The Phantom of the OperaAlderstilpasset version

Det var en gang et teater så stort at hele byen kunne gå seg vill i gangene. Teatret het Operaen. Og i det huset, i kulissene, i trappene som snodde seg ned i kalde kjellere og opp mot taket med gudestatuer og skyer, fantes det et rykte som aldri ville dø: Spøkelset på Operaen.

Mange lo. Mange ble bleke. Noen sverget de hadde møtt ham. Noen sa de hadde hørt ham hviske gjennom veggen, som om veggene hadde munn og pust. Andre sa: «Det er bare fantasi.» Men de som visste mest, holdt seg litt unna den ene boksen, den som alltid sto klar som om noen usynlig hadde billetter til hver eneste kveld: losje nummer fem.

Noen år etter alt dette begynte en mann å lete i papirene som var samlet om Operaen. Han het Gaston Leroux. Først syntes han at alt om «spøkelset» hørtes ut som kjepper i hjulene for fornuftige mennesker. Men så traff han en dommer som hadde undersøkt en gammel sak om to unge brødre, Comte Philippe og hans lillebror viscount Raoul de Chagny, og om en sangerinne ved navn Christine Daaé.

Dommeren trodde ene broren var blitt gal, at den andre hadde omkommet ved et uhell, og at det hadde vært en fryktelig krangel om Christine. Men da Leroux nevnte spøkelset, lo dommeren bare og sa han hadde møtt én som trodde på det: en perser. «En synsk type,» sa han. Likevel gikk Leroux for å finne ham.

Perseren bodde høyt oppe med utsikt over byen. Han så Leroux rett i øynene og sa navnet på det alle gikk og hvisket: «Erik.» Da perseren døde noen måneder senere, satt Leroux igjen med brever, notater, vitnesbyrd og gamle hemmeligheter. Det var også en siste ting: et skjelett som arbeidere fant dypt nede i Operaens grunn. Leroux mente det var spøkelset selv, en mann som en gang hadde gått i kjole og hvitt og vært så tynn og gul i huden at folk kalte ham et «dødningehode i frakk».

Han ba teatrets fungerende direktør røre ved beviset med egen hånd. Og slik begynte fortellingen om kveldene og skrittene, om en stemme bak en speilflate og en båt på et underjordisk vann.

Den kvelden de gamle direktørene, Debienne og Poligny, ga sin avskjedsforestilling, løp seks små ballettjenter inn til danserinnen Sorelli. De hikstet og lo og gråt om hverandre. «Det er spøkelset!» pep lille Jammes og skjøv for bolten. Sorelli var skrekkblandet glad i lykkeamuletter og gamle tegn.

Hun ba dem fortelle. Jentene beskrev en mann i kjole og hvitt som plutselig sto foran dem i gangen, som om han nettopp hadde gått gjennom veggen.

«Og stygg!» sa lille Giry og så på gulvet. Det var ikke første gang slik prat fylte gangene. Hver uke var det noen som hadde hørt en stemme bak teppet, en latter i et tomt rom, et skritt uten sko, eller sett en skygge uten en mann som eide den.

Det hele kom fra en som alle trodde på: scenemesteren Joseph Buquet. Han hadde sett spøkelset i trappen som førte til kjellerne. «Han er så tynn at frakken henger på ham som på et skjelett,» hadde Joseph sagt, «med øyne som svarte hull og hud som gul trommeskinn over knoklene. Fra siden har han ingen nese.» Etter det begynte flere å si de også hadde sett «mannen i dødsansikt».

Ting skjedde også. En brannmann som het Pampin kom opp fra kjelleren, hvit som kalk, fordi han hadde sett et hode av ild sveve foran seg i mørket. Hele korpset av dansere gikk med hestesko, nåler og perler som skulle beskytte dem. Sorelli la en hestesko på bordet ved scenedørvakten. Alle måtte ta på den før de gikk opp trappen.

De sto tause i rommet, jentene, da Jammes hvisket: «Lytt!» Bak døren raslet det som silkestoff som skled over tre. «Hvem er der?» ropte Sorelli. Ingen svarte.

Hun grep en liten kniv, dro nøkkelen rundt, åpnet – og så bare en rødlig gassflamme som våket over en tom korridor. Hun smalt døren. «Vi går alle sammen ned til foajeen og blir der,» bestemte Jammes. Men før de rakk så mye som å ordne håret, kom moren til Jammes styrtende, bleg og blank i pannen.

«Joseph Buquet er død!» jamret hun. «Funnet hengt i tredje kjeller!» En av jentene ropte at det var spøkelset. I ettertid ble det sagt at Joseph hadde tatt sitt eget liv. Men alle som hadde vært nede den kvelden fortalte det samme: tauet han hang i, var borte etterpå. Hvem hadde bruk for det tauet? Og hvorfor?

Ryktene løp som mus over gulvet. Da folket samlet seg for å høre avskjedstalen til de gamle direktørene, var salen full av folk som ikke fikk puste helt normalt. En ung greve på vei opp trappen utbrøt: «For en aften! Og Christine Daaé, en triumf!» Han var Comte Philippe de Chagny, kjent for pene manerer, gammelt navn og stramme krav til menn. Bak ham gikk broren, Raoul, som var altfor ung til å se så blek og skjelvende ut. «Hun svimte av,» sa Raoul stille. «Det gjorde nesten jeg også.»

Sannheten var at Christine Daaé hadde sunget slik at alle som hadde hjerter, kjente de slo. Hun begynte med Romeo og Julie, men da hun sang fangen og den siste trioen i Faust – fordi Carlotta brått var blitt «borte» – løftet hun noe utenfor seg selv og bar det høyt over hodene i hele huset. Hun gråt og hørte ikke klappingen.

