Tommeliten

Det var en gang en fattig bonde som satt ved ilden om kvelden og stakk i glørne, mens kona hans satt og spant. «Så trist det er at vi ikke har noen barn!» sa han. «Alt er så stille her, mens det i andre hus er støyende og livlig.»

«Ja,» svarte kona med et sukk, «hadde vi bare hatt ett barn, selv om det var bitte lite, ikke større enn tommelen min, ville jeg vært lykkelig. Vi ville elsket det av hele vårt hjerte.»

Ikke lenge etter ble kvinnen syk, og etter sju måneder fødte hun et barn som var perfekt på alle måter, men ikke større enn en tommel. «Det er akkurat det vi ønsket oss,» sa de, «og det skal være vårt kjære barn.» Og på grunn av størrelsen kalte de ham Tommeliten. De ga ham rikelig med mat, men barnet vokste ikke et høyere—han forble like liten som han var i begynnelsen. Likevel så han klok ut og viste seg snart å være smart og rask. Alt han gjorde, lyktes.

En dag gjorde bonden seg klar til å dra inn i skogen for å hogge ved. «Slik jeg skulle ønske noen kunne bringe vogna til meg!» sa han nesten for seg selv. «Å, Far!» ropte Tommeliten. «Jeg skal hente den! Du kan stole på meg; den vil være i skogen i tide!» Mannen smilte og sa: «Hvordan kan du klare det? Du er altfor liten til å lede hesten ved tøylene.» «Det spiller ingen rolle, Far. Hvis Mor spenner hesten for vogna, vil jeg sitte i øret dens og rope ut veibeskrivelser.» «Vel,» sa mannen, «vi prøver det denne ene gangen.»

Da tiden kom, spente moren hesten for vogna og plasserte Tommeliten i øret dens. Så ropte den lille karen: «Gå på! Gå på!» Og vogna gikk framover akkurat som om dens herre kjørte den, rett inn i skogen.

Da Tommeliten ropte «Gå på!» mens de svingte rundt et hjørne, kom to fremmede mot ham. «Du godeste!» sa den ene. «Her kommer en vogn med en kusk som roper, men ingen er synlig!» «Det kan ikke stemme,» sa den andre.

«La oss følge etter og se hvor den stopper.» Vogna kjørte rett inn i skogen, til akkurat det stedet hvor veden var hogget. Da Tommeliten så faren sin, ropte han: «Ser du, Far? Her er jeg med vogna!

Nå kan du ta meg ned.» Faren holdt hesten med venstre hånd og tok den lille sønnen sin ut av øret med høyre hånd. Tommeliten satte seg fornøyd ned på et strå. Men da de to fremmede så ham, ble de forbløffet.

Den ene tok den andre til side og sa: «Hør her, den lille karen kunne gjøre oss til rike menn hvis vi viste ham fram i en stor by for penger. La oss kjøpe ham.» De gikk til bonden og sa: «Selg oss den lille mannen. Vi skal behandle ham godt.» «Nei,» svarte faren.

«Han er mitt øyestein. Alle pengene i verden kunne ikke kjøpe ham fra meg.» Men Tommeliten, som hadde hørt tilbudet, krøp opp i foldene på farens frakk, stilte seg på skulderen hans og hvisket i øret hans: «Far, la dem få meg.

Jeg kommer snart tilbake.» Så solgte faren ham til de to mennene for en god sum penger. «Hvor vil du sitte?» spurte de. «Å, bare sett meg på kanten av hatten deres.

Da kan jeg gå fram og tilbake, se på landsbygda, og jeg vil ikke falle av.» De gjorde som han ønsket. Etter at Tommeliten hadde sagt farvel til faren sin, gikk de sin vei.

