Psykologi av det ubevisste: En studie av libidoens forvandlinger og symbolikk. Et bidrag til tankeutviklingens historie for 16 år

«Stå fast i friheten,» sier Paulus, og med det settes tonen for en lang, merkelig reise gjennom bilder, drømmer og historier. Jung sier at religionens største tegn ikke kommer fra ingenting. De spirer fra en dyp kraft i mennesket – en lengsel som både binder oss og setter oss fri. I Johannesevangeliet møter vi to byer som tvillingbilder: Babylon, den ville og ødeleggende, og Jerusalem, den rene og nedstigende. Jung sier at de to egentlig er to ansikter av den samme urfiguren: moren. Den ene lokker oss tilbake i mørket, den andre slipper oss ut i lyset. Når moren gjemmer seg som by, hav, kilde og ruiner, er det allerede en forvandling. Den bundne lengselen, som i sin første bevegelse vil tilbake til mor, flyttes inn i bilder som språk kan bære og en kultur kan dele.

To tegn går igjen nesten overalt: vann og tre. Elven som renner fra Guds og Lammets trone, og livets tre som bærer frukt hver måned og hvis blader leger mennesker. Fra vann kommer liv. I trær hviler slekt og skjebne. Solen stiger av havet og synker i det igjen, helter ber om at dødens mørke elv må bli livets vann. Gudinner står som trær; guder henger i trær. Vår indre kraft fester seg i former som ligner dens egen bevegelse. Et tre kan være mor i én drøm og et våkent, oppreist tegn på mot i en annen. Slike glidninger er ikke løgn her; de er selve måten fantasien arbeider på. Livskraften skifter drakt, men den vil alltid det samme: å bli til, å vende tilbake, å finne vei videre. Midt i dette står mennesket og kjenner igjen noe kjent – som et minne uten ord.

Jung stiller spørsmålet mange tenker: Handler de gamle mytene om forbudte ting, bare enkelt og grovt? Han svarer nei. Den forbudte veien er stengt, og nettopp derfor bøyer ønsket av. Det søker omveier. Det vil bli barn igjen, gå inn og bli født på ny. Fantasien finner snarstier: metamorfoser, vind som befrukter, jomfrufødsel. I dette felles rommet, som vi alle kjenner uten å ha lært det i noen bok, puster lengselen videre – den blir ånd, bilde og tanke i stedet for å sitte fast som blind drift. Jesus’ samtale med Nikodemus er et lærestykke i dette. Nikodemus spør bokstavelig: Kan en gammel mann gå inn i sin mors liv? Jesus svarer med et bilde: Mennesket må bli født av vann og ånd. Orden hans er ikke pynt. De er en dreining som frigjør energi fra en bundet, barnlig lengsel. I stedet for å kjøre seg fast, forvandles den til bevissthet – og bærer nyttige ting som arbeid, rettferdighet og omsorg.

Bak alt dette står en tid der mange var slaver, de rike var trette, og moralen tynn. Seksualitet var lett tilgjengelig og likevel tom, kvinner ble miskjent, og mange kjente seg utbrent. Når livet blir slik, drar den dype kraften i mennesket seg tilbake mot noe utilgjengelig og høyt. Den tar morens form. Symboler blir mørkere og dypere, alt blir «mysterium». Man kan late som seksualitet ikke har noe med religion å gjøre, men det er å lukke øynene. Kristendommen fornekter ikke gamle krefter. Den kler dem om, gir dem nye navn. Priapus blir helgen. Gamle tegn vandrer inn i nye kirker. Ironien følger ofte i hælene: Mennesker kan rope om dyd og samtidig bære det samme begjæret under kappen. Å forkaste tro uten å forstå hva den en gang vernet mot, er å risikere å bli kastet bakover i rå lyst. Men selv den lysten holdes nede av nødvendigheten – tyngden i vår egen natur.

Veien ut av spenningen mellom ytre moral og skjult drift går gjennom å kjenne seg selv. Hvis vi skreller ting ned til det enkle, ser vi ofte det primitive jeget: barnet i oss, med masker og krav. Da kan vi skille mellom helhetens behov og barnets fjes. Lengselen tilbake til mor forsvinner ikke. Den blir heller med videre, skjult i symboler som gir rom til oss alle: himmelen kalles far, jorden mor, og menneskene søsken. Slik kan vi få lov til å være barn – uten at vi merker det så godt. Det er trygt, men prisen kan være angst. Den helt salige troende er sjelden. Oftere kjenner mennesker tvil og skyld, og frykter at virkeligheten skal avsløre dem. Likevel holder mytene oss oppe. De er bruer inn til menneskehetens storverk. Dette er ikke den eneste stien. En våken, bevisst tilnærming til den bundne lengselen kan føre til at du blir moralsk selvstendig. Da blir nestekjærlighet ikke bare etterligning, men forståelse for at vi er gjensidig avhengige. Tro kan vike plass for innsikt, og symbolenes skjønnhet kan få skinne – uten at de blir lenker.

