TidsmaskinenAlderstilpasset version

Jeg skal fortelle dere en historie slik jeg hørte den, og slik jeg så restene av den med mine egne øyne. Det begynte en kveld i huset til vennen min, han vi pleide å kalle Tidsreisende fordi han alltid snakket om tid som om den var noe man kunne skru på. Vi satt rundt et pent dekket bord med lam og grønnsaker, lys og flasker som dugget, da døren plutselig gikk opp.

Han kom inn støvete og skitten, med et blodig kutt i ansiktet og en haltende fot. Han sa ikke hei. Han gikk rett til bordet, grep et glass vin, drakk det, pekte på flasken og drakk et glass til. Fargen kom litt tilbake i kinnene. Han så på oss med et rart lite smil, som om han nettopp våknet fra en merkelig drøm.

«Hva i all verden har skjedd med deg?» spurte Doktoren. «Ikke la meg forstyrre dere,» sa Tidsreisende. «Jeg er bare sulten. Jeg skal vaske meg og kle meg, og så skal jeg forklare alt. Spar litt kjøtt til meg. Jeg lengter etter ordentlig mat.»

Han humpet ut, og jeg la merke til at han ikke hadde sko, bare fillete, blodige sokker. Døren lukket seg. Vi stirret på hverandre. Redaktøren, som alltid tenkte i avisspråk, mumlet: «Bemerkelsesverdig oppførsel av en fremstående vitenskapsmann.» Journalisten

lo og sa at dette måtte bli en god spalte. Jeg møtte blikket til Psykologen, og vi to delte samme tanke: Dette hadde noe å gjøre med tidsmaskinen han hadde vist oss tidligere, den rare, halvferdige saken med messingstenger, kvarts og elfenben som sto i laboratoriet hans. Da han kom tilbake, var han vasket og kledd, men fortsatt forkommen i ansiktet. «Fortell!» ropte Redaktøren. «En historie fra overimorgen! Hva skjer uka etter neste uke?» «Historien kan vente,» sa Tidsreisende. «Hent meg saltet.» Han spiste som en som hadde sultet i flere dager. Vi satt urolige. Jeg kjente at tusen spørsmål presset på, men jeg holdt munn. Til slutt skjøv han tallerkenen fra seg. «Unnskyld,» sa han. «Jeg hadde en… forbløffende tid. La oss gå inn i røykerommet. Jeg orker ikke argumentere i kveld, men jeg kan fortelle.» Vi flyttet oss. Lyset var dempet der inne, bare en liten lampe kastet en rund sirkel over ansiktet hans. «Ingen avbrytelser,» sa han, og vi lovet. «Det meste vil høres ut som løgn. Sånn får det være. Jeg dro fra laboratoriet mitt klokken fire i dag. Siden da… har jeg levd åtte dager. Slikt ingen menneske har levd før.» Han lente seg tilbake. Øynene hans var skarpe og trøtte på samme tid. «Maskinen sto nesten ferdig i går,» begynte han.

«En nikkelstang var en tomme for kort, så jeg fikk den laget om. I morges var alt klart. Jeg strammet alle skruer, la en dråpe olje på kvartsstaven, og satte meg i setet. Jeg kjente meg som en stakkar som holder en pistol mot hodet og lurer på hva som skjer ved neste klikk. Jeg tok startspaken i den ene hånden, stoppspaken i den andre. Jeg trykket på start… og nesten med en gang på stopp. Jeg syntes alt gynget, liksom falt. Rommet rundt meg så ut som før. Hadde ingenting skjedd? Så så jeg på klokken. For et øyeblikk siden sto den litt over ti. Nå var den nesten halv fire.» Han tok en slurk. «Jeg trakk pusten, bet tennene sammen, og dro startspaken helt fram. Laboratoriet ble uklart og grått. Fru Watchett kom inn og gikk ut, men så fort at hun var som en stripe. Natt og dag blafret som sorte og hvite vinger. Solen hoppet over himmelen som en gnist, og månen spant i sine faser. Alt ble til en vill, susende murring. Etter hvert forsvant laboratoriet, og jeg virket å sitte ute i det fri. Åser og trær vokste opp og svant igjen foran øynene mine. Årstidene skiftet så raskt at verden ble til et svevende teppe av grønt og hvitt. Først