Venner bar henne til garderoben. Abonnenter, direktører, fiender og beundrere sto pakket i døren. Raoul skubbet seg frem sammen med broren, og da Christine slo opp øynene, var han den første som talte: «Mademoiselle, kjenner De meg ikke?

Jeg er gutten som gikk ut i sjøen og hentet skjerfet ditt.» Hun lo, legen lo, piken som vasket speilet lo.

Raoul ble rød og reiste seg. «Jeg må snakke med Dem i enerom,» sa han alvorlig. «Men først – bli bedre.» Legen gikk. Alle gikk. Bare Raoul ble igjen ved døren, og piken i rommet stirret målløs for seg: Hvem var denne unge herren som tok kommandoen?

Raoul ventet i gangen. Noe stakk i brystet hans. Han hørte en mannsstemme der inne, myndig og dyp, som kom fra ingensteds og var overalt: «Christine, du må elske meg.» Og hennes stemme, myk og redd: «Hvordan kan du si noe slikt, når jeg synger bare for deg?» Raoul lente hodet mot panelet og bleknet.

Ropene fra scenen visket bort. Ordene for inn i ham som tynne kniver: «I kveld ga du meg sjelen din, og jeg er takknemlig.

Englene gråt i natt.» Da døren endelig gikk opp, kom Christine ut alene, pakket inn i pels, med slør over ansiktet. Hun stengte, men låste ikke.

Raoul ventet på at mannen skulle komme etter. Ingen kom. Han gikk inn i stummende mørke, tente en fyrstikk, alle gassflammer, åpnet skap, dunket i vegger. Ingen der. Han sto midt i lyset og følte at han sluttet å tro på sitt eget hode.

I det samme kom menn forbi med en båre og et hvitt klede. «Hva er det?» spurte han. «Joseph Buquet. Funnet hengt i tredje kjeller, mellom et bondestuekulisse og en scene fra Roi de Lahore.» Raoul tok av hatten, skalv og måtte ut.

Senere samme kveld satt de nye og de gamle direktørene til bords. Det klirret og glitret. Alle sa pene ord som ikke var helt sanne. En blek mann med dype hull under øyenbrynene satt nederst, med nektet å spise eller drikke. Når noen så på ham, smilte de først – så så de ned.

«Han har en nese, og spøkelset har ingen,» hvisket noen. «Den nesen er lang, tynn og gjennomsiktig. Den er sikkert falsk,» skrev en av de nye direktørene etterpå.

Mannen sa plutselig høyt: «Ballettpikene har rett. Døden til den stakkars Buquet er kanskje ikke så naturlig som folk tror.»

Debienne og Poligny spratt opp. «Er han død?» «Funnet hengt i kveld,» sa den bleke. De fire direktørene gikk i samlet flokk til kontoret. Der la de frem noe som fikk de nye til å le mindre: En bok med alle avtalene på Operaen, med en ekstra paragraf skrevet med rødt, barnslig blekk.

Den sa at «Operaspøkelset» skulle ha rett til losje nummer fem hver kveld, og at han skulle ha et månedlig beløp: 20 000 franc.

De nye lo. «Og hvis ikke?» «Så går det galt,» svarte de gamle. De to nye lo enda mer. Men litt senere samme uke lå det to brev på pulten deres, skrevet med den røde, hakkete skriften. «Box Five er min. Og jeg vil høre Mlle. Daaé i kveld. Og betalingen – vi snakkes snart.»

For sikkerhets skyld solgte de den boksen likevel. Da kom publikummere inn, ble jaget ut av en usynlig stemme, skrålte om at losjen var opptatt uten at noen satt der. En kontrollør noterte. Og en boksvakt – Madame Giry, mor til lille Meg – ble hentet inn på teppet hos de nye direktørene. Hun fortalte rolig at spøkelset alltid kom i første akt, banket tre ganger, ba henne hente en fotskammel til sin «dame», som hun aldri hadde sett, og la igjen penger eller søtsaker på hyllen når han gikk.

«Han har ikke godt av at man snakker om ham,» la hun til. «Det var derfor Joseph Buquet ikke burde ha løpt rundt og beskrevet ansiktet hans.» Richard, den bråsinte av de nye, jaget henne rasende ut med en støvel som satte merke på silkeskjørtet hennes. Men det varte ikke lenge før hun var tilbake i sin stol. For teatrets røster – de som ikke syns, men som alle hører – bar bud om at kvinnen med nøkkelknippet til losje fem var nødvendig.

Mens de voksne kranglet, forsvant Christine Daaé. Ikke helt, men nesten. Etter den brennende kvelden sang hun på en privat sammenkomst, så ingenting mer. Hun ga unnskyldninger uten forklaring. Hun sa hun øvde alene. Og en dag la viscount Raoul merke til en liten lapp han fikk – en lukt av lavendel og sjø: Hun dro til Perros. Det var årsdagen for farens død. Faren, den svenske felespilleren som hadde spilt så vakkert at man kunne høre sjøen holde pusten, lå i jorden ved den lille kirken ved slutten av bakken der de som små hadde lekt «engler og historier».

Raoul hadde kjent henne fra den tiden. Han var en liten gutt som hadde forvillet seg ut på stranden i Perros-Guirec med guvernanten sin. Han hadde sett en lys blomst av en jente synge ved farens side, og en kald vind hadde tatt skjerfet hennes og båret det ut over bølgene. «Jeg henter det!» ropte han, og løp uten å tenke.

Han kom tilbake dryppende med en blå silkesnor i hendene og smil på leppene, og hun kysset ham på kinnet. Senere den sommeren fikk han feletimer av faren hennes, og de ba de gamle tantene i bygda fortelle historier om nattdansende alver, korriganer, og om «musikantenes engel».

I en av historiene, den faren hennes fortalte lavest og roligst, var det en liten Lotte som sov og hørte Engelen av Musikk hviske i øret. «Når jeg er i himmelen, skal jeg sende ham til deg, min jente,» hadde faren sagt til Christine med et host. «Du vil høre ham når du trenger ham.»

