Rebecca fra Sunnybrook Farm

Hesten travet stødig på den støvete veien, og vognen gynget som en liten båt på en grønn bølge. Mr. Cobb holdt tømmene løst, som om han var vant til både hest og vei og barn som tenkte høyt. Rebecca Randall satt med hendene tett om en kurv som inneholdt nesten hele livet hennes: noen få klær, en slitt bok med opprevne sider, en tegneblokk og blyanter hun hadde spart på som om de var sølvstykker. Hun var ti år og bar på flere drømmer enn det fantes skyer på himmelen den dagen, drømmer som svirret i hodet hennes som sommerfugler på en varm eng.

Hun hadde sagt farvel til Sunnybrook Farm om morgenen, til morens varme kinn og bror Johns alvorlige blikk som prøvde å være modig, til søster Hannahs arbeidsomme hender som hadde tørket tårene hennes, og til den lille Mira som hadde klamret seg til skjørtet hennes med små never som ikke ville slippe. Nå rullet hun mot Riverboro og de to tantene hun nesten ikke kjente. Hun hadde hørt at tante Miranda var streng som en frossen bekk og tante Jane mild som en sommerkveld. I henne kjempet frykt og eventyrlyst som to barn om en leke.

– Jeg skal bli kunstmaler, hvisket hun til seg selv, som for å ikke miste det viktigste på veien. – Eller noe annet stort, hvis verden krever det. Kanskje en forfatter, eller en som reiser til byer med tårn så høye at de berører skyene.

Vognen stanset ved et mursteinsrødt hus med hvite sprosser og vinduer som stirret nysgjerrig på henne, skinnende rent som et høytidelig ansikt på søndag. En høy, rank kvinne stod i døren, med fastere lepper enn vindusbordet hadde maling, og hendene foldet som om de holdt en usynlig regelbok.

– Er dette barnet? sa hun, uten å gå nærmere, stemmen som en kniv som skjærer gjennom smør.

Ved siden av henne dukket en rundere, lysere skikkelse frem, med øyne som smilte først og munn som fulgte etter som en lydig hund. Hun hadde et forkle med blomster på, og hendene var røde og varme fra kjøkkenarbeid.

– Rebecca, sa tante Jane og åpnet armene, og Rebecca kjente en varm bølge over brystet som spredte seg til fingertuppene.

Tante Miranda – det måtte være henne som var rank og streng – nikket kort, som om hun godkjente en vare.

– Kom innenfor. Skoene av i gangen. Her holder vi orden, sa hun og pekte på en børste som hang på en krok. – Hver ting på sin plass, og plassen ren.

Hun ble vist et lite rom med et smalt vindu som vendte ut mot en gammel eik, og en ren seng hvor teppet var strukket så stramt at det så ut som en frossen dam. På stolen lå et stivt forklé med knapper som glitret som små øyne.

– Vi står opp klokken seks, sa tante Miranda fra døren. – Det er skolen klokken ni, og mellom slagene er alt annet arbeid. Vi er Sawyers, og Sawyers arbeider.

Tante Jane strøk Rebecca over håret, fingrene lette som blader.

– Du klarer det, hvisket hun nesten uhørlig, og ordene var som en varm kopp te i et kaldt rom.

Den kvelden føltes alt i huset som regler man kunne snuble i, som usynlige tau spent over gulvet. Tallerkener ble satt ned uten klirr, som om de var blitt bedt om å tie. Skjeer måtte hvile lydløst ved siden av tallerkenen, ikke på den, og serviettene ble brettet i firkantede folder. Rebecca holdt pusten mer enn hun spiste, og hvert tygg var en forsiktig handling.

Etterpå, i sengen med ryggen vendt mot et vindu som speilet stjernene som små diamanter på sort fløyel, lå hun våken og prøvde å være modig. Hun savnet huset ved bekken hjemme, lyden av kyr som subbet i fjøset, latteren til søsknene som fylte kjøkkenet, og morens stemme som holdt alt sammen som et varmt teppe. Hun tenkte på eventyr hun hadde funnet på før, om jenter som dro ut i verden og oppdaget noe som forandret dem for alltid.

