Frankenstein, eller den moderne PrometheusAlderstilpasset version

Forordet til denne historien sier at ideen bak den ikke var helt utenkelig for noen lærde på forfatterens tid. Likevel er målet ikke å skrive om spøkelser bare for å skremme, men å bruke en fantastisk hendelse for å vise menneskelige følelser tydeligere enn i hverdagen. Forfatteren forsøkte å holde seg nær naturens sannhet, samtidig som hun lot seg inspirere av gamle dikt og skuespill om undring og storhet.

Ideen kom under en kald og regnfull sommer nær Genève i 1816, der et lite selskap leste tyske spøkelseshistorier ved peisen og lovet hverandre å skrive hver sin fortelling. Været ble snart fint, vennene dro til fjellene og glemte planene. Men én historie ble likevel til: denne.

Jeg heter Robert Walton. Jeg skriver brev til min søster, Margaret, om en reise jeg lenge har drømt om. Jeg har leiet et skip og vil nordover, helt mot polisen, slik at jeg kanskje kan finne en ny vei mellom havene eller oppdage hvorfor kompassnålen peker som den gjør.

Da jeg gikk i St. Petersburg og kjente den kalde vinden i kinnene, følte jeg meg allerede nær målet.

For meg var ikke Nordpolen bare is og mørke. I fantasien min var den et land med evig lys og underlige syn. Jeg

så for meg at isen en dag kunne vike, og at jeg kunne seile frem på stille vann og komme til steder ingen hadde vært før. Tanken gjorde meg lykkelig og modig, og jeg la planer som skulle holde motet mitt oppe. Dette hadde jeg drømt om siden jeg var barn.

Jeg leste reisebøker fra onkel Thomas' bibliotek når jeg egentlig skulle ha lært mange andre ting. Faren min forbød meg å dra til sjøs, men senere arvet jeg penger, og drømmen våknet igjen. For å forberede meg ble jeg med hvalfangere til Nordsjøen. Jeg lærte å tåle kulde, sult og lite søvn, og jeg studerte om nettene alt som kunne hjelpe meg: matematikk, fysikk og litt medisin.

To ganger var jeg formann på grønlandsfiske. Kapteinen tilbød meg en høy stilling, men jeg takket nei. Jeg ville videre nordover. Nå hadde jeg et skip og var i ferd med å samle et mannskap vant til is og sjøsprøyt.

Selv om jeg var ivrig, manglet jeg noe: en venn. Jeg hadde ingen å dele gleden eller frykten med. Ofte skrev jeg til papiret i stedet for til et levende menneske. Jeg drømte om en følgesvenn som var mild og modig, som kunne rette meg når jeg tok feil,

og forstå planene mine uten å le av dem. Jeg visste at det var lite trolig å finne en slik venn på dette kalde havet. Likevel traff jeg gode folk.

Løytnanten min var dristig og lo av farer. Skipperen var mild og rettferdig. Han likte ikke jakt, fordi han ikke ville utgyte blod.

En gang hadde han elsket en kvinne i Russland. Hun elsket en fattig ung mann. Skipperen lot dem gifte seg, ga rivalen sin formue for at han kunne kjøpe en gård, og forlot landet for ikke å presse faren hennes til å holde et løfte han angret. Slikt mot og slik gavmildhet gjorde inntrykk på meg.

Vi seilte. Først hendte det lite. Noen stormer, en knekt mast, men ingenting farlig.

Så kom en merkelig dag. Isen lå tett rundt oss, og en tykk tåke gjorde alt grått. Da tåken lettet, så vi noe vi aldri hadde trodd vi skulle se midt i dette isødet.

På et flak av is, i en lav slede trukket av hunder, fór en skikkelse forbi. Den så ut som et menneske, men var kjempestor. Vi fulgte den med teleskop, helt til den forsvant mellom isklippene. Samme natt løsnet isen rundt skipet vårt, og vi ble frie. I grålysningen samlet

mannskapet seg på dekk og ropte. En slede, nesten lik den vi hadde sett, drev mot oss. Bare én hund var i live, og i sleden lå en mann. Han så ut som en europeer, men kroppen hans var så avmektig og kald at han knapt kunne snakke. Styrmannen sa: «Her er kapteinen vår. Han vil ikke la deg dø.» Den fremmede løftet hodet litt og spurte på engelsk, men med en fremmed aksent: «Hvor er dere på vei?» Jeg sa at vi skulle til Nordpolen. Han nikket, som om svaret ga ham ro. Først da gikk han med på å komme om bord. Han var i en fryktelig forfatning, mager som et skjelett, med blå lepper og frosne fingre. Vi prøvde å bære ham ned i lugaren, men han besvimte i den varme luften. Vi bar ham tilbake på dekk, gned ham med brennevin og fikk litt suppe i ham. Han kom sakte til seg selv. To dager senere kunne han gå noen skritt. Jeg flyttet ham inn på rommet mitt. Øynene hans, når de var stille, var myke og gode, men innimellom ble de som av stål, fulle av en smerte som nesten så ut som raseri. Jeg holdt mannskapet unna ham. Han trengte hvile,

