Det skarlagenrøde tegnetAlderstilpasset version

En sommermorgen for mer enn to hundre år siden sto en mørkkledd folkemengde utenfor fengselet i Boston. Før de bygget noe annet, hadde puritanerne reist fengsel og kirkegård, som om de allerede visste at synd og død var uunngåelige i et samfunn av mennesker.

Midt i tråkket og støvet, helt nede ved dørterskelen, vokste en vill rosebusk med lysende blomster. Den så ut som et lite løfte om nåde til dem som gikk inn eller ut, et pust av noe varmt midt i alt det harde.

Kvinnene i mengden snakket høyest og hardest. En grov stemme sa at hvis de fikk bestemme, ville de brennmerke syndersken i pannen – så alle kunne se. En annen hevdet uten skam at kvinnen heller burde dø.

Men en yngre kone med barnet på armen hvisket at kvinnen sikkert bar nok smerte i hjertet allerede, uansett hva de gjorde med henne utenpå. Den jernbeslåtte eikedøren gikk opp med en knirkelyd som skar gjennom morgenen. Først kom bytjeneren med sverd og embedsstav, stiv som et bilde av den strenge loven. Bak ham trådte Hester Prynne ut – ung og høy, med mørkt hår som glinset i

lyset, og et ansikt som vakte både beundring og fordømmelse. Hun bar et spedbarn mot brystet. Og på kjolen, rett over hjertet, lyste et stort A, klippet av fint skarlagenrødt stoff og brodert med gulltråd.

Det var så kunstferdig og vakkert at flere i mengden ble rasende – hvordan våget hun å gjøre skammen sin til en pynt? Bytjeneren ropte at folk skulle vike. Hester, med barnet i armene, gikk over torget mot skafottet – den forhøyede plattformen ved byens første kirke.

Folk stirret på bokstaven som om den var mer virkelig enn kvinnen som bar den. Hester holdt barnet litt hardere, dels av morskjærlighet, dels for å skjule tegnet. Hun gikk opp trappen og stilte seg frem, skulderhøyt over de andre, i solskinnet som bare gjorde rødfargen enda skarpere.

Mens hun sto der under tusen øyne, gled minnene over henne som en brusende bølge. Hun så det gamle huset i England, farens blanke isse, morens bekymrede blikk, og seg selv som ung jente. Et annet ansikt trådte frem: en lærd, blek mann med bøyd venstre skulder, litt skjev i kroppen, med øyne som glødet merkelig når han så gjennom andre menneskers

sjel – hennes ektemann. Hun husket en by i Europa hvor de hadde levd, og hvordan planen var at han skulle komme etter henne til den nye verden. Men han hadde ikke kommet. Nå vendte synet tilbake til markedstorget, med byens strenge menn og kvinner, og alle blikk rettet mot henne og det skarlagenrøde merket.

Da skjedde det noe i utkanten av mengden. Hun så en indianer stå ved siden av en hvit mann i en blanding av lær og byklær. Mannen var kort og innsunket i ansiktet, men ikke gammel, og den ene skulderen sto litt høyere.

Da han løftet hodet, lyste det kjente blikket. Hester trakk pusten så skarpt at barnet skrek. Mannen, som hun visste var hennes ektemann, så henne rett i øynene, løftet en finger og la den stille mot leppene – et varsel om taushet.

Han spurte en bymann hvem kvinnen var, og fikk høre at hun het Hester Prynne. Hun hadde vært gift med en lærd mann som aldri kom til kolonien. Nå sto hun dømt for utroskap. Mannen smilte stramt da han hørte at faren til barnet var ukjent for alle – alle, bortsett

fra Gud og kvinnen selv. Da Hester forsto at han var der, var det som om skammen på brystet brant seg enda dypere inn i huden.

Den eldste presten, John Wilson, ropte til henne fra balkongen. Ved siden av ham sto den unge presten Arthur Dimmesdale – blek, alvorlig, med hånden ofte hvilende over hjertet som om noe under drakten sørget. Wilson ba Dimmesdale tale, og den unge presten bøyde seg frem med en vakker, skjelvende stemme som tryglet henne om å si navnet på mannen som delte hennes synd. Det ville være bedre for ham, sa han, å stå ved hennes side i dag enn å leve videre i hemmelig hykleri. Bedre å være ærlig enn å gå i stykker inni seg.

