Leeftijdsaangepast BokRobot-boek
The Adventures of Tom Sawyer, Part 1Leeftijdsaangepaste versie
Twain, Mark
Geschat niveau: 12 jaar · 29 pagina's
Engels
Tante Polly ropte navnet hans som om det var et tau hun kunne hale gutten hjem med. Først stille, så høyere, og til slutt så kraftig at katten under senga spratt til.
«Tom!»
Ingen svar.
«TOM! Hva er det blitt av den gutten, tro?»
Hun skjøv brillene ned på nesa for å se over dem, så la hun dem igjen opp i pannen og kikket under, men sjelden så hun gjennom dem. Brillene var mest til pynt, ikke til bruk. Hun stakk kosten under senga og fisket fram bare katten. Hun sukket.
«Jeg har aldri sett maken til den gutten!»
Hun gikk til den åpne døra og ropte på nytt, langtrukket og tålmodig-sliten:
«J–o–o, Tom!»
Da knirket det svakt bak henne. Hun svingte seg rundt i tide til å gripe tak i en liten gutt i jakka og stoppe flukten hans.
«Der har jeg deg! Skulle jo tenkt på skapet. Hva har du holdt på med der inne?»
«Ingenting.»
«Ingenting! Se på hendene dine. Og munnen! Hva er det der?»
«Vet ikke, tante.»
«Å, men det vet jeg. Syltetøy! Førtifire ganger har jeg sagt at hvis du ikke holder deg unna det syltetøyet, så skal jeg—»
Hun rakk ikke å si hva før gutten sa:
«Oi, se bak deg, tante!»
Hun vred seg rundt og dro skjørtet til seg så det ikke skulle hekte seg fast. Og da hun så at det ikke var noe der, var gutten allerede ute av grepet hennes, over gjerdet og borte.
Hun ble stående et øyeblikk og stirre etter ham, og så kom det et lite, hjelpeløst smil.
«Den gutten, da. Lærer jeg aldri? Har han ikke narra meg nok ganger? Men gamle dummerter er de dummeste. Han gjør det aldri likt to dager på rad, hvordan skal jeg kunne vite hva som kommer?
Han vet nøyaktig hvor lenge han kan drive meg til vanvidd før jeg får opp temperat’n, og hvis han får meg til å le, så er det gjort, da klarer jeg ikke slå. Jeg gjør ikke min plikt med den gutten.
Spar stokken og spolér barnet, sier de. Han er full av fanteri. Men kjære vene, han er søsteren min sin gutt, og jeg har ikke hjerte til å rise ham. Hver gang jeg lar ham slippe, får jeg dårlig samvittighet, og hver gang jeg smeller til, er det hjertet mitt som brister. Han skulker nok i kveld, ja, og i morgen må jeg bare sette ham til arbeid som straff.»
Tom skulket, og han hadde det riktig fint. Han kom såvidt hjem i tide til å «hjelpe» Jim, den lille gutten som gjorde alt mulig hos tante Polly. Hjelpe betydde at Tom fortalte om sine eventyr mens Jim sagde ved og kløyvde opptenningsfliser. Tre fjerdedeler av jobben ble Jims, men Tom sto ved siden av og gav sine kommentarer så energisk at det lød som arbeid. Halvbroren Sid hadde for lengst blitt ferdig med sitt; Sid var stille, ordentlig og aldri til bry.
Under kveldsmaten forsøkte Tom å stjele sukker hver gang anledningen bød seg, mens tante Polly begynte med de små lure spørsmålene sine, sånne hun selv mente var utspekulerte som spionknep. Hun likte å tro hun var født med en slags hemmelig klokskap og så på sine mest gjennomsiktige triks som stor list.
«Tom, det var vel ganske varmt på skolen i dag?» sa hun.
«Ja, tante.»
«Skrekkelig varmt?»
«Ja, tante.»
«Du fikk vel ikke lyst til å gå og svømme, Tom?»
Et lite støkk for gjennom Tom. Han gransket ansiktet hennes, men det røpet ingenting.
«Nei, ikke akkurat, i hvert fall ikke så mye.»
Hun rakte hånden bort og kjente på skjorten hans.
«Men du er ikke for varm nå.»
Hun klappet seg selv i hjertet som over at hun hadde oppdaget at skjorta var tørr. Tom skjønte vinden.
«Noen av oss pumpet vann på hodet. Mitt er fuktig ennå. Se?»
Tante Polly ble irritert over at hun hadde oversett det. Hun tenkte seg om på nytt.
«Tom, du trengte vel ikke å sprette opp kragen på skjorta der jeg sydde igjen, for å pumpe vann i håret, vel? Knepp opp jakka!»
Skyggen forsvant fra Toms ansikt. Han kneppet opp. Kragen satt pent og stramt, sydd fast.
