BokRobot-Leseausgabe
Bücher
KostenlosBumblepuppy
Horace Annesley Vachell
Deutsch
Englisch
Norwegisch
हिन्दीBumblepuppy er et kallenavn for spillet whist, som spilles uten hensyn til visse tradisjonsrike regler. Broren min Ajax pleide å si, med god grunn, at Johnnie Kapus, nevøen til naboen vår, den gamle mannen Kapus, spilte livets spill på en så klønete og klossete måte at det var et under at onkelen hans ga ham husly. Det var Ajax som ga Johnnie kallenavnet «Bumblepuppy».
En gang hyrte vi Johnnie til å arbeide for oss for en lønn på en halv dollar om dagen. En kraftig regnstorm hadde nettopp passert, og broren min insisterte på at Johnnie var den rette mannen til å fylle igjen grøftene rundt innhegningene. Han var sterk, stor og like føyelig som en ku, og han bodde bare noen få hundre meter fra gården.
Johnnie fikk utdelt en spade og en trillebår, og ble ledet bort til et gapende hull under låven. Jeg forklarte at regnet hadde skylt bort jorden og laget hullet, som måtte fylles igjen før det kom mer regn.
«Hvor skal jeg skaffe jorden fra?» spurte Johnnie.
«Fra det mest praktiske stedet,» sa jeg. Ajax og jeg vendte tilbake til låven en time senere. Hullet var fylt igjen; men et annet hull, som Johnnie hadde hentet jorden fra, var like stort som det første, og truet alvorlig fundamentet til bygningen.
Ajax bannet. Johnnie så på meg mens han trakk ut: «Sjefen ba meg hente jorden der det var mest praktisk.»
Ajax gliste. «Jeg skjønner. Det var sjefens feil, ikke din. Nå, Johnnie, arbeidet må gjøres om igjen.»
«Hvis dere sier det, gutter, skal jeg gjøre det.»
Mens vi gikk bort, påpekte Ajax fordelene ved å gi eksplisitte instrukser. Ved middagstid kom vi tilbake til låven.
Johnnie hadde tatt jorden ut av det første hullet og lagt den tilbake i det andre!
«Din stjerneklare tosk!» sa Ajax.
«Dere sa jo at arbeidet måtte gjøres om igjen – og det har jeg gjort,» svarte Johnnie.
«Instrukser,» bemerket jeg, «kan bli for eksplisitte.»
Etter denne hendelsen omtalte vi alltid Johnnie som Bumblepuppy.
# book_id: global-gutenberg-translation-60d30a72977f4dd0832e8cec15672d71
# book_title: Bumblepuppy
# chapter_id: 1-bumblepuppy
# chapter_title: Bumblepuppy
# book_page: 1 / 5
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Bumblepuppy er et kallenavn for spillet whist, som spilles uten hensyn til visse tradisjonsrike regler. Broren min Ajax pleide å si, med god grunn, at Johnnie Kapus, nevøen til naboen vår, den gamle mannen Kapus, spilte livets spill på en så klønete og klossete måte at det var et under at onkelen hans ga ham husly. Det var Ajax som ga Johnnie kallenavnet «Bumblepuppy».
En gang hyrte vi Johnnie til å arbeide for oss for en lønn på en halv dollar om dagen. En kraftig regnstorm hadde nettopp passert, og broren min insisterte på at Johnnie var den rette mannen til å fylle igjen grøftene rundt innhegningene. Han var sterk, stor og like føyelig som en ku, og han bodde bare noen få hundre meter fra gården.
Johnnie fikk utdelt en spade og en trillebår, og ble ledet bort til et gapende hull under låven. Jeg forklarte at regnet hadde skylt bort jorden og laget hullet, som måtte fylles igjen før det kom mer regn.
«Hvor skal jeg skaffe jorden fra?» spurte Johnnie.
«Fra det mest praktiske stedet,» sa jeg. Ajax og jeg vendte tilbake til låven en time senere. Hullet var fylt igjen; men et annet hull, som Johnnie hadde hentet jorden fra, var like stort som det første, og truet alvorlig fundamentet til bygningen.
Ajax bannet. Johnnie så på meg mens han trakk ut: «Sjefen ba meg hente jorden der det var mest praktisk.»
Ajax gliste. «Jeg skjønner. Det var sjefens feil, ikke din. Nå, Johnnie, arbeidet må gjøres om igjen.»
«Hvis dere sier det, gutter, skal jeg gjøre det.»