Årene gikk, professor Valerius døde, og hans kone – Mamma Valerius – tok med seg Christine og faren hennes til Paris. Der ble faren tynn og stille, men om sommeren tok de ham tilbake til Perros så han kunne puste sjøfargen sin. Han spilte og gråt, og man kunne tro bølgene la seg ned for å lytte. Da han døde, gikk stemmen i datteren i stykker. Hun kom inn på konservatoriet, men sang bare så vidt. Ingen ante hvilken dør som sto skjult i henne. Helt til Engelen kom.

Da Raoul kom frem til Perros etter en natt i tog, fant han henne på vertshuset Solnedgangen. «Noen sa jeg ville finne deg her,» smilte hun. «Hvem?» «Faren min,» svarte hun lavt. «Han er død.»

De to gikk til kirken, de sa farvel og ja og nei og ingenting mellom korsene og hodeskallene som var stablet som murstein langs sakristiveggen. Ved midnatt, da klokken slo tolv, løftet Christine ansiktet mot stjernene – og så hørtes det. En fiolin som ikke gjorde feil i én eneste tone, og som bar melodien om Lasarus' oppstandelse slik Daaé hadde spilt den.

Raoul frøs. Han mente ikke han var overtroisk, men han begynte å tro. Da musikken brått tok slutt, trillet en hodeskalle ned og la seg mot skoen hans, så en til, så enda en. En skygge gled over veggen. Han løp etter og fikk tak i en kappe, og et ansikt vendte seg mot ham: et dødningehode med brennende øyne. Han husket ikke noe mer.

Tilbake i Paris hadde de nye direktørene en siste idé om å gjøre narr av rykter. De gikk opp i losje nummer fem mens huset lå mørkt og dekket av hvite trekk. Der satt de i halvmørket, den ene overbevist om at det han hadde sett på avstand var Madame Giry selv som lurte dem, den andre sikker på at han hadde sett et dødsansikt henge over balkongkanten. Ingen sa et ord, men de tok hverandre plutselig i hånden, stivnet og stirret. Etterpå sa den ene: «Min skikkelse så ikke ut som din.» De forlot losjen uten bevis, men med kalde hender.

Så kom lørdagen. En ny lapp lå på bordet deres, skrevet med rødt: fire krav. Losje fem skulle være fri for ham. Madame Giry skulle tilbake i tjeneste. Mademoiselle Daaé skulle synge Margarita i Faust, for Carlotta ville være «syk».

Og betalingen – 20 000 franc i måneden – skulle forberedes og stå klar. «Hvis ikke, hviler en forbannelse over huset i kveld.» Samme formiddag stormet stallmesteren Lachenel inn for å si at teatrets hvite hest, César fra Profeten, var borte.

«Det var skyggen som tok ham,» sa han. «Jeg så en mørk rytter forsvinne innover i den underjordiske gangen.» «Vi politianmelder spøkelset,» freste Richard tørt. Skjønt, da han noen timer senere hveste Madame Giry ut igjen, skapte det rabalder i hvert eneste hjørne. Hun skrek i gangene om skam og løgn og svik.

Carlotta, den store divaen, hadde også fått brev, røde og rufsete i skriften, hvor det sto at hvis hun sang denne kvelden, ville noe verre enn død skje idet hun åpnet munnen. Hun så en likvogn passere i gata og sverget hun ikke var redd. Hun samlet sine folk. «De vil bue meg!» ropte hun, «men dere skal overdøve dem.»

Direktørenes sekretær kom for å spørre hvordan hun hadde det.

«Aldri bedre,» svarte hun. «Ikke gå ut i trekk,» hvisket sekretæren. Hun bet seg i leppen. Klokken fem kom et nytt brev: «Du har en dundrende forkjølelse.

Syng ikke i kveld.» Hun sang høyt for seg selv for å motbevise det. Stemmene som hatet henne, satt allerede i salen. De som elsket henne, satt der også. Direktørene tok plass i losje fem for å «se hva de kunne se».

Første akt gikk. Margarita sang ikke der. «En pass,» sa Moncharmin og løftet ett øyenbryn. De kikket ut og oppdaget en eske engelske søtsaker på losjekanten. Ved siden av lå en lorgnett som ingen kunne gjøre rede for. De skulle kanskje ha ledd. I stedet kjente begge at luften ble kjøligere.

I neste akt krysset en gutt i gutteklær scenen, smidig og klar. Det var Christine i rollen Siebel. Da hun løftet blikket og så viscount Raoul i boksen ved siden av, døde noe i stemmen hennes, som om et glass hadde sprukket usynlig. Den store divaen kom ut. Hun fikk jubel.

Så skjedde det. Idet Margarita skulle synge sin store frase, røk det ut et «kra-kra» som fra en grønn damabille.

«Co-ack! Co-ack!» gurglet Carlotta.

Publikum gispet. Stemmen brast. Over alt i huset spredte det seg hvisking: «Han sa det. Han sa, 'I kveld synger hun for å få lysekronen ned'.» Og som på et tegn, som om noen hadde gnidd løs en rusten sjakkel med en usynlig hånd, falt lysekronen. Den ble nye boksvaktens grav.

Alt sluttet brått. Alle ropte. I den plassen som ble igjen mellom skrikkene, var det én som forsvant. Christine Daaé var borte. En uke gikk. To. Ikke et skyggebilde av henne i Operahuset eller på gaten. Raoul skrev, fikk ingen svar. Han gikk til direktørene. De var ugjenkjennelige – tause, bleke, rare, som to menn som bar på en hemmelig ting som stakk dem i lommen. «Hun har tatt ferie,» sa de kort og skarpe. «Hvor lenge?» «Ubestemt. For helsa.» Raoul gikk ut igjen med mørke rundt pannen, og ingen fugl sang den dagen.

