SnøhvitAge-adapted version

Huset var så godt gjemt at man nesten kunne snuble i det før man la merke til at det fantes. Skogen sto tett og gammel rundt det – furu og hemlock, med tykke, lysegrå bøkestammer her og der og gule bjørker som flasset i glansende filler. For det meste presset trærne seg så tett sammen at de så ut til å stange hverandre i siden; men akkurat her trakk stammenes rekker seg unna, som om noe hadde børstet dem tilbake fra en bratt bergvegg.

De dannet en åpen, grønn flekk av sol midt i alt det dunkle. Huset lå mot denne glenna, og fordi det var bygget av sten og lente ryggen opp mot fjellhyllen bak, var det vanskelig å se hvor naturen sluttet og menneskehånd begynte. Steinen i veggene så nesten ut som en gutt kunne ha kastet dem sammen for lek; likevel lå de tett og holdt vær og vind ute.

Taket var dekket av bark, og halvparten av hele huset var dratt nedunder ranker av slyngplanter som kom glidende fra kanten av berget over. Rankene så inn av vinduene, som sto åpne hele sommeren, og fikk se både ett og annet som nok måtte overraske dem. Ekorner sprang freidig inn, flere ganger om dagen; fugler også, de modige av dem; og alle kom ut igjen og så svært fornøyde ut – med seg selv og med verden.

Det måtte altså være noe, eller noen, vennlig der inne.

Trærne holdt seg et lite stykke unna husveggene, unntatt tre av dem: en høyreist furu og to gylne bjørker sto så nær at de virket som deler av veggen. En del av hytta så rent ut til å være bygget rundt furustammen, som forsvant noen fot opp i muren, som om steinene hadde tatt et hardt grep og nektet å slippe.

Bjørkene var så nær at man kunne lene seg ut av vinduet og rive av deres fine frynser. Rotene svulmet over bakken og vred seg til buer som ble de deiligste seter under det grønne taket. Midt i den vesle glenna reiste det seg en svær knute av et tre – en platan, så tykkliv at selv furuen og bjørkene så ut som kvikke dverger ved siden av.

Stammen var så stor at det trengtes flere favner for å måle den nede ved roten, og videre opp strakte den seg langt, langt i været. Et godt stykke over bakken gapte et rundt, svart hull – en hulromshule stor nok til at to–tre mennesker kunne sitte inne med behag. Hvor mange ekorn som fikk plass, var ikke til å telle.

De smatt inn og ut hele dagen og laget et slikt sprett og leven at hakkespettene ble i dårlig humør når solen sto og dirret.

Det fantes aldri en skog som denne for fugler. Den store alderen, og litt hell med jord og helling, hadde gjort den til et sted der mange slags trær trivdes sammen. Grenene skvatt og sitret av vinger, og sangen lå som en strøm over alt i dagslyset – utenom den varme, dovne timen midt på dagen, når de skikkelige fuglene hvilte inne i reirene og bare skogtrosten iblant sendte ut noen få, myke, perfekte toner.

Noen småfolk – rødkronede gjerdesmetter og blåfugler – hadde bygget reir i slyngplantene som la seg som en matte over taket og gjorde hytta grønn som en hage. Og storplatanen i midten var som en hel by med tittisser, sangere og fluesnappere i utallige slag. Om det bodde noen i steinhytta, manglet han ikke selskap.

Fugler og ekorn og tjukke murmeldyr passerte over den lille gressflekken som om det var deres egen forgård. Den som bodde der, om det var noen, måtte være i slekt med skogens folk, for både huset og grunnen det sto på tilhørte dem like så mye som mennesket.

Den dagen vår fortelling begynner, var huset i skogen det eneste livløse i hele den glade scenen. Det var tidlig mai, og verden var så fornøyd med seg selv at alt glitret og lo. Trærne var ikke fullt utsprunget; de bar den grågrønne, tåkete vårluften over seg. Den gamle platanen hadde akkurat foldet ut bladene, hver og ett med et mykt, hvitt dun over.

Luften var full av gode dufter, for det hadde regnet om natten, og våte blader og barnåler og nye bregner, og hundre andre oppvåknende ting, gjorde luften til ren livsmedisin. Gressflekken var stukket prikkete av hvite anemoner og små blå øyne; under trekulden kunne man se bleke hepatikaer – eller var det små alver i fiolett og grå pels? – som nikket.

Rundt stammen av platanen virket det som om det var et stevn for troster. En hel flokk hoppet, løp og struttet omkring, brystene røde og stolte, og gjorde utrolige ting med meitemarker. Tittissene satt i grenene og så på, eller trillet selv rundt i sin småby. Av og til gikk en bølge gjennom fuglearmeen – først noen få toner som satte grunntonen, så flere og flere, og snart en korflod som steg høyere og høyere, fløytende, trillende, plystrende, syngende som det galeste, hver eneste lille strupe oppblåst og skjelvende.

Men selv slike utbrudd rørte ikke huset i skogen. Det lå der, grått og stille, sanseløst og uten puls, trykket mot klippeveggen bak.

Barnet var blitt trøtt av veien. Først hadde det vært så deilig å trippe gjennom den myke, hvite støvet, og å se avtrykkene av de små føttene bli liggende etter henne, klare og fine. Hun kunne være hundre småjenter, tenkte hun, i stedet for én. Sporene nådde bakover så langt øyet så, som om en hel hær av små tær hadde marsjert gjennom landskapet. Støvet var mykt under fotsålen, og når man satte ned foten, sto det opp i små skyer; men når det fikk tak i halsen, fikk man hoste og nys, og i øynene var det bare sandpapir. Etter en stund ble det kjedelig; derfor var det som å få en ny gave da den smale elva plutselig fulgte veien et stykke.

«Renne og renne, uten noen bein; renne og renne, og er den vel pen!» sang hun, for når hun var alene, hendte det hun sang egne sanger. Uten å nøle satte hun foten i – nei, hele seg – plopp ned i bekken, og vannet var kjølig og deilig mot de varme tærne.

Hun holdt skjørtet opp så høyt hun klarte selv om det slett ikke var nødvendig, og gikk og plasket så akkurat passe mye at hver fot satte sølvstjerner i sving. Bekken ble ikke dypere; den var akkurat lagd for vassing, syntes barnet. Et stykke var breddene dekket av skogruta-blomster som viftet med hvite, luftige dusker, og slanke stilker som bøyde seg smilende når hun strøk forbi. Så kom or, lave og tettvokste.

Og så – plutselig – var det trær absolutt over alt. Hun hadde plasket og laget glimt og ropt til dem så hun nesten hadde glemt breddene; og da hun omsider så opp, så hun at her var ingen eng. Trær presset seg helt ned til vannkanten; trær overalt, i rader og rekker; hvorhen hun snudde seg, var det grønne telt, rennende gardiner og skygger som vugget.

«Jeg er i en skog!» sa barnet. Hun lo høyt ved tanken og så seg rundt, øynene runde av fryd og undring. Skogen var ikke tettere enn at solstråler kunne finne veien ned, og de la flakker av rent gull på det grønne dunket under. Her og der lå også håndfuller med gull på selve vannet, og diamanter også – det var som om noen hadde slengt et skrin med skatter ned fra himmelen; alt sammen glitret over den stille glassflaten. Men i andre viker sov vannet svart og stumt i skyggen, og ble bare brutt når en mosegrodd stein hevet seg ut av vannet, brøt sølvet i skum og lot det renne videre i fornøyde klukk ned i det mørke.

Etter en stund fant hun en stein så stor at toppen var tørr og brun over vannet, flat som et bord. Der satte hun seg, samlet skjørtet om seg og lot føttene ligge i vannstrømmen. Det var en stor, hemmelig glede – å være ordentlig en del av bekken eller av steinen. Hun lo plutselig og sparket litt, så de klare dråpene føk som sølv over hodet hennes; så begynte hun å synge og prate samtidig, slik hun ofte gjorde når ingen andre hørte.

«Og jeg kom og gikk, og så løp jeg fort, og sa at jeg nok ikke ville bli!» kvitret hun, og sluttet brått. «Ja, for da blir Miss Tyler forundret, ikke sant? Hun sier ‘Å, du store! hvor er barnet?’ og så leter hun overalt, og overalt, og overalt, og jeg er ikke noe sted!» Hun fniste, og bekken fniste nesten likt.

«Og så sender de ut bud i hele byen, og alle sier ‘Å ja, vi såg det barnet, vi såg henne gå inn i butikken, og vi såg henne i huset, og vi såg henne løpe over hele plassen.’ Ja! men ingen såg meg løpe, og ingen såg meg gå, og ingen vet noe, og noe vet ikke ingen!» Hun lo boblete igjen, og denne gangen la en liten grønn frosk hodet over vannet og sa «Krokk!» nysgjerrig.

«Hvorfor gjorde jeg det?» sa barnet og skottet til ham. «Om jeg forteller, lover du å aldri aldri si det til noen? Æresord? Vel, da sier jeg det ikke! Jeg forteller ikke ting til frosker!» Hun sparket en stor plask, og frosken fór indignert av gårde.

«Huh!» sa barnet. «Det var bare en frosk. Han var ingen fe; selv om det var en froskeprins, du vet.» Hun rynket pannen tankefullt, men ristet like etter på hodet. «Nei, ikke ham, det var det ikke. Han skulle hatt gullflekker på grønt hvis han var prins, og det hadde han ikke. Jeg ville kjent igjen en froskeprins med en gang, det gjør jeg, tenker jeg.»

Hun så for seg froskeprinsen som sa «Kongens yngste datter, lukk opp døra!» og hvordan hun skulle sette ham i Miss Tylers tallerken. Så ble hun plutselig alvorlig. «Mamma!» sa hun stille. «Mamma. Ja, hun dro, og lot meg bli igjen. Når man lar dette slags barn være alene, så løper det sin vei, det gjør det; og Miss Tylere er ikke slags folk man kan la denne slags barn være hos, i alle fall.»