Hele mengden holdt pusten. Hester møtte Dimmesdales øyne. Hun ristet på hodet. Wilson gjentok befalingene med strengere ord, men da Hester endelig talte, var det rolig og fast: hun ville ikke si navnet, og hennes Pearl – for det skulle barnet hete – skulle søke sin far i himmelen.

Dimmesdale presset pusten langsomt ut, som om han både var lettet og smertefullt rørt. Wilson talte strengt om synd og

straff. Hester sto like stille. Da timen var omme, fulgte bytjeneren henne tilbake til fengslet. Det var de som sa at bokstaven på brystet kastet et rødt skjær i den mørke gangen hun gikk gjennom. I fengselscellen skalv Hester mellom gråt og tross. Pearl vred seg av uro. Fangevokteren hentet lege. Den fremmede fra torget kom inn med rolige skritt og forberedte en drikk til barnet, deretter en beroligende brygg til Hester. Han kalte seg Roger Chillingworth. Hun vegret seg, redd det var gift. Han svarte stille at hvis hevn var hans mål, ville det være bedre å la henne leve, slik at bokstaven kunne brenne videre på brystet hennes. Hun drakk. Så satte han seg og snakket lavt. Han tok en del av skylden for det som hadde skjedd – hva skulle en gammel bokmakk hos en så ung kvinne? Hun hadde aldri lovet ham kjærlighet, det visste han. Men da han spurte om mannen hun elsket, lukket Hester seg. Hun sa nei. Chillingworth smilte kort, mørkt. Han sa at han hadde tålmodighet og kunst nok til å finne ham. Før eller siden ville han kjenne ham igjen, sa han,

for det finnes hemmelige tegn som avslører seg for den som leter lenge nok. Så ba han bare om én ting: at Hester aldri måtte røpe at han – denne legen – var hennes ektemann. Ikke for noen, aller minst for den andre. Hester nikket og sverget. Han så på henne, omtrent vennlig, og gikk.

Hun spurte ham, halvt i spøk, halvt i redsel, om han var Svartemannen fra skogen som bypent menneskers sjeler. Han svarte med et skjevt smil at ikke hennes sjel i alle fall.

Da fengselsdøren endelig åpnet seg for henne, var solskinnet utenfor for sterkt. Det virket ikke som lys, men som en pil som pekte mot det røde merket. Ensomheten som fulgte, var nesten verre enn skammen på skafottet.

Men Hester flyktet ikke. Hun slo seg ned i en liten hytte ute ved sjøen, på en halvøy uten naboer, der hav og skog møttes og vinden la et bittert saltlag på vinduene. Hun levde av nålen.

Snart gikk ryktet om hennes dyktighet. Hun sydde krager til prester, hansker med broderier, og liksvøp til de døde. Hun fikk pyntet de fineste folk til høytid – men aldri bruder.

Ingen ville la en synderskes hender røre brudesløret. Hun selv gikk i grovt og grått. Pearl, derimot, kledde hun i karmosin og gull – et vakkert, vilt barn som blinket i solen som en liten flamme.

Hester ga også av det lille hun hadde til de fattige. Mange av dem takket henne med harde ord, men hun holdt ut. Prestene stanset henne i gaten for å tale henne til rette. Barna løp etter henne og skrek ord de ikke forsto.

Hun bar alt i stillhet. Av og til, når en fremmed så direkte på bokstaven, følte hun en merkelig lettelse, som om noen delte vekten et øyeblikk. Men neste stund brant det bare dypere.

En sjelden tanke slo henne også: at merket ga henne en ny, skremmende evne. Når hun gikk forbi en vel ansett dommer eller prest, kunne hun kjenne et lite rykk på brystet, som om bokstaven visket at også her var det noe skjult. Hun hatet den følelsen. Klarte ikke å vite om det var sannhet eller djevelsk hvisking. Den stjal troen hennes på at noen var helt rene.