Treets vei løper inn i korsets vei. Guder som henges i trær – Odin og andre – lar oss se Kristi kors i samme serie av ideer: livets tre og dødens ved i ett. Mennesket gis tilbake til mor i treet – kistelokkets tre. Osiris’ skjebne blir mønster: kiste i vann, en trestamme som omslutter, lemlestelse og gjenreisning, en svak sønn, Horus, som kjemper. Alt går i ring tilbake til mor: morgenens sønn, bror og brudgom ved middag, barn ved kveld. Våren synger om et hellig bryllup mellom sol og jord – alt spirer. Men det finnes en mørkere tvilling: innviklingen og fortæringen. Helten fanges av slyngplanter, blekkspruter, nattens slange rundt solbåten. Språket røper dypet: røtter, skinn, sving, svulm, ild og vilje ligner hverandre i bevegelse. Trær avler mennesker, verdenstreet bærer dem gjennom natten. Ra stiger fra det grønne treets midte. Derfor kan Mithras fødes av trestammen – og samtidig bryte ut av berg ved en kilde. Jord, ved og vann: tre ansikter av mor. Det kristne korset kalles etter hvert livets tre.

Middelalderlegender binder tre, kors og Adam sammen. Adam skal være gravlagt på Golgata. En kvist fra paradis plantes på graven hans, og blir til treet som Kristus dør på. Slik blir syndens tre til soningens. I andre fortellinger dukker skikkelser som Lilith og Lamia opp – mørke mødre som tar barn. Maren rir om natten, og i språk og fantasi glir mor og hest sammen. Solguden rir på morens rygg, den stjerneprydede himmelkua. Egypternes Isis sårer og leger. Morens dobbelthet står nakent: hun er både redning og fare. Derfor må sønnen rive seg løs fra morens fang for å bli selvstendig. I mytene går den reneste heltekampen mot havdragen – kjempen som er hav og mor på samme tid. I Østen heter hun Tiamat. I Bibelen møter vi Rahab og Leviatan. Vårsolens helt deler det store mor-monsteret og lager verden av henne. Psykologisk betyr det: Verden blir til av den kraften som trekkes ut av det som bandt oss, av mor-bildet.

Noen ganger må et folk vite hva som en gang var forbudt. Et egyptisk rituale viser dette tydelig: I Papremis slåss menn med køller til blodet renner, et minne om Tyfon som åpnet seg vei til mor. Den hellige volden deler hemmeligheten med mengden. Også Balder dør slik: av mistelteinen, parasittplanten som vokser på treet og minner om ildboren i gamle ritualer. Prestens høytidelige kutt i mistelteinen er en regulert berøring av det som vokser på livets tre. Der rå overtramp lover udødelighet, lover utviklede mysterier etisk seier gjennom avståelse. I mithraismen ofrer helten en okse. Han bærer og dreper det ville i seg og vinner solkrone. På slutten av denne banen henger han på livets tre: Den førstefødte gir livet tilbake til mor ved å dø en skammelig død. Slik vinnes skam over til renhet. Adams skyld sones på nytt språk.

Korset viser seg som et tett symbol. Det er livets tre, fruktbarhetstegn og foreningsmerke. Varianter finnes verden over: vinger som tverrbjelker, tau-kors i bark, kast over vann, verdenssjelen som X mellom himmel og jord hos grekerne. Den egyptiske ankh-nøkkelen viser det samme – nøkkelen til liv, formet som en løkke og et kors. Ved siden av står gudinnen som noen ganger er mor, noen ganger datter, noen ganger hustru. Slanger og skarabéer sirkler rundt solen og dens reiser: å falle og å reise seg igjen, å skifte hud og begynne på nytt. Alt dette samles i én tanke: korset bærer liv og forening. Og i dypet er det en forening med mor for fornyelse. Et middelaldersk klagedikt lar Maria strides med korset. Hun sier at korset hakker ned hennes blå fugl med gift. Korset svarer: Min blomst farges rød for å frelse verden. Det er som om to mødre – en av liv, en av død – sklir sammen og til slutt forsones.

