Djevelens elskede

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 1 / 19
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

For femten år siden drev nøden meg til å ta imot en stilling som kapellmester i en britisk provinsby. Den relativt lave graden av ondsinnethet blant menneskene i min hjemby hadde gjort det mulig for meg å kombinere et ganske bekymringsløst liv med besøk til salongene; ja, jeg hadde lov til å tillate meg å bringe med meg en lett duft av utelivet og gjøre krav på visse privilegier som tilhører et bortskjemt, ulydig barn. Det er nå et halvt menneskeliv siden. Fra disse omgivelsene fant jeg meg plutselig overført til den mest borgerlige engelske atmosfæren, hvis karakter ordet «respektabilitet» i høyeste grad beskriver. Forestill deg en by der husene er malt i en røykfarget svart-rød farge og opplyst av bittesmå vinduer i en sørgelig gotisk stil.

For å åpne dem skyves rutene oppover, slik at hodet som bøyer seg utover på en måte befinner seg under en giljotin; tenk deg gater med en usunn, nærmest desinfisert renhet som minner om den sykelige sløvheten ved visse hudtyper som aldri svetter, og hvis porer er lukket for utdunstning. I disse gatene beveger en lydløs befolkning seg. Alle er pinlig korrekt kledd. Mennene bærer dresser i fargen til skitne eller regnvåte landeveier. Ansiktene må en gang i et øyeblikk av desperat åndelig stivhet, forferdet av en fryktelig hendelse, ha stivnet. Overalt tror man å se forsteninger. Ingen kaffehus eller spisesteder livner opp gatene, bare whiskybarer med en intens lukt.

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 2 / 19
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Mine dager foregikk derfor på et pensjonat, hvor et selskap av sparsomt blonde, lymfatiske mennesker samlet seg ved bordet; de røde byllene i de vannaktige, bartløse ansiktene, de lange lemmer, og særlig de varmeløse stemmene som var som produsert av en maskin, vekket i begynnelsen bare et kaldt stirreri hos meg. Nesten hele morgenen ble det båret gjennom de gangene og spisesalene, som i sin dysterhet virket endeløse, skåler og fat dekket av diskrete tjenere med enorme, blødende steker. Allerede klokken ni om morgenen hadde man fortært tykke ragouts og tunge pastetter, slik at jeg tidlig befant meg i den sløve tilstanden som overfaller en etter et for rikt måltid. En grøtaktig, svart, bitter øl lokker den tanken som ønsker å tenke rettlinet inn i en sump. Blodet tykner til stagnasjon, man kjenner hjernen som en varm, tung masse som hviler i hodet, og i den sitter fast en spiss, ond ting: spleenen.

Min oppgave besto i å lede en musikklubb grunnlagt etter tysk modell, hvor H.s selskap angivelig samlet seg for å dyrke klassiske komponister. Den egentlige årsaken til sammenkomstene var den intellektuelt tomme flørten som det provinsielle engelske borgerskapet elsker over alt annet, og som de stadig bruker til å flykte fra sine instinkter, uten å kreve sterkere utløsninger. Den vedvarende avvisningen av å delta i annen form for sosialt samvær, mine ganske ekstravagante slips og vester, satte snart de mest tvilsomme ryktene i omløp om meg. Selv om alle husene i denne byen, som visnet bort av nysgjerrighet og kjedsomhet, sto åpne for meg, den interessante fremmede, følte jeg meg bare tiltrukket av en krets som slett ikke var til for selskapelighet, siden den besto av de mest foraktede menneskene.

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 3 / 19
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

I en kjeller i den verste forstaden samlet medlemmene av en liten, sulten skuespillertruppe seg om natten; deres groteske, ofte ganske smakløse vaner tiltrakk meg enda mer enn de stivnede konvensjonene til det blodløse samfunnet. Disse skuespillerne, delvis fordervede talenter, hadde overgitt seg til den eneste panacea som finnes mot elendigheten ved det engelske livet: whiskyen. Jeg tilbrakte en rekke vinterkvelder sammen med dem, som regel edruere enn dem, i den røykfylte, dystre kjelleren; kvelder som kanskje ellers ville ha drevet meg til selvmord. Og jeg forlot ikke disse elendige, patetiske drukkenboltene før jeg hørte dem rope ut sine favorittroller med forvrengte ansikter og i beruselsens retorikk. Når jeg da, overveldet av tretthet, ikke lenger tålte disse stemmene, steg jeg opp i den rene vinternatten og kunne ennå skjelne vers fra Hamlet og Kong Lear i det fjerne, dunkle klaget som runget under den harde snøen.

Ofte fordømte jeg selv disse utskeielsene, som lot meg sove bort halve dagene. Men gang på gang flyktet jeg til skuespillerne; for når kvelden kom, den fuktige, disige kvelden, med sine byger av kulde og skrekk, da trådte det dummeste av alle spøkelser, hvis navn vi skammer oss over å innrømme, og som synes å ha det spesielt siktet ut for de germanske rasene: sentimentaliteten – inn i rommet mitt. Hvor ofte hadde jeg ikke tilbrakt ettermiddagene med en bok som holdt meg langt borte fra virkeligheten, men så snart skumringen kom, følte jeg de fuktige, kalde hendene til spøkelset, som syntes å ville kjærtegne, legge seg rundt pannen min, over øynene, og hindre meg i å lese videre. Et eneste ord hadde kanskje vekket begjærlige svakheter i meg, og nå var jeg overgitt til kveldens grusomme makt.