Hun tiet noen minutter og så på boblene som kom seilende nedover. For det meste var de klare som glass, med en tynn hvit skumkant; men der en klatt av sol lå på vannet, ble hver boble til regnbue. Noen av dem valgte likevel feil og fløt bort i skyggen. «Hei!» ropte hun. «Kom hit og bli regnbuer! Om jeg var en boble, skulle jeg vite å komme til rett sted.» Hun strakte ut foten litt for langt, og vips satt hun i vannet med et plask. Hun kavet seg opp, denne gangen på bredden.

«Se her!» sa barnet bestemt. «Jeg mistenker sterkt at jeg er bortkommet.»

Det var ikke tvil. Ikke noe tegn til sti i noen retning. Bare grønne buer og løv-haller, samt dype bregner. Barnet hadde aldri vært redd før, og rødmen som heter frykt kom ikke nå heller. Hun tenkte seg om; så lyste ansiktet hennes igjen. «Jeg må finne et Hus i Skogen!» sa hun høyt til bekken. Selvfølgelig var det et hus et sted; det var det alltid i eventyrene.

Noen ganger bodde det to barn der, og broren var en hvit rådyrbukk om dagen og ble gutt om natten; noen ganger var det en gammel kone… å, men noen ganger var den gamle konen en heks som satte deg i en hønsebur og åt deg når du var blitt feit.

Men best av alle hus var Dvergehuset – hvor sju dverger levde, og bordet sto dekket når du kom, og du smakte litt av hver skål, og så kom de hjem og fant deg sovende og sa «Hvem er denne søte piken?», og så ble du og lagde mat, akkurat som Snøhvit gjorde.

«Vel, jeg håper det blir ganske snart!» sa barnet. «Jeg er nok ganske sulten, tror jeg.»

Hun var modig. Hun var sulten, beina verket, men hun skyndte seg videre, noen ganger pratende og syngende, andre ganger stille som en liten speider; hun brøytet seg gjennom bregnene og de hengende grenene, fulgte bekken fordi en liten gutt i pappas avis hadde gjort det da han var bortkommet, og da kom han rett til folk.

Hun så etter bjørnebær, men de var ikke lette å finne i tidlig mai unntatt i Eventyrbøkene. Der, det visste barnet, var det bare å gå til rett sted og børste bort snøen med en kost, så lå jordbærene der. Sant nok måtte man være veldig snill og høflig mot den rette gamle damen; og barnet ville være høflig, vitterlig. Bare hun hadde hatt brød. Ved tanken stakk en tom sultesmerte.

Det var et hikst et sted på vei opp i halsen. Det skulle ikke få slippe inn. Hun ristet på hodet og gikk videre. Det gikk bra; Gud var nær, det hadde han sagt selv, og han måtte passe på barn; så det gikk egentlig bra, bare at –

Plutselig stanset hun; for nå gikk det bra. Hun hadde funnet Huset i Skogen.

Med bregner til brystet så hun bort fra bekken, der trærne lystige brøt og slapp luften inn. Bortenfor bruddet sto en stor grønn flekk med sol over, en svær platan i midten, og på den andre siden – huset. Grått og stille, lent opp mot en steil fjellflate bak seg, døren lukket men vinduene åpne, taket grønt og blomstrende som en underlig liten hage. Akkurat slik som i bøkene. Barnet så straks at her var ikke farlige, menneskeetende gamle koner. Dette huset var ikke av pannekaker, og vinduene var ikke sukkertøy, men vanlig glass. Nei, dette var huset til de sju dvergene; og hun var virkelig inne i et eventyr.

Hun ble stående helt stille noen øyeblikk, ren fryd i ansiktet. Så kom hun på at dvergene måtte være ute og arbeide i skogen – de var jo alltid det – og det var ikke ventet at de kom hjem før kveld. «Vel, jeg kan ikke vente!» sa hun bestemt. «For det første gjorde ikke Snøhvit det; ikke et øyeblikk ventet hun. Og dessuten er jeg for sulten, og jeg antar alt står klart der inne.»

Hun gikk over gresset i fullt alvor, men stanset igjen ved døra. Ingen lyd innenfra. Rankene på taket vinket, fuglene i platanen laget forskrekket, begeistret kjas, men ellers ingenting. Barnet skjøv lett på døra; klinken ga etter, døra svingte sakte. To skritt inn, og hun sto i rommet.

Det var ikke stort – unntatt for dverger. For dem kunne det være en hall. Gulv og vegger i blankt skurt tre; to dører ut i hver ende. I peisen sto to sorte ildhunder med krøllete haler og holdt opp noen glødende kubber som lå og smådurte fornøyd. Ved ilden en behagelig stol; ved vinduet sto et lite bord, med en annen stol trukket nær. Det var bordet som gjorde at barnet skjønte noe ikke stemte. Det var et nett lite bord, omtrent passe for dverger; det var dekket med hvit duk og alt var slik det skulle – bortsett fra én ting. Hvor var de sju kuvertene? Det sto bare én. Én tallerken. Én kniv og gaffel. Én kopp og skål. Et lite brød, en liten klatt smør, en mugge melk, og en honningkake gyllen som rav.

«Vel, jeg kan ikke hjelpe det,» sa barnet plutselig. «Hvis de har gått fra hverandre, alle sammen utenom én, så er ikke det min skyld; det får de ikke lov til, og jeg er sulten. Bare jeg tar en bitteliten bit, slik Snøhvit gjorde. Akkurat det gjør jeg!»

Hun satte seg, helte melk i koppen. Å, hvor godt det var! Hun brøt av litt brød og knekket det med små tenner. Munterheten kom tilbake, og hun følte igjen at dette var den fineste dagen som noen gang hadde vært. Hun brast ut i sin sang: «Og jeg kom og gikk, og så løp jeg fort, og sa at jeg nok ikke—» Men hun sluttet brått, for døren til rommet innenfor gikk stille opp, og dvergen kom inn.

Barnets sang brast opp i et lite skrik – for ting kan være skremmende selv når man venter dem – men skriket gikk over i en trillende latter. «Å, jeg – jeg mener, jeg ler fordi du ser så morsom ut. Jeg tok litt brød og melk for jeg var sulten.» Hun stanset brått, for hun kjente det snørende hiket igjen, et sted bak tungen. Dvergen kom mot henne, og hun tok tak i stolryggen; men han rakte hånden ut og smilte.

«God dag,» sa han. «Jeg er veldig glad for å se deg; vær så snill å sette deg igjen og spise ferdig kveldsmaten din.»

«Det er din kveldsmat,» sa barnet, ærlig som hun var. «Jeg mente ikke å stjele; jeg vet ikke om det er nok til begge, kanskje.»

«Det er nok til oss begge!» sa han. «Kom! Jeg setter meg her, så kan du helle opp mer melk. Jeg er sulten, jeg også. Ta honning!» Han nikket til henne og smilte igjen. Han hadde det deiligste smilet barnet noen gang hadde sett – noen hadde sagt at man kunne varme seg ved det som ved en ild. Barnet tok en bit til og så på ham over brødet.

Han var ikke en knøttliten dverg som kunne krype inn i blomster og slåss med gresstrå. Nei, slett ikke. Han var en liten mann, men høyere enn hun selv, om enn ikke mye. Brunt hår, mykt, brunt skjegg; øynene brune også, med lys i. Alt var brunt og grått ved ham – for klærne var grå og myke, med en slags fløyelsfilt-aktig ruglebunn, tenkte barnet, selv om det bare var kordfløyel.

Han hørte sammen med huset og klippen bak det, som om han var vokst ut av begge.

«Du ser ut som om du lurer veldig på noe,» sa han. «Ta mer melk! Hva lurer du på?»

«Jeg lurte litt på hvor resten av dere var!» sa barnet.

«Resten av meg?» sa mannen. «Det finnes ikke mer av meg. Dette er alt. Synes du ikke det er nok?» Han smilte fremdeles, men nå var det bare munnen som smilte; øynene ble mørke, som om noe gjorde vondt et sted inni ham.

«Jeg mener de andre,» forklarte barnet. «Resten av de sju. Jeg gjetter det er seks igjen, kanskje. Det var sju der Snøhvit kom, du vet.»

«Sju hva?» spurte mannen.

«Dverger!» sa barnet.

«Å!» sa mannen.

Han tidde et øyeblikk, som om han tenkte. Så lo han, og barnet lo også. «Er det ikke morsomt?» sa hun. «Hva ler du av?»

«Jo, det er morsomt!» sa mannen. «For du er akkurat som Snøhvit, ikke sant? Men det finnes ingen flere dverger her. Jeg er den eneste.»

Barnet syntes det var synd. «Det kunne vært mye morsommere om dere var sju,» sa hun. «Hvorfor—»

Hun stoppet, for hun husket plutselig hva Snøhvit hadde gjort: tilbudt å gjøre husarbeid. «Jeg kan støve og røre i grøt,» sa hun høytidelig. «Men å re opp senger… jeg vikler meg alltid inn i laknene. Vi kunne kaste teppet!» la hun til forhåpningsfullt.

«Vi kaster teppet,» sa mannen, så alvorlig at hun klappet i hendene av glede. Han hentet en pipe som var pen å se på, tente den, og et mildt, blått røykslør steg og luktet underlig godt. Han spurte hvor hun kom fra, og sa at noen måtte savne henne. Barnet forklarte at mor og far hadde reist bort og latt henne være igjen hos Miss Tyler. Miss Tyler pirket og maste og kommanderte «Sitt stille!» og «Lær denne salmen!». «Jeg hater salmer!» sa barnet.

«Det gjør jeg også!» sa mannen varmt, så plutselig og brennende at hun stirret på ham og lo av forundring. Hun la til at hun ikke kunne gå tilbake, for dverger sendte aldri folk tilbake; de lot dem bli og arbeide. «Og jeg er nesten like stor som du!» Hun svelget på slutten.

«Det er du,» sa mannen. «La oss vaske opp og la tankene hvile for i kveld.»

Oppvasken ble ren fest. Tøflene hennes ble våte på gulvet, men hun brydde seg ingen ting. Tallerknene var blå og hvite med små hus og fugler på, og kjøkkenet var skinnende rent som om det var laget av sølv. «Er det virkelig sølv?» spurte hun.