var det forferdelig ubehagelig—som å være fanget i en berg-og-dalbane som aldri stopper. Men så blandet kvalmen seg med noe annet. Jeg ble fylt av en gal oppstemthet. Hva ville møte meg om jeg stoppet? Hvilke mennesker? Hvilke bygg? Jeg begynte å bli redd og nysgjerrig på samme tid. Men jeg hadde hele tiden tenkt på en fare: Hva om jeg stoppet inne i en vegg eller en stein? Så tett at atomene våre blandet seg og alt eksploderte? Det hadde jeg tenkt på mange ganger mens jeg bygde maskinen, men da var det en kald, fjern tanke. Nå satt jeg midt i det. Jeg sa til meg selv: Ikke stopp! Men så ble jeg irritert. Og som en tosk dro jeg i spaken brått tilbake.» Han gjorde en liten grimase. «Jeg fløy gjennom luften og landet på mykt gress. Et haglskur hveste rundt meg. Jeg satt ved siden av den veltede maskinen i en liten plen, omkranset av rhododendronbusker med lilla og mauve blomster som ble slått ned av haglet. Over buskene så jeg noe stort, hvitt. Da skuren lettet, så jeg at det var en statue. En gigantisk, vinget sfinks av hvit marmor på en sokkel av grønnirret bronse. Ansiktet vendte mot meg, med et svakt smil. Forvitret, som om den var syk.» Han sank

lavere i stolen, men stemmen var fast. «Jeg kjente et stikk av panikk. Hva ville komme til syne når regnet ga seg helt? Kanskje menneskene i denne tiden hatet rare, gamle vesener som meg? Kanskje de slo meg i hjel ved første blikk?

Jeg grep maskinen for å få den opp. Solen brøt frem. De store bygningene rundt meg viste seg, hvite og strålende av fukt. Haglet lå som perler i striper langs murene.

Jeg følte meg naken, som en fugl i klar luft som vet at en hauk sirkler der oppe. Jeg løftet maskinen—den slo haken min så jeg fikk dette kuttet—og var i ferd med å klatre opp igjen…»

Han dro hånden over arret på knoken. «…da jeg så dem.» Han smilte underlig.

«Det kom små hoder og skuldre frem fra buskene ved sfinksen. En liten skapning, kanskje fire fot høy, i en lilla tunika og sandaler, kom leende mot meg. Han var vakker som et porselensbarn, med krøllete hår og glatt bar hud. De andre fulgte etter. Jeg tok hendene fra maskinen.

Det var noe ved dem som virket ufarlig, nesten barnlig. De snakket i et mykt, kurrende språk. En kom og tok på hånden min, som for å kjenne om jeg var levende. Flere smilte, pekte og lo—ikke av ondskap, men sånn femåringer

ler av noe nytt.» Han lo kort. «De spurte meg, så godt de kunne, om jeg kom fra solen—i tordenværet! Da forsto jeg at disse menneskene, eller hva jeg skal kalle dem, ikke var mer lærde enn små barn. Der og da kjente jeg en skuffelse større enn stormen. Jeg hadde tenkt meg en fremtid full av klokere hoder, mer kunst, mer alt. I stedet sto det et dusin nysgjerrige barn omkring meg og laget tordendrønn med munnen.» Han trakk pusten. «Jeg tok likevel ikke sjanser. Før jeg lot dem røre maskinen, skrudde jeg løs de to små spakene som starter og stopper hele greia. Uten dem går den ikke, uansett hvor mye man dytter. Jeg la dem i lommen. Så lot jeg meg føre. De laget en krans av utrolig vakre blomster og hengte den rundt halsen min. Så vinket de meg til en enorm hall. Vi gikk inn under en rikt utskåret bue—selv utskjæringene var slitt og sprukne—og inn i en stor sal med mørke vegger og et gulv av hvitt metall, så slitt av generasjoners føtter at sporene lå som dype furer. Langs salen sto lave bord av polert stein, fulle av frukt i hauger. De satte seg på puter på gulvet og vinket meg til å gjøre det samme. Så spiste vi. Frukt,

bare frukt. Store, søte, ukjente frukter, og en spesiell melaktig en i trekantet skall som var min favoritt så lenge jeg var der. De kastet skall og stilker ned i runde hull i bordene. Alt var lek. Og alt var slitt. Vindusglass med fargerike mønstre var knust flere steder. Gardiner hang tunge av støv. Et hjørne av et marmorbord var brukket av. De bodde vakkert, men de brydde seg ikke om å reparere noe.» Vi så på ham. Han snakket enkelt, men jeg merket hvordan han svelget noen ganger. «Jeg bestemte meg for å lære språket deres, i det minste noen ord. Jeg pekte på en frukt og laget lyder. De lo. En lyshåret liten en forsto til slutt hva jeg ville og sa navnet. Det var som å undervise i barnehagen, bare at jeg var eleven. Jeg lærte et tyvetall navn den første dagen, og ordet for 'å spise'. Men de ble fort slitne av meg. De var de mest lett utmattede menneskene jeg har møtt. De kom ilende, lo og pekte, og forsvant igjen. Snart satt jeg alene i den store salen. Jeg gikk ut igjen, og kvelden var stille og varm.» Han beskrev landskapet rolig, nesten drømmende. «Verden var frodig og grønn. Themsen var der, men ikke der den er i vår tid. Det