ikke spørsmål. Løytnanten rakk likevel å spørre hvorfor han hadde kommet så langt ut på isen. Mannen svarte ikke. Men en morgen, da havet var stille og jeg var alene med ham, fortalte han meg navnet sitt og hvem han jaget. Jeg forsto at jeg hadde funnet vennen jeg hadde ønsket meg, men også at jeg hadde funnet en advarsel jeg aldri ville glemme. Mannen het Victor Frankenstein. Jeg skal la ham fortelle sin egen historie, slik han fortalte den til meg. Jeg er født i Genève, i en familie som var kjent og respektert. Faren min, Alphonse Frankenstein, arbeidet for byen og var rettferdig og klok. En av hans nære venner, Beaufort, hadde vært rik, men falt i fattigdom. Han tålte ikke å være fattig i samme by som han hadde vært stor i, og skjulte seg i Luzern sammen med datteren sin. Faren min lette etter ham i mange måneder. Da han fant ham, var Beaufort syk av sorg. Datteren, Caroline, pleiet ham med ømhet, men til slutt døde faren i armene hennes. Min far tok Caroline med til Genève, sørget for henne, og to år senere giftet de seg. Foreldrene mine var glade i hverandre og i meg. Jeg var deres første barn. Da

jeg var fire år, døde min fars søster i Italia. Hennes mann, en adelsmann, skrev at han ville gifte seg på nytt, og spurte om min far kunne ta seg av jenta de hadde sammen. «Oppdra henne som deres datter,» ba han. Min far dro straks for å hente henne. Hun het Elisabeth Lavenza. Jeg husker ikke første gang jeg så henne, men i hjertet mitt ble hun fra første stund min lekesøster og min kjæreste venn. Senere, slik moren min ønsket, ble hun også den jeg skulle dele livet mitt med. Elisabeth var lys og mild, livlig som en sommerfugl, men med dype følelser. Hun så skjønnhet i alt, og når hun smilte, ble alle rundt henne roligere. Vi var forskjellige. Jeg ville forstå verden og finne årsaker. Hun opplevde verden med hjertet først. Jeg elsket henne for det, og hun elsket meg for mitt alvor. Jeg hadde også en venn på min egen alder, Henry Clerval, sønn av en kjøpmann. Han fant på historier om riddere og helter, og var modig og fantasifull. Vi løp i skogen, vi lærte litt latin og engelsk, vi arbeidet uten å føle at det var arbeid, fordi målet vårt var å glede dem vi elsket. Da jeg var tretten,

dro vi til badestedene ved Thonon. Det regnet, og jeg måtte bli inne. Der fant jeg en bok av Cornelius Agrippa. Den åpnet seg for meg som en skatt. Den snakket om usynlige krefter, om å forandre metaller, om eliksirer som kunne gi liv. Jeg løp til faren min for å fortelle. Han så på tittelen og sa bare: «Min kjære Victor, ikke kast bort tiden på det. Det er gammelt og ubrukelig.» Han sa ikke hvorfor. Hadde han forklart, hadde jeg kanskje lagt den bort. Men slik ble jeg bare mer nysgjerrig. Jeg leste Agrippa, Paracelsus og Albertus Magnus som om jeg hadde oppdaget en hemmelig dør bare jeg kunne gå inn i. Jeg drømte om å helbrede sykdom og kanskje jage døden bort. Senere, hjemme ved Belrive, så jeg en natt lynet slå ned i et stort eiketre. Om morgenen var treet fullstendig smadret. Jeg spurte faren min om det, og han forklarte litt om elektrisitet. Han laget en liten maskin og gjorde forsøk. Jeg forsto ikke alt, men noe i meg våknet. De gamle bøkene jeg leste, bleknet litt. Jeg begynte å ane at det fantes en ny vei, en som ikke var drømmer, men virkelige oppdagelser. Likevel visste jeg ikke hvor jeg skulle

