Et dukkehjem

Et dukkehjem Hovedtekst, 1. utg. 1879 Henrik Ibsens skrifter Historisk-kritisk utgave, elektronisk versjon Redigering Christian Janss (ansv.), Hilde Bøe, Stine Brenna Taugbøl Kollasjonering og koding Maria Alnæs, Hilde Bøe, Ingrid Falkenberg, Stine Brenna Taugbøl, Mette Witting Kommentering Vigdis Ystad (ansv.), Svend Eegholm-Pedersen, Narve Fulsås, Karl Gervin, Nils Grinde, Dag Gundersen, Arnbjørn Jakobsen, Kristoffer Kruken, Erik Mørstad, Kristian Smidt, Olav Solberg, Asbjørn Aarseth, Maria Alnæs (manusred.), Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy (manusred.)

Advokat Helmer Nora, hans hustru Doktor Rank Fru Linde Sakfører Krogstad Helmers tre små barn Anne-Marie, barnepike hos Helmers Stuepiken samme sted Et bybud

(Handlingen foregår i Helmers bolig.)

(En hyggelig og smakfullt, men ikke kostbart innredet stue. En dør til høyre i bakgrunnen fører ut til forstuen; en annen dør til venstre i bakgrunnen fører inn til Helmers arbeidsværelse. Mellom begge disse dørene står et pianoforte. Midt på veggen til venstre en dør og lenger fremme et vindu. Nær ved vinduet et rundt bord med lenestoler og en liten sofa. På sideveggen til høyre, noe tilbake, en dør, og på samme vegg, nærmere forgrunnen, en stentøysovn med et par lenestoler og en gyngestol foran. Mellom ovnen og sidedøren et lite bord. Kobberstikk på veggene. En etagère med porselensgjenstander og andre små kunstsaker; et lite bokskap med bøker i praktbind. Teppe på gulvet; ild i ovnen. Vinterdag.)

(Det ringes ute i forstuen; litt etter hører man at døren blir åpnet. Nora kommer fornøyd nynnende inn i stuen; hun er kledd i yttertøy og bærer en hel del pakker, som hun legger fra seg på bordet til høyre. Hun lar døren til forstuen stå åpen etter seg, og man ser der ute et bybud som bærer et juletre og en kurv, som han gir til stuepiken, som har åpnet døren for dem.) NORA Gjem juletreet godt, Helene. Barna må absolutt ikke få se det før i kveld, når det er pyntet. (til budet; tar frem lommeboken.) Hvor mye –? BYBUDET Femti øre. NORA Der er en krone. Nei, behold det hele.

(Budet takker og går. Nora lukker døren. Hun fortsetter å le stille og fornøyd mens hun tar av seg yttertøyet.) NORA (tar opp en pose med makroner fra lommen og spiser et par; deretter går hun forsiktig bort og lytter ved sin manns dør). Jo, han er hjemme. (nynner igjen, idet hun går bort til bordet til høyre.) HELMER (inne på sitt rom). Er det lerken som kvitrer der ute? NORA (i ferd med å åpne noen av pakkene). Ja, det er det. HELMER Er det ekornet som holder på der? NORA Ja! HELMER Når kom ekornet hjem? NORA Akkurat nå. (stikker makronposen i lommen og tørker seg om munnen). Kom ut hit, Torvald, så skal du få se hva jeg har kjøpt. HELMER Ikke forstyrr! (litt etterpå; åpner døren og kikker inn, med pennen i hånden.) Kjøpt, sier du? Alt det der? Har lille spillefuglen vært ute og sløst bort penger igjen? NORA Jo, men, Torvald, i år må vi virkelig unne oss litt. Det er jo den første julen vi ikke trenger å spare.

HELMER Å, vet du hva, vi kan ikke sløse. NORA Jo, Torvald, litt kan vi nok sløse nå. Ikke sant? Bare en liten bitte smule. Nå får du jo en stor lønn og kommer til å tjene mange, mange penger. HELMER Ja, fra nyttår av; men så går det et helt kvart år før lønnen forfaller. NORA Pytt; vi kan jo låne så lenge. HELMER Nora! (går bort til henne og tar henne spøkende i øret). Er nu lettsindigheten ute og går igjen? Sett nå at jeg lånte tusen kroner i dag, og du satte dem over styr i juleuken, og jeg så nyttårsaften fikk en taksten i hodet og lå der. NORA (legger hånden på hans arm). Å, fy; tal ikke så stygt. HELMER Jo, sett nå at slikt hendte, - hva så? NORA Hvis det hendte noe så fælt, så kunne det være ganske det samme enten jeg hadde gjeld eller ikke. HELMER Nå, men de folkene jeg hadde lånt av? NORA De? Hvem bryr seg om dem! Det er jo fremmede. HELMER Nora, Nora, du er en kvinne! Nei, men alvorlig, Nora; du vet hva jeg mener i det stykket.

Ingen gjeld! Lån aldri! Det kommer noe ufrihet, og altså også noe uskjønt, over det hjem som grunnes på lån og gjeld. Nå har vi to holdt tappert ut helt til i dag; og det vil vi også gjøre den korte tiden det ennå behøves. NORA (går hen mot ovnen). Ja, ja, som du vil, Torvald.

HELMER (følger etter). Så, så; nå skal ikke lille sanglerken henge med vingene. Hva? Står ekornet der og surmuler? (tar opp lommeboken.) Nora; hva tror du jeg har her? NORA (vender seg raskt). Penger! HELMER Se der. (rekker henne noen sedler.) Herregud, jeg vet jo nok at det går med en hel del i et hus i juletiden. NORA (teller). Ti - tyve - tredve - førti. Å, takk, takk, Torvald; nå kommer jeg langt. HELMER Ja, det må du sannelig gjøre. NORA Ja, ja, det skal jeg nok. Men kom hit, så skal jeg vise deg alt hva jeg har kjøpt. Og så billig! Se, her er nye klær til Ivar - og så en sabel. Her er en hest og en trompet til Bob. Og her er dukke og dukkeseng til Emmy; det er nu så enkelt; men hun river det jo snart i stykker allikevel. Og her har jeg kjoletøy og tørklær til pikene; gamle Anne-Marie skulle nu hatt mye mer. HELMER Og hva er det i den pakken der? NORA (skriker). Nei, Torvald, det får du ikke se før i kveld! HELMER Nå så.

Men si meg nu, du lille ødeland, hva har du nu tenkt på til deg selv? NORA Å, pytt; til meg? Jeg bryr meg slett ikke om noe. HELMER Jo visst gjør du det. Si meg nå noe rimelig, som du helst kunne ha lyst til. NORA Nei, jeg vet virkelig ikke. Jo, hør, Torvald. HELMER Nå? NORA (famler ved knappene hans; uten å se på ham). Hvis du vil gi meg noe, så kunne du jo -; du kunne - HELMER Nå, nå; ut med det. NORA (hurtig). Du kunne gi meg penger, Torvald. Bare så mye som du synes du kan avse; så skal jeg siden en av dagene kjøpe noe for dem. HELMER Nei, men, Nora - NORA Å, jo, gjør det, kjære Torvald; jeg ber deg så mye om det. Så skulle jeg henge pengene i et vakkert omslag av gullpapir på juletreet. Ville ikke det være gøy? HELMER Hva kalles de fuglene som alltid sløser bort penger? NORA Ja ja, spillefugl; jeg vet det nok. Men la oss gjøre som jeg sier, Torvald; så får jeg tid til å overveie hva jeg mest trenger. Er ikke det svært fornuftig?

Hva? HELMER (smilende). Jo visst er det så; det vil si, hvis du virkelig kunne holde på de pengene jeg gir deg, og virkelig kjøpte noe til deg selv for dem. Men så går de til huset og til så mangt og meget unyttig, og så må jeg punge ut igjen. NORA Å men, Torvald -

HELMER Det kan ikke benektes, min kjære lille Nora. (legger armen om hennes liv.) Spillefuglen er søt; men den bruker svært mange penger. Det er utrolig hvor kostbart det er for en mann å holde spillefugl. NORA Å fy, hvorfor kan du si det? Jeg sparer dog virkelig alt hva jeg kan. HELMER (ler). Ja, det var et sant ord. Alt hva du kan. Men du kan slett ikke. NORA (nynner og smiler stille fornøyd). Hm, du skulle bare vite hvor mange utgifter vi lerker og ekorn har, Torvald. HELMER Du er en besynderlig liten en. Ganske som din far var. Du er på alle kanter ute etter å skaffe penger; men så snart du har dem, blir de liksom borte mellom hendene på deg; du vet aldri hvor du gjør av dem. Nå, man må ta deg som du er. Det ligger i blodet. Jo, jo, jo, slikt er arvelig, Nora. NORA Akk, jeg skulle ønske jeg hadde arvet mange av pappas egenskaper. HELMER Og jeg ville ikke ønske deg annerledes enn nettopp slik du er, min søte lille sanglerke.

Men hør; der faller meg noe inn. Du ser så – så – hva skal jeg kalle det? – så fordekt ut i dag – NORA Gjør jeg det? HELMER Ja, visst gjør du det. Se meg stivt i øynene. NORA (ser på ham). Nå? HELMER (truer med fingeren). Skulle slikkmunnen virkelig ikke ha herjet i byen i dag? NORA Nei, hvorfor skulle du tro det? HELMER Har slikkmunnen virkelig ikke tatt en avstikker innom konditoren? NORA Nei, jeg forsikrer deg, Torvald - HELMER Ikke nippet litt syltetøy? NORA Nei, absolutt ikke. HELMER Ikke engang gnagd på en makron eller to? NORA Nei, Torvald, jeg forsikrer deg virkelig - HELMER Nå, nå, nå; det er jo naturligvis bare mitt spøk - NORA (går til bordet til høyre). Jeg kunne da ikke falle på å gjøre deg imot. HELMER Nei, jeg vet det jo nok; og du har jo gitt meg ditt ord -. (hen til henne.) Nå, behold du dine små julehemmeligheter for deg selv, min velsignede Nora. De kommer vel for lyset i aften når juletreet er tent, kan jeg tro.

NORA Har du husket å be doktor Rank? HELMER Nei. Men det behøves jo ikke; det følger jo av seg selv at han spiser med oss. Forresten skal jeg be ham når han kommer hit i formiddag. God vin har jeg bestilt. Nora, du kan ikke tro hvor jeg gleder meg til i kveld.

NORA Jeg også. Og hvor barna vil glede seg, Torvald! HELMER Akk, det er dog herlig å tenke på at man har fått en sikker, trygg stilling; at man har sitt rundelige utkomme. Ikke sant! det er en stor nytelse å tenke på? NORA Å, det er vidunderlig! HELMER Kan du huske forrige jul? Hele tre uker i forveien lukket du deg hver aften inne til langt over midnatt for å lage blomster til juletreet og alle de andre herlighetene som vi skulle overraskes med. Uh, det var den kjedeligste tiden jeg har opplevd. NORA Da kjente jeg meg slett ikke kjedelig. HELMER (smilende). Men det falt dog temmelig tarvelig ut, Nora. NORA Å, skal du nu drille meg med det igjen? Hva kunne jeg for at katten kom inn og rev alt i stykker? HELMER Nei, visst kunne du ikke, min stakkars lille Nora. Du hadde den beste vilje til å glede oss alle, og det er hovedsaken. Men det er dog godt at de knappe tidene er over. NORA Ja, det er riktignok vidunderlig.

HELMER Nu behøver ikke jeg å sitte her alene og kjede meg; og du behøver ikke å plage dine velsignede øyne og dine små, skarpe, fine hender - NORA (klapper i hendene). Nei, ikke sant, Torvald, det behøves ikke lenger? Å, hvor det er vidunderlig deilig å høre! (tar ham under armen.) Nu skal jeg si deg hvorledes jeg hadde tenkt vi skulle innrette oss, Torvald. Så snart julen er over - (det ringer i forstuen.) Å, der ringer det. (rydder litt opp i stuen.) Her kommer visst noen. Det var da kjedelig. HELMER For besøk er jeg ikke hjemme; husk det. STUEPIKEN (i entrédøren). Frue, her er en fremmed dame - NORA Ja, la henne komme inn. STUEPIKEN (til Helmer). Og så kom doktoren med det samme. HELMER Gikk han rett inn til meg? STUEPIKEN Ja, det gjorde han.

(Helmer går inn på sitt rom. Piken viser fru Linde, som er i reiseklær, inn i stuen og lukker døren etter henne.) FRU LINDE (forsagt og litt nølende). God dag, Nora. NORA (usikker). God dag - FRU LINDE Du kjenner meg nok ikke igjen. NORA Nei; jeg vet ikke -; jo, visst, jeg synes nok - (utbrytende.) Hva! Kristine! Er det virkelig deg? FRU LINDE Ja, det er meg. NORA Kristine! Og jeg som ikke kjente deg igjen! Men hvor kunne jeg også - (saktere.) Hvor du er blitt forandret, Kristine! FRU LINDE Ja, det er jeg visstnok. I ni - ti lange år - NORA Er det så lenge siden vi sås? Ja, det er det jo også. Å, de siste åtte årene har vært en lykkelig tid, kan du tro. Og nå er du altså kommet hit inn til byen? Gjort den lange reisen midt på vinteren. Det var tapperhet. FRU LINDE Jeg kom nettopp med dampskipet i morges. NORA For å more deg i julen, naturligvis. Å, hvor deilig det er! Ja, more oss skal vi riktignok. Men ta av deg ytterklærne først.

Du fryser vel ikke? (hjelper henne.) Se nå; nå setter vi oss hyggelig her ved ovnen. Nei, i lenestolen der! Her i gyngestolen vil jeg sitte. (tar hendene hennes.) Ja, nå har du jo ditt gamle ansikt igjen; det var bare i det første øyeblikket -. Litt blekere er du dog blitt, Kristine, - og kanskje litt magrere. FRU LINDE Og mye, mye eldre, Nora. NORA Ja, kanskje litt eldre, bitte, bitte litt; slett ikke mye. (stanser plutselig, alvorlig.) Å, men jeg tankeløse menneske, som sitter her og snakker! Søte, velsignede Kristine, kan du tilgi meg! FRU LINDE Hva mener du, Nora? NORA (langsomt). Stakkars Kristine, du er jo blitt enke. FRU LINDE Ja, for tre år siden. NORA Å, jeg visste det nok; jeg leste det jo i avisene. Å, Kristine, du må tro meg, jeg tenkte ofte på å skrive til deg i den tiden; men jeg utsatte det alltid, og alltid kom det noe i veien. FRU LINDE Kjære Nora, det forstår jeg så godt. NORA Nei, det var stygt av meg, Kristine.

Å, du stakkars, hvor mye du visst har gått igjennom. - Og han etterlot deg jo ingenting å leve av? FRU LINDE Nei. NORA Og ingen barn? FRU LINDE Nei. NORA Slett ingenting altså? FRU LINDE Ikke engang en sorg eller en savn å tyne på. NORA (ser vantro på henne). Ja men, Kristine, hvor kan det være mulig?

FRU LINDE (smiler tungt og stryker henne over håret). Å, det hender undertiden, Nora. NORA Så helt alene. Hvorfor må det være så forferdelig tungt for deg. Jeg har tre deilige barn. Ja, nå kan du ikke få se dem, for de er ute med piken. Men nå må du fortelle meg alt - FRU LINDE Nei, nei, nei, fortell heller du. NORA Nei, du skal begynne. I dag vil jeg ikke være egoistisk. I dag vil jeg bare tenke på dine saker. Men én ting må jeg likevel si deg. Vet du om den store lykken som har hendt oss i disse dager? FRU LINDE Nei. Hva er det? NORA Tenk, mannen min er blitt direktør i Aksjebanken. FRU LINDE Din mann? Å, hvilken lykke! NORA Ja, uendelig! Å være advokat er jo så usikkert å leve av, særlig når man ikke vil drive med andre forretninger enn de som er fine og vakre. Og det har Torvald naturligvis aldri villet; og det er jeg helt enig med ham i. Å, du kan tro vi gleder oss!

Han skal tiltre i banken allerede til nyttår, og da får han en stor lønn og mange prosenter. Fra nå av kan vi leve ganske annerledes enn før – akkurat slik vi vil. Å, Kristine, hvor lett og lykkelig jeg føler meg! Ja, for det er virkelig deilig å ha rikelig med penger og ikke behøve å bekymre seg. Er det ikke sant? FRU LINDE Jo, iallfall må det være deilig å ha det nødvendige. NORA Nei, ikke bare det nødvendige, men rikelig, rikelig med penger! FRU LINDE (smiler). Nora, Nora, er du ikke blitt fornuftig ennå? På skoledagene var du en skikkelig ødeland. NORA (ler stille). Ja, det sier Torvald ennå. (truer med fingeren.) Men «Nora, Nora» er ikke så gal som dere tror. – Å, vi har virkelig ikke hatt det slik at jeg har kunnet sløse. Vi har måttet arbeide begge to. FRU LINDE Du også?

NORA Ja, med småting, med håndarbeid, med hekling og broderi og sånt noe; (tilfeldig.) og med andre ting også. Du vet vel at Torvald gikk ut av departementet da vi ble gift? Der var ingen utsikt til forfremmelse på hans kontor, og så måtte han jo tjene flere penger enn før. Men i det første året overanstrengte han seg så helt forferdelig. Han måtte jo søke all slags ekstraarbeid, kan du vel tenke deg, og arbeide både tidlig og sent. Men det tålte han ikke, og så ble han så dødelig syk. Så erklærte legene at det var nødvendig at han dro til syden. FRU LINDE Ja, dere oppholdt dere jo et helt år i Italia? NORA Ja, visst. Det var ikke lett å komme seg av sted, kan du tro. Ivar var nettopp født den gang. Men av sted måtte vi naturligvis. Å, det var en vidunderlig reise. Og den reddet Torvalds liv. Men den kostet svært mange penger, Kristine. FRU LINDE Det kan jeg nok tenke meg. NORA Tolv hundre spesier kostet den.

Fire tusen åtte hundre kroner. Det er mange penger, du. FRU LINDE Ja, men i slike tilfeller er det iallfall en stor lykke at man har dem. NORA Ja, jeg skal si deg, vi fikk dem nå av pappa. FRU LINDE Nå, sånn. Det var nettopp på den tiden faren din døde, tror jeg. NORA Ja, Kristine, det var nettopp da. Og tenk deg, jeg kunne ikke reise til ham og pleie ham. Jeg gikk jo her og ventet daglig på at lille Ivar skulle komme til verden. Og så hadde jeg jo min stakkars dødssyke Torvald å passe. Min kjære snille pappa! Jeg fikk aldri se ham mer, Kristine. Å, det er det tyngste jeg har opplevd siden jeg ble gift. FRU LINDE Jeg vet du holdt meget av ham. Men så reiste dere altså til Italia? NORA Ja; da hadde vi jo pengene; og legene skyndte på oss. Så reiste vi en måneds tid etter. FRU LINDE Og din mann kom helt frisk tilbake? NORA Frisk som en fisk! FRU LINDE Men - doktoren? NORA Hvorledes?

FRU LINDE Jeg synes piken sa det var doktoren, den herren som kom på samme tid som jeg.

NORA Ja, det var doktor Rank; men han kommer ikke på sykebesøk; han er vår nærmeste venn, og han stikker innom minst én gang om dagen. Nei, Torvald har aldri hatt en syk time siden. Og barna er friske og sunne, og jeg også. (hopper opp og klapper i hendene.) Å Gud, å Gud, Kristine, det er dog vidunderlig deilig å leve og være lykkelig! - - Å, men det er dog avskyelig av meg -; jeg taler jo bare om mine egne saker. (setter seg på en krakk tett ved henne og legger armene på hennes kne.) Å, du må ikke være vred på meg! - Si meg, er det virkelig sant at du ikke holdt av din mann? Hvorfor tok du ham da? FRU LINDE Min mor levet ennå; og hun var sengeliggende og hjelpeløs. Og så hadde jeg mine to yngre brødre å sørge for. Jeg syntes ikke det var forsvarlig å avvise hans tilbud. NORA Nei, nei, det kan du ha rett i. Han var altså rik den gang? FRU LINDE Han var ganske velstående, tror jeg. Men det var usikre forretninger, Nora.

