Jorden rundt på 80 dager for 12 år

Phileas Fogg var en mann som levde som et urverk. Han bodde i Saville Row, drakk teen sin på minuttet og sa bare det som måtte sies. Den morgenen ga han tjeneren sin avskjed for å ha varmet bartevannet to grader for mye. Inn kom en ny mann – Jean Passepartout – en franskmann med mange liv bak seg: akrobat, brannmann, sanger, gymnastikklærer. Nå ønsket han fred. Han så på Foggs stille hus og tenkte at her kunne hjertet endelig få puste i takt med klokkene.

Samme kveld i Reform Club spilte Fogg whist og hørte snakk om et dristig bankran i Bank of England. 55 000 pund borte – som om pengene hadde fått vinger. De diskuterte også hvor raskt verden var blitt: telegraf, dampskip, jernbane. Noen sa på spøk at man nå kunne reise jorden rundt på tre måneder. Fogg løftet så vidt et øyenbryn og sa: «På åtti dager.» Latter rundt bordet. Fogg svarte rolig at han var villig til å satse 20 000 pund på at han kunne klare det. Ruten var klar i hodet hans: London – Suez – Bombay – Calcutta – Hongkong – Yokohama – San Francisco – New York – London. Lørdag 21. desember klokken kvart på ni skulle han stå i klubbens salong igjen.

Han fullførte spillet, gikk hjem, og ba Passepartout pakke. To skjorter, tre par strømper, en regnfrakk og teppebag var nok. Idet de forlot huset, kom Passepartout på gassen som sto og brant i Foggs rom. Den brant videre – på hans herres regning. På stasjonen ga Fogg diskret sin gevinst fra whist til en tiggerkvinne og steg i toget til Dover. Planen var i gang.

Avisene våknet. London lo, diskuterte og satte odds. Noen kalte Fogg en tosk; andre heiet i hemmelighet. Fem dager senere hvisket et telegram om en ny vri: En detektiv ved navn Fix, stasjonert langs ruten, mente selve bankraneren var funnet. Signalementet, roen, kontantene – alt passet skummelt godt på en viss Phileas Fogg. Men Fogg leste ingen aviser. Han holdt seg til notisboken sin: Tider, båter, tog. Ikke ett minutt å avvike.

Dampskipet Mongolia bar ham og Passepartout til Suez over et felt av blått stål. Vinden var sterk, men Foggs rutine var sterkere: fire måltider, noen runder whist, en ubevegelig høflighet. Han fikk passet visert hos den britiske konsulen uten oppstyr. Passepartout møtte derimot en liten, stram mann ved kaien – Fix – som smilte akkurat når franskmannen smilte, og lyttet mer enn han talte. Fix fikk vite at Fogg reiste med mye kontanter og at han betalte generøst for tidlig ankomst. Mistanken lirket seg enda mer på plass. Han sendte anmodning om arrestordre videre og gikk om bord, like stille som en skygge.

I Aden og videre østover fortsatte livet om bord som klokkeslag. Passepartout trivdes, spilte litt munnspill og hadde svar på alt, mens Fix aldri var langt unna – vennlig nok, men med øyne som forsvant hver gang noen så dem inn. Fogg merket ingenting, eller brydde seg ikke. Tiden var hans eneste fiende.

Bombay, den 20. oktober. Fogg gikk i land som om han gikk fra stue til forgård. Han styrte kursen rett mot stasjonen. Passepartout derimot ble stående og gape ved Malabar Hill, for så å snuble inn i en pagode – med skoene på. Prester ropte. Han ble jaget ut, slo nesten saltomortale, og kom til toget i siste sekund, uten hatt og uten verdighet. «Måtte dette ikke skje igjen,» sa Fogg kort.

De delte kupe med Sir Francis Cromarty, en britisk brigader med lune øyne som studerte Fogg som et merkelig, men fascinerende dyr. Toget suste østover til Kholby – og stanset. Her var sporet ikke ferdig. Mellom dem og Allahabad lå jungel og støv i femti mils dybde. Kjøretøyene var for få, ponni og kjerre revet bort. Fogg vurderte kort og kjøpte en elefant – Kiouni – for en urimelig sum. En ung parse ble hyrt som fører. De steg opp i howdahen, bandt bagasjen fast, og forsvant inn i det grønne havet.