«Hm! Nåvel, gå du. Jeg var sikker på at du hadde spilt skulk og vært og bada. Men jeg tilgir deg. Denne gangen.»
Sid, som alltid var der når det passet minst, sa lavt men tydelig:
«Jeg syntes du sydde kragen med hvit tråd, tante, men den er svart.»
«Men jeg sydde den jo hvit! Tom!»
Men Tom ventet ikke. Idet han gikk, snudde han seg og snerret:
«Siddy, den skal du få igjen for.»
I et skjulested undersøkte han jakkeslagene sine. Der, stukket inn under kanten, satt to store nåler, en tredd med hvit tråd og en med svart.
«Hun hadde aldri merket det om det ikke var for Sid. Skulle ønske hun holdt seg til én farge. Jeg klarer ikke holde styr på dem begge. Men jeg skal love deg, Sid skal få.»
Om to minutter hadde han glemt alt sammen. Et nytt og mektig håp bar ham av gårde – en merkelig, fugleaktig fløytelyd han nettopp hadde lært av en fyr nede i gata. Han øvde, fikk teken, og marsjerte nedover med munnen full av musikk.
Så stoppet han. Foran ham sto en gutt, en fremmed, en anelse større enn han selv og pent kledd – på en hverdag! Hatten var fin, den mørkeblå jakka var ny og pen, og han hadde sko selv om det var fredag. Til og med slips. Jo mer Tom så, desto høyere hevet han nesa og desto fattigere kjentes de utslitte klærne hans. Ingen av dem sa noe. De skled sidelengs i sirkel, ansikt mot ansikt, øye til øye. Til slutt sa Tom:
«Jeg kan banke deg.»
«Jeg vil gjerne se deg prøve.»
«Jeg kan.»
«Nei.»
«Jo.»
«Nei.»
«Jo!»
«Nei!»
«Jo!»
Det ble stille og varmt mellom dem.
«Hva heter du?» spurte Tom.
«Det angår ikke deg.»
«Vel, jeg skal få det til å angå meg.»
«Hvorfor gjør du det ikke da?»
«Snakker du mer, så gjør jeg det.»
«Mer–mer–mer.»
«Tror du er så smart, du, hva? Jeg kunne banke deg med én hånd bakbundet.»
«Hvorfor gjør du det ikke da?»
De dyttet skulder mot skulder, øyne som glødet. Ingen av dem fikk overtak. Etter en stund, svette og rødblussende, sa Tom:
«Feiging. Jeg skal si det til storebroren min.»
«Hva bryr jeg meg? Jeg har en bror som er større enn din.»
Begge brødre var oppdiktet.
Tom trakk en strek i støvet med stortåa.
«Våger du å trå over den, så banker jeg deg til du ikke klarer å stå.»
Den nye gutten steg over tvert. I neste øyeblikk rullet de begge i grusen som to kranglevorne katter. De dro i hår og klær, bokset, skrapte til og med etter hverandres nese. Snart satt Tom overskrevs på fremmede-gutten og dundret løs med knyttnever.
«Hyl ‘nokk’!»
Gutten gråt – mest av raseri.
«Hyl ‘nokk’!»
Til slutt kom det et kvelt «Nokk!»
Tom slapp.
«Der ser du. Neste gang passer du deg.»
Den andre gikk bort, børstet støv fra klærne, hikstet og snerret over skulderen alt han skulle gjøre med Tom neste gang. Tom svarte med gloser og geip. Så snart ryggen hans var vendt, nappet den andre opp en stein, kastet og traff Tom mellom skulderbladene, og la på sprang som en hjort. Tom jaget ham hjem og fikk med seg hvor han bodde. Han sto ved porten en stund og utfordret ham til å komme ut, men den andre lagde bare grimaser i vinduet. Til slutt kom guttens mor, kalte Tom et stygt, ondt barn og jaget ham bort. Han gikk, men mumlet at han skulle «legge seg på» den gutten ved leilighet.
Den kvelden snek han seg seint inn vinduet, men rett innenfor lå tante Polly i bakhold. Da hun så klærne hans, bestemte hun seg: Lørdagsfriheten var avlyst. Lørdag skulle bli arbeid. Hun sa ikke så mye. Det trengtes ikke; måten hun knep leppene på var nok.
Lørdagsmorgen kom, full av lys og lukt av sommer. Fuglesang i alle hjerter, det virket slik, og Cardiff Hill utenfor landsbyen lå grønn og lokkende som et eventyrland. Tom kom traskende på fortauet med en bøtte hvitkalk og en lang kost. Han stoppet foran gjerdet og kjente hjertet synke. Tretti meter langt og høyt som et hus, slik føltes det. All glede rant av ham. Han dyppet kosten, strøk øverst på den øverste planken, kikket på den tynne, hvite stripen og sammenlignet med alt som ennå var grått, og ble helt motløs. Han satte seg og sukket.