Han banket på hos Mamma Valerius. Piken som hadde steget ut av Christines garderobe på gala-kvelden, åpnet. «Madame er syk og tar ikke imot.» Han ga kortet sitt. De hengselskranglet ham inn i en mørk liten stue med to portretter, ett av professoren og ett av den svenske felespilleren.

«Ah, himmelen sender Dem!» jublet den gamle damen i sengen. «Nå kan vi snakke om henne.» Hun smilte med barneøyne under hvitt hår og la pekefingeren på leppene: «Hun er hos sin gode ånd.

Engelen av Musikk.

Han sier hun ikke får gifte seg, ellers forsvinner han fra henne for alltid.» Raoul kjente det stakk. «Det er vel naturlig,» sa han med en stemme som var alt annet. Hun fortalte at Christine og den gode ånden hadde vært i Perros: «Ved midnatt på graven hennes far, spilte han Lasarus på Daaés egen fiolin.» «Hvor bor denne ånden?» spurte Raoul. Hun pekte rett opp med begge hender. «I himmelen.»

Raoul gikk fra den sengen mer forvirret enn noen gang. Samme kveld sto han ved en sving i Bois de Boulogne og slo hælene mot isen. En vogn kom langsomt. Hatten i skyggen, hodet lent bak i mørket, satt en mann. Og en kvinne lente seg ut så månen lå på kinnbeinet hennes. «Christine!» ropte Raoul. Vognen skjøt fart. Ingen svarte.

Et par døgn senere fant tjeneren viscounten sittende oppreist på sengen i gårsdagens klær, grå i huden og med et brev i hånden. «Kom i hvit domino til maskeballet i Operaen i overmorgen. Klokken tolv, i rommet bak skorsteinen i den store forrommet, ved døren til Rotundaen. Vær nøye med at ingen kjenner Deg igjen.» Det var signert Christine. Ensomheten som hadde gnagd i ham, slapp et øyeblikk. Han kjøpte en hvit drakt som en pierrot og presset masken mot ansiktet.

Ballkvelden var pustløs og av et slag man husker. Kunstnere og modeller ville ut i lyset og le. Klokken fem på tolv sto han der hun hadde bedt ham. En sort domino smøg seg forbi og trykket fingrene hans fort. Han fulgte.

«Er det deg, Christine?» «Hysj,» sa hun bak stoffet. Idet de gikk forbi mengden, delte den seg rundt en skakkkledd skikkelse i dyp skarlagen, med en enorm hatt og hvite vinger av fjær over en dødningemaske.

På kappen sto det med gull: «Ikke rør meg! Jeg er Den røde død!»

En mann prøvde likevel. En knoklete hånd skjøt frem, grep ham i håndleddet med et slikt tak at han skrek og sprang sin vei. Raoul så dødsansiktet fra Perros igjen. Han rykket til, men den sorte dominoen, nervøs selv, dro ham opp og vekk.

De gikk inn i en privat losje i andre etasje. Bak veggen dirret lyden av skritt. Christine hørte. «Han er over oss. Så går han ned igjen.»

Hun smekket døren og presset Raoul mot bakveggen. «I kjærlighetens navn, ikke gå ut!» Han trodde hun reddet tid for sin venn. Han rispet i luften med ord som brant begge. «Jeg drar av ham masken.

Jeg ser hvem du elsker.»

Hun strakte armene ut foran døren. «Ikke nå, ikke her.» Han sa han foraktet henne, sa alt slik man gjør når man er redd for ikke å bli elsket. Da løftet hun masken. Ansiktet var blekt, med mørke skygger under øynene. «Det er en tragedie,» sa hun. «Ikke spør mer nå.» Og hun gled ut, stanset ham med et tegn, forsvant i samlingen av hatter og masker.

Raoul lette huset rundt etter Den røde død. Han fant ingen. Til slutt ventet han ved garderoben hennes. Hun kom inn, tok av masken uten glede og sa i et helt annet tonefall: «Stakkars Erik.» Raoul holdt pusten.

Han kjente et navn han bare hadde smattet på inni seg. Hun satte seg, dro frem papir, skrev, smuglyttet, og så, fra selve veggen, som om en stemme våknet der inne, fløt det en sang som han aldri hadde trodd en mann kunne synge.

En bryllupssang fra Romeo og Julie: «Skjebnen binder deg til meg for evig og en dag!» Christine smilte som en som blir frisk. Hun strakte armene ut mot speilet og gikk rett i det. Et kaldt vinddrag slo Raoul i ansiktet. Alle speilbildene hennes ble til mange, danset rundt ham, flirte, brast – og hun var borte.

Neste dag satt hun igjen ved Mamma Valerius' seng, frisk som en morgen. Raoul kjente henne knapt igjen. «Engler finnes ikke,» sa hun mildt, «jeg forklarer alt siden.» Men da de to møttes senere og han ba henne være sann, løftet hun hånden hans til sine egne og sa: «La oss i det minste være hemmelig forlovet, du og jeg.

Bare en måned.» Han sa ja, for han kunne ikke annet.

Han hadde et polartogt som ventet, men tanken på å reise fra henne kjentes som død. De to begynte et barnslig alvor: de byttet ord som lys, de lekte med fremtiden som om den kunne legges i skuffen og tas frem senere. Men alt rundt dem harde og ekte: et stort hus med sytten etasjer av snekkerverk, gullsmeder, statister, tau, pigger, feller, speil, stiger, og under det hele – vann.

Christine viste ham alt det lyse. Hun holdt ham unna alt det mørke. «Alt under bakken tilhører ham,» hvisket hun da han pekte ned i en åpen lem midt i scenegulvet. En hånd under luken lukket den brått, og de hørte den kalde klangen av jern mot tre. Ofte syntes hun å høre sukk bak seg.