De gikk til det ble skumring. Da sa den lille karen: «Vær så snill å ta meg ned. Jeg må ned.» Mannen tok av seg hatten og satte Tommeliten på bakken ved veien. Tommeliten hoppet og krøp litt rundt i gresset, og plutselig gled han inn i et musehull han hadde fått øye på. «God kveld, mine herrer! Bare dra hjem uten meg!» ropte han og hånet dem. De løp bort og stakk stokkene sine inn i musehullet, men det nyttet ikke. Tommeliten krøp lenger inn. Da det snart ble ganske mørkt, måtte de dra hjem sinte og med tomme lommebøker.

Da Tommeliten så at de var borte, krøp han ut igjen fra den underjordiske gangen. «Det er farlig å gå på bakken i mørket,» sa han. «En hals eller et bein kan lett brekkes!» Heldigvis snublet han over et tomt sneglehus. «Takk og lov!» sa han.

«Jeg kan tilbringe natten trygt her inne.» Og han krøp inn. Snart, da han var i ferd med å sovne, hørte han to menn gå forbi. Den ene sa: «Hvordan kan vi få tak i den rike prestens sølv og gull?» «Det kunne jeg fortelle deg!» ropte Tommeliten og avbrøt dem.

«Hva var det?» sa en av tyvene, skremt. «Jeg hørte noen snakke.» De stoppet og lyttet. Tommeliten snakket igjen: «Ta meg med dere, så skal jeg hjelpe dere.»

«Men hvor er du?» «Se på bakken og lytt etter stemmen min,» svarte han. Til slutt fant de ham og løftet ham opp. «Din lille skapning, hvordan kan du hjelpe oss?» sa de. «Jeg kan mye,» sa Tommeliten.

«Jeg vil krype inn i prestens rom gjennom jernstengene og gi dere alt dere vil ha.» «Kom igjen da,» sa de. «Vi får se hva du kan gjøre.» Da de nådde prestens hus, krøp Tommeliten inn i rommet, men ropte umiddelbart så høyt han kunne: «Vil dere ha alt som er her?» Tyvene ble skremt.

«Vær stille! Ikke vekk noen!» hvisket de. Men Tommeliten lot som om han ikke hadde hørt og ropte igjen: «Hva vil dere? Vil dere ha alt som er her?» Kokka, som sov i rommet ved siden av, hørte dette og satte seg opp i sengen og lyttet.

Tyvene hadde løpt av gårde i skrekk, men etter en stund tok de mot til seg og tenkte: «Den lille skøyeren håner oss.» De kom tilbake og hvisket: «Kom igjen, vær seriøs! Gi oss noe.» Da ropte Tommeliten så høyt han kunne: «Jeg skal gi dere alt!

Bare stikk hånden inn!» Tjenestejenta, som lyttet, hørte det tydelig. Hun hoppet ut av sengen og skyndte seg til døren. Tyvene flyktet som om den ville jegeren var etter dem. Men da tjenestejenta ikke så noen, gikk hun for å tenne en lampe.

Da hun kom med lyset, smatt Tommeliten ubemerket bort til låven. Tjenestejenta sjekket hvert hjørne, fant ingenting, og gikk tilbake til sengen, og trodde hun hadde drømt med åpne øyne og ører.

Tommeliten hadde klatret opp i høyet og funnet et fint sted å sove. Han planla å hvile der til daggry, for så å dra hjem til foreldrene sine. Men han hadde andre eventyr i vente. Sannelig, det er mye trøbbel og elendighet i denne verden!

Da daggry kom, sto tjenestejenta opp for å fore kyrne. Den første stoppestedet hennes var låven, hvor hun grep en armfull høy—akkurat den der stakkars Tommeliten lå og sov. Han sov så fast at han ikke våknet før han var i kuas munn, plukket opp med høyet.

«Å, himmel!» ropte han. «Hvordan endte jeg opp i en mølle?» Men han forsto snart hvor han var. Han måtte være forsiktig så han ikke ble fanget mellom tennene og knust. Likevel ble han tvunget til å gli ned i kuas mage med høyet.