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 4 / 19
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Eller mens jeg spilte piano, runget en likegyldig stemme inn fra forgården, eller jeg pustet inn duften av te og sigaretter, og jeg var en slave av en vold som aldri er blitt nevnt i sin grusomhet, for man nøyer seg med å smile over den som over en søt dumhet. Men jeg hevder at denne lumske fienden driver oss inn i rus når vi gjerne ville forbli edru, at den vekker angst for oss selv, for ensomheten, for vi vet at den ligger der på møblene, vekker dufter fra gudskjelov glemte stunder, lokker frem tåpelige melodier fra klaveret og lar skikkelser vugge på tapetens blomster, skikkelser som roper til oss, og det med medlidenhet, at vi har forsømt livet. Vi tåler det ikke, vi løper bort, og alt tilfeldigheten kaster i vår vei er oss til behag for å komme oss gjennom noen timer.

Og dette meningsløse vesenet derhjemme blir da fornærmet, ja, som om vi krenket det beste vi hadde, og i opposisjon mot dette gammeljomfruelige spøkelset tilsøler vi oss med sentimentalitet etter beste evne.

Daglig ventet jeg på en vending i livet mitt, for jeg kunne ikke forestille meg at disse seriøse, forsiktige handelsfamilene lenge ville la sine musikalske behov bli tilfredsstilt av et så tvilsomt vesen som jeg var.

En morgen avbrøt en usedvanlig hendelse denne vinteren.

Jeg mottok et brev med byens poststempel. Skriften var tydeligvis forfalsket. Under den sedvanlige stive korrektheten i engelsk kalligrafi observerte jeg en slående bevegelse i linjene, fantasifulle store bokstaver som overrasket meg. Jeg lette forgjeves etter en underskrift. Brevet lød:

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 5 / 19
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

»Utvilsomt, min herre, er De den mest bemerkelsesverdige personen i H., hvilket for øvrig ikke sier mye. Siden forrige uke har jeg vært tilbake fra en reise og observerer overalt at fantasien i denne byen nesten utelukkende er opptatt av Dem. Jeg har ikke sett Dem, men man forteller meg at De er dødslekkert stygg. Jeg ønsker å bli kjent med Dem. Ettersom et menneskes utseende -- særlig hos ikke-angelsaksiske raser -- svært lett skremmer meg, ønsker jeg å snakke med Dem uten å se Dem; hvordan, det lar jeg være min bekymring. Foreløpig skriver De bare til meg om De synes det er bryet verdt å stifte bekjentskap med en personlighet som ikke avslører noe annet for Dem enn at hun er en dame. «

»Det synes jeg er bryet verdt,« skrev jeg uten å nøle, for selv en dårlig spøk ville ha gitt mitt liv litt avveksling. Jeg trengte ikke lete lenge etter trehulen i James Park, der jeg skulle legge igjen svaret mitt.

»Jeg anser Dem for klok nok,« således endte brevet, »til ikke å forstyrre spenningen ved dette eventyret ved å spionere på den som henter brevet. Skulle De ødelegge historien ved en ubetenksomhet, ville jeg ha en mislykket samtale å beklage.«

Dagen etter mottok jeg følgende invitasjon: »Mandag ettermiddag klokken seks venter en coupé på hjørnet av Pier Road og King Street, som kusken vil åpne for Dem ved kodeordet >Miramare<.

«

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 6 / 19
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Faktisk fant jeg der den bestemte dagen, i mørket fra den tidlige vinterkvelden, under en gassarm et coupé. Kuskføreren stirret, lik en egyptisk basaltguddom, ubevegelig rett frem. Da jeg ropte «Miramare», så jeg ham gjøre en kort, automatisk håndbevegelse. Vognen åpnet seg av seg selv. Det elektrisk opplyste interiøret var polstret i reseda-farge og avgav en svak lukt av verbena. Straks lukket døren seg bak meg, og vognen satte seg i bevegelse. På et hjørnebord fant jeg sigaretter. Jeg forsøkte å følge med på veien, men da jeg dro tilbake gardinene, la jeg merke til at i stedet for vinduer var det blankpolerte treplater satt inn i vognens sider. Det var ingen håndtak for å åpne dørene. Jeg var altså en fange, inntil den basaltlignende kusken fant ut at han skulle trykke på knappen. Bare et ugjennomsiktig ventilasjonsapparat i taket knyttet meg til omverdenen.