Da han døde, gikk alt til grunne, og det var ingenting igjen. NORA Og så -? FRU LINDE Ja, så måtte jeg klare meg med en liten butikk og en liten skole og hva jeg ellers kunne finne på. De siste tre årene har vært som én eneste lang, uavbrutt arbeidsdag for meg. Nå er den til ende, Nora. Min stakkars mor trenger meg ikke lenger, for hun er gått bort. Og guttene heller ikke; de har nå fått seg stillinger og kan forsørge seg selv. NORA Hvor lett du må føle deg - FRU LINDE Nei, du; bare så ubeskrivelig tom. Ingen å leve for lenger. (reiser seg urolig.) Derfor holdt jeg det ikke lenger ut der borte i den lille avkroken. Her må det dog være lettere å finne noe som kan oppta én og fylle ens tanker. Kunne jeg bare være så heldig å få en fast stilling, noe kontorarbeid - NORA Å, men, Kristine, det er så forferdelig anstrengende; og du ser allerede så anstrengt ut på forhånd. Det ville være mye bedre for deg om du kunne dra på en ferie.

FRU LINDE (går bort til vinduet). Jeg har ingen pappa som kan gi meg penger til reisen, Nora. NORA (reiser seg). Å, vær ikke vred på meg!

FRU LINDE (går bort til henne). Kjære Nora, vær ikke du vred på meg. Det verste ved en stilling som min er at den setter så mye bitterhet i sinnet. Man har ingen å arbeide for; og likevel er man nødt til å være forsiktig på alle kanter. Man må jo leve; og så blir man egoistisk. Da du fortalte meg om den lykkelige forandringen i deres stilling - vil du tro det? - gledet jeg meg ikke så mye på dine vegne som på mine egne. NORA Hvorfor det? Å, jeg forstår. Du mener at Torvald kanskje kunne gjøre noe for deg. FRU LINDE Ja, det tenkte jeg meg. NORA Det skal han også, Kristine. Overlat det bare til meg; jeg skal innlede det så fint, så fint, - finne på noe elskverdig som han synes riktig godt om. Å, jeg vil så inderlig gjerne være deg til tjeneste. FRU LINDE Hvor det er smukt av deg, Nora, at du er så ivrig for min sak, - dobbelt smukt av deg, som selv kjenner så lite til livets byrder og besvær. NORA Jeg -? Jeg kjenner så lite til -?

FRU LINDE (smilende). Nå, Herregud, den smule håndarbeide og sånt noe -. Du er et barn, Nora. NORA (kaster på nakken og går over gulvet). Det skulle du ikke si så overlegent. FRU LINDE Så? NORA Du er liksom de andre. Dere tror alle sammen at jeg ikke duger til noe riktig alvorlig - FRU LINDE Nå, nå -

NORA - at jeg ikke har prøvd noe i denne vanskelige verden. FRU LINDE Kjære Nora, du har jo nettopp fortalt meg alle dine gjenvordigheter. NORA Pytt, - de småtingene! (sakte.) Jeg har ikke fortalt deg det store. FRU LINDE Hvilket store? Hva mener du? NORA Du overser meg altså ganske, Kristine; men det skulle du ikke gjøre. Du er stolt over at du har arbeidet så hardt og så lenge for din mor. FRU LINDE Det tviler jeg visselig ikke på. Men hvorledes mener du det? NORA Og du er også stolt når du tenker på hva du har gjort for dine brødre. FRU LINDE Det synes jeg jeg har rett til. NORA Det synes jeg også. Men nå skal du høre noe, Kristine. Jeg har også noe å være stolt og glad over. FRU LINDE Det tviler jeg ikke på. Men hvorledes mener du det? NORA Snakk sakte. Tenk om Torvald hørte det! Han må ikke for noen pris i verden -; ingen må få vite det, Kristine; ingen uten du. FRU LINDE Men hva er det dog? NORA Kom hit.

(drar henne ned på sofaen ved siden av seg.) Ja, du - jeg har også noe å være stolt og glad over. Det er jeg som har reddet Torvalds liv. FRU LINDE Redd -? Hvordan reddet? NORA Jeg fortalte deg jo om reisen til Italia. Torvald kunne ikke ha overlevd det hvis han ikke hadde kommet dit - FRU LINDE Nå, ja; faren din ga dere de nødvendige pengene - NORA (smiler). Ja, det tror både Torvald og alle andre; men - FRU LINDE Men -? NORA Pappa ga oss ikke en eneste krone. Det var jeg som skaffet pengene. FRU LINDE Du? Hele den store summen? NORA Tolv hundre spesier. Fire tusen åtte hundre kroner. Hva sier du til det? FRU LINDE Ja, men, Nora, hvorledes var det mulig? Hadde du da vunnet i lotteriet? NORA (med forakt). I lotteriet? (blåser.) Hva kunst hadde det da vært? FRU LINDE Men hvor fikk du dem da fra? NORA (nynner og smiler hemmelighetsfullt). Hm; tra la la la! FRU LINDE For å låne dem kunne du jo ikke. NORA Så? Hvorfor ikke det?

FRU LINDE Nei, en kone kan jo ikke låne uten sin manns samtykke. NORA (kaster på nakken). Å, når det er en kone som har en smule forretningsdyktighet, - en kone som forstår å bære seg litt klokt ad, så - FRU LINDE Men, Nora, jeg begriper det slett ikke -

NORA NORA Det behøver du jo heller ikke. Det er jo slett ikke sagt at jeg har lånt pengene. Jeg kan jo ha fått dem på andre måter. (kaster seg tilbake i sofaen.) Jeg kan jo ha fått dem av en eller annen beundrer. Når man ser så vidt tiltrekkende ut som jeg - FRU LINDE Du er en galning. NORA Nu er du visst umåtelig nysgjerrig, Kristine. FRU LINDE Ja, hør nu her, kjære Nora, - har du ikke handlet ubesindig der? NORA (setter seg oppreist igjen). Er det ubesindig å redde sin manns liv? FRU LINDE Jeg synes det er ubesindig at du, uten hans vitende - NORA Men han måtte jo nettopp ikke vite noe! Herregud, kan du ikke forstå det? Han måtte ikke engang vite hvor farlig det sto til med ham. Det var til meg legene kom og sa at hans liv sto i fare; at intet annet kunne redde ham enn et opphold i syden. Tror du ikke jeg først forsøkte å lirke meg frem?

Jeg talte til ham om hvor deilig det ville være for meg å få reise til utlandet liksom andre unge koner; jeg både gråt og jeg ba; jeg sa at han værs'god skulle huske på de omstendigheter jeg var i, og at han måtte være snill og føye meg; og så slo jeg på at han gjerne kunne oppta et lån. Men da ble han nesten vred, Kristine. Han sa at jeg var lettsindig, og at det var hans plikt som ektemann ikke å føye meg i nykker og luner - som jeg tror han kalte det. Ja ja, tenkte jeg, reddes må du nu; og så var det jeg gjorde utveien - FRU LINDE Og fikk mannen din vite av faren din at pengene ikke kom fra ham? NORA Nei, aldri. Pappa døde nettopp i de samme dagene. Jeg hadde tenkt å innvie ham i saken og be ham ikke røpe noe. Men da han lå så syk - Dessverre, det ble ikke nødvendig. FRU LINDE Og har du aldri siden betrodd deg til mannen din? NORA Nei, for himmelens skyld, hvor kan du tenke det? Han, som er så streng i det stykket!

Og dessuten - Torvald med sin mandige selvfølelse, - hvor pinlig og ydmykende ville det ikke være for ham å vite at han skyldte meg noe. Det ville ganske forrykke forholdet imellom oss; vårt skjønne lykkelige hjem ville ikke lenger bli hva det nu er. FRU LINDE Vil du aldri si det til ham?

NORA NORA (eftertenksom, halvt smilende). Jo - en gang kanskje; - om mange år når jeg ikke lenger er så smukk som nu. Du skal ikke le av det! Jeg mener naturligvis: når Torvald ikke lenger synes så godt om meg som nu; når han ikke lenger finner fornøyelse i at jeg danser for ham og kler meg ut og deklamerer. Da kunne det være godt å ha noe i bakhånden - (avbrytende.) Vås, vås, vås! Den tiden kommer aldri. - Nå, hva sier du så til min store hemmelighet, Kristine? Duer ikke jeg også til noe? - Du kan forresten tro at den saken har voldt meg mange bekymringer. Det har sannelig ikke vært lett for meg å oppfylle mine forpliktelser til rette tid. Jeg skal si deg, der er i forretningsverdenen noe som kalles kvartalsrenter, og noe som kalles avdrag; og de er alltid så forferdelig vanskelige å skaffe til veie. Så har jeg måttet spare litt hist og her hvor jeg kunne, ser du.

Av husholdningspengene kunne jeg jo ikke legge noe videre til side, for Torvald måtte jo leve godt. Børnene kunne jeg jo ikke la gå dårlig kledd; det jeg fikk til dem, syntes jeg jeg måtte bruke alt sammen. De søte velsignede små! FRU LINDE Så gikk det vel altså ut over dine egne fornødenheter, stakkars Nora? NORA Ja, naturligvis. Jeg var jo også den som var nærmest til det. Hver gang Torvald ga meg penger til nye kjoler og sånt noe, brukte jeg aldri mer enn det halve; kjøpte alltid de enkleste og billigste sortene. En Guds lykke var det at alt kler meg så godt, så Torvald ikke merket det. Men det falt meg mange ganger tungt, Kristine; for det er dog deilig å gå pent kledd. Ikke sant? FRU LINDE Å jo, så menn. NORA Nå, så har jeg jo også hatt andre inntektskilder. I fjor vinter var jeg så heldig å få en hel del arkskrift. Så lukket jeg meg inne og satt og skrev hver kveld til langt ut på natten.

Akk, jeg var mangen gang så trett, så trett. Men det var dog uhyre morsomt allikevel, således å sitte og arbeide og fortjene penger. Det var nesten som om jeg var en mann. FRU LINDE Men hvor mye har du nå på den måten kunnet betale av?

NORA NORA Ja, det kan jeg ikke si så nøye. Slike forretninger, ser du, er det meget vanskelig å holde rede på. Jeg vet kun at jeg har betalt alt hva jeg har kunnet skrape sammen. Mangen gang har jeg ikke visst min arme råd. (smiler.) Da satt jeg her og forestilte meg at en gammel rik herre var blitt forelsket i meg - FRU LINDE Hva! Hvilken herre? NORA Å snakk! - at han nå var død, og da man åpnet testamentet hans, sto det der med store bokstaver: «Alle mine penger skal den elskverdige fru Nora Helmer ha utbetalt straks kontant». FRU LINDE Men kjære Nora, - hvem var denne herren? NORA Herregud, kan du ikke forstå det? Den gamle herren fantes jo slett ikke; det var bare noe jeg satt her og tenkte opp igjen og igjen når jeg ikke visste utvei til å skaffe penger. Men det kan også være det samme; det gamle, kjedelige mennesket kan være der hvor han er; jeg bryr meg verken om ham eller testamentet hans, for nå er jeg sorgløs. (Springer opp.)

Å Gud, det er dog deilig å tenke på, Kristine! Sorgløs! Å kunne være sorgløs, helt sorgløs! Å kunne leke og tumle seg med barna; å kunne ha det vakkert og nydelig i huset, alt slik som Torvald setter pris på det! Og tenk, snart kommer våren med stor, blå luft. Da kan vi kanskje reise litt. Kanskje får jeg se havet igjen. Å ja, ja, det er sannelig vidunderlig å leve og være lykkelig!

(Klokken høres i forstuen.) FRU LINDE (reiser seg). Det ringer; kanskje er det best jeg går. NORA Nei, bli du; her kommer visst ingen; det er vel til Torvald - STUEPIKEN (i forstuedøren). Om forlatelse, frue, - her er en herre som vil tale med advokaten - NORA Med bankdirektøren, mener du. STUEPIKEN Ja, med bankdirektøren; men jeg visste ikke - siden doktoren er der inne - NORA Hvem er den herren? SAKFØRER KROGSTAD (i forstuedøren). Det er meg, frue. FRU LINDE (stusser, rykker sammen og vender seg mot vinduet). NORA (tar et skritt mot ham, spent, med lav stemme). De? Hva er det? Hva vil De tale med min mann om? KROGSTAD Banksaker - på en måte. Jeg har en liten post i Aksjebanken, og Deres mann skal jo nå bli vår sjef, hører jeg - NORA Det er altså - KROGSTAD Bare tørre forretninger, frue; slett ikke noe annet. NORA Ja, vil De da være så vennlig å gå inn kontordøren.

(hilser likegyldig, idet hun lukker døren til forstuen; deretter går hun bort og ser til ovnen.) FRU LINDE Nora, - hvem var den mannen? NORA Det var en sakfører Krogstad. FRU LINDE Det var altså virkelig ham. NORA Kjenner du det mennesket? FRU LINDE Jeg har kjent ham – for en del år siden. Han var en tid advokatfullmektig hos henne på vår kant. NORA Ja, det var han jo. FRU LINDE Hvorforandret han seg. NORA Han har nok vært meget ulykkelig gift. FRU LINDE Nå er han jo enkemann? NORA Med mange barn. Se så; nå brenner det. (Hun lukker ovnsdøren og flytter gyngestolen litt til side.) FRU LINDE Han driver jo mange slags forretninger, sies det? NORA Så? Ja, det kan gjerne være; jeg vet slett ikke –. Men la oss ikke tenke på forretninger; det er så kjedelig.

(Doktor Rank kommer fra Helmers værelse.) DOKTOR RANK (ennå i døren). Nei, nei, du; jeg vil ikke forstyrre; jeg vil heller gå litt inn til din hustru. (lukker døren og bemerker fru Linde.) Å, om forlatelse; jeg forstyrrer nok også her. NORA Nei, på ingen måte. (forestiller.) Doktor Rank. Fru Linde. RANK Nå så. Et navn som ofte høres her i huset. Jeg tror jeg gikk forbi fruen på trappen da jeg kom. FRU LINDE Ja; jeg stiger meget langsomt, jeg tåler det ikke godt. RANK Aha, litt bedervet innvendig? FRU LINDE Egentlig mer overanstrengt. RANK Ikke annet? Så er De vel kommet til byen for å hvile Dem ut i alle gjestebudene? FRU LINDE Jeg er kommet hit for å søke arbeid. RANK Finnes det noe probat middel mot overanstrengelse? FRU LINDE Man må leve, herr doktor. RANK Ja, det er jo en alminnelig oppfatning at det skal være så nødvendig. NORA Å vet De hva, doktor Rank, - De vil jo menn også gjerne leve. RANK Ja, så vil jeg jo.

Så elendig jeg enn er, vil jeg dog gjerne fortsette å pines så lenge som mulig. Alle mine pasienter har det på samme vis. Og slik er det også med de moralsk angrepne. Det er nettopp i dette øyeblikket et slikt moralsk sykehusrom inne hos Helmer - FRU LINDE (dempet). Ah! NORA Hvem mener De? RANK Å, det er en sakfører Krogstad, et menneske som De ikke kjenner noe til. Han er fordervet i karakterens røtter, frue. Men selv han begynte å snakke om, som noe høyviktig, at han måtte leve. NORA Så? Hva var det han ville tale med Torvald om? RANK Jeg vet sannelig ikke; jeg hørte blott at det var noe om Aksjebanken. NORA Jeg visste ikke at Krog – at denne sakføreren Krogstad hadde noe med Aksjebanken å gjøre. RANK Jo, han har fått et slags ansettelse der nede. (til fru Linde.)

Jeg vet ikke om man også borte på Deres kanter har et slags mennesker som vimser hesblesende omkring for å oppsnuse moralsk råttenskap og så få vedkommende innlagt til observasjon i en eller annen fordelaktig stilling. De sunne må pent finne seg i å stå utenfor. FRU LINDE Det er dog vel også de syke som mest trenger å lukkes inn. RANK (trekker på skuldrene). Ja, der har vi det. Det er den betraktningen som gjør samfunnet til et sykehus.

NORA (i sine egne tanker, bryter ut i en halvhøy latter og klapper i hendene). RANK Hvorfor ler De av det? Vet De egentlig hva samfunnet er? NORA Hva bryr jeg meg om det kjedelige samfunnet? Jeg lo av noe ganske annet. - noe uhyre morsomt. - Si meg, doktor Rank, - alle de som er ansatte i Aksjebanken, blir altså nå avhengige av Torvald? RANK Er det det De finner så uhyre morsomt? NORA (smiler og nynner). La meg om det! La meg om det! (spaserer omkring på gulvet.) Ja, det er riktignok uhyre fornøyelig å tenke på at vi - at Torvald har fått så megen innflytelse på mange mennesker. (tar posen opp av lommen.) Doktor Rank, skal det være en liten makron? RANK Se, se; makroner. Jeg trodde det var forbudte varer her. NORA Ja, men disse er noen som Kristine ga meg. FRU LINDE Hva? Jeg -? NORA Nå, nå, nå; bli ikke forskrekket. Du kunne jo ikke vite at Torvald hadde forbudt det. Jeg skal si deg at han er redd jeg skal få stygge tenner av dem.

Men pyt, - for en gangs skyld! Ikke sant, doktor Rank? Vær så god! (putter ham en makron i munnen.) Og du også, Kristine. Og jeg skal også ha en; bare en liten en - eller høyst to. (spaserer igjen.) Ja, nå er jeg riktignok umåtelig lykkelig. Nå er det bare én eneste ting i verden som jeg har en så umåtelig lyst til å si, slik at Torvald hører på det. RANK Nå? Og hva er det? NORA Det er noe som jeg hadde en så umåtelig lyst til å si, slik at Torvald hørte på det. RANK Og hvorfor kan du ikke si det, da? NORA Nei, det tør jeg ikke, for det er så stygt. FRU LINDE Stygt? RANK Ja, da er det ikke rådelig. Men til oss kan du jo nok –. Hva er det du har sånn lyst til å si, slik at Helmer hører på det? NORA Jeg har en så umåtelig lyst til å si: død og pine. RANK Er du gal! FRU LINDE Men bevares, Nora! RANK Si det. Der er han. NORA (gjemmer makronposen). Hysj, hysj, hysj!

(Helmer, med overfrakken på armen og hatten i hånden, kommer fra sitt værelse.) NORA (imot ham). Nå, kjære Torvald, ble du av med ham? HELMER Ja, nå gikk han. NORA Må jeg presentere deg -; det er Kristine som er kommet til byen. HELMER Kristine -? Om forlatelse, men jeg vet ikke - NORA Fru Linde, kjære Torvald; fru Kristine Linde. HELMER Ah, så. Formodentlig en barndomsvenninne av min hustru? FRU LINDE Ja, vi har kjent hverandre fra tidligere dager. NORA Og tenk, nå har hun reist den lange veien hit for å få snakke med deg. HELMER Hva skal det si? FRU LINDE Ja, ikke egentlig – NORA Kristine er nemlig utrolig flink til kontorarbeid, og så har hun en så enorm lyst til å komme under ledelse av en dyktig mann og lære mer enn det hun allerede kan – HELMER Meget fornuftig, frue. NORA Og da hun hørte at du var blitt banksjef – telegrammet kom om det – så reiste hun så fort hun kunne hit og – HELMER Jo, det var slett ikke umulig.

