inn. Silver var høflig, men ordene hans snek. Han tilbød livet vårt mot kartet. Han lovet å sette oss ved land, «gentlemen of fortune» som vi alle. Kapteinen sa nei. «Kom inn, en og en, legg fra dere våpen, og møt en rettferdig dom. Det er mitt tilbud.» Silver lo. «Den som lever, får se.» Angrepet kom snart. Båtene deres rundet le. De kom som en bølge over sanden. Vi skjøt, de falt; noen kom gjennom. Joyce ble truffet dødelig tidlig, Hunter fikk et slag i hodet og ble båret inn. Kapteinen ble såret igjen. Men vi sto. Gray hogg, squire skjøt kjølig, doktoren beveget seg raskt som en streng, rolig ild. Til slutt trakk de seg. Tre av dem kom aldri på bena igjen. Vi telte: vi var få, men levende.

Den natten sov jeg urolig. Alt var i bevegelse inni meg. Ved daggry snek jeg meg ut. Jeg sa ingenting til noen – kanskje av trass, kanskje for å holde løftet til Ben. Jeg gikk lydløst langs stranden, forbi piratenes bål, over kratt og sand til den hvite steinen. Bak grenene lå en liten båt – en korakel – som en skinnbolle bundet med tau. Jeg skjøv den ut. Havnen var stille som et låst rom. Jeg satte meg ned, padlet uten en lyd, lot strømmen ta meg ut mellom holmene. Hispaniola fløt med Jolly Roger slapt i masten. Jeg skar ankertauet i ett kjapt drag. Skipet begynte å sige. Jeg lot korakelen drive, sank sammen og sovnet i mørket. Da jeg våknet, sto solen høyt. Vannet glitret, og Hispaniola var ikke langt unna. Jeg padlet, klorte meg inn på kjettingen og over rekka. På dekket lå to menn: O’Brien, død med en kniv i brystet, og Israel Hands, såret og grå i øynene. Han snakket vennlig – for sin egen vinning. Han ba meg sette seil så vi kunne føre skipet i ly bak nordinnløpet. Jeg holdt meg nær pistoler og tau. Jeg ante at han ville drepe meg når skipet var trygt.

Vi fikk vinden riktig. Seilene fylte seg. Framstamnen skar gjennom det grønne vannet. Da vi nærmet oss en stripe hvit sand, viste Israel ansiktet sitt. Han kastet en kniv. Jeg skjøt – klikk. Pistolen var våt. Han kom nærmere. Jeg byttet våpen. Skuddet brant. Han stønnet, men ga ikke opp. Vi kjempet over dekket, to rotter på en fjøl. Jeg klatret i riggen. Han kastet en ny kniv. Jeg skjøt igjen, og Israel falt. Kniven hans satt som en søm i klærne mine, og jeg hang i et tau, kald og varm på samme tid. Han sank i vannet, tung og stille. Jeg fikk ankret skipet i nordinnløpet. Så sprang jeg i land, løp mot stockaden. Det var mørkt da jeg snek meg inn. Varme. Lukten av røyk. Jeg sovnet der inne – og våknet til grove stemmer. Piratene sto over meg. De jublet, noen ville slå meg i hjel, men Long John Silver holdt dem igjen. «Han er pant,» sa han. Han tvang dem til ro og lot meg sitte ved ilden og spise. Om natten holdt de rettsmøte: de ga Silver det svarte merket for forræderi. Han leste det som en mann som kunne vri seg unna en floke, og så trakk han opp et papir som stilnet dem: kartet. «Flints kart, røde kors og alt! I morgen leder jeg dere.»

Morgenen etter kom dr. Livesey til stockaden med en hvit klut for å se til de sårede. Silver slapp ham inn. Doktoren gjorde det han alltid gjorde: renset, bandt, snakket rolig og kort. Da han kom til meg, lente han seg frem og hvisket: «Skipet?» Jeg hvisket: «I nord.» «Bra,» sa han stille, og gikk ut igjen. Først da skjønte jeg hvorfor stockaden nå var piratenes: vennene mine hadde flyttet til et annet sted – Ben Gunns hule – og overlatt dette huset til fienden for at færre skulle dø. Jeg ble med Silver og de elleve som var igjen. Vi gikk etter kartet gjennom skogen, Spy-glass som en mørk rygg mot himmelen. Flere var syke, tynget av rom og feber. Plutselig lød en stemme i luften: «Darby M’Graw! Bring rum, Darby!» Noen av mennene skrek at det var Flint. Silver sto stille, strakk seg og sa kjølig at stemmen tilhørte en annen kar – en levende. Jeg visste det var Ben Gunn, som etter tre år alene kunne etterligne både havet og døde menn.

Vi nådde en høy furu. Under den lå en rund grop, nysnudd sand i kanter, og på en liten avsats et hvitt skjelett, armene utstrakt som en finger som pekte. Her sto det lille røde korset på kartet: «Meste skatten her.» Ingen jublet. De kastet seg i arbeid. Spadene gikk. Sand spratt. Bannord falt. Til slutt traff de bare tomt rom og litt knusktørr stein. Ikke gull. Ikke sølv. Bare noen få spanskesølvpenger i kanten. Ansiktene ble harde. «Noen har vært her før oss,» sa én. «Forbannelse,» gret en annen. Blikkene vendte seg mot Silver. Da smalt det. En bred salva fra trærne ovenfor. To av piratene falt. Resten styrtet i alle retninger. Jeg kjente Silvers hånd gripe armen min. Han dro meg med i dekning, stum og rask, som et dyr som også kan tenke. Skuddene kom i god rytme. I kanten av skogen sto dr. Livesey, squire Trelawney, Gray – og Ben Gunn – med musketer. Først den ene salven, så en rolig forfølgelse. Fire av piratene var døde eller dødelig såret da stillheten kom tilbake. De siste sprang som små, harde skygger inn i febermarka. Silver og jeg ble stående igjen – levende.

