Tyr Og Ulven

Odin, Allfaderen, satt en dag på sin høye lufttrone, og da han så seg omkring vidt og bredt, fikk han øye på tre fryktelige monstre. De var barn av den skøyeraktige ildguden Loke, og Odin begynte å bli urolig, for de hadde vokst så fort og blitt så sterke at han fryktet de kunne skade den hellige byen Åsgard. Den vise faren visste at Loke hadde gitt disse fryktelige skapningene styrke, og han så at all denne faren hadde kommet over gudene på grunn av Lokes ondskap.

Ett av disse monstrene var en diger slange, som Odin sendte ned i havet, hvor den vokste så fort at kroppen dens la seg i ring rundt hele verden, og halen vokste inn i dens egen munn. Den ble kalt Midgardsormen.

Det andre monsteret ble sendt til Niflheim, mørkets hjem, og stengt inne der.

Det tredje, en fryktelig ulv som het Fenrir, ble ført til Åsgard, hvor Odin håpet at han kunne temmes ved å leve blant gudene, se deres gode gjerninger og høre deres milde ord. Men han ble mer og mer fryktelig, inntil det bare var én av alle gudene som våget å gi ham mat. Dette var den modige guden Tyr. Han var en krigsgud, som Tor, og kalles noen ganger Sverdguden. Tyr var elsket av alle fordi han var så sann og trofast.

Hver dag ble den fryktelige ulven større og sterkere, helt til det plutselig, før gudene rakk å tenke over det, hadde han blitt et svært farlig dyr.

Far Odin så alltid bekymret ut når han så Fenrir komme for å få sitt kveldsmåltid med kjøtt fra Tyrs hånd. Til slutt, en natt, etter at ulven hadde gått knurrende bort til sin hule, kalte Odin sammen til et møte med gudene. Han fortalte dem om sine bekymringer og sa at de måtte finne en plan for å beskytte seg selv og sitt hjem mot dette monsteret. De kunne ikke drepe ham, for ingen måtte noensinne bli drept, og ikke noe blod måtte utøses, innenfor murene til den hellige byen.

Tor var den første til å tale: «Vær ikke redd, far Odin, for innen i morgen kveld skal vi ha Fenrir så trygt bundet at han ikke kan gjøre oss noen skade. Jeg vil lage en mektig lenke, med hjelp av hammeren min, Mjølner, og med den skal vi binde ham fast!»

Da gudene hørte Tyrs ord, ble de glade, og alle gikk hjem og gledet seg – alle unntatt Allfaderen, som fortsatt var bekymret, for han kjente godt til faren og fryktet at selv den mektige Tor ville finne denne oppgaven for stor for seg. Men Tor grep hammeren sin og gikk til smia si. Der arbeidet han hele natten lang, og gjennom hele Åsgard hørtes slagene fra Mjølner og brølet fra belgene.

Den neste natten, da gudene var samlet, kom Tor med sin nyproduserte lenke for å teste den. Inn kom Fenrir, ulven, og alle ble overrasket over å se hvor villig han lot seg binde med lenken. Da Tor hadde naglet de siste leddene sammen, smilte gudene og begynte å rose ham for det vidunderlige arbeidet hans. Men plutselig tok ulven et sprang framover, brøt den store lenken og gikk bort til hulen sin som om ingenting hadde skjedd.

Tor ble svært skuffet, men han mistet ikke motet. Han fortalte gudene at han ville lage en annen lenke, enda sterkere. Igjen gikk han i gang, og i tre netter og tre dager arbeidet den store Tor i smia si uten hvile.

Mens han arbeidet, glemte ikke vennene hans ham. De kom og så på mens han var opptatt, og mens de så den mektige hammeren falle med raske slag på metallet, snakket de med Tor eller sang edle sanger for å muntre ham; noen ganger kom de med mat og drikke til ham. En besøkende, som ikke var noen venn, den grusomme Fenrir, ulven, stakk noen ganger nesen inn gjennom døren et øyeblikk og så på Tor i arbeid; så, når han gikk, hørte Tor en merkelig lyd som en ond latter.

Endelig var lenken ferdig, og Tor dro den til møtestedet. Den var så tung at selv den mektige Tor knapt kunne løfte den eller dra den så langt som til Odins palass Gladsheim. Denne gangen var ikke Fenrir så villig til å bli bundet; men gudene overtalte ham og snakket om den store styrken hans, og fortalte ham at de var sikre på at han lett ville bryte også denne lenken. Etter en stund gikk han med på å la dem legge den rundt halsen hans.

Denne gangen var Tor sikker på at lenken ville holde fast, for aldri før hadde en så sterk lenke blitt laget. Men snart, med et kraftig rist og et vilt sprang, brøt ulven seg løs og gikk til hulen sin, snøftende og visende de onde tennene sine, mens den ødelagte lenken lå igjen på bakken.

Trist kom gudene sammen den natten i Odins palass, og denne gangen var ikke Tor den første til å tale; han satt for seg selv og var stille.

