De elendige, 1/5: FantineAlderstilpasset version

I 1815 var biskop Myriel en gammel mann som alle i byen D— snart kalte Monseigneur Velkommen. Før revolusjonen hadde han vært en fin herre, gift og elegant. Så slo verden rundt ham sprekker; han mistet kona i Italia, kom hjem alene – og ble prest.

Napoleon la merke til ham fordi han turte å si rett ut: «De ser på en stor mann, jeg ser på en god mann.» Kort etter ble han utnevnt til biskop. Han kom til byen sammen med søsteren, Mademoiselle Baptistine, stille og mild, og husholdersken Madame Magloire, liten, kvikk og litt astmatisk.

Bispepaléet var stort, med saler, speil og hage. Sykehuset var et knøttlite hus med knapt rom til sengene.

Tre dager etter at han kom, gikk biskopen gjennom sykehuset. Sykdomslukten slo mot ham. Han telte sengene, så hvor tett pasientene lå, og vendte tilbake til paléet med pannen i rynker og øynene milde. Dagen etter byttet han ganske enkelt hus: pasientene flyttet inn i paléet; han og de to kvinnene flyttet inn i det lille huset.

«Dere har mitt hus, og jeg har deres,» sa han. Slik ble paléet et hjem for de syke, og de syke fikk vinduer og luft.

Han hadde nesten ingen egen formue. Som biskop fikk han 15 000 franc i året fra

staten. Den første kvelden skrev han en plan. Det meste gikk bort: til skoler, foreldreløse, fanger, lærere, mødre som trengte hjelp, og 6000 franc rett til de fattige. Til seg selv la han av 1000 franc. Han holdt seg til denne planen uten å forandre den.

Da noen i Paris surmulte over at han også fikk 3000 i reisetilskudd, gjorde han det samme med dem: delte dem ut til syke, hittebarn og foreldreløse. «Monseigneur Velkommen,» sa fattigfolkene, og biskopen smilte: han syntes kallenavnet passet.

Han reiste rundt i det bratte bispedømmet: til fots, i gammel vogn eller på esel. Da han red inn i Senez, ble ordføreren forarget: en biskop på esel? «Jeg gjorde det av nødvendighet, ikke av forfengelighet,» svarte biskopen mildt.

Han talte lite fra prekestolen, mer ved kjøkkenbord og i døråpninger. Han fortalte om gode skikker i nabobygdene: at enker og foreldreløse fikk slå korn før andre, at hele landsbyer hjalp syke med innhøsting, at noen steder lot brødre arv gå til søstre, at ordføreren i en fjellby avgjorde småsaker og fordelte skatter uten å ta betalt. «Hos dem vandrer lærere fra gård til gård med fjær i hatten – en fjær for hvert fag de kan,» sa han, og småguttene lo.

Myriel var alvorlig og lystig på én gang. Når han

ikke rakk opp til en bok på øverste hylle, kunne han si til husholdersken: «Kom med en stol, for min storhet rekker ikke opp dit.» Han kunne prikke hull på fine herrers stolthet med en setning, slik han gjorde da en rik slektning skrytte av alt sønnene hennes skulle arve: «Jeg tenker på noe rart hos Augustin: Sett ditt håp til den det er umulig å arve.»

Han likte å skjære rett gjennom det som var kaldt og urimelig i verden. Han prekte om skatt på vinduer og dører: «Gud gir luft, loven selger den,» sa han.

«Bønder i Dauphiné bærer gjødsel på ryggen og må bryte brødet med øks når det er seks måneder gammelt. Skal vi ikke vise dem medlidenhet?»

Og når folk skrøt av en dyktig aktor som ved list fikk en kvinne til å angi sin elsker, spurte biskopen rolig: «Og hvor skal aktoren dømmes?» Han dømte aldri mennesker uten å tenke. «Å være helgen er unntaket, å være rettferdig er regelen,» sa han.

«Feil, fall, synd – men vær rettferdig.» Om en kvinne feilet, så han også på mannen. Om tjeneren feilet, så han på herren.

«Samfunnet er skyldig i det mørket det ikke opplyser,» sa han. «Den virkelige skyldige er den som frembringer mørket.» En dag nektet sognepresten å

gå til en dødsdømt fordi han var syk og sa at det ikke var hans plass. «Det er min plass,» sa biskopen og gikk selv, tok den dømtes hånd, satt hos ham, snakket stille om alt som var enkelt og sant. Da giljotinkniven var løftet og mannen hevet hodet for siste gang, omfavnet biskopen ham og hvisket: «Ham som mennesker støter ut, finner Faderen igjen. Gå i fred.»

Han gikk derfra hvit i ansiktet og dyp i blikket. Giljotinen forlot ham ikke på flere dager. «Døden tilhører Gud alene,» mintes søsteren å ha hørt ham si for seg selv.

