Snøhvit; eller, Huset i skogenAlderstilpasset version

Huset var så godt gjemt at man nesten kunne snuble i det før man la merke til at det fantes. Skogen sto tett og gammel rundt det – furu og hemlock, med tykke, lysegrå bøkestammer her og der og gule bjørker som flasset i glansende filler. For det meste presset trærne seg så tett sammen at de så ut til å stange hverandre i siden; men akkurat her trakk stammenes rekker seg unna, som om noe hadde børstet dem tilbake fra en bratt bergvegg.

De dannet en åpen, grønn flekk av sol midt i alt det dunkle. Huset lå mot denne glenna, og fordi det var bygget av sten og lente ryggen opp mot fjellhyllen bak, var det vanskelig å se hvor naturen sluttet og menneskehånd begynte. Steinen i veggene så nesten ut som en gutt kunne ha kastet dem sammen for lek; likevel lå de tett og holdt vær og vind ute.

Taket var dekket av bark, og halvparten av hele huset var dratt nedunder ranker av slyngplanter som kom glidende fra kanten av berget over. Rankene så inn av vinduene, som sto åpne hele sommeren, og fikk se både ett og annet som nok måtte overraske dem. Ekorner sprang freidig inn, flere ganger om dagen; fugler også, de modige av dem; og alle kom ut igjen og så svært fornøyde ut – med seg selv og med verden.

Det måtte altså være noe, eller noen, vennlig der inne.

Trærne holdt seg et lite stykke unna husveggene, unntatt tre av dem: en høyreist furu og to gylne bjørker sto så nær at de virket som deler av veggen. En del av hytta så rent ut til å være bygget rundt furustammen, som forsvant noen fot opp i muren, som om steinene hadde tatt et hardt grep og nektet å slippe.

Bjørkene var så nær at man kunne lene seg ut av vinduet og rive av deres fine frynser. Rotene svulmet over bakken og vred seg til buer som ble de deiligste seter under det grønne taket. Midt i den vesle glenna reiste det seg en svær knute av et tre – en platan, så tykkliv at selv furuen og bjørkene så ut som kvikke dverger ved siden av.

Stammen var så stor at det trengtes flere favner for å måle den nede ved roten, og videre opp strakte den seg langt, langt i været. Et godt stykke over bakken gapte et rundt, svart hull – en hulromshule stor nok til at to–tre mennesker kunne sitte inne med behag. Hvor mange ekorn som fikk plass, var ikke til å telle.

De smatt inn og ut hele dagen og laget et slikt sprett og leven at hakkespettene ble i dårlig humør når solen sto og dirret.

Det fantes aldri en skog som denne for fugler. Den store alderen, og litt hell med jord og helling, hadde gjort den til et sted der mange slags trær trivdes sammen. Grenene skvatt og sitret av vinger, og sangen lå som en strøm over alt i dagslyset – utenom den varme, dovne timen midt på dagen, når de skikkelige fuglene hvilte inne i reirene og bare skogtrosten iblant sendte ut noen få, myke, perfekte toner.

Noen småfolk – rødkronede gjerdesmetter og blåfugler – hadde bygget reir i slyngplantene som la seg som en matte over taket og gjorde hytta grønn som en hage. Og storplatanen i midten var som en hel by med tittisser, sangere og fluesnappere i utallige slag. Om det bodde noen i steinhytta, manglet han ikke selskap.

Fugler og ekorn og tjukke murmeldyr passerte over den lille gressflekken som om det var deres egen forgård. Den som bodde der, om det var noen, måtte være i slekt med skogens folk, for både huset og grunnen det sto på tilhørte dem like så mye som mennesket.

Den dagen vår fortelling begynner, var huset i skogen det eneste livløse i hele den glade scenen. Det var tidlig mai, og verden var så fornøyd med seg selv at alt glitret og lo. Trærne var ikke fullt utsprunget; de bar den grågrønne, tåkete vårluften over seg. Den gamle platanen hadde akkurat foldet ut bladene, hver og ett med et mykt, hvitt dun over.