var ingen små hus, ingen hytter. Bare store, palassaktige bygninger mellom tette områder med busker, blomster og lave, sprø bregner i trestørrelse. Ingen hekker, ingen tegn på eiendom. Hele landet var som en stor park. Jeg sa for meg selv: 'Kommunisme', og trodde jeg forsto. Jeg oppdaget også at folkene, disse små, ikke var menn og kvinner slik vi er. Alle var like i klær og kropp. Barna var bare mindre kopier av de voksne. Kjønnsforskjellene så ut som de nesten hadde forsvunnet. Hvorfor? Jeg tenkte: Hvis verden er helt trygg, hvis ingen må slite, hvis ingen trenger å beskytte barna mot farer, forsvinner mye av det som former familier og forskjeller. I trygghet blir ting mykere. Trygghet premierer svakhet. Det som en gang var styrke, blir overflødig.» Han så opp, og i ansiktet var det både sorg og en slags sta glede. «Jeg syntes jeg så menneskehetens solnedgang i den røde kveldshimmelen.» Han ble stille et øyeblikk, som om han hørte noe langt borte. «Så gikk jeg for å sove. Jeg sov ikke. Jeg så opp på månen—stor, gul—og på den hvite sfinksen som glinset på sin bronse-sokkel. Jeg dro blikket mitt tilbake til den lille plenen der Tidsmaskinen sto. Hjertet mitt stanset. Plenen var tom. Maskinen var borte.» Jeg husker hvordan pipa hans skalv mellom

fingrene da han fortalte dette. «Jeg sprang ned bakken, falt og skar meg, reiste meg og sprang igjen. Jeg ropte, men ingen svarte. Jeg fant bare en revet fure i torven der maskinen hadde stått. Jeg lette i busker, slo med knyttnevene til de blødde. Jeg løp inn i den store hallen, falt over et lavt steinbord og slo skinneleggen. Jeg tente en fyrstikk—de hadde glemt fyrstikker der—og brølte som et barn: 'Hvor er Tidsmaskinen min?' De små som sov der, spratt forferdet opp, noen lo nervøst, de fleste så forferdet ut. Da jeg så ansiktene deres, forsto jeg plutselig hvor dum jeg var. Jeg skremte de eneste skapningene som kunne hjelpe meg. Jeg løp ut igjen under månen. Til slutt sank jeg sammen ved sfinksen og gråt. Da jeg våknet, var det dag og spurver hoppet på gresset foran meg.» Han gned hendene som om han igjen kjente morgenkulden. «I dagslyset tenkte jeg klart. Kanskje maskinen ikke var ødelagt. Kanskje den var gjemt. Hvor? Bronse-sokkelen til sfinksen var hul. Jeg banket på panelene. Ingen håndtak, ingen nøkkelhull. Men jeg var sikker: Maskinen var innenfor. Jeg vinket til noen av de små jeg kjente. Da jeg pekte på sokkelen og mimet at jeg ville åpne, fikk de et uttrykk som er vanskelig å beskrive—som en høflig kvinne

som plutselig blir utsatt for noe grovt. De snudde og gikk. Jeg prøvde igjen. Han i hvitt fikk samme ansikt og rygget. Jeg ble sint, grep ham i kappen ved halsen og dro ham mot sokkelen. Da så jeg skrekken i øynene hans og slapp. Jeg hentet en stein og hamret på bronsepanelene så irren drysset i små skyer av grønt støv. Ingen kom. Jeg så dem bare på avstand i bakkene, små, lyse prikker som holdt seg unna. Til slutt lo jeg av meg selv. Hvis jeg skulle få maskinen tilbake, måtte jeg slutte å hamre på døren til et mysterium. Jeg måtte lære denne verden og finne de rette nøklene.» Han trakk et lite smil. «Det hjalp at jeg reddet en av dem fra å drukne. De badet ofte i elven. Den lille fikk krampe og fløt ut. Ingen gjorde noe. Ingen engang ropte. Jeg kastet av meg klærne, vasset ut, tok henne og dro henne i land. Jeg gnidde lemmene hennes til hun kom til seg selv. Jeg tenkte ikke de kom til å bry seg, men på ettermiddagen fant hun meg. Hun het Weena. Hun hadde laget en krans bare til meg. Hun lo da hun så meg, hang kransen på meg, tok hendene mine og kysset dem. Det var så barnslig og så

ekte at noe smeltet inne i meg. Fra den dagen ville hun aldri være langt fra meg. Hun løp etter meg, hun ble lei seg når jeg gikk, hun satte blomster i lommene mine—hun hadde bestemt at lommene mine var vaser. Jeg lo av det hver gang. Hun sovnet ofte på armen min om natten. Og hun lærte meg, uten å mene det, noe viktig: disse små var ikke helt uten frykt. De var skrekkslagne for mørket.» Han ble mørkere i stemmen. «En morgen var jeg ute ved soloppgang. I det grå, bleke lyset så jeg hvite skikkelser på åssiden, like ved ruinene. En eller to ganger syntes jeg de bar på noe mørkt. De beveget seg lydløst, og forsvant i buskene. Senere, i et smalt galleri i en ruin, sto jeg i stummeste mørke og så to øyne lyse i lyset bak meg. Noe mykt strøk ved hånden min. En hvit, liten, apelignende skapning, med store grå-røde øyne og fint hår langs hodet og ryggen—den løp forbi meg, snublet så vidt, og smatt inn i skyggen. Jeg fant en av disse brønn-åpningene i gulvet, halvdekket av en søyle. Jeg tente en fyrstikk og lyste ned. Langs veggen var det metallbøyler, som en stige. Jeg så det lille hvite vesenet klatre nedover og stirre opp på meg.