Jim kom dansende ut porten med en blikkbøtte og en sang på leppene. Bære vann fra pumpa var hatarbeid, syntes Tom i vanlige fall, men nå mintes han at ved pumpa var det alltid selskap – gutter og jenter som ventet på tur, hvilte, byttet leker, kranglet litt, kanskje sloss litt. Jim brukte aldri under en time på å komme tilbake.
«Du, Jim,» sa Tom, «jeg henter vann hvis du hvitkalker litt.»
Jim ristet på hodet.
«Kan ikke, Tom. Tanta sa jeg skulle hente vannet og ikke stå og slarve. Hun sa hun regna med at du kom til å prøve å få meg til å hvitkalke.»
«Ikke bry deg om hva hun sa. Gi meg bøtta. Jeg blir bare borte et minutt.»
«Tør ikke. Tanta flår hodet av meg.»
«Hun? Hun slår jo ingen. Bare dasker med fingerbølet. Jim, du skal få en klinkekule. En hvit, blank!»
Jim nølte.
«Oi, den er fin. Men jeg er så redd tanta—»
«Og hør, hvis du gjør det, skal jeg vise deg tåa mi som er så vond.»
Jim var bare et menneske. Han satte fra seg bøtta, tok klinkekula, og bøyde seg dypt alvorlig over tåa mens Tom viklet av bandasjen. I neste øyeblikk fløy Jim nedover gata med bøtta og en svidd bakdel, og Tom sto igjen og malte som en helt mens tante Polly forsvant inn igjen med tøffelen i hånda og et glimt av seier i øyet.
Men Toms kraft var som sommerforbifarten til en sky – den gled raskt forbi. Han tenkte på moroa han hadde planlagt for dagen, og sorgen ble tyngre, særlig når han tenkte på guttene som snart ville komme forbi og gjøre narr av ham fordi han måtte jobbe. Han dro fram hele sin jordiske rikdom – småbiter, klinkekuler, skrap – kanskje nok til å bytte seg til litt hjelp, men slett ikke nok til å kjøpe seg en halvtime fri. Det var da idéen traff ham. En stor én. Det var som om noen tente en lykt inni ham.
Han tok opp kosten og begynte å jobbe igjen, rolig og sikkert. Ben Rogers kom hoppende og plystrende, tygde på et eple, og var et helt dampskip i egen person – «Ting-a-ling! Chuff-chuff!» Han sto midt i gata og svingte med armen som et kjempemessig hjul og ropte kommandoer til seg selv. Tom lot som ingenting. Han tok et par trinn tilbake, knep øynene som en kunstner og målte det siste strøket sitt. Et forsiktig lite nikk, en kritisk vri på munnen, og så et nytt, ørsmått strøk akkurat der hvor det «trengtes». Ben bremset inn.
«Hei på deg, må du jobbe?»
Tom snudde brått, som om han bare nå oppdaget ham.
«Å, det er deg, Ben! Jeg la ikke merke til deg.»
«Jeg skal og bade. Skulle du ønske du kunne? Men selvfølgelig vil du heller jobbe, vil du ikke?»
Tom lot blikket hvile tankefullt på ham.
«Hva kaller du jobb?»
«Er ikke det der jobb, da?» sa Ben og pekte.
Tom lot kosten gli jevnt videre.
«Tja, kanskje, kanskje ikke. Alt jeg veit er at det passer Tom Sawyer.»
Ben glodde.
«Å, kom igjen. Mener du at du liker det?»
«Liker det? Hvorfor skulle jeg ikke like det? Får en gutt sjansen til å hvitkalke et gjerde hver dag, kanskje?»
Ben sluttet å gnage på eplet. Han så på strøkene, på måten Tom stoppet et øyeblikk, trakk seg bakover, la inn en helt spesiell liten bue, og igjen gikk to skritt tilbake og rynket pannen som en som kan sitt fag.
«Si, Tom… kan ikke jeg få prøve litt?» sa Ben til slutt.
Tom nølte, som om fristelsen var stor, men så ristet han på hodet.
«Nei… Jeg vet ikke om det går. Tanta er så nøye på det her gjerdet. Akkurat her i gata, vet du. Det må gjøres skikkelig. Jeg vil nesten si det ikke fins én gutt i tusen, kanskje to tusen, som kan gjøre det på riktig måte.»
«Å, vær så snill, bare litt! Jeg skulle latt deg hvis du var meg.»
«Ben, jeg ville gjerne, helt sant. Men Jim ville, og hun sa nei. Sid ville, og hun sa nei til ham også. Ser du hvordan jeg har det? Hvis du tar kosten og det skjer noe—»
«Å, pøh, jeg skal være forsiktig. Jeg gir deg kjernehuset av eplet mitt.»