Hun skalv, grep Raouls hender, dro ham så opp og opp igjen, helt til taket. Ved Apollo som hev sin lyre mot kveldshimmelen, satte de seg. Paris lå under dem som et bål av små lys.

«I morgen, ved midnatt,» sa hun, «henter du meg i spiserommet ved sjøen. Du må ta meg selv om jeg ber deg la være.

For hvis jeg går tilbake dit, slipper han meg ikke ut igjen.» Hun strøk fingeren over en tynn enkel gullring. «Han ga meg denne for at jeg skulle være trygg. Mister jeg den, tar han hevn.» Det suste bak dem. Hun vred seg. «Hørte du?» «Ingenting,» sa Raoul, men hjertet hans slo fortere.

Der oppe, med vinden i håret og stjerneglans på kinnet, fortalte hun endelig alt om Engelen som var en mann. I tre måneder hadde stemmen kommet til henne i garderoben, svart på alle spørsmål, latt henne synge med en sikkerhet hun ikke trodde fantes i seg. «Er du musikkens engel?» hadde hun hvisket. Stemmen hadde sagt ja.

Og da hun fortalte om gleden over å se Raoul i salen første gang, ble stemmen stille i flere dager.

Mamma Valerius sa den var sjalu. Christine forsto først da at hun elsket. Etter lysekronefallet løp hun til garderoben. Ingen stemme.

Hun låste. Hun ba. Da kom Lasarus-klagen igjen, og hun fulgte den ut i en gang hun ikke hadde visst fantes. En hånd som luktet død dekket munnen hennes, hun besvimte, og da hun våknet, lå hodet hennes i fanget på en mann i maske.

Han løftet henne opp på ryggen av César, den hvite hesten som var stjålet. De red i en rund, trang gang. Mørke figurer jobbet ved ovner som lysnet som glødende øyne. De svingte og svingte, dypere og dypere, til de kom til vann som aldri så dagslys. Båten lå bundet til en jernring. De fløt med ham som rodde lydløst. Så kom et blendende rom med blomster og møbler. «Vær ikke redd. Du er i fare bare om du rører masken min,» sa stemmen. «Hvem er du?» spurte hun. Han sank på kne. «Ikke en engel. Ikke et spøkelse. Ikke et geni. Jeg er Erik.»

Hun gråt. Han viste henne soveværelset sitt: svarte vegger, en uavsluttet melodi malt som noter over hele rommet – Dies irae – og en kiste som sto åpen under en baldakin. «Her sover jeg,» sa han. Han spilte på et orgel for henne, snakket om en stor komposisjon, Don Juan triumferer, som brant i alt som hørte den. Hun ba om å høre. «Ikke ennå.» De sang utdrag fra Otello sammen; luften ble så tung av lyd at hun måtte gripe noe fast. Og i en blanding av frykt og trass rev hun av ham masken.

Hun beskrev det aldri helt til noen uten at hånden hennes skalv. Et ansikt som var som en død manns maske, bare uten lys i hullene. Han reiste seg med tenner som skar mot hverandre, grep henne i håret, presset hendene hennes til ansiktet sitt som om hun skulle rive hele hodet av ham. «Se! Se!

Nå har du sett den virkelige stemmen! Når en kvinne har sett meg, tilhører hun meg.

Jeg er Don Juan Triumferer!» Så kastet han seg på kne og gråt. Den lyden satt fast i brystet hennes siden.

Han ropte på forbannelser over seg selv og sine hender som bygde hemmelige rom. Hun åpnet døren og så ham sitte ved orglet, et menneske i stykker som likevel skapte noe stort. «Vis meg ansiktet ditt uten frykt,» sa hun. «Du er den mest ulykkelige og mest storartede av menn.»

Etter to uker slapp han henne. Han trodde henne da hun sa at den unge mannen hun talte med snart skulle til polarstrøkene. Hun gikk ut gjennom en skjult utgang ved Rue Scribe og lot seg kjøre i vogn i Bois. Den kvelden Raoul ropte på henne under månen, satt Erik i vognen og bet tennene sammen. Men hun kom tilbake til det underjordiske huset.

Ikke av frykt for trusler. Av noe hun hadde hørt i ham: en bønn fra dypet.

«Du elsker ham ikke,» sa Raoul en annen kveld, «du hater ham ikke, men hva er han for deg?» «Skræk,» sa hun sakte, «og medlidenhet.» Hun fortalte om kisten han sov i, om at han spiste lite, drakk tokaj og glemte seg inn i musikk i fjorten døgn av gangen. Hun sa han hadde ingen nasjon og intet navn. Likevel, han elsket. «For min skyld kan han drepe,» sa hun uten å se på ham.

De to planla flukt. «I morgen ved midnatt, etter siste note, venter du på meg der nede ved innsjøen,» sa hun. «Han har lovet ikke å komme til garderoben min før den tid.» Men samme kveld, under Apollo og med skyer som røde vinger rundt statuen, kysset de to. Og gjennom strengene i den store lyren stirret to øyne på dem, glødende og uten øyelokk.

Christine gispet, klemte ringen. Da de kom ned trappene, blinket Perseren forbi i sin spisse kalott og korte, mørke frakk. «Ikke den veien,» sa han stille. Christine dro Raoul med seg. «Jeg skulle ha spikret ham fast der oppe,» knurret Raoul mellom tennene. «Eller kanskje det bare var stjerner,» svarte hun. «I morgen.»

Den natten sto de samme øynene ved Raouls seng. Han tente lys. Borte. Slukket. Tilbake.

Han løp ut på balkongen, pistol i hånden, skjøt over de to lysflekkene – og om morgenen fant tjenerne blod på rekkverket, og en stripe som forsvant ned langs et nedløp. «En katt,» sa broren, greve Philippe. «Med Erik vet man aldri,» svarte Raoul. Avisen skrev neste dag om forlovelse.