Fyrstikken sved fingrene mine og falt. Da jeg tente en ny, var den borte.» Han la hendene i fanget.

«Der, ved kantene av den brønnen, skjønte jeg noe forferdelig. Menneskene hadde delt seg. Eloiene—de vakre, barnslige vesenene i dagslyset, de som bare spiste frukt og danset og sov i hauger om natten—de var bare én gren. Under jorden fantes en annen gren: Morlockene.

Bleke som fisk fra grotter. Store øyne som ikke tålte lys. Skuldrene litt krumme av å gå i tunneler. Fingre som kjente seg frem i mørket. De kom sjelden opp, og da snublet de i solskinnet.

Og overalt var disse runde brønnene, tårnene som dirret i solen, den jevne vinden som trakk ned: ventilasjon. Under oss lå en hel verden av haller og maskiner, og der ble arbeidet gjort som holdt Oververdenen i gang. Ingen i Oververdenen brydde seg eller forsto det. De hadde levd for lenge uten å måtte vite.»

Han trakk fram en teori så klar at selv jeg fulgte den. «En gang for lenge siden, tenkte jeg, delte menneskene seg i rike og fattige. De rike stengte mer og mer land for seg selv, jaget de andre under jorden for å jobbe. De bygde tunneler og fabrikker, og etter hvert ble de underjordiske tilpasset mørket. Og de overjordiske ble myke og

små, vakre og… nytteløse. Dette var min første tanke. Jeg trodde den forklarte alt. Men snart kom noe som gjorde meg mer redd enn før.» Han stirret på røyken fra pipen som om den formet figurene han snakket om. «Jeg bestemte meg for å gå ned i en av brønnene. Weena gråt og tryglet meg om å la være. Jeg gikk likevel. Røret var trangt, metallbøylene små. Ved et sted bøyde en bøyel seg, og jeg vaklet. Jeg ropte opp, og i det uskyldige, lille, runde ansiktet øverst i lyssirkelen trodde jeg å se ren fortvilelse. Jeg fortsatte.» Vi sa ingenting. Jeg kjente nakkehårene reise seg. «Det var bekmørkt der nede. Jeg kjente små hender stryke sokkene mine, hørte kurrende lyder, luktet noe fuktig og syrlig. Jeg tente en fyrstikk. De hvite skikkelsene trakk seg bakover, blunket, hveste, for så, da lyset døde, å komme nær igjen. Jeg telte fyrstikkene mine en gang der nede—jeg hadde ikke mange. Jeg fant en hall full av maskiner, store remmer og tromler som gikk lydløst i mørket. Jeg så et bord med kjøtt-bunter. Kald lukt av blod.» Han ristet på hodet. «Jeg tenkte ikke klart da. Jeg var for opptatt av å leve. Jeg tente og tente, og hver gang trakk de seg. Da den siste fyrstikken brant ned på

fingrene mine, kastet Morlockene seg på meg. Jeg slo og slo i blinde, rev meg løs, fant stigen og klatret opp i panikk. Med den siste tynne strålen av lys fra den siste glørøden skremte jeg dem tilbake og kom meg inn i dagslyset igjen. Jeg sank ned ved brønnkanten og pustet til hjertet sluttet å hamre.» Han sukket. «Det tok en stund før tankene mine våget å se rett på det jeg hadde sett. Den kjøttbiten på bordet: Den var for kjent i formen. Ingen stor ku, ingen liten gris. Den var… en arm. Da det sank inn, så jeg plutselig alt i et nytt lys. Eloiene var ikke herrer og Morlockene deres tjenere. Morlockene hadde ikke bare tatt maskinen min. De spiste Eloiene. De kom opp om natten når Oververdenen sov i hoper, og tok dem. De hatet lyset og elsket mørket. Og Eloiene, som aldri hadde måttet kjempe, som aldri hadde trent ryggrad eller mot, var som frittgående kveg for dem. Slik hevnet historien seg. For veldig mange generasjoner siden hadde de rike drevet de fattige under jorden for å arbeide for seg. Nå kom de underjordiske opp igjen—forandret. Dyriske. Sultne. Og de hentet byttet sitt uten at noen av overflatemenneskene kunne eller ville slå tilbake.» Han så ned. «Jeg bestemte meg uten mer