I skyggen av digre trær, til lyden av fugler som skar luften som piler, vugget Kiouni dem fram. Sir Francis lo da Passepartout ble bestevenn med snabelen. Fogg sa lite, men holdt blikket mot øst. Det var timer å hente, timer å miste. Kiouni pustet, og verden bar dem.

Midt i krattet kom en prosesjon. Mennesker i hvite klær, fakirer, prester, en palankin og – en gudinne i blodrødt. På en slags trone lå en død rajah, stiv og staselig. Ved siden av ham en ung kvinne i opiumsøvn. Sir Francis hvisket at hun skulle brennes ved daggry. Skikken kaltes suttee. Aouda het hun, en parse med utdanning og fremtid – om noen våget å gi henne den.

«Vi må redde henne,» sa Sir Francis. Fogg så på himmelen som om den var en klokke. «Jeg har tolv timer å avse,» svarte han. De tre la en plan. Ved pagoden i Pillaji listet de seg fram i natten. Vaktene drakk, men voktet også; murene var harde. Tiden rant. Da første flamme kysset veden, og sangen steg, lå Aouda bundet ved den døde. Da skjedde det umulige: Rajahen reiste seg, tok henne i armene og gikk ned fra bålet. Munnene åpnet seg. Folk kastet seg til jorden. «La oss dra,» sa den døde, og røsten var Passepartouts.

Pilene kom først, så kulene. Kiouni tråkket som torden, jungelen lukket seg. Sir Francis skar tauet, Fogg dekket med sin kropp. En kule stjal et hjørne av Foggs hatt. De forsvant.

Ved Allahabad var jernbanen hel igjen. Elefanten fikk klapp og sukkertøy. Fogg betalte guiden mer enn avtalte penger, og ga ham Kiouni. «Jeg har betalt for din tjeneste, ikke for din hengivenhet,» sa han. Snabelen løftet seg som om dyr forstår fortjeneste.

Aouda våknet sakte til et liv hun ikke lenger eide. Skammen over å være reddet forandret seg til lettelse, og lettelsen til frykt igjen. Hvor kunne hun være trygg? Fogg bestemte raskt: Han ville føre henne til Hongkong, der hun trolig hadde en rik slektning – Mr. Jeejeeh – som kunne beskytte henne. Sir Francis steg av i Benares og tok avskjed med et blikk der man kunne lese både beundring og undring. Hvem var denne mannen som talte i minutter og handlet i redning?

I Calcutta ble de stoppet på perrongen. En rettssal. Tre brahminer. En anklage: vanhelligelse i en pagode. Bevis: et par sko. «Mine!» sukket Passepartout. Dom: bot og fengsel. I hjørnet skinte Fix' øyne. Endelig en forsinkelse som kunne åpne døren for en arrestordre. Fogg la rolig tusenpundsedler på bordet. Kausjon. Fem minutter senere gikk de om bord i Rangoon mot Hongkong. To tusen pund brukt for å spare tid – og kanskje noe mer.

Havet åpnet seg bredt. På Rangoon gikk dagene i sving: vind fra nordvest, rullende bølger, skyer som jaget hverandre som gutter på en mark. Fogg forble høflig og nøyaktig. Han var vennlig mot Aouda uten å be om blikk tilbake. Hun var trygg ved siden av ham og kjente en ny varme i brystet – en som ikke skremte. Passepartout, som sjelden kunne tie, fortalte henne i et hjørne av dekk hvordan hans herre bare gjorde det som var vanskelig som om det var enkelt. Fix, derimot, var stiv som kommisjonen i lomma. Han så Fogg handle pent, og det gjorde vondt i mistanken.

Rangoon kom for sent, så plutselig tidlig, som om været selv ikke kunne bestemme seg. De ankom Hongkong ett døgn etter skjema, men i tide til neste båt. Fogg tok Aouda til Club Hotel – hvite duker, rolige klokker – og gikk for å finne Mr. Jeejeeh. Han var reist til Europa. «Hva bør jeg nå gjøre?» spurte Aouda stille. «Reise videre til Europa,» svarte Fogg. Passepartout fikk beskjed: tre billetter på Carnatic, som skulle gå neste morgen.

