Botchan

Jeg har alltid gjort ting før jeg rakk å tenke. Som guttunge hoppet jeg ut fra andre etasje på skolen fordi en kamerat kalte meg feiging. Jeg landet på beina, men forstuet meg og fikk kjeft av far. Jeg slo nabogutten Kantaro over gjerdet da han stjal kastanjene mine. Jeg trampet ned en hel gulrotåker bare fordi kroppen kokte over av kraft. Jeg stappet stein i en vanningsbrønn til den ikke virket lenger. Far sa det samme hver gang: ubrukelig gutt. Broren min var blek og sart og glad i teater. Vi barket sammen omtrent hver tiende dag. En gang kastet jeg en sjakkbrikke som traff ham i panna. Han gråt og løp til far. Far truet med å gjøre meg arveløs.

Den som alltid tok min parti uten å spørre først, var Kiyo, tjenestekvinnen vår. Hun hadde egentlig vært fra en bedre familie, men tidene gjorde henne til tjener. Hun sa jeg var rett som en kløvd bambus. Hun kjøpte småting til meg i hemmelighet, ga meg nudelgrøt på kalde netter, strikket sokker. En gang mistet jeg lommeboken i latrinen. Jeg skammet meg. Kiyo fisket den opp med en bambus, vasket pengene og vekslet dem så de ikke luktet. Hun sa jeg kom til å bli noe stort en dag. Hun ba meg le litt, spare litt, og huske at rett skal være rett. Når jeg ble voksen, ba hun om å få bo hos meg. Jeg lo og sa ja. Hun tok det som et løfte.

Så døde mor. Jeg hadde stukket hjemmefra i sinne etter å ha slått ribbeina i kjøkkenovnen. Meldingen om dødsfallet møtte meg hos slektninger som et tomt slag. Broren min kalte meg ufilial. Far skjelte. Slik ble det: fars spark, brorens spydighet, og Kiyos milde hånd som fant meg der jeg stod stiv som en stokk og ikke visste hva jeg skulle si.

Seks år senere fikk far slag og døde. Broren min var ferdig med handelsskolen. Han solgte huset og arvegodset nesten for en sang og dro til Kyushu. Jeg lot det skje. Han ga meg seks hundre yen og sa det var siste gang han hjalp. Han ga femti til Kiyo. Han sa jeg fikk gjøre som jeg ville: studere eller starte forretning. Jeg delte pengene i tre og sa til meg selv at tre år kan jeg leve som student. Jeg likte verken språk eller dikt, så jeg meldte meg inn på en fysikkskole fordi døren sto åpen. I tre år slet jeg nederst i bunken, men fikk et vitnemål til slutt.

Åtte dager etter eksamen ble jeg kalt inn til rektor. En middelskolen på Shikoku trengte mattelærer, førti yen i måneden. Jeg ville hverken bli lærer eller dra fra Tokyo. Derfor sa jeg ja. Jeg har alltid sagt ja når hodet mitt sier nei. Jeg pakket lite, for jeg hadde lite. Jeg skrev en kort lapp til Kiyo. Hun svarte at jeg måtte passe meg på landet, ikke bruke penger dumt, og skrive ofte. Hun kalte meg Master Darling. Jeg ristet på hodet og lo alene.

Jeg hadde bare vært utenfor Tokyo en gang, til Kamakura på skoletur. Nå var alt nytt. Sjøen lå sølvgrå og stor. En båtsmann i rødt lendeklede blunket i vannet. Vi la til i et forblåst fiskeleie. Piker ropte høflig ved et vertshus som het Minato-ya. De ga meg et mørkt rom under trappen. Huset lo i veggene, men maten var varm, badet mykt. Den natten drømte jeg at Kiyo satt og spiste søte riskaker med bambusbladene på. Jeg sa hun måtte ta av bladene. Hun nikket og svarte at til og med bladene var sunne. Jeg våknet og lo halvt i søvne.

Neste morgen la jeg tips på disken bare for å få være i fred. Piken som ropte «vær så god inn» ble plutselig stille og bøyde hodet. Slik var landsbyen. Jeg tok den lille jernbanen videre. Skinnen var som en lekesnor over askehvit jord.