begynne. Jeg ventet. Så kom min første store sorg. Elisabeth hadde hatt skarlagensfeber, men ble bedre. Moren min, som ikke kunne la være å gå inn til henne for å vise ømhet, ble selv smittet. Feberen ble ondartet. Vi sto ved sengen hennes og gråt. Hun la Elisabeths og mine hender sammen og sa: «Mine barn, jeg ser for meg deres fremtid sammen. Dere må gjøre hverandre lykkelige. Ta vare på hverandre når jeg er borte.» Hun døde rolig, med et mildt ansikt, men etterlot seg et tomrom i oss som var som et hull i hjertet. Reisen min til universitetet i Ingolstadt ble utsatt. Elisabeth bar sorgen med styrke, og hun passet på faren min og brødrene mine med en fasthet som gjorde henne enda vakrere i mine øyne. Da jeg til slutt dro, gråt vi alle, men jeg visste at de ønsket jeg skulle lære og vokse. Ved universitetet møtte jeg professor Krempe, en liten, streng mann. Han spurte hva jeg hadde lest. Da jeg nevnte Agrippa og Paracelsus, lo han av meg. «Alt bortkastet!» sa han. Jeg følte meg ydmyket. Så hørte jeg professor Waldman. Han var mild, med varme øyne. Han holdt en forelesning om vitenskapens historie: de gamle mesterne lovet for mye

og oppnådde lite, men de nye lærde hadde funnet blodomløpet, analysert luften, brakt lynet inn i laboratoriet. «De moderne lover lite, men de utfører mirakler,» sa han. Han lo ikke av nysgjerrigheten min. Han sa at også de gamle drømmerne hadde vist mot, og at deres iver hadde hjulpet dem som kom etter. Han rådet meg til å studere alle grener av naturfilosofien, og viste meg laboratoriet sitt. Jeg ble grepet. Fra den dagen levde jeg nesten bare for å lære. To år gikk. Jeg var på biblioteket, i forelesninger, i laboratoriet. Jeg lærte å bygge instrumenter og å bruke dem. Jeg jobbet så intenst at dag og natt ble ett. Jeg tenkte sjelden på Genève. Jeg skrev sjeldnere hjem enn jeg burde. Jeg ble rost av lærerne mine og misunt av noen studenter. Jeg var stolt. Jeg trodde jeg var i ferd med å se noe ingen hadde sett. En tanke tok mer og mer plass i sinnet mitt: Hva er livets prinsipp? Hvor kommer det livet fra, som får et hjerte til å slå og en hjerne til å tenke? Spørsmålet virket for stort. Men jeg kunne ikke slippe det. For å finne svaret måtte jeg studere døden. Jeg lærte anatomi. Jeg gikk til likhus

og så på forråtnelse. Jeg sto i mørke kjellere og telte minuttene mens jeg undersøkte hvordan skjønnhet blir til støv. Det var motbydelig, men jeg klarte ikke la være.

En natt, midt i denne skyggens verden, kom det til meg som et lys. Jeg kan ikke forklare det i detaljer, og jeg vil ikke.

Men jeg følte at jeg forsto hva som skjer når liv begynner. Etter mange netter og dager med arbeid oppdaget jeg en måte å kalle liv frem i noe som før var livløst.

Gleden og rusen som fylte meg, kan jeg ikke beskrive. Men i stedet for å stoppe og glede meg over kunnskapen, ville jeg bruke den.

Skulle jeg gi liv til en enkel plante? Et dyr? Hjertet mitt var for opphisset til å velge en liten prøvestein.

Jeg ville skape et menneske. Jeg tenkte på en kropp. Hver nerve, hver muskel måtte være riktig. Små deler var vanskeligere å sette sammen. Derfor bestemte jeg meg for at vesenet jeg skulle lage, skulle være svært stort, rundt åtte fot høyt og kraftig bygget.

Jeg samlet materialer. Jeg stjal ikke fra levende mennesker, men alt jeg gjorde, var likevel stygt. Jeg gikk på steder der døde ble oppbevart. Jeg skaffet det jeg trengte

fra disseksjonssaler og slakterhus. Jeg bar alt opp i en øde kammers under taket. Der lukket jeg meg inne og arbeidet uten stans.

Jeg glemte årstider, venner og brev. Når månen lyste, jobbet jeg om natten. Om dagen så jeg ikke solen.

Jeg ble tynn og blek, med mørke ringer under øynene. Hver nerve i meg var spent til bristepunktet, men jeg hørte ikke advarslene som kom fra min egen kropp.

Det føltes som jeg sto foran en port og kunne se gjennom glippen til en ukjent hage. Jeg ville åpne den med all kraften min.