Fruen er formodentlig enke? FRU LINDE Ja. HELMER Og har hun erfaring med kontorarbeid? FRU LINDE Ja, ganske mye. HELMER Nå, da er det helt rimelig at jeg kan skaffe Dem en ansettelse - NORA (klapper i hendene). Ser du; ser du! HELMER De er kommet i et heldig øyeblikk, frue - FRU LINDE Å, hvorledes skal jeg takke Dem -? HELMER Det behøves slett ikke. (trekker ytterfrakken på.) Men i dag må De ha meg unnskyldt - RANK Vent; jeg går med deg. (henter pelsen sin i entreen og varmer den ved ovnen.) NORA Bli ikke lenge ute, kjære Torvald. HELMER En times tid; ikke mer. NORA Går du også, Kristine? FRU LINDE (tar yttertøyet på). Ja, nå må jeg ut og se meg om etter et værelse. HELMER Så går vi kanskje nedover gaten sammen. NORA (hjelper henne). Hvor kjedelig at vi skal bo så innskrenket; men det er oss umulig å – FRU LINDE Å, hva tenker du på! Farvel, kjære Nora, og takk for alt. NORA Farvel så lenge. Ja, i kveld kommer du naturligvis igjen.

Og du også, doktor Rank. Hva? Om du blir så bra? Å, jo, sånn gjør menn; pakk deg bare godt inn.

(Man går under alminnelig samtale ut i entreen. Der høres barnestemmer utenfor på trappen.) NORA Der er de! Der er de!

(Hun løper bort og åpner døren. Barnepiken Anne-Marie kommer med barna.) NORA Kom inn; kom inn! (bøyer seg ned og kysser dem.) Å, dere søte, velsignede – Ser du dem, Kristine? Er de ikke nydelige! RANK Ikke passiar her i luftdraget! HELMER Kom, fru Linde; nå blir det uutholdelig her for andre enn mødre.

(Doktor Rank, Helmer og fru Linde går ned trappene. Barnepiken går inn i stuen med barna. Nora likeså, idet hun lukker døren til forstuen.) NORA Hvor friske og kjekke dere ser ut. Nei, dere har fått så røde kinn. Som epler og roser. (Barna snakker i munnen på henne under det følgende.) Har dere kost dere så godt? Det var jo flott. Ja, så; har du trukket både Emmy og Bob på sleden? Nei, tenk, på én gang! Ja, du er en flink gutt, Ivar. Å, la meg holde henne litt, Anne-Marie. Mitt søte lille dukkebarn! (tar den minste fra barnepiken og danser med henne.) Ja, ja, mamma skal danse med Bob også. Hva? Har dere kastet snøball? Å, der skulle jeg ha vært med! Nei, ikke det; jeg vil kle av dem selv, Anne-Marie. Å, jo, la meg få lov; det er så gøy. Gå inn så lenge; du ser så frossen ut. Der står varm kaffe til deg på ovnen.

(Barnepiken går inn i rommet til venstre. Nora tar av barna yttertøyet og kaster det omkring, idet hun lar dem fortelle i munnen på hverandre.) NORA Ja, så? Så var det en stor hund som løp etter dere? Men den bet ikke? Nei, hundene biter ikke små, søte dukkebarn. Ikke se i pakkene, Ivar! Hva er det? Ja, det skulle du bare vite. Å nei, nei; det er noe fælt noe. Så? Skal vi leke? Hva skal vi leke? Gjemmelek. Ja, la oss leke gjemmelek. Bob skal gjemme seg først. Skal jeg? Ja, la meg gjemme meg først.

(Hun og barna leker under latter og jubel i stuen og i det tilstøtende rommet til høyre. Til slutt gjemmer Nora seg under bordet; barna kommer stormende inn, leter, men kan ikke finne henne, hører hennes dempede latter, styrter bort til bordet, løfter teppet opp, ser henne. Stormende jubel. Hun kryper frem som for å skremme dem. Ny jubel. I mellomtiden har det banket på inngangsdøren; ingen har lagt merke til det. Nå åpnes døren halvveis, og advokat Krogstad kommer til syne; han venter litt; leken fortsetter.) KROGSTAD Om forlatelse, fru Helmer - NORA (med et dempet skrik, vender seg og springer halvt i været.) Åh! Hva vil du? KROGSTAD Unnskyld; ytterdøren sto på gløtt; noen må ha glemt å lukke den - NORA Min mann er ikke hjemme, herr Krogstad. KROGSTAD Jeg vet det. NORA Ja - hva vil De så her? KROGSTAD Jeg vil snakke med Dem. NORA Med -? (til barna, sakte.) Gå inn til Anne-Marie. Hva?

Nei, den fremmede mannen vil ikke gjøre mamma noe vondt. Når han er gått, skal vi leke igjen. (Hun fører barna inn i rommet til venstre og lukker døren etter dem.) NORA (urolig, spent). Vil De snakke med meg? KROGSTAD Ja, det vil jeg. NORA I dag -? Men vi har jo ennå ikke den første i måneden - KROGSTAD Nei, vi har julaften. Det vil komme an på Dem selv hva slags juleglede De får. NORA Hva er det De vil? Jeg kan absolutt ikke i dag - KROGSTAD Det skal vi ikke snakke om ennå. Det er noe annet. Har De vel tid et øyeblikk? NORA Å ja; ja visst, det har jeg nok, skjønt - KROGSTAD Bra. Jeg satt inne på Olsens restaurant og så mannen Deres gå nedover gaten - NORA Ja vel.

KROGSTAD - med en dame. NORA Og hva så? KROGSTAD Måtte jeg være så fri å spørre; var ikke den damen fru Linde? NORA Jo. KROGSTAD Akkurat kommet til byen? NORA Ja, i dag. KROGSTAD Hun er jo en god venninne av Dem? NORA Jo, det er hun. Men jeg forstår ikke - KROGSTAD Jeg har også kjent henne en gang. NORA Det vet jeg. KROGSTAD Så? De har rede på den saken. Det tenkte jeg nok. Ja, må jeg så spørre Dem kort og godt: skal fru Linde ha noen ansettelse i Aksjebanken? NORA Hvor kan De tillate Dem å utspørre meg, herr Krogstad, De, en av min manns underordnede? Men siden De spør, så skal De få vite det: Ja, fru Linde skal ha en ansettelse. Og det er jeg som har talt hennes sak, herr Krogstad. Nå vet De det. KROGSTAD Jeg hadde altså lagt riktig sammen. NORA (går opp og ned ad gulvet). Å, man har dog vel alltid en smule innflytelse, skulle jeg tro.

Fordi om man er en kvinne, er det slett ikke derfor sagt at - Når man står i et underordnet forhold, herr Krogstad, så burde man virkelig vokte seg for å støte noen som - hm -

KROGSTAD - som har innflytelse? NORA Ja nettopp. KROGSTAD (skifter tone). Fru Helmer, vil De være så vennlig å bruke Deres innflytelse til fordel for meg? NORA Hva nå? Hva mener De? KROGSTAD Vil De være så vennlig å sørge for at jeg beholder min underordnede stilling i banken? NORA Hva skal det si? Hvem tenker på å ta Deres stilling fra Dem? KROGSTAD Å, De behøver ikke å spille den uvitende overfor meg. Jeg skjønner godt at det ikke kan være behagelig for Deres venninne å utsette seg for å støte sammen med meg; og jeg skjønner nå også hvem jeg kan takke for at jeg skal jages vekk. NORA Men jeg forsikrer Dem - KROGSTAD Ja, ja, ja, kort og godt: det er ennå tid, og jeg råder Dem til å bruke Deres innflytelse for å forhindre det. NORA Men, herr Krogstad, jeg har absolutt ingen innflytelse. KROGSTAD Ikke det? Jeg syntes De nylig selv sa - NORA Det var naturligvis ikke ment slik. Jeg!

Hvorfor skulle De tro at jeg har noen sånn innflytelse på min mann? KROGSTAD Å, jeg kjenner Deres mann fra studentertiden. Jeg tror ikke herr bankdirektøren er fastere enn andre ektemenn. NORA Hvis De taler nedsettende om min mann, viser jeg Dem døren. KROGSTAD Fruen er modig. NORA Jeg er ikke redd for Dem lenger. Når nyttåret er over, skal jeg snart være ute av det hele. KROGSTAD (mer behersket). Hør meg nå, frue. Hvis det blir nødvendig, vil jeg kjempe som for livet for å beholde min lille stilling i banken. NORA Ja, det later virkelig til. KROGSTAD Det er ikke bare for inntektens skyld; den er jeg minst opptatt av. Men det er noe annet – nå ja, ut med det! Det er dette her, ser De. De vet naturligvis like godt som alle andre at jeg for en del år siden gjorde meg skyldig i en ubesindighet. NORA Jeg tror jeg har hørt om noe sånt.

KROGSTAD KROGSTAD Saken kom ikke for retten; men alle veier ble liksom stengt for meg med det samme. Så gikk jeg inn i de forretningene som De jo kjenner til. Noe måtte jeg jo gripe til; og jeg tør si at jeg ikke har vært blant de verste. Men nå må jeg ut av alt dette. Mine sønner vokser til; for deres skyld må jeg se å skaffe meg tilbake så megen borgerlig aktelse som mulig. Denne stillingen i banken var liksom det første trappetrinnet for meg. Og nå vil Deres mann sparke meg vekk fra trappen, så jeg kommer til å stå nede i sølen igjen. NORA Men for Guds skyld, herr Krogstad, det står slett ikke i min makt å hjelpe Dem. KROGSTAD Det er fordi De ikke har vilje til det; men jeg har midler til å tvinge Dem. NORA De vil vel likevel ikke fortelle mannen min at jeg skylder Dem penger? KROGSTAD Hm; hvis jeg nå fortalte ham det? NORA Det ville være skammelig handlet av Dem. (med gråten i halsen).

Denne hemmeligheten, som er min glede og min stolthet, skulle han få vite den, på en så stygg og plump måte, - få vite den av Dem. De vil utsette meg for de frykteligste ubehageligheter - KROGSTAD Bare ubehageligheter? NORA (høytidelig). Men gjør De det likevel; det blir verst for Dem selv; for da får mannen min virkelig se hvilket dårlig menneske De er, og da får De absolutt ikke beholde stillingen. KROGSTAD Jeg spurte om det bare var huslige ubehageligheter De var redd for? NORA Får mannen min vite det, vil han naturligvis straks betale det som står til rest; og så har vi ikke mer med Dem å gjøre. KROGSTAD (et skritt nærmere). Hør, fru Helmer; - enten har De ikke noen sterk hukommelse, eller også har De ikke særlig forretningssans. Jeg får nok sette Dem litt grundigere inn i saken. NORA Hvordan det? KROGSTAD Da mannen Deres var syk, kom De til meg for å låne tolv hundre spesier. NORA Jeg visste ingen andre.

KROGSTAD Jeg lovte da å skaffe Dem beløpet - NORA De skaffet det jo også. KROGSTAD Jeg lovte å skaffe Dem pengene mot et gjeldsbevis, som jeg utarbeidet. NORA Ja, og som jeg underskrev. KROGSTAD Bra. Men nedenunder tilføyde jeg noen linjer, hvor Deres far garanterte for gjelden. Disse linjene skulle Deres far underskrive. NORA Skulle -? Han underskrev jo.

KROGSTAD KROGSTAD Jeg hadde satt datoen in blanco; det vil si, Deres far skulle selv angi hvilken dag han underskrev papiret. Husker fruen det? NORA Ja, jeg tror nok - KROGSTAD Jeg overga Dem derpå gjeldsbeviset, for at De skulle sende det i posten til Deres far. Var det ikke så? NORA Jo. KROGSTAD Og det gjorde De naturligvis også straks; for allerede fem - seks dager etter brakte De meg beviset med Deres fars underskrift. Så fikk De da beløpet utbetalt. NORA Nu ja; har jeg ikke betalt ordentlig? KROGSTAD Så temmelig, jo. Men - for å komme tilbake til det vi talte om, - det var nok en tung tid for Dem den gang, frue? NORA Ja, det var det. KROGSTAD Deres far lå nok meget syk, tror jeg. NORA Han lå på sitt ytterste. KROGSTAD Døde nok kort etter? NORA Ja. KROGSTAD Si meg, fru Helmer, husker De tilfeldigvis Deres fars dødsdag? Hvilken dag i måneden, mener jeg. NORA Pappa døde den 29. september.

KROGSTAD Det stemmer helt; det har jeg forsikret meg om. Og derfor er det en merkelighet, (tar frem et papir) som jeg slett ikke kan forklare meg. NORA Hvilken merkelighet? Jeg vet ikke - KROGSTAD Det er den merkeligheten, frue, at Deres far har underskrevet dette gjeldsbeviset tre dager etter sin død. NORA Hvordan? Jeg forstår ikke - KROGSTAD Deres far døde den 29. september. Men se her. Her har Deres far datert signaturen sin den 2. oktober. Er det ikke merkelig, frue? NORA (forblir taus). KROGSTAD Kan De forklare meg det? NORA (forblir fortsatt taus). KROGSTAD Det er også påfallende at ordene «2. oktober» og årstallet ikke er skrevet med Deres fars håndskrift, men med en håndskrift som jeg synes jeg skulle kjenne igjen. Nå, det lar seg jo forklare; Deres far kan ha glemt å datere underskriften sin, og så har noen gjort det på måfå her, før man ennu visste om dødsfallet. Det er ingenting ondt i det.

Det er navnet og underskriften det kommer an på. Og den er jo ekte, fru Helmer? Det er jo virkelig Deres far som selv har skrevet navnet sitt her? NORA (etter en kort stillhet kaster hun hodet bakover og ser trossig på ham). Nei, det er det ikke. Det er jeg som har skrevet pappas navn. KROGSTAD Hør, frue, – vet De vel at dette er en farlig tilståelse?

KROGSTAD NORA Hvorfor det? De skal snart få pengene sine. KROGSTAD Må jeg stille Dem et spørsmål? Hvorfor sendte De ikke papiret til Deres far? NORA Det var umulig. Pappa lå jo syk. Hvis jeg skulle ha bedt om hans underskrift, måtte jeg også ha fortalt ham hva pengene skulle brukes til. Men jeg kunne jo ikke si det til ham, så syk som han var, at min manns liv sto i fare. Det var jo umulig. KROGSTAD Så hadde det vært bedre for Dem om De hadde oppgitt den utenlandsreisen. NORA Nei, det var umulig. Den reisen skulle jo redde min manns liv. Den kunne jeg ikke oppgi. KROGSTAD Men tenkte De da ikke på at det var bedrageri mot meg –? NORA Det kunne jeg overhodet ikke ta hensyn til. Jeg brydde meg slett ikke om Dem. Jeg kunne ikke fordra Dem på grunn av alle de kalde vanskelighetene De skapte, selv om De visste hvor farlig det sto til med min mann. Det var jo umulig.

KROGSTAD Fru Helmer, De har åpenbart ingen klar forestilling om hva det egentlig er for noe De har gjort Dem skyldig i. Men jeg kan fortelle Dem at det var verken noe mer eller noe verre, det jeg en gang begikk, og som ødela hele min borgerlige stilling. NORA De? Vil De virkelig få meg til å tro at De skulle ha foretatt Dem noe modig for å redde Deres hustrus liv? KROGSTAD Lovene spør ikke om beveggrunner. NORA Da må det være noen meget dårlige lover. KROGSTAD Dårlige eller ikke, - fremlegger jeg dette papiret i retten, så blir De dømt etter lovene. NORA Det tror jeg absolutt ikke. Skulle ikke en datter ha rett til å spare sin gamle, dødelig syke far for engstelser og bekymringer? Skulle ikke en hustru ha rett til å redde sin manns liv? Jeg kjenner ikke lovene så nøye; men jeg er sikker på at det må stå et sted i dem at slikt er tillatt. Og vet ikke De det, De som er advokat? De må være en dårlig jurist, herr Krogstad.

KROGSTAD Kan så være. Men forretninger – slike forretninger som vi to har med hverandre – dem tror De vel at jeg forstår meg på? Bra. Gjør nå hva De vil. Men jeg sier Dem: blir jeg utstøtt for andre gang, så skal De følge etter meg.

(Han hilser og går ut gjennom forstuen.) NORA (tenker en stund, rister på hodet). Å, hva! – Å, ville De skremme meg! Så enkel er jeg da ikke. (setter i gang med å brette sammen barnas klær; slutter snart.) Men –? – Nei, men det er jo umulig! Jeg gjorde det jo av kjærlighet. BARNA (i døren til venstre). Mamma, nå gikk den fremmede mannen ut gjennom porten. NORA Ja, ja, jeg vet det. Men ikke snakk med noen om den fremmede mannen. Hører dere det? Ikke til pappa heller! BØRNENE Nei, mamma; men vil du leke igjen? NORA Nei, nei; ikke nå. BØRNENE Å, men mamma, du lovte jo det. NORA Ja, men jeg kan ikke nå. Gå inn; jeg har så mye å gjøre. Gå inn; gå inn, kjære, søte barn. (Hun fører dem forsiktig inn i rommet og lukker døren etter dem.) NORA (setter seg på sofaen, tar et broderi og gjør noen sting, men stopper snart.) Nei! (kaster broderiet, reiser seg, går til forstuen og roper ut:) Helene! La meg få treet inn.

(går til bordet til venstre og åpner skuffen; stopper igjen.) Nei, men det er jo helt umulig! STUEPIKEN (med grantreet). Hvor skal jeg sette det, frue? NORA Der; midt på gulvet. STUEPIKEN Skal jeg hente noe annet? NORA Nei, takk; jeg har alt jeg trenger.

(Piken, som har satt treet fra seg, går ut igjen.) NORA (i ferd med å pynte juletreet). Her skal det være lys - og her skal det være blomster. - Det avskyelige mennesket! Snakk, snakk, snakk! Det er ingen ting i veien. Juletreet skal bli nydelig. Jeg vil gjøre alt hva du har lyst til, Torvald; - jeg skal synge for deg, danse for deg -

(Helmer, med en pakke papirer under armen, kommer utenfra.) NORA Ah, - kommer du allerede igjen? HELMER Ja. Har det vært noen her? NORA Her? Nei. HELMER Det var merkelig. Jeg så Krogstad gå ut av porten. NORA Så? Å ja, det stemmer; Krogstad var her et øyeblikk. HELMER Nora, jeg kan se det på deg; han har vært her og bedt deg legge et godt ord inn for ham. NORA Ja. HELMER Og det skulle du liksom gjøre av egen drift? Du skulle fortie for meg at han hadde vært her. Ba han ikke om det også? NORA Jo, Torvald; men - HELMER Nora, Nora, og det kunne du begi deg ut på? Føre samtale med et slikt menneske, og gi ham løfte om noe! Og så ovenikjøpet si meg en usannhet! NORA En usannhet -? HELMER Sa du ikke at ingen hadde vært her? (truer med fingeren.) Det må min lille sangfugl aldri gjøre mer. En sangfugl må ha rent nebb å kvitre med; aldri falske toner. (tar henne om livet.) Er det ikke sånn det skal være? Jo, det visste jeg nok. (slipper henne.)

Og så ikke mer om det. (setter seg foran ovnen.) Ah, hvor lunt og hyggelig det er her. (blar litt i papirene sine.) NORA (opptatt med juletreet, etter en kort pause.) Torvald! HELMER Ja. NORA Jeg gleder meg så utrolig mye til kostymeballet hos Stenborgs i overmorgen. HELMER Og jeg er utrolig nysgjerrig på å se hva du vil overraske meg med. NORA Akk, den dumme innfallet. HELMER Nå? NORA Jeg kan ikke finne på noe som duger; alt sammen blir så tåpelig, så intetsigende. HELMER Har lille Nora kommet til den erkjennelsen? NORA (bak hans stol, med armene på stolryggen). Har du meget travelt, Torvald?

