Odysseen: Gjendiktet til norsk prosa for dem som ikke kan lese originalen

Før sangen begynner, må du vite dette: Det finnes historier som har blitt fortalt så lenge at ingen husker hvem som sa dem først. De blir til én fortelling, som en elv som tar imot mange bekker. Det viktigste er at vi følger en mann som aldri ga opp, uansett hvor lenge havet prøvde å sluke ham.

Nå ber vi musen om hjelp til å synge om Odyssevs, den kloke kongen fra øya Ithaka. Etter at Troja falt og krigen var over, måtte han lære seg andres skikker, tåle stormer sendt av sinte guder, lure monstre og kjempe for livet. Mennene hans gikk tapt fordi de gjorde noe dumt, noe de var advart mot: De åt solgudens hellige kyr. Odyssevs selv var holdt fanget på øya til nymfen Kalypso i sju lange år. Hun lovet ham evig liv om han ble hos henne, men han ville heller se røyk stige fra pipen på sitt eget tak.

Oppe på Olympen, gudenes fjell, snakket de om ham. Zevs, den mektigste, sa at folk ofte skylder på gudene for ulykker de selv velger. Athene, visdomsgudinnen, nikket. Hun var glad i Odyssevs og ba om nåde. Men Poseidon, havets gud, var fortsatt rasende. Odyssevs hadde blendet sønnen hans, kyklopen Polyphemos. Det glemte han ikke. Men Poseidon var langt borte, og i mellomtiden fikk Hermes beskjed om å si til Kalypso at hun måtte slippe Odyssevs fri.

Athene tok saken i egne hender. Hun gikk ned til Ithaka, forkledd som en gammel venn av huset.

I hallen på Ithaka satt en flokk unge menn og spiste og drakk alt de orket. De kalte seg friere til Penelope, Odyssevs' kone, men egentlig levde de bare på andres arbeid. De tok for seg av okser og sauer, drakken vinen, og snart skulle de tømme hele kongsgården.

Telemakhos, sønnen, satt blant dem med et ansikt som var stivt av sinne. Han savnet en far som kunne slå knyttneven i bordet og jage dem ut. Han så opp da Athene kom inn, forkledd som Mentes. Han ønsket henne velkommen på den måten skikken bød: Han ga henne mat og en god plass, for han skammet seg over støyen.

Hun spurte rett ut: Hvorfor lar du disse mennene spise deg ut av huset? Kall folket sammen i morgen. Be dem slutte. Om din mor vil gifte seg, skal det skje slik skikken er, ikke her med plyndring. Og du selv må dra for å spørre etter faren din.

Telemakhos lyttet. Noe i stemmen hennes fikk ham til å føle seg tyngre, mer voksen. Da hun reiste seg og forsvant som en fugl uten å sette spor etter seg, skjønte han at en gud hadde talt til ham.

Han gikk inn til seg selv den kvelden med en ny tanke i hodet: Han skulle finne ut om faren levde eller døde.

Samme kveld kom Penelope ned i hallen. Sangeren sang om helter som strevde for å komme hjem, og tårene rant nedover kinnene hennes. Telemakhos reiste seg. Han snakket til henne mildt, men bestemt: Gå opp til veven din og tjenestejentene. Sangeren får synge det han vil. Hun stanset, overrasket over sønnen som plutselig talte som en mann, og gikk stille opp igjen.

Beilerne fnyste og kastet spydige ord etter gutten. Antinoos, den frekkeste, lo høyt: Du skulle vært hjemme og passet bøkene dine, unge gutt. Telemakhos svarte rolig at i morgen skulle han tale til alle på byens plass. Han sa det med en stemme de ikke hadde hørt før.

Den natten lå han våken. Ved gryingen samlet han gamle menn, gjetere, fiskere og alle som ville høre. Det var første gang noen hadde kalt sammen folk siden Odyssevs dro til Troja.

Han talte direkte: Faren min er borte. Disse mennene eter opp alt vi eier. Moren min gråter hver natt. Jeg ber dere om hjelp.

Antinoos lo igjen. Han fortalte at Penelope hadde lurt dem i tre år: Hun vevde et likklede om dagen og tok det opp om natten. Nå var hun avslørt. La henne reise hjem til sin far og velge en mann der.

Telemakhos nektet å jage sin mor fra huset. Da kom tegnet: To ørner sirklet over forsamlingen og rev hverandre i filler. En gammel spåmann sa at dette varslet Odyssevs' hjemkomst og beilernes fall. De lo av ham.

Forsamlingen løste seg opp uten at noe ble avgjort. Men Telemakhos hadde fått en plan.

Ved stranden ba Telemakhos om råd fra gudinnen som hadde besøkt ham. Athene kom, nå som Mentor, en gammel venn av huset. Hun lovet å hjelpe. Hun ordnet et raskt skip, fant unge menn som ville ro, og fylte krukker med vin og sekker med korn.

Telemakhos gikk til lagerrommet for å hente forsyninger. Den gamle ammen Eurykleia gråt da hun skjønte hva han planla. Hun sverget på å holde det hemmelig.

Den kvelden sendte Athene en dyp søvn over beilerne. De drakk seg fulle og vaklet hjem. I måneskinnet gikk Telemakhos om bord. Skipet gled ut i mørket mens stjernene sto klare over dem. Athene satt som los ved rorpinnen og viste retning.

Slik begynte guttens første egen reise. Han forlot alt han kjente og seilte ut i det store havet for å finne svar.

Skipet skar bølgene, og vinden fylte seilet. Telemakhos så tilbake på Ithaka, som ble mindre og mindre, til det bare var en prikk i horisonten. Han kjente frykt, men også noe annet: en stolthet over å endelig gjøre noe.