Mens vi gikk bort, påpekte Ajax fordelene ved å gi eksplisitte instrukser. Ved middagstid kom vi tilbake til låven.
Johnnie hadde tatt jorden ut av det første hullet og lagt den tilbake i det andre!
«Din stjerneklare tosk!» sa Ajax.
«Dere sa jo at arbeidet måtte gjøres om igjen – og det har jeg gjort,» svarte Johnnie.
«Instrukser,» bemerket jeg, «kan bli for eksplisitte.»
Etter denne hendelsen omtalte vi alltid Johnnie som Bumblepuppy.Omkring seks måneder senere fortalte Alethea-Belle oss at Johnnie Kapus utførte diverse oppgaver for enken Janssen – melket kua hennes, tok seg av hagen og hentet vann. Ved nærmere etterforskning fant vi imidlertid ut at kua var i ferd med å tørke inn, brønnen hadde kollapset, og hagen ga ingen ugress – det stemmer – og ingen grønnsaker!
"Hvorfor sparker ikke enken ham?" spurte Ajax.
"Fru Janssen synes litt synd på Johnnie," svarte skolefrøkenen; så la hun til, uten at det hadde noen sammenheng med saken: "Det er ingen tvil om at Johnnie Kapus har det vakreste krøllete håret."
Omkring to uker senere, da juli-solen sto på sitt høydepunkt og all livskraft var borte fra alt levende og ikke-levende, kom den gamle mannen Kapus opp til ranchhuset. Johnnie, sa han, forsvant i løpet av den foregående natten.
"Og han er blitt kidnappet også," la onkelen til.
"Kidnappet?"
"Ja, gutter – dratt ut av vinduet! En mann som veier nærmere to hundre pund ville naturligvis foretrukket å gå ut døra, men enken dro Johnnie ut av vinduet."
"Enken?"
"Fru Janssen. Det var spor etter en vogn ved foten av melonåkeren, og enken er savnet. Hun har bestemt seg for å gifte seg med min Johnnie. Jeg mistenkte noe, men stolte på Johnnie. Jeg sa til meg selv: 'Andre kan kanskje fristes av en rund, pen enke, men ikke Johnnie.' Ser dere, gutter, Johnnie er ikke helt den samme som dere og meg."
"Ikke helt," sa Ajax.
"Kanskje dere har lurt på hvorfor jeg setter så stor pris på Johnnie. Vel – jeg skal fortelle dere. Johnnies far og jeg var brødre og partnere før krigen. Og etter Bull Run sa John til meg: 'Abram,' sa han, 'vi må ikke la Old Glory henge etter i støvet.' Det var det han sa. 'John,' svarte jeg, 'hva kan vi gjøre for å forhindre det?' 'Meld dere til hæren,' sa han. Og det gjorde vi. Men før vi kom innenfor skuddistanse av rebellene – ja, gutter, før vi så dem – kom en kule susende inn i hodet på John. "
Den gamle mannen stoppet opp, overveldet. Vi vendte blikket bort fra hans rynkete, bekymrede ansikt, mens Ajax bønnfalt ham om å ikke si mer.
"Han døde mens han forsvarte flagget sitt," mumlet jeg.
# book_id: global-gutenberg-translation-60d30a72977f4dd0832e8cec15672d71
# book_title: Bumblepuppy
# chapter_id: 1-bumblepuppy
# chapter_title: Bumblepuppy
# book_page: 2 / 5
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Omkring seks måneder senere fortalte Alethea-Belle oss at Johnnie Kapus utførte diverse oppgaver for enken Janssen – melket kua hennes, tok seg av hagen og hentet vann. Ved nærmere etterforskning fant vi imidlertid ut at kua var i ferd med å tørke inn, brønnen hadde kollapset, og hagen ga ingen ugress – det stemmer – og ingen grønnsaker!
"Hvorfor sparker ikke enken ham?" spurte Ajax.
"Fru Janssen synes litt synd på Johnnie," svarte skolefrøkenen; så la hun til, uten at det hadde noen sammenheng med saken: "Det er ingen tvil om at Johnnie Kapus har det vakreste krøllete håret."
Omkring to uker senere, da juli-solen sto på sitt høydepunkt og all livskraft var borte fra alt levende og ikke-levende, kom den gamle mannen Kapus opp til ranchhuset. Johnnie, sa han, forsvant i løpet av den foregående natten.
"Og han er blitt kidnappet også," la onkelen til.