«Nei, Ben, jeg tør ikke.»
«Jeg gir deg hele!»
Tom så ut som han kjempet mot seg selv, og gav motstrebende fra seg kosten – mens hjertet hans danset av glede.
Mens dampskipet Big Missouri nå sto ved gjerdet og svettet i solsteiken, satt den pensjonerte kunstneren på en tønne i skyggen, dinglet med beina, tygde eplet og planla slakt av flere uskyldige. Gutter kom forbi en etter en; de kom for å gjøre narr, men ble for å male. Da Ben var utslitt, hadde Tom allerede byttet bort neste «sjans» til Billy Fisher for en drage som var i orden.
Da Billy ble tomhendt og sliten, kjøpte Johnny Miller seg inn med en død rotte med hyssing til å slenge den i.
Slik gikk timene. Tom ble rikere for hver gutt. Da sola sto lavt, hadde han skaffet seg både dusinvis av klinkekuler, et stykke blått glass å se gjennom, en spolekanon, en nøkkel som ikke passet noen lås, et krittstykke, en glasspropp fra en karaffel, en tinnsoldat, to rumpetroll, seks kinaputter, en kattunge med bare ett øye, en messingdørknott, et hundehalsbånd – uten hund – en knivstump som manglet bladet, fire biter appelsinskall og en gammel, skranglete vindusramme. Og gjerdet? Tre strøk hvitkalk, blankt og fint, som om noen hadde pyntet til fest.
Tom satt i skyggen og smilte for seg selv: Verden var slett ikke så hul. Han hadde funnet ut noe viktig om mennesker: Hvis du vil få noen til å begjære noe, gjør det vanskelig å få. Hvis du tvinges til noe, er det arbeid. Hvis du velger det selv, er det lek. Den som betaler for å få kjøre firespann for moro skyld, ville slutte på dagen hvis noen begynte å betale ham lønn for det. Slik var det. Han frydet seg over denne store oppdagelsen og over alle raritetene i lommene.
Han dro hjem for å melde fra. Tante Polly satt i et stille rom bak huset med vinduet åpent, sommerluft og blomsterlukt omkring seg og biene som en lang, surrende vuggesang. Hun døste over strikketøyet. Brillene hvilte oppe i det grå håret. Hun hadde vært sikker på at Tom hadde stukket av for lenge siden, så hun ble stor i øynene da han kom og stilte seg rett foran henne som om han tilbød seg å bli arrestert.
«Kan jeg få gå og leke nå, tante?»
«Hva? Allerede? Hvor mye har du gjort?»
«Alt, tante.»
«Ljug ikke, Tom. Jeg orker ikke.»
«Jeg gjør ikke det, tante. Det er ferdig.»
Hun trodde ingenting. Hun gikk ut for å se, og ville vært fornøyd med tjue prosent sannhet i Toms ord. Men der sto hele gjerdet: ikke bare hvitkalket, men pent, dobbelt og trippelt. Hun var målløs.
«Jeg sier det bare: Du kan jobbe når du vil, Tom.»
Så vannet hun komplimentet:
«Men det er ikke ofte du vil, det må jeg si. Nåvel, gå og lek. Men kom deg hjem i løpet av uka, ellers får du svi.»
Hun ble så overveldet av gjerde-glansen at hun gikk i spiskammeret og plukket ut et spesielt godt eple til ham og holdt en liten preken om hvor mye bedre en godbit smaker når den er kommet ren og rett som lønn for strevet. I det hun siterte et bibelord på tampen, «lånte» Tom en smultring uten at hun merket det.
Han spratt ut, fikk øye på Sid som nettopp var på vei opp utetrappa, fant noen jordklumper, og vips var lufta full. Klumpene haglet rundt Sid som en tordenbyge. Før tante Polly rakk å samle sammen sin overraskelse og rykke ut, hadde seks–sju klumper truffet målet, og Tom var over gjerdet og borte. Sjelen hans var i fred; han hadde gjort opp med Sid for det med tråden i kragen.
Tom smøg seg rundt kvartalet og snek seg inn i en gjørmete smug som gikk forbi baksiden av kuskuret til tanta. Vel ute av rekkevidde satte han kursen mot torget, hvor to «militærkompanier» av gutter skulle bruke ettermiddagen slik gutter bruker sverd og ære – med en avtalt kamp. Tom var general for den ene hæren, Joe Harper general for den andre.
De to store herrene kjempet ikke selv; de satt på en høyde og ga ordre til sine «adjutantene» som løp fram og tilbake. Slaget var langt og heftig, og Toms hær vant. De telte falne, byttet fanger, og bestemte dato for neste krangel. Så marsjerte de av i paradekolonner, og Tom ruslet hjemover alene.