Den egentlige helte-pilen er en beslutning. Den peker ut av barndommens krets. Den går gjennom alt som binder – og åpner en ny dør. Miss Miller lever fortsatt tett på sin familie når disse fantasiene fødes. Uten et brudd i livet – ikke et stygt brudd, men en nødvendig adskillelse – truer en sykdom som ikke synes utenpå. Pilesåret blir da et forvandlet tegn på å høre sammen: ikke en enkel handling, men en overføring av energi bort fra foreldrene og inn i eget kall, egen kjæreste, eget verk. Helten i henne må dø i den formen han har – som bærer av det gamle, barnlige begjæret. Alt som holder igjen, må slippe. Når angriperen er borte, søker Chiwantopel en som forstår. Han teller opp kvinner – alle svarer feil. Målskiven han egentlig sikter på, er større: mor og livsledsager i ett. Det ubevisste bryr seg lite om ytre identitet. Det vil flytte kraft. Det vil leve.

Kulturen kan undertrykke eller skitne til, men bak maskene ligger en enkel ting: ønsket om å bli holdt og sett. Ofte forkles det som drift, eller drift forkles som høye ord. Naturen krever sitt før intellektets luksus. Den som av skrekk for livets skjebne avstår helt, risikerer å bli presset inn i frykten i mørkeste form. Mange store historier peker samme vei. Buddha og Kristus viser at heltemotet er bruddets mot. Sverdet vender seg mot hjemmet, ikke for å hate, men for å vokse. En moderne dikter beskriver farene ved løsrivelse: kulde, isolasjon, mor-demonen som roper. Den frigjorte kraften er som en slange i stille, tungt vann. Enten formes den til ny skapelse – eller så drar den deg ned. Løsningen er hverken å løpe fra slangen eller å kose med den, men å temme den, gi den arbeid og retning.

For å gjøre alt dette mer synlig, griper Jung til fortellinger. Hiawatha, helten i Longfellows dikt, blir et speil. Guden Gitche Manito står på Rød Pipestein. Der han trår, springer elv frem: vann og ild i ett. Hiawathas slekt bærer måne, vind og stjerner i seg. Han har to mødre og en dobbelt fødsel. Han lærer naturens språk – furuen svarer, vannet synger – og gjenfinner morens stemme i Minnehaha, Lattervann. Han blir sterk ved vadestedet, kledd i hjorteskinn og styrke fra sine foreldre. Han kjemper tre døgn mot den barske vestvinden, faren, og vinner hjemmevinden. I faste og sult vender han innover, og opp av jorden stiger Mondamin, maisguden, og utfordrer ham til brytekamp, tre døgn til. Hiawatha seirer, begraver fienden i jord, og maisen spirer. Den innvendige brytingen mot sult og suget etter mor blir til en gud som spises. Det er som i mysterier der en okse ofres, eller der brød kalles gudens kropp. Noe dør, og noe annet lever.

Hiawatha lar seg sluke av fiskenes konge. I buken kjenner han hjertet slå og slår tilbake. Han unnslipper med fuglers hjelp – en nattreise og en oppstigning. Oppdraget mot trollmannen Megissogwon leder ham gjennom siv i dødsvann. Ved et furutre dekket av dødmannssopp hviler han. Hakkespetten – Mama – hvisker om trollmannens sårbarhet. Tre piler feller den uovervinnelige. Så kommer bryllup, venners død, hungersnød, Minnehahas bortgang. Til slutt drar han vestover på Keewaydin, inn i kveldslyset, til de saliges øyer. En helts liv som solens ferd: løsrivelse og tilbakekomst, alltid i krets.

Wagner lar myten spille en annen tone. Brunnhilde, som både er vilje og en slags åndelig mor, sover bakom et belte av ild. Siegfried, gutten uten frykt, hører fuglen, lokker dragen Fafner ut av hulen, dreper den, smaker blodet og forstår naturens språk. Med hjertet, hetten og skatten i hånd blir han herre over den barske moren – jorden og alt hun skjuler. Hulen heter ofte noe som ligner på «livmor». Ord for skatt og rom peker tilbake til den samme revnen i berget – en port til Hades og et minne om moderskjød som verken lar oss bli eller gå uten prøver. Folk har ofret i jordens sprekker, kastet mynter i brønner. Alt dette sier at jorden er levende. I midten av jorden ligger en slange. Det er ikke bare et dyr, men et bilde på frykt og lokke fra morens rike. Helten møter den igjen og igjen, i nye drakter.