"Kidnappet?"
"Ja, gutter – dratt ut av vinduet! En mann som veier nærmere to hundre pund ville naturligvis foretrukket å gå ut døra, men enken dro Johnnie ut av vinduet."
"Enken?"
"Fru Janssen. Det var spor etter en vogn ved foten av melonåkeren, og enken er savnet. Hun har bestemt seg for å gifte seg med min Johnnie. Jeg mistenkte noe, men stolte på Johnnie. Jeg sa til meg selv: 'Andre kan kanskje fristes av en rund, pen enke, men ikke Johnnie.' Ser dere, gutter, Johnnie er ikke helt den samme som dere og meg."
"Ikke helt," sa Ajax.
"Kanskje dere har lurt på hvorfor jeg setter så stor pris på Johnnie. Vel – jeg skal fortelle dere. Johnnies far og jeg var brødre og partnere før krigen. Og etter Bull Run sa John til meg: 'Abram,' sa han, 'vi må ikke la Old Glory henge etter i støvet.' Det var det han sa. 'John,' svarte jeg, 'hva kan vi gjøre for å forhindre det?' 'Meld dere til hæren,' sa han. Og det gjorde vi. Men før vi kom innenfor skuddistanse av rebellene – ja, gutter, før vi så dem – kom en kule susende inn i hodet på John. "
Den gamle mannen stoppet opp, overveldet. Vi vendte blikket bort fra hans rynkete, bekymrede ansikt, mens Ajax bønnfalt ham om å ikke si mer.
"Han døde mens han forsvarte flagget sitt," mumlet jeg."Ah!" utbrøt Johnnies onkel, "Jeg tenkte meg at du ville si det. Nei, gutter, John døde ikke. En Kapus krever mye for å bli drept. John overlevde – og giftet seg! Han giftet seg med min datter også, Susie Bunker. Susie følte seg fryktelig lei seg for ham, for den opprørske kulen hadde nærmest laget eggerøre av stakkars Johns hjerne. Jeg lot Susie gifte seg med John, fordi jeg visste at han trengte omsorg fra en god kvinne. Og så ble Johnnie født: en enorm baby, men med noe som manglet i det vakre hodet hans. Så døde John, og snart nok ble Susie slapp og mistet matlysten. Hun fikk for seg at John trengte henne på den andre siden. Rett før hun sendte inn sjekkene sine, ga hun meg Johnnie, og ba om min tilgivelse for at hun hadde giftet seg med John i stedet for meg. Jeg sa til henne at hun hadde gjort det rette. Og jeg lovte å ta meg av Johnnie. Det har jeg gjort helt til nå, gutter. Men nå har den fordømte enken uventet kidnappet ham.
Hva kan jeg gjøre?"
"Enken vil ta seg av dere begge," foreslo jeg.
"Hva? Dele min Johnnie med henne?
Neppe. Hun stjal gutten fra meg med makt. Ved Jing! Jeg skal ta ham fra henne uten å løfte en finger. Du skjønner, Johnnie er svært tilbøyelig til å skuffe enken. Noen ganger – oftere enn ikke – er Johnnie – skuffende! Jeg vurderer alltid den stakkars gutten ut fra det motsatte. De fleste menn glemmer dem som oppdro dem når de gifter seg, men Johnnie vil lengte etter meg. Det vet jeg. Gud velsigne hjertet hans, han klarer seg ikke uten meg. "
Mens jeg lyttet til denne enkle samtalen og betraktet den gamle mannens røffe, ærlige ansikt, ble hjertet mitt kaldt av engstelse. Enken hadde en liten inntekt og mange sjarmmidler. Det var sikkert at Johnnies krøllete hår, klare blå øyne og kraftige kropp hadde fengslet fantasien hennes. Medlidenheten hadde blomstret til kjærlighet. Paret må ha dratt – så fort som enkens hest kunne løpe – til San Lorenzo. På dette tidspunktet, midt på dagen, var ekteskapslisensen utvilsomt utstedt, og vielsen hadde funnet sted ved en prest eller en fredsdommer. Når de først var gift, ville ingen mann – ikke engang den gamle Kapus – ha rett til å rive Bumblepuppy fra brudens kjærlige armer.