«Bare Britannia,» sa han. Ordet lød merkelig; hun visste fra pappas sang at Britannia hersket over bølgene, men dverger, tenkte hun, visste kanskje ikke slikt.

Han hentet en liten krakk for henne å stå på mens han vasket og hun tørket. Ingen av dem hadde noen gang likt oppvask så godt, sa de. Oppvaskbalja var blank; det fantes rikelig av håndklær, og såpesilen – en slags liten ristekurv som laget bobler i det varme vannet – var rett og slett vidunderlig.

«Har du en pipe du kan lage bobler med?» spurte hun.

«Ikke med denne,» svarte han. «Jeg hadde en en gang; kanskje jeg kan finne en til deg etter hvert.» Hun gnikket et glass til det sang i fingrene. Hun fortalte at hun hadde laget bobler i elva ved å sparke i vannet mens hun satt på en stein, og hun hadde laget sanger også. En frosk kom og sa ting til henne, men hun sparket vann på ham. «Han var ikke Froskeprinsen, han hadde ikke gullprikker. Kjenner du Froskeprinsen? Bor han i bekken her? Har du gullball når du leker ball?»

«Vi skaffer oss en!» sa mannen uten å blunke. «Det er ikke gøy å spille alene. Nå som vi er to—» Han spurte hvor langt hun hadde gått i bekken. «Mil!» løy hun lystig. Hun hadde hatt sko og strømper, men tok dem av for å se hvordan støvet ble fine støvføtter etter henne; hun hadde lagt dem igjen for «milevis» siden, før bekken og skogen. Hatten hennes – hun fniste igjen – den hadde hun pyntet med blomster og sendt seilende som en båt. Den gikk bob-bob på vannet, sammen med boblene, og så støtte den mot en stein, snudde rundt hjørnet, og så var det slutt.

«Du er søvnig, Snøhvit,» sa mannen mildt. De satte tallerkenene i et hengende skap med glassdører. Hodet hennes ble tungt, øyelokkene falt inn på øynene som små gardiner. «Hvor skal jeg sove?» spurte hun, plutselig våken igjen. «Små hvite senger? Eller ikke noen, slik som hos Tre Bjørner? Jeg ser ingen.» Han tok henne med inn i et lite kammers, alt i hvitt, en ren, hvit seng og en plump pute. Hun sukket fornøyd og løftet armene slik små, søvnige barn gjør når de vil opp. Han skjønte. Han satte seg i en lav stol og tok henne opp på fanget. Hun krøp seg sammen som en kattunge. Han gynget sakte, klappet henne fraværende på skulderen. Men så løftet hun blikket brått, halvt sovende, halvt herskende: «Du synger ikke noe! Syng!»

Han sukket, fniste hjelpeløst mot døråpningen, og begynte så i en myk, vuggende stemme. Om fugler, om blomster, om barn som skal sove. Ordene nikket i takt med melodien, nikket og nikket seg selv i søvn.

Hun rørte seg en gang til. «Vet dverger om bønner? Kan du bønner?» Mannens øyne ble mørke. «Ikke mye,» sa han. «Men nok til å høre din. Vil du si den her, på kneet mitt?» Hun gled ned på gulvet og la hodet på kneet hans, nyttig og bestemt. «Nå lukker jeg mine øyne små, og ber deg, Gud, meg vokte. Resten sier jeg ikke, for det liker jeg ikke. Og Gud velsigne pappa og mamma, og gjør meg til en god—l—jente—amen. Og Gud velsigne denne dvergen. Det er alt.» Hun løftet hodet. Noe ved henne – søvmen i kinnet, lyset halvveis gjemt i øynene – fikk mannen til å stivne, blekne og rykke som om noen hadde lagt en hånd med isvann på hjertet hans. «Nei!» sa han og rakte hendene ut, som for å skyve henne fra seg. «Nei; la meg være!»

Hun åpnet øynene helt. «Hva er det?» sa hun. «Jeg tar deg ikke!» «Er du sint?» «Nei,» sa han. Han smilte igjen. Han la henne i den lille sengen, og hun sovnet nesten før hodet traff puta. Han ble stående og se lenge. Han tok opp en av krøllene hennes og så på den i det svinnende lyset. Fin som spindelvev, myk, med en underlig rødlig brun tone. Han gikk bort til en eske, brettet forsiktig opp et papir, tok ut en annen hårlokk. Han la den ved siden av barnets krøll. De kunne vært vokst på samme hode. «Om jeg tok morgenrødens vinger—» sa mannen. Han la lokken tilbake i boksen, gikk ut og lukket døren stille etter seg.

Neste morgen var barnet et lite fyrverkeri av spørsmål ved frokosten. «Hvor mange fugler har du, dverg?» Mannen så på henne fraværende, som om han prøvde å nøste opp noe i hodet. Hun gjentok utålmodig, gjettet at han kanskje sov om dagen som flaggermus, eller hang etter hælene i trær. Han lo. «Jeg bare tenkte,» sa han. «Sov du i natt?» plaget hun ham. «Jeg var i sengen din, så du kunne ikke. Hvis du sov, hvor sov du da? Mer brød, takk. Hvor får du brød fra? Hvor sov du? Og du svarte ikke om fuglene. Jeg blir sint snart.»

«Hvis du snakker så fort, slites tungen din ut før du blir sytti,» sa han.

«Hva er sytti?» sa hun. «Jeg hater det uansett, og jeg blir det ikke.» «Helt enig,» sa han. «Når det gjelder fuglene – hvor mange tror du?» Hun hadde sett «massevis» og hørt resten. En gul fugl hadde kommet inn vinduet og satt på tåa hennes, men da hun sa «Buh!», fløy den. «Det er min fetter—Gullfink,» sa mannen. «Synd du skremte ham. Han kommer hver morgen og synger sin beste sang for meg.» Hun ville vite om de var alle sammen hans fugler, og bemerket at han ikke var høflig. «Miss Tyler sier det er grusomt uhøflig å ikke svare.» «Miss Tyler er ikke her,» sa mannen alvorlig. Hun ropte «Hurra!», og han ropte det samme med varmere sjel enn henne.

«Vent litt, og se!» Han smuldret brød i hånda og gikk ut på gresset. Hun så fra vinduet hvordan han strødde smulene, så la leppene i en myk, underlig fløyte: «Koo! koo! koo!» Straks reiste det seg en rasling fra tak og bjørker og fremfor alt fra den store platanen. Skyr av fugler strømmet, så tett at vingene børstet hverandre, og de sirklet rundt mannen der han sto helt stille.

De satte seg på hodet hans, skuldrene, de strakte armene, på bakken ved føttene hans. Han smuldret mer brød og strødde rikelig. De små skapningene tok for seg uten skam, pipende takk, hoppende og flaksende så hele plassen ble levende av lykke. Mannen snakket til dem, mykt og lavt, og de så ut til å forstå.

Noen ganger tok han en mellom hendene, strøk den med lette fingerspisser, og fuglen la nakken tilbake og sang, så de andre istemte og musikken rant mellom stammer og løv. For barnet var det naturlig, som i en bok. Hun ønsket hun kunne det samme.

Hun smatt ut. «Hvordan gjør du det? Hvem lærte deg? Hvorfor kan ikke jeg? Hva heter alle de fuglene? Hvorfor svarer du ikke når jeg snakker til deg?»

Han smilte. «Jeg har ikke rukket å svare på spørsmålene fra i går kveld, langt mindre morgenen her.» «Men du vil svare alle?» «Ja – hvis du gir meg tid.» «For jeg må jo vite,» sa hun lykkelig. «Men først må jeg spørre deg litt,» sa han, og pekte henne mot en rot av en bjørk som var akkurat som en liten armstol.

Hun kom mot villighet. «Jeg liker ikke å svare,» sa hun. «Jeg liker å spørre.» «Men vi må leke rettferdig. Du kan ikke få all moroa alene.» «Jeg kan svare litt da,» sa hun. «Når man er liten, trenger man ikke vite ting først. Man kan finne dem ut.»

«Snøhvit, hvorfor løp du hjemmefra?» «Det sa jeg i går kveld,» sa hun, og foldet hendene, knep øynene igjen, og skrålte: «Og jeg kom og gikk, og så løp jeg fort, og sa at jeg nok ikke ville bli; og de rev seg i håret, og de ga seg over, og jeg sa jeg nok ikke—» «Flott,» sa han mildt. «Men hvorfor?» Hun forklarte at Miss Tyler sang slik – med lukkede øyne og åpen munn og skrikete toner; derfor sang hun også slik. «Men jeg sang, gjorde jeg ikke? Er jeg ikke en fugl, hvis du ikke ser meg?»

«Nå svarer ikke jeg et spørsmål til,» sa han og la haken i hånden. Hun vred seg, sukket, kalte ham dum, og motsto det en stund. Så: «Jeg sa det i går! Mamma dro til New York, og pappa også. De lot meg bli igjen etter at jeg sa de ikke måtte. Og jeg sa til dem: hvis dere gjør det, så gjør jeg det, og de gjorde det, og derfor gjorde jeg det. Sånn ser du!»

Hun så plutselig opp på ham, og igjen kom det rykket i ham. «Har du vondt?» Hun så raskt sympatisk ut. «I fronten? Du må ta en pastill og en varmflaske. Grønne epler gjør det! Dverger skal ikke spise dem, like lite som barn. Hvor er treet?»

Han svarte ikke. Han så ut som om han prøvde å løfte et tungt, usynlig lodd. «Hva heter moren din?» spurte han endelig.

«Evelyn!» sa barnet. «Ja, selvfølgelig!» sa han. Han sa det på en måte som fikk henne til å spisse ørene. «Hvorfor sa du sånn? Har du sett henne?» Han svarte med en dum gåte som slett ikke hørte hjemme. Hun lo, og fyrte av en ny salve: «Har du noen gang sett en padde med tre haler? Er du ikke morsom? Er alle dverger morsomme? Finnes det virkelig ikke flere? Har det aldri gjort det? Hvor ble resten av dem av? Hvorfor bor du her helt alene? Jeg må vite alt det.»