Likevel holdt hun fast ved at hennes egen skyld var

størst. Pearl vokste frem som noe nydelig og villt på en gang. Hun skapte seg fiender blant blomster og ugress og pinner, iscenesatte kamper mot skygger og furutrær som hun så for seg var strenge puritanske eldste. Mot andre barn var hun nådeløs – kom de nær henne og moren med hån, grep hun steiner og jaget dem med skingrende rop som fikk selv voksne til å skvette.

Hjemme var hun lunefull. Når Hester gråt, lo Pearl ofte, men kunne like plutselig kaste seg i morens armer med en kjærlighet så heftig at Hester knapt våget å tro på den. Og alltid, fra hun var sped, søkte de små hendene mot bokstaven med et blikk som forsto mer enn et barn burde.

En ettermiddag sto hun i hagen og kastet markblomster, én etter én, rett mot mors bryst, og danset når hun traff. Hester sto stille som en statue, hvit i ansiktet, mens kronbladene spratt som små sår rundt det røde tegnet.

En dag hørte Hester hvisking om at de ville ta Pearl fra henne. Noen mente barnet var av mørk opprinnelse, andre at Hester var for syndig til å oppdra

en kristen sjel. Hester tok Pearl ved hånden og gikk til guvernør Bellinghams store hus, delvis for å levere et par rikt broderte hansker, men mest for å be for retten til å beholde sitt eget barn. Huset, med glasskår i pussen som glitret i solen, gjorde Pearl lys i øynene. Hun pekte på lyset og krevde solskinnet å leke med. Inne i hallen ble hun trollbundet av en blankpolert rustning. Hester så sitt eget speilbilde i brystplaten, fordreid slik at det røde merket ble så enormt at hun virket bitteliten bak det. Pearl så også – og smilte sitt underlige, kloke smil. De kom inn i hagen. Pearl gråt for en rød rose, men Hester ba henne tie, for guvernøren kom, sammen med eldste Wilson, den unge presten Dimmesdale, og en lege byen nylig hadde fått, Roger Chillingworth. De mente å undersøke både Hester og barnet. Mr. Wilson spurte Pearl hvem som hadde skapt henne. Barnet, i sitt luende humør, svarte frekt at hun ikke var skapt, men plukket fra rosebusken ved fengselsdøren. Guvernøren ristet på hodet. Han mente dette viste at Hester ikke var egnet mor. De ville ta Pearl.

Hester tryglet. Hun grep etter Dimmesdale og ba ham tale for dem, for hun visste at han kjente sjelen hennes bedre enn disse andre. Dimmesdale sto frem, blek og med ånden i stemmen. Han sa at Gud selv hadde sendt denne Pearl til Hester – som en velsignelse, men også som en straff som skulle holde moren ydmyk og levende. Å skille dem ville være å tvile på Guds visdom.

Hans ord beveget selv de strengeste. Guvernøren lot seg overtale. Pearl fikk bli hos moren, så lenge det ikke ble flere skandaler.

Da de gikk, smatt Mistress Hibbins, guvernørens søster som alle hvisket var en heks, frem fra skyggen og inviterte Hester med til skogen den natten, hvor Svartemannen skulle ha selskap. Hester sa med et slags triumf at hun måtte passe Pearl. Hun sa også, stille for seg selv, at hadde de tatt barnet fra henne, ville hun kanskje ha gått.

Snart etter begynte den nye legen, Roger Chillingworth, å komme Hester nær igjen, men ikke som ektemann. Han kom inn i byen som en ettertraktet lege. Dimmesdale, som stadig ble svakere av en ukjent lidelse, ble en av hans

pasienter, og etter hvert flyttet legen inn under samme tak for å holde øye med ham. Folk sa at Chillingworth var en velsignelse for den syke presten. Dimmesdale kalte ham sin venn, men følte likevel en vag uro i hans nærvær, som om en kald skygge fulgte ham hvor han gikk.

