Mørkets hjerte

Vi lå for anker på Themsen og ventet på tidevannet. Kvelden ség innover som en grå kappe, og himmelen var lav og tung. Lysene i byen glitret svakt bakenfor oss. Vi var noen venner på en båt, og ingen sa stort. Da reiste Marlow seg i lyset fra lanternen og sa stille at også denne elven en gang hadde vært et mørkt sted. Han snakket ikke om natt eller skyer, men om mennesker.

Han fortalte om romerne som for nesten to tusen år siden rodde opp denne samme breie strømmen, inn i en ukjent og truende verden. For dem var England en vill og kald utkant. De kom med våpen, med ordre, med en følelse av plikt. Likevel, sa Marlow, er erobring mest ran og vold. Det eneste som kan gjøre slikt til noe annet, er en idé som lyser for menneskene som gjør det. Noe de tror på. Noe de mener er godt for flere enn dem selv.

Vi lyttet. Marlow snakket rolig, og mørket trakk nærmere. Han sa at det ikke bare er steder som kan være mørke. Noen ganger ligger mørket inne i mennesker, som en skygge som følger dem. Så sa han at han ville fortelle om en reise han hadde gjort. En reise opp en annen mektig elv, langt sør. En elv han hadde drømt om som barn, som en lang, svart slange som ringlet seg innover et stort kontinent. Han sa at alt han hadde sett der, hadde forandret ham.

Jeg hadde vært sjømann i mange år, sa Marlow. Jeg likte å følge strekte linjer på kartet, følge sjøkorridorer og se land drive bort til horisonten. Men en dag ble jeg rastløs. Jeg trengte et nytt oppdrag, et skip, noe som kunne få meg ut av denne stillstanden. Da tenkte jeg på kartene jeg elsket som gutt. Det var alltid noen steder som var tomme, hvite, med store hull hvor ingen linjer gikk.

Afrika hadde vært et slikt tomrom. I midten var en mektig elv som bukter seg som en slange. Den dro i meg. Nå var ikke kartet lenger tomt. Navn hadde fylt hullene. Men elven var der ennå, som et gammelt kall. Jeg ville inn dit. Jeg ville følge den slangen fra munningen til dens hemmelige hjerte.

Jeg spurte rundt etter en post som kaptein på et dampskip som skulle oppover. Det gikk tregt. Til slutt brukte jeg kontakter. Ikke uten skam, må jeg innrømme. En tante av meg kjente noen, som igjen kjente en høy embetsmann. Snart hadde jeg en plass i et stort handelsselskap som drev langs den elven. Alle sa jeg var heldig. Jeg var ikke sikker på hva jeg var. Det var som å si ja til noe jeg ikke helt forsto.

Jeg reiste til en by på kontinentet for å underskrive papirene. Byen så vennlig ut på avstand, hvit og rein. Men da jeg kom inn i en stille gate hvor selskapet hadde kontorene sine, følte jeg meg kald. Det var så stille der, som i en grav. Folk talte dempet, som om de ikke ville vekke noen. I venterommet satt to kvinner og strikket svart ull. Den ene, den eldste, stirret på meg gjennom briller uten å blunke. Den andre smilte litt og viste meg inn. Det var som om de strikket på noe mørkt som skulle kle hele verden.

Direktøren var liten og blek. Han ba meg signere flere skjemaer uten å forklare så mye. En sekretær nikket høflig, men jeg merket en slags forventning i rommet, som om alle ventet på at noe skulle skje med meg. En lege kom også. Han målte hodet mitt med skyvelær og snakket om hodeskaller. Har det vært galskap i familien, spurte han, nesten kjærlig. Jeg lo, men det kjentes ikke morsomt. Han rådet meg til å unngå sterk sol og opphisselse, som om disse to tingene var det farligste i verden.

Min tante var der også, opprømt og stolt. Hun snakket om sivilisasjon og opplysning, om å bringe lys. Jeg kjente på uroen som en stein i magen. Jeg følte meg som en skuespiller som går på scenen i et stykke han ikke har lest.

Jeg gikk om bord i et fransk skip som skulle ned langs Afrikas kyst. Dager og netter gled sammen. Landet lå der, umåtelig og grønt, som en vegg. Noen ganger la vi til og satte i land folk i stive uniformer, tollere og soldater som skulle holde orden et sted hvor de ikke kjente språket, ikke folket, ikke jorden.

En dag så vi et krigsskip som skjøt granater inn i bushen. Ingen fiende var å se. Granatene eksploderte i løv og jord, som dumme tordenslag. Jeg sto ved rekka og så røyken drive sakte bort, og lurte på hvem i skogen som kjente på redsel akkurat da, og hvem på dekket som følte seg mektig av å trykke på en avtrekker.