Først talte Frøy, sommerens gud og alvenes konge. «Hør på meg, Åsgards herrer!» sa han. «Jeg har ikke vunnet et modig navn i kamp som den edle Tyr, og heller ikke gjort slike mektige dåder som den store Tor og andre av våre helter. I stedet for å kjempe mot kjemper og monstre, har jeg tilbrakt det meste av livet mitt i skogen, blant blomstene, og lyttet i timevis til fuglene. Mange ting har jeg iakttatt, kanskje noen som mine brødre syntes var for små til å være verd oppmerksomhet. Jeg har lært mange lekser, og den største av dem alle er å vite hvor mye makt det er i små ting, og å se hvor ofte det arbeidet som gjøres stille og skjult for menneskers øyne, er det fineste og mest vidunderlige. Siden vi ikke kan lage en lenke sterk nok til å binde Fenrir, la oss gå til de små dvergene, som arbeider i stillhet og i mørke, og be dem lage en lenke til oss!»

Allfaderens bekymrede ansikt lysnet da han hørte Frøy tale, og han ba ham sende et bud raskt til dvergene for å bestille en lenke laget så snart som mulig.

Så gikk Frøy ut, og etterlot gudene i sin nød, og kom til sitt vakre hjem, Alvheim. Der var alt lyst og fredelig, og de små alvene var travle og glade. Frøy fant et pålitelig bud og sendte ham i all hast til dvergene under jorden for å bestille den nye lenken, og å returnere så snart han kunne bringe den. Den trofaste tjeneren fant de morsomme små dvergarbeiderne alle travle i sine mørke steinkamre, langt nede i jorden, mens det på den ene siden, på et lysere sted, satt kongen deres. Budet bøyde seg for ham og fortalte ham ærendet sitt.

Dvergene var en ond rase, men de var redde for Odin, for de hadde ikke glemt samtalen han en gang hadde med dem da han sendte dem ned for å arbeide i mørket under jorden, og siden den gang hadde de aldri våget å være ulydige mot ham. Dvergkongekongen sa at det ville ta to dager og to netter å lage lenken, men den ville være så sterk at ingen kunne bryte den.

Mens de travle dvergene var i arbeid, så budet seg omkring på de mange vidunderlige tingene: den store sentrale ilden som alltid brenner midt i jorden, voktet og matet med kull av dvergene; over denne, kullsengene og de skinnende dyrebare diamantene, som dvergene tok fra asken av ilden. På et annet sted så han dem legge gull og sølv, tinn og kobber, inn i sprekkene i fjellet, og han drakk av det rene underjordiske vannet som gir folket i Midgard friske kilder.

Etter to dager returnerte budet til dvergkongekongen. Kongen, som holdt fram i hånden en fin, liten lenke, sa til budet: «Dette kan virke lite og svakt for deg, men det er et ytterst vidunderlig stykke arbeid, for vi har brukt i det alle de sterkeste materialene vi kunne finne. Det er laget av seks slags ting: lyden fra katteføtter, røttene til steiner, skjeggene til kvinner, stemmen til fisker, spyttet fra fugler, senene fra bjørner. Denne lenken kan aldri brytes; og hvis du bare en gang kan få den på Fenrir, vil han aldri kunne kaste den av seg.»

Odins bud ble glad for å høre dette, så han takket dvergkongekongen, og lovet ham en stor belønning, og gikk på vei tilbake til Åsgard, hvor gudene lengtet etter hans tilbakekomst og alle gledet seg over å se ham med den magiske lenken.

Nå fryktet far Odin at Fenrir ikke ville la dem binde seg for tredje gang, så han foreslo at de skulle ta seg en fridag og dra ut til en vakker innsjø nord for Åsgard, hvor de skulle ha leker og styrkeprøver. De andre gudene ble fornøyde med denne planen, og alle dro av gårde i Frøys vidunderlige skip, som var stort nok til å romme alle gudene med hestene sine, og likevel kunne brettes sammen så lite at det fikk plass i lommen.

De gikk i land på en herlig øy i innsjøen, og etter at løpene og lekene var over, tok Frøy fram den lille lenken og ba dem alle prøve å bryte den. Tor og Tyr prøvde forgjeves; så sa Tor: «Jeg tror ingen andre enn Fenrir kan bryte den.»

Nå ville ikke ulven bli bundet igjen; men han var veldig stolt av styrken sin, og av frykt for å bli kalt en feiging, sa han til slutt at han ville la dem gjøre det, hvis han kunne holde høyre hånden til en av gudene i munnen sin mens de bandt ham, som et tegn på at gudene ikke mente å spille noen puss.

Da gudene hørte dette, så de på hverandre, og alle unntatt én trakk seg tilbake.

Bare den modige, gode Tyr trådte fram og stille puttet hånden sin inn i Fenrins munn. De andre gudene la så lenken rundt dyret og festet den til en stor stein. Det grusomme vesenet tok et sprang for å frigjøre seg, men jo mer han strevde, jo strammere ble lenken. Gudene samlet seg rundt ham i glede over å se dette, men hjertene deres ble fylt med sorg da de så at deres edle Tyr hadde mistet sin høyre hånd; den fryktelige ulven hadde slått tennene sammen i raseriet sitt da han fant ut at han ikke kunne komme løs.

Slik våget den modige Tyr å risikere fare for å redde andre, og ga til og med bort sin høyre hånd for å oppnå fred og lykke for Åsgard.