En dag sto de to sammen ved vinduet mens Chillingworth pjusket ved noen rare ugressplanter han hadde funnet på en grav uten stein. Legen sa at slike planter vokste av skjulte synder. Dimmesdale svarte at kanskje den døde hadde ønsket å tilstå, men ikke greid det. De snakket om hvorvidt skyld skal holdes inne eller snakkes ut. Chillingworth mente at naturen selv krever tilståelse; Dimmesdale sa ingen makt uten Guds nåde kunne bryte opp det som var gravd ned i hjertet.

Senere samme dag så de ned på kirkegården og fikk øye på Hester og Pearl. Pearl kastet borrer i en krans rundt bokstaven på mors bryst, og ropte opp mot presten og legen at Svartemannen hadde tatt presten allerede, men han skulle ikke få Pearl. Etter dette gikk presten trettere i trappen, og legen så på ham med et smil

som aldri rakk øynene. Tiden gikk.

Dimmesdale ble bare mer elsket for sine prekener. Han talte som om han spilte på selve hjertestrengene til de som hørte ham. Når han fra prekestolen sa at han var den største av syndere, hørte folket det som dyp ydmykhet og ble enda mer sikre på hans hellighet.

Men i ensomheten pisket han seg selv, fastet til knærne skalv, og holdt lange våkenetter hvor ansikter fra fortiden og drømte vesener danset for øynene hans. Han så for seg Hester og Pearl i rød drakt peke på brystet hans. Han, som hatet løgnen, var blitt en skygge i eget liv.

En natt snek han seg ut og gikk til skafottet. Han sto på plattformen, der Hester hadde stått, og lot et skrik slippe løs i mørket. Byen sov videre. Han så et skinn fra en lanterne – gamle pastor Wilson på vei hjem fra et dødsleie. Dimmesdale fristet seg selv med fantasien om at han skulle hilse og be ham holde ham med selskap på skamplassen, men han tiet.

Så fylte en plutselig glede ham. Han forestilte seg morgengryet, at hele byen ville se ham der,

og han lo høyt. Et barns latter kom som svar. Pearl sto i skyggen, og bak henne var Hester. På hans bønn kom de opp til ham, og de tre holdt hverandre i hendene. En meteor fløy over himmelen og trakk som et lysende arr en stor A i skydekket. Folket, som våknet litt av lyset, tolket det senere som Angel for den døde guvernørens sjel. Men for presten var det noe annet. Han så et tegn bare for ham. Pearl spurte ham stille om han ville stå med dem her i dagslys også. Han sa nei – ikke i morgen, men på en annen dag, den store dommens dag. Pearl slapp hånden hans. I samme øyeblikk kom Chillingworth sakte opp gatestubben, og fant presten på plattformen. Han førte ham vennlig hjem. Neste dag holdt Dimmesdale en preken så sterk at de gamle ristet og de unge ble bleke. Later, sa sekstonen med et glis, hadde selv Djevelen glemt en svart hanske på skafottet i natt, sånn at de fant den i morges. Og meteoren – A for Angel – var det mange som hadde sett. Mens Dimmesdales kropp ble svakere, hardnet

Hester til i et slags alvor som ikke var kjølig, men utholdende. Hun levde stille og enkelt.

Om noen var i nød, var hun der. Om pesten kom, var hun hos de syke. Hun sydde og ga og trøstet, og etter hvert begynte folk å se på bokstaven med andre øyne. Mange sa at A ikke lenger betydde Adulteress – utroskap – men Able – dyktig.

En indianer skjøt en gang en pil mot Hesters bryst, het det, men pilen traff merket og falt uskadet til jorden. Årene med isolasjon hadde også vendt Hester mer mot tenkning enn før. I sin lille hytte undret hun på om verden noensinne ville bli annerledes for kvinner, og om det i en lysere tid fantes en sannhet som kunne skape et mer rettferdig forhold mellom menn og kvinner. Hun kjente i seg et opprør som hun likevel ikke gjorde til handling, for Pearl fylte hennes plikt hver dag.