om og men. Jeg måtte finne et trygt sted å sove, et sted der Morlocker ikke kunne nå meg lett, og jeg måtte skaffe meg våpen. Vi gikk—Weena og jeg—mot en utrolig bygning jeg hadde sett i det fjerne. Den glitret grønnlig som porselen i solen. Jeg kalte den Grønn Porselenspalass. Kanskje et museum. Inne var det lange gallerier med glassmontre, gamle skjeletter av enorme dyr som Megatherium og Brontosaurus, fossiler under lag av støv. Montre som var helt lufttette, så det som var inni, hadde holdt seg overraskende bra.» Han smilte trist. «Weena var helt menneske i én ting: hun var nysgjerrig. Hun trillet en sjøpiggsvin nedover en skrå glassmonter og lo da den rullet og dunket i kanten.» Han så på oss. «I en skuff fant jeg fyrstikker. Og kamfer—en voks som brenner med hvit, lys flamme. Jeg danset—jeg virkelig danset—av glede. Lys var mitt våpen mot mørket. I et hjørne fant jeg også en tung jernstang, som en klumpet kølle. Nå hadde jeg to ting å stole på. Planen min var enkel: jeg skulle komme meg til den hvite sfinksen igjen, og enten bryte opp bronsepanelene som en rambukk, eller finne en annen vei inn. Jeg trodde jo at maskinen min sto der inne.» Han skalv litt da han kom til natten som fulgte.

«Vi dro fra palasset med favnen full av tørre kvister og gress. Det ble natt før vi nådde skogen. Weena var redd. Hun klamret seg til meg.

I mørket så jeg tre myke skygger røre på seg i buskene bak oss—Morlocker. Jeg turte ikke bære både Weena og veden og lage lys med fyrstikker samtidig. Så la jeg veden i en haug, tente på den, og undret over hvor sjelden ild må være i en verden uten mennesker som lager den.

Flammene slo opp mot nattehimlen. Weena lo da hun så ilden, hun ville løpe inn i den som om det var lek. Jeg holdt henne tilbake, løftet henne på armen og styrtet inn i skogen.»

Han snudde ansiktet bort et øyeblikk og så tilbake på oss med en slags skam. «Det ble helt svart under trærne. Jeg kjente små hender ta i jakken min. Jeg satte Weena forsiktig ned for å få tak i fyrstikkesken—og med en gang kjente jeg de myke fingrene ved knærne mine.

Jeg skrapte en fyrstikk. De hvite ryggene sprang hit og dit i lysets kant. Jeg tente en bit kamfer. Den brant gult og hvitt og fikk dem til å trekke seg dypt inn mellom stammene.

Jeg løftet Weena, men hun var slapp—hun hadde besvimt. Jeg ville hjem, men visste ikke

lenger hvor jeg var. I all snuingen hadde jeg mistet retningen.» Han dro hånden over ansiktet.

«Jeg bygde et bål der vi sto. Hver gang jeg tente en fyrstikk, så jeg Morlocker i kanten av lyset. En kom for nær; jeg slo ham med jernstangen så beina hans knaste. Jeg kastet på mer brensel, brakk greiner rett fra trærne.

Røyken var tykk. Varme og kamferdamp gjorde meg tung i hodet. Jeg satte meg for et øyeblikk, Weena ved foten min. Øyelokkene mine sank igjen.»

Han knyttet hendene. «Da jeg våknet, var bålet mitt nesten dødt. Hendene deres var på meg. Jeg grep i lommen—fyrstikkesken var borte.

De hadde tatt den mens jeg sov. Jeg slet meg løs, svingte jernstangen. Jeg rullet og kjempet i det svarte som i en edderkopps klynge av klebrige tråder.

Da, plutselig, merket jeg det ble lysere. En rød glød vokste mellom trærne. Varmen ble sterk. Morlockene skrek.

Mitt første bål hadde krøpet ut i skogen. Det ulmet og hveste i tørre kroner, hvinte og sprakk i stammene. Jeg så dem da, klart i det røde lyset: blinde og forvirrede, tumlende i ringer rundt en liten haug med en brent hagtorn på. De som traff den brennende linjen, snudde eller styrtet rett inn i flammene. Jeg sto på haugen, slo dem unna hvis