HELMER Å - NORA Hva er det for papirer? HELMER Banksaker. NORA Allerede? HELMER Jeg har latt den avtroppende styrelsen gi meg fullmakt til å foreta de nødvendige endringene i personalet og i forretningsplanen. Det må jeg bruke juleuken til. Jeg vil ha alt i orden til nyttår. NORA Det var altså derfor at denne stakkars Krogstad - HELMER Hm. NORA (fortsatt lent mot stolryggen, stryker langsomt hans nakkehår.) Hvis du ikke hadde hatt så travelt, ville jeg ha bedt deg om en umåtelig stor tjeneste, Torvald? HELMER La meg høre. Hva skulle det være? NORA Det er jo ingen som har en så virkelig fin smak som du. Nå ville jeg så gjerne se bra ut på kostymeballet. Torvald, kunne ikke du ta deg av meg og bestemme hva jeg skal være, og hvorledes min drakt skal være innrettet? HELMER Aha, er den lille egensindige ute og søker en redningsmann? NORA Ja Torvald, jeg kan ikke komme noen vei uten din hjelp.

HELMER Godt, godt: jeg skal tenke på saken; vi skal nok finne på råd. NORA Å, hvor snilt av deg. (går tilbake til juletreet; stopper.) Hvor vakre de røde blomstene ser ut. - Men si meg, er det virkelig så slemt, det som denne Krogstad har gjort seg skyldig i? HELMER Han skrev falske navn. Har du noen forestilling om hva det vil si? NORA Kan han ikke ha gjort det av nød? HELMER Jo, eller, som så mange, i ubesindighet. Jeg er ikke så hjerteløs at jeg ubetinget skulle fordømme en mann for en sånn enkeltstående handlings skyld. NORA Nei, ikke sant, Torvald! HELMER Mange kan moralsk reise seg igjen hvis de åpent bekjenner sin synd og utstår sin straff. NORA Straff -? HELMER Men Krogstad gikk ikke den veien; han hjalp seg gjennom ved hjelp av knep og listige triks; og det er dette som moralsk har ødelagt ham. NORA Tror du at det skulle -?

HELMER Tenk deg bare hvordan et slikt skyldbevisst menneske må lyve og hykle og late som overfor alle sider, må gå med maske på selv overfor sine aller nærmeste, ja selv overfor sin egen hustru og sine egne barn. Og dette med barna, det er nettopp det mest forferdelige, Nora. NORA Hvorfor?

HELMER Å - HELMER Fordi en slik dunst av løgn bringer smitte og sykdomsstoff inn i et helt hjems liv. Hvert åndedrag barna tar i et slikt hus, er fylt med spirer til noe stygt. NORA (nærmere bak ham). Er du sikker på det? HELMER Å kjære, det har jeg tit nok erfart som advokat. Nesten alle tidlig fordervede mennesker har hatt løgnaktige mødre. NORA Hvorfor akkurat - mødre? HELMER Det skriver seg hyppigst fra mødrene; men fedre virker naturligvis i samme retning; det vet enhver advokat meget godt. Og likevel har denne Krogstad gått der hjemme i hele år og forgiftet sine egne barn i løgn og forstillelse; det er derfor jeg kaller ham moralsk fordervet. (strekker hendene ut mot henne.) Derfor skal min søte lille Nora love meg å ikke tale hans sak. Din hånd på det. Nå, nå, hva er det? Rekk meg hånden. Se så. Avgjort altså.

Jeg forsikrer deg, det ville vært meg umulig å arbeide sammen med ham; jeg føler bokstavelig et fysisk ubehag i nærheten av slike mennesker. NORA (drar hånden til seg og går over på den andre siden av juletreet). Hvor varmt det er her. Og jeg har så mye å ordne. HELMER (reiser seg og samler papirene sine). Ja, jeg må også tenke på å få lest litt av dette igjennom før bordet. Din drakt skal jeg også tenke på. Og noe til å henge i gullpapir på juletreet har jeg kanskje også i beredskap. (legger hånden på hennes hode.) Å, du min velsignede lille sangfugl. (han går inn i sitt rom og lukker døren etter seg.) NORA (langsomt, etter en stillhet). Å, hva! Det er ikke sant. Det er umulig. Det må være umulig. BARNEPIKEN (i døren til venstre). De små ber så vakkert om å få komme inn til mamma. NORA Nei, nei, nei; ikke slipp dem inn til meg! Vær hos dem du, Anne-Marie. BARNEPIKEN Ja, ja, frue. (lukker døren.) NORA (blek av redsel).

Forderve mine små barn! Forgifte hjemmet? (kort pause; hun løfter hodet.) Dette er ikke sant. Dette er aldri i evighet sant.

(Samme stue. Oppi hjørnet ved pianofortet står juletreet, pyntet, opplyst og med nedbrente lysestumper. Noras yttertøy ligger på sofaen.)

(Nora, alene i stuen, går urolig omkring; til slutt stopper hun ved sofaen og tar sin kåpe.) NORA (slipper kåpen igjen). Nu kom der noen! (mot døren; lytter.) Nei, - der er ingen. Naturligvis - der kommer ingen i dag, første juledag; - og ikke i morgen heller. - Men kanskje - (åpner døren og ser ut.) Nei; ingenting i brevkassen; ganske tom. (går fremover gulvet.) Å, tøv! Han mener naturligvis ikke alvor med det. Slikt kan jo ikke skje. Det er umulig. Jeg har jo tre små barn.

(Barnepiken, med en stor pappeske, kommer fra rommet til venstre.) BARNEPIKEN Jo, endelig fant jeg da esken med maskeradeklærne. NORA Takk; sett den på bordet. BARNEPIKEN (gjør så). Men de er nok svært i uorden. NORA Å, gid jeg kunne rive dem i hundre tusen stykker! BARNEPIKEN Bevares; de kan godt settes i stand; bare litt tålmodighet. NORA Ja, jeg vil gå bort og få fru Linde til å hjelpe meg. BARNEPIKEN Nu ut igjen? I dette stygge været? Fru Nora forkjøler seg, - blir syk. NORA Og det var ikke det verste. - Hvordan har barna det? BARNEPIKEN De stakkars småkryp leker med julegavene, men - NORA Spør de titt etter meg? BARNEPIKEN De er jo så vant til å ha mamma om seg. NORA Ja men, Anne-Marie, jeg kan ikke lenger være så mye sammen med dem som før. BARNEPIKEN Nå, småbarn venner seg til alle ting. NORA Tror du det? Tror du de ville glemme sin mamma hvis hun var helt borte? BARNEPIKEN Bevares; - helt borte!

NORA Hør, si meg, Anne-Marie, - det har jeg tenkt så ofte på - hvorledes kunne du bære over ditt hjerte å sette ditt barn ut til fremmede? BARNEPIKEN Men det måtte jeg jo når jeg skulle være amme for lille Nora. NORA Ja, men at du ville det? BARNEPIKEN Når jeg kunne få en så god plass? En fattig pike som er kommet i ulykken, må være glad til. For det slette mennesket gjorde jo ingenting for meg. NORA Men din datter har da visst glemt deg. BARNEPIKEN Å nei, så menn har hun ikke. Hun skrev da til meg, både da hun gikk til presten, og da hun var blitt gift. NORA (tar henne om halsen). Du gamle Anne-Marie, du var en god mor for meg da jeg var liten. BARNEPIKEN Lille Nora, stakkars, hadde jo ingen annen mor enn meg. NORA Og hvis de små ingen annen hadde, så vet jeg nok at du ville -. Snakk, snakk, snakk. (åpner esken.) Gå inn til dem. Nu må jeg -. I morgen skal du få se hvor deilig jeg skal bli.

BARNEPIKEN Ja, der blir så menn ingen på hele ballet så deilig som fru Nora. (hun går inn i rommet til venstre.)

NORA (begynner å pakke ut av esken, men kaster snart alt fra seg). Å, om jeg bare våget å gå ut. Om bare ingen kom. Om bare ingenting hendte her hjemme mens jeg var borte. Dum snakk; det kommer ingen. Bare ikke tenke. Børste av støvet. Deilige hansker, deilige hansker. Slå det av; slå det av! En, to, tre, fire, fem, seks - (skriker:) Å, der kommer de - (vil imot døren, men står ubesluttsom.)

(Fru Linde kommer fra forstuen hvor hun har skiftet av seg yttertøyet.) NORA Å, er det deg, Kristine? Der er vel ingen andre der ute? - Hvor godt det var at du kom. FRU LINDE Jeg hører du har vært oppe og spurt etter meg. NORA Ja, jeg gikk nettopp forbi. Det er noe du endelig må hjelpe meg med. La oss sette oss her i sofaen. Se her. I morgen kveld skal det være kostymeball ovenpå hos konsul Stenborgs, og nå vil Torvald at jeg skal være en napolitansk fiskerpike og danse tarantella, for den lærte jeg på Capri. FRU LINDE Se, se; du skal gi en hel forestilling? NORA Ja, Torvald sier jeg bør gjøre det. Se, her har jeg drakten; den lot Torvald sy til meg der nede; men nå er alt sammen litt revet opp, og jeg vet slett ikke - FRU LINDE Å, det skal vi snart få i stand; det er jo bare snakk om at noen sømmer har gått opp hist og her. Nål og tråd? Nå, her har vi jo alt vi trenger. NORA Å, hvor snilt av deg. FRU LINDE (syr).

Så du skal altså være utkledd i morgen, Nora? Vet du hva? - Da kommer jeg bort et øyeblikk og ser deg pyntet. Men jeg har jo helt glemt å takke deg for den hyggelige kvelden i går. NORA (reiser seg og går bortover gulvet). Å, i går synes jeg ikke her var så hyggelig som det pleier. - Du skulle kommet litt tidligere til byen, Kristine. - Ja, Torvald forstår riktignok å gjøre hjemmet fint og deilig. FRU LINDE Du ikke mindre, tenker jeg; du er vel ikke for ingenting din fars datter. Men si meg, er doktor Rank alltid så nedstemt som i går? NORA Nei, i går var det svært påfallende. Men han bærer forresten på en meget farlig sykdom. Han har tuberkulose i ryggmargen, stakkaren. Jeg skal si deg, hans far var et vemmelig menneske, som holdt elskerinner og sånt noe; og derfor ble sønnen syk fra barndommen av, forstår du. FRU LINDE (la syarbeidet synke). Men kjæreste, beste Nora, hvor får du vite slikt? NORA (spaserer).

Pytt, - når man har tre barn, får man av og til besøk av - av fruer som er sånn halvveis legekyndige; og de forteller jo en et og annet. FRU LINDE (syr igjen; kort stillhet). Kommer doktor Rank hver dag hit i huset? NORA Hver eneste dag. Han er jo Torvalds beste ungdomsvenn, og min gode venn også. Doktor Rank hører liksom til huset.

FRU LINDE Men si meg du: er den mannen fullstendig oppriktig? Jeg mener, vil han ikke gjerne si behagelige ting til folk? NORA Nei, tvert imot. Hvorfor tror du det? FRU LINDE Da du i går presenterte meg for ham, forsikret han at han ofte hadde hørt mitt navn her i huset; men siden merket jeg at din mann slett ikke hadde noen anelse om hvem jeg egentlig var. Hvor kunne så doktor Rank -? NORA Jo, det er ganske riktig, Kristine. Torvald holder jo så ubeskrivelig mye av meg; og derfor vil han eie meg helt alene, som han sier. I begynnelsen ble han liksom sjalu bare jeg nevnte noen av de kjære menneskene der hjemme. Så lot jeg det naturligvis være. Men med doktor Rank snakker jeg titt og ofte om slikt; for han vil gjerne høre på det, ser du. FRU LINDE Hør her, Nora; du er på mange måter som et barn ennå; jeg er jo betydelig eldre enn deg, og har litt mer erfaring. Jeg vil si deg noe: du burde se å komme deg ut av dette her med doktor Rank.

NORA Hva for noe skulle jeg se å komme meg ut av? FRU LINDE Både av det ene og det andre, synes jeg. I går snakket du noe om en rik beundrer, som skulle skaffe deg penger – NORA Ja, en som ikke finnes – dessverre. Men hva så? FRU LINDE Har doktor Rank formue? NORA Ja, det har han. FRU LINDE Og ingen å sørge for? NORA Nei, ingen; men –? FRU LINDE Og han kommer hver dag hit i huset? NORA Ja, det hører du jo. FRU LINDE Men hvorfor kan den fine mannen være så pågående? NORA Jeg forstår deg overhodet ikke. FRU LINDE Ikke forestill deg noe sånt, Nora. Tror du ikke jeg skjønner hvem du har lånt de tolv hundre spesiedalene av? NORA Er du fra sans og samling? Kan du tenke deg noe sånt! En venn av oss, som kommer hit hver eneste dag! Hvilken fryktelig pinlig stilling ville ikke det være? FRU LINDE Altså virkelig ikke ham? NORA Nei, det forsikrer jeg deg. Det kunne aldri falle meg inn -.

Han hadde heller ingen penger å låne bort den gang; han arvet først etterpå. FRU LINDE Nå, det tror jeg var et heldig tilfelle for deg, min kjære Nora. NORA Nei, det kunne da aldri falle meg inn å be doktor Rank -. Forresten er jeg ganske sikker på at dersom jeg ba ham - FRU LINDE Men det gjør du naturligvis ikke.

NORA Nei, naturligvis. Jeg synes ikke jeg kan forestille meg at det skulle bli nødvendig. Men jeg er ganske sikker på at dersom jeg talte til doktor Rank - FRU LINDE Bak din manns rygg? NORA Jeg må ut av det annet; det er også bak hans rygg. Jeg må ut av dette her. FRU LINDE Ja, ja, det sa jeg også i går; men - NORA (går opp og ned). En mann kan mye bedre klare slikt noe enn et fruentimmer - FRU LINDE Ens egen mann, ja. NORA Snakk. (stanser.) Når en betaler alt hva en skylder, så får en jo sitt gjeldsbevis tilbake. FRU LINDE Ja, det forstår seg. NORA Og kan rive det i hundre tusen stykker og brenne det opp, - det ekle skitne papiret! FRU LINDE (ser stivt på henne, legger fra seg syarbeidet og reiser seg langsomt). Nora, du skjuler noe for meg. NORA Kan du se det på meg? FRU LINDE Det har hendt deg noe siden i går morges. Nora, hva er det for noe? NORA (vender seg mot henne). Kristine! (lytter.) Hysj! Nå kom Torvald hjem.

Se her; sett deg inn til barna så lenge. Torvald tåler ikke å se skreddersøm. La Anne-Marie hjelpe deg. FRU LINDE (samler sammen noen av sakene). Ja, ja, men jeg går ikke herfra før vi har snakket ordentlig sammen.

(Hun går inn til venstre; i det samme kommer Helmer fra forstuen.) NORA (går ham i møte). Å, hvor lenge jeg har ventet på deg, kjære Torvald. HELMER Var det syjenta -? NORA Nei, det var Kristine; hun hjelper meg å gjøre klar kjolen min. Du kan tro jeg skal kle meg pent. HELMER Ja, var det ikke et ganske heldig innfall av meg? NORA Strålende! Men er jeg ikke også snill som følger deg? HELMER (tar henne under haken). Snill - fordi du føyer din mann? Nå, nå, du lille galning, jeg vet nok du ikke mente det sånn. Men jeg vil ikke forstyrre deg; du skal prøve, kan jeg tro. NORA Og du skal vel arbeide? HELMER Ja. (viser en pakke papirer.) Se her. Jeg har vært nede i banken - (vil gå inn i sitt rom.) NORA Torvald. HELMER (stopper). Ja. NORA Hvis nå ditt lille ekorn ba deg riktig inderlig vakkert om én ting -? HELMER Hva da? NORA Ville du så gjøre det? HELMER Først må jeg naturligvis vite hva det er.

NORA Ekornen skulle løpe rundt og gjøre spillopper hvis du ville være snill og føyelig. HELMER Kom med det da. NORA Lerkefuglen skulle kvitre i alle stuene, både høyt og lavt - HELMER Å hva, det gjør jo lerkefuglen allikevel. NORA Jeg skulle leke alfejente og danse for deg i måneskinnet, Torvald. HELMER Nora, - det er vel likevel aldri det du slo på i morges? NORA (nærmere). Jo, Torvald, jeg ber deg så bønnlig! HELMER Og du har virkelig mot til å rive opp den saken igjen? NORA Ja, ja, du må føye meg; du må la Krogstad få beholde sin post i banken. HELMER Min kjære Nora, hans post har jeg bestemt for fru Linde. NORA Ja, det er umåtelig snilt av deg; men du kan jo bare avskjedige en annen kontorist istedenfor Krogstad. HELMER Dette er dog en utrolig egenrådighet! Fordi du går hen og gir et ubetenksomt løfte om å tale for ham, så skulle jeg -! NORA Det er ikke derfor, Torvald. Det er for din egen skyld.

Dette mennesket skriver jo i de styggeste avisene; det har du selv sagt. Han kan gjøre deg så usigelig mye vondt. Jeg har en sånn dødelig angst for ham - HELMER Aha, jeg forstår; det er gamle minner som skremmer deg opp. NORA Hva mener du med det? HELMER Du tenker naturligvis på din far.

NORA Ja; ja vel. Husk bare på hvorledes onde mennesker skrev i avisene om pappa og baktalte ham så gruelig. Jeg tror de hadde fått ham avsatt hvis ikke departementet hadde sendt deg dithen for å se etter, og hvis ikke du hadde vært så velvillig og så hjelpsom imot ham. HELMER Min lille Nora, det er en betydelig forskjell mellom din far og meg. Din far var ingen uangripelig embetsmann. Men det er jeg; og det håper jeg at jeg skal fortsette å være så lenge jeg står i min stilling. NORA Å, det er ingen som vet hva onde mennesker kan finne på. Nu kunne vi få det så godt, så rolig og lykkelig her i vårt fredelige og sorgløse hjem, - du og jeg og barna, Torvald! Derfor er det at jeg ber deg så inderlig - HELMER Og nettopp ved å gå i forbønn for ham gjør du det umulig for meg å beholde ham. Det er allerede kjent i banken at jeg vil avskjedige Krogstad.

Skulle det nå ryktes at den nye bankdirektøren hadde latt seg ombestemme av sin kone - NORA Ja, hva så - HELMER Nei, naturligvis; når bare den lille egensindige kunne få sin vilje -. Jeg skulle gå hen og gjøre meg latterlig for hele personalet, - få folk til å tro at jeg var avhengig av all slags fremmede innflytelser? Jo, du kan tro jeg snart ville merke følgene! Og dessuten - det er en omstendighet som gjør Krogstad aldeles umulig i banken så lenge jeg er direktør. NORA Hva er det for noe? HELMER Hans moralske brøst kunne jeg kanskje i nødsfall ha oversett - NORA Ja, ikke sant, Torvald? HELMER Og jeg hører han skal være ganske dyktig også. Men han er en ungdomsbekjent av meg. Det er et av de overilede bekjentskapene som man så mange ganger senere i livet skammer seg over. Ja, jeg kan gjerne si deg det rett ut: vi er venner. Og denne taktløse mannen legger slett ikke skjul på det når andre er til stede.

Tvert imot - han tror at det berettiger ham til en familiær tone overfor meg; og så trumfer han hvert øyeblikk ut med sitt: «du, du Helmer». Jeg forsikrer deg, det virker høyst pinlig på meg. Han ville gjøre min stilling i banken uutholdelig. NORA Torvald, du mener ikke noe med alt dette. HELMER Ja, så? Hvorfor ikke? NORA Nei, for dette her er jo bare smålige hensyn.