Luften var full av gode dufter, for det hadde regnet om natten, og våte blader og barnåler og nye bregner, og hundre andre oppvåknende ting, gjorde luften til ren livsmedisin. Gressflekken var stukket prikkete av hvite anemoner og små blå øyne; under trekulden kunne man se bleke hepatikaer – eller var det små alver i fiolett og grå pels? – som nikket.

Rundt stammen av platanen virket det som om det var et stevn for troster. En hel flokk hoppet, løp og struttet omkring, brystene røde og stolte, og gjorde utrolige ting med meitemarker. Tittissene satt i grenene og så på, eller trillet selv rundt i sin småby. Av og til gikk en bølge gjennom fuglearmeen – først noen få toner som satte grunntonen, så flere og flere, og snart en korflod som steg høyere og høyere, fløytende, trillende, plystrende, syngende som det galeste, hver eneste lille strupe oppblåst og skjelvende.

Men selv slike utbrudd rørte ikke huset i skogen. Det lå der, grått og stille, sanseløst og uten puls, trykket mot klippeveggen bak.

Barnet var blitt trøtt av veien. Først hadde det vært så deilig å trippe gjennom den myke, hvite støvet, og å se avtrykkene av de små føttene bli liggende etter henne, klare og fine. Hun kunne være hundre småjenter, tenkte hun, i stedet for én. Sporene nådde bakover så langt øyet så, som om en hel hær av små tær hadde marsjert gjennom landskapet. Støvet var mykt under fotsålen, og når man satte ned foten, sto det opp i små skyer; men når det fikk tak i halsen, fikk man hoste og nys, og i øynene var det bare sandpapir. Etter en stund ble det kjedelig; derfor var det som å få en ny gave da den smale elva plutselig fulgte veien et stykke.

«Renne og renne, uten noen bein; renne og renne, og er den vel pen!» sang hun, for når hun var alene, hendte det hun sang egne sanger. Uten å nøle satte hun foten i – nei, hele seg – plopp ned i bekken, og vannet var kjølig og deilig mot de varme tærne.

Hun holdt skjørtet opp så høyt hun klarte selv om det slett ikke var nødvendig, og gikk og plasket så akkurat passe mye at hver fot satte sølvstjerner i sving. Bekken ble ikke dypere; den var akkurat lagd for vassing, syntes barnet. Et stykke var breddene dekket av skogruta-blomster som viftet med hvite, luftige dusker, og slanke stilker som bøyde seg smilende når hun strøk forbi. Så kom or, lave og tettvokste.

Og så – plutselig – var det trær absolutt over alt. Hun hadde plasket og laget glimt og ropt til dem så hun nesten hadde glemt breddene; og da hun omsider så opp, så hun at her var ingen eng. Trær presset seg helt ned til vannkanten; trær overalt, i rader og rekker; hvorhen hun snudde seg, var det grønne telt, rennende gardiner og skygger som vugget.

«Jeg er i en skog!» sa barnet. Hun lo høyt ved tanken og så seg rundt, øynene runde av fryd og undring. Skogen var ikke tettere enn at solstråler kunne finne veien ned, og de la flakker av rent gull på det grønne dunket under. Her og der lå også håndfuller med gull på selve vannet, og diamanter også – det var som om noen hadde slengt et skrin med skatter ned fra himmelen; alt sammen glitret over den stille glassflaten. Men i andre viker sov vannet svart og stumt i skyggen, og ble bare brutt når en mosegrodd stein hevet seg ut av vannet, brøt sølvet i skum og lot det renne videre i fornøyde klukk ned i det mørke.

Etter en stund fant hun en stein så stor at toppen var tørr og brun over vannet, flat som et bord. Der satte hun seg, samlet skjørtet om seg og lot føttene ligge i vannstrømmen. Det var en stor, hemmelig glede – å være ordentlig en del av bekken eller av steinen. Hun lo plutselig og sparket litt, så de klare dråpene føk som sølv over hodet hennes; så begynte hun å synge og prate samtidig, slik hun ofte gjorde når ingen andre hørte.