Hjemme levde han i valgt fattigdom. Halvparten av kumelken gikk til sykehuset. Om vinteren, da veden var dyr, satt han ofte i et lite avlukke i stallen og leste i lyset fra et stearinlys. Spisestuedøren hans sto alltid på haspe, natt som dag. «Legens dør må aldri være stengt, prestens dør må alltid være åpen,» pleide han å si. Det var ingen lås i hele huset.

Først ble de to kvinnene redde. Så lærte de å dele hans mot. Biskopen fryktet ikke mennesker, bare fordommer.

Da røverhøvdingen Cravatte herjet i fjellet, ba ordføreren ham snu. «Derfor drar jeg alene,» svarte biskopen. «Hyrden må kjenne hele flokken.» Han dro, sov i fattige prestegårder, velsignet barn. Og

en dag kom to ryttere med en stor kiste. I den lå erkebiskopens kåpe, kors og mitra – alt som var stjålet fra katedralen i Embrun. På lappen sto: «Cravatte til Monseigneur Velkommen.» «Gud,» sa biskopen bare, og smilte. Han kunne også være kvikk når han hørte kalde ord. En gammel senator forkynte for ham at livet bare var kjøtt og natur, at vi måtte «enten spise eller bli spist», at verken sjel eller engler fantes, at alt endte i et hull i jorda. Biskopen klappet i hendene og sa: «Materialisme er vidunderlig. Den lar rike menn sove godt, sluke alt og fordøye alt, uten bekymring – og la folket tro på Gud som de lar en gås fylles med kastanjer for at den skal bli en fattigs trøffelkalkun.» Søsteren hans skrev i et brev at døren alltid sto åpen, at hun og Madame Magloire var redde iblant, men lot ham være i fred, for storheten i ham tålte ikke bolter. Lenge nølte biskopen med å besøke en gammel konvensjonsmann, en som folk pekte på som en nesten kongemorder. Da mannen lå for døden, gikk biskopen. De to snakket som om tiden sto stille. «Jeg stemte for å avskaffe tyrannen Uvitenhet, ikke for å drepe et menneske,» sa den gamle. «Det uendelige er. Hvis ikke,

hvor stopper verden? Det uendeliges 'jeg' er Gud.»

De talte om '93, om alt blodet og all lidelsen før og etter. De var ikke enige, men så hverandre. På slutten ba biskopen: «Gi meg velsignelsen din.» Den gamle døde kort etter. Biskopen ble enda mildere.

Om kveldene satt biskopen under stjernene i den lille hagen bak huset. «En liten hage å gå i, alle stjernene å drømme under,» sa han. Han trengte ingen stor tanke å jage; han elsket bare.

Der, en kveld i oktober 1815, gikk en mann inn i byen D—. Han var bredskuldret, omkring femti, med et hardt ansikt, kortklipt hår og langt skjegg. Klærne hans var filler. På ryggen bar han en ryggsekk; i hånden hadde han en kjepp.

Han var sulten og trøtt. Han gikk til rådhuset, så til et vertshus. Verten nikket – helt til han fikk en lapp fra politiet.

«Vil du jeg skal si deg navnet ditt?» sa verten lavt. «Det er Jean Valjean.»

Papiret fortalte alt: «Løslatt straffange. Nitten år i tukthus. Farlig.»

Han ble jaget vekk. Prøvde et annet vertshus. Ble jaget vekk. Han banket på et vindu der en familie satt rundt bordet; faren grep geværet. Han forsøkte å krype inn til en hund; mastiffen glefset.

Utenfor murene var det mørkt. Han snek seg

inn igjen gjennom et hull. Sank sammen på en stein og hvisket: «Jeg er ikke engang en hund.» En gammel dame kom ut fra kirken, ga ham to småmynter, og sa: «Har du banket på i det huset der?» Hun pekte mot det lille huset ved siden av paléet. Han hadde prøvd alt. Ikke det. Inne i det lille huset satt biskopen til bords sammen med søsteren og husholdersken. Madame Magloire var urolig. «Det går en farlig omstreifer i byen,» sa hun. «Vi må få bolter på døren igjen.» «Kom inn,» sa biskopen – for da banket det. Døren gikk opp. Den fremmede fylte døra med ryggsekken og den grove stokken. «Jeg heter Jean Valjean,» sa han høyt. «Jeg har gjort min soning. Nitten år. Jeg har 109 franc og 15 sous som jeg har tjent. Alle har jaget meg; fengselet også. Er dette et vertshus? Jeg betaler for mat og en stall. Jeg er sulten.» «Madame Magloire,» sa biskopen, «du legger et ekstra dekketøy. Og gjør klar sengen i alkoven.» «Hørte De ikke?» sa mannen. «Jeg er straffange.» Han dro opp passet med det gule stempelet. «Det står at jeg er farlig. Alle kaller meg 'svin'.» «Sett Dem og varm Dem, min herre,» sa biskopen. «Vi spiser snart. Og sengen blir gjort mens vi

spiser.»

