Anna Karenina

I Moskva, i et hus fullt av lys og latter, samlet familien seg til fest. Stepan Arkadjewitsj Oblonskij, som alle kalte Stiva, satt ved et overdådig bord og smilte. Han var en mann som likte gode middager og gode samtaler, og han nøt å se seg omkring i den store spisestuen der vennene lo og skålte. Men bak smilet gjemte det seg uro som vokste for hvert minutt. Hans kone Dolly hadde oppdaget et brev. Et brev som fortalte at Stiva hadde vært utro med den franske guvernanten. Huset var fylt av stillhet og vonde blikk som stakk dypere enn noe skrik.

Dolly satt på rommet sitt med røde øyne og sammenbitt munn. Barna løp rundt uten å forstå hvorfor stemningen var så tung, hvorfor moren ikke smilte når de viste frem tegningene sine. Stiva prøvde å le det bort, slik han alltid gjorde med vanskeligheter, men Dolly så på ham med en tristhet som ikke lot seg lure. Hun snakket om ære, om løfter som var gitt foran alteret, om tillit som var brutt i tusen biter. Stiva sukket tungt. Han visste at han hadde gjort galt, men han visste også at han ikke kunne la være å leve slik han alltid hadde gjort – med lett sinne og store gester som feide alt til side.

Vennene hans sa at dette gikk over. Alt går over, sa de mens de skjenket seg mer vin. Men Dolly gråt, og barna visste ikke hva de skulle si når de så morens tårer. Stiva gikk ut i vårluften og kjente vinden mot ansiktet. Han tenkte at kanskje noe måtte forandres. Han visste bare ikke hvordan.

Stiva hadde en søster som het Anna. Hun var gift med en viktig mann i Petersburg og bodde der med sønnen Seryozha, en gutt med mørke krøller og morens smil. Nå skulle hun komme på besøk for å hjelpe til å megle mellom bror og svigerinne. Dolly håpet at Anna kunne trøste henne, for Anna var klok og varm og forsto seg på folks hjerter. Hun hadde en evne til å lytte uten å dømme.

Da Anna kom, var det som om et vindu ble åpnet i et tett rom. Hun gikk inn i huset, klemte Dolly lenge og sa ingenting unødvendig. Dolly gråt på skulderen hennes, og Anna strøk henne over håret med myke hender. «Alt ordner seg,» sa Anna lavt. «Bare gi deg tid. Ikke ta forhastede beslutninger.»

I stuen satt Stiva og to unge menn: Konstantin Levin, en godseier fra landet med hender preget av arbeid, og grev Vronskij, en offiser med blanke støvler og et smil som snudde hodene i ethvert selskap. Levin var forelsket i Dollys søster, den unge og vakre Kitty. Han hadde kommet til Moskva for å be om hennes hånd, men da han så Vronskij danse med Kitty på festen kvelden før, ble han stille og fjern.

Kitty lo mot Vronskij, og Levin kjente at noe sank i ham. Han dro tidlig den kvelden, fortere enn han hadde tenkt, og lot døren smelle igjen etter seg.

Ballsalen glitret i gull og speil. Lysekronene skinte som tusen små stjerner, og musikken fylte rommet med en glede som smittet. Kitty hadde gledet seg til denne kvelden i flere uker. Hun visste at Levin ville fri, men hun ventet på Vronskij. Vronskij, den mørke og vakre offiseren med blikk som lovet eventyr og spenning, langt borte fra det stille livet på en gård.

Men Vronskij så ikke på Kitty. Da Anna kom inn i kjolen sin som glitret som is i måneskinn, var det som om alle andre ble usynlige. Han danset med henne, og hun smilte. Ikke et stort smil, bare et lite et, som om hun visste noe ingen andre visste, en hemmelighet som bare hørte dem til.

Kitty sto alene ved veggen, med fingrene som krampaktig holdt i viften. Hun så hvordan Vronskij fulgte Anna med øynene, hvordan han bøyde seg mot henne og hvisket noe som fikk Anna til å se ned. Noe knuste inne i Kitty, men hun greide å smile da moren kom bort. Da Anna så på henne på vei ut, var det et blikk som ba om unnskyldning, men Kitty vendte seg bort.

Levin satt hjemme og så ut i mørket gjennom vinduet. Han hadde ikke fått sagt det han skulle. Nå var det for sent.

Anna våknet med en klump i magen som ikke ville forsvinne. Hun hadde lagt merke til Vronskij på ballet, og hun hadde likt det – mer enn hun burde. Det skremte henne. Hun var gift med Karenin, en alvorlig mann som jobbet i regjeringen og sjelden lo. De hadde en sønn, Seryozha, som var alt for henne, lyset i hverdagen. Likevel hadde hun kjent noe hun ikke burde kjenne, en rødming i kinnene, en ekstra varme i blodet.

Hun prøvde å tenke på Seryozha, på den lille gutten som ventet hjemme i Petersburg. Hun prøvde å tenke på Karenin som en god ektemann, på tryggheten han ga. Men da hun hørte stemmen til Vronskij i gangen, glemte hun alt rundt seg.