de nærmet seg—og lette, lette, lette etter Weena.» Han hevet stemmen akkurat her, og det gjorde vondt å høre. «Jeg fant henne ikke. Da morgenlyset kom, var hun borte. Kanskje løp hun inn i skogen mens jeg sov. Kanskje bar de henne vekk i mørket. Jeg tenkte på hva de gjør med sine bytter, og samtidig var jeg lettet for at hun ikke var igjen hos meg, livredd og ventende på den samme skjebnen. Men alt i meg hadde en tung stein da jeg bandt gress rundt de bare føttene mine—jeg hadde kastet de sønderrøskede skoene—og humpet av sted gjennom asken. Jeg hadde aldri følt meg så alene. Hun hadde vært den eneste i den verdenen som viste meg ekte, menneskelig omsorg.» Vi satt som forsteinet. Selv Redaktøren sa ikke et kvikkord. Tidsreisende pustet roligere igjen. «Jeg sov noen timer i dagslyset, under åpen himmel. Jeg våknet ved solnedgang. Jeg gikk ned mot sfinksen. Jeg holdt spakene i lommen og en kubbe i hånden, som for å kjenne tyngden av noe trygt. Da jeg kom til sokkelen, sto bronseportene åpne. Jeg lo høyt. Jeg forsto taktikken deres med en gang: De ville lokke meg inn.» Han smalt lett i stolarmelen med knokene. «Tidsmaskinen sto der inne på en liten opphøyning, skinnende ren, oljet og satt i stand.

Morlockene hadde vært nysgjerrige, skruvd litt, kanskje. Jeg gikk inn. Panelet slo ned med et brak. Mørke. De kurrende lydene deres kom straks nærmere. Fyrstikkene mine var av den typen som må tennes på esken. Esken var borte. Inne i mørket kjente jeg hendene deres. Jeg holdt spakene tett. En slet dem nesten fra meg. Jeg støtte hodet mitt i blinde, hørte skallen hans gi fra seg en hard lyd—og fikk spaken tilbake. Fingre klorte i klærne mine. Jeg fant festestedene i blinde, presset spakene på plass, dro startspaken over. De glatte, kalde hendene gled av meg. Lyset til tidsreisen steg opp fra det grå. Et øyeblikk trodde jeg jeg skulle falle av setet—jeg satt sidelengs—men jeg holdt fast.» Han ristet litt på hodet av minnet. «I stedet for å dra hjem, dro jeg fremover igjen. Mange tusen dager suste forbi som sekunder. Dag og natt ble tydelige igjen, men langsommere og langsommere, til slutt nesten borte. Solen ble stor og rød. Den sluttet å krysse himmelen; den steg og sank bare litt i vest, og ble hengende som en enorm, trist kuppel av rød glød. Jeg sakket farten forsiktig. Jeg stoppet på en skrånende strand. Luften var tynn—jeg trakk pusten som på et fjell. Alt var øde og rart. Ingen bølger, bare en svak, oljete dønning som

pustet. Salt lå i rosa skorper langs strandkanten. Der var intenst grønne matter som mose eller lav, som klatret opp mot lyset som nå bare kom fra den lave, røde solen.» Han smalnet øynene, som om han igjen så det. «Et skarpt skrik fra høyt oppe—jeg så en kjempestor, hvit ting, som en sommerfugl, flagre vekk. Så flyttet noe seg langsomt like ved meg. En krabbe. En krabbe stor som dette bordet. Mange bein som løftet og satte seg, klør som vippet, antenner som pisket, øyne på stilker som stirret. Jeg slo etter noe som kilte kinnet mitt og grep en tråd. Jeg dro litt, og den ble dratt ut igjen—antenna til en annen krabbe som sto bak meg. Den vippet klørne over meg. Jeg dro spaken. En måned passerte på en hjertebank. Jeg stoppet litt lenger frem i tid. Krabber overalt på den røde stranden. Underlige, giftgrønne dyner av plantedekke. Den samme tunge, døde stillheten. Jeg dro videre, i sprang på tusen år og mer. Solen ble større og svakere, himmelen mørkere. Alt liv virket å svinne. Til slutt, tretti millioner år fremme, så jeg nesten ingenting bevege seg. Snøflak falt sjeldent. Is lå i renner langs sjøen. Så begynte en formørkelse—en svart bukt spiste seg inn i solskiven. En vind reiste seg. Da formørkelsen var

full, var stjernene intense og kalde over meg. Jeg var redd. Jeg følte kulden til margen.

Da det endelig ble lysere, så jeg ute på en grunn sandbanke noe som hoppet. Rundt som en stor ball, med tentakler som hang ned. Jeg følte kvalme. Jeg presset spaken bakover så mye jeg turte. Jeg tror jeg besvimte et øyeblikk på veien tilbake.»

Han lente seg frem, skuldrene sank, smilet var nesten sjenert. «Så var plutselig de kjente skyggene der igjen. Vår egen tid flimret forbi. Jeg så Fru Watchett bevege seg baklengs over rommet, døren lukket seg før den hadde åpnet seg—dere skjønner.

Jeg stoppet maskinen, i samme verksted der den sto. Bare at den sto i en annen krok enn der jeg hadde startet, for Morlockene hadde båret den vekk med meg i den fjerne tiden. Jeg gikk av, satte meg på benken, og ristet. Så tvang jeg meg opp, vasket meg, spiste—og nå har jeg fortalt dere alt.»