Kysten forandret seg nesten ikke. Dager ble til uker. Solen sto høy, vannet glitret hvitt, og alt luktet salt og varm maling. Det var rart hvordan jeg allerede da kjente en tom lyd inne i meg, som om noe i verden skar seg. Hvordan kan en mann kjenne at et land ikke vil ha ham? Som om heten, stillheten og det uendelige grønne hvisket: Du vet ikke hva du gjør.

Til slutt kom vi til munningen av den store elven. Jeg skiftet til en liten dampbåt ledet av en svensk skipper, en taus mann som kjente grunner og strømmer som om de var slektninger. Etter noen dagers oppovervei kom vi til selskapets første stasjon. Alt var varmt, støvete, forvirret. En kjempestor kjele lå veltet, kanskje tenkt til å koke noe, men nå rusten og verdiløs. En jernbanevogn hadde sporet av og lå på siden som en skadet bille. Oppover i åssiden drev noen og sprengte hull i stein uten at noen visste til hva. Lyden var formålsløs, som om fjellet ble plaget for moro skyld.

I en skygge ved skogkanten lå mennesker. De var tynne som staver, med grå hud og tomme blikk. De var arbeidere, sa noen, syke og utslitte. Jeg gikk dit, famlende. Kroppene deres var stille, som mørke skygger som hadde glemt å gå. En gutt stirret på meg med øyne som var for store for ansiktet hans. Jeg fant en kjeks i lommen og ga ham. Han tok den i ro. Jeg tenkte at dette var verdens ende, og at ord som plikt og sivilisasjon ikke fantes her.

I et skur traff jeg regnskapsføreren. Han var kledd i snøhvite klær som ikke hadde en flekk, som om støvet i verden ikke våget å sette seg på ham. Han bladde i bøker med rette kolonner og rene tall. Rundt ham var det rop og stank, men han ristet forsiktig aske av pennen og sa vennlig at støyen forstyrret arbeidet. Jeg likte ham, og jeg mislikte ham. Han fortalte om en agent som het Kurtz. Førsteklasses mann, sa han. Sender ned mer elfenben enn noen andre. Sier de store tingene alle andre bare tenker.

Jeg måtte vente ti dager før en karavane kunne føre meg videre. I ventetiden hørte jeg navnet Kurtz flere ganger. Det lød som et rykte, som noe folk holdt på tunga fordi de likte smaken. Han var både et håp og en trussel i denne stasjonen som dirret av støv og uro. Regnskapsføreren ba meg ellers om ikke å forstyrre ham. Han ville ha tallene sine rene og tankene sine tomme. Å holde orden var hans redning, sa han, midt i et kaos han ikke kunne forstå.

Jeg dro av gårde med en karavane på seksti menn. Vi gikk inn i landet, inn mellom trær og varme og eksos fra kroppenes slit. Vi passerte landsbyer som var tomme, og stier som virket forlatt for evig. En hvit mann vi møtte holdt vakt ved en nesten usynlig vei. Ved føttene hans lå en kropp med et hull i pannen. Det var vanskelig å finne ordene til det jeg så. Jeg gikk, og føttene mine gikk, og tankene mine fulgte ikke etter.

Etter noen dager fikk en av de hvite mennene i følget feber. Han ble båret i hengekøye. Bærerne sakket, murmlet, og til slutt la de ham i skyggen og dro. Verden sto stille et øyeblikk. Ingen snakket om det mer. Vi gikk videre.

Da vi etter femten dager kom til Sentralstasjonen, tenkte jeg at nå skulle jeg finne båten og komme meg videre. I stedet fikk jeg vite at dampskipet mitt hadde sunket ved kaia. De hadde reist i all hast, den forrige kapteinen og folkene hans, og kjørt på en stein. Skipet var slått lekk og var nå en skamfull skygge i brunt vann. Jeg sto og kjente at tiden strøk forbi meg uten å si hva den ville.

Sjefen på stasjonen var en mann uten synlige feil og uten synlige kvaliteter. Han smilte ofte, men øynene hans ble aldri varmere. Han sa det var vanskelig. Han sa at alt var viktig. Han sa lite ellers. Likevel kjente jeg at han nøt å si at situasjonen var alvorlig. Han nevnte Kurtz igjen, sa at Kurtz var syk og at man måtte sende forsyninger. Jeg ble bedt om å reparere skipet. Ingen nevnte nagler. Alle snakket om nødvendighet uten å gi meg det eneste jeg trengte. Jeg skaffet plank, jeg skaffet tau, men naglene, de små jernbitene som kan holde verden sammen, var alltid på vei, alltid nesten her.

En dag kom en mann som kalte seg mursteinsmaker. Han laget ingen murstein. Han ventet. Han sa han ventet på materialer. Jeg begynte å forstå at dette stedet levde av venting, av ord og tegn og notater som ingen fulgte opp. Mursteinsmakeren snakket kunstferdig om meg, om mine forbindelser i Europa. Han antydet at jeg var en av de som forsto slike ting. Jeg så min tantes hånd i det. Jeg lo med ham. Jeg brukte de tomme ryktene som en øks for å hugge en sti mot naglene mine.