Mester Pfriem (Mesterskomakeren)

Mester Pfriem var en kort, tynn, men livlig mann som aldri hvilte et øyeblikk. Ansiktet hans, hvor den oppstoppernesen var det eneste fremtredende trekket, var preget av koppar og blekt som døden, håret var grått og bustete, øynene var små, men de flakket ustanselig rundt til alle sider.

Han så alt, kritiserte alt, visste alt best, og hadde alltid rett. Når han gikk ut på gaten, beveget han armene som om han rodde; og en gang slo han bøtta til ei jente som bar vann, så høyt opp i luften at han selv ble gjennomvåt av det.

«Din dumrian,» ropte han til henne mens han ristet seg, «kunne du ikke se at jeg kom bak deg?» Av yrke var han skomaker, og når han arbeidet, dro han tråden ut med så stor kraft at han støtte neven inn i enhver som ikke holdt seg langt nok unna.

Ingen lærling ble mer enn en måned hos ham, for han hadde alltid noe å utsette på selv det beste arbeidet. Noen ganger var det at stingene ikke var jevne, en annen gang at den ene skoen var for lang, eller at den ene hælen var høyere enn den andre, eller at læret ikke var kuttet stort nok.

«Vent,» sa han til lærlingen, «jeg skal snart vise deg hvordan vi gjør skinn myke,» og han hentet en rem og ga ham et par slag over ryggen. Han kalte dem alle latsabber. Han selv fikk ikke mye arbeid ut av hendene, for han satt aldri stille i et kvarter.

Hvis kona sto opp tidlig om morgenen og tente ilden, hoppet han ut av sengen og løp barbent ut på kjøkkenet og ropte: «Vil du brenne ned huset for meg? Det er en ild som en kunne steke en okse på!

Koster veden ingenting?» Hvis tjenestejentene sto ved vaskekarene og lo og fortalte hverandre alt de visste, skjelte han dem ut og sa: «Der står gjessene og kakler og glemmer arbeidet for å sladre! Og hvorfor ny såpe? Skjendig sløseri og skammelig latskap på kjøpet!

De vil spare hendene sine og ikke gni skikkelig!» Og ut løp han og veltet et kar fullt av såpevann så hele kjøkkenet ble oversvømt. Noen bygde et nytt hus, så skyndte han seg til vinduet for å se på. «Der, de bruker den røde sandsteinen igjen som aldri tørker!» ropte han.

«Ingen vil noen gang bli frisk i det huset! Og se bare så dårlig de legger steinene! Dessuten er mørtelen ubrukelig! Den burde ha grus i seg, ikke sand. Jeg skal få oppleve at det huset raser sammen over folkene som er i det.» Han satte seg, stakk et par sting, og hoppet så opp igjen, løsnet skinnforkleet og ropte: «Jeg vil bare gå ut og appellere til samvittigheten til de mennene.» Han snublet over tømrere.

«Hva er dette?» ropte han, «dere arbeider ikke etter snoren! Tror dere at bjelkene blir rette?—én feil vil gjøre alt galt.» Han snappet en øks ut av hånden til en tømrer og ville vise ham hvordan han skulle skjære; men da en vogn lastet med leire kom forbi, kastet han øksen og skyndte seg bort til bonden som gikk ved siden av den: «Du er ikke riktig klok,» sa han, «som spenner unge hester for en tungt lastet vogn!

De stakkars dyrene vil dø på flekken.» Bonden svarte ham ikke, og Pfriem løp sint tilbake til verkstedet sitt. Da han skulle til å sette seg til arbeid igjen, rakte lærlingen ham en sko. «Hva er nå det?» skrek han, «har jeg ikke sagt at du ikke skal skjære sko så brede?

Hvem vil kjøpe en slik sko som nesten ikke er annet enn en såle? Jeg insisterer på at ordrene mine blir fulgt nøyaktig.» «Mester,» svarte lærlingen, «du kan godt ha rett i at skoen er dårlig, men det er den du selv klippet ut og selv begynte på.