Det jeg nektet meg selv i kjærlighet, hvile og glede, lovet jeg meg i berømmelse. Jeg drømte at en ny slekt av lykkelige vesener ville kalle meg sin far.

En natt i november fullførte jeg det jeg hadde begynt. Regnet slo mot vinduet. Lyset mitt flakket. Ved føttene mine lå kroppen jeg hadde satt sammen, lang, med svarte krøller og hvite tenner som elfenben.

Jeg satte sammen instrumentene som skulle gi den en gnist av liv. Klokken slo ett. Jeg gjorde det jeg måtte.

Den gule, matte øyet åpnet seg. Brystet begynte å heve seg. Lemmene rykket.

Jeg hadde tenkt meg et stort og vakkert vesen. Nå så jeg noe som

var levende, men ansiktet, øynene, huden, leppene, alt var så usigelig stygt at jeg kjente kvalme som en bølge. Jeg hadde brukt år av livet mitt og all min kraft for å oppnå dette. I samme øyeblikk jeg lyktes, hatet jeg det jeg hadde skapt. Jeg løp ut av rommet. Jeg vandret rundt, ute av meg, til jeg stupte ned på sengen og sovnet av ren utmattelse. Drømmen min var like forferdelig. Jeg drømte at jeg omfavnet Elisabeth i Ingolstadts gater, men da jeg kysset henne, ble hun likblek og iskald. Trekkene hennes forandret seg. Jeg sto med min mors lik i armene, med mark i likkledet. Jeg våknet med et skrik. Der, i månelyset, sto vesenet jeg hadde skapt. Det holdt forhenget. Munnen åpnet seg og prøvde å forme ord. Hånden strakte seg mot meg. Jeg styrtet ut av rommet og søkte tilflukt i gårdsplassen. Jeg ble der til morgenen, skjelvende og syk. Da dagen kom, gikk jeg målløst rundt i byens gater. Jeg var gjennomvåt av regn. Jeg kjente pulsen hamre. Jeg våget knapt å løfte blikket, redd for å få det samme heslige ansiktet kastet mot meg i hvert hjørne. Ved en vognstasjon stoppet en diligence. Døren åpnet seg. En kjent stemme ropte navnet

mitt. Det var Henry Clerval. Han hadde fått lov av faren sin til å studere, etter å ha kjempet lenge for det. Han falt meg om halsen av glede. Jeg forsøkte å smile, men kroppen min var som en streng spent for lenge. Da vi kom til rommet mitt, var det heldigvis tomt. Monsteret var borte. Jeg prøvde å skjule uroen. Men jeg lo for høyt av ingenting, hoppet opp og ned, klappet i hendene. Henry forsto at noe var fryktelig galt. «Victor,» sa han, «for Guds skyld, hva er det med deg?» Jeg kunne ikke svare fornuftig. Jeg ropte at jeg var fortapt, at jeg måtte reddes, at noe forfulgte meg. Så falt jeg om. Jeg ble liggende syk i måneder med en stygg nervefeber. Bare Henry pleiet meg. Han skrev hjem for meg for ikke å bekymre faren min og Elisabeth for mye. Jeg snakket i feber om et monster, om natt og varme instrumenter. Henry hørte, ble redd, men passet på meg dag og natt. Så kom våren. Jeg åpnet øynene og så lyse blader på trærne. Sorgen lettet litt. Gleden i små ting kom tilbake. Henry var hos meg, og da styrken kom tilbake, tok han meg med ut. Jeg begynte å hate

alt som minnet meg om det jeg hadde gjort. Henry merket det. Han fjernet hver eneste maskin, hvert glass og hver bok som luktet av laboratoriet. Han foreslo at vi skulle studere språk sammen. Han elsket historier fra Østen, og vi leste persiske og arabiske fortellinger. Hjertet mitt fulgte med i de myke rytmene i diktene. Slik fylte han tomrommet i meg med andre toner. Planen var at jeg skulle reise hjem ved høstens slutt. Men vinteren kom tidlig og stengte veiene. Vi ventet. Våren kom vakrere enn noen gang. Vi gikk turer i områdene rundt Ingolstadt. Jeg kjente styrken i kroppen. Henry gjorde meg til den jeg hadde vært før jeg lot meg oppsluke. Vi så bønder danse, vi lyttet til klokker i søndagssola. Da vi kom hjem en slik ettermiddag, lå det et brev fra faren min. Guillaume, min yngste bror, var død. Et barn med krøllete hår og svarte øyevipper. Han var blitt kvalt. Fingermerker på halsen. Det skjedde en kveld da de var i Plinpalais, en hage nær byen. Han hadde lekt gjemsel med Ernest. Alle lette. De fant ham om morgenen, kald og stille i gresset. Elisabeth hadde festet et lite portrett av moren min rundt halsen hans samme kveld. Det var