Silver så på meg uten å smile. «Kom, gutt min,» sa han. Han hoppet på krykken og dro meg med seg. Vi gikk mot fjellet med geitehuler. Ingen av oss sa noe før vi kom til en mørk åpning hvor luften luktet skinn og salt. Inne var en stor, tørr hule. En liten ild brant. Der satt doktoren, squire Trelawney, Gray – og kaptein Smollett, blek men rank. Og langs veggene – skinnende i dunkelt lys – lå hauger av gull og sølv, barrer og kister, mynter og smykker. Jeg trodde ikke øynene mine. Ben Gunn smilte bredt. Det var han som hadde tømt gropen under furua bit for bit, båret skatten hit alene gjennom måneder – kanskje år – med geitestek og viljestyrke. Vi var redde og glade på en gang. Squire’en grep etter pistolen da han så Silver. «Ikke nå,» sa doktoren. «Denne mannen reddet Jim – to ganger.» Kapteinen så på Silver med øyne som klippet av tau. «Jeg liker deg ikke, John. Men vi henger deg ikke i kveld.» Silver bøyde hodet.

Så begynte arbeid. Skatten skulle om bord i Hispaniola. Vi bar gull og sølv i lass, pustet støv av gamle riker, lo slitent, bannet litt når vi skled. Vi var få, men vinden var på vår side. Fem av mytteristene – de sykeste, villeste – lot vi bli igjen på øya. Vi ga dem våpen, proviant og litt brennevin – nok til å leve, ikke nok til å starte noe. De ba om nåde. Vi ga dem ikke mer enn det trygge. Da alt var lastet, gikk vi om bord. Dekkplankene luktet tjære og gull. Natten var tykk og stille. Jeg drømte om papegøyer som skrek «Pieces of eight!» og hvite flammer over Spy-glass. Kapteinen, som hadde holdt ut som en fjellknatt, sa han ville hjem. «Jeg er gammel for dette,» sa han rolig.

Vi satte seil uten sanger. Dr. Livesey var lege og styrmann, squire’en reder og skytter, Gray en mann jeg stolte helt på, Ben Gunn lo i søvne, og jeg sprang mellom tau og ordrer. Long John Silver var som alltid: snakket, smilte, hjalp når det lønte seg. Vi stakk innom en spansk havn for proviant. En morgen var han borte – og en sekk med guineas med ham. Han hadde rodd ut med en lokal kar, og sporet ble kaldt i samme øyeblikk som vi forsto det. Jeg sto ved rekka og kjente at verden var større enn min lyst på hevn. Noe i meg var lettet. Long John hørte hjemme i skyggen mellom lov og hav. Vi heiste seil igjen. Brisen var mild, havet blankt. Hispaniola pekte baugen hjemover.

I Bristol delte vi byttet i hederlige aksjer. Squire’en holdt ord. Gray kjøpte seg lærdom, ble første styrmann og senere en rettskaffen, streng mann av bedre stand enn noen hadde trodd. Kaptein Smollett gikk i land for godt. «Nok for meg,» sa han, og blikket hans var mykere enn før. Dr. Livesey gikk tilbake til sine, med rask gange og vennlige, korte ord. Squire Trelawney ble litt tynnere i stemmen, litt mer beskjeden, men like generøs som alltid. Ben Gunn fikk sin tusen pund, og brukte dem opp på nitten dager: venners vennlighet, skomakerpils, glade rop – og så stillhet. Da pengene var borte, var også lysten til romen borte. Han ble en mild kar med arbeid i hendene og sang i munnen. Han lo ikke like høyt, men lo bedre.

Jeg, Jim, ble ikke helt den samme gutten som hadde speidet etter ett bein ved Admiral Benbow. Hver gang vinden legger seg i riggtråd, hører jeg papegøyen: «Pieces of eight! Pieces of eight!» Noen netter våkner jeg av at jeg kjenner krykken bli til spyd i luften. Jeg tenker på mor som telte hver skilling nøyaktig, selv når Pews stokk tikket i mørket. Jeg tenker på Redruth som døde slik han levde – ærlig og rak. På doktorens rolige stemme når alt raste. På kapteinen som sto som en dørramme i storm. På Gray, som valgte riktig i siste øyeblikk. Og på Long John Silver – mørk og morsom, farlig og på sitt vis omsorgsfull – som reddet meg når det tjente ham, men som aldri var helt løgn eller helt sannhet. Noen ganger, når jeg ser en hvit klut, husker jeg morgenen utenfor stockaden da han ropte «parley» og smilte med øynene. Og når en gammel sjøvise spilles, hører jeg den dødes kiste knirke under hælene våre.

Slik endet det. Vi fant ikke skatten slik kartet sa, men slik Ben Gunn hadde båret den. Vi fulgte ikke planen vi la i biblioteket – det ble verre og bedre på andre måter. Den som klarte seg best, var kanskje den som aldri påsto han var rettskaffen. Den som lærte mest, var en gutt som trodde eventyr hadde én farge og fant alle. Det finnes mer sølv igjen på øya, stokker og småting vi lot ligge. Noen menn ble forlatt der med våpen og vann. Ingen av oss dro tilbake for å hente resten eller se hva som ble av dem. Når en storm reiser seg utenfor kysten, kan jeg enda kjenne salt og blod i munnen og se Israel Hands synke uten et ord. Og når havet ligger stille som et låst rom, tenker jeg på lagunen som luktet feber og på hvit sand som svelger fotspor. For min del vet jeg dette, og det står fast: så lenge jeg lever, skal jeg aldri sette min fot på den forbannede øya igjen.