Rektoren møtte meg. Han var mørk med smale øyne og en bart som strammet seg når han snakket. Han holdt en stor tale om at læreren skulle være et moralsk forbilde. Jeg svettet ved tanken på å stå stiv som en dydsstatue for førti yen. Etterpå smilte han mildt og sa at idealer er vanskelige i praksis, så jeg måtte ikke bekymre meg. Jeg kjente det første glatte taket i stemmen hans. I lærerrommet måtte jeg gå rundt med utnevnelsesbrevet mitt så alle kunne lese. For å holde styr på dem, ga jeg dem kallenavn i hodet.

Den ene læreren, med en rød flanellskjorte året rundt for helsens skyld, kalte jeg Rødskjorte. Engelsklæreren var blek og dorsk som et gresskar. Han ble Gresskar. Tegnelæreren trodde han var en skuespiller, viftet med en vifte, smilte som et speilbilde og lagde lyd. Han ble Klovnen. Konfusiuslæreren var høflig og streng. Matematikkens hovedlærer het Hotta. Han var stor, kortklipt og barsk. Jeg kalte ham Pinnsvin. Rektoren ble Grevling. Slik ble de plassert i mitt hode. Da lo de ikke av meg, men ble som brikker.

Pinnsvin sa jeg burde flytte fra vertshuset og inn hos en antikvitetshandler, Ikagin. Han lo og sa at huset var trygt. Jeg flyttet inn. Husfruen så ut som en heks i døra. Jeg skrev et brev til Kiyo om byen, om lærerrommet, og om kallenavnene. Så sov jeg som en stein.

Neste dag begynte jeg å undervise. I første time ga jeg stemmen bark for å vise at jeg ikke ga meg. De satt faktisk stille. I andretimen reiste en stor gutt seg og ba meg snakke saktere. Dialekten hans var seig som sirup. Jeg svarte at i Tokyo snakker vi rett fram. De fikk lytte bedre. Da timen var over, ba en annen meg løse noen geometrioppgaver på stående fot. Jeg fikk dem ikke til der og da. De pep at jeg ikke kunne. Jeg sa jeg skulle komme tilbake til dem. Det var starten.

Elevene begynte å telle alt jeg gjorde. En dag hadde noen skrevet på tavla: Professor Tempura. Jeg hadde spist fire boller nudler ved et skur nær postkontoret. De mente det var for mye. Et par dager senere sto det på en annen tavle: To porsjoner dango – 7 sen. Jeg hadde kjøpt søtsaker etter badet. Appetitten min ble byens nyhet. De ga meg kallenavnet Rødt Håndkle fordi håndkleet mitt var rødflekket ved kanten. Og da jeg tok noen svømmetak i granittkummen på badet, dukket et skilt opp ved kummen: Svømming forbudt. Dagen etter sto samme budskap på tavla. Jeg holdt små taler om å oppføre seg. De lo i skjul og lærte seg meg.

Jeg lærte en annen skikk: Lærere måtte bli i skolen til klokken tre hver dag, selv uten arbeid. Vi skulle «føre tilsyn med elevenes vaskerier». Å sitte og se på en vegg er verre enn å plukke fjær av en død kylling. Jeg lo med Pinnsvin om det. Han advarte: Si ikke slikt høyt. Her finnes underlige typer.

Verten min, Ikagin, helte seg te fra min kanne og ville selge meg støvete skatter. Han viste steinsegl, et panel som visstnok var malt av en mester, og en kinesisk skriveplate med sjeldne flekker. Jeg er den siste i verden som trenger en kunstsamling. Han sa folk lærer seg å like slike ting. Jeg nikket og holdt hendene i lommene.

Nattevakt kom på turnus. Oppgaven ble gitt til oss nye, ikke til Grevling eller Rødskjorte. Da det ble min tur, spiste jeg skolens kveldsris klokka fire og satt i det kvelende vaktrommet. Jeg ble rastløs. Vaktmesteren sa det var vanlig å gå ut litt. Jeg gikk for å bade. På vei ut støtte jeg på Grevling. Han krummet ryggen og spurte om jeg ikke var nattevakt. Jeg svarte ja og gikk tilbake som en fange. Litt etter møtte jeg Pinnsvin og løy at rektor hadde sagt det var greit med et lite friluftsavbrekk for helsen. Han ba meg holde meg unna sjefenes øyne. Jeg la meg på sovesalen og skulle sove. Da krøp det noe mot leggen. Jeg røsket i teppet. Gresshopper, mange, smelt mellom teppe og laken.