Den nesten lydløse bevegelsen til gummihjulene gjorde det umulig for meg å skille om jeg kjørte over brostein eller om vi kanskje hadde forlatt byen. Turen varte betydelig lenger enn en enkel strekning i den lille byen; men kusken kunne jo ha fått oppdraget å villede mine antakelser ved å ta omveier. Mitt opphold i den duftende lysheten fra denne rullende boudoiren var imidlertid fullt utholdelig. Jeg prøvde sigarettene, og konstaterte deres utsøkte kvalitet. Plutselig stanset vognen. Mens jeg hørte stemmer utenfor, sloknet den elektriske pæren. Slaget åpnet seg. Jeg så et snødekket treverk, et stykke av nattehimmelen og et annet coupé.

I løpet av noen få sekunder glapp en svartkledd skikkelse, smidig som et fremmed dyr, inn. Hun var så tett tilslørt at jeg verken kunne se hennes alder eller kroppsbygning. Straks lukket slaget seg bak henne, og vognen fortsatte å kjøre. Vesenet hadde slått seg ned ved siden av meg i mørket. Jeg bestemte meg for å la henne snakke først. I begynnelsen var det ingenting å høre, bortsett fra knitringen og duften av tung silke. Så sa en sikker, ganske dyp kvinnestemme:

»Gi meg vennligst fyrstikkene dine.«

Jeg kjente hånden hennes på armen min. Hun gjemte fyrstikkene mine, som det så ut for meg, i kjolen sin.

»Gi meg revolveren din!« sa hun deretter kort og bestemt.

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 7 / 19
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

»Din revolver?« presset hun på.

Jeg forsikret henne om at jeg aldri hadde en revolver på meg, siden jeg med mitt temperament ville gjøre meg selv mer skade enn nytte med den.

»Bortsett fra i dag,« bemerket hun halvveis ironisk.

»I verste fall hadde jeg ventet en ondsinnet spøk,« forklarte jeg, »til det hadde denne stokken vært nok; med glede overleverer jeg den. «

»Takk, jeg er ikke redd for en stokk. «

»Men for en revolver? «

»Et slikt våpen,« svarte hun raskt, »gir et eventyr altfor lett preg av faits divers for morgenavisen. «

I det øyeblikket la jeg merke til at hun la noe hardt på veggbrettet. Jeg løftet forsiktig hånden for å ta på gjenstanden og laget dermed uforvarende en lyd.

»Hva gjør du? « spurte hun.

»Jeg leter etter hanskene mine. «

Umiddelbart angret jeg på denne dumme unnskyldningen.

»Jeg har lyst til å tenne lys,« ropte hun leende, »for å se om du rødmer nå. « Jeg følte meg som en skolegutt.

»Jeg innrømmer at jeg har gjort meg til latter,« sa jeg, »men avslører det ikke også en svakhet at du fant det nødvendig å ta med deg en revolver, mens jeg kom uten våpen? «

»I så henseende kan du faktisk allerede kalle det en seier,« svarte hun, »for du har min tillit. Jeg tror deg nemlig på at du er ubevæpnet. «

»Får jeg trykke deg i hånden? «

»For at du skal kunne gjennomskue meg på et øyeblikk? Vel, jeg har på meg pelsvotter.

Her har du en maskert hånd, hvis form avslører ingenting. «

Jeg kunne allerede merke at jeg hadde å gjøre med ingen Bovary, men med en kvinne som handlet helt bevisst og med raffineret list. Noen ganger var jeg taus i flere minutter; det gjorde henne nervøs.

»Har du vel en dårlig dag i dag? « spurte hun.

»Tvert imot, den beste siden jeg kom til H. Og du? «

»Jeg kjeder meg litt. «

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 8 / 19
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

»For å muntre deg opp vil jeg avsløre for deg at du akkurat nå opplever nøyaktig det samme som mannen så ofte føler overfor kvinner. Av frykt for banaliteter tør du ikke uttale de nødvendige første ordene. Jeg vet at kvinner synes denne angsten hos menn er svært morsom, for de merker at man tar dem altfor alvorlig. De ville jo ikke engang tenke over om det er banalt å snakke om været. Jeg vil nå også være ukritisk, som en kvinne. Spør meg gjerne rett ut hvordan jeg trives i H., om det er like vakkert i Tyskland . . . ? «

»Men du kan jo si alt dette uten å bli spurt,« svarte hun forbløffet, nesten fornærmet.

»For meg handler det slett ikke om å snakke,« sa jeg leende. »Det kjeder meg overhodet ikke å rulle gjennom ukjente landskap i taushet sammen med en ukjent kvinne, som jeg etter behag kan forestille meg som Semiramis eller Otéro, og la henne skaffe meg de mest uvanlige overraskelsene. Men hvis du ønsker å snakke, står jeg gjerne til rådighet.«

»Er det egentlig uhøflig?« spurte hun naivt. »Ettersom jeg selv ennå ikke kjenner deg, synes jeg det er mer interessant å tenke på Kleopatra enn på en guvernante fra Mrs. Bradfords romaner.«

»Nå vil jeg frivillig gi deg hånden min,« sa hun plutselig. »Jeg tror jeg kan forvente meg noe av dette eventyret.«

Langsomt gled kalde, tørketromme fingre inn på mine. Jeg kjente en av de slanke, nesten litt for knoklete hendene med lange fingre som bulet litt ut ved leddene, og hvis skjelvende bevegelighet alltid synes å frembringe andre former.