Men da hun så hvor dårlig presten hadde det, bestemte hun seg. Hun hadde holdt Chillingworths hemmelighet for lenge. Hun ville advare Dimmesdale. En ettermiddag fant hun Chillingworth ute ved sjøen, lut rygg, kurv i hånden, samlende

urter og røtter til medisiner. Hun sendte Pearl ned mot vannkanten. Hun så på den gamle mannen, og kjente nesten at gresset visnet der han gikk. Den rolige, lærde mannen hun hadde kjent, var blitt gjennomtrukket av hevn. Det blinket rød varme i øynene hans som om noe brant der inne, og ansiktet hadde et etset stempel av en slags skjødesløs ondskap.

Hun snakket rett ut. Hun ville at han skulle slutte. Han svarte rolig at han bare gjorde hva skjebnen hadde lagt i hans hånd. Han hadde holdt Dimmesdale i live for å la plagen brenne lenger. Han kalte det rettferdig gjengjeldelse.

En sjelden gang så han nesten på seg selv med skrekk, som om han møtte et fremmed i speilet. Men så forsvant det. Hester sa at hun ville bryte løftet og fortelle presten hvem han var. Da trakk han på skuldrene. Gjør som du vil, sa han, for han stolte på at alt uansett ville rulle videre mot sitt mørke mål.

Nede ved vannet lekte Pearl og hadde lagt en krans av ålegress over brystet sitt, formet som en A, grønn som nytt gress. Hester spurte om hun

visste hva bokstaven betydde. Pearl sa hun visste at det var A, for det hadde moren lært henne, men hun ønsket å vite hvorfor moren måtte bære den, og hvorfor presten alltid holdt hånden over hjertet. Hester, som nettopp hadde avlagt en beslutning om sannhet, valgte likevel en løgn denne ene gangen. Hun sa det var for gulltrådens skyld. Pearl spurte og maste, så Hester truet med kottet hvis ikke barnet lot være. Det var første gang Hester var falsk mot symbolet på brystet, og kanskje merket det henne dypt.

En grå dag gikk Hester og Pearl inn i skogen for å møte Dimmesdale. Skogen var tett, med en tynn sti som om det var en hemmelig vei mellom to verdener. Pearl løp i solglimt som kom og gikk. Hun sa at solskinnet elsket henne, men rømte fra moren, som om lyset var redd for tegnet på brystet. Hun visste også historien om Svartemannen som vandret mellom trærne med en stor bok og jernpenn, og lot de han møtte skrive seg inn med sitt eget blod – og deretter satte sitt stempel på hjertet deres.

Hester sa stille at hun en gang

hadde møtt ham. Dimmesdale kom gjennom skogen, bøyet i skuldrene, hånden ved hjertet. Hester steg frem. Han skvatt da hun sa navnet hans, som om en ånd hadde talt.

De satte seg på en grønn mosehaug, med bekken pludrende i nærheten. Han svarte på spørsmålet hun hadde stilt ham for lenge siden, om han fant fred. Nei, sa han, ikke annet enn fortvilelse. Folket elsket ham, det gjorde alt verre. Han var som en skygge som ledet andre mot lyset, men selv ikke kunne følge.

Hester tok mot til seg og sa sannheten: Chillingworth, den gamle legen, var hennes ektemann. Hun hadde tiet, men kunne ikke lenger. Dimmesdale skar luften med et lite rop og grep hjertet. Et øyeblikk var han vill av sinne og sorg, så den svarte luften roet seg, og han sa stillferdig at han tilga henne, og at deres synd ikke var den sorteste i denne historien.

Den gamle mannens hevn var verre enn hva de to hadde gjort i kjærlighet og svakhet. De tok hverandre i hendene. Hester sa at Chillingworth aldri mer skulle røre ham, og spurte hvor de kunne begynne på nytt. Lenger inn

i skogen, svarte hun, eller over havet. Hun visste om et skip som snart skulle seile til England. Der ville ingen kjenne dem.

Dimmesdale nektet først. Han var bundet til sin post som prest, sa han. Han var for svak.

Hester svarte at han ikke var alene lenger. Ordene hennes var en dør som åpnet seg. Med et sukk som en innsatt som puster fri luft for første gang, sa han ja.

