Ulven og de syv små barna

# book_id: global-age-version-b378614f557a44a58d3a1f900278f9a4
# book_title: Ulven og de syv små barna
# chapter_id: 1-ulven-og-de-syv-sma-barna-side-1
# chapter_title: Side 1
# book_page: 1 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var en gang en gammel geit som hadde syv små unger. Hun var glad i dem, akkurat slik en mor er glad i barna sine. En dag ville hun gå inn i skogen for å finne litt mat.

Så kalte hun alle de syv til seg og sa: «Kjære barn, jeg må gå inn i skogen. Vær forsiktige med ulven – hvis han kommer inn, vil han spise dere alle, hud og hår og alt. Den skurken forkler seg ofte, men dere vil kjenne ham igjen med én gang på den grove stemmen hans og de svarte føttene hans.» Barna sa: «Kjære mor, vi skal være forsiktige. Du kan dra uten å bekymre deg.» Så brølte den gamle geita og gikk sin vei, trygg på at alt ville gå bra.

# book_id: global-age-version-b378614f557a44a58d3a1f900278f9a4
# book_title: Ulven og de syv små barna
# chapter_id: 2-ulven-og-de-syv-sma-barna-side-2
# chapter_title: Side 2
# book_page: 2 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det gikk ikke lenge før noen banket på døren til huset og ropte: «Åpne døren, kjære barn; moren deres er her, og hun har tatt med noe til hver av dere.» Men de små barna visste at det var ulven, på grunn av den grove stemmen hans. «Vi åpner ikke døren,» ropte de. «Du er ikke moren vår. Hun har en myk, mild stemme, men stemmen din er grov – du er ulven!» Så gikk ulven til en kjøpmann og kjøpte en stor klump kritt. Han spiste den og gjorde stemmen sin myk.

Så kom han tilbake, banket på døren og ropte: «Åpne døren, kjære barn; moren deres er her, og hun har tatt med noe til hver av dere.» Men ulven hadde lagt de svarte potene sine mot vinduet. Barna så dem og ropte: «Vi åpner ikke døren. Moren vår har ikke svarte føtter som deg. Du er ulven!»

# book_id: global-age-version-b378614f557a44a58d3a1f900278f9a4
# book_title: Ulven og de syv små barna
# chapter_id: 3-ulven-og-de-syv-sma-barna-side-3
# chapter_title: Side 3
# book_page: 3 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så løp ulven til en baker og sa: «Jeg har skadet føttene mine – smør litt deig over dem for meg.»

Da bakeren hadde smurt føttene hans, løp han til mølleren og sa: «Strø litt hvitt mel over føttene mine for meg.» Mølleren tenkte: «Ulven prøver å lure noen», og nektet. Men ulven sa: «Hvis du ikke gjør det, spiser jeg deg.» Da ble mølleren redd og gjorde potene sine hvite. Slik er folk virkelig.

Så gikk stakkareren bort til husdøren for tredje gang. Han banket på og sa: «Åpne døren for meg, barn. Deres kjære, lille mor har kommet hjem og har tatt med noe fra skogen til hver av dere.» De små barna ropte: «Først må du vise oss potene dine, så vi kan se om du er vår kjære, lille mor.» Så stakk han potene gjennom vinduet.

# book_id: global-age-version-b378614f557a44a58d3a1f900278f9a4
# book_title: Ulven og de syv små barna
# chapter_id: 4-ulven-og-de-syv-sma-barna-side-4
# chapter_title: Side 4
# book_page: 4 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Da barna så at de var hvite, trodde de på alt han sa og åpnet døren. Men hvem kom inn? Ulven! De ble livredde og prøvde å gjemme seg. Den ene hoppet under bordet, den andre opp i sengen, den tredje inn i ovnen, den fjerde inn på kjøkkenet, den femte inn i skapet, den sjette under vasken, og den syvende inn i klokkekassen.