HELMER Hva er det du sier? Smålig? Tror du jeg er smålig! NORA Nei, tvert imot, kjære Torvald; og nettopp derfor - HELMER Like mye; du kaller mine beveggrunner smålige; så må vel jeg også være det. Smålig! Ja, så! - Nå skal dette definitivt få en ende. (går hen til forstuen og roper:) Helene! NORA Hva vil du? HELMER (søker blant papirene sine). En avgjørelse. (Stuepiken kommer inn.) HELMER Se her; ta dette brevet; gå ned med det straks. Skaff deg et bybud og la ham besørge det. Men hurtig. Adressen står utenpå. Se, her er penger. STUEPIKEN Godt. (hun går med brevet.) HELMER (legger papirene sammen). Se nå, min lille fru Stivnakke. NORA (åndeløs). Torvald, - hva var det for et brev? HELMER Krogstads oppsigelse. NORA Kall det tilbake, Torvald! Det er ennå tid. Å, Torvald, kall det tilbake! Gjør det for min skyld; - for din egen skyld; for barnas skyld! Hører du, Torvald; gjør det! Du vet ikke hva dette kan føre med seg for oss alle.

HELMER For sent. NORA Ja, for sent. HELMER Kjære Nora, jeg tilgir deg denne angsten du nå går gjennom, selv om den i bunn og grunn er en fornærmelse mot meg. Jo, det er den! Eller er det kanskje ikke en fornærmelse å tro at jeg skulle være redd for en fordervet vinkelskrivers hevn? Men jeg tilgir deg det likevel, fordi det så vakkert vitner om din store kjærlighet til meg. (tar henne i sine armer.) Således skal det være, min egen elskede Nora. La så komme hva som vil. Når det virkelig gjelder, kan du tro jeg har både mot og krefter. Du skal se jeg er mannen som kan ta alt på meg. NORA (skrekkslagen). Hva mener du med det? HELMER Alt, sier jeg - NORA (fattet). Det skal du aldri i evighet gjøre.

HELMER Godt; så deler vi, Nora, - som mann og hustru. Slik skal det være. (koser med henne.) Er du nå fornøyd? Så, så, så; ikke disse skremte dueøynene. Det er jo alt sammen bare de tømmeste innbillinger. - Nå skal du spille tarantellaen gjennom og øve deg med tamburinen. Jeg setter meg på det indre kontoret og lukker mellombaren, så hører jeg ingenting; du kan lage all den larmen du vil. (vender seg i døren.) Og når Rank kommer, så si ham hvor han kan finne meg. (han nikker til henne, går med papirene sine inn på sitt rom og lukker døren etter seg.) NORA (forvirret av angst, står som fastnaglet, hvisker). Han var i stand til å gjøre det. Han gjør det. Han gjør det, tross alt i verden. - Nei, aldri i evighet dette! Før alt annet! Redning! - En utvei - (det ringer i forstuen). Doktor Rank! - Før alt annet! Før alt hva det så skal være! (hun stryker seg over ansiktet, samler seg og går bort og åpner døren til forstuen.

Doktor Rank står der ute og henger opp pelsfrakken sin. Under det følgende begynner det å mørkne.) NORA God dag, doktor Rank. Jeg kjente deg igjen på ringingen. Men du skal ikke gå inn til Torvald nå; for jeg tror han har noe å ordne. RANK Og du? NORA (mens han går inn i stuen, og hun lukker døren etter ham). Å, det vet du nok - for deg har jeg alltid litt tid til overs. RANK Takk for det. Det skal jeg gjøre bruk av så lenge jeg kan. NORA Hva mener De med det? Så lenge De kan? RANK Ja. Skremmer det Dem? NORA Nå, det er et så underlig uttrykk. Skulle det da inntreffe noe? RANK Der vil inntreffe det som jeg lenge har vært forberedt på. Men jeg trodde riktignok ikke at det skulle komme så snart. NORA (griper etter hans arm). Hva er det De har fått vite? Doktor Rank, De skal si meg det! RANK (setter seg ved ovnen). Med meg går det nedover. Det er ingenting å gjøre ved. NORA (ånder lettet ut). Er det Dem -? RANK Hvem ellers?

Det nytter ikke å lyve for seg selv. Jeg er den mest miserable av alle mine pasienter, fru Helmer. I disse dager har jeg foretatt et generaloppgjør med min indre status. Bankrutt. Innen en måned ligger jeg kanskje og råtner oppe på kirkegården. NORA Å fy, hvor stygt De taler.

RANK Tingen er også forbannet stygg. Men det verste er at det vil gå så mye annen stygghet forut. Der står nå bare én eneste undersøkelse igjen; når jeg er ferdig med den, så vet jeg omtrent når oppløsningen begynner. Det er noe jeg vil si Dem. Helmer har i sin fine natur en så utpreget avsky mot alt hva som er heslig. Jeg vil ikke ha ham i mitt sykeværelse - NORA Å, men doktor Rank - RANK Jeg vil ikke ha ham der. På ingen måte. Jeg stenger min dør for ham. - Så snart jeg har fått full visshet om det verste, sender jeg Dem mitt visittkort med et svart kors på, og da vet De at nå har ødeleggelsens vederstyggelighet begynt. NORA Nei, i dag er De da rent urimelige. Og jeg som så gjerne ville at De skulle ha vært i riktig godt humør. RANK Med døden i hendene? - Og således å bøte for en annens skyld. Er det rettferdighet i dette?

Og i hver eneste familie råder det på en eller annen måte en slik ubønnhørlig gjengjeldelse - NORA (holder seg for ørene). Snakk uten mening! Lystig; lystig! RANK Ja, det er ingenting annet enn til å le av, alt sammen. Min stakkars, uskyldige ryggrad må lide for min fars lystige løytnantdager. NORA (ved bordet til venstre). Han var jo så glad i asparges og gåseleverposteier. Var det ikke så? RANK Jo; og i trøfler. NORA Ja, trøfler, ja. Og så i østers, tror jeg? RANK Ja, østers, østers; det forstår seg selv. NORA Og så all den portvinen og champagnen i tillegg. Det er sørgelig at alle disse lekre tingene skal ende opp på benraden. RANK Især at de skal ende opp på en ulykkelig benrad, som ikke har fått det minste godt av dem. NORA Ak ja, det er nå det aller sørgeligste. RANK (ser forskende på henne). Hm - NORA (litt etterpå). Hvorfor smilte De? RANK Nei, det var De som lo. NORA Nei, det var De som smilte, doktor Rank! RANK (reiser seg).

De er nok en større skurk enn jeg hadde tenkt. NORA Jeg er så oppsatt på galskaper i dag. RANK Det later til. NORA (med begge hendene på hans skuldre). Kjære, kjære doktor Rank, De skal ikke dø fra Torvald og meg. RANK Og det savnet ville De så menn lett forsvinne. Den som går bort, glemmes snart. NORA (ser engstelig på ham). Tror De det? RANK Man knytter nye forbindelser, og så -

NORA Hvem knytter nye forbindelser? RANK Det vil både De og Helmer gjøre når jeg er borte. De selv er allerede i gang, synes jeg. Hva skulle denne fru Linde her i går kveld? NORA Aha, - De er vel aldri sjalu på den stakkars Kristine? RANK Jo, det er jeg. Hun vil bli min etterfølger her i huset. Når jeg har fått forfall, skal kanskje denne kvinnen - NORA Hysj; tal ikke så høyt; hun er der inne. RANK I dag også? Ser De vel. NORA Bare for å sy på min drakt. Herregud, hvor urimelig De er. (setter seg på sofaen.) Vær nu snill, doktor Rank; i morgen skal De få se hvor vakkert jeg skal danse; og da skal De forestille Dem at jeg gjør det bare for Deres skyld, - ja, og så naturligvis for Torvalds; - det forstår seg. (tar forskjellige saker ut av esken.) Doktor Rank; sett Dem her, så skal jeg vise Dem noe. RANK (setter seg). Hva er det? NORA Se her. Se! RANK Silketrømper. NORA Kjøttfargede. Er de ikke deilige?

Ja, nå er det så mørkt her; men i morgen - . Nei, nei, nei; De får bare se fotbladet. Å jo, De kan så gjerne få se ovenpå også. RANK Hm - NORA Hvorfor ser De så kritisk ut? Tror De kanskje ikke de passer? RANK Det kan jeg umulig ha noen begrunnet formening om. NORA (ser et øyeblikk på ham). Fy skam Dem. (slår ham lett på øret med trømpene.) Det skal De ha. (pakker dem sammen igjen.) RANK Og hva er det så for andre herligheter jeg skal få se? NORA De får ikke se en smule mer; for De er uskikkelig.

(hun nynner litt og leter mellom sakene.) RANK (etter en kort stillhet). Når jeg sitter her således ganske fortrolig sammen med Dem, så begriper jeg ikke - nei, jeg fatter det ikke - hva som skulle blitt av meg hvis jeg aldri var kommet hit i huset. NORA (smiler). Jo, jeg tror nok at De i grunnen hygger Dem ganske godt hos oss. RANK (saktere, ser for seg). Og så å skulle gå fra det alt sammen - NORA Snakk; De går ikke fra det. RANK (som før). - og ikke kunne etterlate seg et fattig takkens tegn engang; knapt nok en flyktig savnfølelse, - ikke annet enn en ledig plass, som kan fylles av den første den beste. NORA Og hvis jeg nå ba Dem om -? Nei - RANK Om hva? NORA Om et stort bevis på Deres vennskap - RANK Ja, ja? NORA Nei, jeg mener - om en umåtelig stor tjeneste - RANK Ville De virkelig for én gangs skyld gjøre meg så lykkelig? NORA Å, De vet jo slett ikke hva det er. RANK Nu vel; så si det.

NORA Nei, men jeg kan ikke, doktor Rank; det er noe så urimelig mye – både et råd og en hjelp og en tjeneste – RANK Så mye desto bedre. Det er meg ufattelig hva De kan mene. Men så tal dog. Har jeg da ikke Deres fortrolighet? NORA Jo, det har De som ingen annen. De er min troeste og beste venn, det vet De nok. Derfor vil jeg også si Dem det. Nu vel da, doktor Rank; det er noe som De må hjelpe meg å forhindre. De vet hvor inderlig, hvor ubeskrivelig høyt Torvald elsker meg; aldri et øyeblikk ville han betenke seg på å gi sitt liv hen for min skyld. RANK (bøyd mot henne). Nora, – tror De da at han er den eneste –? NORA (med et lett rykk). Som -? RANK Som gladelig ga sitt liv hen for Deres skyld. NORA (tungt). Ja, så. RANK Jeg har svoret ved meg selv at De skulle vite det før jeg gikk bort. En bedre leilighet ville jeg aldri finne. - Ja, Nora, nå vet De det. Og nå vet De også at til meg kan De betro Dem som til ingen annen.

NORA (reiser seg; jevnt og rolig). La meg slippe frem. RANK (gjør plass for henne, men blir sittende). Nora - NORA (i døren til forstuen). Helene, bring lampen inn. - (går hen imot ovnen.) Akk, kjære doktor Rank, dette her var virkelig stygt av Dem. RANK (reiser seg). At jeg har elsket Dem fullt så inderlig som noen annen? Var det stygt?

NORA Nei, men at De går hen og sier meg det. Det var jo slett ikke nødvendig - RANK Hva mener De? Har De da visst -?

(Stuepiken kommer inn med lampen, setter den på bordet og går ut igjen.) RANK Nora, - fru Helmer -, jeg spør Dem, har De visst noe? NORA Å, hva vet jeg, hva har jeg visst eller ikke visst? Jeg kan virkelig ikke si Dem det - At De kunne være så klosset, doktor Rank! Nu var alt så bra. RANK Nå, i det minste har De nå visshet for at jeg står Dem til rådighet med liv og sjel. Og vil De så tale ut? NORA (ser på ham). Etter dette? RANK Jeg ber Dem, la meg få vite hva det er. NORA Ingenting kan De få vite nå. RANK Jo, jo. Således må De ikke straffe meg. La meg få lov til å gjøre for Dem hva som står i menneskelig makt. NORA Nu kan De ingenting gjøre for meg. - Forresten trenger jeg visst ikke noen hjelp. De skal se, det er bare innbilninger alt sammen. Ja, visst er det så. Naturligvis! (setter seg i gyngestolen, ser på ham, smiler.) Jo, De er riktignok en hyggelig herre, doktor Rank. Synes De ikke De skammer Dem nå lampen er kommet inn?

RANK Nei; egentlig ikke. Men kanskje jeg skal gå - for stetse? NORA Nei, det skal De da riktignok ikke gjøre. De skal naturligvis komme hit som før. De vet jo godt at Torvald ikke kan klare seg uten Dem. RANK Ja, men De? NORA Å, jeg synes alltid her blir så uhyre fornøyelig når De kommer. RANK Det er akkurat det som lokket meg inn på et villspor. De er meg en gåte. Mange ganger har det forekommet meg at De nesten like gjerne ville være sammen med meg som med Helmer. NORA Ja, ser De, det er jo noen mennesker man holder mest av, og andre mennesker man nesten helst vil være sammen med. RANK Å ja, det er noe i det. NORA Da jeg var hjemme, holdt jeg naturligvis mest av pappa. Men jeg syntes alltid det var så umåtelig morsomt når jeg kunne snike meg ned i pikekammeret; for de veiledet meg ikke det minste; og så snakket de alltid så mye fornøyelig seg imellom. RANK Aha; det er altså dem jeg har avløst. NORA (springer opp og bort til ham).

Å, kjære, snille doktor Rank, det mente jeg jo slett ikke. Men De kan vel skjønne at det er med Torvald liksom med pappa -

(Stuepiken kommer fra forstuen.) STUEPIKEN Frue! (hvisker og rekker henne et kort.) NORA (kaster et blikk på kortet). Åh! (stikker det i lommen.) RANK Er det noe galt på ferde? NORA Nei, nei, på ingen måte; det er bare noe -; det er min nye drakt - RANK Hvordan? Der ligger jo Deres drakt. NORA Å, ja den; men det er en annen; jeg har bestilt den -; Torvald må ikke vite det - RANK Aha, der har vi altså den store hemmeligheten. NORA Ja visst; gå bare inn til ham; han sitter i det indre rommet; hold ham opp så lenge - RANK Vær rolig; han skal ikke slippe unna meg. (han går inn i Helmers rom.) NORA (til piken). Og han står og venter på kjøkkenet? STUEPIKEN Ja, han kom opp baktrappen - NORA Men sa du ikke at det var noen her? STUEPIKEN Jo, men det hjalp ikke. NORA Vil han ikke gå igjen? STUEPIKEN Nei, han går ikke før han får snakket med fruen. NORA Så la ham komme inn; men sakte.

Helene, du må ikke si det til noen; det er en overraskelse for mannen min. STUEPIKEN Ja, ja, jeg forstår nok - (hun går ut.) NORA Den forferdelige tingen skjer. Den kommer allikevel. Nei, nei, nei, det kan ikke skje; det skal ikke skje. (Hun går bort og skyter skodden foran Helmers dør.)

(Stuepiken åpner ytterdøren for advokat Krogstad og lukker den igjen etter ham. Han er kledd i reisepels, støvler og lue av skinn.) NORA (hen imot ham). Snakk sakte; mannen min er hjemme. KROGSTAD Nå, la ham gjøre det. NORA Hva vil De meg? KROGSTAD Få vite beskjeden om noe. NORA Så skynd Dem. Hva er det? KROGSTAD De vet vel at jeg har fått min oppsigelse. NORA Jeg kunne ikke forhindre det, herr Krogstad. Jeg har kjempet til det ytterste for Deres sak; men det hjalp ikke noe. KROGSTAD Har Deres mann så lite kjærlighet til Dem? Han vet hva jeg kan utsette Dem for, og allikevel våger han - NORA Hvor kan De tro at han har fått vite det? KROGSTAD Å nei, jeg tenkte det nå heller ikke. Det lignet slett ikke min gode Torvald Helmer å vise så meget mannsmot - NORA Herr Krogstad, jeg krever respekt for min mann. KROGSTAD Med all skyldig respekt.

Men siden fruen holder dette så strengt skjult, tør jeg vel anta at De også har fått litt bedre opplysninger enn i går om hva De egentlig har gjort? NORA Mer enn De noensinne kunne lære meg. KROGSTAD Ja, selv en dårlig jurist som jeg - NORA Hva er det De vil meg? KROGSTAD Bare se hvorledes det sto til med Dem, fru Helmer. Jeg har tenkt på Dem hele dagen. En inkassator, en vinkelskriver, en - nå en som jeg - har også litt av det som kalles for hjertelag, ser De. NORA Så vis det; tenk på mine små barn. KROGSTAD Har De og Deres mann tenkt på mine? Men det kan nå være det samme. Det var bare det jeg ville si Dem: at De ikke behøver å ta denne saken altfor alvorlig. Det vil for det første ikke bli noen rettslig forfølgning fra min side. NORA Å nei; ikke sant; det visste jeg nok. KROGSTAD Hele saken kan jo ordnes i all minnelighet; den behøver slett ikke komme ut blant folk; det blir bare mellom oss tre.

NORA Min mann må aldri få vite noe om dette. KROGSTAD Hvordan vil De kunne forhindre det? Kan De kanskje betale det som står til rest? NORA Nei, ikke nå med det samme. KROGSTAD Eller har De kanskje mulighet til å skaffe pengene en av dagene? NORA Ingen mulighet som jeg vil benytte meg av.

KROGSTAD Ja, det ville likevel ikke ha hjulpet Dem noe. Om De så sto her med aldri så mange kontanter i hånden, ville De ikke få resepten fra meg for det. NORA Så forklar meg da hva De vil bruke den til. KROGSTAD Jeg vil bare beholde den, - ha den under mitt oppsyn. Ingen uvedkommende får vite om det. Hvis De derfor skulle tenke på å rømme fra hus og hjem - NORA Det gjør jeg.

KROGSTAD - hvis De skulle tenke på å rømme fra hus og hjem - NORA Det gjør jeg!

KROGSTAD - eller De skulle tenke på det som er verre - NORA Hvor kan De vite det?

KROGSTAD - så la slikt fare. NORA Hvor kan De vite at jeg tenker på det? KROGSTAD De fleste av oss tenker på det i begynnelsen. Jeg tenkte også på det; men jeg hadde ikke mot til det - NORA (tonløst). Jeg heller ikke. KROGSTAD (lettet). Nei, sant nok; De har ikke mot til det, De heller? NORA Jeg har det ikke; jeg har det ikke. KROGSTAD Det ville også være en stor dumhet. Når bare den første huslige stormen er over -. Jeg har her i lommen brev til Deres mann - NORA Og der står alt sammen? KROGSTAD I så skånsomme uttrykk som mulig. NORA (hurtig). Det brevet må han ikke få. Riv det i stykker igjen. Jeg vil skaffe pengene likevel. KROGSTAD Om forlatelse, frue, men jeg tror jeg sa Dem nylig - NORA Å, jeg taler ikke om de pengene jeg skylder Dem. La meg få vite hvor stor sum De krever av min mann, så skal jeg skaffe pengene. KROGSTAD Jeg krever ingen penger av Deres mann. NORA Hva krever De da? KROGSTAD Det skal De få vite.

Jeg vil på fote, frue; jeg vil til værs; og Deres mann skal hjelpe meg med det. I halvannet år har jeg ikke gjort meg skyldig i noe uhederlig; jeg har i all den tid kjempet med de trangeste kår; jeg var tilfreds med å arbeide meg opp skritt for skritt. Nu er jeg jaget vekk, og jeg lar meg ikke nøye med bare å bli tatt til nåde igjen. Jeg vil til værs, sier jeg Dem. Jeg vil inn i banken igjen, - ha en høyere stilling; Deres mann skal opprette en stilling for meg - NORA Det gjør han aldri! KROGSTAD Han gjør det; jeg kjenner ham; han våger ikke å kny. Og er jeg først der inne sammen med ham, da skal De bare få se! Innen et år skal jeg være direktørens høyre hånd. Det skal bli Nils Krogstad og ikke Torvald Helmer som styrer Aksjebanken. NORA Det skal De aldri komme til å oppleve! KROGSTAD Vil De kanskje -? NORA Nå har jeg mot til det. KROGSTAD Å, De skremmer meg ikke. En fin, forvent dame som De - NORA De skal få se; De skal få se!