Det ordet, «min herre», gjorde noe med mannen. Ansiktet hans sprakk opp i et underlig lys. Vanære tørster etter respekt.

Biskopen hentet sølvlysestakene fra peishylla og satte dem tent på bordet. «Det trekker fra fjellene,» sa han. «De må fryse.»

De spiste suppe, litt fårekjøtt, brød, ost og fiken. Biskopen serverte selv, som alltid. Plutselig sa han lunt: «Det mangler noe.» Madame Magloire skjønte det og kom tilbake med resten av sølvtøyet – en skje og gaffel til hver – for slik var skikken når noen spiste hos biskopen: de satte frem hele sølvserviset, for å gi fattigdommen deres litt verdighet.

Biskopen snakket ikke om fortid eller straff. Han fortalte om Pontarlier, om ostene som bøndene laget i felleshus, om melkeboken som grurin førte, om at det kunne finnes arbeid i slike daler. Søsteren forsto hva han gjorde: han ga mannen en fremtid uten å peke på hans sår.

Etter maten kom mor Gerbaud med en baby. Biskopen kysset barnet på pannen og ga moren femten sous, som han lånte av søsteren.

Den fremmede, som hadde spist som en ulv, sa plutselig: «Bærerne som ikke ville gi meg mat, spiser bedre enn du.» «De arbeider hardere enn meg,» sa biskopen rolig. Så fulgte han gjesten til sengen og sa god natt. «Har du

tenkt over hvor nær du lar en mulig morder sove?» spurte mannen plutselig, med et vilt blikk. «Det angår Gud,» svarte biskopen. Midt på natten våknet Jean Valjean. Han satte seg opp. I hodet hans var én tanke som presset alle andre bort: sølvet som glitret på bordet for noen timer siden. Den tunge øsen alene kunne være verdt to hundre franc – dobbelt så mye som han hadde igjen etter nitten år. Hånden hans fant en kort jernstang i ryggsekken – et gammelt verktøy. Han listet seg mot døren. Den sto på gløtt. Han skjøv den opp. Den knirket svakt. Han stivnet. Alt var stille. Biskopen sov på ryggen, hendene hang over sengekanten, ansiktet blekt og som om det glødet av en ro som ikke var herfra. Månen gled frem fra en sky akkurat da Valjean nærmet seg. Den fremmede ble stående. Hadde han planlagt å knuse skallen hans – eller kysse hånden? I et øyeblikk tok han av seg lua, som man gjør i kirken. Så slapp han den ned igjen, strøk forbi sengen uten å se, fant skapet, tok sølvkurven, løp til vinduet, ut i hagen, over muren – og forsvant. Om morgenen ropte Madame Magloire, med hånden på hodet: «Sølvkurven!» «Ja,» sa biskopen, «jeg fant den i det bedet.» «Tom!» «Det

er sølvet som bekymrer deg,» svarte han, nesten strengt. «Vel, det vet jeg ikke hvor er.» «Han har stjålet det!» «Forresten, var det vårt? Jeg har holdt det tilbake fra de fattige altfor lenge.»

«Hva skal Monseigneur spise med nå?» «Finnes det ikke tre?» sa biskopen, og dyppet brød i melken.

Da banket det på. Tre gendarmer holdt en mann i kraven. «Monseigneur,» hilste korporalen. Ordet fikk mannen til å se opp: «Monseigneur?» «Denne herren er biskopen,» sa gendarmen.

«Å, der er De! Jeg er glad for å se Dem,» sa biskopen og gikk rett mot den forbløffede gjesten. «Jeg ga deg jo lysestakene også, og de er sølv. Hvorfor tok du dem ikke med?»

Jean Valjean stirret. Det sprakk opp noe inni ham som ikke hadde gitt lyd på nitten år. «Denne mannen sa De ga ham sølvet,» sa gendarmen forsiktig. «Det gjorde jeg,» svarte biskopen. «Dere kan slippe ham.»

De slapp. Valjean sto og skalv. Biskopen bar lysestakene bort til ham og la dem i hendene hans.

«Glem aldri det du har lovet meg,» sa han lavt da soldatene hadde gått. «At du skal bruke disse pengene til å bli et ærlig menneske. Jean Valjean, min bror: Du hører ikke lenger til det onde, men det gode. Jeg har kjøpt sjelen din og

gir den til Gud.» Han løp ut av byen som om han flyktet. Hele dagen gikk han uten å spise.

Om kvelden hørte han en lirekasse og latter. En liten gutt, «Lille Gervais», slapp en tofrancsmynt som rullet bort til støvelen hans. Jean Valjean satte foten på mynten. Gutten ba om å få den tilbake. «Gå din vei,» sa Valjean mørkt.

«Vær så snill, monsieur…» «Gå!» Gutten flyktet.

