Hong Kil Tong

Under den tredje kongen i Korea levde en adelsmann som het Hong. Han kom fra en gammel slekt og bar tittelen Pansa. Han hadde to sønner med sin kone og én sønn med en danserinne som også bodde i huset.

Rett før den siste sønnen ble født, drømte Pansa Hong at en stor drage presset seg inn i rommet hans. Det blåste som en storm, og hele kammeret ble fylt av lys. Da gutten ble født, var han vakker og våken. Han forsto ting raskere enn andre barn. De gav ham navnet Kil Tong.

Det viste seg tidlig at han ikke passet inn i plassen som loven hadde holdt av til ham. Som sønn av danserinnen hadde han ikke rett til farens slektsnavn. Han fikk ikke kalle Pansa Hong for far. Han måtte sitte blant tjenerne. Til og med de andre guttene i huset lo av ham ved bordet.

Samtidig var han sterk og rask, og hodet hans var fullt av lys. Han kunne de klassiske tekstene som eldre gutter slet med. Han svingte sverdet som om det var en forlengelse av armen. Han skjøt piler i måneskinn og så hvordan skygger og stjerner beveget seg.

Læreren ville at Kil Tong skulle lese kapitlene om barns plikter og lydighet, men han slo opp boken og nektet. Han sa at himmelen hadde skapt alt til menneskenes bruk, og at lover var til for dem som trengte dem, ikke for dem som bar kraft i seg. Slikt gjorde de voksne sinte.

Det gjorde også noe annet: Det fikk dem til å frykte ham litt. For hver gang han ble ydmyket og lo det av seg, forsto alle som så ham at han bar på noe som ikke lot seg stenge inne.

I huset vokste en farlig allianse. Pansa Hongs kone merket at mannen ofte så lenge på gutten fra kammeret til danserinnen. Hun var redd for å miste makt. En annen kvinne i huset misunte danserinnen og var redd for gutten hun hadde født. De to slo seg sammen. De snakket med sørgekvinner og sjamaner. Til slutt hentet de en gammel trollkvinne, kjent ved østporten. Hun kom inn bak forheng, og røkelsen hennes gjorde lyset tynt og grått.

Trollkvinnen stirret lenge på Kil Tong. Så sa hun stille at gutten bar tegn i seg som kunne overgå kongen. Hun sa at uretten han fikk i barndommen, ville gjøre ham hard.

Ordene gled kaldt inn i Pansa Hongs bryst. Han fryktet sin egen sønn mer enn han elsket ham. Han låste Kil Tong inne i et rom uten vindu mot gården. Han forbød ham å se moren.

Men inne i rommet ga gutten seg ikke. Han var lei seg, ja. Han var sint. Men han leste. Han leste bøker om stjerner og vind, om jord og vann. Han lærte seg hvordan mennesker beveger seg når de tror de er alene. Han gav seg selv et løfte: Når han kom ut, skulle han bryte navnets bur. Han skulle reise bort. Der skulle han bruke det han hadde i seg, uten at noen kunne peke på moren hans og si at han ikke hørte til.

Intrigene i huset sluttet ikke. De som hadde tent farens angst, blåste på glørne. Trommer ble hentet for å jage bort ånder. Sjamaner danset i ring. De pekte åpent ut Kil Tong som kilden til ulykke. Til slutt leide de menn til å drepe ham.

En natt kom tre ravneskrik utenfor ruten. Menn i mørke klær snek seg inn i gården, og trollkvinnen selv pekte ut døren. De brøt seg inn i rommet.

Da skjedde noe ingen av dem hadde ventet. Vegger og tak var plutselig borte. Rundt dem sto svarte fjell. Uvær raste. Stein fløy i luften. Det var som om hele rommet hadde gått i stykker og blitt kastet opp i himmelen. I frykt hogg de rundt seg. De skadet hverandre. Trollkvinnen ble truffet av et av de egne sverdene og falt.

Over all støyen lød en fløyte, klar og kald. En gutt kom ridende på et lite esel. Han var rolig. Han tok sverdene fra mennene som om de var leker. Han lo som barn gjør når de har vunnet en lek. Det var Kil Tong. Han drepte ingen. Han tvang dem i stedet til å sverge at de aldri mer skulle ta et liv. Brøt de eden, sa han, ville han vite det. Da ville han komme og avslutte det de selv hadde begynt.

Den samme natten, like før daggry, gikk han stille inn til Pansa Hong, som lå syk og skremt av mørke drømmer. Hong skvatt og trodde han så et spøkelse. Kil Tong ga ham en medisin. Feberen skled av som en sky i vind. Han kalte på sin mor og tok farvel. Så forsvant han fra huset uten lyd.

