DEN HJEMSØKTE MØLLA

Det var en gang en mann som hadde en mølle ved siden av et vannfall, og i mølla var det en nisse. Om mannen, slik skikken er de fleste steder, ga nissen grøt og øl til jul for å få korn til mølla, kan jeg ikke si, men jeg tror ikke han gjorde det, for hver gang han slapp vannet på mølla, tok nissen tak i spindelen og stoppet mølla, så han ikke kunne male en sekk.

Mannen visste godt at det var nissens verk, og til slutt en kveld, da han gikk inn i mølla, tok han en gryte full av bek og tjære, og tente opp et bål under den. Vel! da han slapp vannet på hjulet, gikk det rundt en stund, men snart etter stoppet det helt. Så han snudde, og vred, og satte skulderen til toppen av hjulet, men det var ikke til noen nytte.

I mellomtiden var bek-gryten kokende varm, og så åpnet han luka som gikk ned til stigen som førte ned i hjulet, og om han ikke fikk se nissen stående på stigens trinn med gapet vidt åpent, og han gapet så bredt at munnen fylte hele luka.

"Har du noen gang sett så vid munn?" sa nissen.

Men mannen var rask med bekken. Han grep gryten og kastet den, bek og alt, inn i de gapende kjevene.

"Har du noen gang følt så varm bek?"

Da slapp nissen hjulet, og hylte og skrek fryktelig. Siden den tid har han aldri vært kjent for å stoppe hjulet i den mølla, og der malte de i fred.

* * * * *

Ja! Anders hadde hørt en historie som lignet, bare at det var om en fossegrim, ikke en nisse. Nisser, erklærte han, gjorde aldri folk stor skade, bortsett fra late tjenestejenter og ledige drenger, men fossegrimmer var ondskapsfulle og hatet menn. Dessuten hatet nisser vann, de kunne ikke fordra å krysse en rennende bekk; hvordan kunne de da leve i en mølle? Nei, det var en fossegrim, og det hadde bestemoren hans fortalt ham.

Så, etter en pause, fortsatte han: "Men jeg kjenner en annen historie om en mølle som ikke var riktig snill, og jeg skal fortelle den hvis dere vil."

Vi var alle ører, og Anders begynte:

DEN HJEMSØKTE MØLLA.

"Denne historien hørte jeg også av min bestemor, som kunne historier uten ende, og mer, hun trodde på dem. Denne mølla var ikke her i traktene, den var et sted oppe i landet; men hvor den enn var, nord for Fjellene, eller sør for Fjellene, så var den ikke riktig snill. Ingen kunne male et korn i den i ukevis, når noe kom og hjemsøkte den. Men det verste var at, i tillegg til å hjemsøke den, så tok trollene, eller hva det var, til å brenne ned mølla. To påfølgende pinseaftener hadde den tatt fyr og brent ned til grunnen.

Vel, det tredje året, da pinsen nærmet seg, hadde mannen en skredder i huset sitt like ved mølla, som sydde søndagsklær til mølleren.

"Jeg lurer på," sa mannen på pinseaften, "om mølla vil brenne ned denne pinsen også?"

"Nei, det skal den ikke," sa skredderen. "Hvorfor skulle den det? Gi meg nøklene: Jeg skal vokte mølla."

Vel, mannen syntes det var modig, og så, da kvelden kom, ga han skredderen nøklene og viste ham inn i mølla. Den var tom, skjønner du, for den var nettopp nybygd, og så satte skredderen seg midt på gulvet, og tok fram krittet sitt og kritet en stor sirkel rundt seg, og utenfor ringen rundt skrev han Fadervår, og da han hadde gjort det, var han ikke redd – nei, ikke om Gamle-Erik selv kom.

Så ved midnatt fløy døra opp med et smell, og det kom inn en slik sverm av svarte katter at du ikke kunne telle dem, de var så tette som maur. De var ikke lenge før de hadde satt en stor gryte på ildstedet og tent opp under den, og gryta begynte å koke og boble, og så vidt om kraften, så var den akkurat som bek og tjære.