På veien passerte han huset til Jeff Thatcher. I hagen sto en ny jente – et lite under, blå øyne, gult hår i to fletter, hvit sommerkjole og broderte buksekanter under. Den ferske helten falt uten kamp. En viss Amy Lawrence, som nylig hadde okkupert hjertet hans, forsvant på et øyeblikk. Han hadde trodd han elsket Amy over alt, ja, at det var nesten hellig, og nå, bare sju dager etter at hun hadde innrømmet at hun også likte ham, var hun borte som en forbigående sky.
Han var ikke lenger den lykkeligste gutten i verden; han var en gutt som sto ved et gjerde og stirret ut mot et helt nytt stjernebilde i form av en jente i hvitt.
Han kikket forgapt og hemmelig. Da han merket at hun hadde oppdaget ham, lot han som om han ikke hadde sett henne, og begynte å «vise seg fram» slik gutter gjør: balansere på gjerdestolper, gå på hendene, gjøre farlige sprang, hoppe høyt og langt, alt litt for mye og veldig alvorlig, bare for at hun kanskje kunne skjønne at han var en å legge merke til.
Han holdt på en stund, men midt i en spesielt vågal øvelse snek han et blikk sidelengs, og da var jenta på vei inn. Han listet seg bort til gjerdet, lente seg sørgmodig over det og ville at hun skulle stanse litt. Hun stoppet et sekund på trappa og fortsatte mot døra. Tom sukket høyt da føttene hennes traff terskelen. Da lyste ansiktet hans opp. Idet hun forsvant inn, kastet hun en liten stemorsblomst over gjerdet.
Tom løp rundt hjørnet, stanset et par fot fra blomsten, la hånden som skygge over øynene og kikket nedover gata som om han hadde oppdaget noe stort. Han plukket opp et strå og prøvde å balansere det på nesa, hodet langt bakover, og mens han vagget sakte, nærmet han seg blomsten i små skritt. Den bare foten hans gled over blomsten, de myke tærne tok den, og i et lite hopp var han borte rundt hjørnet.
Bare et øyeblikk, for å kneppe blomsten inn under skjorta, nær hjertet – eller magen, han kjente ikke helt forskjell – og så var han tilbake. Han hang rundt ved gjerdet til det ble skumring, viste seg fram igjen og igjen. Jenta kom ikke ut mer. Men Tom trøstet seg med tanken om at hun kanskje sto bak et vindu og så ham og forsto alt han ikke turte si.
Han gikk hjemover, hodet fullt av luftslott. Under kveldsmaten var han så høyt oppe at tante lurte på hva som hadde skjedd. Hun skjelte ham ut for jordklumpene mot Sid, men det prellet av. Han rakte stadig hånda etter sukkerskåla, fikk en på knokene.
«Tante, du slår ikke Sid når han tar sukker,» sa han.
«Nei, Sid plager ikke folk som du. Du ville vært inne i den skåla hele tida om jeg ikke satt og passa på.»
Hun gikk ut på kjøkkenet. Sid, som følte seg trygg, strakte hånda mot sukkeret med et lite selvfornøyd smil som var til å bli kvalm av. Fingrene gled, skåla gikk i gulvet og knuste. Tom jublet inni seg, glødet så sterkt av triumf at han nesten ikke holdt seg i skinnet. Han bestemte seg: Han skulle ikke si noe. Han skulle sitte musestille til tanta kom inn og spurte hvem som hadde gjort det. Og han skulle svare, og det skulle bli søtt som honning å se den bortskjemte mønstersønnen «få som fortjent».
Tante kom inn, stoppet over skårester og sukker, lynte over brillene og hevet hånden. Tom tenkte: Nå kommer det! I neste sekund lå han strukket ut over gulvet. Hånden løftet seg for et nytt slag, og da ropte han:
«Hold opp! Hvorfor denger du meg? Det var Sid!»
Tante stoppet, forvirret. Tom ventet medlidende trøst. I stedet sa hun:
«Hm! Du fikk nok ikke en smekk for mye, tipper jeg. Du har sikkert gjort noe annet ramp når jeg ikke så deg.»
Og hun snudde på hælen. Samvittigheten nappet i henne; hun ville så gjerne si noe kjærlig, men hun var redd det skulle høres ut som hun tok feil. Og disiplin måtte holdes. Så hun gikk stille videre med et urolig hjerte.
Tom trakk seg tilbake i en krok. Han tenkte seg såret og hjelpeløs, og la mer ved på bålet. Han visste at i hjertet var tanta på kne og ba om unnskyldning. Han ville ikke sende noe tegn om fred. Han «så» for seg hvordan hun av og til så mot ham med blanke øyne, men han lot som ingenting.