Ved korsveiene står Hekate, nattens tredoble mor. Hun holder nøkkel, pisk, kniv, slange og fakkel. Hun låser og åpner, tukter og lyser. Grotter, brønner og krypter er jordens hellige rom. Gamle katakomber og underjordiske kirker viderefører en dyp, gammel dødekult. Slangen, dødens dyr, blir skattevokter og gjest i kalken. Kalken er hulen hvor guden fornyes. Paulus sier at klippen som gir åndelig drikk, er Kristus. Vi drikker udødelighet fra mors bryst når begeret velsignes. Men hemmeligheter misforstås ofte. Bak lukkede dører glir forvandling over i utskeielse. Ekstatiske sekter kysser slanger og tror de har funnet nøkkelen, men forveksler bekreftelse med forvandling. Myten sier forsiktig: Se dypet, men ikke slukes av det. La flammen varme, ikke brenne huset ned.

Drømmenes språk korrigerer oss når vi går oss vill. En slange skyter ut fra en fuktig hule og biter ved kjønnet. En annen fyller kvinnen innenfra. En tredje fester seg i halsen. Modige drømmere biter hodet av den svarte slangen som kveler dem – og stiger forvandlet opp. Slangen er den innovervendte kraften, den som ellers ville krøpet tilbake til barndommens leie. Dens gift er både galskap og fruktbarhet. Når du biter over lenken, dør ikke livet – lenken gjør det. Et nytt vesen stiger frem. Indiske vise menn sier at verden ble klekket fra seg selv. Ur-faren ruget på seg selv, befruktet seg selv, klekket seg selv. Skapelsen er selvinkubasjon. Å gå innover er å gå inn i egen livmor. Kjærlighet stiger fra hjertets varme som erkjennelsens spire. Derfor er helten både slange og drageslakter. Han er truet og redder, i samme kropp.

I noen byer hedret man en gud med slangehånd. Andre steder sa man: Oksen er slangens far, slangen oksens far. Slik pekte de på kretsløpet: liv springer fra død, og vender tilbake uten brudd. Siegfried slår dragen, men møter så Wotan – vandreren som bærer visdommen til moren Erda. Moren har plassert slangen i gudens bane. Moren sender også galskapen. Helten må temme den i seg selv. Wotan finner redningen: Han vil guders undergang for å gi arv til den alltid unge. Brunnhilde viser seg som vilje og mor i ett. Helten kaster seg i den strålende floden, springer i strømmen og vinner livet fra et kyss. Senere blir han stukket av et spyd i sitt skjøre punkt. Den gamle solen sluker sin sønn for å stige på ny.

Med dette bakteppet faller Miss Millers visjon på plass. Chiwantopel, hennes helt, lengter både bort fra og mot moren. I hans stolte og melankolske monolog svaier en sirkel: Ingen forstår meg. Først om ti tusen måner vil en blek kvinne kjenne min sjel. Hun vil være ren og forstå i drøm. Renheten han roper om, fyller et tomrom i en uvirksom tilværelse. Da skyter en grønn slange fra buskene og biter ham i armen. Først dør hesten – den fremadrettede driften – så helten. I det fjerne skjelver et rykende krater. Jorden dekker ham. Fjellet som fødte ham, sluker ham tilbake. I delirium roper han på Ja-ni-wa-ma, den ene som forstår. Jung hører i navnet et ekko fra morsmønsteret: wa–wa, ma–ma. Å bli forstått er å bli omsluttet. Ingen omslutter som mor. Den barnlige helten må dø. Ikke for å utslette sin kjerne, men for å gi plass til den voksne.

Psykoanalysens mål er ikke å slukke eller tilfredsstille en isolert drift. Den vil forvandle det barnlige jeget til et voksent som tåler nødvendighet og handling. Arbeid er motgift mot den søvnen der driften krøller seg tilbake i et fossilt leie. En annen stemme klinger likevel inn: balladen om det nattlige kyss. Hemmeligheten blir sett av en stjerne og månen. Månen hvisker til havet. Havet bærer det til roret. Roret til sjømannen. Sjømannen til sang. Naboen hører. Presten preker. Moren formidler. Faren blir rasende og forbyr dør og vindu. Begjæret løper gjennom natur og samfunn – og blir lov og dom. Forbudene stanser ikke den indre beslutningen. Jomfruen går likevel til vinduet, som til blomstene sine, og lover at hun ikke skal hvile før elskeren er hennes.