«Ville moren din bli veldig ulykkelig hvis hun kom hjem og fant deg borte, Snøhvit?» Barnet stirret. «Å, jeg antar hun ville bli sprø av fortvilelse, men hun kommer ikke hjem på lenge; det er derfor jeg kom og gikk og løp, og – hvorfor ser du sånn ut, dverg?»

«Jeg burde sende deg hjem,» sa han. «Du burde gå i dag, ikke sant?» Han stanset; for hun stod i fare for å briste. Den nederste leppen steg i midten og sank i hjørnene; øynene ble store og runde; så begynte de å glitre. «Ikke gråt!» sa han fort. «Den andre Snøhvit gråt aldri.» «Den andre Snøhvit ble ikke behandlet sånn!» sukket hun. «Aldri prøvde dvergene å sende henne bort. Hun lagde mat, og hun feide, og de likte henne, og de sa aldri noenting, og – jeg har ikke noe lommetørkle!» Han rakte henne et stort, hvitt klede, og hun tørket øynene. «Aldri hørte jeg om dverger som sender barn bort! Jeg tror kanskje ikke du er rett slags. Har du noe navn? Dverger har ikke navn, aldri.»

«Jeg er redd jeg har et slags navn,» sa han. «Men det er ikke så mye verdt. Du kan kalle meg Mark, om du vil.»

«Det er jo ikke noe navn. Det er noe du gjør med en blyant. Er du ikke morsom? Er det virkelig ditt navn? Hvorfor fikk du et sånt navn?» Han påsto han rotet seg bort i spørsmålene hennes. «Jeg har ikke engang begynt på morgenens ladning, og nå er vi allerede på i morgen. Men vi må vaske opp, og så skal jeg vise deg hvor jeg sov i natt. Det var det første du spurte om i dag.»

Åh, det var flott, syntes hun. Han var kanskje rett slags dverg likevel. Hvorfor hadde han en pukkel på ryggen? For i boken om Snøhvit hadde de det ikke. Det var rart, når hun sto på krakken, var hun akkurat like høy som ham. Var ikke det fint? Var han ikke glad for at han ikke var høyere? Trodde han ikke han var lagd slik nettopp for små jenter? Hadde han sett noen slike før? Syntes han hun lignet Snøhvit? Hvorfor snakket han ikke når hun snakket til ham?

Oppvasken ble en gledelig tid. Skyggen fra øynene hans var borte, og han smilte og pratet igjen. Han syntes å være en underlig person – nærmere bøkene enn vanlige folk. Han bodde alltid alene. Nei, han hadde aldri ønsket noen andre, ikke før nå. Men da visste han ikke at det fantes Snøhviter. Det gjorde stor forskjell, sa han. Om han likte Snøhviter, ærlig og sant? Ja.

Synes han hun var vakker, penere enn slemme stemødre? Hun hadde ingen sånn, bare mamma, som var fryktelig vakker. Visste han det? Hvordan visste han det? Hvorfor så han så rar ut i øynene? Fikk han såpe i dem? Stakkars dverg! Hvorfor var det ikke flere dverger? Hvorfor hentet han ikke seks til da han kom hit første gang? Han svarte at han ikke hadde ønsket flere.

Da han kom bort fra de andre, hadde han ikke tenkt å se noen igjen. «Hvorfor?» Jo, fordi de hadde vært «forferdelige». Han hadde dratt i skogen for å bli til han ble lei; og når han ble lei, skulle han dra enda lenger bort. Hvor? Han visste ikke; dit han hørte hjemme, kanskje – om han bare kunne finne det.

«Hvordan finner du dit?» «Jeg vet en rask vei.» «Vis meg!» «Nei.» Hvor lenge hadde han vært her? «En god stund.» Han hadde først reist over havet – langt – etter at de var forferdelige. Han kunne fortelle om det siden. Når han kom tilbake – «Hvorfor stopper du sånn? Glemmer du hva du skal si? Jeg gjør ofte!

Du sa når du kom tilbake; gikk du og sa til dem at de var slemme ting og at du aldri mer ville leke med dem?» «Nei,» sa han langsomt.

«Det ville ikke hjulpet. Jeg kom hit isteden.» «Sa du ikke at de var slemme?» «Nei; hva nyttet det?» «Vet de at du er her?» «Nei.» «Vel, det var veldig dumt!» sa barnet strengt.

«Jeg ville fortalt det, og stampet foten, sånn!» Hun stamper – og krakken velter, og hun faller ned med haka i det varme oppvaskvannet. Gråten er nær. Han tar henne i armene, bærer henne ut. Hun hikster litt, men hikstene dør bort da han står under den store platanen og sier mildt: «Du spurte hvor jeg sov i natt, Snøhvit. Jeg sov der oppe, i tre-rommet mitt. Se!

Et stykke opp, over den store greina, ser du et hull? Inne der er det en hulning stor nok til å sitte i eller strekke seg og sove. Jeg er ofte oppe hos fuglebrødrene; og i natt sov jeg der, og veldig godt sov jeg.»

«Hadde du… seng?» Hun holder igjen en latter midt i et nesten-snikksnakk. «Den beste i verden,» sier han. «Mose og tørre blader. Vil du opp og se? Jeg tror jeg kan få deg opp.» «Å, for en snill dverg du er!» jubler hun, og danser rundt. «Er du ikke glad jeg kom? Jeg er glad du var her. Hvordan skal jeg komme opp? Stå på pukkelen din? Er det ikke fint du har en pukkel, dverg? Var den laget for småjenter å stå på? Ba du om det? Tenkte du på småjenter da du fikk den? Liker du at jeg står på den? Kan jeg hoppe opp og ned på den?»

Pukkelen var rett og slett ypperlig å stå på. Med den fikk hun tak i den laveste greina, og idet hun hang en brøkdel av et øyeblikk og kniste, var den lille mannen der oppe hos henne og skjøv henne på plass. Derfra gikk det lett, gren for gren, til den svarte åpningen. Hun dro etter pusten et øyeblikk da han svingte henne inn; så boblet latteren hennes så klart at fuglene flakset opp som en sky og sank ned igjen, med lystig pip og kvitter, som for å ønske et av sine egne små velkommen.

Mannen klatret ned igjen etter å ha lagt barnet til rette i trehulen, og etterlatt Fetter Gullfink som vakt. Han satte seg på rot-stolen av den gule bjørka og så opp. «Der er du,» sa han stille. «Noe nytt? Det er ikke en måned siden sist du kom.» Mannen – Phillips – svarte tørt at det sannelig var mer enn det. «Jeg har med papirene. Skjøter å underskrive, og mye å se over. Ville det ikke være best å ta det inne, sir?»

«Straks,» svarte mannen, blikket fortsatt opp i løvet. Han var ikke sikker på at den lille sov tungt nok; om hun våknet og fant seg alene, kunne hun bli redd.

«Du ser ikke bra ut, Phillips,» bemerket han, med fortrolig tone.

«Ser jeg ikke,» sa den andre skarpt. «Jeg er utslitt av alt dette. Hvordan du kan henge ved slik dårskap— Papirer, leieavtaler som løper ut, opprop som kommer inn, regninger og brev – kontoret ser ut som Ubesvart, og skrivefolkene drukner i arbeid, og jeg er nesten knekt, og du—»

«Forresten,» sa mannen og satte seg bekvemt, «hvor er jeg, Phillips?»

«I Tibet!» svarte den andre, surt. «Jager villasen.»

«En fin sport,» sa mannen tankefullt. «Det var oppfinnsomt, Phillips. Virkelig. Du knurrer, men du skjønner ikke hva dette gjør med deg. Du har levd om lag førti år uten fantasi; nå utvikler du en, mot din vilje, men virkningen er like god. Jeg beundrer deg, Phillips; jeg gjør virkelig det.» Han smilte opp, og mannen så mørkt – men med varme – tilbake.

«Jeg skulle ønske du ga deg,» sa Phillips enkelt. «Kom hjem. En som du lever slik – et dyreliv, sir – det er avskyelig. Tenk på interesser, eiendommen, alle som ser til deg; og—»

«Forresten,» sa mannen igjen, «har du betalt de legatene?»

«Jeg vet ingenting om noenting legater,» svarte Phillips irritert. «Jeg vil ikke ha med slikt å gjøre. Når jeg ser deg død i kisten, Mark Ellery, da kan vi snakke legater.»

«Jeg liker ikke kister,» mumlet mannen og så opp mot det svarte hullet i platanen. «Jeg har ikke tenkt— Fortsett, Phillips. Du betalte pengene, sa du?»

«Ja, sir. Men jeg sa ikke til de gamle damene at du var død, for du var ikke det, og det tar jeg ikke på meg. Faglig oppspinn må jeg bruke, siden du tvinger meg; men å lyve for de gamle damene, det kunne jeg ikke og gjorde ikke.»

«Selvsagt,» sa mannen mildt. «Jeg kunne ikke vente meg annet. Og du fortalte dem at jeg var—»

«I Tibet,» sa Phillips tørt. «På villasjakt. Jeg sa det før.»

«Akkurat,» sa mannen. «Ikke bind deg til ett sted, Phillips. Du kan variere stedet oftere, det blir morsommere. Du kunne sagt Mashonaland, for eksempel, at jeg omvendte – eh – villasen… jeg mener den svarte. Damene hadde satt pris på det. De har det forresten godt, håper jeg?»

«Ganske skrøpelige, Mr. Ellery. De gråt og sa du var den beste og—»

«Et cetera,» sa mannen. «La oss hoppe. A – før jeg glemmer det: hent litt saker til meg i byen. La meg se—» Han talte på fingrene. «En dukke, den flotteste som finnes, med en koffert full av klær; eller si to. Noen billedbøker. En vogn – nei, den kan jeg lage. Et barns tesett – i sølv om du finner ett. Og sukkertøy, mye, si fem kilo. Og to nye tepper, tykke, myke, det beste. Og puter! Et dusin puter, i silke og fløyel, dun. Hva er det?»