# book_id: global-gutenberg-translation-60d30a72977f4dd0832e8cec15672d71
# book_title: Bumblepuppy
# chapter_id: 1-bumblepuppy
# chapter_title: Bumblepuppy
# book_page: 3 / 5
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
"Ah!" utbrøt Johnnies onkel, "Jeg tenkte meg at du ville si det. Nei, gutter, John døde ikke. En Kapus krever mye for å bli drept. John overlevde – og giftet seg! Han giftet seg med min datter også, Susie Bunker. Susie følte seg fryktelig lei seg for ham, for den opprørske kulen hadde nærmest laget eggerøre av stakkars Johns hjerne. Jeg lot Susie gifte seg med John, fordi jeg visste at han trengte omsorg fra en god kvinne. Og så ble Johnnie født: en enorm baby, men med noe som manglet i det vakre hodet hans. Så døde John, og snart nok ble Susie slapp og mistet matlysten. Hun fikk for seg at John trengte henne på den andre siden. Rett før hun sendte inn sjekkene sine, ga hun meg Johnnie, og ba om min tilgivelse for at hun hadde giftet seg med John i stedet for meg. Jeg sa til henne at hun hadde gjort det rette. Og jeg lovte å ta meg av Johnnie. Det har jeg gjort helt til nå, gutter. Men nå har den fordømte enken uventet kidnappet ham.
Hva kan jeg gjøre?"
"Enken vil ta seg av dere begge," foreslo jeg.
"Hva? Dele min Johnnie med henne?
Neppe. Hun stjal gutten fra meg med makt. Ved Jing! Jeg skal ta ham fra henne uten å løfte en finger. Du skjønner, Johnnie er svært tilbøyelig til å skuffe enken. Noen ganger – oftere enn ikke – er Johnnie – skuffende! Jeg vurderer alltid den stakkars gutten ut fra det motsatte. De fleste menn glemmer dem som oppdro dem når de gifter seg, men Johnnie vil lengte etter meg. Det vet jeg. Gud velsigne hjertet hans, han klarer seg ikke uten meg. "
Mens jeg lyttet til denne enkle samtalen og betraktet den gamle mannens røffe, ærlige ansikt, ble hjertet mitt kaldt av engstelse. Enken hadde en liten inntekt og mange sjarmmidler. Det var sikkert at Johnnies krøllete hår, klare blå øyne og kraftige kropp hadde fengslet fantasien hennes. Medlidenheten hadde blomstret til kjærlighet. Paret må ha dratt – så fort som enkens hest kunne løpe – til San Lorenzo. På dette tidspunktet, midt på dagen, var ekteskapslisensen utvilsomt utstedt, og vielsen hadde funnet sted ved en prest eller en fredsdommer. Når de først var gift, ville ingen mann – ikke engang den gamle Kapus – ha rett til å rive Bumblepuppy fra brudens kjærlige armer.Vi ba Johnnies onkel om å spise middag sammen med oss. Han takket oss varmt.
"Gutter, dere antar at jeg føler meg ensom. Og det gjør jeg. Men jeg skal ikke være ensom lenge. Enken kan ikke la kua si gå uten to melkinger, og grisene og hønene hennes må mates. Hun kommer tilbake til landsbyen rundt klokken fire eller fem; og i kveld, i kveld, gutter, kommer min Johnnie hjem til middag."
Ajax kommenterte diskré enkens fine hudfarge, men den gamle mannen Kapus lyttet bare likegyldig.
"Hun er feit og glatt," innrømmet han, "men Johnnie er også feit og glatt. Og hvem har gjort ham slik? Jo – onkelen hans Abram. Tror dere nå at jeg har gitt ham mat og fått ham i så god form at han vil forlate meg? Nei, sir. Dere kan kanskje oppføre dere slik, men ikke min Johnnie."
Etter middagen fulgte vi onkel Abram helt til bekken som renner mellom landsbyen og vårt område. Her står noen flotte poppeltrær og et halvt dusin majestetiske hvite eiker. Stedet er berømt som et pikniksted, og i sommervarmen er det et av de kjøligste stedene man kan finne i fylket.
Og her, mens han padlet i bekken som en liten gutt, fant vi Bumblepuppy. Øynene hans glitret da de falt på onkelens ansikt.
"Du er tilbake, Johnnie," sa den gamle mannen.
"Ja. Det var varmere enn en glovarm ovn på veien."
"Kjørte du dit sammen med enkefrøkenen?"
"Ja. Jeg kjørte dit sammen med henne; men jeg gikk tilbake. Jeg tror jeg løp mesteparten av veien også."
"Og fru Janssen – hvor er hun?"
"Jeg vet ikke, onkel Abram."