"Ha! ha!" tenkte skredderen, "det er leken deres, er det!"

Og han hadde knapt tenkt dette før en av kattene stakk labben sin under gryta og prøvde å velte den.

"Labber av, pus," sa skredderen, "du brenner barten din."

"Hør på skredderen, som sier 'Labber av, pus,' til meg," sa katten til de andre kattene, og i en fei løp de alle vekk fra ildstedet, og begynte å danse og hoppe rundt sirkelen; og så, plutselig, snek den samme katten seg bort til ildstedet og prøvde å velte gryta.

"Labber av, pus, du brenner barten din," brølte skredderen igjen, og igjen skremte han dem fra ildstedet.

"Hør på skredderen, som sier 'Labber av, pus'," sa katten til de andre, og igjen begynte de alle å danse og hoppe rundt sirkelen, og så, plutselig, var de igjen borte ved gryta og prøvde å velte den.

"Labber av, pus, du brenner barten din," skrek skredderen for tredje gang, og denne gangen ga han dem en slik skrekk at de tumlet hodestups over gulvet, og begynte å danse og hoppe som før.

Så lukket de ringen rundt sirkelen, og danset fortere og fortere: så fort til slutt at hodet til skredderen begynte å snurre rundt, og de glante på ham med så store og stygge øyne, som om de ville svelge ham levende.

Og akkurat som de var i farten, stakk den samme katten som så ofte hadde prøvd å velte gryta, labben inn i sirkelen, som om den mente å klore skredderen. Men så snart skredderen så det, dro han kniven ut av slira og holdt den klar; akkurat da stakk katten labben inn igjen, og i en fei hogde skredderen den av, og så, pop! tok alle kattene beina fatt så fort de kunne, med hyl og jammer, rett ut døra.

Men skredderen la seg ned inni sirkelen sin, og sov til sola skinte lyst inn på gulvet. Så reiste han seg, låste mølla, og gikk av sted til møllerens hus.

Da han kom dit, lå både mølleren og kona hans fortsatt til sengs, for du vet det var pinseaften morgen.

"God morgen," sa skredderen, da han gikk bort til senga, og rakte hånden fram til mølleren.

"God morgen," sa mølleren, som både var glad og overrasket over å se skredderen i god behold, det må du vite.

"God morgen, mor!" sa skredderen, og rakte hånden fram til kona.

"God morgen," sa hun; men hun så så blek og bekymret ut; og så for hånden, så gjemte hun den under dyna; men til slutt stakk hun ut venstre. Da så skredderen tydelig hvordan ting hang sammen, men hva han sa til mannen og hva som ble gjort med kona, har jeg aldri hørt."

* * * * *

"Men jeg kan fortelle deg, Anders," avbrøt jeg: "hun ble brent som heks, og, vet du, over i Skottland har vi den samme historien; bare at vi har slutten. Hun ble prøvd på Støvelen til føttene hennes var knust, og Mortons Jomfru klemte henne til ribbeina knakk, og fingrene hennes ble satt i tommelskruene til de var helt gelé. Alt dette for å få henne til å innrømme at hun var heks, og til slutt, da hun innrømmet det, ble hun brent i Edinburgh, i kong Jakob den sjettes dager, og sju andre kjerringer med henne."

Etter å ha løsnet Anders' lepper, hadde jeg ikke tenkt å la ham stoppe, så jeg fortalte historien om _Whittington og katten hans_, og jeg fikk til og med ham og jentene til å forstå den fryktelige viktigheten av Lord Mayor of London.

Etter at Anders og jentene hadde korst seg og velsignet seg om og om igjen ved den vidunderlige historien, sa Anders:

"Himmelen hjelpe oss, vi har ingen Lord Mayors i Norge; sysselmannen er god nok for oss, og nok bry gir han oss noen ganger; men vi har en historie, hvis slutt ligner din Lord Mayor-historie som en ert ligner en annen, og her er den, bare at vi kaller den"