Philippe slo den opp ved frokostbordet, rød under slipset.

Raoul sa bare «farvel» og gikk for å legge en plan for å bringe Christine ut av byen uten tog, med friske hester og en vogn som ventet ved Rontunden. En skygge i svart kappe inspiserte vognen i mørket. «God nok,» sa skyggen til seg selv. «Så skal vi se.»

Faust ble annonsert igjen. Siste akt kom. Margarita løftet kindene og hendene. «Sjelen min lengter til deg å hvile,» sang hun. Så slukket lyset.

Da det kom på, var hun borte. Scenen løp i surr. Bak teppet sa alle alt på en gang: Greven hadde tatt henne. Viscounten hadde tatt henne. Carlotta hadde tryllet henne vekk.

Spøkelset hadde dratt henne ned. Tre menn – Gabriel, Mercier og Remy – sto i hjørnet og hvisket at gassmannen var borte og at ingen sto ved lysene.

«Direktørene sitter innesperret på kontoret og vil ikke bli forstyrret,» sa Remy. Da Mercier banket på og tryglet, spratt døren opp akkurat nok til at Moncharmin kunne rope: «Har du en sikkerhetsnål?» Remy sto måpende. En gutt leverte en nål og fikk døren i ansiktet.

Inn kom kommissær Mifroid med roser i kinnene og rolige, blå øyne. «Hvor er frøken Daaé?» spurte han. «Forsvunnet midt i forestillingen.» De to direktørene så så slitne ut at man kunne mistenke dem for å ha sovet i klærne sine på gulvet.

Publikum presset etter kommissæren inn på kontoret. Raoul, hvinblek, sa navnet som ingen ville høre: «Erik.» Mifroid ba ham slutte å gjøre narr av loven. Da kom en etterforsker og hvisket om en vogn som hadde reist ut av byen på Brussel-veien med en greve i, broren til viscounten.

«Han har tatt henne,» sa kommissæren fornøyd.

Raoul løp ut for å nå igjen vognen – men ved første korridor sto Perseren og sperret veien. «Hvor skal De?» «Til Christine!» «Hun er her. Hos ham. Vil De finne henne, følger De meg.» Raoul kjente at ingen andre lo da navnet «Erik» ble nevnt i denne mannens nærvær.

Perseren førte ham gjennom dører ingen kjente. «Darius?» spurte han i luften. En mann med langt frakk og en utskåret kasse kom. «Pistoler,» sa Perseren.

«Vi er to mot en, men det er den verste mannen i verden.» «Er han Deres venn?» hvisket Raoul. «Jeg hater ham ikke,» svarte Perseren, «og hvis jeg hadde gjort det, kunne jeg stanset ham for lenge siden.»

Han presset øret mot en tynn vegg i Christines garderobe, hostet høyt to ganger, fant et mønster i tapetet, trykket, gikk over rommet og kjente på speilet. «Fra denne siden tar det lenger tid,» mumlet han. «Motvekten virker dårlig. Eller han har kuttet snoren. Han kalles 'felleelskeren' i mitt land, for han og fellene er aldri langt fra hverandre.»

«Bygget han disse veggene?» spurte Raoul. «Han bygget dem,» sa Perseren tonløst. Raoul fikk beskjed om å legge hatten fra seg og brette frakken over skjortebrystet så de ble mindre synlige for det som så. «Vær klar,» sa Perseren, og løftet pistolen mot glasset. Raoul hermet. Lyset på rommet ble strødd utover som hvitt støv da hele speilet plutselig dreide på en hemmelig akse, som en av de nye svingdørene i salonger. Et iskaldt kjærtegn strøk dem over pannen. Og i neste blink var de inne i mørket som om lyset bak dem aldri hadde vært.

Alt dette skjedde mens direktørene sto og kjempet med en helt annen tråd i det samme nettet. For den dagen Christine forsvant, hadde de lagt tjue tusenfranc i en konvolutt til «M. O.G. (privat)», for å fange ham. Madame Giry bar den til losje fem og satte den på hyllen.

De så på den hele kvelden. Da de åpnet den etterpå, var forseglingen ubrutt, men ekte pengesedler var skiftet ut med «Bank of St. Farce», latterlige kopier.

«Kall politiet,» ropte Moncharmin. «La bli,» sa Richard, «Paris vil le av oss til vi dør.»

De var usikre på hvem som spilte dem dette puss. En gang til la de penger i en konvolutt. Denne gangen viste Richard Madame Giry penger i hånden, pekte på sedlene. Hun sperret øynene, og han freste: «Jeg får Dem arrestert for tyveri!» Da slo hun ham rett over øret – med selve konvolutten.

Sedlene fløt gjennom rommet som store hvite sommerfugler.

«Dere la dem i Deres lomme selv,» hikstet hun da de krøp rundt på gulvet og plukket. «Jeg la konvolutten i Deres kjolelomme den kvelden under-sekretæren for billedkunst kom bak scenen.» Richard stoppet. Han hadde kjent et press i ryggen akkurat der på trappen. Og Madame Giry viste, rask som katt, hvordan hun smatt konvolutten ned i lommen hans uten at han merket det. «Så tar han den ut igjen,» sa hun, «uten at De merker det.»

For å få slutt på det, laget de et narrespel: Nøyaktig som sist skulle Richard gå den samme ruten. Moncharmin skulle gå rett bak og stirre på lommen hans uten å blunke. Madame Giry skulle putte pengene i lommen igjen. I neste øyeblikk skulle Mercier låse henne inne, så ingen kunne hente dem ut. Richard gikk baklengs for ikke å la noen komme nær.

Moncharmin jagde unna alle som våget å puste i deres retning. Til slutt lukket de seg inne med seg selv og pengene. «Nå!» sa de. «Sikkerhetsnål!» sa Moncharmin plutselig, rød av sinne og mistenksomhet.