"Er hun fortsatt enke, Johnnie?"
"Det var hun da jeg forlot henne," sa Bumblepuppy.
Han hadde klatret opp på bredden. Da han satte seg ned, begynte han å ta på seg sokkene. Jeg la merke til den beundringsverdige symmetrien i leggene og anklene hans; jeg tenkte på lungene og musklene som hadde holdt den ypperlige kroppen oppe under en løpetur på tjueseks miles mellom den flammende jorden og himmelen.
"Hva i all verden dro du til byen for?" spurte den gamle mannen. "Snakk ut, Johnnie. Gi oss de kalde fakta."
Så holdt Bumblepuppy livets tale.
"Onkel Abram, du ba meg adlyde fru Janssen og gjøre som hun sa."
"Det stemmer, Johnnie."
# book_id: global-gutenberg-translation-60d30a72977f4dd0832e8cec15672d71
# book_title: Bumblepuppy
# chapter_id: 1-bumblepuppy
# chapter_title: Bumblepuppy
# book_page: 4 / 5
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Vi ba Johnnies onkel om å spise middag sammen med oss. Han takket oss varmt.
"Gutter, dere antar at jeg føler meg ensom. Og det gjør jeg. Men jeg skal ikke være ensom lenge. Enken kan ikke la kua si gå uten to melkinger, og grisene og hønene hennes må mates. Hun kommer tilbake til landsbyen rundt klokken fire eller fem; og i kveld, i kveld, gutter, kommer min Johnnie hjem til middag."
Ajax kommenterte diskré enkens fine hudfarge, men den gamle mannen Kapus lyttet bare likegyldig.
"Hun er feit og glatt," innrømmet han, "men Johnnie er også feit og glatt. Og hvem har gjort ham slik? Jo – onkelen hans Abram. Tror dere nå at jeg har gitt ham mat og fått ham i så god form at han vil forlate meg? Nei, sir. Dere kan kanskje oppføre dere slik, men ikke min Johnnie."
Etter middagen fulgte vi onkel Abram helt til bekken som renner mellom landsbyen og vårt område. Her står noen flotte poppeltrær og et halvt dusin majestetiske hvite eiker. Stedet er berømt som et pikniksted, og i sommervarmen er det et av de kjøligste stedene man kan finne i fylket.
Og her, mens han padlet i bekken som en liten gutt, fant vi Bumblepuppy. Øynene hans glitret da de falt på onkelens ansikt.
"Du er tilbake, Johnnie," sa den gamle mannen.
"Ja. Det var varmere enn en glovarm ovn på veien."
"Kjørte du dit sammen med enkefrøkenen?"
"Ja. Jeg kjørte dit sammen med henne; men jeg gikk tilbake. Jeg tror jeg løp mesteparten av veien også."
"Og fru Janssen – hvor er hun?"
"Jeg vet ikke, onkel Abram."
"Er hun fortsatt enke, Johnnie?"
"Det var hun da jeg forlot henne," sa Bumblepuppy.
Han hadde klatret opp på bredden. Da han satte seg ned, begynte han å ta på seg sokkene. Jeg la merke til den beundringsverdige symmetrien i leggene og anklene hans; jeg tenkte på lungene og musklene som hadde holdt den ypperlige kroppen oppe under en løpetur på tjueseks miles mellom den flammende jorden og himmelen.
"Hva i all verden dro du til byen for?" spurte den gamle mannen. "Snakk ut, Johnnie. Gi oss de kalde fakta."
Så holdt Bumblepuppy livets tale.
"Onkel Abram, du ba meg adlyde fru Janssen og gjøre som hun sa."
"Det stemmer, Johnnie.""I går ba hun meg om å stelle meg i stand og være klar til å dra til San Lorenzy sammen med henne. Hun sa at vi skulle reise om natten på grunn av varmen. Og hun sa at jeg ikke skulle forstyrre deg. Hun sa at hun skulle komme bort til vinduet og banke. Så skulle jeg krabbe ut uten å forstyrre deg. Vel—hun kom rundt klokken to, akkurat idet hanene gol for andre gang. Jeg snek meg ut av vinduet i strømpene mine. Jeg håper jeg ikke forstyrret deg?"
"Det gjorde du ikke. Fortsett."