Passepartout løp mot kaien. Der stod Fix. Arrestordren var fortsatt ikke kommet. Da Fogg forlot britisk jord, ville loven miste grepet. De gikk til rederikontoret: Carnatic var fremskyndet, skulle seile samme kveld. Passepartout pustet ut. Han gjorde sin feil da: Han gikk med Fix inn i et opiumshus – et rom der søvnen henger som tunge gardiner, og navn forsvinner.

Fix så ham i øynene og valgte for en gangs skyld hele sannheten. Han var detektiv. Han mistenkte Fogg for bankranet i London. Han trengte bare noen dagers forsinkelse for å legge hånden på ham på britisk jord. Han tilbød franskmannen penger for å hjelpe til. Passepartout så inn i to speil: en tyv i tåke, og en mann som hadde båret en fremmed kvinne ut av ild. Han skjøv fra seg bestikkelsen. «Det finnes brød jeg ikke spiser,» sa han. Fix nikket nesten høflig. Så sørget han for at opiumspipen fant sin vei. Da Passepartout sov, gikk Carnatic. Med ham om bord.

Fogg og Aouda sto ved kaien neste morgen. Ingenting. «Kanskje gikk han om bord?» foreslo Fix. Fogg sa lite, men øynene hans målte verden for nye muligheter. Han møtte skipper John Bunsby, eier av den raske pilotbåten Tankadere. Yokohama var for langt, men Shanghai – der en amerikansk båt til San Francisco skulle legge til – kunne være mulig. «Hundre pund per dag, to hundre ekstra om vi rekker det,» sa Fogg. «Enig,» svarte Bunsby. Avgang om en time.

Aouda kjente en knute i halsen. «Og Passepartout?» Fogg hadde allerede gitt beskjed til politi og konsulat, lagt igjen beskrivelser og funnpenger. «Vi gjør det vi kan,» sa han. Fix ble med, som en mann som ikke helt husker hvorfor han dro i gang alt dette, men som ikke lenger kan gå i land.

Tankadere skjøt ut fra Hongkongs brygger. Den skar sjøen som en kniv. Vind og regn vekslet; masten sang. Under dekk, i en trang kabin, telte Fix timer som en fange, mens Fogg på dekk leste verden etter streker i horisonten. Aouda holdt seg nær, glad for stemmen hans, selv når den bare sa «nå». Kaptein Bunsby styrte som om han snakket med havet.

Uværet blåste seg opp. Båten tok vann, men var bygget for fart, ikke frykt. Da de nærmet seg elvemunningen mot Shanghai, lå en tykk tåke som en vegg. Bunsby lyttet. Et dunk svar: et stort skip i nærheten. De fyrte av kanon for å varsle, svarte med flagg og ropte seg hese. Den amerikanske damperen endret kurs, tok dem opp, og la videre mot Yokohama med sin egen rytme. Fogg hadde kappseilt med været – og vunnet en dag.

Yokohama åpnet seg som en vifte: farger, markeder, små trommer, barn som lo. Fogg og Aouda gikk i land for å lete etter Passepartout. Konsulatet? Ingenting. Havnen? Ingen fransk hatt. Penger ble lagt i annonser, beskrivelser spredt. De gikk gjennom smug og basarer, snakket med sjøfolk og portere. Lettet over å være på spor, men bekymret for hvor langt sporet hadde løpt.

Passepartout våknet under et lavt tak. Opiumståken var borte; pengene også. Carnatic hadde satt ham i land i Yokohama halvsyk, og han hadde reddet seg med dagsarbeid og en tom mage. Når alt annet brister, har klovner alltid arbeid. Han ble med i et japansk reisefølge med dansere og akrobater. Det var nesten som å komme hjem til sin egen kropp igjen.

En ettermiddag marsjerte truppen i parade for å lokke publikum. Trommene lød. En fransk mann stilte seg på hendene. Fogg stoppet. Aouda også. De kjente den overivrige vinken som bare én person i verden kunne finne på. «Passepartout!» ropte de. Tre hoder møttes midt i gaten. Folk klappet og lo. For de tre var verden plutselig hel igjen.