borte. Hun trodde hun hadde fristet en tyv og skyldte på seg selv. Faren min ba meg komme hjem. Ikke med hevn i hjertet, men med mildhet, for å trøste. Jeg reiste straks. Henry bestilte hester. På veien hjem ble alt tungt. Landskapene jeg hadde elsket, kjentes både kjente og fremmede. Da jeg kom nær Genève, var portene stengt for natten. Jeg gikk utover innsjøen under et uvær som bygget seg opp. Lynet danset over Mont Blanc. Jeg ville se stedet der Guillaume var død. Regnet pisket. Tordenet drønnet mellom Jurafjellene og Alpene. Jeg gikk med hodet bøyd, fylt av sorg og av en frykt som minnet om et gammelt mareritt. Da lynet plutselig lyste opp, så jeg en skikkelse i buskene. Den var enorm, med lange lemmer. Lynet skinte igjen. Jeg kjente den igjen. Skapningen jeg hadde gitt liv, klatret i de bratte sidene av Mont Salève som en edderkopp i en mur. På få øyeblikk var den på toppen og forsvant. Da skjønte jeg hvem som hadde drept Guillaume. Hvem andre kunne gjøre noe så grusomt og forsvinne slik? Jeg frøs på et dypere sted enn kulde kan ramme. Jeg tenkte på alt jeg hadde gjort i hemmelighet. På hvordan det jeg kalte frem fra

døden, nå ødela alt som var meg kjært. Det var som et mørkt vesen sluppet løs fra graven, min egen skapning som var blitt min vampyr.

Da daggryet kom, gikk jeg inn i byen. Jeg ville rope sannheten. Men hvem ville tro meg hvis jeg sa at jeg hadde satt sammen av menneskerester en kjempe som nå sprang i fjellet om natten?

Jeg husket hvordan jeg hadde vært syk og usammenhengende etter skapningen våknet. De ville tro jeg var gal. Selv om de trodde meg, hvordan skulle de fange et vesen som kunne klatre der ingen menneske kunne følge? Jeg tiet. Det var en taushet som skulle koste dyrt.

Hjemme ble jeg tatt imot av Ernest, min yngre bror. Han gråt og omfavnet meg. «Du skulle vært her tidligere,» sa han, «før alt ble mørkt.»

Han fortalte at Elisabeth anklaget seg selv mindre enn før, for nå mente mange at morderen var funnet. Jeg ristet på hodet. «Ingen kan vite det,» sa jeg. «Det er som å prøve å stoppe vinden.»

Han så alvorlig på meg. «De sier det er Justine Moritz.» Justine! Hun hadde vokst opp hos oss i mange år, som en blanding av venninne og tjenestepike. Da moren hennes, som hadde vært hard mot

henne, døde, kom hun tilbake til oss. Hun var mild, flittig og god.

Jeg nektet med en gang. «Det er umulig.»

Ernest forklarte at portrettet av moren min var funnet i lommen på kjolen Justine hadde båret den kvelden. En tjener hadde sett det, sagt det til en annen, og før noen visste ordet av det, var magistraten varslet. Justine var blitt syk, hadde oppført seg forvirret, var sett i nærheten av stedet der liket ble funnet. Alt ble tolket som tegn på skyld.

Jeg ropte at alle tok feil. Men jeg kunne ikke forklare hvorfor jeg visste det.

Faren min kom inn. Sorgen hadde laget furer i ansiktet hans, men han forsøkte å smile da han så meg. Han trøstet oss så godt han kunne.

Han ønsket ikke å snakke om drapet mer enn nødvendig, men da Ernest sa at jeg hevdet å kjenne morderen, ble faren min stille. «Vi vet hvem som er arrestert,» sa han lavt. «Det smerter meg mer enn om det hadde vært en fremmed. Men retten får tale.»

Elisabeth kom også. Hun var blitt en kvinne. Hun så på meg med de samme varme øynene jeg husket fra barndommen, men nå lå det skygger under dem. «Din ankomst gir meg håp,»

sa hun. «Kanskje du kan finne noe som renvasker Justine.»

Hun fortalte hvordan Justine hadde passet min mor med kjærlighet da hun var syk, og senere sin egen mor på samme måte. «Hun er uskyldig,» sa Elisabeth bestemt. «Jeg vet det som jeg vet at jeg selv lever.»