"I byen sa fru Janssen at hun hadde ordnet det slik at hun skulle gifte seg med meg. Hun sa at jeg trengte en kjærlig kone, og at hun og jeg skulle ha en skikkelig fjerde juli-feiring sammen. Jeg sa ingenting, for du hadde sagt at jeg aldri skulle avbryte en dame mens hun snakket. Hun fortsatte å snakke helt til vi kom til tinghuset, der fru Janssen kjøpte en ekteskapslisens. Så lette vi etter en prest. Til slutt spurte han meg om jeg var villig til å ta Sairy Anne Janssen til min kone—"
"Og du sa NEI, min egen Johnnie?"
"Det var det jeg gjorde, onkel Abram. Og så sa hun, litt smiskende: 'Men du skal gifte deg med din Sairy Anne, Johnnie, skal du ikke?' Og da jeg ble redd, glemte jeg liksom manerene mine, for jeg sa: 'Nei—jeg er fordømt om jeg gjør det!'
Og jeg husker ikke hva hun sa etterpå, men plutselig stod jeg på veien og løp som en gal okse. Jee! Den veien var varmere enn en glovarm ovn!"
Under fortellingen av dette eventyret hadde Bumblepuppys ansikt fått en så dyp farge at det glødet som en jernskive i hjertet av en ild. Da han var ferdig med å snakke, knelte han ned og dyppet hodet i den kjølige, boblende bekken. Da han løftet opp sitt rødmende ansikt, falt en solstråle som silte gjennom de skjelvende bladene på poppeltreene, rett på hans kastanjefargede krøller, og hver eneste vanndråpe på håret hans ble plutselig til en perle av prismatiske farger og den mest strålende glans.
"Puh-h-h!" sa Bumblepuppy. "Jeg håper fru Janssen ikke føler seg like varm som jeg gjør."
# book_id: global-gutenberg-translation-60d30a72977f4dd0832e8cec15672d71
# book_title: Bumblepuppy
# chapter_id: 1-bumblepuppy
# chapter_title: Bumblepuppy
# book_page: 5 / 5
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
"I går ba hun meg om å stelle meg i stand og være klar til å dra til San Lorenzy sammen med henne. Hun sa at vi skulle reise om natten på grunn av varmen. Og hun sa at jeg ikke skulle forstyrre deg. Hun sa at hun skulle komme bort til vinduet og banke. Så skulle jeg krabbe ut uten å forstyrre deg. Vel—hun kom rundt klokken to, akkurat idet hanene gol for andre gang. Jeg snek meg ut av vinduet i strømpene mine. Jeg håper jeg ikke forstyrret deg?"
"Det gjorde du ikke. Fortsett."
"I byen sa fru Janssen at hun hadde ordnet det slik at hun skulle gifte seg med meg. Hun sa at jeg trengte en kjærlig kone, og at hun og jeg skulle ha en skikkelig fjerde juli-feiring sammen. Jeg sa ingenting, for du hadde sagt at jeg aldri skulle avbryte en dame mens hun snakket. Hun fortsatte å snakke helt til vi kom til tinghuset, der fru Janssen kjøpte en ekteskapslisens. Så lette vi etter en prest. Til slutt spurte han meg om jeg var villig til å ta Sairy Anne Janssen til min kone—"
"Og du sa NEI, min egen Johnnie?"
"Det var det jeg gjorde, onkel Abram. Og så sa hun, litt smiskende: 'Men du skal gifte deg med din Sairy Anne, Johnnie, skal du ikke?' Og da jeg ble redd, glemte jeg liksom manerene mine, for jeg sa: 'Nei—jeg er fordømt om jeg gjør det!'
Og jeg husker ikke hva hun sa etterpå, men plutselig stod jeg på veien og løp som en gal okse. Jee! Den veien var varmere enn en glovarm ovn!"
Under fortellingen av dette eventyret hadde Bumblepuppys ansikt fått en så dyp farge at det glødet som en jernskive i hjertet av en ild. Da han var ferdig med å snakke, knelte han ned og dyppet hodet i den kjølige, boblende bekken. Da han løftet opp sitt rødmende ansikt, falt en solstråle som silte gjennom de skjelvende bladene på poppeltreene, rett på hans kastanjefargede krøller, og hver eneste vanndråpe på håret hans ble plutselig til en perle av prismatiske farger og den mest strålende glans.
"Puh-h-h!" sa Bumblepuppy. "Jeg håper fru Janssen ikke føler seg like varm som jeg gjør."
BokRobot
BokRobot vereint Bücher und Märchen zum Lesen und Entdecken. Hier findest du eine wachsende Auswahl und kannst auch eigene Bücher und Märchen gestalten.