Gleden fikk ikke lov til å stjele for mye tid. Dagen etter gikk de om bord i den amerikanske damperen General Grant over Stillehavet mot San Francisco. Fix kom også, merkelig nok, som en mann som både frykter og trenger slutt. Ute på det store vannet løftet hvaler ryggene sine som mørke øyer. Sjøfugler skar i lufta. Nettene var tunge og klare.

En kveld banket Fix på Foggs lugar. Han ba om et ord – ærlig. Han sa han var detektiv. At han hadde mistenkt Fogg for bankranet. At han hadde forsøkt å stoppe ham underveis. At han, nå, ikke ville gripe Fogg før de sto på britisk jord. Han ba ikke om tilgivelse, men om lov til å følge med. Fogg lyttet med det samme uforanderlige ansiktet. «Gjør som De vil,» sa han. Det var alt.

Aouda merket at noe i Fogg strammet og slapp igjen. Passepartout gikk runder på dekk som en hund som lærer nytt spor, og lovet seg i hemmelighet at han aldri skulle la sin herre være alene igjen. Timer ble til dager. Kartet krympet havet.

San Francisco kastet opp damp og lyder. Gater med vogner, politikerskrik, flagg. En mann med stor stemme – oberst Proctor – trengte seg fram og kranglet seg rød. Passepartout svarte litt for friskt, og plutselig var en slåsskamp i gang. Fogg, som sjelden lot seg dra ned av andres uro, fant seg likevel stående mellom sin tjener og et nevntropp. Det ble blåmerker, men også en slags respekt. De ristet støv av jakker og gikk videre. Toget til New York ventet ikke på krangler.

Amerika sprakk opp i bilder langs vinduene: prærie som et hav uten bølger. Bisonflokker som skygger i bevegelse. Snø som pustet ved fjellene. Først nær Medicine Bow sto toget stille ved en bro som humpet av alder. Ingen tid å bygge nytt. Ingen vei utenom. Lokomotivføreren bestemte seg: fart over – eller aldri over. De holdt pusten. Toget hoppet, skrek i skinnene, og landet helt. Broen falt sammen bak dem som et korttriks. Passepartout jublet så høyt at selv Fogg måtte gjemme et smil i slipset.

På slettene kuttet vinden som kniver. Toget peip av glede da det raste, men gledens lyd forsvant brått en ettermiddag. Det kom skudd. Siouxkrigere nærmet seg i flokker på raske hester. Toget ble stormet, passasjerer ropte, dører smalt. Passepartout, som hadde klatret på taket for å trekke i en brems som hadde satt seg fast, ble feid av som et løv. Han forsvant i en klump av menn og hester.

Toget stanset ved Fort Kearney med en byks av panikk. Fogg gikk rolig av, men blikket hans var ikke lenger bare en klokke. Soldater ble samlet. Sirener fantes ikke i prærien, bare støv og bestemthet. Fogg meldte seg frivillig til redningsstyrken. Aouda grep hånden hans og slapp. Hun sa ingenting; hun visste at slike menn ikke ombestemmes når andre trenger dem.

De red ut. Timer gikk. De kom tilbake med flere blødende og forslåtte – og Passepartout, sliten, med et skrubbsår over øyet og et smil som gikk hele veien rundt. Toget hadde gått. Tiden også. Men mennesket var reddet.

Planene brøt sammen, men Fogg bygde nye. Fra Fort Kearney fantes ingen tog i rute som kunne hjelpe. En jeger med skjegg og et glimt i øyet kom fram med en rar vogn – en slede med seil. Vinden var riktig. Sleden suste over snøen som et skip på hvitt hav. De frøs, lo, holdt fast, og lyttet til treverket som sang. Fix la sin mistanke i lomma og ble med. Nå var målet felles.

Omaha. De rakk et tog videre til Chicago, og der byttet de igjen, som sjonglører med biljettstubber i hendene. Lokomotivet hamret østover. Da de sto i New York, var havnen grå og tom for det skipet de skulle hatt: damperen til Liverpool hadde gått samme morgen. Åtti dager var ikke romslige nok for feilsteg.