Da guttens små skritt var borte, lå mynten der og glitret i gresset. Noe slo ham, som om lynet traff inni ham. Han tok opp mynten, snudde seg, ropte: «Lille Gervais!» Ingen svarte. Han løp og ropte igjen.

Møtte en prest og presset penger i hånden hans: «Gi dem til de fattige. Jeg er en røver.» Presten ble redd og red videre.

«Lille Gervais!» ropte han til stemmen døde hen. Da falt han på en stein, tok seg til hodet og hvisket hest: «Jeg er en usling!» For første gang på nitten år gråt Jean Valjean.

Det går mange år i Frankrike. 1817 kommer, og fire unge menn ved navn Tholomyès, Listolier, Fameuil og Blachevelle ler høyt og spøker med jentene de er sammen med. De drar til Saint-Cloud en søndag. De rir på karusell, kjøper sivfløyter, spiser på Bombardas, synger i huske. Tholomyès, eldst og

mest skamløst vittig, holder en lang tale: «Festina lente – skynd dere langsomt. Ikke spis for mye sukker – dere dør av det. Kvinner er lunefulle; menn, bytt partnere! Nei, ned med visdommen – la oss le!»

Jentene ler, men ikke alle like høyt. En av dem er Fantine. Hun er yngre, vind i håret, kjolen enkel. Hun elsker Tholomyès med hele sitt hjerte.

Etter middagen kommer «overraskelsen». Det banker. En serveringsgutt leverer et brev. Mennene har dratt. De skriver at plikten kaller, at de må forlate kjæresteriet, at «middagen er betalt».

Favourite, den eldste, ler rått: «For en spøk!» De andre ler. Fantine smiler med dem, men hjemme gråter hun.

Hun er gravid. Ti måneder senere går hun med barnet Cosette på ryggen, på vei fra Paris til hjembyen sin for å få arbeid. Hun er tjueto, sliten og redd for folks blikk.

Ved middagstider stanser hun i Montfermeil, utenfor et vertshus med skiltet «Sersjanten fra Waterloo». To små jenter svinger seg i en kjetting bak huset. Moren deres, Madame Thénardier, har et mykt smil som blir hardt i øynene så fort man ser nærmere. Fantine ser på jentene.

«De kunne vært tre søstre,» sier vertshuskona. Ordet treffer Fantine i hjertet. Hun spør – nesten hvisker – om de kan ta vare på datteren

hennes, mot betaling. «Sjefen» i bakrommet – Monsieur Thénardier – roper ut en pris: sju franc i måneden, seks måneder forskudd. Og alle klærne må bli igjen. Fantine har åtti franc igjen. Hun betaler, kysser Cosette i sengekroken, og går neste morgen mens tårene renner.

«Uten å vite det,» sier Madame Thénardier, «har hun satt en felle med ungene våre.» Mannen nikker: pengene dekker vekselen som forfaller i morgen. Cosette blir hos Thénardiers. De tar klærne hennes og pantsætter dem. Hun får restemat, litt bedre enn hunden, dårligere enn katten.

Hun er nesten alltid kald. Før hun er fem, er hun husets lille tjener: vasker, løper ærender, feier gata i skumringen med hendene blå. Folk kaller henne «Lerka», for hun er alltid den første ute. Men «lerka» synger aldri.

Samtidig, ikke langt unna, forandres en liten fabrikkby, M— sur M—. En ukjent mann, Fader Madeleine, har kommet og funnet på en ny måte å lage småvarer på: bytte harpiks med skjellakk, bøye platen i stedet for å sveise den. Det gjør varene billigere og bedre. Fabrikkene vokser, lønningene stiger, arbeid finnes for alle.

Den første natten mannen kom til byen, brant rådhuset; han kastet seg inn i flammene og bar to barn ut – ingen spurte om passet hans igjen. Han holder seg unna fest

og honnør, bygger to skoler, betaler lærere dobbelt. «Statens to første embetsmenn er sykepleieren og skolelæreren,» sier han. Han drar ikke på ball; han går heller en tur i åkeren med en bok og snakker med bønder om nesler: «Det finnes ingen dårlige urter eller dårlige mennesker – bare dårlige dyrkere.»

Folk blir rike rundt ham. Han selv er enkel og stillferdig, med ansiktet til en arbeider og blikket til en som tenker mye.

Fem år går. Byen vil ha ham som borgermester. Han sier nei to ganger. Til slutt roper en gammel kvinne fra døra: «En mann skal ikke vike tilbake for det gode han kan gjøre!» Han bøyer seg, tar båndet rundt livet, og blir borgermester.

Da biskop Myriel dør, går han i svart. «Var du i slekt?» spør noen. «Nei. Men jeg tjente i hans hus i min ungdom,» svarer han lavt.