»Tror du at jeg er vakker?« spurte hun, mens jeg lekte med hånden hennes i mørket, som langsomt varmet seg opp i min.

»Nei,« svarte jeg, »men hånden din røper en sjel som gjør skjønnheten overflødig.«

»Ah,« utbrøt hun, tilsynelatende både opprørt, overrasket og flau. Hun trakk seg unna. Da jeg stilte meg taus ved siden av henne i hjørnet, begynte hun igjen nervøst:

»Hvorfor tror du at jeg innledet hele denne historien?«

»Antagelig av nysgjerrighet?«

»Antagelig? Tror du virkelig at jeg er helt uten temperament?«

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 9 / 19
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

I stedet for et svar la jeg armene mine heftig rundt henne; mens hun gjorde motstand, banet jeg meg vei mot det tilslørte ansiktet hennes og presset leppene mine mot hennes. Motstanden ble svakere og svakere under kysset, mens jeg sugde inn pudderlukten fra kinnene som ikke lenger blomstret i sin allerførste ungdom. Men den tynne, fine munnen hennes hadde noe så naivt tiltrekkende ved seg at jeg fikk det – kanskje feilaktige – inntrykket av at hun for første gang oppdaget nytelsen ved et kyss. Plutselig dyttet hun meg bort fra seg, som om jeg hadde såret henne med noe.

»Du faller meg ikke lenger i smak,« sa hun kort.

»Fordi nysgjerrigheten din ikke kan tilfredsstilles så raskt som du trodde?«

»Og du? Er du fornøyd?«

»Langt fra!« svarte jeg kjølig.

»Og du sier det så rolig?«

»Absolutt, fordi jeg er sikker på å bli tilfredsstilt.«

»Det er sterkt.«

»Synes du?«

Jeg presset henne igjen inn i armene mine. Hun forsøkte å rive seg løs.

»La meg være, ellers ringer jeg på kusken.«

»Ring på ham!»

Uten at jeg merket noen bevegelse fra henne, stoppet vognen. I samme øyeblikk åpnet døren seg for å slippe henne ut og lukket seg igjen. Den elektriske lampen lyste opp, og vognen satte i gang med høy fart. Jeg befant meg igjen som en ensom fange i den duftende lysheten i boudoiret. Hadde jeg ved å handle for raskt ødelagt eventyret, mens jeg kanskje omfavnet drømmenes idol eller en antikk kurtisane hadde sunket ned til meg? Mest av alt var jeg imidlertid tilbøyelig til å forestille meg en grønnøyd pervers kvinne med små kattetenner. Plutselig avbrøt vognens stopp tankene mine.

Døren åpnet seg, jeg steg ut og befant meg ved den kjente gatehjørnet. Før jeg hadde funnet tid til å gi kusken en mynt, kjørte vognen av gårde. Jeg sto ved veikanten som en tiggergutt som, våknet fra en eventyrdrøm, ennå ikke visste å orientere seg i virkeligheten.

Jeg må ha grublet over eventyret i en uke, da jeg en morgen igjen fikk overrakt et brev fra den ukjente kvinnen. Hennes coupé ville vente på meg neste kveld ved samme tidspunkt i et bystrøk langt fra det forrige.

Igjen var jeg i en halv time fange i det lyse, rullende boudoiret.

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 10 / 19
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Da vognen stoppet, forventet jeg en gjentakelse av hendelsene fra vårt siste møte. I stedet befant jeg meg i gårdsrommet til en palasslignende bygning. Foran meg gikk en trapp opp til høytliggende etasje, opplyst av to kandelabre. Ovenpå ventet to tjenere som lydløst åpnet en glassdør, gjennom hvilken jeg trådte inn i en lys, varm trappeoppgang. Jeg ble nærmest skjøvet gjennom en dobbeltdør inn i et mørkt rom. Føttene mine kjente et tett teppe. Jeg pustet inn den merkelige duften av fint treverk og tunge silketekstiler som hersker i overdådige, lite brukte rom. Langsomt famlet jeg meg frem til en lenestol. Så hørte jeg at en dør ble skjøvet opp og igjen lukket i den andre enden av rommet.

»Hvor er du, min venn?« spurte den velkjente, dype stemmen med en tone av fortrolighet som måtte ha overrasket meg etter vårt siste farvel. »Bli der, jeg skal finne deg.«

Jeg hørte henne komme over teppet, så kjente jeg hendene hennes i håret mitt.

»Følg meg!« hvisket hun.

Jeg omsluttet igjen den magre hånden som ledet meg. Jeg pustet inn den lune, fortrolige atmosfæren som strømmet fra kvinnen, som hadde tilbrakt hele vinterdager i sine varme, parfymert innredede rom, innhyllet i lette klær. Vi trådte inn i et tilstøtende, svært varmt rom, hvor fuktige tropiske planter måtte leve. Hun trakk meg opp på en divan. Mørket var så tett at jeg ikke engang kunne ane hvilken side vinduene befant seg på.