Han kom for å si farvel. Det var høflig og kort, men mens de sto der i døråpningen, sa han noe som fikk henne til å dirre. «Jeg kan ikke la være å tenke på Dem,» sa han lavt. «Det er som om alt annet er meningsløst når De ikke er der.»

Anna vendte seg bort. «Gå,» sa hun. «Vær så snill, gå.» Stemmen skalv.

Men hun visste at hun ikke mente det. Ikke egentlig.

Levin reiste hjem til gården sin i landet. Der var alt enklere, mer håndgripelig. Markene lå grønne og bølgende, og hestene ventet på ham i stallen. Han likte å jobbe med hendene, å føle jord under neglene og tretthet i kroppen om kvelden. Det var bedre enn å sitte i en stue og kjenne seg liten og mislykket.

Han tenkte på Kitty og ble trist. Hun skulle giftes med Vronskij, trodde han. Alle sa det, og ryktene svirret som fluer. Men Levin visste at han måtte finne ro i seg selv, uansett hva som skjedde med henne. Han gikk ut i skogen og satte seg på en stubbe. Fuglene kvitret, og vinden blåste gjennom trærne. Her var alt som det skulle være, i en evig syklus av vekst og hvile.

Men det varte ikke lenge. Broren Nikolai kom på besøk, mager og blek og full av bitre ord som sved. Han snakket om urettferdighet og død, og Levin følte seg dratt ned igjen i mørket. Livet var så vanskelig, så uforutsigbart. Han visste ikke hva han skulle tro lenger.

Han så opp på himmelen gjennom løvverket og ba en stille bønn. Ikke om Kitty, men om fred.

Dolly og Anna satt på terrassen. Solen gikk ned i et hav av oransje og rosa, og barna lekte i hagen med høye latterrop. Dolly så på Anna og merket at noe var annerledes. Anna var fjern, som om hun så på noe langt borte som ingen andre kunne se.

«Hva er det?» spurte Dolly forsiktig og la hånden på Annas arm.

Anna ristet på hodet. «Ingenting. Jeg er bare trøtt.» Hun prøvde å smile, men det nådde ikke øynene.

Men det var ikke sant. Anna tenkte på Vronskij. Hun hadde sett ham igjen, og han hadde sagt at han skulle følge etter henne til Petersburg. Hun visste at hun burde si nei, at hun burde være fornøyd med det hun hadde. Likevel satt ordene hans fast i henne som torner, og hun kunne ikke rive dem løs.

«Jeg må hjem,» sa hun plutselig og reiste seg. «Til Seryozha. Han venter på meg.»

Dolly nikket, men hun så at Anna løy. Det var noe i blikket hennes som ikke stemte, en skygge som ikke hørte hjemme i den varme kvelden.

Den kvelden pakket Anna kofferten med raske bevegelser. Hun visste at hun reiste mot noe farlig, men hun kunne ikke snu.

På toget mot Petersburg satt Anna og så ut av vinduet. Landskapet fløy forbi i en grønn og brun stripe. Hun prøvde å lese i en bok, men ordene ga ingen mening. De svømte foran øynene hennes. Plutselig slo toget hardt, og hun hørte et skrik. En mann hadde falt under hjulene. Det var en forferdelig ulykke, og noen hvisket at mannen ikke hadde overlevd.

Anna ble likblek. «Det er et dårlig tegn,» sa hun til seg selv og grep hardt i setet.

Da toget stanset, gikk hun ut på perrongen. Dampen lå tett rundt henne. Der sto Vronskij. Han hadde reist samme vei. Han så på henne med et blikk som sa alt – lengsel, besluttsomhet, kjærlighet.

«Jeg måtte,» sa han. «Jeg kunne ikke la Dem reise alene.»

Anna ville si nei, ville gå videre, men beina beveget seg ikke. De sto der, omgitt av damp og fremmede mennesker, og verden rundt dem forsvant til et fjernt sus.

«Jeg er redd,» hvisket Anna og så ned.

«Ikke vær redd,» svarte Vronskij og tok et skritt nærmere. «Jeg er her.»

I Petersburg ventet Karenin på stasjonen. Han sto på perrongen med et stivt smil og tok imot Anna med en kort hilsen. «Godt å se deg,» sa han, men stemmen var flat som et papir. Han spurte ikke om reisen eller hvordan hun hadde det. Han snakket om arbeid og møter, om ting som måtte gjøres. Ingenting om savn.

Hjemme løp Seryozha mot henne. «Mamma! Mamma!» Han kastet seg rundt halsen hennes. Hun løftet ham opp og kjente tårene presse på. Han var så liten, så varm. Hvordan kunne hun være redd når han var her?

Men da hun la seg den kvelden, kom tankene tilbake. Vronskij var i byen. Hun visste det. Bare om noen gater unna, kanskje i samme gate.

Karenin sov ved siden av henne, stille og tung som en stein. Hun så på ham i mørket og kjente ingenting. Bare ensomhet og tomhet.

Dagen etter gikk hun ut. Hun sa at hun skulle handle, men i stedet gikk hun til parken. Hun visste at han ville være der. Og han var det, ventende under et tre.