Inn i denne byen kommer også politimannen Javert. Han er sønn av en straffange og en spåkone, født i et fengsel. Han valgte å vokte samfunnet i stedet for å slåss mot det. Han er en mann som bare har to farger: lov eller opprør. Han har en flatt nese med store nesebor, en rynke som aldri forsvinner mellom øynene, og når han smiler – hvis han smiler – er

det som en tiger som viser tannkjøtt. Han ser på Madeleine som en hund ser på en ulv i fåreham: noe stemmer ikke. Men Madeleine er mild og rolig og skremmer ikke så lett. En dag bryter en vogn sammen og klemmer en gammel mann, Fauchelevent, mot bakken. Folk prøver å løfte vognen, men den synker dypere i gjørma, og den gamle kveles. «Hent jekk!» roper Javert. Men jecken er langt unna. «Fem louis til den som går under vognen og løfter,» roper borgermesteren. Ingen rører seg. «Ti! Tjue!» Ingen. «Bare en jeg har sett i mitt liv kan det,» sier Javert kaldt. «En straffange fra Toulon.» Madeleine blir blek, ser på Javert – og kryper under vognen. Han presser ryggen mot bjelken. Første gang klarer han det ikke. Andre gang heller ikke. Tredje gang reiser vognen seg som av et mirakel. Folk skyver og drar, og Fauchelevent blir reddet. «Du reddet livet mitt,» hulker han. «Kom og arbeid i et kloster i Paris,» sier Madeleine senere, for mannen får stivt kne. Javert ser på borgermesteren med et blikk som blir enda mørkere. Han har sett slikt mot og slik styrke før. I fabrikken arbeider nå en kvinne med senket blikk og større stillhet for hver dag: Fantine. Hun har vært borte noen år.

Ingen kjenner henne igjen. Hun arbeider godt, betaler gjelden for møblene og sender hver måned sju, så tolv, så femten franc til Montfermeil. Hun kan ikke skrive og bruker en skriver.

Noen legger merke til brevene. Sladderen slår rot. «Hun har et barn på landet,» sier Madame Victurnien.

Hun drar til Montfermeil for å finne ut av det og kommer tilbake med «nyheten». Snart blir Fantine kalt inn av formannskvinnen. Borgermesteren vet ingenting. Men hun får femti franc i Madeleines navn og beskjed om å dra.

Fantine går stille ut, som en som har fått et slag og ikke kjenner hvor det traff. Hun prøver å få tjeneste i hus. Ingen vil ha henne. Hun blir igjen i byen, selger tilbake nesten alle møblene, beholder en seng, syr skjorter til soldater for seks sous dagen, og prøver å puste gjennom vinteren uten ved. Den gamle naboen Marguerite lærer henne å leve på ingenting: bruke skjørtet som teppe og teppet som skjørt, sitte i vinduslyset for å spare på talglys.

Hun tenker hele tiden på Cosette. Så kommer et brev fra Thénardiers: «Hun trenger et flanellskjørt. Ti franc, ellers fryser hun i hjel.»

Fantine går til barbereren på hjørnet, tar av seg kammen. Håret faller som gull ned på ryggen. «Ti franc,» sier han. Hun nikker.

Hun sender et skjørt. Éponine, vertshusets eldste, får det. Cosette fryser videre. Snart kommer nytt brev: «Cosette er syk. Miliærfeber. Førti franc, ellers dør hun.» Fantine ler hardt. Ingen svarer henne. Om kvelden går hun til torget der en mann trekker tenner for penger. «To napoleoner per fortann,» sier han. Hun løper sin vei. Men hun kommer tilbake. Neste morgen sitter hun blek i sengen i kvistværelset sitt, med håret kort og munnen med to sorte hull foran. På bordet blinker to mynter. Hun sender dem. Cosette er ikke syk. Det var bare ord for å få penger ut av en mor. Vinteren tar tak. Det blir mindre arbeid. Husverten krever. Thénardier krever hundre franc. Fantine har ikke mer å selge, bare seg selv. En kveld stikker en ung mann en neve snø ned mellom hennes bare skuldre mens han ler. Hun spinner rundt, river ham i ansiktet, skriker ord som brenner i munnen hennes som eddik. Offiserer ler. Da legger en høy mann en hånd på skulderen hennes. «Følg meg,» sier han. Hun kjenner ham. Javert. Han skriver rolig seks måneder på papiret. «Hva med Cosette?» gråter Fantine. «Hundre franc! Ellers kaster de henne ut i kulda!» Hun faller på kne og klynger seg til frakkekanten hans. «Den evige Far selv kan ikke forandre

det,» sier han. Døren åpnes.

En annen mann står der, med en ro som svir i rommet: Monsieur Madeleine. «Vent litt,» sier han. «Inspektør Javert, sett denne kvinnen fri.»

Fantine kjenner ikke igjen hånden som strekker seg mot henne og spytter ham i ansiktet. Han tørker det bort, fanger blikket hennes. «Hvor mye skylder du?»