Han knelte bak Richard og festet konvolutten til lommen hans med en klype så stram at den ikke kunne ha rørt seg en millimeter uten å rive stoff. Klokken slo tolv. Moncharmin kjente på lommen. Nål.

Ingen konvolutt. Ingen sedler. De så på hverandre, som to menn som har sett et truet dyr slippe løs med en lenke fortsatt rundt foten. «Spøkelset,» sa Moncharmin. «Gi meg pengene tilbake!» ropte Richard. De banket. De brølte. Og så – bank bank – sto kommissær Mifroid i døren og sa: «Christine Daaé er borte.»

I garderoben, hvor speilet nettopp hadde svelget to menn, sto det enda en skygge. «Eriks hemmeligheter angår ingen andre enn ham,» hvisket Perseren tidligere i øret til Raoul. Men han hadde likevel kommet tilbake for ham, fordi Christine nå var under jorden.

De to mennene som forsvant bak speilet, hørte ingenting fra verden over seg, bare en stille luft som ikke hadde lært å synge. De kjente vegger og gulv som ga litt etter, som om de gikk gjennom et brystkasse. I mørket beveget Perseren seg som hjemme. «Kall ham ikke ved navn her,» pustet han. «Si bare 'han'.

Vegger har ører her, gulv har øyne.

Og hvis han selv er inne i veggen, vil han høre mer enn vi aner.» Han holdt pistolen med lett hånd og gikk med den andre foran seg, som om han ventet et fall, eller en dør hvis åndedrag var giftig. «Hva er dette stedet?» spurte Raoul. «Et hus som ble tegnet som et sinn,» svarte Perseren. «Det er det farligste som finnes.»

Over dem, midt i scenelys og uniformer og skimrende stoffer, sto folk fortsatt og tigget om forklaringer: «Hvorfor går dere baklengs, herr direktør?» ropte en. «Hold avstand!» skrek Moncharmin, for ikke en gang ambassadørens høyre hånd fikk nærme seg, «rør ham ikke!» De gikk i bue, sirklet hverandre, og hver gang noen forsøkte å ta i dem, spratt de unna som om de var strømførende. For på innsiden av frakken satt det klips som skulle bevise en sak de nå selv begynte å le av i hemmelighet, fordi alt rundt dem gjorde narr av dem. De gamle direktørene hadde kanskje hatt rett likevel.

Under dem, i rommene som luktet stein og fukt, gikk to menn med pistoler mot en underjordisk sjø og en stemme som kunne knele under et ansikt og gjøre det vakkert. De tenkte begge på Christine. Raoul kjente ringen han aldri hadde gitt henne, en liten tynn sirkel som betydde mer enn gull, og den kalde lyden av en maske som traff gulvet. Perseren tenkte på et annet land, på en annen natt, da han kunne ha valgt hat, men ikke gjorde det, og derfor sto her nå med et ansikt alle sa var fremmed, men med et hjerte som kjente veien i mørket.

I salen over dem, i gangene, i kontorene, i kulissene, hvisket folk et enkelt ord: spøkelset. De fleste sa det for å få det til å høres mindre farlig ut. Noen sa navnet hvis rette eier ingen hadde kjent før en jente i hvitt kalte ham «stakkars» – Erik – og de sa det slik de sier navnet på noe de skylder, eller noe de angrer.

Den kvelden virket hele huset som en stor maske med levende øyne.

Bak den var det en mann som hadde tegnet hemmelige veier, en mor som trodde på løfter skrevet med rød blekk, en jente som sang så englene måtte tørke øynene, og to brødre fra en stolt familie som hadde gitt alt for forskjellige ting. Den ene, Philippe, sto i sin boks med knyttede never. Den andre, Raoul, gikk ned i mørket og bøyde hodet for det han elsket.

Det var slik det fortsatte. Stille steg, steg som ikke er dine, luft som trekker forbi ansiktet ditt som et kjølig pust når ingen er der. En hånd som griper om munnen din og lukter som om den lenge har rørt begravede ting. En båt som glir og ikke trenger årer. En sang som kommer gjennom en vegg og ber deg skjenke den alt du har.

En sikkerhetsnål som sitter der den satt, og likevel er lommen tom. Et tau som ikke lenger finnes, selv om en mann hang i det i kveld.

En kiste som står åpen som om den venter på noen levende. Og oppe i lyset – folk som ler fordi de ikke vil gråte. I dette huset bor mange slags mennesker.

Noen banker tre ganger på en dør som ingen tør åpne. Noen setter søtsaker på en losjekant som ingen har satt seg ved. Noen ber barna sine ikke snakke, fordi musikken snart skal snakke for dem. Og noen går bak et speil fordi de ikke har noe valg lenger.

For Christine var alt bare én ting: stemmen. Først var den en venn. Så ble den en dør. Så et rom med blomster og uferdige noter. Til slutt ble den et ansikt hun kunne tåle å se på bare fordi hjertet hennes hadde lovet å se det med medlidenhet.

For Raoul var alt én ting: blikk. Først blikket hans på henne, gjennom tåke av klapp og blomster. Så hennes blikk forbi ham og bort.

Så øyne uten øyelokk inne i ståltråder oppe under månen. Til slutt en stripe blod ned i en renne.

For Perseren var alt ett ord: hemmelighet. Hemmelighet i vegg, i gulv, i lås, i trykk, i speil. Hemmelighet i musikk. Hemmelighet i en fortid som gjorde at han ikke hatet. For direktørene ble alt til én pinlig lærdom: ler du av et spøkelse for lenge, ler spøkelset til slutt av deg.