I utkanten av dette bildet gløder en skygge fra en enda eldre bok: det veldige havdyret som puster ild og ikke kjenner frykt. Det bildet belyser kraften i konflikten. Det er en energi som ikke lar seg moralisere bort. Derfor reagerer samfunnets voktere. De aner at de ikke står overfor en liten forseelse, men et prinsipp. Dør og vindu kan stenges, men den egentlige passasjen er indre. Den lar seg ikke låse. Nå åpner Jung for projeksjonens psykologi. Mennesket orker ikke alltid sin egen tyngde. Vi skyver både skyld og storhet ut i det guddommelige. I kristendommen gjemmer det seg en arv fra dyr og natur – due, fisk, lam. De bærer rester av gamle grader og trinn. Den morsomme figuren med grisen ved Antonius’ side sier det like enkelt som det er sant: selv asketen jages av det lave i seg. Guds kjærlighet, sa noen, ligger i slekt med Eros – den bindende kraften mellom mennesket og det som er større enn det selv. To språk for samme energi.

En liten fortelling av Augustin viser hvor mektig denne energien er. Vennen Alypius avskyr sirkuset. Han lukker øynene når folket skriker. Men så åpner han dem – bare litt, bare én gang – og så blir han en annen. Skjebnen føles svær når vilje og liv ikke går i takt. De gamle lette etter magiske løsninger på stjernenes tvang. Jung peker mot barndommens klyper. I tider av oppløsning vokser innadvendthet og askese. I mithraismen og den unge kirke kombineres avhold og etikk. Offerets idé står i sentrum: Kristus som lam, Mithras som ofrer oksen. Kroppen legges på alteret og blir næring for sjel og fellesskap. Det gjør vondt. Det er tvunget forvandling. Men det bærer løfter om en ny energi i form.

I slike perioder søker fornuftens ord – logos – ny kropp. I moderne tid kom den i kunstens naturfølelse og vitenskapens intuisjon. Religiøst begjær sekulariseres, men energien er den samme. Den er bare kledd om, flyttet fra alter til lerret, fra alterskranke til laboratorium. Solsymbolet bærer mye av denne utviklingen. I mithraiske tekster taler den innviede til Helios: Jeg er en vandrende stjerne som flammer fra dypet. Å bli kronet – med palmeblader, fjær, glorie eller tonsur – er å identifisere seg med solen. I en gammel roman står en nyinnviet som en sol, med fakkel, i hvitt og rødt. Den kristne motfiguren er tornekronen – en ironisk solkroning gjennom smerte. Grensene mellom Mithras og Kristus glir. Kristus kobles historisk til Sol invictus. Fødselsdag på solverv, profetier om rettferdighetens sol. Samtidig advares det mot soltilbedelse – men bildene ligner likevel.

I gamle katakomber står solhjul og svastika sammen med lam, påfugl og okse. Apostlene leses som solens tolv måneder. Zodiakens slange bærer tegnene. Kristus løftes som slangen Moses hevet i ørkenen – livskraftens symbol tredd inn i frelsens historie. Se, Guds lam – med en skjult flik av Værens stjerne. Psykologisk krysser visjon og sykdom ofte samme elv. Når en innviet ser solguden ungdommelig, strålende, i hvitt og gull, lyn fra øynene, stjerner som flammer fra kroppen, og føler en strøm fra solen som skjenker ånd – er det både indre bilde og lært form. Også mennesker i villrede beskriver de samme strømmene: vind som blåser gjennom brystet, lys i hodet, hjerteslag som snur, Gud som flytter inn. Den samme energien viser seg som stråler og guddommelig kommunikasjon – eller som overveldelse. Derfor ligger mystikkens språk nær psykosens. Det avgjørende er om bevisstheten tåler å bære det.

Til slutt vender vi tilbake til de to byene – Babylon og Jerusalem – og ser dem på nytt. De er to ansikter av moren i oss. Den ene lokker oss til å bli, den andre kaller oss ut. Vann og livets tre står mellom dem, som to venner. Elven renner fra tronen, treet bærer frukt hver måned. Bladene leger folkene. Vi har vært gjennom papyrus og pilarer, flammer og fjell, slanger og hester, helter og gudinner. Alt sammen var egentlig én bevegelse. Den begynte med et rop mot mor, og endte med et svar til verden: Ja. Slik knytter Jung tråden. Den infantile helten – den lille posøren som vil elskes før han våger å leve – må ofres. Ikke drept som i hat, men lagt ned som i et frø. Da frigjøres en energi som kan bli arbeid, kjærlighet og innsikt. Vi trenger ikke fornekte symbolene for å bli voksne. Vi kan lyse gjennom dem. Vi kan la troen gi plass for forståelsen, og bevare symbolenes skjønnhet uten å la dem lenke oss. Den som tåler å gå innover, kan så gå ut – ikke som en brennende sol som svir alt, men som en mild varme som tenner farger i andres ansikter.