Men ulven fant dem alle og kastet ikke bort noen tid – den ene etter den andre svelget han ned i halsen. Den yngste, som var i klokkekassen, var den eneste han ikke fant.

# book_id: global-age-version-b378614f557a44a58d3a1f900278f9a4
# book_title: Ulven og de syv små barna
# chapter_id: 5-ulven-og-de-syv-sma-barna-side-5
# chapter_title: Side 5
# book_page: 5 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Da ulven hadde fått stilt sulten, gikk den bort, la seg under et tre på den grønne engen og begynte å sove.

Kort tid etter kom den gamle geita hjem fra skogen. Å, for et syn hun fikk se! Husdøren sto vidåpen. Bordet, stolene og benkene var veltet. Vaskefatet lå i stykker. Dyneputene og putene var dratt av sengen.

Hun lette etter barna sine, men de var ingensteds å finne. Hun ropte på dem, den ene etter den andre ved navn, men ingen svarte. Til slutt, da hun kom til den yngste, ropte en myk stemme: «Kjære mor, jeg er i klokkekassen.» Hun tok barnet ut, og det fortalte henne at ulven hadde kommet og spist opp alle de andre.

# book_id: global-age-version-b378614f557a44a58d3a1f900278f9a4
# book_title: Ulven og de syv små barna
# chapter_id: 6-ulven-og-de-syv-sma-barna-side-6
# chapter_title: Side 6
# book_page: 6 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Du kan tenke deg hvor mye hun gråt over sine stakkars barn.

Til slutt, i sin sorg, gikk hun ut, og den yngste gutten løp med henne. Da de kom til engen, lå ulven der ved treet og snorket så høyt at grenene ristet. Hun så nøye på ham og så at noe beveget seg og kjempet inne i den store magen hans.

“Å, himmelen,” sa hun, “er det mulig at mine stakkars barn, som han har svelget til middag, fortsatt er i live?” Så måtte gutten løpe hjem og hente saks, en nål og tråd. Geita skar opp monsterets mage.

# book_id: global-age-version-b378614f557a44a58d3a1f900278f9a4
# book_title: Ulven og de syv små barna
# chapter_id: 7-ulven-og-de-syv-sma-barna-side-7
# chapter_title: Side 7
# book_page: 7 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så snart hun hadde gjort ett snitt, stakk ett lite barn hodet ut. Da hun skar videre, hoppet alle seks ut, den ene etter den andre. De var alle fortsatt i live og hadde ikke blitt skadet i det hele tatt, for i sin grådighet hadde monsteret svelget dem hele. For en glede!

De klemte sin kjære mor og hoppet som en sjømann i sitt bryllup. Men moren sa: “Nå gå og finn noen store steiner. Vi skal fylle den onde bestens mage med dem mens han fortsatt sover.” Så dro de syv barna steinene så fort de kunne og puttet så mange de klarte inn i magen hans.

# book_id: global-age-version-b378614f557a44a58d3a1f900278f9a4
# book_title: Ulven og de syv små barna
# chapter_id: 8-ulven-og-de-syv-sma-barna-side-8
# chapter_title: Side 8
# book_page: 8 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Moren sydde ham sammen raskt, slik at han ikke merket noe og ikke rørte seg.

Da ulven endelig våknet, kom han seg på beina. Steinene i magen gjorde ham veldig tørst, så han ville gå til en brønn for å drikke. Men da han begynte å gå, knakk steinene i magen mot hverandre og laget klirrende lyder. Da ropte han ut:

“Hva er det som rumler og buldrer mot mine stakkars bein? Jeg trodde det var seks barn, men det er ingenting annet enn store steiner.”

Da han kom til brønnen og lente seg over vannet for å drikke, fikk han steinene til å falle ned i den. Det var ingen hjelp å få – han måtte drukne på en elendig måte. Da de syv barna så det, kom de løpende og ropte: “Ulven er død! Ulven er død!” Og de danset av glede rundt brønnen sammen med moren sin.