Han forestilte seg selv liggende syk, døden nær, og tanta bøyd over ham, bedende om ett lite tilgivende ord. Han ville snu seg bort og tie. Han så seg ført hjem fra elva, død, krøllene våte og hjertet fredet, tante som kastet seg over ham, tårer som strømmet, bønner om å få gutten tilbake.
Han ville ligge kald og hvit og si ingenting, stakkars lille martyr som nå endelig var fri.
Han drev seg selv nesten til tårer med disse bildene; han måtte svelge igjen og igjen. Når han blunket, rant det vått nedover nesa. Han nøt sorgen. Og da kusina Mary danset inn, full av sol etter en uke på landet, reiste han seg og gikk med skyer og tordner rundt seg ut den andre døra, mens hun kom inn som en sang.
Han gikk langt bort fra alle steder der gutter ellers var, for å finne noe som passet humøret. En tømmerflåte i elva tiltalte ham. Han satte seg ytterst og stirret på vannet som om det var et helt hav, og ønsket han kunne bli borte brått, uten å gå gjennom naturens ubehagelige prosedyrer. Han merket at blomsten i skjorta var krøllet.
Han tok den fram, slapp den i fanget og ble enda mer salig trist. Skulle hun synes synd på ham hvis hun visste?
Ville hun gråte og ønske hun kunne legge armene rundt halsen hans og trøste ham? Eller ville hun snu seg iskaldt bort som resten av verdens hulhet? Denne tanken var så smertefull og deilig at han knadde den igjen og igjen, snudde og vendte på den i alle slags bilder, til den var slitt. Til slutt reiste han seg og gikk fra flåten, sukket dypt og lot mørket sluke ham.
Ved halv ti-tida kom han til gata hvor den forgudede ukjente bodde. Alt var stille. Et lys som fra et stearinlys lyste svakt gjennom et gardin i annen etasje. Var det det hellige nærværet der inne? Han klatret over gjerdet, listet seg gjennom bedene og stilte seg under vinduet.
Han så opp lenge, følelsene gikk i bølger. Så la han seg på ryggen rett under, foldet hendene over brystet og holdt den stakkars, visne blomsten som en siste gave.
Han skulle dø her, ute i kulden, uten tak over hodet, uten en hånd til å tørke svette fra pannen, uten et kjærlig ansikt som bøyde seg mykt over ham da den store smerten kom. Og slik skulle hun finne ham i morgengryet. Ville hun slippe en tåre? Ville hun sukke over at et lyst, ungt liv var slukket så hardt og urettferdig?
Vinduet gikk opp. En skarp tjenestepigestemme skar i natten, og plutselig strømmet en bøtte iskaldt vann ned over heltemartyren. Han spratt opp og snøftet, blind og hikstende. Noe hvislet gjennom lufta – en liten stein? – og like etter klirret det i glass. En skygge hoppet over gjerdet og forsvant inn i mørket.
Senere, hjemme, sto Tom, klissvåt, i skjæret fra en talglysestump og så på klærne sine. Sid våknet, svingte hodet, så uttrykket i Toms øyne og lot være å si et ord. Tom krøp til sengs uten kveldens bønn. Sid la merke til det og lagret det i stillhet, som Sid alltid gjorde.
Neste dag: Lørdagen og hvitkalken lå som glans over alt som hadde vært. Men historien om Tom og onkling og tanta hans og jentene og guttene i byen var ikke ferdig. Det var den bare aldri. Og selv om han hadde sneket til seg jam og unngått straff med «Se bak deg, tante!», havnet i mer trøbbel med krage og tråder og fått en blåveis verdig seier i gatene, var han fortsatt bare Tom – som elsker et godt knep, men har et mykt sted i hjertet.
Tante Polly elsket ham selv når han gjorde henne vill. Hun bar bryet med å sy kraven hans med hvit tråd og ofte med svart. Han bar bryet med å lure henne og likevel av og til ønske at hun skulle finne ut av alt og likevel tilgi ham. Han var mester i kunsten å gjøre arbeid om til noe alle ville gjøre. Gjerdet hans sto og skinte som en sannhet med tre strøk på.
Og i lommene raslet hele byens småskatter: klinkekuler, glasspropp, appelsinskall, død rotte med snor, spolekanon og en hundehalsbånd uten hund, alt sammen kjøpt for den privilegerte retten til å svette i sola med en kost.
Han hadde lært at hvis du lar noe virke sjeldent og vanskelig, så vil selv en gutt med et eple i hånden bytte det bort for sjansen. Om det var arbeid eller lek, kom an på om du måtte eller ville.
Etter seieren ved gjerdet kom seieren på slagmarken, med Joe Harper som rival og venn. Toms hær vant, og døgnets generaler satt skulder ved skulder oppå sin lille høyde og følte seg større enn noen voksne kunne forstå. Så kom nederlaget, mykere men enda sterkere, da jenta i hvitt dukket opp i hagen og Tom ble truffet rett i hjertet.