«Og jeg kom og gikk, og så løp jeg fort, og sa at jeg nok ikke ville bli!» kvitret hun, og sluttet brått. «Ja, for da blir Miss Tyler forundret, ikke sant? Hun sier ‘Å, du store! hvor er barnet?’ og så leter hun overalt, og overalt, og overalt, og jeg er ikke noe sted!» Hun fniste, og bekken fniste nesten likt.

«Og så sender de ut bud i hele byen, og alle sier ‘Å ja, vi såg det barnet, vi såg henne gå inn i butikken, og vi såg henne i huset, og vi såg henne løpe over hele plassen.’ Ja! men ingen såg meg løpe, og ingen såg meg gå, og ingen vet noe, og noe vet ikke ingen!» Hun lo boblete igjen, og denne gangen la en liten grønn frosk hodet over vannet og sa «Krokk!» nysgjerrig.

«Hvorfor gjorde jeg det?» sa barnet og skottet til ham. «Om jeg forteller, lover du å aldri aldri si det til noen? Æresord? Vel, da sier jeg det ikke! Jeg forteller ikke ting til frosker!» Hun sparket en stor plask, og frosken fór indignert av gårde.

«Huh!» sa barnet. «Det var bare en frosk. Han var ingen fe; selv om det var en froskeprins, du vet.» Hun rynket pannen tankefullt, men ristet like etter på hodet. «Nei, ikke ham, det var det ikke. Han skulle hatt gullflekker på grønt hvis han var prins, og det hadde han ikke. Jeg ville kjent igjen en froskeprins med en gang, det gjør jeg, tenker jeg.»

Hun så for seg froskeprinsen som sa «Kongens yngste datter, lukk opp døra!» og hvordan hun skulle sette ham i Miss Tylers tallerken. Så ble hun plutselig alvorlig. «Mamma!» sa hun stille. «Mamma. Ja, hun dro, og lot meg bli igjen. Når man lar dette slags barn være alene, så løper det sin vei, det gjør det; og Miss Tylere er ikke slags folk man kan la denne slags barn være hos, i alle fall.»

Hun tiet noen minutter og så på boblene som kom seilende nedover. For det meste var de klare som glass, med en tynn hvit skumkant; men der en klatt av sol lå på vannet, ble hver boble til regnbue. Noen av dem valgte likevel feil og fløt bort i skyggen. «Hei!» ropte hun. «Kom hit og bli regnbuer! Om jeg var en boble, skulle jeg vite å komme til rett sted.» Hun strakte ut foten litt for langt, og vips satt hun i vannet med et plask. Hun kavet seg opp, denne gangen på bredden.

«Se her!» sa barnet bestemt. «Jeg mistenker sterkt at jeg er bortkommet.»

Det var ikke tvil. Ikke noe tegn til sti i noen retning. Bare grønne buer og løv-haller, samt dype bregner. Barnet hadde aldri vært redd før, og rødmen som heter frykt kom ikke nå heller. Hun tenkte seg om; så lyste ansiktet hennes igjen. «Jeg må finne et Hus i Skogen!» sa hun høyt til bekken. Selvfølgelig var det et hus et sted; det var det alltid i eventyrene.

Noen ganger bodde det to barn der, og broren var en hvit rådyrbukk om dagen og ble gutt om natten; noen ganger var det en gammel kone… å, men noen ganger var den gamle konen en heks som satte deg i en hønsebur og åt deg når du var blitt feit.

Men best av alle hus var Dvergehuset – hvor sju dverger levde, og bordet sto dekket når du kom, og du smakte litt av hver skål, og så kom de hjem og fant deg sovende og sa «Hvem er denne søte piken?», og så ble du og lagde mat, akkurat som Snøhvit gjorde.

«Vel, jeg håper det blir ganske snart!» sa barnet. «Jeg er nok ganske sulten, tror jeg.»