Hun svarer ham ikke. Hun ser bare på Javert, som om det fremdeles fantes nåde i ham. «Inspektør,» sier borgermesteren, «jeg tar ansvaret.»

Javert blir stiv. «Dette er umulig.» «Det er mulig,» sier Madeleine. «Samvittigheten er den høyeste domstol.»

Fantine blir lagt i en seng i borgermesterens egen sykestue. Søster Simplice, en nonne som aldri har løyet og aldri sier et ord som ikke er sant, vasker pannen hennes. Legen lytter og sier lavt til Madeleine at sykdommen er farlig.

«Har hun et barn hun lengter etter?» «Ja.» «Da må barnet komme straks.»

Madeleine sender samme dag 300 franc til Thénardier og skriver at han skal komme umiddelbart med barnet, for en syk mor venter. «Pokker ta,» sier Thénardier til kona, «vi må ikke la ungen gå. Hun blir en melkeku.»

Han svarer med en regning på fem hundre og noen franc, til og med navn på lege og apoteker som egentlig hadde behandlet hans egne døtre. Madeleine sender

nye 300. «I Guds navn,» sier Thénardier, «vi må ikke la ungen gå.» Samtidig skjer noe hos Javert.

Han har båret på en tanke som et vepsebol under hatten: at denne borgermesteren er en annen mann. Etter scenen med vognen skrev han et brev til Paris: «Monsieur le Préfet, jeg tror at borgermesteren i M— er den tidligere straffangen Jean Valjean.» Nå kommer han inn på borgermesterens kontor, blek og oppreist. «En alvorlig uorden er begått av en agent,» sier han.

«Jeg har anmeldt Dem, herr borgermester, som Jean Valjean. Jeg ber om å bli avskjediget.» «Hvorfor?» sier Madeleine stille.

«Fordi jeg har tatt feil. Den virkelige Jean Valjean er funnet. Han er tatt i Arras for å ha stjålet epler. Han heter Champmathieu, men han er Jean Valjean. Tre straffanger og jeg har gjenkjent ham.

Jeg var gal.» Javert ber fremdeles om å bli avskjediget. «Vær rettferdig i dag, som De var streng mot meg den andre dagen,» sier han. Så bukker han dypt og går ut.

Madeleine reiser seg uten at knærne kjennes. Om kvelden sitter han hos Fantine. «Når kommer Cosette?» spør hun hver dag.

«Snart,» sier han. Han går ut, trekker pusten, ser på et veikart. Han går til en flamlender, Scaufflaire, som leier ut hester og vogner. «En liten hvit

hest,» sier mannen. «Rask, men skjør. Den klarer tjue mil på åtte timer, men den må hvile og spise halvveis.» «I morgen ved fire,» sier borgermesteren. Om natten går han frem og tilbake på rommet. Han åpner vinduet mot kulden. Han tar frem en gammel blå bluse, en sekk, en stokk – minner fra veien gjennom D— i 1815 – og kaster dem i ilden. En liten mynt glir ut av sekken og blinker i asken: kanskje tofrancsstykket fra Lille Gervais. Han ser ikke på det. Han tar ned biskopens lysestaker fra peishylla. «De også,» hvisker han, «må bort.» Han bøyer seg mot ilden. Da høres en stemme i ham, kald og brennende: «Jean Valjean! Fullfør! Brenn lysestakene, glem biskopen! La en annen bære din røde jakke i galeiene. Bli borgermester, stor og elsket. Vær en skurk.» Han legger lysestakene tilbake. Svetten ansiktet. Han sover litt, drømmer at han går på en naken slette hvor alt er grått, at han er død og at alle ser på ham uten ord. Han våkner skjelvende. Nede i gården står tilburven fra Scaufflaire med en hvit hest og rødlysene tent. Den gamle tjenestepiken banker: «Det er nesten fire, herr borgermester.» «Jeg kommer.» Veien er mørk, våt, tung. Det brister en stang. Han skjærer en gren og binder, mister

tid. Han spør seg selv om han lurer seg selv: «Jeg skal jo bare se…» I mellomtiden teller Fantine timene.

Hver gang klokken slår, setter hun seg rett opp og stirrer på døren. Hun synger smått for seg selv – en gammel vuggesang. «Når ordføreren kommer i morgen med Cosette,» sier legen, «kan det redde henne. Store gleder har helbredet før.»

Søster Simplice, som aldri lyver, lyver nå uten å blunke: «Han er reist. Han har hentet Cosette.» Fantine kysser det lille korset rundt halsen. «I morgen,» hvisker hun lykkelig, «ser jeg henne.»

Det er mørkt da Madeleine kommer til Arras. Han går til prefekturbygget, der retten sitter fordi rettssalen er under reparasjon. Rommet er fullt. Han sender inn navnet sitt: «M. Madeleine, borgermester i M—sur—M—.»