Amy Lawrence forsvant som en flekk i solskinn. Han roste seg i fantasien, sprang og hoppet, og fikk en liten blomst i lønn.
Han bar den innerst, ikke helt sikker på om det var hjertet eller magen den lå over, men helt sikker på at den betydde noe. Og hjemme fant han at rettferdighet ikke alltid var rett: Sid knuste skåla, men det var Toms kinn som svidde. Han lærte igjen at voksne har sine regler, blandet av disiplin og omsorg, og at en tante kan elske med begge samtidig.
Om kvelden bar han hjertene sine – både det store, klumpete som lagde bråk, og det lille, såre som drømte – ned til elva og videre til gjerdet ved jentas hus. Han ville dø litt, for teaterets skyld, for poesien i det, for at noen kanskje skulle kjenne at han var verdt noe. Men livet er mer vann enn teater: En bøtte fra et vindu, et gisp, et smell i glass, en flukt. Og så senga. Ingen kveldssalme.
Neste morgen var himmelen like blå som lørdag, men i byen gikk alt som før. Tom var Tom, Sid var Sid, tante Polly var tante, og hager, gjerder, klinkekuler og krangler lå der og ventet. Hvis noen hadde spurt ham akkurat da hva han hadde lært, ville han ikke hatt ord. Men inni ham lå det likevel små svar på lur: at arbeid kan bli lek hvis du gjør det sjeldent, at en blomst kan bære mer vekt enn en hel spolekanon, at en tante kan slå og elske samtidig, og at en gutt kan være både helt og narrestrek på én og samme dag.
Senere den søndagen, da han så tante Polly gå med sammenknipte lepper og raske skritt, skjønte han også litt av hvorfor hun var som hun var. Han var søsterens gutt, og i ham hadde hun bare ham. Hun tenkte ofte at hun ikke gjorde sin plikt, at hun burde være hardere, vifte med stokken så han lærte, og samtidig føltes hvert slag som et lite brudd i hjertet hennes.
Når hun lo, var det som å miste våpenet.
Når han drev henne til sinne, var det som å tape en kamp hun verken ville eller tålte å vinne. Og Tom, han visste nøyaktig når han skulle sørge for å få henne til å le. «Hvis jeg får henne til å smile, slipper jeg» – han kunne nesten sette klokka etter det. Og likevel, når han lå i sengen og stirret i mørket, tenkte han: «Kanskje jeg skulle prøve å være snill i morgen. Bare litt.»
Dagen etter var virkelig søndag, med kirkeklær som klødde og blanke sko for dem som hadde, og gatehjørner fulle av støv for dem som ikke hadde. Tom sto utenfor og lot tanken gå tilbake til gjerde-kalken. Han kunne fortsatt kjenne seierssmaken – mens andre svettet, hadde han spist eple, mens de malte, hadde han sittet og dinglet i skyggen. Han konkurrerte med Ben Rogers igjen inne i hodet, hørte jernet fra den usynlige dampfløyta og smakte eplets saft på tunga.
Han tenkte på lista over rikdom han hadde snekret sammen den dagen. Det var nesten som et lite museum i lommene hans. Hver gjenstand var en historie.
Glassproppen minnet ham om at alt som ikke passer noe, likevel kan glitre. Hundehalsbåndet uten hund var som et løfte om noe som kanskje en dag skulle finnes.
Den eneøyde kattungen hadde krøpet sammen i solskinnet og purret som om den ikke brydde seg om mangelen i det hele tatt. Og den døde rotten i snor – ja, den var vel mest for guttehender og latter, men den hadde vært verdt en time maling for Johnny Miller. Han lo litt for seg selv, for her var hemmeligheten: Ikke selg jobben. Selg følelsen av å være en av de få som får lov.
Når han tenkte på jenta i hvitt, smeltet han litt igjen. Han så for seg øynene hennes, håret i fletter som gynges av et veldig lite vindpust. Han tenkte på hvordan han hadde plukket opp strået, altfor opptatt med å balansere det til ikke å se blomsten, og på hvor sjelden og nødvendig det var at tærne hans var så flinke.
Han slo seg på skjorta der hvor blomsten hadde ligget – han visste det var hjertet nå, for det dunket akkurat der.
Og han lovet seg selv, med den typen ed en tolvåring sverger i all hemmelighet, at hvis sjansen bød seg, skulle han gjøre noe stort nok til at hun la merke til ham. Ikke bare springe og hoppe. Noe som var farlig eller flott eller edelt, gjerne alt på én gang.