»Jeg har nå sett deg,« begynte hun, »de har vist deg til meg.«

»Det er et kompliment,« svarte jeg.

»Hvorfor?«

»At du likevel fortsetter eventyret.«

»Jeg synes du er dødsleilig stygg,« sa hun.

»Hvorfor?«

»Fordi du likevel fortsetter eventyret.«

»Det er en laster,« sa jeg.

»Hvorfor?«

»Fordi du fortsetter å følge meg, selv om du vet at jeg er stygg.«

»Det er din sjanse hos meg,« sa hun.

»Da er du lastefull,« sa jeg.

»Og lasterheten ved å elske deg kalles satanisme,« sa hun og lo lavt.

»Jeg er redd lasterheten din bare er litterær,« sa jeg plutselig skeptisk.

»Det forstår jeg ikke,« sa hun.

»Du har kanskje levd i litterære kretser i London eller Paris, hvor det inntil nylig ble ansett som svært elegant å hengi seg til sjeldne laster.«

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 11 / 19
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

»Aldri. Bare finansfolk og i beste fall marineoffiserer kom i min nærhet. Jeg tilbrakte en del av livet mitt i Amerika. Jeg har aldri vært i Paris, og har heller ingen lyst til å dra dit; jeg synes det er for tåpelig. I London oppholdt jeg meg bare midlertidig. Formuen min tillot meg noen eksentriske utskeielser, men jeg har ennå ikke oppdaget hva litterær lasterhet er. «

»Så mye desto bedre,« svarte jeg, »men hvorfor vet du noe om satanisme? Ordet hører jo ikke hjemme i vokabularet til amerikanske salonger?«

»Det er gøy å fortelle deg dette,« begynte hun behagelig. »Allerede som barn fascinerte katolisismens fantasi meg, men tro meg, det er bare en hobby for meg – jeg bruker ikke en eneste penny på det – jeg er protestant, og det av overbevisning. Senere kjøpte jeg tilfeldigvis katolske skrifter med lovende, nesten uanstendige titler, som selvfølgelig ofte skuffet meg. Det pirret meg enda mer. Det plaget meg at disse forfatterne så ut til å holde hemmelighetene de hevdet å kjenne – hemmeligheter som protestantismen ikke nevner – for seg selv. «Sannsynligvis er det bare prat,» sa jeg ofte til meg selv, «men jeg ville absolutt finne ut av disse folkenes triks.» Så kom jeg over en bok om demonologi av pater Sinistrari d'Ameno . . . «

»Kjenner du ham? « avbrøt jeg overrasket.

»Der fant jeg beskrivelsen av hemmelige sammenkomster mellom kvinner og vesener med svært sterke sanser, kalt inkubus; aldri hadde jeg hørt noe som mer tente min fantasi. Å ha en overnaturlig forbindelse utenfor samfunnet, som ikke kan måles med menneskelige mål, og som derfor heller ikke bryter menneskelige moralregler eller kan kompromittere en dame sosialt – for det presten Sinistrari snakker om som dødssynd gjelder jo ikke oss protestanter – det virket for meg som en så uhørt genial idé, verdig en virkelig fullkommen Gud, for å belønne særlig intelligente troende som elsker å skjule sine handlinger for offentligheten. Fra nå av hadde mitt liv bare ett formål: å oppleve denne utenomjordiske lykken. I årevis lyttet jeg etter alt uvanlig som kom til mine kretser, inntil en spåmann for en stund siden spådde meg at det mest ekstraordinære hendelsen i mitt liv skulle inntreffe i dette året.

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 12 / 19
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jeg dro ut på reiser for å møte det vidunderlige. Utmattet og skuffet kom jeg nylig tilbake. «

»Hva kan du ha gjort på denne reisen! « utbrøt jeg muntert.

»Avbryt meg ikke. « Opphisset fortsatte hun: »Da jeg kom hit til H., hørte jeg om deg. Det var skremmende; navnet ditt forfulgte meg når jeg var alene. Jeg var overbevist om at du måtte ha en forbindelse med den forventede hendelsen. Under alle omstendigheter måtte du stå til ansvar overfor meg. Kanskje var du bestemt til å være mitt redskap; kanskje talte pater Sinistrari bare symbolsk. Man kan jo inngå et nesten overnaturlig forhold også til et levende vesen ved ganske enkelt å lukke øynene for å unnslippe skuffelsene og farene i sanseverdenen. Tror du ikke? «

Jeg hadde absolutt ikke lyst til å være noen som hadde kommet til en hyrdetime. Denne blandingen av kald, beregnende lastefullhet med kasuistisk spekulasjon og protestantisk-borgerlig trangsynthet kunne virkelig bringe en ut av balanse; i tillegg den ubehagelige følelsen av å tjene som redskap, nærmest å være beordret til det. For å unngå en pinlig stillhet, sa jeg:

»Du har dessverre frarøvet deg selv enhver mulighet til å tilfredsstille fantasien din ved å oppsøke meg. «

»Hvordan kunne jeg ha sluppet deg inn i huset mitt, « utbrøt hun helt forbløffet, »uten å vite at du var en gentleman? «

Jeg klarte knapt å holde latteren tilbake. Denne angelsaksiske kvinnen bar med seg klassens fordommer helt inn i den fjerde dimensjonen.

