Liksvøpet

# book_id: global-age-version-bef60e6fc65b4c71865b2893d59f46c8
# book_title: Liksvøpet
# chapter_id: 1-liksvopet-side-1
# chapter_title: Side 1
# book_page: 1 / 2
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var en gang en mor som hadde en liten gutt på syv år. Han var så kjekk og snill at alle som så ham, elsket ham, og moren elsket ham mer enn noe annet i verden. Så ble han plutselig syk en dag, og Gud tok ham til himmelen.

Moren kunne ikke trøstes; hun gråt dag og natt. Kort tid etter at gutten var begravd, begynte han å dukke opp om natten på de stedene hvor han pleide å sitte og leke. Når moren gråt, gråt han også, og når morgenen kom, forsvant han.

# book_id: global-age-version-bef60e6fc65b4c71865b2893d59f46c8
# book_title: Liksvøpet
# chapter_id: 2-liksvopet-side-2
# chapter_title: Side 2
# book_page: 2 / 2
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men moren ville ikke slutte å gråte. En natt kom gutten i sitt lille hvite likklede, med en krans av blomster rundt hodet, og sto ved føttene hennes på sengen. Han sa: «Å, mor, vær så snill og slutt å gråte, ellers vil jeg aldri sovne i kisten min. Likklede mitt tørker ikke fordi tårene dine fortsetter å falle på det.»

Moren ble redd da hun hørte dette, og hun gråt ikke mer.

Neste natt kom gutten igjen, med et lite lys i hånden. Han sa: «Se, mor, likklede mitt er nesten tørt, og jeg kan hvile i graven min.» Da overgav moren sorgen sin til Gud og bar den med ro og tålmodighet. Gutten kom aldri igjen, men sov i sin lille seng under jorden.