KROGSTAD Under isen kanskje? Ned i det kalde, kullsorte vannet? Og så til våren flyte opp, stygg, ukjennelig, med avfalt hår - NORA De skremmer meg ikke. KROGSTAD De skremmer heller ikke meg. Slikt noe gjør man ikke, fru Helmer. Hva ville det dessuten nytte til? Jeg har ham jo like fullt i lommen.

KROGSTAD NORA Bakefter? Når jeg ikke lenger -? KROGSTAD Glemmer De at da er jeg rådig over Deres ettermæle? NORA (står målløs og ser på ham). KROGSTAD Ja, nå har jeg forberedt Dem. Gjør så ingen dumheter. Når Helmer har fått mitt brev, så venter jeg bud fra ham. Og husk vel på at det er Deres mann selv som har tvunget meg inn igjen på denne slags vei. Det skal jeg aldri tilgi ham. Farvel, frue. (han går ut gjennom forstuen.) NORA (mot forstuedøren, åpner den på gløtt og lytter). Han går. Gir ikke brevet fra seg. Å nei, nei, det ville jo også være umulig! (åpner døren mer og mer.) Hva er det? Han står utenfor. Går ikke nedover trappene. Betenker han seg? Skulle han -? (et brev faller i brevkassen; derpå hører man Krogstads skritt, som forsvinner nedenfor i trappetrinnene.) NORA (med et dempet skrik, løper fremover gulvet og hen mot sofabordet; kort opphold). I brevkassen. (sniker seg sky over til forstuedøren.)

Der ligger det. - Torvald, Torvald, - nå er vi reddningsløse! FRU LINDE (kommer med kostymet fra rommet til venstre). Ja, nå vet jeg ikke mer hva jeg skal rette på. Skulle vi kanskje prøve -? NORA (hastig og sakte). Kristine, kom hit. FRU LINDE (kaster kledningen på sofaen). Hva feiler deg? Du ser ut som forstyrret. NORA Kom hit. Ser du det brevet? Der; se, - gjennom ruten i brevkassen. FRU LINDE Ja, ja; jeg ser det nok. NORA Det brevet er fra Krogstad - FRU LINDE Nora, - det er Krogstad som har lånt deg pengene! NORA Ja; og nå får Torvald vite alt. FRU LINDE Tro meg, Nora, det er best for dere begge. NORA Det er mer enn du vet om. Jeg har skrevet under et falskt navn - FRU LINDE Men for himmelens skyld -? NORA Nå er det bare dette jeg vil si deg, Kristine, at du skal være mitt vitne. FRU LINDE Hvordan vitne? Hva skal jeg -? NORA Dersom jeg kommer til å gå fra forstanden, - og det kunne jo godt hende - FRU LINDE Nora!

NORA Eller skulle det tilstøte meg noe annet, - noe, slik at jeg ikke kunne være til stede her - FRU LINDE Nora, Nora, du er jo rent som fra deg selv! NORA Hvis det så skulle være noen som ville ta alt på seg, hele skylden, forstår du - FRU LINDE Ja, ja; men hvor kan du tenke -?

KROGSTAD NORA Da skal du vitne at det ikke er sant, Kristine. Jeg er slett ikke fra meg selv; jeg har min fulle forstand nu; og jeg sier deg: ingen annen har visst om det; jeg alene har gjort alt sammen. Husk på det. FRU LINDE Det skal jeg nok. Men jeg forstår ikke alt dette. NORA Å hvor skulle du kunne forstå det? Det er jo det vidunderlige som nu vil skje. FRU LINDE Det vidunderlige? NORA Ja, det vidunderlige. Men det er så forferdelig, Kristine; det må ikke skje, ikke for noen pris i verden. FRU LINDE Jeg vil gå bort med en gang og snakke med Krogstad. NORA Gå ikke bort til ham; han vil gjøre deg noe ondt! FRU LINDE Det var en tid da han gjerne ville ha gjort hva som helst for meg. NORA Han? FRU LINDE Hvor bor han? NORA Å, hva vet jeg -? Jo, (tar i lommen.) her er kortet hans. Men brevet, brevet -! HELMER (innenfor i sitt rom, banker på døren). Nora! NORA (skriker av angst). Å, hva er det? Hva vil du meg?

HELMER Nå, nå, bli bare ikke så redd. Vi kommer jo ikke; du har jo stengt døren; prøver du kanskje? NORA Ja, ja; jeg prøver. Jeg blir så vakker, Torvald. FRU LINDE (som har lest på kortet). Han bor jo like her om hjørnet. NORA Ja; men det nytter jo ikke. Vi er håpløst stilt. Brevet ligger jo i kassen. FRU LINDE Og din mann har nøkkelen? NORA Ja, alltid. FRU LINDE Krogstad må kreve sitt brev tilbake ulest; han må finne på et påskudd - NORA Men akkurat nå pleier Torvald - FRU LINDE Utsett det; gå inn til ham så lenge. Jeg kommer igjen så fort jeg kan. (Hun går raskt ut gjennom forstuedøren.) NORA (går bort til Helmers dør, åpner den og kikker inn). Torvald! HELMER (i bakrommet). Nå, tør man endelig slippe inn i sin egen stue igjen? Kom, Rank, nå skal vi da få se - (i døren.) Men hva er det? NORA Hvilket, kjære Torvald? HELMER Rank forberedte meg på en storslått forkledningsscene. RANK (i døren).

Jeg forsto det slik, men jeg tok altså feil. NORA Ja, der får ingen beundre meg i min prakt før i morgen. HELMER Men, kjære Nora, du ser så anstrengt ut. Har du øvd for mye? NORA Nei, jeg har slett ikke øvd ennå. HELMER Det blir likevel nødvendig -

KROGSTAD NORA Ja, det blir absolutt nødvendig, Torvald. Men jeg kan på ingen måte klare det uten din hjelp; jeg har rett og slett glemt alt sammen. HELMER Å, vi skal snart friske det opp igjen. NORA Ja, ta deg endelig av meg, Torvald. Vil du love meg det? Å, jeg er så engstelig. Det store selskapet - Du må ofre deg ganske for meg i kveld. Ikke et eneste forretningsanliggende; ikke en penn i hånden. Hva? Ikke sant, kjære Torvald? HELMER Det lover jeg deg; i kveld skal jeg være helt og holdent til din tjeneste, - du lille, hjelpeløse skapning. - Hm, det er sant; én ting vil jeg likevel først - (går mot inngangsdøren.) NORA Hva vil du se der ute? HELMER Bare se om det skulle ha kommet brev. NORA Nei, nei, ikke gjør det, Torvald! HELMER Hva nå? NORA Torvald, jeg ber deg; det er ingen der. HELMER La meg dog se. (vil gå.) NORA (ved pianoet, spiller de første taktene av Tarantellaen). HELMER (ved døren, stopper). Aha!

NORA Jeg kan ikke danse i morgen hvis jeg ikke får øve med deg. HELMER (går bort til henne). Er du virkelig så redd, kjære Nora? NORA Ja, så utrolig redd. La meg få prøve straks; det er ennå tid før vi går til bords. Å, sett deg ned og spill for meg, kjære Torvald; rett mot meg; veiled meg som du pleier. HELMER Gjerne, meget gjerne, siden du ønsker det. (Han setter seg ved pianoet.) NORA (tar tamburinen ut av esken og likeså et langt, brokete sjal, som hun raskt draperer seg med; deretter står hun med et hopp fremme på gulvet og roper:) Spill nå for meg! Nå vil jeg danse!

(Helmer spiller, og Nora danser; doktor Rank står ved pianoet bak Helmer og ser på.) HELMER (spillende). Saktere, - saktere. NORA Kan ikke være annerledes. HELMER Ikke så voldsomt, Nora! NORA Akkurat sånn må det være. HELMER (stopper). Nei, nei, dette går absolutt ikke. NORA (ler og svinger tamburinen). Var det ikke det jeg sa til deg? RANK La meg spille for henne. HELMER (reiser seg). Ja, gjør det; så kan jeg bedre veilede henne. (Rank setter seg ved pianoet og spiller; Nora danser med stigende villskap. Helmer har stilt seg ved ovnen og kommer jevnlig med korrigerende bemerkninger til henne under dansen; hun synes ikke å høre dem; håret hennes løsner og faller ut over skuldrene; hun legger ikke merke til det, men fortsetter å danse.

(Fru Linde kommer inn.) FRU LINDE (står som målløs ved døren). Ah -! NORA (under dansen). Her ser du løyer, Kristine. HELMER Men kjæreste beste Nora, du danser jo som om det gjaldt livet ditt. NORA Det gjør det jo også. HELMER Rank, hold opp; dette er jo ren galskap. Hold opp, sier jeg.

(Rank holder opp å spille, og Nora stopper plutselig.) HELMER (hen til henne). Dette hadde jeg dog aldri kunnet tro. Du har jo glemt alt hva jeg har lært deg. NORA (kaster tamburinen fra seg). Der ser du selv. HELMER Nå, her må riktignok veiledning til. NORA Ja, du ser hvor nødvendig det er. Du må veilede meg helt til det siste. Lover du meg det, Torvald? HELMER Det kan du trygt stole på. NORA Du skal ikke, hverken i dag eller i morgen, ha tanke for noe annet enn meg; du skal ikke åpne noe brev, - ikke åpne brevkassen - HELMER Aha, det er ennå angsten for dette mennesket - NORA Å ja, ja, det også. HELMER Nora, jeg ser det på deg; der ligger alt brev fra ham. NORA Jeg vet ikke; jeg tror det; men du skal ikke lese slikt noe nå; det må ikke komme noe stygt inn imellom oss før alt er over. RANK (langsomt til Helmer). Du bør ikke si henne imot. HELMER (slår armene om henne). Barnet skal få sin vilje.

Men i morgen natt, når du har danset - NORA Da er du fri. STUEPIKEN (i døren til høyre). Frue, bordet er dekket. NORA Vi vil ha champagne, Helene. STUEPIKEN Godt, frue. (går ut.) HELMER Nei, nei, - stort festmåltid altså? NORA Champagnemåltid til den lyse morgen. (roper ut:) Og litt makroner, Helene, mange, - for én gangs skyld. HELMER (tar hendene hennes). Så, så, så; ikke denne oppskremte villskapen. Vær nå min egen lille lerke, slik du pleier. NORA Å ja, det skal jeg nok. Men gå inn så lenge; og du også, doktor Rank. Kristine, du må hjelpe meg å få håret satt opp. RANK (langsomt mens de går). Det er vel aldri noe sånt i vente? HELMER Langt ifra, kjære; det er slett ikke annet enn denne barnslige angsten som jeg fortalte deg om. (De går inn til høyre.) NORA Nu!? FRU LINDE Reist på landet. NORA Jeg så det på deg. FRU LINDE Han kommer hjem i morgen kveld. Jeg skrev en lapp til ham. NORA Det skulle du latt være.

Du skal ikke hindre noe som helst. Det er dog i grunnen en glede, dette her, å gå og vente på det vidunderlige. FRU LINDE Hva er det du venter på? NORA Å, det kan du ikke forstå. Gå inn til dem; nå kommer jeg straks.

(Fru Linde går inn i spisestuen.) NORA (står en stund som for å samle seg; deretter ser hun på klokken sin). Fem. Syv timer til midnatt. Så tjuefire timer til neste midnatt. Da er tarantellaen ute. Tjuefire og syv? Enogtredve timer å leve i. HELMER (i døren til høyre). Men hvor blir så den lille lerkafuglen av? NORA (møter ham med åpne armer). Her er lerkafuglen!

(Samme rom. Sofabordet med stoler rundt er flyttet frem midt på gulvet. En lampe brenner på bordet. Døren til forstuen står åpen. Der høres dansemusikk fra etasjen ovenfor.)

(Fru Linde sitter ved bordet og blar distraheret i en bok; forsøker å lese, men synes ikke å kunne holde tankene samlet; et par ganger lytter hun spent mot ytterdøren.) FRU LINDE (ser på klokken sin). Ikke ennå. Og nå er det likevel på høy tid. Hvis han bare ikke - (lytter igjen.) Ah, der er han. (Hun går ut i forstuen og åpner forsiktig ytterdøren; der høres sakte skritt i trappen; hun hvisker:) Kom inn. Her er ingen. SAKFØRER KROGSTAD (i døren). Jeg fant en lapp fra deg hjemme. Hva skal dette bety? FRU LINDE Jeg må nødvendigvis snakke med deg. KROGSTAD Så? Og det må nødvendigvis skje her i huset? FRU LINDE Hjemme hos meg var det umulig; mitt rom har ikke egen inngang. Kom inn; vi er ganske alene; piken sover, og Helmers er på ball ovenpå. KROGSTAD (går inn i stuen). Se, se; Helmers danser i kveld? Virkelig? FRU LINDE Ja, hvorfor ikke det? KROGSTAD Å nei, sant nok. FRU LINDE Ja, Krogstad, la oss så snakke sammen.

KROGSTAD Har vi to da noe mer å snakke om? FRU LINDE Vi har mye å snakke om. KROGSTAD Det trodde jeg ikke. FRU LINDE Nei, for De har aldri forstått meg riktig. KROGSTAD Var det noe annet å forstå enn det som er så ganske enkelt i verden? En hjerteløs kvinne gir en mann løpepass når det byr seg noe som er mer fordelaktig. FRU LINDE Tror De at jeg er så aldeles hjerteløs? Og tror De at jeg brøt med lett hjerte? KROGSTAD Ikke det? FRU LINDE Krogstad, har De virkelig trodd det? KROGSTAD Hvis ikke, hvorfor skrev De da til meg slik som De gjorde? FRU LINDE Jeg kunne jo ikke annet. Når jeg skulle bryte med Dem, var det jo også min plikt å utrydde hos Dem alt hva De følte for meg.

KROGSTAD (knuger sine hender). Således altså. Og dette - dette bare for pengenes skyld! FRU LINDE De må ikke glemme at jeg hadde en hjelpeløs mor og to små brødre. Vi kunne ikke vente på Dem, Krogstad; med Dem hadde det jo så lange utsikter den gang. KROGSTAD La så være; men De hadde ikke rett til å forstøte meg for noe annet menneskes skyld. FRU LINDE Ja, jeg vet ikke. Mange ganger har jeg spurt meg selv om jeg hadde rett til det. KROGSTAD (saktere). Da jeg mistet Dem, var det som om all fast grunn gled bort under føttene på meg. Se på meg; nå er jeg en skibbrudden mann på et vrak. FRU LINDE Hjelpen torde være nær. KROGSTAD Den var nær; men så kom De og stilte Dem imellom. FRU LINDE Uten mitt vitende, Krogstad. Det var først i dag jeg fikk høre at det er Dem jeg skal avløse i banken. KROGSTAD Jeg tror Dem når De sier det. Men nå som De vet det, trer De så ikke tilbake? FRU LINDE Nei; for det ville dog ikke gavne Dem det minste.

KROGSTAD Å gavne, gavne –; jeg ville gjøre det allikevel. FRU LINDE Jeg har lært å handle fornuftig. Livet og den hårde, bitre nødvendighet har lært meg det. KROGSTAD Og livet har lært meg ikke å tro på talemåter. FRU LINDE Da har livet lært Dem en meget fornuftig ting. Men på handlinger må De dog tro? KROGSTAD Hva mener De med det? FRU LINDE De sa De sto som en skibbrudden mann på et vrak. KROGSTAD Det hadde jeg vel god grunn til å si. FRU LINDE Jeg sitter også som en skibbrudden kvinne på et vrak. Ingen å sørge over, og ingen å sørge for. KROGSTAD De valgte selv. FRU LINDE Det var intet annet valg den gang. KROGSTAD Nå, men hva så? FRU LINDE Krogstad, hvis nå vi to skibbrudne mennesker kunne komme over til hverandre. KROGSTAD Hva er det De sier? FRU LINDE To på ett vrak står dog bedre enn én på hvert sitt. KROGSTAD Kristine! FRU LINDE Hvorfor tror De jeg kom hit til byen? KROGSTAD Skulle De ha hatt en tanke for meg?

KROGSTAD FRU LINDE Jeg må arbeide hvis jeg skal bære livet. Alle mine levedager, så lenge jeg kan minnes, har jeg arbeidet, og det har vært min beste og eneste glede. Men nå står jeg ganske alene i verden, så forferdelig tom og forlatt. Å arbeide for seg selv er jo ingen glede i seg selv. Krogstad, skaff meg noen og noe å arbeide for. KROGSTAD Dette tror jeg ikke på. Det er ikke annet enn overspent kvinnehøymod, som går hen og ofrer seg selv. FRU LINDE Har De noen gang merket at jeg var overspent? KROGSTAD Kunne De virkelig dette? Si meg, - har De full rede på min fortid? FRU LINDE Ja. KROGSTAD Og vet De hva jeg her går og gjelder for? FRU LINDE Det så ut som om De mente at med meg kunne De ha blitt en annen. KROGSTAD Det vet jeg helt sikkert. FRU LINDE Skulle det ikke kunne skje enda? KROGSTAD Kristine; - dette sier De med fullt overlegg! Ja, det gjør De. Jeg ser det på Dem. Har De altså virkelig motet til det?

FRU LINDE Jeg trenger noen å være mor for; og Deres barn trenger en mor. Vi to trenger hverandre. Krogstad, jeg har tro på fundamentet i Dem; - jeg tør alt sammen med Dem. KROGSTAD (tar tak i hendene hennes). Takk, takk, Kristine; - nå skal jeg også vite å hevde meg i de andres øyne. - Ah, men jeg glemte - FRU LINDE (lytter). Hysj! Tarantellaen! Gå, gå! KROGSTAD Hvorfor? Hva er det? FRU LINDE Hører De den dansen der oppe? Når den er over, kan vi vente dem. KROGSTAD Å ja, jeg skal gå. Det er jo alt forgjeves. De kjenner naturligvis ikke til det skrittet som jeg har tatt mot Helmers. FRU LINDE Jo, Krogstad, jeg kjenner til det. KROGSTAD Og allikevel skulle De ha mot til -? FRU LINDE Jeg forstår godt hvorhen fortvilelsen kan drive en mann som Dem. KROGSTAD Å, hvis jeg kunne gjøre dette ugjort! FRU LINDE Det kunne De nok; for Deres brev ligger ennu i kassen. KROGSTAD Er De viss på det?

FRU LINDE Ganske visst; men - KROGSTAD (ser forskende på henne). Skulle det være så å forstå? De vil frelse Deres venninne for enhver pris. Si det likeså god rent ut. Er det så? FRU LINDE Krogstad; den som én gang har solgt seg selv for andres skyld, gjør det ikke om igjen. KROGSTAD Jeg vil forlange mitt brev tilbake. FRU LINDE Nei, nei.

KROGSTAD KROGSTAD Jo, naturligvis; jeg venter her til Helmer kommer ned; jeg sier ham at han skal gi meg brevet mitt igjen, - at det bare dreier seg om min oppsigelse, - at han ikke skal lese det - FRU LINDE Nei, Krogstad, De skal ikke kalle brevet tilbake. KROGSTAD Men si meg, var det egentlig derfor at De kalte meg hit? FRU LINDE Jo, i den første forskrekkelsen; men nå ligger det et døgn imellom, og det er utrolige ting jeg i den tiden har vært vitne til her i huset. Helmer må få vite alt sammen; denne ulykksalige hemmeligheten må for dagen; det må komme til full forklaring imellom de to; det kan umulig fortsette med alle disse fordølgelsene og utfluktene. KROGSTAD Nu vel; hvis De altså våger det - Men én ting kan jeg iallfall gjøre, og det skal gjøres straks - FRU LINDE (lytter). Skynd Dem! Gå, gå! Dansen er over; vi er ikke trygge et øyeblikk lenger. KROGSTAD Jeg venter på Dem der nede.