Phillips stirret på ham i skrekk. Mannen fikk et plutselig latteranfall. Han lo til han måtte tørke øynene med et fint lommetørkle – som det han hadde gitt barnet. «Du er sannelig god til å underholde, Phillips. Jeg er ikke gal. Se i øynene mine. Ta pulsen. Du ser – rolig. Mye roligere enn deg. Nå kan vi gå inn og se over papirene. Først bare—» Han lyttet. Skogen sang lavt omkring dem, men alt var ro. «Er det nytt? Ikke politikk, den vil jeg ikke høre. Mener – blant folk jeg kjente?»

Phillips lyste litt opp. «Mr. Tenby er død; etterlot en halv million. Du kan få den tomten for en slikk og ingenting nå. Gamle fru Vivian hadde slag og ligger for døden. Hun vil være verdt—»

Mannen gjorde en bevegelse av utålmod. «Gamle folk! Selvfølgelig dør de. Hvem bryr seg, annet enn dem og arvingene? Er det ingen unge igjen der?»

Phillips rynket pannen. «Ingen du ville—» Han stanset, så på Herr Ellery. «Det er et styr om et bortkommet barn, i går. Mr. Valentines lille jente rømte hjemmefra og er borte. Vilter liten ting, sier de; gitt guvernanten mye hardt. Foreldrene borte. De er redde for kidnapping, men hun dukker vel opp; hun har rømmet før, sier de. Pen liten pike, seks år; lik moren sin. Moren var en frøken—»

«TI!» Mannen vendte seg mot ham i en slags vrede. «Hva bryr jeg meg om andres barn? Du er en ledigprater. Kom og la meg se disse papirene, hva de nå er. Forbann alt sammen, skjøte og hus, jord og brev! Kom, sier jeg! Og når du er ferdig, gå – og la meg være i fred!»

Mens barnet sov i det varme, brune treet, våknet hun en stund, og verden var forsvunnet. Hun hadde glemt ting, for barn sover tungt i middagssøvnen. Hun ventet å se et rosa barnerom med gullkanter når øynene spratt opp. Men her? Veggene var brune på alle kanter unntatt én.

De var myke å ta på, og luktet rart, men godt – som våte blader og kald mose, bare varmere og med en duft hun ikke kjente noen andre steder fra. På den ene siden var det ikke vegg, men grønt lys. Nei – ikke lys. Trær, tett i tett, og under dem – ingenting. Ingen jord, bare luft, og fugler som glapp mellom grenene.

Hun lå på noe mykt som knaste litt; noen steder lød det som tørre blader, andre steder kjentes det kaldt og fløyelsaktig. Noe rørte seg; to–tre fugler hoppet ned fra et sted og satte seg på foten hennes og sang. Barnet lo høyt istedenfor å skrike – hun var nesten på vei til å gjøre det siste – og da sto mannen ved inngangen, smilende, nikkende.

«Å, du kjære dverg!» sa hun. «Jeg er glad jeg ser deg. Jeg glemte hvor jeg var, på dette morsomme stedet. Er det ikke morsomt? Hvordan kom du på det? Hvorfor bor du ikke her hele tiden? Hva er det som blinker der oppe?»

Langs en naturlig hylle i treveggen lå noe som glitret. «Hva er det som blinker?» gjentok hun. «Gi det til meg, dverg!» Hun rakte ut en herskerhånd. Han tok ned gjenstanden, men ga den henne ikke. «Dette er en nøkkel, Snøhvit.»

«Huh!» sa hun. «Den ligner en pistol. Hva slags dør passer den til? Hvor fikk du den? Er det sånne rom som hos Blåskjegg? Hvorfor forteller du ikke, dverg?»

«Ja, den ligner en pistol,» sa han langsomt og veide den i hånden. «Men det er en nøkkel, Snøhvit – til… å, til mange slags steder. Jeg vet ikke om Blåskjeggs kammer; jeg har ikke brukt den ennå. Men det er markenes nøkkel. Skjønner du?» Han glemte henne nesten mens han snakket, som om han talte med seg selv. «Frihet og glemsel. Brodden lagt igjen, ikke båret videre. Den trette får hvile – hvile!»

«Ingen koner?» spurte barnet. Han så på henne, nært forskrekket.

«Koner?»

«Døde,» sa barnet lavt. «Hengt opp i håret, du vet; bare hodene, resten borte. Er ikke det forferdelig? Ville du gått inn likevel? Jeg ville!»

«Nei, ingen koner,» sa han, og lo, ikke den gode, varme latteren, men en kort lyd som var mer som et bjeff. «Ingen koner, verken mine eller andres. Hva skulle jeg med koner?»

Hun så nøye på ham. «Jeg tror ikke du kunne få en, uansett. Dverger prøver alltid å få prinsesser, men aldri gjør de det. Har du vært gul, noen gang?» spurte hun brått, med en urolig mine.

«Nei, Snøhvit, aldri gul. Bare grønn.»

Hun boblet over. «Var du virkelig grønn? Og så ble du brun? Du tror ikke jeg blir brun? For jeg er ikke grønn, er jeg? Jeg bare tenkte, hvis du var Den gule dvergen, tenk så forferdelig!»

«Sikkert forferdelig. Han var et stygt stykke arbeid, var han ikke? Det er lenge siden jeg hørte om ham.»

«Å, han var aldeles gruelig! Vil du at jeg skal fortelle? Du må fortelle en etterpå, om en dverg du kjente. Du kjente mange, ikke sant? Var de blå og grønne og røde? Hva gjorde at du ble brun da du var grønn? Vel –»

Og hun fortalte. Om dronningen som fått alle sine barn unntatt ett – Prinsesse Alldeer – og hvordan ingen friere var gode nok. Om ørkenfeen, og kaken av hirse og krokodilleegg og sukker, og om gule dvergen i treet – «Akkurat sånn som du nå, dverg, vi kunne leke!» – og om hvordan prinsessen lovet mens hun var redd, og hvordan den dvergen senere fløy av sted med henne på en katt, midt under bryllupet med Kongen av Gullgruvene.

Hun dirret av iver, brøt ut og måtte ha mat midt i fortellingen, og fortsatte etterpå: om sverdet som drepte alt det streifet, så lenge man ikke slapp taket. Om at kongen slapp taket et øyeblikk fordi han ble så glad for å finne henne, og hvordan den usle gule stakk ham i hjertet.

«Og prinsessen sa, ‘Din forferdelige, heslige, gamle ting, jeg gifter meg ikke med deg uansett!’, og så falt hun ned og var død uten sukk. Og havfruen kunne ikke annet enn å gjøre dem til palmer… og det var alt. Er det ikke på tide med lunsj?»

Han måtte le og si hun ikke kunne stoppe der. «Selv om hun lovet, du sier hun lovet – men han fikk jo henne ikke til slutt? Ingen bryr seg om hva en dverg har rett til, ikke sant, Snøhvit?»

«Jeg liker ikke slutten, fordi den ender feil. Men – nå spiser vi! Opp i dette stedet også?»

De spiste, og det var som trollmat. Ikke fordi maten kom av seg selv, men fordi bokser og små krukker åpnet seg som hemmelige redskaper, og yndlingsretter dukket frem. Kylling. Syltetøy. Albert-biscuits. «Bringebær-svampkake!» befalte hun, men da kom ingenting, og han ble forskrekket på vegne av leverandørene som ikke hadde sendt det riktige, og lovte å si tydelig fra neste gang.

«Hvordan får du tak i alt?» spurte hun. «Stamper du hardt i gulvet og sier ‘SYLTE!’? Gjør du? Kommer det popp ut fra hull? Gjør det det nå?»

Nei, han hadde ikke riktige sko på i dag, litt senere kanskje. «Men hva skal vi gjøre nå?» spurte hun igjen.

«Vi skal melke kua,» sa han.

Å, det var spennende! Var det en virkelig ku? Ble hun forvandlet om dagen og var ku om natten, eller motsatt? Hva ble hun til? «Noen ganger er de rådyr og noen ganger ender, og noen ganger— Hva ville du vært, om du slapp å være dverg? Kan du bli ting hvis du vil?

Er du bare på liksom dverg, og så blir du en vakker prins med gull og sølv og diamanter og et slott av sukkertøy? Blir du det?»

«Og så kan du gifte deg med meg!» sa hun med fullt alvor. «Jeg er voksen da—»

«Ja, det tror jeg du er,» svarte han, ålreit med smil. Hun plasserte seg på ryggen hans da han bøyde seg, og pukkelen ble til et utmerket sete. Han ba henne holde godt fast, og travet av sted i en myk rytme over barnåler og røtter, og hun ropte og hoppet, lettere enn vinden.

Det fantes små stier i dette partiet av skogen, som om noen gikk her ofte. De så på bregnene som holdt på å rulle seg ut – hun syntes de liknet små grønne kaker fra konditoriet, bare i natur. Han rynket på nesen av penger – hun hadde gitt alle i sparegrisen til de fattige barna, og mannen i sort hadde sagt at hun ikke kunne få dem tilbake. «Hvem sa det?» «Miss Tyler! Så da slo jeg henne, og hun sa jeg skulle være på rommet mitt; men jeg løp min vei. Er du glad jeg løp, Mark?» «Veldig glad i dag, Snøhvit. Jeg vet ikke i morgen. Men i morgen er ikke her ennå – og her er kua.»

En brun ku sto ved en liten blå dam i en kløft med steiner og gress. «Er den virkelig?» hvisket hun, munnen mot øret hans. «Eller blir hun prinsesse om natten? Fortell sannheten, Mark!» Han var ydmyk: så vidt han visste, var det en ku. Den rautet som en ku og oppførte seg som en ku, og dessuten hadde han kjøpt den som en ku. «Men du ser, jeg er ikke her om natten; så hvordan kan jeg vite helt sikkert?» Begge så de på kua, som kikket rolig og uforstyrrelig tilbake.