»Og nå har du vunnet denne overbevisningen? «

»Ikke bare den,« hvisket hun, plutselig opphisset igjen; jeg kjente at hun var helt nær meg i mørket. »Jeg vet nå også at du virkelig er den utvalgte for min opplevelse. Jeg har slukket lysene, slik at du kan forestille deg at du omfavner ditt idol -- ikke en kvinne som du ville finne tusen småting å kritisere ved; og disse urkyssene, som ikke slites ut av noen virkelighet, vil jeg stjele til meg selv -- et tyveri! Jeg har sett deg, slik du er, og jeg har tenkt meg Satan! «

Hun var andpusten.

Jeg slo armene kraftig rundt henne og ble plutselig helt fylt av den navnløse begjæren om å styrte meg med lukkede øyne inn i avgrunnen som gapte foran meg.

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 13 / 19
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

»Still . . . ikke et ord til . . . « stønnet jeg, som i mørk angst for å våkne -- »ødelegg ikke dette . . . ! « Og jeg presset leppene hennes sammen. Uimotstående, taus, tilhørte hun meg. Jeg følte meg i et ugjennomtrengelig mørke, bak hvilket jeg kunne ane fantastiske, drømmeaktige landskap. For første gang holdt jeg kvinnen i armene mine, dette mørke, store, fjerne, evige vesenet som en kvinne aldri helt kan legemliggjøre. Alt glødet opp som ellers hadde blitt begravd i meg av maktesløse drømmer og skuffende virkeligheter. Aldri hadde jeg sløst bort meg selv så meningsløst, helt til følelsen av oppløsning, som i denne magre, smidige, fremmede kroppen, som for meg ikke rommet noen personlighet, men som virkelig var idolet.

Som hun senere hevdet, skal jeg tidvis ha ropt ut merkelige, barbariske ord, lik de naturlige lydene hun hadde hørt fra ville stammer under deres bevisstløse, hellige danser -- en ufrivillig lydgjøring av de høyeste opphisselsene i sjelen, som famler seg inn i det mest mystiske. Hun hadde glemt disse lydene; men hun mente at de måtte dukke opp igjen for henne når hun kjente smaken av visse gifter på tungen, slik som visse minner er knyttet til melodier eller lukter. Jeg selv kan bare sammenligne mine følelser med dem jeg en gang hadde, da jeg i Alpene hang over et avgrunnsdyp med fingertuppene, og mens jeg stod overfor døden, så hele mitt liv passere forbi meg på et øyeblikk, regnet bakfra. Således kom alle kvinnene jeg hadde kjent forbi meg i denne omfavnelsen, og jeg hadde følelsen av å eie dem alle, alle sammen.

Opplevde omfavnelser gjentok seg i mer fullkomne foreninger, mislykkede eventyr tok ny form; engang attrådde, uoppnåelige dronninger sank ned i armene mine, og til slutt kom vidunderlige, tilslørte, drømmeaktige kvinner. Dette var de elskede fra mine guttedrømmer, som jeg tidligere hadde hyllet med større glød enn de levende. Bare den som som barn har kjent slike fantastiske lengsler, kan måle oppfyllelsene i denne stunden etter styrken i sine daværende ønsker, som overgikk all virkelig kjærlighetstørst.

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 14 / 19
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jeg vet ikke hvordan og i hvilke øyeblikk jeg sovnet inn i armene til denne kvinnen; plutselig våknet jeg; like før hadde jeg kjent sterke, høye dufter; nå hørte jeg en rasling av klær, lyden av en dør som ble skjøvet opp; rundt meg glødet utallige lamper.

Jeg ble skremt da jeg plutselig befant meg i et trangt, skarpt opplyst rom, hvor avskyelige larver stirret på meg fra alle kanter, idet de strakte sine brune, hårete ansikter frem mellom gigantiske buer, fargerike fjærkvaster og andre fantastiske redskaper fra ville stammer. Det var min venninnes boudoir. Jeg trakk meg tilbake til rommet ved siden av og befant meg i en lys, lite særegen Louis XV-salong i fargen jordbær. En tjener kom inn og sa:

»Madame er syk. Hun beklager at hun ikke kan ta imot gjester i dag.»

Jeg fulgte ham ut i hagen, hvor kupéen ventet på meg. Kuskføreren kjørte meg tilbake til gatehjørnet.

Hver fjerde til femte dag mottok jeg nå lignende invitasjoner til de mest forskjellige bydeler, men kupéen førte meg alltid til samme mål. Vi snakket stadig mindre sammen. Hva skulle to mennesker ha sagt til hverandre, som bare brukte sine gjensidige kropper som påskudd for fantasien sine orgier? Det var ikke meg, men Satan denne kvinnen elsket. Og når hun lå foran meg i mørket og led i stillhet, mens jeg med hånden lette etter hennes konturer – da følte jeg det som om jeg hadde funnet en veltet statue i hagens gress, som ble levende under mitt berøring. Da elsket jeg Lais, da flammet byer opp rundt meg, dit ildfakler var blitt kastet på denne kvinnens tegn – som inn i min sjel – og ingenting var meg fjernere enn ønsket om å eie henne selv.