Rettssaken begynte klokken elleve. Vi gikk dit sammen.

Salen var full. Justine var blek, men rolig. Da hun så oss, samlet hun mot. Advokaten la frem alt som talte mot henne.

Vitner fortalte at hun var blitt sett nær plassen den natten. De gjentok at hun hadde svart forvirret på spørsmål, og at hun var kommet hjem sent og spurt vilt etter barnet. Så ble smykket, portrettet av moren min, vist frem. Det ble sagt at en tjener hadde funnet det i lommen på kjolen hennes. En mur av hvisking, sjokk og fordømmelse reiste seg i rommet.

Justine ble bedt om å forsvare seg. Hun forklarte rolig at hun hadde vært hos sin tante i Chênes den kvelden med Elisabeths tillatelse. På vei hjem hadde en mann fortalt at et barn var forsvunnet. Hun hadde lett, og byporten var blitt stengt. Hun hadde tilbrakt en del av natten i en låve, fordi hun ikke ville vekke folk som sov.

Hun kunne ikke forklare hvordan smykket hadde havnet i lommen hennes. «Jeg tror ingen hater meg,» sa hun, «og jeg kan ikke tro at morderen ville legge det på meg uten grunn.» Hun løftet blikket mot dommerne. «Jeg ber dere dømme rettferdig. Gud vet at jeg er uskyldig.»

Folk som hadde kjent henne lenge, vitnet for henne. Men folkets frykt og dommernes alvor trykket alle stemmer ned.

Elisabeth reiste seg. Hun var blek, men fast. Hun sa at hun hadde vokst opp i samme hus som den drepte gutten, at hun kjente Justine bedre enn noen. «Hun har vært det mest milde og pålitelige menneske jeg har visst om,» sa hun. «Under min tantes siste sykdom pleiet Justine henne med største kjærlighet. Senere pleiet hun sin egen mor på samme måte. Hun var som en mor for Guillaume. Jeg ville med glede ha gitt henne smykket hvis hun hadde ønsket det. Jeg tror hun er uskyldig, til tross for alle omstendighetene.»

Det var stille en stund. Så begynte hviskingen igjen. Men nå var det Elisabeth de mumlet om som edel, og noen snudde sin harme mot Justine med enda større kraft, som om hennes påståtte skyld var verre fordi en så god person talte for henne. Jeg

satt i salen med hjertet i brann. Jeg visste hvem som var skyldig. Likevel sa jeg ingenting. Jeg hadde ingen bevis som mennesker ville tro på. Jeg kjente vekten av hvert ord som ikke ble sagt. Det var for tungt for meg. Da ansiktene til dommerne ble mørkere og folkets blikk ble til stein, gikk jeg ut. Jeg orket ikke høre dommen. Neste morgen snek jeg meg inn i rettsbygningen. En tjenestemann så meg, og i ansiktet hans leste jeg svaret før han åpnet munnen. «Justine er dømt,» sa han. «Tilståelsen hennes gjorde utgangen uunngåelig.» Jeg kjente bakken svikte under meg. «Tilståelsen?» hvisket jeg. Han forklarte at hun hadde tilstått etter press. Det var en lettelse for dem, sa han, for da kunne de dømme uten å tvile på om de gjorde rett. Da jeg kom hjem, så Elisabeth på meg med store øyne. «Hva ble resultatet?» Jeg klarte så vidt å si det. Hun tok hånden min, lot den falle, og så ut som hun aldri ville smile igjen. Like etter kom en budbærer. Justine ønsket å se oss. Faren min var imot det, men lot Elisabeth velge. «Jeg må gå,» sa hun. «Victor, følg meg. Jeg klarer ikke å gå alene.» Fengselet var mørkt og

rått. Justine satt i et hjørne, lenket, med hodet mot knærne. Da hun så oss, reiste hun seg og kastet seg for Elisabeths føtter. «Tilgi meg,» gråt hun.

«Nei,» sa Elisabeth, «reis deg. Jeg er ikke en av dem som fordømmer deg. Men de sier du har tilstått. Si at det ikke er sant.»

Justine tørket øynene. «Jeg har tilstått,» sa hun lavt. «Men det var en løgn. Skriftefaren min besøkte meg igjen og igjen. Han sa at hvis jeg nektet, ville jeg bli forvist fra kirken og være fortapt, ikke bare i denne verden, men i den neste.