Fogg blunket ikke. Han fant en kaptein ved navn Andrew Speedy, eier av dampskipet Henrietta. Han var grov, mistenksom og glad i sitt eget dekk. Fogg ville chartre skipet til Bordeaux. Penger myknet stemmen til kapteinen. De gikk om bord med en plan som snart skulle endre seg med været.

Henrietta brummet ut i grålysning. Først gikk alt etter avtalen. Havet var tungt, men skipet holdt. Kaptein Speedy voktet som en hund, men seddelbunter får selv sta hunder til å lystre nye ord. Da kullbeholdningen minket, kom Foggs neste beregning. Han kjøpte hele skipet midt på havet. Kapteinen ble stuet vekk med mat og forbannelser som ikke virket. Mannskapet så på hverandre og valgte pengene og kursen.

«Mot Liverpool,» sa Fogg. Kursen pekte hjemover. Da kullet tok slutt, beordret han treverket brutt opp: benker, relinger, mastens kledning – alt som kunne brenne uten å senke dem med det samme. Sjøen luktet tre og røyk. Aouda sto ved siden av ham da han så skroget bar seg videre på sin egen smerte.

De siktet kyst. I mørket lyste en lanterne i Queenstown. De veltet i land som skipbrudne som likevel hadde kontroll. Postbåten til Dublin gikk, og med den dro de, tre mennesker og en detektiv som ikke lenger liknet bildet han bar av seg selv.

Fra Dublin til Liverpool gikk det raskt. Men ved kaikanten i Liverpool sto Fix, med blank lue og tørre lepper. Dokumentet hans hadde endelig kommet. «Mr. Fogg, De er arrestert i Hennes Majestets navn,» sa han. Passepartout spratt frem, men Fogg løftet hånden. Han gikk inn i arresten uten dramatikk, med det samme rolig alvoret han tok te med.

Aouda satt utenfor, kald helt inn i stemmen. Timene gikk som bly. Neste ettermiddag hastet en betjent inn til Fix: Bankraneren var tatt – en mann som hadde forkledd seg som prest – på vei til Edinburgh. Fix ble hvitere enn papir. Han løp. Døren ble åpnet. «Jeg ber om tilgivelse,» stammet han. «Jeg var i tjeneste. Jeg tok feil.»

Fogg sa ingenting. Han gikk ut, bestilte en vogn, og ble kjørt til stasjonen. Toget til London var allerede gått. Han hadde mistet den siste forbindelsen. Alt stod nå på et mirakel – eller en regnefeil.

London var vinterkald da de endelig kom frem. Klokken var forbi. Det var søndag, trodde de, og åtti dager hadde gått. Fogg gikk av toget stillere enn noen gang. Han steg inn i drosjen uten å se på noen. I Saville Row sto det litt støv på foggiske regler. Han satte seg i stolen sin. Han hadde tapt. 20 000 pund, ære, latter rundt whistbordet – alt vasket i grått.

Passepartout gikk rundt i rommene uten å vite hva han skulle gjøre med hendene. Aouda sto ved peisen. Hun så på mannen som hadde holdt henne i live uten å kreve henne for det, og som nå satt som en mann uten land. Hun gikk stille bort og hvisket at hun skyldte ham mer enn hun kunne betale. Han ristet på hodet. Hun spurte, like stille, om han ville at hun ble. Om hun – om han – kanskje skulle våge seg på noe nytt, sammen?

Fogg løftet blikket. Det var ikke lenger is i det. «Ja,» sa han, som om ordet aldri hadde eksistert før. Han ba Passepartout finne en prest og gjøre en avtale for i morgen. Imens tok han Aoudas hånd. Noe i rommet ble nytt.

Morgenen etter spurtet Passepartout ut i kald luft. Han sprang til presten – som så forvirret opp da franskmannen forlangte en vielse mandag. «Mandag?» sa presten. «Men i dag er lørdag.»