Hva som skjer når en mann går bak et speil, og hva han finner når lyset ikke lenger er på hans side, vet de som har gått der. De kjenner treverk som beveger seg, stein som gir etter, mørke som vokser som vann når du stiger ut i det. De kjenner også den ene tingen som lyser i alt dette: navnet på den de leter etter.

Det var det navnet Perseren og Raoul bar med seg som et lite telys i hånden, brennende og sårbart, da glasset snudde dem rundt og svarte rom sa ja til dem.

Og oppe i huset la folk hodet på skrå, bandt en sløyfe litt strammere, tente en ny gassflamme, og lot kvelden gå videre, for slik er kvelder i store hus: de fortsetter, selv når noen forsvinner rett foran øynene dine.

I ettertid vil mange spørre: Var spøkelset virkelig? De som var der, vil si: Han var en mann, og han var mer enn en mann. Han var en byggmester som la inn hemmelige dører ingen fant igjen. Han var en komponist som drømte toner som skar i luften og skremte den. Han var en maske som ble et ansikt fordi noen så under den.

Han var alt dette i samme kropp, og derfor bar han en smerte som fant sin egen vei gjennom trevegger og speil.

Og i lyset av den smerten sto en jente som fylte et helt teater med en tone som fikk voksne menn til å ta av hattene. Hva som enn var sant eller ikke, så var dette sant: Boksen nummer fem var aldri helt tom. Og når noen banket tre ganger, gikk det en liten skjelving gjennom veggene, som om huset husket alt.

En av de første nettene etter forsvinningen, mens et par dansere satt på kanten av scenen og vippet med beina, hvisket en av dem til den andre: «Hørte du det?» «Hva?» «Som silkestoff over tre.» «Det er bare vinden.» Men begge så opp mot losje fem og husket at på hyllen der hadde noen lagt igjen en eske med engelske drops og en lorgnett, som om noen hadde ville si: «Jeg var her.

Jeg så alt.» De to trakk kåpene tettere om seg og gikk, for det var sent. I huset under dem sto vannet stille og ventet på å bli rørt igjen. I den svarte luften lå en tone som bare én mann kunne spille, og ett rom lå med lys på, og den kvinnen som satt der, visste at hun snart måtte velge en dør.

Og slik løp alt videre i hemmelig og åpent. Mamma Valerius lå med varme hender i kaldt sengetøy og trodde på løfter skrevet med rødt om at datteren hennes skulle bli keiserinne. «Mennesker gjør rare ting når de tror,» hvisket en av bakscene-mennene, og de to direktørene – som nå nesten bare stolte på Madame Giry – nikket uten å vite hva de nikket til.

Raoul pakket en koffert han kanskje aldri skulle få brukt, og Christine holdt fast på en ring som skulle beskytte henne, og var redd den skulle falle av. Perseren gikk i egen skygge og tok frem nøkkelen til en dør som ikke fantes på kart, og tolv ganger i minuttet slo en klokke i et hjørne av huset for å si: tiden går, tiden går.

Operaen lo. Operaen gråt. Operaen var for full av lyder til at noen kunne høre den lille lyden av en sikkerhetsnål som fortsatt satt der den var stukket inn, selv om lommen var tom. Og langt nede lå en båt og duppet, bundet til en jernring som ikke hadde hatt gjester på en evighet – og likevel var våt.

Det finnes hus som har en hemmelig puls. Operaen var et slikt. Om natten kunne man kjenne en svak banking under skoene, som om noe stort pekte og sa: «Her. Her er hjertet mitt.» De som hadde ledd alt bort, begynte å gå varsomt.

De som hadde trodd alt, bar ansiktene sine som forklaringer gjennom dagen. De som kunne ha stoppet alt, stoppet ingenting.

Til slutt var det bare en stemme som måtte handle for alle: en ung mann med knyttede never og blå øyne, som forlot alt lys bak seg og gikk dit sangen sluttet og stillheten begynte. Når han gikk, holdt han pusten, men ikke fordi han var redd for å bli oppdaget. Han holdt pusten fordi han visste: Når stillheten taler, er hvert pust for mye.

Ingen vet hvor lenge de to var borte før speilet sto stille igjen. Det viktigste er ikke i hvor mange minutter glasset svingte, men at verden bak det eksisterte, med rom som så ut som saler og saler som føltes som bur. De hadde våpen, men det er sjelden pistoler vinner i hus bygget av feller. Det var en mørk loddlinje som hang mellom dem og målet deres: en mann som hadde lært hver eneste sten i huset hva den skulle lyde når han trykket her eller der.

For ham var hele bygningen et instrument. Han spilte på den. Og i kveld var melodien enkel: skjule, lokke, skremme, vinne tid. Ett eneste hjerte i hele det store huset sto for alt som ikke passet inn i den melodien. Det hjertet slo ikke for en maskert mann eller for to direktører eller for et rykte eller for en bok med røde tall. Det slo for en jente som sto i hvitt på en scene, strakte hendene opp, og forsvant.

Det går historier i Operaen den dag i dag. De sier: Hør! Tre slag på en dør. Lukt! Som silke mot tre.

Se! Et lys som går av og på av seg selv. Lytt! Et trinn i trappen som ikke er ditt. Noen ler av det.

Andre stanser og venter litt før de tar neste steg. Slik er mennesker. De vet hva som er virkelig. De vet også hva som er sant, og det er ikke alltid det samme. Dette er sant: En pike sang en gang så himmelen bøyde seg ned for å høre, og en mann med et ansikt han ikke kunne vise noen, elsket henne.

Mellom dem sto et hus fullt av veier ingen kjente. Og i en av disse veiene, under et speil, i en lukt av kalde steiner, forsvant to menn med pistoler, som to prikker i mørket. Over dem lå alt som var borte, og alt som var igjen som kunne knuses hvis noen rørt ved det. Under dem – ingenting de kunne se. Og foran dem – det de hadde kommet for. Så gikk de videre.