Hun tente en liten gnist i hjertet sitt: Jeg kan være en slik jente. Hun skulle ikke bare være en gjest i tantens hus, et fremmed barn som ble tålt. Hun skulle finne måter å glede seg på uten å tråkke på reglene, å smyge seg inn i hjertene deres som en stille bekk. Og en dag, kanskje, ville hun henge sine egne bilder på veggene et sted, selv om veggene var strenge og hvite som ark som ventet på historier.

Første skoledag i Riverboro var som å gå på en scene uten å vite replikker, med føttene som tunge blyklosser. Skolestuen luktet kritt og våte ullplager, et tørt og støvete rom som hadde sett generasjoner av barn. Læreren, Miss Dearborn, hadde en myk stemme som vind gjennom løv, og en penn festet på kjolen som en dekorasjon. Elevene snudde seg for å se på den nye jenta, øyne som små speil som reflekterte hennes usikkerhet. Noen hvisket, noen gliste, noen så vennlige ut som små lys i mørket.

En stor gutt med bustete hår banket blyanten i pulten, en tromme som sa: "Se på meg."

– Han kalles Seesaw Simpson, forklarte jenta i nabopulten lavt, stemmen som en hemmelighet. – Han vipper mellom snill og slem, som en huske i vinden.

Hun het Emma Jane Perkins og smilte på en måte som sa at hun ikke kom til å la deg sitte alene i friminuttet, et løfte uten ord. Rebecca pustet ut, lettelsen som en bølge.

Men før timen var over, hadde hun tatt ordet så ivrig at krittet spratt ut av hånden til Miss Dearborn som en fugl fra et bur. Miss Dearborn lo først, latteren som klokkespill, men da Rebecca fortsatte uten å rekke opp hånden, ble blikket stramt som en strammet streng.

– Du kan mye, men du må lære deg når, sa hun og lot Rebecca stå ved vannbøtten med hendene bak ryggen som straff, en stillhet full av skam.

Vannet speilet ansiktet hennes og forstørret tårene som dannet seg. En gutt i bakerste rad hostet et falskt medlidende sukk som klistret seg til veggene. Det kjentes urettferdig, men også rettferdig på en gammel verdens måte, som en lekse man må lære. Rebecca bestemte seg for at hun ikke skulle la denne første dagen bli hele historien om henne. Hun skulle skrive den selv, med egne ord.

Da hun kom hjem, stod tante Miranda i døren som et spørsmål uten ord, skikkelsen mørk mot kveldslyset.

– Straff? spurte hun skarpt, stemmen som en kniv.

Rebecca nikket, for det var ikke vits å pynte på det, å smykke sannheten med løgner.

– Vannbøtten, sa hun. – Jeg snakket for mye. Ordene rant som en foss.

Tante Miranda så på henne som om det var en gåte hvorfor noen skulle snakke før de ble spurt, som om lyd var en luksus.

– Vi er Sawyers, sa hun, stemmen som en stein. – Vi står ved bøtter hvis det trengs, og vi står stille mens vi gjør det. Vi bøyer oss ikke.

Tante Jane kom etter med en skive brød med syltetøy, rødt og søtt, som hun rakte fram uten å lage nummer av det, som om det var det mest naturlige i verden.

– Det går over, hvisket hun, øynene varme. – Alt går over til slutt.

Senere, ved brønnen bak huset, så Rebecca ned i det mørke vannet og så et annet ansikt, sitt eget, speilet i dypet.

– Jeg skal ta meg sammen, sa hun til det ansiktet, stemmen fast. – Men jeg skal ikke bli kjedelig av den grunn. Jeg skal snakke, men lære når.

Og ute på veien vinket Mr. Cobb som kjørte forbi, som for å si at byen var litt større enn tantens regler, og at verden ventet.

Dagene fant en rytme som var streng, men mulig, som en melodi man måtte lære seg å danse til. Rebecca lærte hvor tantene la sakser, hvor støv ville gjemme seg under skap og i hjørner, hvor knitrete stiv nyvasket bomull føltes mot halsen som en kald hånd. Tante Jane sydde om en kjole som egentlig hadde vært laget for noen eldre og mer alvorlige armer, og la inn en liten brett som gjorde at Rebecca kunne puste, som om hun ga henne rom til å vokse.