Jeg hoppet opp, ropte, slo dem med puten. Vaktmesteren kom. Jeg krevde han tok opp alt de hadde kastet inn. Så hentet jeg seks gutter som «representerte» sovesalen. De nektet alt. De sa gresshopper elsker varme steder og hadde krøpet inn av respekt. Jeg holdt en tale om forskjellen på anstendig og simpelt. De bøyde hoder, men øynene smilte. Utpå natten begynte et bråk i etasjen over: tramp, hyl, dører som slo, og stillhet i det jeg nådde toppen av trappen. Dører låst. Jeg satte meg i korridoren og ble der til daggry, full av myggstikk, men sta som en samurai.

Da lyset kom, dro jeg to gutter ut av en døråpning, samlet resten og holdt en stram tale. Ingen innrømmet noe. Grevling kom, la en klut over saken med milde ord og sendte dem til frokost. Han tilbød meg hvile. Jeg sa nei. Hvis en natt skulle slå meg ut, kunne jeg like godt gi tilbake lønna.

Dagen etter tok Rødskjorte meg med på sjøen for å fiske. Klovnen hang på. De snakket om åndelig ro i fisket, om grønnmalte øyer som om de var malerier. De dro opp småfisk og gjorde ordspill. Mellom alt det alminnelige hørte jeg hviskingen deres rundt meg. De snakket om meg, om gresshoppene, om dango, og om Hotta. I tåken over den gule sjøen belærte Rødskjorte meg om å være tålmodig og se an forholdene. Det fantes «omstendigheter». Jeg spurte hvilke. Han sa jeg ville forstå etter hvert. Han nevnte at en som til og med hadde skaffet meg losji, kunne være farlig. Det kunne bare peke én vei. Da vi rodde inn, ba han meg tie om samtalen. Han var så nervøs at han nesten var søt. Jeg sa jeg ikke brøt løfter.

Neste morgen gikk jeg tidlig til skolen. Jeg skyldte Pinnsvin én og en halv sen for isvannet første dag. Jeg la pengene på pulten hans. Han skjøv dem tilbake. Så sa han hardt at jeg måtte flytte fra Ikagin. Huseieren hadde klaget, og han mente verten hadde rett. Vi barket sammen over pultene. Klovnen fniste. Hornet lød. Vi gikk i hver vår klasse.

Samme ettermiddag var det lærermøte om sovesalsbråket. Grevling sa han tok ansvar og ba oss si fritt hva vi mente. Rødskjorte tørket pipehodet sitt med fløyel og talte varmt for mildhet. Ungdom er ungdom, sa han. Vi måtte tenke på skolens fremtid. Klovnen gjentok alt med hans egen tone og et smil som hang i luften. Jeg reiste meg og sa at elevene hadde gjort feil. Hvis de ikke ba om unnskyldning, kunne vi like gjerne kaste dem ut. Noen lo da jeg sa noe rett. Da reiste Pinnsvin seg, rød som en stein i sola, og snakket for streng straff og offentlig unnskyldning. Jeg glemte vår krangel et øyeblikk og kjente meg på lag med ham. Så la han til at nattevakten hadde brutt tjenesten for å bade. Jeg innrømmet det. Nye smil.

Avgjørelsen ble at internatguttene skulle stenges inne en uke og be offentlig om unnskyldning til meg. Etterpå kom det vedtekter: Lærere burde ikke gå i billige sjapper. Åndelig trøst burde heller finnes i fiske, lesning og dikt. Jeg svelget det. Likevel klarte jeg ikke å la være å spørre høyt om også en viss Madonna var åndelig trøst. Stillhet. Klovnen ble krittblek.

Jeg flyttet samme kveld. Klovnen flyttet inn i rommet mitt etterpå. Hos det nye paret, Hagino, var det stillere. Maten var karrig og ofte søtpoteter, men veggene holdt tett. Husfruen fortalte hva byen hvisket. Madonna, datteren til en mann som het Toyama, var byens vakre. Hun var forlovet med Koga, engelsklæreren. Faren døde, økonomien sprakk, og bryllupet ble utsatt. Da begynte Rødskjorte å gå dit. Foreldrene vegret, men snakket gikk. Koga – venn av Pinnsvin – bar det stille.