Passepartout ble stående som et spørsmålstegn. Han så på klokken, på kalenderen, på mannen. Sakte begynte hjernen å justere verden. Rundt jorden mot øst vinner man en dag – uten å merke det – fordi man reiser mot solen og legger kvelder tettere. I løpet av åtti dager hadde de reist gjennom så mange tidssoner at de hadde vunnet et helt døgn. De andre i London hadde lørdag, ikke søndag.

Han satte av gårde som om han var tilbake i sirkuset. Hjertet slo hurtig, bena bar ham som om det gjaldt mer enn alt – for det gjorde det. Inn døren. Opp trappen. «Mr. Fogg! Det er lørdag!» ropte han. Fogg reiste seg. Han så på klokken. Kvart over åtte. Kvart på ni skulle han være i Reform Club.

Hatten ble tatt. Frakken kom på. Drosjen sto klar som en hund som har hørt navnet sitt. London var tett av vogner og latter fra puber, men vognmannen fant en ledig stripe. Fogg sa ikke ett ord. Passepartout holdt pusten, så slapp den igjen i små skvulp. Aouda knuget hans hånd.

Reform Club var lys og lav stemme. Noen herrer sto ved kaminen og talte rolig. Klokken var 8.40 da dørene åpnet seg. 8.43 da et stillegående par sko krysset teppet. 8.44 da noen snudde seg. 8.45, kvart på ni, sto Phileas Fogg i salongen.

Et øyeblikk skjedde ingenting. Så løftet en av herrene på nesebrillen og sa – Mr. Fogg? I samme bevegelse falt det en stillhet som bare høres når en hel fantasiverden må gi opp å le av noe. Fogg bøyde lett hodet. «Her er jeg,» sa han.

Penger byttet hender i London de neste timene, men ikke i Foggs salong. Han gikk hjem med Aouda ved armen. I drosjen satt Passepartout og smilte så vidt det var mulig for et menneske uten å skade kinnene. Fix, som ikke turte å møte dem i klubben, sto senere utenfor huset i Saville Row, uten hatt. Han banket ikke på. Han skrev en lapp. «Unnskyld.» Den ble liggende i lomma.

Fogg satt ved frokostbordet neste morgen og fortsatte sin vane: te og brød. Men ved bordet satt også Aouda. Hun var ikke redning lenger, men fremtid. Han delte gevinsten sin. En betydelig sum gikk til faste hender – til Passepartout som aldri igjen skulle bekymre seg om sko eller saltomortaler for lønnens skyld. En generøs donasjon fant veien til noen han aldri ville se igjen, fordi rettferdighet er sterkere når ingen ser på.

Hva gikk han egentlig rundt jorden for? For å vinne et veddemål – sa verden. For å finne en vei til sitt eget hjerte – kunne noen ha svart. Han hadde ikke forandret sine vaner stort. Han var fortsatt høflig, presis og stille. Men det fantes nå noe varmt mellom slagene i klokken.

Til slutt var alt enkelt å si, selv om det ikke hadde vært enkelt å leve: En mann som trodde han bare telte minutter, lærte at noen minutter teller mer enn penger. En kvinne som trodde hun var et forlatt navn, fant at navnet hennes kunne sies med kjærlighet. En tjener som trodde han søkte ro, fant et eventyr – og tok det med seg tilbake til et hjem. Og en detektiv som trodde han var helt, lærte at feil kan gjøre en mann mykere – hvis han lar dem.

Fogg vant veddemålet. Men ingen i det huset tvilte på at den største gevinsten var Aouda ved hans side og vennskapet som fulgte dem gjennom rom de nå delte. I stille stunder lo Passepartout fortsatt av hvordan en elefant hadde grepet ham om livet, og av at en død rajah en gang gikk ned fra en flamme for å bli levende igjen. Om kvelden kunne man høre klokkene fra Saville Row ringe mykt, nesten som før – bare med en ny tone. For i et hjørne sto en teppebag, alltid klar, og en gassflamme brant ikke lenger unødvendig alene.

Og i Reform Club? Noen spiller fortsatt whist, og av og til drister en av dem seg til å legge en skilling på om det går an å gjøre noe vanskelig i tide. Da smiler de gamle tjenerne litt og sier: Det kommer an på hvem som drar. Hvis han heter Phileas Fogg – ja.