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 15 / 19
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Fremfor alt ga hun meg for første gang i mitt liv tilfredsstillelsen av min plagsomme fantasi. Kjærlighetens rus fra fortiden og poesien, som alltid hadde virket mer uhyrlige og mystiske på meg enn mine egne, trengte jeg ikke lenger å misunne som en svak, senfødt; jeg visste å gjenoppleve dem. »Vent til i kveld,» sa jeg til meg selv når fantasien sløste seg bort i tamme bilder, og det kom netter da jeg hørte Adriaterhavet slå mot marmorpalaene, da jeg følte tett fløyel mot huden hennes, prangende fløyel som fikk lemmene hennes til å synes å svelle; en ondskapsfullt vakker dogaressa lekte med meg og gledet seg over at jeg for hennes skyld foraktet døden som hennes kjærlighet kan koste. -- Eller fra håret hennes steg duften av de frankiske skoger, linjene hennes ble myke som sangene tyske jenter en gang sang ved brønnen om kveldene . . .

Jenter som måtte skamme seg over å ’abbettla’ sin kjærlighet for Jomfru Maria, for så å kunne glemme ’alt på én gang’, til og med det hemmelige kapellet i barnebønnene sine, og likevel var glade for å vite at Madonnaen smilte der, selv da de kom tilbake til henne sent, når _han_ var ute i fremmede land og elsket mer blendende kvinner. -- Og lunefulle stunder kom; da fremkalte den skarpe, lille latteren til min elskede friske hertuginner fra Régence-tiden; et nesten urterduftende pudder ga huden hennes en syk glatthet. Og det føltes som om rommet rundt oss var lyst og trangt, en nøtt der vi fløt på et ikke helt ekte, i hvert fall svært lite vilt hav. Og omfavnelsen vår var som vevd av tynne gulltråder og omspunnet med små krøller som hadde form av mandler. Og på slike dager var min elskette svært kildrende.

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 16 / 19
# chapter_page: 16
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Disse opplevelsene ville ikke vært mulige uten en egenskap hun besatt, som man ellers ikke lett tilgir en kvinne. I virkeligheten var hun selv ikke til å føle; ingen humør, ingen spøk, ingen innfall, ingen ønsker, ingenting uforutsett. Det hun trengte, syntes hun å finne uten mitt bidrag. Men noe måtte likevel gjøre meg urolig: Selv om jeg betraktet henne som mitt redskap, var jeg enda mer hennes. Vinket hun, kom jeg; var hun lei av meg, sendte hun meg bort. Kom jeg en gang ikke, av latskap, sa hun ikke et ord om det. Etter noen dager kom alltid en ny invitasjon. Denne likegyldigheten irriterte meg, så jeg bestemte meg for å utfordre henne, å gjøre henne sint ved å finne på tåpelige grunner til mitt fravær.

Men når håret hennes duftet som om det skulle gløde rødt i solen, når hennes spenstige former klemte meg i nervøs hastighet, slik at jeg ikke visste om hun følte den største smerte eller nytelse, om hun elsket meg eller ville tukte meg, da glemte jeg all sinne, alle hensikter; da følte jeg meg som skriftefaren som trer inn i cellen til en ung heks som skal brennes i morgen og i dag ennå vil sluke inn i seg, med grådighet, alt det søte hun bare kan fatte, ivrig etter å suge opp så mye fremmed kraft som mulig. -- Min overlegenhetsfølelse stilnet når jeg fant henne sløv og ubevegelig, som en bajadere som på en varm morgen har rullet seg i skyggen av bisarre planter og tankeløst slukt for mange søte frukter. Da luktet hun av indiske blomster, hun visste merkelige bevegelser med magen, slik at hun nesten virket for frodig for meg. Så glemte jeg gjerne at kanskje en ubetydelig dame anså meg som den beste. Hun eksisterte jo ikke engang.

Noen ganger kom tanken til meg om å rette henne mot visse opphissende ord på fremmede eller døde språk. Men jeg innså i tide at dette ville gjøre mine idoler til litteratur, teater, en liten spøk som enhver tøs kunne lære seg. -- Selvfølgelig dannet jeg meg et bestemt bilde av henne, men jeg kan ikke si om jeg tenkte meg henne vakrere eller styggere enn kvinnene jeg møtte, og som jeg til tider trodde hun var bak. Det ekstraordinære ved mine gleder kunne slett ikke måles på et reelt nivå.