«Jeg tror… hun er… bare en ku,» sa barnet endelig, svært alvorlig.

«Jeg tror også det,» sa han, lettet. «Greit, Snøhvit? Jeg ville synes det var tungvint med en prinsesse. Jeg melker; du plukker blomster.»

Hun danset rundt i gresset og fant en tue med mørke blader; idet hun satte foten på dem for å høre dem knitre, spratt rosafargede blomsterblader frem – mayflowers, dufterike og hemmelige under bladteppet. De lå med kinnene presset mot mosen og lo til henne, og hun lo tilbake og stakk noen i håret. Så snek hun seg bak Mark og stakk en bukett i knapphullet hans. «Nå er du pen,» sa hun. «Jeg bryr meg ikke mye om du aldri forvandles. Du er god nok som du er.» Han smilte og sa det var like greit, og at han var glad for å høre det.

Hun fant et gjørmete sted ved vannkanten og trampet glade spor – pat, pat – dype, glatte merker. Og fordi hun var trygg, sprang hun etter en gul sommerfugl – og flopp! – så lå hun på magen i dammen. Heldigvis var Mark ferdig å melke akkurat da; ellers hadde hun grått fælt. Som det var, kom hun på at hun kunne få sitte opp på pukkelen, med vannet dryppende av skjørt og krøller, mens han lo og sa at det eneste som betydde noe var at hun ikke dryppet i melka.

Tilbake ved huset ble det klesvask. «Du må skaffe meg en ren kjole,» sa hun. «Du liker kanskje at jeg kaller deg Mark heller enn dverg hele tiden? Da gjør jeg det.» Hun holdt opp skjørtet, svart av gjørme foran. Mark rynket pannen. «Kjolen er ille ute,» sa han. «Veldig ille. Jeg må –» Han forsvant inn, og hun satte seg rolig på rot-stolen. Han ville nok finne en kjole. Han hadde jo alt mulig annet. En boks med kjoler var helt sikkert blant det. Hun håpet den ville være blå, for hun var lei av den rosa.

Men Mark gikk fra skuff til kiste, fant håndklær, sokker, undertøy, grå dresser som den han selv bar – ingenting blått og fint for en jente. Han prøvde en slåbrok, brun fløyel, men den luktet pipe og var for brukt. Så, plutselig, lyste han og ble mørkere i blikket samtidig. Han lo – igjen denne korte, harde lyden som ikke var vakker, men som var ekte. «Hvorfor ikke?» sa han. «Det blir i familien.» Han åpnet en dyp, utskåret kiste. En gammel, søt duft av steder langt borte veltet ut. Han rodde ut av krokene en flatt pakket kvit papirball, myk i hånden. Inni lå et sjal – eller et slør – av østlig silke, lys blå, brodert overalt med sommerfugler og fugler. Han holdt det opp en stund. Så la han ned lokket og gikk, for barnet ropte «Mark! Hvor er du?»

Slik ble hun snart viklet inn i silkeblåt sjal som et lite japansk bilde. Hun satt korslagt på kjøkkenbordet som en liten idol og så på mens han vasket kjolen hennes i varmt, såpt vann og hengte den på en lav grein til tørk. «Nå, fortell en historie,» sa hun. «Om en dverg – ikke Den gule, ikke sjuen i skogen, ikke han i Snøhvit og Rosenrød, de kan jeg selv.»

Mark smilte og rynket seg. Han tente pipen og var taus en stund. Barnets øyne ventet. Til slutt – etter det hun syntes var omtrent en uke – sa han: «Det var en gang—» Hun nikket, glad. «Det var en gang en dverg.» «Riktig,» sa hun lykkelig. «Fortsett.»

«Vansken er,» sa han, «at denne dvergen ble født et mannebarn. Det var ikke før ammen slapp ham ned at det ble avgjort at han skulle bli en dverg – og aldri en mann. Det var uheldig, for han hadde noen ting inni seg som dverger ikke har noe med. Hva slags? Å, ikke mye – et hjerte, en hjerne, følelser. Den slags.»

«Følelser? Gjorde det vondt om du knep ham, akkurat som med en mann?» «Nettopp. Du skulle av og til tro han var en mann, om du ikke så ham. Moren lot ham vokse opp med den tanken. Hun elsket ham, og hun var dum. Hun lærte ham at innsiden var det som betydde noe; og at hvis den var i orden – ren og snill og modig, eller i det minste verken feig eller tåpelig – så brydde ikke folk seg om utsiden.

Han vokste opp med det.» «Var han ganske dum?» «Ja, veldig dum.» «For han kunne jo se i speilet.» «Ja da; og gjorde det iblant. Men han trodde andre kvinner, andre folk, var som moren. Det var de ikke. Han var rik –» «Bodde han i gullhus? Hadde han kroner og skatter i poser, mange poser? Var det en prinsesse i det?» «Jeg kan ikke fortsette hvis du prater.

Han var rik, sier jeg, og derfor lot alle som. De behandlet ham som en mann. Tullete? Ja. Men han var dum, og trodde alt var greit; alle var snille, og moren elsket ham; så han… vokste opp.» «Men han forble dverg?» «Ja.» «Hvordan så han ut? Var han fryktelig, med store, glode øyne og lang, skrudd nese? Var han grønn?

Du sa en gang at du var grønn, før du ble brun.» «Ja, han var litt grønn; ikke lysegrønn, mer døv grågrønn. Øynene gnog ikke, håper jeg. Vel, da han var voksen – uten at han noensinne egentlig ble det – døde moren.»

Barnet prøvde å være tålmodig, men når historiefortellere stopper for lenge, er det vanskelig. «Hva er i veien, Mark? Dette er en kjedelig historie. Skjedde ingenting? Hvorfor bjeffer du?»

«Ja, ting skjedde. Det er en langsom historie, du må være tålmodig. Jeg har aldri fortalt den før.» Hun nikket, sympatisk. «Moren døde, sa jeg, og så… møtte han prinsessen.» Hun strålte. «Var hun vakker som dagen? Bodde hun i et elfenbenstårn, og lot håret ned? Var det drager? Forelsket dvergen seg med en gang?» «Tårnet var brunt, i brune steiner. Nei, håret ned – nei. Ingen drager.

Tvert imot, døren sto alltid åpen – alltid åpen, og veien virket lys. Men hun var vakker, og han elsket henne. Han våget lenge ikke tro at hun kunne elske ham. Han ville vært fornøyd – takknemlig – med bare å være hennes venn, å se henne av og til, ta hånden og kjenne smilet hennes gå gjennom ham som vin.

Men – øynene var så myke – og hun så på ham slik at – han spurte…» «Ikke stopp når du forteller!» «Sa jeg? Jo – han spurte henne om hun ville gifte seg med ham.» «Og hun sa nei, hun ville gifte seg med en vakker prins—» «Du tar feil. Hun sa at hun ville gifte seg med ham.

Hun så på ham med de myke øynene, og sa hun elsket ham. Hun sa – ord som moren hans hadde sagt; og dvergen, dum som han var, trodde henne.» Barnet lo trillende. «Var han ikke dum? Men selvsagt gjorde hun det ikke, Mark!» «Selvsagt ikke. Men han trodde hun skulle; så han bygde et hus – kall det gjerne et palass. Kanskje det var det for noen.

Og han fylte det med ting – bilder og statuer og tepper, sølv og gull og edelstener i mengder; og han sendte bud ut i verden etter silker og sjal—» «Som dette jeg har på?» «Veldig likt. Han ville ha alt hun kunne begjære. Han arbeidet og samlet skatter, slik dverger gjør.

Han så prinsessen hver dag og var lykkelig; og hun så på ham med sine myke øyne og sa at hun elsket ham. Så nærmet dagen seg da alt skulle være.» «Og så…?» «Og så. En dag –» «Prinsen kom!» ropte barnet, og hoppet. «Jeg vet det! La meg få si det!

Prinsen kom, og han var høy og vakker med gyllent hår og blå øyne, og han var enda mye rikere enn dvergen; og prinsessen ble forelsket idet hun så ham, og han ble det i henne; og han sa ‘Dette er min prinsesse!’, og hun sa ‘Dette er min prins!’. Er det sånn, Mark?» «Nøyaktig slik,» sa han rolig. «Prinsen var rikere, og vakrere, og yngre; og dermed var det avgjort.

Det er alltid det, ikke sant?» «Og dvergen? Hva ble det av ham?» «Å. Hvem bryr seg? Han var bare en dverg. Historien slutter når prinsen og prinsessen gifter seg. ‘Og de levde lykkelig alle sine dager.’ Det er slutten.»

Barnet tenkte seg om, forfjamset. «Ja,» sa hun til slutt. «Men dette er en annen slags historie, Mark. Den begynte med dvergen. For når du begynner med prinsessen, er dvergen bare stygg og slem, og så kommer prinsen, og— Men denne begynte med ham. Skjønner du ikke at det blir annerledes da? Man må få vite hva som ble av ham.» Han smilte skjevt. «Hvem bryr seg om en dverg?» «Jeg!

Og dessuten var de annen slags dverger slemme, og denne var snill. Var han som deg, Mark?» «Litt – kanskje.» «Da var han snill, og jeg elsker ham. Sånn.» Hun kastet armene rundt nakken hans og klemte til han måtte trekke pusten på nytt. Så løftet hun blikket. «Det virker som om jeg kanskje kunne elske deg mer enn prinser.

Tror du jeg kan?» Han så på henne med et blikk så mildt, men ristet på hodet. «Nei, Snøhvit. Det tror jeg ikke. Når det gjelder den dvergen – han gav henne friheten igjen, som de sier i bøkene, og så stengte han det fine huset og dro. Langt. Over havet. Han så mange land. Ingenting betydde noe.

Til slutt fant han ut at det fantes bare ett land han virkelig brydde seg om å se; og det var landet ingen har oppdaget ennå.» «Hvordan visste han det fantes? Men hvor var det? Var det som ‘Øst for sol og vest for måne’, og gamle koner fortalte ham?» «Ja – kanskje. Mor pleide å snakke om det. Han brydde seg ikke da. Men nå var han trett, og ingenting gjaldt.