Hester rev av seg hetten, og håret hennes falt ned over skuldrene i et mørkt skinn. Hun løsnet spennen og tok bokstaven fra brystet og kastet den fra seg. Hun trakk pusten som om hun ikke hadde merket hvor tungt hun hadde pustet før. Solen brøt plutselig frem og danset over skogbunnen. Verden var plutselig mild igjen.

Men Pearl, som sto på andre siden av bekken, ville ikke komme nær. Hun pekte på mors bryst. Hester skjønte det: et barn tåler ikke stor forandring i det de kjenner best.

Hun ba Pearl hente bokstaven. Pearl svarte at moren fikk komme og hente den selv. Hester bøyde seg, plukket opp merket, og festet det på plass igjen, følte hvordan noe av

hennes nyvunne varme forsvant. Hun ropte på Pearl, og nå kom barnet, kysset morens panne – og så, som drevet av en gammel tvang, bøyde seg og kysset også bokstaven på brystet. Dimmesdale, som sto litt til side, la hånden på Pearls hode. Hun trakk seg unna, løp til bekken og vasket pannen der han hadde kysset henne. Slik var barnet – som et fremmed vesen som krevde sannhet i alt.

Planen ble lagt. En båt skulle seile om fire dager, til Bristol i England. Hester ville ordne at de kom med. Dimmesdale måtte holde bare én preken til – valgprekenen – og så, etter sin siste og beste gjerning som prest, kunne de gå om bord og forlate alt.

Han gikk ut av skogen med en styrke han ikke kjente igjen. Men på veien hjemover fikk han mørke impulser: å hviske styggedommer inn i øret til en gammel from enke, å lære barna slemme ord, å håndhilse overdrevent og fortelle grove vitser til en drukken sjømann, å banne himmelen i sønder. Han holdt seg i tøylene. Mistress Hibbins skled forbi ham med et blikk som sa at han hadde vært

i skogen hos hennes herre. Han nektet med milde ord. Hun lo lavt og sa at ved midnatt måtte de to snakke sammen igjen. Hjemme brant han sine gamle prekenark og skrev valgprekenen på nytt, i ett driv, som om ordene falt gjennom en revne i luften. Chillingworth kom for å tilby sine medisiner. Dimmesdale sa rolig at han ikke trengte dem nå. Legen så på ham med det alvorlige blikket til en fagmann, men mellom dem vibrerte noe nytt. Dimmesdale spiste endelig med appetitt, la seg ikke straff – han skrev. Til slutt kom dagen hele byen ventet på: den nye guvernøren skulle tas i mot. Boston var full av folk – bønder, håndverkere, fremmede sjømenn og også en gruppe indianere i fargerike kapper. Hester gikk gjennom mengden med Pearl som en rød strek ved siden av seg. Ansiktet hennes var som marmor, men bokstaven ga henne en glød ingen kunne overse. Det var en blek fryd i luften. Noen sjømenn røkte under nesen på byfogden som om ingen lover gjaldt dem. To fektemestere hadde til og med begynt en oppvisning med skjold og bredsverd på skamkakens plattform, til byfogden stoppet

det strengt – et av lovens hellige steder skulle ikke misbrukes. Prosesjonen kom. Embetsmenn i sine drakter, soldater med fjærbusker, og til slutt Dimmesdale, ført frem på lydbølger av trommer og salmer. Han gikk rankere enn vanlig, som om en usynlig hånd støttet ham. Men når Hester så nøye, merket hun det samme forbrente draget under styrken, den samme avstanden i blikket. Pearl pekte like ut: den mannen der er Svartemannen, sa hun, han går med hånden over hjertet. Hester ba henne tie. Mistress Hibbins, flott kledd og uglesett, kom bort til Hester og hvisket at hun visste at den hellige mannen bar Svartemannens merke og hadde vært i skogen. En dag, sa hun, ville merket bli synlig i fullt dagslys. Hester svarte ikke. Idet Dimmesdales stemme lød innenfra møtehuset, stilte Hester seg nær skafottet, så nær hun kunne, for å lytte. Hun kunne ikke høre alle ordene, men hun kjente lyden hans, den lave undertonen av sorg som aldri slapp taket, og kraften som fikk selv de døve til å vite at noe stort ble sagt. Hun sto der som en statue av tålmod, bundet til det stedet hvor hennes livs