En dørvokter nikker. Presidenten kjenner navnet, det gjør de fleste i nord. Han blir sluppet inn i et lite rom bak salen.

Han ser på messinghåndtaket i døren som blinker i lyset som en liten, hard stjerne. Han snur seg og løper. Han står en stund ved den kalde veggen, puster tungt, som en som har løpt fra seg selv. Så vender han tilbake – og griper håndtaket.

Inne sitter en skitten, trett mann mellom to gendarmer. Flere vitner, deriblant tre gamle straffanger, har nettopp sagt: «Det er Jean

Valjean.» Champmathieu, tiltalte, forstår knapt hva som sies. Han rister på hodet langsomt, som om han protesterer inni seg. «Alt dette kommer av at man ikke spurte mester Baloup,» mumler han. Forsvareren er svak. Aktor er glødende; han maler for juryen et bilde av «monsteret» Jean Valjean, av tilbakefall og nytt tyveri. Presidenten spør til slutt den tiltalte om han har noe å legge til. Mannen snakker om livet som hjulmaker, om kulde i gårdsrom, om at han ble gammel for tidlig. Ingen hører for alvor. Da reiser en mann seg i tilhørernes benker. Han går frem, hvit i håret. Det var grått da han kom; nå er det blitt helt hvitt. Han ser på de tre straffangene og sier sakte: «Kjenner dere meg ikke igjen?» De stirrer. «Mine herrer i juryen, frikjenn den anklagede. Monsieur le Président, la meg bli arrestert. Mannen dere leter etter, er ikke ham. Jeg er Jean Valjean.» Stilheten svir i rommet. Noen hvisker at borgermesteren er syk. Han fortsetter, med en stemme som ikke prøver å pynte på noe: at han stjal hos biskopen, at han stjal to franc fra en liten gutt som het Lille Gervais. «Hjemme hos meg vil dere finne tofrancsstykket i asken,» sier han. Han nevner detaljer som bare en medfange kunne vite: «Brevet,

du hadde rutete seler. Chenildieu, du la skulderen i kullpannen for å slette bokstavene T.F.P. – de er der ennå. Cochepaille, ved venstre albue har du en dato, skrevet med blått krutt – 1. mars 1815.» Cochepaille bretter opp ermet. Datoen står der. «Dere ser,» sier mannen som kalles Madeleine, og smiler et underlig, vemodig smil. «Jeg er Jean Valjean.» Champmathieu blir frikjent samme natt. Den hvithårede mannen går stille ut, og når han reiser hjemover, er verden annerledes enn i går morges, men himmelen er den samme. I M— våkner Fantine. Hun har sovet lett, drømt at han hun kaller ordføreren kom inn i en glans, omgitt av lyse ansikter. Hun ser opp og smiler: «Og Cosette?» «Hun kommer snart,» sier mannen ved sengen, som hun ikke vet heter Jean Valjean. Legen nikker. Søster Simplice folder hendene. Fantine kan ikke holde ordene inne: «Jeg skal lære henne å stave. Vi skal ha en liten hage. Hun kommer til å gå til første nattverd om fem år. Kommer hun ikke i dag?» «Snart,» sier han igjen, mer stille nå, for det brenner i ham. Han har gjort sin plikt, men han er også i hendene på loven. Døren åpnes. En tung støvel trår over terskelen. Det står fire menn på gangen bak ham. Javert går

inn med hatten på, stokken bak ryggen. Ansiktet hans lyser av en streng, nesten sorgfull glede, en mann som tror han bærer lyset i hånden og nettopp har funnet mørket han lette etter. Fantine stivner. «Hvem er det?» hvisker hun. «Han kommer for å ta meg,» roper hun plutselig. «Monsieur le Maire, redd Dem!» «Han kommer ikke for deg,» sier Jean Valjean rolig, og reiser seg. «La meg få tre dager,» ber han Javert lavt. «For å hente et barn.» Javert ler tørt: «Det finnes ikke lenger noen 'Monsieur Madeleine'. Det finnes en straffange som heter Jean Valjean.» Ordet treffer Fantine som en kule. Hun åpner munnen for å rope og faller sammen, død. Jean Valjean legger hånden på den harde knoken som holder stokken. Den åpner seg som en barnhånd. «Du har drept denne kvinnen,» sier han rolig. Javert viser ham jernet. Valjean river en jernstang ut av sengen som om det var en kvist. Javert viker to skritt tilbake, blir stående i døren med mennene bak seg. Da går Valjean bort til sengen. Han ser lenge på Fantine. Ingen hører hva han hvisker. Søster Simplice sier senere at det var som om et lys gikk over ansiktet hennes igjen, i det tomme blikket og på de bleke leppene. Han legger hånden hennes tilbake