Så han ville se det landet – om det fantes – og kanskje finne moren sin, om det hun sa var sant. Så han kjøpte en nøkkel som ville åpne den døren – ja, noe som lignet denne. Og så kom han til et sted – ja, noe som dette. Han ville være stille en stund før han dro.

Han ville være alene og tenke – samle trådene i livet og prøve å legge dem utover rett. Så – om han fikk lov – kunne han ta dem med, og si til mor: ‘Jeg er—’» «Mark,» sa barnet, mildt og alvorsfullt. «Vet du hva jeg synes?» Han så opp. «At du snakker aldeles tåke. Jeg skjønner ikke et ord, og jeg tror ikke du gjør det heller.» «Ikke jeg heller, Snøhvit.

Det er nok historie. Vi går ut og mater fuglene.» «Ja,» sa hun.

Senere satt Mark Ellery ved foten av det store treet, midt på dagen når alle var stille unntatt en modig liten tittis som satt på tåspissen hans. «Spørsmålet for retten er: hva nå?» sa han. «Hva om jeg venter litt til, og tar meg en smule glede før jeg går? Men som det står – gråt hjelper ikke, og døden svikter ikke, han feller slaget.

Så for den grunn, og for en stund, la oss være glade før vi går. Er du enig, bror Tittis?» Den lille vippet med stjerten og så på ham. Han løftet ham opp på håndleddet, og fuglen gned nebbet mot huden, som for å smile uten munn. «Hun – de – gikk sin vei og lot skatten sin bli igjen. Jeg sendte dem ikke. Ikke min feil, i hvert fall.

Skjebnen – eller Gud, om du vil – brakte skatten til min dør; har jeg ikke rett til å holde den litt, i det minste? Gleden jeg kunne ha! De har hverandre. Dette er en alene-liten skapning, som lever i eventyrbøker og blir overlatt til barnepike og guvernante; ingen morshånd som lærer en annen slags historie.

Prinsen og prinsessen – de trenger henne ikke, ikke særlig, om de kan reise bort to måneder og la henne bli igjen. Jeg kunne gjort henne lykkelig. Jeg kunne fylt hendene hennes fulle. Sytten skrin som ligger der inne kan åpnes for henne. Og ti ganger flere. Vi kunne lekt noen uker, noen måneder.

Og så, når hun var trett – nei, før hun ble trett, å, før det! – så ville jeg gi henne tilbake. Gi henne tilbake. Hvordan? Det finnes flere måter.»

Han beskrev tre for seg selv. Første: å ta barnet ved hånden, gå opp trappen til det store huset, ringe, og si med oppreist, men ydmyk mine: «Her er deres barn, frue. De lot henne vandre omkring og hun kom til meg. Dere tok alt annet jeg hadde, ta nå dette også – som en gave fra dvergen.» Han smakte bittert på ordet.

«Jeg kunne kanskje få fargen tilbake i ansiktet hennes et øyeblikk – om bare hun ikke snakket. Om jeg slapp å høre henne—» Den andre: å sende bud.

«Det ville være dramatisk. ‘Har De mistet noe, frue? Jeg vet ikke hvor dyrebart – et barn, en liten pike, som forvillet seg for litt siden. Hun var sulten og barføtt og jeg tok henne inn.

Hun sover nå, i yndlingskammeret sitt oppe i treet. Det er synd å vekke henne; hun sover så søtt. Å, jeg ville gjerne beholde henne, og jeg tror ikke det ville være vanskelig, i hvert fall har hun aldri prøvd å rømme; men vi er gamle naboer, og jeg syntes det var rett å si fra.’ Og så, å vekke den lille, og bære henne ned, varm av søvnen, med armene rundt halsen min – ingen avsky, ingen skrekk – kinnet hennes mot det brune, ru ansiktet mitt, øynene med kjærlighet i.

Kjærlighet. Ikke løgn. Å ja, det hadde vært dramatisk. Men jeg er ikke dramatisk. Er jeg det, bror Tittis?»

Til slutt den tredje: den enkle, klare, velsignede – la være. «La ting skje av seg selv. La skjebnen – eller Gud – styre, uten meg. Hvorfor blande seg? Han er i stand til det, er han ikke? Barnet er her; vel, la dem finne henne, siden de mistet henne. De vil lete. De sender letemannskaper – kanskje de alt er ute.

De finner nok dette lille stykket skog – det er bare noen mil fra byen. Privat eiendom, eiet av den eksentriske dverg-millionæren som kastet livet sitt over bord og dro utenlands for sju år siden? Det stanser dem ikke. Når jeg hører dem komme, kaller jeg på lammet mitt, fyller hendene med småting – Phillips kan skaffe meg småting – kysser henne farvel, dytter henne inn i armene deres. ‘Bortkommet barn? Selvsagt.

Her er hun. Hvordan skulle jeg vite hvis barn det var? Jeg bor ensomt. Ta henne! Hils foreldrene, beklag at jeg reddet livet hennes, matet og passet—’»

Han slo spøkefullt foten i lufta, så fuglen fløy opp og landet igjen. Så sovnet han sittende, brune øyne langsomt lukket, med sola strødd over ansiktet som et varmt teppe, mens den store skogen holdt pusten i sin middagstime.

Et lite stykke over ham våknet den sovende til med en søvn-sliklende tale: «Mark! Mark, hvor er du?» Så ble det stille. Så kom mer prat, skarpere, ivrigere: «Jeg gjetter vel kanskje at han lager middag. Jeg leker litt mens han kommer. Det er ikke noe å leke med her. Å, jo, Marks sølvnøkkel som ser ut som pistol. Jeg tror det er pistol, og han vet det ikke, for han er dverg. Mark sa jeg ikke måtte; vel, da gjør jeg ikke – bare ser jeg litt på den. Det kan ikke gjøre noe å se. Og hvis det er pistol, skal den ikke ligge der, for de går av og dreper folk. Og når de ikke er ladet, i avisene, så dreper de allikevel. Bare jeg rekker den hvis jeg står på tå-tå-tipp—»

Mannen våknet. I samme sekund: et smell så knuskende at ørene ringte. Og et lite skrik som satte seg i sjelen hans for alltid: «Mark! Mark! Den drepte meg!» Og så – stillhet.

Han falt på knærne. Røyken fra skuddet drev nedover som en blå sjel som søkte vei blant stammene. Var det ett hjerteslag, var det hundre år, før noe rørte seg igjen? Skogen holdt pusten; bladene hang uten å skjelve; ingenting annet skjedde enn at det blå sløret løstes og forsvant bak stammen. Den som knelte under treet var laget av stein – hendene låste så neglene bet i huden; øynene stivnet. Denne mannen hadde lekt med Døden, måned etter måned, sikker på at hans egen hånd holdt både ljå og timeglass. Nå lo døden og strakte armen forbi ham – og tok hans.

Så – en lyd. Ikke en fugl som våkner. Ingen fugl gråter slik. «Mark! Jeg vil ha deg, Mark! Ikke død jeg er, men jeg er redd, og jeg vil ha deg, Mark, min Mark!»

Da barnet skulle i seng den kvelden, tok han henne i armene og holdt henne lenge, uten ord. Så sa han: «Snøhvit, si bønnen din sammen med meg i kveld.» «Med deg, Mark? Jeg trodde dverger aldri bad.» «Knel sammen med meg— hold hånden min— sånn! Si etter meg: ‘Hvor skulle jeg gå fra din Ånd? Hvor skulle jeg flykte fra ditt åsyn?

Farer jeg opp til himmelen, er du der; rer jeg leie i dødsriket, se, du er der. Tar jeg morgengryets vinger og bor ved havets ytterste grense, så leder din hånd meg der, din høyre hånd holder meg fast. Amen.’» «Amen,» sa barnet. «Det var en rar bønn, Mark. Jeg liker den. Jeg tror jeg vil ha den istedenfor ‘Nå lukker jeg mine øyne små’. Mark!

Er du veldig, veldig glad for at jeg ikke ble drept av den pistolnøkkelen?» «Ja, Snøhvit. Forferdelig glad.» «Er du glad nok til å—?» Hun avbrøt seg, og så ham prøvende i ansiktet. Hun sa lavt: «Jeg var ulydig. Du sa jeg ikke skulle ta. Jeg tok likevel. Er du sint?» «Ikke et fnugg.»

Hun sukket av ren lettelse, løftet armene og kryp opp på fanget hans igjen. «Jeg vil sove i fanget ditt, for det er så godt, og skulderen din passer akkurat til hodet mitt. Er du komfortabel?» «Veldig.» «Elsker du meg?» «Veldig, veldig mye.» «Jeg elsker deg også. Og jeg er glad du er dverg. Du er akkurat passe for meg.»

Hele natten satt han med henne slik. Hodet hennes mot skulderen, hans pust lagt i takt med hennes, myk stigning og senking, time etter time. Mot morgenen la han henne varsomt i sengen, pakket dynen til, og ble sittende ved siden av. Det var mer enn moren hadde gjort for henne – men moren hadde jo sykepleiersker og tjenere på vakt. Mark satt og så på henne, og hver gang hun rørte på seg i søvnen, la han en hånd over pannen, som for å si: «Jeg er her.»

James Phillips kjørte den brede landeveien sekken tung av urolige tanker. Han var en mann som hadde vært gjennom tre store overraskelser i livet – den tredje var i ferd med å møte ham. Den første kom da han var gutt, da Mark reddet ham fra farens pisk.

Som en ildgnist hadde en liten skikkelse reist seg mellom guttens tynne rygg og læret som pep i lufta; og plutselig var det faren som ble liten og feig. Pisken falt. Den ble ikke løftet igjen. Siden var det år på år med godhet – skole, mat, klær, vennskap. Phillips var ingen mann for store ord, men han visste at hvis Gud skapte ham, så gjorde Mark Ellery ham til menneske.