– Det skal være pent, sa hun, nålene som danset i hendene, – men det skal også være ditt. Det skal passe deg, ikke tvert imot.

På skolen delte Emma Jane og Rebecca historier i friminuttene, historier de fant på og historier de håpet ville bli sanne. De hvisket om alt mulig: om bøker som tok dem til fjerne land, om å reise til byer med tårn, om hva voksne egentlig mente når de sa en ting og gjorde en annen.

Da Minnie Smellie kalte Rebecca for bondejente med kjøkkenhender, stemmen høy og skarp, svarte Rebecca først med røde kinn som brant, og siden med en liten tanke som ble større jo mer Minnie lo, som en ballong som fyltes med luft.

– Hvis kjøkkenhender kan lage middag når alle er sultne, er det vel noe å være stolt av, sa hun ganske høyt, stemmen klar som en bjelle.

Noen av de andre lo, og Minnie ble stille, munnen en stram linje. Det var en liten seier, men viktig, for den var hennes egen, og den lærte henne at ord kunne være våpen eller verktøy.

Til våren ble det snakk om en skoleoppvisning med flagg og sanger, en feiring av alt som var grønt og nytt. Miss Dearborn skulle velge sanger og dikt, og noen elever skulle holde små taler som flagret som fugler. Rebecca tilbød seg å tegne flagg til veggen, og hun satt med tungen i munnviken og fargela rødt og hvitt og blått så nøye at hun glemte tiden, penselen som danset.

– Du ser landet, sa Emma Jane, øynene store, – ikke bare stoffet. Du ser hva det betyr.

På selve dagen var skolen pyntet med girlander og blomster, og hun hadde på seg den fineste kjolen hun eide – som egentlig var tante Mirandas, tatt uten å spørre. Applausen for flagget gjorde henne svimmel, men gleden falt brått da Miss Dearborns blikk vandret til kjolen, som om den hadde en skygge.

Etterpå, i gangen, sa Miss Dearborn lavt at hun var skuffet.

– Du vet bedre enn å ta noe uten lov, sa hun, stemmen som en skuffelse som var tyngre enn sinne.

Skammen brant som sol på nakken, en varme som ikke ga seg. Etter skolen løp Rebecca hele veien til skysstasjonen, beina som trommestikker, og klatret opp på vognen til Mr. Cobb.

– Ta meg hjem, sa hun med en dramatisk hvisking, stemmen dirrende. – Ikke til dette hjemmet, men mitt eget. Til Sunnybrook.

Mr. Cobb lot hesten stå, og lot henne snakke til tårene ble ord og ordene ble mindre farlige, til stormen la seg.

– Hvis du skal bli stor, sa han, stemmen rolig som en gammel elv, – må du klare å gå tilbake igjen etter en tåre. Du må lære å bære skam og gå videre.

Og hun gjorde det. Hun gikk tilbake, tok av kjolen, la den pent sammen og sa unnskyld til to ulike kvinner, hver på sin måte, med ord som veide gull.

Som belønning for at hun kom seg gjennom stormen i et glass vann – som tante Miranda kalte det, med et blikk som var nesten stolt – fikk Rebecca bli med Cobb-familien til Milltown en lørdag. Verden utenfor Riverboro luktet kaffe på kafé og sagflis fra sagbruket, og alt skinte med en byglans Sunnybrook ikke hadde, en glans av travle gater og travle mennesker.

De kjøpte kaker i et vindu som var fullt av sukkerstjerner og smørkrem, og Rebecca fikk sitte bakerst i kirken der lyset falt fargelagt gjennom glassets små bilder, som om Gud malte med sol. Hun hadde aldri sett så mange mennesker gå i samme retning og mene det samme på samme tid, som en elv av tro.

Mr. Cobb kjøpte et lite silkebånd til henne på markedet, blått som himmelen.

– For kunstneren, sa han, smilende. – Kanskje bruker du det i håret den dagen du stiller ut, eller den dagen du blir berømt.

Den kvelden, tilbake i det strenge huset, la hun båndet i boksen med blyanter, ved siden av tegneblokken. Noen dager trengte man noe å se på som sa: Verden er stor nok for dine ønsker, og du er stor nok for verden.