Alle så på meg med hat. Ingen var på min side. Jeg ble redd. Jeg sa det de ville jeg skulle si. Nå angrer jeg mer på løgnen enn på alt annet.

Det finnes en fred jeg kan finne i himmelen, tror jeg, men det jeg sa, har skitnet hjertet mitt her.» Hun så på oss med våte øyne, men forsøkte å smile. «Si til alle at jeg ikke gjorde det. Det vil hjelpe meg.»

Elisabeth brast i gråt. «Jeg visste du var uskyldig,» hvisket hun. «Jeg vil si det til alle. Jeg vil rope det fra hver dør. Jeg vil tvinge dem til å høre.» Justine tok

hånden hennes. «Ikke gråt for meg. Hjelp meg å løfte blikket. Snakk til meg om et bedre liv. Om fred. Ikke om det som er tomt og urettferdig her.» Hun vendte seg til meg. «Victor,» sa hun mykt, «takk for at du kom. Jeg håper du ikke tror at jeg er skyldig.» Jeg klarte knapt å møte blikket hennes. «Nei,» hvisket jeg. Ordene var for små til å bære det jeg bar på. Jeg var tung av en skyld som ikke hadde noen vei ut. Vi ble hos henne lenge. Før vi gikk, omfavnet hun Elisabeth. «Må himmelen velsigne deg og bevare deg,» sa hun kvelt. «La dette være den siste ulykken du opplever. Lev og gjør andre lykkelige.» Da vi kom ut, sa Elisabeth at den eneste trøsten hun nå hadde, var at hun ikke hadde tatt feil av Justine. «Hadde hun vært skyldig,» sa hun, «ville jeg ha mistet troen på alt godt.» Jeg hørte henne, men hjertet mitt svarte ikke. Jeg var fanget i min egen brann. Barnet jeg elsket, var død. Den uskyldige som hadde pleiet min mor og smilt vennlig til oss alle, skulle nå dø for en forbrytelse hun ikke hadde begått. Og i midten av dette sto jeg, som hadde

satt noe inn i verden jeg ikke forsto og ikke kunne styre. Jeg hadde skapt et vesen uten å tenke på hva det trengte, uten å gi det et mål eller et hjerte å lene seg mot. Jeg hadde flyktet fra min egen handling og lot den gå løs på verden alene i kulden. Nå slo konsekvensene ned på alle rundt meg.

Jeg forteller dette til deg, Walton, ikke for at du skal si at du synes synd på meg, men for at du skal forstå faren jeg advarer deg mot. Du søker ære og nye land, og drømmen din er vakker. Men jeg ber deg, som en som har sett bunnen av sitt eget mot til å overskride grenser: Vær varsom.

Kjærligheten du skylder dem som sitter hjemme og venter, er ikke liten. Kunnskap er god, men den er ikke alt. Hvis en lidenskap, selv om den virker stor, stjeler hjertet ditt fra dem du elsker, hvis den sluker roen, gleden og troen på enkle ting, kan den føre deg ut i en ørken av tomhet.

Sorgen la seg som et lokk over huset vårt da Justine ble henrettet. Jeg ville skrike og rive alt i stykker. I stedet lot jeg andre se min stille lydighet.

Jeg gikk ut i naturen og søkte trøst i fjellene som hadde gjort meg lykkelig som gutt. Men hvor jeg enn snudde meg, så jeg skyggen av et ansikt med tomme øyne. Hver vakker ting ble en påminnelse om hva jeg hadde forrådt: vare stemmer ved peisen, dansen på tunet, klangen i kirkeklokkene på søndag, smultringene som luktet kanel, og Elisabeths hånd som la seg på min. Over alt dette lå noe svart som ikke lot seg feie vekk.

Walton, i dine brev har du klaget over at du mangler en venn som kan se deg og løfte deg. I meg har du funnet en som både vil og kan det, men vennskapet mitt er også en advarsel. Jeg vet hva isolasjon og hemmeligheter gjør med et menneske. Jeg ser i dine ord det samme lyset som skinte i meg, og jeg frykter for deg om det blir for sterkt.

Hvis du snur deg i tide, vil du ikke miste noe som virkelig betyr noe. Hvis du fortsetter, håper jeg du gjør det i kjærlighetens navn og ikke i tom æres. Lytt til hjertet ditt når det roper navnene på dem som elsker deg, like mye som du lytter til ropet fra isen der ute. Bare slik

blir ikke målet ditt en grav for dem du bærer med deg i tankene. Jeg vet ikke om jeg noensinne kan finne ro. Jeg har ikke fortalt alt, og min historie er ikke ferdig.