Vi sa ingenting på en lang stund. Redaktøren reiste seg til slutt og la hånden på skulderen hans. «Synd du ikke er forfatter,» sa han, med et skjevt smil.

«For en historie!» Men han hadde det blikket som sier: Dette tror jeg ikke. Doktoren bøyde seg over to visne, hvite blomster som Tidsreisende hadde lagt fra seg. «Disse

kjenner jeg ikke,» sa han lavt. Vi ba om å få dem, men Tidsreisende ristet på hodet. «De ble lagt i lommen min av Weena,» sa han stille. «Hun plukket dem for meg.»

Han så på hendene sine, på arrene over knokene. «Noen ganger tror jeg knapt selv på det jeg har sett. Men jeg kan ikke få hjernen min til å skape en drøm som etterlater slike spor.»

Vi dro hjem i drosjer den kvelden. Redaktøren kalte det en glimrende løgn. For min del—jeg kunne ikke bestemme meg. Historien var for merkelig—og for nøkternt fortalt.

Jeg bestemte meg for å gå tilbake neste dag. Han var i laboratoriet, sa tjeneren.

Jeg gikk opp. Maskinen sto der, skjev og stygg, messing og ibenholt og glinsende kvarts, med flekker av brun jord, striper av mose og gress på de nederste delene, og en bøyd rekkestang. Jeg rørte ved den. Den svaiet, nesten som en grein i vind.

Det fikk meg til å trekke hånden til meg og smile for meg selv over en barndomsadvarsel: Ikke rør! Jeg fant ham i røykestuen.

Han kom inn fra hagen med et lite kamera under armen og en ryggsekk over skulderen. «Jeg er travel,» lo han. «Gi meg en halvtime.

Blir du til lunsj, skal jeg gi deg alt: bevis og prøver.

Unnskyld meg?» Han forsvant ned korridoren. Døren til laboratoriet smalt.

Jeg satte meg med en avis. Plutselig husket jeg at jeg hadde en avtale klokken to, og tenkte jeg måtte stikke innom laboratoriet og si ifra. Da jeg tok i dørhåndtaket, hørte jeg et rop, merkelig kuttet av på slutten, og et klikk.

Det blåste gjennom gangen idet jeg åpnet. Inne hørtes glass falle og knuses. Rommet var tomt.

Jeg syntes, bare for et sekund, jeg så en skyggeaktig skikkelse sitte i et virvlende mørke og messing—så gjennomsiktig at jeg nesten så tegningene på benken bak tvers gjennom den. Men da jeg gned øynene, var også den borte.

En luke i taket stod og slo litt i vinden. Tidsmaskinen var forsvunnet.» Her løftet jeg blikket fra manuskriptet mitt og tenkte på hvor sterk stillheten i det rommet var.

«Han kom aldri tilbake,» sa jeg. «Ikke den dagen, ikke uken etter, ikke året etter. Nå har det gått tre år. Noen sier han dro bakover—falt blant harde steinaldermenn eller mellom sværere dyr; kanskje han kjemper for livet blant enorme sjøøgler eller på en koralløy i en havtid vi ikke kan forestille oss. Jeg liker å tro han dro fremover igjen, kanskje bare litt, til en tid da våre problemer er løst og våre gåter besvart, og at han

gikk rundt der en stund og så alt vi bare kan drømme om. Jeg vet at han selv ofte sa mørke ting om vår fremtid. Men om han fikk rett eller ikke, må vi leve som om vi kunne gjøre det bedre.

For meg er fremtiden svart og blank, som en stor tavle med noen få lyse flekker. En av de flekkene er to visne, hvite blomster som jeg har liggende i en eske. Blomstene er brune og flate nå, men hver gang jeg ser på dem, tenker jeg at selv da fornuft og styrke hadde sviktet, da menneskene hadde delt seg og glemt, fantes det takknemlighet og varm ømhet i et lite vesen som het Weena, og hun la dem i Tidsreisendes lomme.»

Slik slutter fortellingen slik jeg hørte den og slik jeg så det jeg så. Jeg vet ikke om du tror på ham. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg tror.

Men hver gang jeg tar de sprø blomstene mellom fingrene, hører jeg kamferen hvese, ser den grønne glansen i Grønn Porselenspalass og den hvite linjen av sjøen ved verdens ende, og kjenner igjen den samme blandingen av frykt, undring og håp som lå over ansiktet hans i lyset fra den lille lampen den kvelden han kom haltende gjennom døren, med blodet stivnet

på sokkene og et blikk i øynene som hadde sett lenger enn noen av oss. Og om jeg lukker øynene, ser jeg ham igjen, der han står i døråpningen til laboratoriet sitt, hører det merkelige ropet, ser et spøkelsesglimt av messing og skygge, og så ingenting—bare støv som synker og en kald trekk i gangen.

