Eventyrene til Haroun-al-Raschid

# book_id: global-gutenberg-translation-2d1208cd3f1645c89e952854cbe66daf
# book_title: Eventyrene til Haroun-al-Raschid
# chapter_id: 1-eventyrene-til-haroun-al-raschid
# chapter_title: Eventyrene til Haroun-al-Raschid
# book_page: 1 / 3
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Kalifen Haroun-al-Raschid satt i sitt palass og lurte på om det var noe igjen i verden som kunne gi ham noen timers underholdning, da Giafar, den store vesiren, hans gamle og trofaste venn, plutselig dukket opp foran ham. Han bøyde seg lavt og ventet, slik det var hans plikt, til hans herre talte, men Haroun-al-Raschid vendte bare hodet og så på ham, og sank tilbake til sin tidligere trette holdning.

Nå hadde Giafar noe viktig å si til kalifen, og hadde ingen intensjon om å la seg avskrekke av ren stillhet, så med enda en lav bue foran tronen begynte han å tale.

"Troens forsvarer," sa han, "jeg har tatt meg den frihet å minne Deres Høyhet om at De i hemmelighet har forpliktet Dem til selv å observere måten rettferdigheten utøves og roen opprettholdes i hele byen. Dette er dagen De har satt av til dette formålet, og kanskje vil De, ved å utføre denne plikten, finne en viss distraksjon fra den melankolien som, slik jeg til min sorg ser, har lagt seg over Dem."

"Du har rett," svarte kalifen, "jeg hadde glemt alt om det. Gå og skift kappe, så skal jeg skifte min."

Noen minutter senere kom de begge tilbake til salen, forkledd som utenlandske handelsmenn, og gikk gjennom en hemmelig dør ut i det åpne landskapet. Her vendte de seg mot Eufrat, krysset elven i en liten båt og gikk gjennom den delen av byen som lå langs den andre bredden, uten å se noe som krevde deres inngripen. Meget fornøyde med byens fred og gode orden, tok kalifen og vesiren veien til en bro som førte rett tilbake til palasset, og hadde allerede krysset den da de ble stoppet av en gammel og blind mann som ba om almisser.

Kalifen ga ham et stykke penger og skulle til å gå videre, men den blinde mannen grep tak i hånden hans og holdt ham fast.

"Du velgjørende person," sa han, "hvem du enn måtte være, innvilg meg enda en bønn. Slå meg, ber jeg deg, ett slag. Jeg har fortjent det med råge, og til og med en strengere straff."

Kalifen, som var svært overrasket over denne forespørselen, svarte forsiktig: «Min gode mann, det du ber om er umulig. Hvilken nytte ville mine almisser ha dersom jeg behandlet deg så dårlig?» Og mens han talte, forsøkte han å løsne det blinde tiggerens grep.

# book_id: global-gutenberg-translation-2d1208cd3f1645c89e952854cbe66daf
# book_title: Eventyrene til Haroun-al-Raschid
# chapter_id: 1-eventyrene-til-haroun-al-raschid
# chapter_title: Eventyrene til Haroun-al-Raschid
# book_page: 2 / 3
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Min herre,» svarte mannen, «tilgi min dristighet og min utholdenhet. Ta tilbake pengene dine, eller gi meg slaget jeg begjærer. Jeg har avlagt en høytidelig ed om at jeg ikke vil motta noe uten å bli tuktet, og dersom du visste alt, ville du innse at straffen ikke er en tidel av det jeg fortjener.»

Rørt av disse ordene, og kanskje enda mer av det faktum at han hadde andre gjøremål å ivareta, gav kalifen etter og slo ham lett på skulderen. Deretter fortsatte han sin ferd, fulgt av den blinde mannens velsignelse. Da de var utenfor hørevidde, sa han til vesiren: «Det må være noe svært merkelig som får den mannen til å oppføre seg slik – jeg ønsker å finne ut hva årsaken er. Gå tilbake til ham; fortell ham hvem jeg er, og beordre ham å møte opp ved palasset i morgen, etter kveldsbønnen.»

Så vendte storvesiren tilbake til broen, ga først blinde tiggeren et stykke penger og deretter et slag, overbrakte kalifens budskap, og slo seg sammen med sin herre igjen.

De fortsatte videre mot palasset, men da de kom gjennom et torg, fikk de se en forsamling av folk som så på en ung og velkledd mann som drev en hest med full fart rundt det åpne området, samtidig som han brukte sporer og pisk så hensynsløst at dyret var helt dekket av skum og blod. Kalifen, forbløffet over dette synet, spurte en forbipasserende hva alt dette betydde, men ingen kunne fortelle ham noe, bortsett fra at det samme fant sted hver dag på samme tidspunkt.

Fortsatt undrende gikk han videre og måtte for øyeblikket nøye seg med å beordre vesiren om også å kalle inn hesteføreren til å møte ham samtidig som den blinde mannen.

Dagen etter, etter kveldsbønnen, kom kalifen inn i salen, fulgt av vesiren som hadde med seg de to mennene vi har omtalt, samt en tredje, som vi ikke har noe med å gjøre. Alle bøyde seg dypt for tronen, og deretter ba kalifen dem reise seg og spurte den blinde mannen om hans navn.

"Baba-Abdalla, Deres Høyhet," sa han.

# book_id: global-gutenberg-translation-2d1208cd3f1645c89e952854cbe66daf
# book_title: Eventyrene til Haroun-al-Raschid
# chapter_id: 1-eventyrene-til-haroun-al-raschid
# chapter_title: Eventyrene til Haroun-al-Raschid
# book_page: 3 / 3
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Baba-Abdalla," gjentok kalifen, "måten du ba om almisser på i går virket så merkelig på meg at jeg nesten befalte deg der og da å slutte å skape en slik offentlig skandale. Men jeg har sendt bud etter deg for å spørre hva som var motivet ditt bak dette så merkelige løftet. Når jeg kjenner årsaken, vil jeg kunne bedømme om du kan få lov til å fortsette å praktisere det, for jeg kan ikke la være å tenke at det setter et svært dårlig eksempel for andre. Fortell meg derfor hele sannheten, og hold ingenting skjult."

Disse ordene rørte ved hjertet til Baba-Abdalla, som kastet seg ned for kalifens føtter. Deretter reiste han seg og svarte: "Troens forsvarer, jeg ber ydmykt om Deres tilgivelse for at jeg vedvarte i å be Deres Høyhet om å gjøre noe som ved første øyekast synes å være meningsløst. Utvilsomt har det ingen mening i menneskers øyne; men jeg ser på det som en liten soning for en fryktelig synd jeg har begått, og hvis Deres Høyhet vil vise meg den ære å lytte til min historie, vil De se at ingen straff kunne sone for den forbrytelsen."