Da du hoppet opp for en stund siden, slo du den av bordet, og jeg har nettopp plukket den opp. En engel fra himmelen ville aldri få deg til å tro det.»

En natt drømte Mester Pfriem at han var død og på vei til himmelen. Da han kom dit, banket han høyt på døren. «Jeg lurer på,» sa han til seg selv, «at de ikke har noen bankeklokke på døren,—man blir så øm på knokene.» Apostelen Peter åpnet døren og ville se hvem som krevde adgang så bråkende.

«Å, det er deg, Mester Pfriem,» sa han, «vel, jeg slipper deg inn, men jeg advarer deg om at du må gi slipp på vanen din og ikke finne feil med noe du ser i himmelen, ellers kan det gå deg ille.» «Du kunne spart deg advarselen,» svarte Pfriem.

«Jeg vet allerede hva som er sømmelig, og her, Gud være lovet, er alt perfekt, og det er ingenting å klandre som på jorden.» Så gikk han inn og spaserte opp og ned de vide himmelrommene.

Han så seg om, til venstre og høyre, men noen ganger ristet han på hodet eller mumlet noe for seg selv. Da så han to engler som bar bort en bjelke. Det var bjelken som noen hadde hatt i sitt eget øye mens de lette etter splinten i en annens øye.

De bar den imidlertid ikke på langs, men på skrå. «Har noen sett så mye dumskap?» tenkte Mester Pfriem; men han sa ingenting og lot til å være fornøyd. «Det kommer jo ut på ett, uansett hvordan de bærer bjelken, rett eller skjevt, bare de kommer seg frem, og jeg ser dem ikke støte borti noe.» Kort tid etter så han to engler som øste vann opp av en brønn med en bøtte, men samtidig la han merke til at bøtta var full av hull, og at vannet rant ut på alle kanter.

De vannet jorden med regn. «Søren,» utbrøt han; men heldigvis betenkte seg og tenkte: «Kanskje det bare er en tidsfordriv. Hvis det er en fornøyelse, så ser det ut til at de kan gjøre slike unyttige ting også her i himmelen, hvor folk, som jeg allerede har lagt merke til, ikke gjør annet enn å drive dank.» Han gikk videre og så en vogn som hadde kjørt seg fast i et dypt hull.

«Ikke rart,» sa han til mannen som sto ved siden av den; «hvem ville lesse så urimelig? Hva har du der?» «Gode ønsker,» svarte mannen, «jeg kunne ikke komme frem på den rette veien med den, men jeg har likevel fått den så langt, og de lar meg ikke sitte fast her.» Faktisk kom en engel og spente to hester for den.

«Det er helt riktig,» tenkte Pfriem, «men to hester får ikke den vognen opp, det må minst fire til.» En annen engel kom og brakte to hester til; hun spente dem imidlertid ikke foran, men bak. Det var for mye for Mester Pfriem.

«Klønete skapning,» brast han ut, «hva er det du gjør? Har noen siden verdens begynnelse sett en vogn bli trukket på den måten? Men du i din hovmodige arroganse tror du vet alt best.» Han skulle til å si mer, men en av himmelens innbyggere grep ham i strupen og dyttet ham ut med uovervinnelig styrke.

Under porten snudde Mester Pfriem hodet for å ta et siste blikk på vognen, og så at den ble løftet opp i luften av fire bevingede hester.

I det samme våknet Mester Pfriem. «Ting er sannelig ordnet annerledes i himmelen enn på jorden,» sa han til seg selv, «og det unnskylder mye; men hvem kan se hester spent både bak og foran med tålmodighet? Riktignok hadde de vinger, men hvem kunne vite det? Det er forresten stort tull å sette et par vinger på en hest som allerede har fire bein å løpe med! Men jeg må stå opp, ellers vil de bare gjøre feil for meg i huset. Det er heldig for meg at jeg ikke er virkelig død.»