skjebne en gang hadde blitt stilt fram. Mens hun lyttet, fanget Pearl opp en beskjed fra skipskapteinen. Han hadde snakket med den gamle legen, sa han, og legen hadde meldt at han også skulle om bord. Det var ikke nødvendig at Hester brydde seg om presten – legen skulle ta seg av vennen sin. Skipskapteinen lo, Pearl slo et glimt tilbake, la en gullkjede han hadde kastet til henne rundt halsen, og løp til moren med ordene.

Hester så over torget og møtte Chillingworths blikk. Han smilte. Det var som om gulvet under henne gav etter. Selv håpet bleknet ikke – det sank bare dypere ned i en stillhet av frykt og vilje.

Prekenen endte. Folk sa at den var den mektigste han noen gang hadde holdt. De gråt, de ba, de reiste seg i et jubelrop da han kom ut av kirken – men da de så ham nærmere, merket de at han var hvit som kalk, og at bena knapt bar ham. Den gamle Wilson løftet hånden for å støtte ham, men presten ristet den av seg. Han så utover torget, mot skafottet, hvor Hester sto med Pearl ved

hånden. Han så ut som et barn som famler mot morens armer. Han gikk dit. Han ropte på Hester og Pearl. Stemmen hans skalv, men var full av en mild triumf. Hester trådte frem. Chillingworth presset seg gjennom mengden og grep prestens arm. Han hveste at det ikke var for sent, at alt kunne reddes hvis bare presten gikk rolig videre. Men Dimmesdale så på ham og sa med et lite, klart smil at fristerens makt var brutt. Han ba Hester støtte ham opp på plattformen. Folkemengden gispet. De fremste mennene stirret uten å forstå. Hva ville han? På skafottet vendte Dimmesdale seg mot folket og talte. Han sa at den synd de hadde avskydd på Hesters bryst, fantes i ham også, dypere skjult. Han dro prestekraven fra hverandre og slet opp drakten over hjertet. De som sto nærmest, så et stort, mørkt merke, formet som en bokstav, i huden. Andre hevdet senere at de ikke så noe. Men i øyeblikket var alt klart for ham. Han sto som en mann som hadde kjempet en lang krig i eget bryst og endelig lagt ned våpnene der hvor det hørtes hjemme. Han sank

sammen. Hester tok ham i armene, Pearl sto tett ved.

Chillingworth knelte på den andre siden, brutt og tom. Presten sa stille at Gud skulle tilgi også den gamle mannen – hans synd var sørgelig tung, men Guds nåde var større.

Han vendte seg mot Pearl og spurte med et viskende smil om hun ville kysse ham nå. Hun gjorde det, og tårer brøt endelig frem i hennes øyne. Fortryllelsen som hadde holdt henne ute fra menneskehetens mykere følelser, sprakk.

Hester hvisket om de skulle treffes igjen, om hele smerten hadde vært til å rense dem for en ny og renere enhet. Dimmesdale svarte at Gud alene visste. Han sa at Gud hadde vist ham sin nåde mest ved å la ham lide, ved å sette en brennende torn i hjertet, ved å sende ham den gamle mannen som la plagen ved like, og ved til sist å føre ham til denne plattformen hvor hver hemmelighet måtte høre opp. At hadde en av disse plagene manglet, ville han ha gått tapt.

Så slapp han pusten for siste gang. Det gikk rykter etterpå. Noen sverget at merket på brystet hans hadde vært

der fordi han selv hadde skåret i kjøtt og sjel i år etter år. Andre mente Chillingworth, som visste mer om mørke kunster enn en god mann burde, hadde tryllet det fram. Andre igjen sa at samvittigheten alene hadde brent det i huden. Noen få, som alltid så ting annerledes, hevdet at det aldri var noe merke der, og at hele scenen var hans måte å minne dem på at selv den beste blant dem er en synder i Guds øyne.