Og Mark hadde vært alt: klok, mild, med øyne som lyste, og et smil folk snudde seg etter i gaten. Så – den andre overraskelsen – uten årsak, uten forklaring – smilte han ikke lenger. Lyset i øynene slo seg av. Han lo noen ganger – men en hard, dårlig lyd istedenfor den runde, glade som hadde vært som vin for hjertet.

Livet ble annerledes; ansvar som hadde løpt jevnt og godt, ble lagt ned, brevene ble ikke åpnet, alt ble lempet over på den tro, men forsiktige Phillips. Mark dro utenlands. Så en dag var han tilbake – skult for verden unntatt for Phillips – i den ensomme skogen som lå inntil Ellerys store eiendom. For Phillips var det som om hans herre like gjerne kunne blitt spikret i kisten.

Men verre kunne nå komme: om Marks sinn begynte å gli? Om en sykdom åt i hjernen? Hva måtte skje da?

Phillips gjorde som han pleide: hva han fikk beskjed om. Så her var han, med vogn og hester stuvet med ting han hadde kjøpt med sammenknepne lepper: leker, puter, all verdens småtteri. Han kunne grått over hver fjollete nydelighet, men han kjøpte samvittighetsfullt og best av alt. Han håpet det beste: at et bondebarn hadde falt Mark i øynene. Han kjente også sin verste tanke, og den gjorde at han rettet ryggen og kjente en varm flamme under kinnbenet.

Da kom den tredje overraskelsen. Kusken ropte og dro i tømmene, og hestene stanset. Phillips så opp – og der kom Mark Ellery mot ham, gående rak og glad som før, med lys i øynene og det gamle, gode smilet i munnen. Og ved hånden hans – dansende, svinsende, barføtt – en liten pike. Ikke noe bondebarn, selv om føttene var nakne, og det rosa skjørtet frynset.

Et barn som ble sørget over som død, i det store huset der den slappe gleden hadde fått rå; et barn hvis lille hatt, dryppende og brutt, men fremdeles halvfull av blomster, var blitt brakt samme dag til en mor som lå flatt over sin fløyelssalong, og våknet fra ett svim til å skrike seg inn i et nytt.

For i de fleste kvinner våkner morsnaturen før eller siden, noen ganger for sent. Et barn som letemannskaper nå søkte etter i hver sort dam i bekken der hatten var funnet, like ved portene til byen, ved føttene til faren idet han red ut på sin siste, fortvilte leting.

Akkurat dette barnet – ikke død, ikke stjålet, ikke forhekset – smilte og sang og slengte seg i hånden til Mark Ellery, pratet i munnen på seg selv som en ekornunge, mens krøllene blåste i mai.

«De er hvite! Hestene er hvite, akkurat som du sa. Å, jeg elsker deg! Hvem er det? Er det en mann? Er han virkelig? Hvorfor ser han ut som en dukke i øynene? Blir han dratt opp av en nøkkel bak? Hvorfor er munnen hans åpen? Kan han snakke?»

«Nei,» sa Mark og lo. «Det kan han ikke. Ikke ennå. Det er ikke bra for helsen hans. Er det, Phillips? Se, Snøhvit, nå har vognen stoppet. Nå setter vi oss opp og kjører hjem til mamma. Å jo, du vil det veldig gjerne; og hun har nok tatt med noe pent til deg fra New York, skulle ikke forundre meg.»

«Ofte gjør hun det, nesten i blant!» sa barnet. «Men jeg skal tilbake hit; veldig snart; skal vi komme tilbake for å bo litt av gangen? For du vet, Mark—» «Ja, jeg vet det, Snøhvit. Ja, hvis mamma – og pappa – vil, så kommer vi tilbake nå og da.» «For ekornene, vet du!» «Ja.» «Og fuglene! Tror du smulene varer hele dagen? Tror du Fetter Gullfink forstod da du forklarte?

Tror du Simeon er ensom? Stakkars Simeon! Hvorfor sier du ikke at du vet det? Mark!» «Ja, Snøhvit?» «Kua!» «Hva med henne?» «Hvem skal melke henne? Du vet – hvis det er ekte ku må hun melkes. Vi sa hun var ekte. Hvis ikke –» «Denne mannen melker,» sa Mark, og så på den stive Phillips.

«Har du melket noen gang, Phillips?» Men Phillips sa ingenting, og barnet sa åpent at han nok trengte å bli dratt opp som et ur.

De kjørte til byen. Folk stivnet i gaten og stirret og løp etter; rykter løp kvikkere enn føtter, og snart sto det en folkemengde utenfor det store huset der hvite bånd hang ved døra og hvite roser over dem fortalte at et barn var sørget over som død. Barnet spurte om det var en fest. Ingen svarte. Vognen stanset. Hun kastet armene rundt halsen til Mark. «Du bærer meg inn, Mark?» «Ja, Snøhvit.» «Opp trappene, inn døren?» «Ja.» «Fordi jeg elsker deg! Fordi jeg elsker deg bedre enn—» «Hysj, mitt kjære barn.» Den hvite ansiktsbutleren reiv båndene ned og slengte dem unna, åpnet døren og kunne ikke si et ord, men så bedende på den ranke herren med barnet i armene. «Jeg kommer inn, Barton,» sa Mark stille. «Ta meg til Deres frue.»

Phillips ble sittende i vognen og møte mengden. Rop, spørsmål, viftende hender. «Er det sant? Er barnet funnet? Lever hun? Brakte Mark henne?» Phillips har fått instruksen: hold deg rolig, svar enkelt. «Ja,» sa han. «Mr. Ellery fant den lille. Hun lever. Hun er uskadd. Mr. Ellery har tatt henne inn i huset; han er inne nå. Han har kommet tilbake. Hans eget hus åpnes igjen. Han er på kontoret i morgen.»

«Hvor har han vært?» ropte flere. «Hvor har Mark Ellery vært, James Phillips?» Phillips lette en smertefull brøkdel av et sekund i minnet. Så sa han med et helt rett ansikt: «I Tibet. På villasjakt.»

Og på den måten endte eventyret – ikke som i boken der dvergerne var sju og dronninga var ond, men slik eventyr ender når de trosser sin egen vane: ikke med bryllup, men med gjensyn. Ikke med «og de levde lykkelig alle sine dager», men med at det finnes mange dager, og noen av dem er lykkelige, og noen er vonde, og noen er de to på en gang.

Huset i skogen ble stående. Fuglene fløy inn til vinduene og slo nebb og vinger mot det harde glasset når de syntes det var på tide med noe annet enn mark. De hadde lært at når de gjorde det, kom vennen deres og skjøv opp det harde – eller kom ut av treet sitt – og strødde mat som var lett å spise og ikke vred seg. De ville fortelle nyheter.

Han forsøkte noen ganger å svare uten nebb, det låt rart, men de forsto ham likevel, for hånden hans var mild. Nå var han borte. De slo i glasset, men ingen åpnet. De rådførte seg med ekornene. De snakket med Simeon Stylites, som for ned fra sin pilar – en død stamme – og klatret ned det harde, røde, hule treet som sto oppå huset. Han var borte lenge.

Da han kom opp igjen, skrek fuglene, for han var blitt sort og lodden. Han roet dem, forklarte at innsiden av røret var kledd i tykk, sort sot-filt som satte seg fast i pelsen. Der nede var alt ved det samme – bare ikke han. Han fant noen nøtter han tok for strevet. Lenge etter fløy og sang de utenfor, men ingen hånd strødde dagens brød.

Slyngene på taket rustelet grønt og lot trådene sine synke dypere og dypere. Men huset, det lente seg stille mot berget bak, senseløst i sin ro.

Bare én gang i året kom eieren tilbake – når mayflowerne var varme og rosa under brune blader. Han kom med sliten skritt og bekymret panne – livet var travlere enn dagene kunne romme – men ansiktet hans var fredfylt, og øynene klare og lette. I hånden holdt han barnet – ikke barn lenger, men lysere i øynene for hvert år, og større i kroppen, uten å miste den lille, utålmodige måten å snakke på.

En uke var de her, og alt ble nytt og likevel likt: vaske pene tallerkener, mate fuglene, melke den brune kua som på et eller annet vis alltid var der igjen, på beitet ved dammen. De lo av gamle hemmeligheter, og de fant nye. De spilte at hun var prinsesse-kua likevel, bare for moro skyld, og de spilte at platanen var et slott.

Og når de hadde stelt bort melken, sto Mark ute under treet og tenkte stille i skyggene.

En gang sa hun, nå med hår ned på ryggen og en kjole som var mer blå enn rosa: «Vet du, Mark? Jeg trodde første gang at hun kanskje var en prinsesse om natten. Var ikke det morsomt?» Hun boblet med samme gamle latter. «Vi kan leke like godt nå, kan vi ikke?» «Like godt,» sa han. «Og jeg er ikke fryktelig stor, er jeg?» «Ikke ennå, Snøhvit. Ikke ennå, min store lille jente.» «Men du vil elske meg like mye om jeg blir gruselig stor?» «Akkurat like mye – litt mer hvert år, for vekstens skyld.» «For jeg kan ikke la være, vet du.» «Selvfølgelig ikke.» «Men jeg vil alltid være i riktig størrelse for deg, Mark; og du vil alltid være min egen dverg?» «Alltid og alltid, Snøhvit.» «For jeg elsker deg!» sa hun.

De gikk langs stien tilbake, bregner brettet seg ut ved føttene, mayflowerne tittet frem. Over hodene deres fløt fuglene som små lysglimt, og ekornene skar ut som piler mellom bjerker og furu. Alt var som det alltid hadde vært i den gode, grønne skogen. Og når melken sto kald i fat i kjøkkenet, kom Mark ut igjen og sto under platanen, med bøyd hode. Hun kom ut også, stor nå, men med de samme hendene, og la dem rundt nakken hans, og la pannen inntil hans.

Og de sa ingenting, for hun visste hva han sa inni seg, som hadde vært hans bønn lenge, og som skulle få styre også hennes liv, og løfte det litt nærmere hans: «Tar jeg morgengryets vinger og bor ved havets ytterste grense, så leder din hånd meg der, din høyre hånd holder meg fast.»