Han sovnet på benken mens Athene holdt kursen.

I Pylos, ved den sandete kysten, sto folk samlet. De ofret svarte okser til Poseidon og ba om god fangst. Athene hvisket til Telemakhos: Gå rett frem. Vær ikke redd.

Nestor, den gamle kongen, tok imot ham med brød, kjøtt og rødvin i gullkopp. Han sa at slik skal gjester møtes, med ære og varme.

Da de hadde spist, fortalte Nestor om Troja. Han mintes sin egen sønn som falt i krigen, og vennene som aldri kom hjem. Han fortalte at da Troja endelig ble tatt, ble lederne uenige. Noen seilte straks, andre ventet. Odyssevs snudde i siste liten. Siden hadde Nestor bare hørt rykter.

Han så på Telemakhos med gamle, kloke øyne: Din far? Jeg vet ikke hvor han er. Men reis til Menelaos i Sparta. Han reiste lengst og kom sist hjem. Kanskje han vet mer.

Neste dag gjorde Nestor stor stas på gjestene. En ung ku med forgylte horn ble viet til Athene. Telemakhos ble vasket og salvet, og fikk reise i vogn med Nestors sønn Peisistratos.

De kjørte gjennom åkrer og forbi elver, sov hos en venn underveis, og kom på kvelden til Sparta. Der ventet Menelaos i hallen sin, omgitt av gull og prakt.

Spartas hall skinte som en sol. Lyset falt på elfenben og edelsteiner. Menelaos tok imot dem med åpne armer. Men selv hos en konge smakte gleden litt bittert. Menelaos hadde samlet rikdom, men han savnet broren Agamemnon og gråt over mennene som døde.

Én mann smerter meg mer enn noen, sa han. Odyssevs. Han var den klokeste, den modigste. Uten ham hadde vi aldri tatt Troja.

Da han nevnte navnet, fyltes Telemakhos' øyne av tårer. Helen, Menelaos' kone, kom inn. Hun så på den unge gjesten og kjente igjen ansiktet hans. Det lignet Odyssevs' ansikt.

Nå brast sorgen løs for alle fire. De gråt sammen, ikke lenger konger og gjester, men mennesker som hadde mistet noe kjært.

Helen hentet et mildt legemiddel fra Egypt, noe som stilnet sorgen en stund. Så fortalte hun om da Odyssevs snek seg inn i Troja, kledd som en tigger, med piskemerker på ryggen. Bare hun kjente ham igjen. Hun vasket sårene hans og holdt tett. Natten etter åpnet han portene for grekerne.

Menelaos fortalte om den hule trehesten. Helen gikk rundt den og ropte med stemmen til hver krigers kone. Mennene inne i hesten ville rope tilbake, men Odyssevs holdt hånden over munnen på dem. Slik falt Troja.

Neste dag spurte Menelaos gjestene hvem de egentlig var.

Telemakhos fortalte alt om beilerne som spiste opp huset, og om moren som ventet. Menelaos ble sint på ekte vis. Slikt får aldri stå, sa han. Om bare Odyssevs kom hjem.

Så fortalte han sin egen historie. Han hadde vært fanget i Egypt, og måtte fange havguden Proteus for å få råd. Sammen med mennene sine gjemte han seg under selhuder og ventet. Da Proteus sov, grep de ham. Han skiftet form, ble løve, slange, villsvin, vann, tre. De holdt fast.

Til slutt ga han seg og sa sannheten: Ajax var druknet. Agamemnon var drept hjemme. Og Odyssevs var på øya til Kalypso, uten skip, holdt fanget av en gudinne.

Telemakhos lyttet med hjertet i halsen. Faren levde. Han var fanget, men levende.

Da han kom hjem igjen, ventet dårlige nyheter. Beilerne hadde funnet ut at han var dratt. Antinoos la bakhold ved en liten øy. Heldigvis fikk Penelope vite om planen. Hun gråt og ba Athene om hjelp. Om natten kom en drøm som sa at sønnen skulle vende hjem. Men om Odyssevs sa den ingenting.

Ute på havet lå beilerne med skarpe øyne og ventet. Natten var mørk og full av fare.

På Olympen minnet Athene Zevs om løftet hans. Odyssevs var en klok konge som passet på folket sitt som en far. Zevs nikket. Hermes fikk beskjed om å reise til Kalypso.

Han fløy over sjø og land, over fjell og daler, og fant hulen hennes. Den var vakker, omgitt av ranker og fioler, med bekker som sang. Men Kalypso ble trist da hun hørte beskjeden.

Hvorfor får guder ta dødelige elskerinner, mens gudinner klandres? sa hun. Men hun bøyde seg for Zevs' vilje. Hun lovet Odyssevs øks, tømmer, seil, mat og alt han trengte.

Hun fant ham ved stranden, der han satt og stirret utover havet. Han så mot et sted som ikke fantes i synsrekkevidde: hjem.

Kalypso fortalte at hun måtte slippe ham. Odyssevs så på henne uten å smile. Han gikk i gang med å bygge en flåte. Han målte, saget, boret, festet og tjæret. På den fjerde dagen heiste han seilet.

Sytten døgn seilte han, med stjernene som veivisere. Han fulgte Karlsvognen og holdt kursen. På den attende dagen skimtet han land med fjell i horisonten: Faiakernes rike, Skheria.

Da så Poseidon ham. Havets gud kom hjem fra et gjestebud og kjente sin vrede blusse opp. Han løftet havet. Bølgene vokste som vegger, vinden rev i seilet, og flåten knakk som en kvist.

Odyssevs ble kastet i vannet. Saltet sved i sårene. Han kjempet for å holde hodet over vannet.