Men det var ingen tvil om én ting: Roger Chillingworth ble en ruin. Da Dimmesdales sjel gikk ut av hans grep, krympet hevnens ild sammen til aske. Han levde mindre enn et år etterpå.

I testamentet sitt, som overrasket byen, etterlot han sin formue – både i kolonien og i England – til Pearl. Hun, som de hadde kalt demonbarn, ble den rikeste unge kvinnen i den nye verden.

En stund etter forsvant Hester og Pearl fra stedet. Noen sa de hadde reist til Europa. Årene gikk.

En dag var det noen barn som så en høy kvinne i grå kappe gå inn i den gamle hytta ved sjøen. Da hun

snudde seg i døråpningen, glitret et skarlagenrødt A på brystet. Hester Prynne var kommet tilbake.

Om Pearl fantes ved hennes side, fikk ingen vite sikkert. Men ofte kom det brev med segl, og i hytta så man små gjenstander som vitnet om rikdom og kjærlighet langt borte. En gang satt Hester og broderte på et babyplagg med en gyllen overflod som måtte vekke oppsikt hos dem som så strengt på pynt.

Mange trodde da at Pearl levde, var lykkelig gift, og gjerne skulle sett moren hos seg. Hester valgte likevel å bli der alt hadde begynt.

Hun bar bokstaven igjen, ikke lenger fordi noen befalte det, men fordi den var blitt en del av henne – hennes vei gjennom sorg til en ro hun ikke kunne finne andre steder. Kvinner kom til henne med sine hemmelige byrder: en kjærlighet som aldri ble gjengjeldt, et ekteskap uten varme, et feilskjær som ikke kunne gjøres ugjort, en feig beslutning som hadde forandret livet. Hester lyttet og trøstet, ikke som en dommer, men som en som hadde lidd og likevel levd. Hun sa at hun håpet at i en lysere tid ville en ny

sannhet stå frem, en som satte forholdet mellom mann og kvinne på bedre grunn. Kanskje måtte den som bar denne sannheten være en kvinne – ikke tung av skam, men løftet av renhet og visdom. Hun så ned på sitt eget merke da hun sa det, vel vitende at det ikke var hennes oppgave, men at hun kunne peke mot det ved å bære sin egen smerte uten hat.

Til slutt døde Hester i den samme byen som engang hadde dømt henne. Hun ble lagt i jorden nær Dimmesdale, men ikke skulder ved skulder. Det var en avstand mellom gravene, som om støvet skulle få hvile hver for seg.

Men én enkel stein dekket dem begge, med et skjold innrisset. På det sto et bilde og en setning som var mer symbol enn navn: på en sort mark, bokstaven A, i rødt.

For noen var det fortsatt et tegn på skam. For dem som virkelig hadde sett henne, var det noe mer: historien om en kvinne som tok straffen som var lagt på henne og gjorde den til et arbeid, et kall, og en vei mot en stillferdig fred. Slik ble det

skarlagenrøde bokstavet mer enn et merke. Det var en port gjennom smerte, svik, kjærlighet, og et siste øyeblikks sannhet på et skafott i solskinnet.

Det var Hesters byrde, men også hennes språk i en by som sjelden lyttet. Det var Pearls første leke, hennes gåte om verden, og hennes kyss den dagen en far endelig bøyde seg og bekjente. Det var Dimmesdales hemmelighet, hans flammende plage og til sist hans frigjørende sår. Og det var Chillingworths tomme seiersmerke, da han oppdaget at hevn ikke kan fylle et menneskehjerte, bare brenne det ut.

Når barn siden gikk forbi den gamle kirkegården og spurte hva skjoldet betydde, var det alltid noen som hvisket noe om en vakker kvinne, en streng by, og en prest som falt som en stjerne. De kunne peke ut rosen som stadig blomstret ved fengselsdøren, år etter år, gjennom skiftende vær og generasjoner. Og kanskje – hvis de sto stille lenge nok – kunne de ane hva den lille busken alltid hadde forsøkt å si: at mellom lov og skam, mellom skyld og nåde, kan det finnes en blomst som ikke lar seg kue, selv når alt annet tråkkes ned.