«I dette lille rommet glemte de vinduene,» sa han. «Ingen sol skinner inn, og ingen fakkel er brakt inn.» Stedet var svært ubehagelig, og verst av alt, mer og mer høy ble stadig dyttet inn, og plassen ble mindre og mindre.

Til slutt, i sin fortvilelse, ropte han så høyt han kunne: «Ikke mer høy! Ikke mer høy!» Tjenestejenta holdt akkurat på å melke kua. Da hun hørte noen snakke og ikke så noen, og skjønte at det var den samme stemmen hun hadde hørt om natten, ble hun så skremt at hun falt av krakken og sølte melken.

Hun løp i stor hast til herren sin. «Å, himmel, Pastor!» ropte hun. «Kua har snakket!» «Du er gal,» svarte pastoren. Men han gikk til låven for å se selv. Så snart han trådte inn, ropte Tommeliten igjen: «Ikke mer høy!

Ikke mer høy!» Nå ble pastoren også redd. Han trodde en ond ånd hadde faret inn i kua og beordret at den skulle avlives. Den ble avlivet, men magen—med Tommeliten inni—ble kastet på møkkhaugen. Tommeliten strevde hardt for å få litt plass.

Akkurat da han var i ferd med å stikke hodet ut, rammet en ny ulykke. En sulten ulv kom løpende og slukte hele magen i en eneste munnfull. Tommeliten mistet ikke motet. «Kanskje,» tenkte han, «vil ulven høre på det jeg har å si.» Så ropte han fra innsiden av ulvens mage: «Kjære ulv, jeg vet hvor du kan finne et fantastisk måltid.»

«Hvor?» spurte ulven.

«I det og det huset,» sa Tommeliten. «Du må krype inn gjennom kjøkkenvasken. Der finner du kaker, bacon og pølser—så mye du kan spise.» Han beskrev nøyaktig foreldrenes eget hus. Ulven trengte ikke å få det sagt to ganger.

Den natten klemte han seg inn gjennom vasken og spiste til han var stappmett i spiskammeret. Da han hadde spist seg mett, prøvde han å komme seg ut, men han hadde blitt så feit at han ikke kunne komme ut samme vei. Tommeliten hadde regnet med det.

Nå begynte han å lage en fryktelig lyd inne i ulven, ropte og skrek så høyt han kunne. «Vær stille!» sa ulven. «Du vekker folkene!» «Å, er det så?» svarte Tommeliten. «Du har spist deg mett, og nå skal jeg ha det moro!» Og han skrek enda høyere.

Til slutt ble faren og moren vekket. De løp til rommet og kikket gjennom sprekken i døren. Da de så en ulv inni, løp de av gårde. Mannen hentet øksa, og kona hentet ljåen. «Hold deg bak meg,» sa mannen da de gikk inn.

«Når jeg slår ham, hvis han ikke er død, må du hogge ham ned og skjære ham i stykker.» Da hørte Tommeliten foreldrenes stemmer og ropte: «Kjære Far, jeg er her! Jeg er inne i ulven!» Faren ropte av glede: «Takk Gud, vårt kjære barn er funnet!» Han ba kona legge bort ljåen så Tommeliten ikke skulle bli skadet.

Så løftet han armen og slo ulven et så hardt slag i hodet at den falt død om. De fikk tak i kniver og sakser, skar opp ulvens kropp, og dro ut Tommeliten. «Å,» sa faren, «hvilken sorg vi har lidd for deg!» «Ja, Far,» sa Tommeliten, «jeg har reist over hele verden.

Takk og lov at jeg kan puste frisk luft igjen!» «Hvor har du vært?» «Å, Far, jeg har vært i et musehull, i en kuas mage, og så i en ulvs. Nå skal jeg bli hos deg.» «Og vi vil aldri selge deg igjen—ikke for alle rikdommer i verden!» sa foreldrene hans.

De klemte og kysset sin kjære Tommeliten. De ga ham mat og drikke, og fikk laget nye klær til ham, fordi de gamle var ødelagt på reisen hans.