Da faren våknet, var han frisk. Skam og lettelse fylte ham. Han skjønte at intrigene i hans eget hus hadde gjort ham blind. Han brøt med de onde kreftene som hadde pekt mot et barns liv. Men Kil Tong kom ikke tilbake.

Kil Tong vandret sørover. Han søkte fjell der ingen mennesker gikk. Han ble en skygge mellom granstammer. Tigrene holdt avstand, som om de kjente igjen noe ved ham. Han sov i kriker, spiste stille, og hjertet hans roet seg. Høyt oppe, der klippene stod nakne, fant han noe rart: en stein som var en dør. Den lå nesten usynlig i berget. Han la hånden mot den, kjente hvordan den ga etter, og skjøv den til side.

Bak døren var en dal, stor som en liten verden. Den lå åpen som en slette og var samtidig skjult av stup. Over to hundre hus sto der. Menn strømmet til. De var overrasket over at noen hadde kommet inn. De kalte seg røvere, men sa at de bare tok fra rike embetsmenn som plaget folket. De hjalp fattige i skjul. Ingen fikk forlate dalen med livet uten å slutte seg til dem. Og den som ville bli, måtte prøve sine krefter.

Dette språket forsto Kil Tong. Han sa ja til å prøve. De pekte på en kampestein. Det pleide å ta flere menn å rikke den. Han gikk bort, kjente etter, løftet den i været og kastet den til side.

Skepsisen deres brast. De lo og ropte. De blandet blod ved leppen som tegn på fellesskap. Slik ble Kil Tong en av dem. Men han visste at han ikke var kommet for å skjule noe. Han var kommet for å prøve det han kunne for alvor.

I fjellene lå et stort buddhisttempel. Rike embetsmenn hvilte der på reiser. Prestene levde godt av bøndenes slit. Det var forsøkt å rane tempelet før, men uten hell. Murene var sterke. Vakter holdt utkikk.

Kil Tong smidde en plan. Han tok på seg en rød brudgomskappe. Han pudret ansiktet med støv. Han satte seg på et lite esel. Ved siden av gikk en av røverne, kledd som tjener. Med seg hadde de et brev som skulle være fra Pansa Hong. I brevet sto det at den flinke unge mannen skulle tas vel imot. Og det sto at en karavane med hundre småhester fullastet med ris snart ville komme som gave.

Prestene ble glade. Vin ble hentet. Bord ble dekket. Kil Tong satt ved hovedbordet og smilte dannet. Midt i måltidet ropte noen at rislasset var kommet. Tjenere løp ut for å ta imot. Da slo Kil Tong sin egen kinnflate med flat hånd. Han lot en liten stein han hadde gjemt i munnen, falle ned på tallerkenen.

«Dere serverer steiner!» ropte han strengt. Prestene ble bleke. De kastet seg på knærne og ba om tilgivelse. På tegn fra Kil Tong bandt de utkledde mennene som var utkommandert som stallkarer, prestene der de lå. Rissekkene på de små hestene åpnet seg. Ut spratt røvere. De kneblet resten og lastet smykker, sølv og kostbarheter over på hestene.

En gammel fyr i kjøkkenet snek seg ut for å hente soldater. Men Kil Tong var forberedt. Han dro prestekappe og hette halvveis over ansiktet, vinket soldatene inn på en feil sidevei, og forsvant selv med mennene sine den andre veien. Åsene ga bare ekko tilbake. Tempelets rikdom var borte. Navnet Kil Tong begynte å gå fra landsby til landsby som et sagn med egne føtter.

Neste mål var en provinsguvernør som var rik og ufyselig. Han tvang folk til arbeid. Han tok skatt med harde hender. Samtidig holdt han taler om lov og orden bak tunge porter.

Kil Tong lot mennene gli usett inn i hovedstaden på markedsdagen. Ved et tegn satte noen fyr på stråskur utenfor murene. Folk strømmet til som jern mot magnet. Guvernørens bærestol ble dratt mot brannen. Da var embetsgården nesten tom. Resten av røverne stormet inn, bandt de som var igjen, tok pengeskrin og våpen, og skar et budskap inn i veggen: «Den onde guvernøren som raner folket, er løst for sine uhederlige skatter av Kil Tong – folkets hevner.»

Ingen ble drept. Røverne forsvant like stille som de kom.

I palasset raste kongen. Han utlovet en stor belønning for den som kunne ta røverhøvdingen. Pochang, den dristigste av fengselssjefene, ba om å få oppdraget alene. Han kledde seg som en vanlig reisende, med en tjener og et lite esel, og tok inn på et vertshus oppe i landet.