Men på dette punktet i fortellingen min, etter at Justine hadde tatt farvel med verden og lyset i huset vårt var blitt svakt, sto jeg ved kanten av noe jeg ennå ikke visste hva var. Jeg hadde skapt et vesen og flyktet fra mitt ansvar. Nå måtte jeg møte det ansikt til ansikt.

Jeg visste ikke hvor, jeg visste ikke når. Men jeg visste at jeg ikke kunne skjule meg for alltid.

I natt, på dette kalde skipet, ser jeg hvordan havet utenfor og mørket inni meg minner om hverandre. Du hjalp meg om bord fordi jeg spurte hvor du var på vei, og svaret ditt var iskanten og polen. Det er dit min historie også fører. Kanskje finner du her det du ba Gud om: en venn som sier sannheten, selv når den river.

Jeg skulle ønske noen hadde talt slik til meg da jeg var nitten og lot nysgjerrigheten trekke meg inn i graver og famle i mørket etter hemmeligheter som ikke tilhørte meg alene. Jeg ser på deg og på

mennene dine, på deres tillit til deg, på din egen styrke. Jeg ser også din ensomhet. La meg være din ledsager gjennom denne natten. La min tunge historie bli et bål du kan varme deg ved, ikke en flamme som brenner seilene dine.

For selv nå, etter alt, vet jeg at verden også er full av godhet. Jeg har sett den i en ung kvinnes bestemte røst når hun står foran en domstol og taler for en uskyldig venn. Jeg har sett den i en venn som holder en syk mann i hånden natt etter natt uten å klage. Jeg har sett den i en far som skjuler sin egen smerte for å gi barna sine et siste smil.

Den godheten er sterkere enn mine synder. Den er et tau du kan binde skipet ditt til, selv når stormen skriker fra alle kanter. Og likevel, når jeg lukker øynene, ser jeg fremdeles det første blikket fra skapningen min. Jeg hører det første gispende åndedraget dens. Jeg kjenner igjen hver lyd i den natten da jeg overskred en grense som ikke bare hører til i bøker, men i hjertet.

Om jeg kunne snu tiden, ville jeg valgt annerledes. Men ingen kan det. Jeg kan bare gå videre nå,

og fortelle deg hvordan alt ble som det ble, i håp om at min vei kan bli en bro for deg over det farligste stedet på reisen din. Neste dag i huset vårt var stille. Elisabeth gikk fra rom til rom og hvisket navnet til de to vi hadde mistet. Faren min satt lenge ved vinduet og så ut på innsjøen uten å se. Ernest prøvde å være tapper. Jeg gikk ut. Lysten til å snakke var borte. Jeg bar på en tanke som eneste selskap: Jeg måtte finne vesenet. Jeg måtte høre det. Jeg måtte forstå hva jeg hadde gjort, ikke bare med hodet, men med alle sansene. For det var her ansvaret mitt begynte. Ikke da jeg skruet sammen skjelettet og la den gule huden over nervene. Ikke da jeg strakte hånden mot bryteren og ba lynet komme. Men da øynene åpnet seg og møtte mine. Hvis jeg en dag skal få sove igjen, må jeg finne en måte å møte det blikket på uten å flykte. Jeg vet ikke hvordan. Men jeg vet at jeg ikke lenger kan late som om det ikke var meg som ga det første ordet. Det ordet har fått et ekko som bærer langt. Det bar helt hit, til

isen og natten. Det bar til deg, Walton. Det er derfor jeg snakker nå. Og før natten er over, vil jeg fortsette historien min.

For etter Justines død var ikke ondskapen ferdig. Den hadde bare såvidt begynt å puste. Jeg skulle inn i fjellene, opp mellom is og stein, der jeg som gutt en gang hadde løpt med lette steg. Der skulle jeg se noe som ville forandre alt igjen.

Men alt til sin tid. La oss hvile et øyeblikk her, på denne kanten, med lyden av is som gnisser mot skutesiden. La stillheten synke. Når den har løftet oss litt, skal jeg fortelle videre, og du skal vite mer om hva som skjer når et menneske vender ryggen til det det har satt i verden og lar frykten styre i stedet for kjærlighet.

For det er dette historien min egentlig handler om. Ikke bare om å lage en kropp som kan puste, men om hva som må til for at et hjerte skal føle seg sett. Og om hva som skjer når man svikter den første plikten alle har, enten de er lærde, sjøfolk, foreldre eller venner: å stå ved siden av sitt eget verk, sitt eget menneske, og si, med ro og mot, «Jeg er her».