FRU LINDE Ja, gjør det; De må følge meg til porten. KROGSTAD Så utrolig lykkelig har jeg aldri vært før. (han går ut gjennom ytterdøren; døren mellom rommet og forstuen blir værende åpen.)

FRU LINDE

(rydder litt opp og legger fra seg yttertøyet sitt) rette). Hvilken vending! Ja, hvilken vending. Mennesker å arbeide for, - å leve for; et hjem å bringe hygge inn i. Nå skal det riktignok tas fatt -. Gid de snart ville komme (lytter.) Aha, der er de nok. Tøyet på. (tar hatt og kåpe.)

(Helmers og Noras stemmer høres utenfor; en nøkkel dreies om, og Helmer fører Nora nesten med makt inn i forstuen. Hun er kledd i det italienske kostymet med et stort svart sjal over seg; han er i selskapsklær med en åpen svart domino utenpå.) NORA (ennu i døren, motvillig). Nei, nei, nei; ikke inn her! Jeg vil opp igjen. Jeg vil ikke gå så tidlig. HELMER Men kjæreste Nora - NORA Å, jeg ber deg så bønnlig, Torvald; jeg ber deg så inderlig vakkert, - bare én time til! HELMER Ikke et eneste minutt, min søte Nora. Du vet det var en avtale. Se nå; inn i stuen; du står her og blir forkjølet. (Han fører henne, tross hennes motstand, forsiktig inn i stuen.) FRU LINDE God kveld. NORA Kristine! HELMER Hva, fru Linde, er De her så sent? FRU LINDE Ja, unnskyld; jeg ville så gjerne se Nora pyntet. NORA Har du sittet her og ventet på meg?

FRU LINDE Ja; dessverre kom jeg ikke tidsnok; du var allerede ovenpå; og så følte jeg at jeg ikke kunne gå igjen før jeg hadde sett deg. HELMER (tar av Noras sjal). Ja, se riktig på henne. Jeg skulle tro at hun er verd å se på. Er hun ikke nydelig, fru Linde? FRU LINDE Jo, det må jeg si – HELMER Er hun ikke usedvanlig vakker? Det var også den generelle oppfatningen i selskapet. Men forferdelig egenrådig er hun, den søte lille skapningen. Hva skal vi gjøre med det? Kan du tenke deg at jeg nesten måtte bruke makt for å få henne avsted? NORA Å Torvald, du vil komme til å angre på at du ikke unnet meg om det så bare var en halv time til.

HELMER Der hører De, frue. Hun danser sin tarantella, - gjør stormende lykke, - som var vel fortjent, - skjønt der i foredraget kanskje var vel megen naturlighet; jeg mener, - litt mer enn der strengt tatt torde kunne forenes med kunstens fordringer. Men la gå! Hovedsaken er, - hun gjør lykke; hun gjør stormende lykke. Skulle jeg så la henne bli etter dette? Avsvekke virkningen? Nei takk; jeg tok min deilige Capripike - caprisiøse lille Capripike, kunne jeg si - under armen; en hurtig runde gjennom salen; en bøying til alle sider, og - som det heter i romansproget - det skjønne syn er forsvunnet. En avslutning bør alltid være virkningsfull, fru Linde; men det er det meg ikke mulig å få gjort Nora begripelig. Puh, her er varmt her inne. (kaster dominoen på en stol og åpner døren til sitt værelse.) Hva? Der er jo mørkt. Å ja; naturligvis. Unnskyld - (han går inn dit og tenner et par lys.) NORA (hvisker hurtig og åndeløst). Nu?!

FRU LINDE (sakte). Jeg har talt med ham. NORA Og så -? FRU LINDE Nora, - du må si alt sammen til mannen din. NORA (tonløst). Jeg visste det. FRU LINDE Du har ingenting å frykte for fra Krogstads side; men tale må du. NORA Jeg taler ikke. FRU LINDE Så taler brevet. NORA Takk, Kristine; nå vet jeg hva jeg skal gjøre. Hysj! HELMER (kommer inn igjen). Nå, frue, har De beundret henne? FRU LINDE Ja; og nå vil jeg si god natt. HELMER Å hva, allerede? Er det Deres strikketøy? FRU LINDE (tar det). Ja; takk; det hadde jeg nesten glemt. HELMER Strikker De altså? FRU LINDE Å ja. HELMER Vet De hva, De burde heller brodere. FRU LINDE Så? Hvorfor det? HELMER Jo, for det er langt vakrere. Vil De se; man holder broderiet slik med venstre hånd, og så fører man med høyre hånd nålen – slik – ut i en lett, langstrakt bue; ikke sant?

FRU LINDE Jo, det kan vel være - HELMER Mens derimot å strikke - det kan aldri bli annet enn uskjønt; se her; de sammenklemte armene, - strikkepinnene, som går opp og ned; - det har noe kinesisk ved seg. - Ah, det var virkelig en glimrende champagne som ble servert til. FRU LINDE Ja, god natt, Nora, og vær nå ikke egensindig lenger. HELMER Vel talt, fru Linde! FRU LINDE God natt, herr direktør.

HELMER (følger henne til døren). God natt, god natt; jeg håper da du kommer deg vel hjem? Jeg skulle så gjerne -; men det er jo ikke noe langt stykke du har å gå. God natt, god natt. (hun går; han lukker etter henne og kommer inn igjen). Se så; endelig fikk vi henne på døren. Hun er et forferdelig kjedelig menneske. NORA Er du ikke veldig trøtt, Torvald? HELMER Nei, ikke det minste. NORA Ikke søvnig heller? HELMER Aldeles ikke; jeg føler meg tvert imot umåtelig opplivet. Men du? Ja, du ser riktignok både trøtt og søvnig ut. NORA Ja, jeg er veldig trøtt. Nå skal jeg snart sove. HELMER Ser du; ser du! Det var altså likevel riktig av meg at vi ikke ble lenger. NORA Å, det er helt riktig det du gjør. HELMER (kysser henne på pannen). Nå taler lerken som om den var et menneske. Men la du merke til hvor munter Rank var i kveld? NORA Så? Var han det? Jeg fikk ikke snakke med ham.

HELMER Jeg heller ikke, nesten; men jeg har ikke sett ham i så godt humør på lenge. (ser på henne en stund; deretter kommer han nærmere.) Hm, – det er likevel herlig å være kommet hjem til seg selv igjen; å være helt alene med deg. – Å, du henrivende, deilige unge kvinne! NORA Ikke se slik på meg, Torvald! HELMER Skal jeg ikke se på min dyreste eiendom? På all den herligheten som er min, min alene, min hel og holden. NORA (går over på den andre siden av bordet). Du skal ikke snakke slik til meg i kveld. HELMER (følger etter). Du har ennå tarantellaen i blodet, merker jeg. Og det gjør deg enda mer forlokkende. Hør! Nå begynner gjestene å gå. (saktere.) Nora, – snart er det stille i hele huset. NORA Ja, det håper jeg. HELMER Ja, ikke sant, min egen elskede Nora?

Å, vet du vel - når jeg således er ute med deg i selskap - vet du hvorfor jeg snakker så lite til deg, holder meg så fjernt fra deg, bare sender deg et stjålet blikk iblant - vet du hvorfor jeg gjør det? Det er fordi jeg da innbiller meg at du er min hemmelige elskede, min unge hemmelige forlovede, og at ingen aner at det er noe mellom oss to. NORA Å ja, ja, ja; jeg vet jo nok at alle dine tanker er hos meg.

HELMER Og når vi så skal gå, og jeg legger sjalet om dine fine ungdomsfulle skuldre - om denne vidunderlige nakkebøyningen - da forestiller jeg meg at du er min unge brud, at vi nettopp kommer fra vielsen, at jeg for første gang er alene med deg - ganske alene med deg, du unge skjelvende deilighet! Hele denne kvelden har jeg ikke hatt noen annen lengsel enn deg. Da jeg så deg jage og lokke i Tarantellaen - kokte blodet mitt; jeg holdt det ikke lenger ut; derfor var det jeg tok deg med meg ned så tidlig - NORA Gå nå, Torvald! Du skal gå fra meg. Jeg vil ikke ha alt dette. HELMER Hva skal det si? Du leker nok spøkefugl med meg, lille Nora. Vil; vil? Er jeg ikke din mann -?

(Det banker på ytterdøren.) NORA (skynder seg sammen). Hørte du -? HELMER (mot forstuen). Hvem er det? DOKTOR RANK (utenfor). Det er meg. Tør jeg komme inn et øyeblikk? HELMER (sakte, fortredelig). Å, hva vil han da nå? (høyt.) Vent litt. (går bort og åpner.) Nå, det er jo snilt at du ikke går forbi vår dør. RANK Jeg syntes jeg hørte stemmen din, og så ville jeg gjerne stikke innom. (lar øyet gli flyktig omkring.) Akk ja; disse kjære, kjente omgivelsene. Dere har det lunt og hyggelig inne hos dere, dere to. HELMER Det så ut til at du koste deg skikkelig der oppe også. RANK Fortreffelig. Hvorfor skulle jeg ikke det? Hvorfor skal man ikke ta alt med seg i denne verden? I hvert fall så mye man kan, og så lenge man kan. Vinen var utmerket – HELMER Champagnen især. RANK La du også merke til det? Det er nesten utrolig hvor mye jeg kunne skylle ned. NORA Torvald drakk også mye champagne i kveld. RANK Så?

NORA Ja; og da er han alltid så fornøyd etterpå. RANK Nå, hvorfor skal man ikke unne seg en hyggelig kveld etter en vel anvendt dag? HELMER Vel anvendt; det tør jeg dessverre ikke rose meg av. RANK (slår ham på skulderen). Men det tør jeg, ser du! NORA Doktor Rank, De har visst foretatt en vitenskapelig undersøkelse i dag. RANK Ja, nettopp. HELMER Se, se; lille Nora snakker om vitenskapelige undersøkelser! NORA Og tør jeg ønske Dem lykke til med utfallet? RANK Ja, det tør De så. NORA Var det altså bra? RANK Det beste mulige både for legen og pasienten – visshet. NORA (hurtig og nysgjerrig). Visshet? RANK Full visshet. Skulle jeg så ikke unne meg en lystig kveld etterpå? NORA Jo, det gjorde De rett i, doktor Rank. HELMER Det sier jeg med; bare du ikke kommer til å svi for det i morgen. RANK Nå, man får jo ikke noe for ingenting her i livet. NORA Doktor Rank, - De holder visst meget av maskerader?

RANK Ja, når der er mange løyerlige forkledninger - NORA Hør her; hva skal vi to være på den neste maskerade? HELMER Du lille lettsindige, - tenker du nu alt på den neste! RANK Vi to? Jo, det skal jeg si Dem; De skal være lykkebarn - HELMER Ja, men finn på et kostyme som kan betegne det. RANK La din hustru møte som hun står og går igjennom verden -

HELMER Det var virkelig treffende sagt. Men vet du ikke hva du selv vil være? RANK Jo, min kjære venn, det er jeg fullstendig klar over. HELMER Nå? RANK På neste maskerade vil jeg være usynlig. HELMER Det var en merkelig idé. RANK Der finnes en stor, svart hatt - har du ikke hørt om usynlighetshatten? Den trekker man over seg, og så er det ingen som ser en. HELMER (med et undertrykt smil). Nei, der har du rett. RANK Men jeg glemmer jo helt hva jeg kom for. Helmer, gi meg en sigar, en av de mørke Havanna-sigarene. HELMER Med største glede. (byr frem etuiet.) RANK (tar en fyrstikk og kutter av spissen). Takk. NORA (slukker en fyrstikk). La meg gi deg ild. RANK Takk for det. (hun holder fyrstikken for ham; han tenner.) Og så farvel! HELMER Farvel, farvel, kjære venn! NORA Sov godt, doktor Rank. RANK Takk for det ønsket. NORA Ønsk meg det samme. RANK Dem? Jo, når De vil det –. Sov godt. Og takk for ilden. (han nikker til dem begge og går.)

HELMER (dempet). Han hadde drukket betydelig. NORA (åndsfraværende). Kanskje det.

(Helmer tar nøkkelknippet opp av lommen og går ut i forstuen.) NORA Torvald - hva vil du der? HELMER Jeg må tømme brevkassen; den er ganske full; det blir ikke plass til avisene i morgen tidlig - NORA Vil du arbeide i natt? HELMER Det vet du jo at jeg ikke vil. - Hva er det? Her har vært noen ved låsen. NORA Ved låsen -? HELMER Ja, visst har det vært det. Hva kan det være? Jeg skulle dog aldri tro at pikene -? Her ligger en avbrekket hårnål. Nora, det er din - NORA (hurtig). Så må det være barna - HELMER Du må sannelig venne dem av med det. Hm, hm; - nå, der fikk jeg den opp allikevel. (tar innholdet ut og roper inn på kjøkkenet.) Helene? - Helene; slukk lampen i entréen. (han går inn i rommet igjen og lukker døren til forstuen.) HELMER (med brevene i hånden). Se her. Vil du se hvorledes det har hopet seg opp? (blar imellom.) Hva er det for noe? NORA (ved vinduet). Brevet! Å nei, nei, Torvald! HELMER To visittkort - fra Rank.

NORA Fra doktor Rank? HELMER (ser på dem). Doktor medicinæ Rank. De lå øverst; han må ha stukket dem inn da han gikk. NORA Står det noe på den? HELMER Det står et svart kors over navnet. Se her. Det er dog et uhyggelig påfunn. Det er jo nettopp som om han meldte sitt eget dødsfall. NORA Det gjør han også. HELMER Hva? Vet du noe? Har han sagt deg noe? NORA Ja. Når brevene kommer, har han tatt avskjed med oss. Han vil lukke seg inne og dø. HELMER Min stakkars venn. Jeg visste jo at jeg ikke skulle få beholde ham lenge. Men så snart –. Og så gjemmer han seg bort som et såret dyr. NORA Når det skal skje, er det best at det skjer uten ord. Ikke sant, Torvald? HELMER (går opp og ned). Han var så tett knyttet til oss. Jeg synes ikke jeg kan forestille meg ham borte. Han, med sin lidelse og sin ensomhet, ga liksom en skyet bakgrunn for vår sollyse lykke. - Nå er det kanskje best slik. For ham iallfall. (stanser.) Og kanskje også for oss, Nora.

Nå er vi to ganske overlatt til hverandre alene. (slår armene om henne.) Å, du min elskede hustru; jeg synes ikke jeg kan holde deg fast nok. Vet du vel, Nora, - mange ganger ønsker jeg at en overhengende fare måtte true deg, for at jeg kunne våge liv og blod og alt, for din skyld.

NORA (river seg løs og sier sterkt og bestemt). Nå skal du lese brevene dine, Torvald. HELMER Nei, nei, ikke i natt. Jeg vil være hos deg, min elskede hustru. NORA Med tanken på din venns død -? HELMER Du har rett. Dette har rystet oss begge; det har kommet ubehageligheter inn mellom oss; tanker om død og oppløsning. Vi må søke frigjøring fra dette. Inntil da - vil vi gå hver til sitt. NORA (om hans hals). Torvald, - god natt! God natt! HELMER (kysser henne på pannen). God natt, du min lille sangfugl. Sov godt, Nora. Nå leser jeg brevene igjennom. (han går med pakken inn i sitt rom og lukker døren etter seg.) NORA (med forvillede øyne, famler omkring, griper Helmers domino, slår den rundt seg og hvisker hurtig, hest og avbrutt:) Aldri se ham mer. Aldri. Aldri. (kaster sjalet sitt over hodet.) Aldri se barna mer heller. Ikke dem heller. Aldri; aldri. - Å, det iskalde, sorte vannet. Å, det bunnløse -; dette -.

Å, når det bare var over. - Nå har han det; nå leser han det. Å nei, nei; ikke ennå. Torvald, farvel du og barna -

(Hun vil styrte ut gjennom forstuen; i samme øyeblikk river Helmer opp døren sin og står der med et åpent brev i hånden.) HELMER Nora! NORA (skriker høyt). Ah -! HELMER Hva er det? Vet du hva som står i dette brevet? NORA Ja, jeg vet det. La meg gå! La meg komme ut! HELMER (holder henne tilbake). Hvor vil du hen? NORA (prøver å rive seg løs). Du skal ikke redde meg, Torvald! HELMER (tumler tilbake). Sant! Er det sant det han skriver? Forferdelig! Nei, nei; det er jo umulig at dette kan være sant. NORA Det er sant. Jeg har elsket deg over alt i verdens rike. HELMER Å, kom ikke hit med tåpelige utflukter. NORA (tar et skritt mot ham). Torvald -! HELMER Du ulykksalige, - hva er det du har foretatt deg! NORA La meg komme bort. Du skal ikke bære det for min skyld. Du skal ikke ta det på deg. HELMER Ikke noe komediespill. (låser ytterdøren.) Her blir du og står meg til regnskap. Forstår du hva du har gjort? Svar meg! Forstår du det?

NORA (ser ufravendt på ham og sier med et stivnende uttrykk:) Ja, nå begynner jeg å forstå det til bunns.

HELMER (går omkring på gulvet). Å, hvor forferdelig jeg er våknet opp. I alle disse åtte år, - hun som var min lyst og stolthet, - en hyklerske, en løgnerske, - verre, verre, - en forbryterske! - Å, denne bunnløse heslighet, som ligger i alt dette! Fy, fy! NORA (tier og ser fremdeles ufravendt på ham). HELMER (stopper foran henne). Jeg burde ha anet at noe slikt ville skje. Jeg burde ha forutsett det. Alle din fars lettsindige grunnsetninger. - Ti! Alle din fars lettsindige grunnsetninger har du tatt i arv. Ingen religion, ingen moral, ingen pliktfølelse - . Å, hvor jeg er blitt straffet for at jeg så gjennom fingrene med ham. For din skyld gjorde jeg det; og således lønner du meg. NORA Ja, således. HELMER Nu har du ødelagt hele min lykke. Hele min fremtid har du spilt bort for meg. Å, det er forferdelig å tenke på.

Jeg er i et samvittighetsløst menneskes vold; han kan gjøre med meg hva han vil, forlange av meg hva det skal være, byde og befale over meg som det lyster ham; - jeg tør ikke kny. Og så jammerlig må jeg synke ned og gå til grunne for en lettsindig kvinnes skyld! NORA Når jeg er ute av verden, så er du fri. HELMER Å, ingen fakter. Slike talemåter hadde din far også på lager. Hva ville det nytte meg at du var ute av verden, som du sier? Ikke det ringeste ville det nytte meg. Han kan likevel gjøre saken kjent; og gjør han det, så blir jeg kanskje mistenkt for å ha visst om din forbryterske handling. Man vil kanskje tro at jeg har stått bakved, - at det er jeg som har tilskyndet deg! Og alt dette kan jeg takke deg for, deg som jeg har båret på hendene gjennom hele vårt ekteskap. Forstår du nå hva du har gjort mot meg? NORA (med kald ro). Ja.

HELMER HELMER Dette er så utrolig at jeg ikke kan fatte det. Men vi må se å komme til rette. Ta sjalet av. Ta det av, sier jeg! Jeg må se å tilfredsstille ham på en eller annen måte. Saken må dysses ned for enhver pris. - Og hva deg og meg angår, så må det se ut som om alt var imellom oss som før. Men naturligvis kun for omverdenen. Du blir altså værende her i huset; det er en selvfølge. Men barna får du ikke lov til å oppdra; dem tør jeg ikke betro deg - . Å, å måtte si dette til henne som jeg har elsket så høyt, og som jeg ennu - ! Nå er det over. Heretter gjelder det ikke lenger lykken; det gjelder bare å redde restene, stumpene, skinnet. (Det ringer på dørklokken i entreen.) HELMER (skynder seg sammen). Hva er det? Så sent. Skulle det forferdeligste - ! Skulle han - ! Skjul deg, Nora! Si at du er syk.