Likevel er det mer i historien hans enn redsel. Den har latter også. Jeg ser ennå for meg hvordan de små fant ut at lommene mine var blomsterkrukker, hvordan de smilte og klappet da jeg imiterte torden, og hvordan Tidsreisende, trett, sulten og sur, likevel måtte smile da et lite vesen i purpur og hvitt ga ham en blomsterkrans som passet ham like dårlig som teoriene hans passet verden han kom til. Jeg hører også igjen den dumme vitsen til Journalisten—«Vår spesialkorrespondent i overimorgen!»—og ler av hvordan Tidsreisende svarte: «Historien kan dra til helvete, jeg vil spise.»

Og kanskje var det akkurat derfor han overlevde: fordi han holdt fast i ting man kan røre ved—brød, ild, metall—når alt annet ble merkelig og vagt. Kanskje er det vår egen lille startspak i lomma. Kanskje er det alt vi kan gjøre: spise, sove, le og arbeide; vite at vi er sårbare i mørket, men likevel, hver dag, skaffe oss fyrstikker og holde fast i

hverandre. For i den verdenen med både blomster og brønner var det to krefter som aldri sluttet å kjempe: nysgjerrigheten som dytter oss frem, og frykten som prøver å holde oss tilbake. Og midt mellom dem, i lyset fra en fyrstikk, sto en mann og valgte å gå videre.

Denne kvelden, da alt var fortalt og røyken fra pipene hadde hengt en stund i taket, bøyde vi oss for å ta farvel. Han fulgte oss ut i hallen. Doktoren sa litt nølende at han burde hvile. Tidsreisende lo og sa han skulle sove lenge etter at han hadde fått vist oss «prøver og alt» neste dag. Han sto i den åpne døren og ropte god natt.

Jeg gikk gjennom mørke gater og tenkte at nesten alt i verden kan være sant en stund, bare lenge nok til at man lærer hva man ellers aldri ville lært. Neste dag gikk jeg tilbake, og så med egne øyne hvordan en ting av messing, ibenholt og kvarts ble til et øyeblikk av skygge og forsvant.

Og nå gjenstår det meg bare å fortelle dere hva som skjedde etterpå: ingenting. Ikke et brev. Ikke et spor. Ikke et eneste nytt fotavtrykk på den lille plenen i den fjerne fremtid. Bare to blomster, og det valget han tok i mørket, da han

kjempet i et rom uten lys med kalde hender som dro i ham, og valgte spakene, valgte å trekke—ikke tilbake, men videre, ut i en tid ingen andre har sett. Noen netter—når månen er tynn og hvit og går opp tett foran daggryet, og alt er grått og skarpt og litt uvirkelig—tenker jeg på ham og på hvordan månen en dag sluttet å bevege seg fort over himmelen i maskinens skiver og ble bare et blekt bånd. Jeg tenker på den røde solen som hang uendelig langt i vest, og på det runde livet som hoppet på sandbanken ved verdens slutt. Og så går tanken min alltid tilbake til noe mye mindre og mye nærmere: et lite, hvitt ansikt som smiler, to små hender som plukker blomster, og en mild skygge som kryper nærmere i skumringen.

Weena fryktet mørket. Det gjør jeg også. Men hun lærte meg, med den blomsterkransen og de dype, barnslige blikkene sine, at man kan holde noe lyst tett på seg også når frykten står ved døren.

Kanskje er det alt de to visne blomstene sier meg nå—når de knitrer mellom fingrene mine som tørt gress: Selv etter åtte hundre tusen år kan takknemlighet og ømhet leve videre, hvis noen bare holder ut lenge nok til å hente dem frem. Og i det,

kanskje, ligger den eneste sikre kunnskapen jeg fikk av Tidsreisendes historie. Resten—krabber, brønner, portaler av bronse, elfenben som sprakk, himler som ble rødere—kan vi ikke være sikre på.

Men jeg så arr på knokene hans. Jeg så jorden og mosen på maskinen. Jeg hørte glasset knuse og vinden suse gjennom korridoren idet han forsvant for andre gang.

Og jeg holder i blomstene. De er sanne. Alt annet, sier jeg til meg selv, kan være løgn.

Men de to visne blomsterbladene, som ristet lett da lufta traff dem da han tok dem opp av lommen—de er ekte. De er alt jeg har. De og minnene om en kveld da en mann kom inn til oss uten sko, blod på sokkene og et blikk i ansiktet som en som har spist frukt ved foten av en hvit sfinks og hørt noe le bak en bronsevegg, og likevel hadde lyst på salt og kjøtt og varme hender, før han igjen skulle ta på seg sekken og kameraet, åpne døren, si: «Jeg er straks tilbake», og forsvinne inn i tiden slik et menneske forsvinner rundt et gatehjørne—bak en vegg vi ikke kan se gjennom, men som vi vet er der, fordi noen på den andre siden rakk å stikke to små, hvite blomster gjennom en glipe og legge dem i lommen hans.