i linet, folder klærne over brystet, lukker øynene hennes, kysser hånden – og sier: «Nå er jeg din fange.» Den kvelden settes han i byens fengsel. Men om natten er en mann som kjenner låser og murer og tauverk fra nitten lange år, vanskelig å holde. Han forsvinner i tåken, mot Paris, med en bunt på ryggen. Før han drar, går han tilbake til huset der han har bodd. Den gamle portnerkvinnen, som uten å vite det har hengt nøkkelen og lysestakene på den samme knaggen hver kveld i alle år, ser et vindu gli opp og en hånd, kjent og fremmed, hente nøkkelen. Han pakker lysestakene inn i filler. Han skriver til presten at pengene han etterlater, skal dekke rettssaken og begravelsen, og resten gå til de fattige. Så banker det kraftig. Søster Simplice setter seg ved bordet og folder hendene. «Søster, er du alene?» spør Javert i døråpningen. «Ja,» sier hun. «Har du sett mannen vi leter etter?» «Nei,» sier hun. Hun, som aldri i hele sitt liv har løyet, lyver to ganger på tre pulsslag. Javert, som respekterer hennes type som ufeilbarlige, bukker og går. Fantine blir begravet i den delen av kirkegården som tilhører alle og ingen. Hun har ingen stein. Presten er sparsom med pengene til sang og jord,

for «den døde var jo bare en gatepike, og den som betaler, en straffange». Hennes grav ligner hennes seng. Men Gud vet hvor han skal finne en sjel. Og slik går Monseigneur Velkommens lys videre, selv etter at dørene hans er lukket. Sølvlysestakene som skinte for en sulten mann i et lite kjøkken i D—, lyser nå inne i et annet, stort mørke, som to små fakler båret av et menneske som har valgt å bære dem. Biskopen hadde en gang sagt til sin søster: «La oss ikke frykte røvere og mordere. De store farene er inne i oss: fordommer og laster. De sanne morderne. La oss be, ikke for oss selv, men for at vår bror ikke skal falle i villfarelse på grunn av oss.» Da han ga sølvet, kjøpte han mer enn en middag og en seng. Han kjøpte en sjel som hadde vært borte fra seg selv altfor lenge. Før biskopen møtte Jean Valjean, hadde han gitt bort paléet sitt til sykehuset, halvparten av melkespannene sine til gamle og syke, nesten hele inntekten sin til de fattige, og han hadde gått alene over fjell og gjennom skoger der folk sa at røvere ventet. Han hadde snakket med en døende som ikke trodde på Gud og fått ham til å si at det

uendelige har et «jeg». Han hadde spurt med strenghet: «Hvor skal aktoren dømmes?» Han hadde åpnet døren sin så vidt at de to kvinnene i huset måtte lære å ikke låse.

Og likevel var den største døren han åpnet, den som gikk rett inn til hjertet hos en mann som verden kalte «farlig». Den døren ble aldri lukket igjen.

Byen M— snudde seg bort fra sin velgjører da hans ansikt ble avslørt for loven. «Vi visste det,» sa de, «han var for god til å være ekte.» Bare noen få gråt stille.

En gammel portnerkvinne bar nøkkelen til rommet hans slik hun pleide. Søster Simplice, som aldri løy, bar nå to små hemmeligheter på hjertets tungeste sted. Javert, den ubøyelige, gikk videre på sine ruter, like strak som gata, like kald som nattesnø.

Men ute på veien, under stjerner som biskopen en gang hadde sett på i stillhet, gikk en mann med en bunt på skulderen. I bunten lå to sølvlysestaker.

Han gikk for å oppfylle et løfte: et barn ved navn Cosette ventet fremdeles i et vertshus der kjettinger var leker og kulde en lærer. En mor som het Fantine var død, med navnet på datteren som en glød i munnen. Og et ord, sa han stille for seg selv, hadde holdt ham oppreist

de siste dagene: «Bror.» Når man først har hørt noen si det til en som ingen ville ta i hånden: «Du er min bror», da forandrer verden seg. Da blir selv galeienes jernrødt og harde slit til noe annet i minnene, og det er mulig å bære lys i hendene uten å brenne seg. For biskopen hadde ikke bare sagt ord; han hadde gitt fra seg det eneste som glitret i huset hans – sølv og lys. Han hadde gjort lyset til et ansvar man ikke kan legge fra seg.

Derfor gikk Jean Valjean videre, ut i mørket, mot en by han ennå ikke kjente, og en skjebne han ikke lenger flyktet fra. Han bar det som var tyngst: nåden. Det var alt.

Resten av historien – om en mann som velger å være god selv når loven sier han er ond, om et barn som skal lære å smile igjen, om en politimann som ikke kan bøye seg uten å brekke – begynner der denne ender. Men her, i denne første delen, er sirkelen sluttet: fra et åpent kjøkken i et sykehus, via et bord med sølv som glitret for en sulten gjest, til en fattiggrav i en kald jord.

Det er ikke en ferdig slutt. Det er en dør som står på haspe.