(Nora blir stående ubevegelig. Helmer går bort og åpner ytterdøren.) STUEPIKEN (halvt avkledd i entreen). Her kom et brev til fruen. HELMER Gi meg det. (griper brevet og lukker døren.) Ja, det er fra ham. Du får det ikke; jeg vil selv lese det. NORA Les du. HELMER (ved lampen). Jeg har neppe mot til det. Kanskje er vi fortapt, både du og jeg. Nei; jeg må vite det. (river brevet i stykker; løper gjennom noen linjer; ser på et innlagt papir; et gledesskrik:) Nora! NORA (ser spørrende på ham). HELMER Nora! - Nei; jeg må lese det en gang til. - Jo, jo; så er det. Jeg er frelst! Nora, jeg er frelst! NORA Og jeg? HELMER Du også, naturligvis; vi er frelst begge to, både du og jeg. Se her. Han sender deg ditt gjeldsbevis tilbake. Han skriver at han angrer og beklager – at en lykkelig vending i hans liv – å, det kan jo være det samme hva han skriver. Vi er frelst, Nora! Det er ingen som kan gjøre deg noe.

Å, Nora, Nora – nei, først må alt dette avskyelige ut av verden. La meg se – (kaster et blikk på forskrivningen.) Nei, jeg vil ikke se det; det skal ikke være noe annet for meg enn en drøm, alt sammen. (river beviset og begge brevene i stykker og kaster det hele inn i ovnen og ser på det mens det brenner.) Se nå; nå er det ikke mer igjen. – Han skrev at siden julaften –. Å, det må ha vært tre forferdelige dager for deg, Nora. NORA Jeg har kjempet en hard kamp i disse tre dagene. HELMER Og du vant, og så ingen annen utvei enn –. Nei; vi vil ikke minnes alt dette avskyelige. Vi kan bare juble og gjenta: det er over; det er over! Hva er det dog for noe – dette stivnede uttrykket? Å stakkars lille Nora, jeg forstår det nok; du synes ikke du kan tro på at jeg har tilgitt deg. Men det har jeg, Nora; jeg sverger deg til: jeg har tilgitt deg alt. Jeg vet jo at det du gjorde, det gjorde du av kjærlighet til meg. NORA Det er sant.

HELMER Du har elsket meg slik en hustru bør elske sin mann. Det var bare midlene du ikke hadde innsikt nok til å bedømme. Men tror du at du er meg mindre kjær fordi du ikke forstår å handle på egen hånd? Nei, nei; støtt deg bare til meg; jeg skal råde deg; jeg skal veilede deg. Jeg måtte ikke være en mann hvis ikke nettopp denne kvinnelige hjelpeløsheten gjorde deg dobbelt tiltrekkende i mine øyne. Du skal ikke feste deg ved de harde ordene jeg sa i den første forferdelsen, da jeg trodde alt måtte rase sammen over meg. Jeg har tilgitt deg, Nora; jeg sverger deg at jeg har tilgitt deg. NORA Jeg takker deg for din tilgivelse. (Hun går ut gjennom døren til høyre.) HELMER Nei, bli... (ser inn.) Hva vil du der i alkoven? NORA (innenfor). Kaste maskeradkostymet. HELMER (ved den åpne døren). Ja, gjør det; prøv å roe deg ned og få samlet tankene dine igjen, du min lille, skremte sangfugl.

Hvile deg trygt ut; jeg har brede vinger til å dekke deg med. (går rundt i nærheten av døren.) Å, hvor lunt og vakkert hjemmet vårt er, Nora. Her er ly for deg; her skal jeg holde deg som en jaget due, som jeg har reddet uskadd ut av høkens klør; jeg skal nok bringe ditt stakkars, bankende hjerte til ro. Litt etter litt vil det skje, Nora; tro du meg. I morgen vil alt dette se ganske annerledes ut for deg; snart vil alt være som før; jeg skal ikke lenge behøve å gjenta for deg at jeg har tilgitt deg; du vil selv ufeilbarlig føle at jeg har gjort det. Hvor kan du tenke deg at det skulle falle meg inn å ville støte deg bort, eller blot bebreide deg noe? Å, du kjenner ikke en ekte manns hjertelag, Nora. For en mann er det noe så ubeskrivelig søtt og tilfredsstillende å vite med seg selv at han har tilgitt sin hustru – at han har tilgitt henne av fullt og oppriktig hjerte.

Hun er jo derved liksom i dobbelt forstand blitt hans eiendom: han har liksom satt henne inn i verden på nytt; hun er på en måte blitt både hans hustru og hans barn på én gang. Således skal du være for meg heretter, du lille, rådville, hjelpeløse vesen. Vær ikke engstelig for noe, Nora; bare vær åpenhjertig mot meg, så skal jeg være både din vilje og din samvittighet. – Hva er det? Ikke til sengs? Har du kledd deg om?

NORA (i sin hverdagskjole). Ja, Torvald, nå har jeg kledd meg om. HELMER Men hvorfor, nå, så sent -? NORA I natt sover jeg ikke. HELMER Men, kjære Nora - NORA (ser på klokken sin). Klokken er ennå ikke så mye. Sett deg her, Torvald; vi to har mye å snakke sammen om. (Hun setter seg ved den ene siden av bordet.) HELMER Nora, - hva er dette her? Dette stivnede uttrykket - NORA Sett deg ned. Det blir langt. Jeg har mye å snakke med deg om. HELMER (setter seg ved bordet rett overfor henne). Du bekymrer meg, Nora. Og jeg forstår deg ikke. NORA Nei, det er nettopp det. Du forstår meg ikke. Og jeg har heller aldri forstått deg - før i kveld. Nei, du skal ikke avbryte meg. Du skal bare høre på hva jeg sier. - Dette er et oppgjør, Torvald. HELMER Hvordan mener du det? NORA (etter en kort stillhet). Legger du ikke merke til noe, nå som vi sitter her? HELMER Hva skulle det være? NORA Vi har nå vært gift i åtte år.

Faller det deg ikke inn at dette er første gang vi to, du og jeg, mann og kone, snakker alvorlig sammen? HELMER Ja, alvorlig, - hva betyr det? NORA I åtte hele år, - ja lenger, - helt fra vårt første bekjentskap, har vi aldri utvekslet et alvorlig ord om alvorlige ting. HELMER Skulle jeg da stadig og alltid innvie deg i bekymringer som du likevel ikke kunne hjelpe meg å bære? NORA Jeg snakker ikke om bekymringer. Jeg sier at vi aldri har sittet sammen i alvor for å prøve å komme til bunns i noe. HELMER Men, kjæreste Nora, ville det da ha vært til ditt beste? NORA Der er vi ved saken. Du har aldri forstått meg. - Det er begått stor urett mot meg, Torvald. Først av pappa og siden av deg. HELMER Hva! Av oss to, - av oss to som har elsket deg høyere enn alle andre mennesker? NORA (ristet på hodet). Dere har aldri elsket meg. Dere har bare syntes det var gøy å være forelsket i meg. HELMER Men Nora, hva er dette for ord?

NORA Ja, det er nå sånn, Torvald. Da jeg var hjemme hos pappa, så fortalte han meg alle meningene sine, og jeg hadde de samme meningene; og hvis jeg hadde andre, så skjulte jeg dem; for det ville han ikke ha likt. Han kalte meg sitt dukkebarn, og han lekte med meg slik jeg lekte med dukkene mine. Så kom jeg inn i ditt hus -

HELMER Hva er det for uttrykk du bruker om vårt ekteskap? NORA (uforstyrret). Jeg mener, så gikk jeg fra pappas hender over i dine. Du innrettet alt etter din smak, og så fikk jeg den samme smaken som du; eller jeg lot bare som; jeg vet ikke helt -; jeg tror det var begge deler; snart det ene og snart det andre. Når jeg nå ser på det, så synes jeg at jeg har levd her som et fattig menneske - bare fra hånd til munn. Jeg har levd av å gjøre kunster for deg, Torvald. Men du ville jo ha det sånn. Du og pappa har gjort stor synd mot meg. Dere er skyld i at det ikke ble noe av meg. HELMER Nora, hvorfor er du urimelig og utakknemlig? Har du ikke vært lykkelig her? NORA Nei, det har jeg aldri vært. Jeg trodde det; men jeg har aldri vært det. HELMER Ikke - ikke lykkelig! NORA Nei; bare lystig. Og du har alltid vært så snill mot meg. Men vårt hjem har ikke vært annet enn en lekeplass.

Her har jeg vært din dukkehustru, akkurat som jeg hjemme var pappas dukkebarn. Og barna, de har igjen vært mine dukker. Jeg syntes det var gøy når du tok og lekte med meg, akkurat som de syntes det var gøy når jeg tok og lekte med dem. Det har vært vårt ekteskap, Torvald. HELMER Det er noe sant i det du sier, - selv om det er så overdrevet og overspent. Men fra nå av skal det bli annerledes. Lekens tid skal være over; nå kommer oppdragelsens. NORA Hvilken oppdragelse? Min eller barnas? HELMER Både din og barnas, min elskede Nora. NORA Akk, Torvald, du er ikke den rette mannen til å oppdra meg til å bli en rett hustru for deg. HELMER Og det sier du? NORA Og jeg - hvordan er jeg forberedt til å oppdra barna? HELMER Nora! NORA Sa du det ikke selv for en stund siden? Den oppgaven torde du ikke betro meg. HELMER I oppbrusstens øyeblikk! Hvor vil du akte på det? NORA Jo; det var meget riktig sagt av deg. Jeg makter ikke den oppgaven.

Det er en oppgave som må løses først. Jeg må se å oppdra meg selv. Det er du ikke mann til å hjelpe meg med. Det må jeg gjøre alene. Og derfor reiser jeg nå fra deg. HELMER (springer opp). Hva var det du sa? NORA Jeg må stå ganske alene hvis jeg skal få rede på meg selv og på alle ting utenfor. Derfor kan jeg ikke bli hos deg lenger. HELMER Nora, Nora!

NORA Jeg vil gå herfra nå straks. Kristine tar nok imot meg for i natt - HELMER Du er avsindig! Du får ikke lov! Jeg forbyr deg det! NORA Det nytter ikke å forby meg noe lenger. Jeg tar med meg det som tilhører meg selv. Av deg vil jeg ingenting ha, verken nå eller senere. HELMER Hvilket vanvidd er dog dette! NORA I morgen reiser jeg hjem, - jeg mener, til mitt gamle hjemsted. Der vil det være lettest for meg å komme inn i et eller annet. HELMER Å, du forblindede, uerfarne skapning. NORA Jeg må se å få erfaring, Torvald. HELMER Forlate ditt hjem, din mann og dine barn! Og du tenker ikke på hva folk vil si. NORA Det kan jeg ikke ta noe hensyn til. Jeg vet bare at det blir nødvendig for meg. HELMER Å, det er opprørende. Således kan du svikte dine helligste plikter. NORA Hva regner du da for mine helligste plikter? HELMER Og det skal jeg behøve å si deg! Er det ikke pliktene overfor din mann og dine barn?

NORA Jeg har andre like hellige plikter. HELMER Det har du ikke. Hvilke plikter skulle det være? NORA Pliktene overfor meg selv. HELMER Du er først og fremst hustru og mor. NORA Det tror jeg ikke lenger på. Jeg tror at jeg først og fremst er et menneske, jeg, akkurat som du, - eller iallfall at jeg skal forsøke å bli det. Jeg vet nok at de fleste gir deg rett, Torvald, at det står noe slikt i bøkene. Men jeg kan ikke lenger nøye meg med hva de fleste sier, og hva som står i bøkene. Jeg må selv tenke over disse tingene og forsøke å finne ut av dem. HELMER Skal du ikke vite din stilling i ditt eget hjem? Har du ikke en ufeilbar veileder i slike spørsmål? Har du ikke religionen? NORA Akk, Torvald, jeg vet jo slett ikke riktig hva religionen er. HELMER Hva er det du sier! NORA Jeg vet jo ikke annet enn hva prest Hansen sa da jeg gikk til konfirmasjonen. Han fortalte at religionen var det og det.

Når jeg kommer bort fra alt dette her og blir ensom, så vil jeg undersøke den saken også. Jeg vil se om det var riktig hva prest Hansen sa, eller iallfall om det er riktig for meg.

HELMER Å, slikt er dog uhørt av en så ung kvinne! Men kan ikke religionen veilede deg, så la meg dog ryste opp din samvittighet. For moralsk følelse har du dog? Eller, svar meg, - har du kanskje ingen? NORA Ja, Torvald, det er ikke godt å svare på det. Jeg vet det jo slett ikke. Jeg er ganske rådvill med disse tingene. Jeg vet bare at jeg har en ganske annen mening om slikt enn du. Jeg hører også nå at lovene er annerledes enn jeg trodde; men at de lovene skulle være riktige, det kan jeg umulig få til å stemme i mitt hode. En kvinne skal altså ikke ha rett til å skåne sin gamle, døende far, eller til å redde sin manns liv! Slikt tror jeg ikke på. HELMER Du snakker som et barn. Du forstår ikke samfunnet du lever i. NORA Nei, det gjør jeg ikke. Men nå vil jeg sette meg inn i det. Jeg må finne ut hvem som har rett, samfunnet eller jeg. HELMER Du er syk, Nora; du har feber; jeg tror nesten du er fra sans og samling.

NORA Jeg har aldri følt meg så klar og sikker som i natt. HELMER Og klar og sikker forlater du din mann og dine barn? NORA Ja; det gjør jeg. HELMER Da er bare én forklaring mulig. NORA Hvilken? HELMER Du elsker meg ikke lenger. NORA Nei, det er akkurat saken. HELMER Nora! - Og det sier du! NORA Å, det gjør meg så vondt, Torvald; for du har alltid vært så snill mot meg. Men jeg kan ikke gjøre noe ved det. Jeg elsker deg ikke lenger. HELMER (med anstrengt fatning). Er dette også en klar og sikker overbevisning? NORA Ja, fullstendig klar og sikker. Det er derfor jeg ikke vil være her lenger. HELMER Og kan du også forklare meg hvorfor jeg har mistet din kjærlighet? NORA Ja, det kan jeg godt. Det var i kveld da det vidunderlige ikke kom; for da innså jeg at du ikke var den mannen jeg hadde forestilt meg. HELMER Forklar deg nærmere; jeg forstår deg ikke.

NORA Jeg har ventet så tålmodig i åtte år; for, Herregud, jeg innså jo nok at det vidunderlige ikke skjer hver dag. Så rammet dette knusende over meg; og da var jeg så urokkelig sikker på: nå kommer det vidunderlige. Da Krogstads brev lå der ute, - det falt meg aldri inn at du kunne ville bøye deg under dette menneskets vilkår. Jeg var så urokkelig sikker på at du ville stå frem og ta alt på deg og si: jeg er den skyldige. Og når det var skjedd - HELMER Ja, hva så? Når jeg hadde utsatt min egen hustru for skam og vanære -! NORA Når det var skjedd, da var jeg så urokkelig sikker på at du ville stå frem og ta alt på deg og si: jeg er den skyldige. HELMER Nora! NORA Du mener at jeg aldri ville tatt imot et slikt offer fra deg? Nei, det er klart. Men hva skulle mine forsikringer gjelde overfor deg? - Det var det vidunderlige som jeg gikk og håpet på i redsel. Og for å hindre det, var det at jeg ville ende mitt liv.

HELMER Jeg skulle gladelig arbeide natt og dag for deg, Nora, - bære sorg og savn for din skyld. Men ingen ofrer sin ære for den man elsker. NORA Det har hundretusenvis av kvinner gjort. HELMER Å, du både tenker og taler som et uforstandig barn. NORA La gå. Men du verken tenker eller taler som den mannen jeg skulle kunne slutte meg til. Da din forskrekkelse var over, - ikke over det som truet meg, men over det du selv var utsatt for, og da hele faren var over, - da var det for deg som om ingenting hadde skjedd. Jeg var akkurat som før din lille sanglerke, din dukke, som du herefter skulle bære dobbelt forsiktig på hendene, siden den var så skjør og skrøpelig. (reiser seg.) Torvald, - i det øyeblikket gikk det opp for meg at jeg i åtte år hadde levd her sammen med en fremmed mann, og at jeg hadde fått tre barn -. Å, jeg tåler ikke å tenke på det! Jeg kunne rive meg selv i stumper og stykker. HELMER (tungt). Jeg ser det; jeg ser det.

Det er visselig kommet en avgrunn mellom oss. - Å, men, Nora, skulle den ikke kunne fylles ut? NORA Slik jeg er nå, er jeg ingen hustru for deg. HELMER Jeg har kraft til å bli en annen. NORA Kanskje, - hvis dukken blir tatt fra deg. HELMER Å skilles - skilles fra deg! Nei, nei, Nora, jeg kan ikke fatte den tanken.

NORA (går inn til høyre). Dess vissere må det skje. (Hun kommer tilbake med ytterklærne sine og en liten veske, som hun setter på stolen ved bordet.) HELMER Nora, Nora, ikke nå! Vent til i morgen. NORA (tar på kåpen). Jeg kan ikke bli liggende natten over i en fremmed manns værelser. HELMER Men kan vi da ikke bo her som bror og søster -? NORA (binder hatten fast). Du vet meget godt at det ikke ville vare lenge - (slår sjalet om seg.) Farvel, Torvald. Jeg vil ikke se de små. Jeg vet at de er i bedre hender enn mine. Slik som jeg er nå, kan jeg ingenting være for dem. HELMER Men en gang, Nora, - en gang -? NORA Hvor kan jeg vite det? Jeg vet jo slett ikke hva som blir av meg. HELMER Men du er min hustru, både slik du er, og slik du blir. NORA Hør, Torvald; - når en hustru forlater sin manns hus, slik som jeg nå gjør, har jeg hørt at han etter loven er løst fra alle forpliktelser overfor henne.

Jeg løser deg iallfall fra enhver forpliktelse. Du skal ikke føle deg bundet av noe, like lite som jeg vil være det. Det må være full frihet på begge sider. Se her har du ringen din tilbake. Gi meg min. HELMER Også dette? NORA Dette også. HELMER Her er den. NORA Så. Ja, nå er det altså over. Her legger jeg nøklene. Om alle saker i huset vet pikene beskjeden - bedre enn jeg. I morgen, når jeg er reist, kommer Kristine hit for å pakke sammen de tingene som er min eiendom hjemmefra. Det vil jeg ha sendt etter meg. HELMER Over; over! Nora, vil du aldri mer tenke på meg? NORA Jeg kommer visst ofte til å tenke på deg og på barna og på huset her. HELMER Må jeg skrive deg til, Nora? NORA Nei, - aldri. Det får du ikke lov til. HELMER Å, men sende deg må jeg dog - NORA Intet; intet.

HELMER - hjelpe deg hvis du skulle behøve det. NORA Nei, sier jeg. Jeg mottar ingenting av fremmede. HELMER Nora, - kan jeg aldri bli mer enn en fremmed for deg? NORA (tar sin vadsekk). Akk, Torvald, da måtte det vidunderligste skje. - HELMER Nevn meg dette vidunderligste! NORA Da måtte både du og jeg forvandle oss således at -? Å, Torvald, jeg tror ikke lenger på noe vidunderlig. HELMER Men jeg vil tro på det. Nevn det! Forvandle oss således at -? NORA At samlivet mellom oss to kunne bli et ekteskap. Farvel.

(hun går ut gjennom forstuen.) HELMER (synker ned på en stol ved døren og slår hendene for ansiktet). Nora! Nora! (ser seg om og reiser seg.) Tomt. Hun er her ikke mer. (et håp skyter opp i ham.) Det vidunderligste -?!

(nedenfra høres drønnet av en port som slås i lås.)