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 17 / 19
# chapter_page: 17
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Selv om alle berøringer med hverdagen, der dødsfrøene til menneskelige relasjoner ligger, holdt seg fjernt, endte denne mest ekstraordinære av alle kjærlighetshistorier like dumt og trivielt som en sergeants forelskelse. Damen ble sjalu, riktignok på mine idoler. En dag spurte hun meg, som en liten syerske, om jeg elsket henne. Og dermed er historien egentlig over. Hun hadde funnet ut at mine gleder likevel var mer intense og mangfoldige enn hennes. På grunn av sin tidlige nysgjerrighet var sansene hennes nå bundet til min skikkelse. Hun var lei av å alltid kysse det samme vesenet, selv om hun under bryllupsreisen hadde kalt det Satan. Jeg var ondsinnet nok til å la henne forstå at uten sin >ladylike< forsiktighet og nysgjerrighet kunne hun, akkurat som meg, herske over et serail, at hun da ville ha omfavnet en delikat Georges Brummel den ene dagen, en romersk gladiator den neste. Slike ord drev henne til kraftløs raseri.

»Nå skal de da også lære å kjenne meg,« sa hun en gang indignert, »og vi skal se om du fortsatt foretrekker dine idoler.«

Jeg forsto at hun ville skru opp lyset.

»Vær så snill, ikke!« ropte jeg, »Jeg går videre.«

»Vil du ikke se meg?«

»Du kan umulig være så vakker som jeg ønsker å tro.«

»Det er uhørt.«

»Du ønsket jo å nyte røkelsen fra et idol.«

Nå var hun vel likevel redd for å skuffe meg. Uten å si noe forlot hun meg.

Jeg fikk ikke lenger noen invitasjoner. Ukene gikk, og jeg følte et stort tomrom i livet mitt, som fortsatte i uavbrutt tristhet. Jeg var trist, som om en god elskerinne hadde dødd; men så snart jeg tenkte på denne kvinnen, forsvant all lengselen. Jeg følte noe som liknet stille hån, en slags forakt for en altfor stor underlegenhet, som knapt er verdt å tenke på.

En kveld var jeg alene på den eneste restauranten i byen hvor man kunne spise etter teaterforestillingen. Ved et bord bak meg satt folk som ikke hadde vært der da jeg kom: to herrer i korrekt svart kveldsantrekk; den ene hadde et nesten hvitt skjegg med barbert hake, den andre var en blond, ung mann med et friskt, veldig engelsk guttansikt.

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 18 / 19
# chapter_page: 18
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Mellom dem satt en blek kvinne på rundt trettifem år. Hun hadde mørkt hår som rettlinjet falt i regelmessige krøller over pannen, et magert ansikt av keltisk type med stille, nesten stumpe brune øyne. En usedvanlig distingvert holdning lå over henne. Den nesten for lange, smale munnen var prydet med svært hvite, påfallende små tenner – et ansikt som man kunne tro hadde vært vakkert en gang; for noe manglet, og man tilskrev det årene; men sannsynligvis hadde det alltid manglet noe. Hendene var store, men slanke og pyntet med flere opaler. Disse tre menneskene hadde en selvfølgelig, kravløs verdighet uten påtrengende egenart, slik man gjerne liker hos naboer på teateret eller ved bord d'hôte, som ikke forstyrrer med noe, ikke engang vekker interesse. Likevel følte jeg en trang til å vende meg om mot dem.

Jeg trodde å merke at damen også observerte meg. »Kanskje er det den ukjente,« tenkte jeg likegyldig, men denne tanken slo meg naturligvis ved synet av svært mange kvinner. Jeg bestilte kaffe og benyttet anledningen til, mens kelneren dekket bordet, å bytte plass, slik at jeg hadde de fremmede foran meg. Jeg la merke til at damen ble urolig og med plutselig iver begynte å snakke med den eldre herren. Han betalte regningen, og de tre forlot restauranten.

Dagen etter mottok jeg to brev. »Komedien er over,« stod det i det ene, skrevet med den velkjente håndskriften, »jeg føler meg gjenkjent; la oss ta av maskene.« Det andre hadde lignende, men mer naturlige, tydelig uforstillede trekk. Det inneholdt en formell invitasjon til en ball hos en dame som var meg fullstendig ukjent. Til våre fantastiske orgier syntes denne kvinnen villig til å innlede en uunngåelig flørt, eller kanskje til og med et kjærlighetsforhold. Men jeg foretrakk å ikke vekke min fantasielskede opp fra graven. Helena hadde vendt tilbake til immaterialiteten. For å akseptere den tilbudte erstatningen var jeg i øyeblikket likevel for bortskjemt. Snart forlot jeg H. Jeg så aldri damen igjen.

* * *

Fortelleren tav. Jeg hadde den trøstesløse følelsen av at noe nå var ferdig, uigenkallelig over. Et liv hadde tatt slutt uten at jeg var død. De andre syntes å føle det samme.

# book_id: global-gutenberg-translation-25cfb9048b06447ab1f5eecb9ac022bf
# book_title: Djevelens elskede
# chapter_id: 1-djevelens-elskede
# chapter_title: Djevelens elskede
# book_page: 19 / 19
# chapter_page: 19
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

»En ny historie,« ropte noen, »denne tomheten er jo uutholdelig!«

Vi lå som blinde i en mørk hule, sultne etter den menneskelige stemmen. Vårt liv, vår vilje var stivnet. Bare fantasien våknet og krevde – selv om den var ufruktbar – at en annen, sterkere, mer nøktern person skulle fylle den med forestillinger.