Så var det Sid igjen. Sid som alltid var der med riktig tråd og riktig pekefinger. Han var aldri slem. Det var nesten det verste. Hvordan klikker du til noen som aldri gjør noe grusomt, men som likevel får deg i trøbbel? Tom kjente på blandingen av raseri og skyld over jordklumpene. Den gangen var han sikker på at det var rettferdig. Senere kvelden, da han lå våken, var han ikke helt så sikker. Men det fikk bli med det. Sånn er det når man er brødre – og når tante alltid har øynene på riktig gutt til feil tid.
Tom tenkte tilbake på kampen med den pent kledde gutten. Det var nesten så han kjente støvet i nesen igjen. At noen kunne være så velkledd en hverdag, og så oppføre seg slik! Og han smilte over den store strekens kraft – det tynne merket i grusen og utfordringen: «Våger du?» Den gutten hadde våget, og de hadde rullet og slått og skrapt.
«Si ‘nokk’!» hadde Tom ropt, og det kom til slutt. Tom tenkte at kanskje var det ikke helt pent.
Men det var riktig da. Og steinen i ryggen etterpå?
Vel, den slags regnes snart i null i regnskapet når du står rak og seirer med alle som ser på, og han andre løper unna. Bare det varte ikke så lenge. For den andres mor hadde snakket, og Tom hadde kjent hva voksne ord kunne veie tyngre enn seire. Men til sammen ble det likevel en dag han hadde vunnet mer enn han tapte.
Og så et lite stikk i huden, minnet om krage-tråden. To nåler, en svart, en hvit, stukket inn i jakkeslagene, var ikke en vakker løsning. Det var likevel en løsning. Som å legge to veier foran deg og bestandig måtte velge den riktige. Tanta hadde vært nære på å avsløre ham.
Sid hadde vært han som gjorde det. Tom grublet på hvordan det blir slik – at noen alltid finner den lille forskjellen som avslører alt.
Og han lovet på nytt at Sid skulle få en smekk for det, og den fikk han, i form av jordklumper og skrammer. Rettferdig? Tom sa ja og nei om hverandre inni seg. Men det han var helt trygg på, var at han hadde en tante som ville ham vel, en bror som fikk ham i trøbbel, og en verden som lå der og lot ham finne ut av slikt med skitt under neglene.
Resten av søndagen gled over i ettermiddag, og Tom vandret igjen mot torget. Han møtte noen av guttene som hadde malt gjerdet dagen før. De flirte litt skjevt, men ikke av ham; mer som for å skjule at de hadde gått i fella og likt det. Noen sparket forsiktig i grusen idet de passerte, men gløttet likevel på den hvitmalte stolpen med en anelse stolthet.
Det skulle lite til før en vanlig, slitsom lørdag ble noe de alle husket. «Jeg hadde tredje strøk her,» sa en. «Jeg la inn den fine buen der,» sa en annen som pekte med tåa. Tom hørte og nikket, som en general som lar troppen skryte. For ham var det alt sammen beviset på at han hadde skjønt noe han knapt kunne si.
Senere på kvelden, tilbake i det lave huset der tante Polly lukket vinduer mot myggen og slo mykt i dørstolper når de hang skeivt, lå Tom og hørte nattens små lyder, hørte Sid snu seg, hørte kanskje sin egen pust litt lysere enn før. Han tenkte på hvordan han hadde krøpet under vinduet til jenta, på hvordan han hadde lagt seg som en forfalsket helt og ventet på tårer.
Så kom vannet. Kanskje var det flaut. Kanskje var det fortjent.
Kanskje hadde han lært at storslåtte scener ikke alltid passer inn i en liten by hvor tjenestepiker har bøtter og dårlig humør. Men et sted under alt det, under alt trøbbelet og alt narreriet, bodde det en vilje i ham som ville blande mot, sjarm, og en slags rettferdighet som kanskje en dag ville bli mer enn skyggeteater. Han sovnet med den tanken, uten bønnen tante pleide å høre, og uten at noen slo ham over fingrene for akkurat det.
Hvis man skal si at historien hadde en slutt her, så stemmer ikke det. Den hadde en pause. Den tok en pust og lot kalken tørke. Tom var på mange måter fortsatt begynnelsen av seg selv. Men alt som skjedde disse to dagene – syltetøyet, skottet over skulderen og løgnen som reddet ham; krage-trådene og Sid som sladret; kampen i gata; triumfen ved gjerdet og kunnskapen om hva som er arbeid og hva som er lek; blomsten i buksa og fantasien om å dø for kjærligheten og bli gjennomvåt i stedet – alt dette la seg lag på lag inne i gutten.
Det var ikke ferdig. Men det var begynt. Og oppå alt lå den enkle sannheten tante Polly mumlet for seg selv, kanskje mens hun ryddet bort de siste sukkersmulene:
«Han er full av spetakkel. Men kjære vene, han er min.»