Evas mange barn

Da Adam og Eva ble drevet ut av Paradiset, måtte de bygge seg et hus på gold mark og tjene sitt brød i sitt ansikts sved. Adam gravde jorden, og Eva spant ull. Hvert år fikk Eva et barn, men barna var ikke like. Noen var pene, og noen var stygge.

Etter lang tid sendte Gud en engel for å fortelle dem at Han selv ville komme på besøk til hjemmet deres. Eva ble overlykkelig over at Herren var så snill. Hun rengjorde huset sitt nøye, pyntet det med blomster og strødde siv på gulvet.

Så hentet hun inn barna sine, men bare de vakre. Hun vasket og badet dem, redde håret deres, tok på dem rene klær og sa til dem at de skulle oppføre seg pent og beskjedent foran Herren. De skulle bukke høflig, rekke frem hendene og svare fornuftig på spørsmålene Hans.

De stygge barna skulle derimot ikke bli sett. En gjemte seg under høyet, en annen under taket, en tredje i halmen, den fjerde i ovnen, den femte i kjelleren, den sjette under et kar, den sjuende under vinfatet, den åttende under en gammel pels, den niende og tiende under tøyet hun brukte til klærne deres, og den ellevte og tolvte under læret hun brukte til skoene deres.

Hun hadde knapt gjort seg ferdig før det banket på døren. Adam kikket gjennom en sprekk og så at det var Herren. Han åpnet døren respektfullt, og den himmelske Fader trådte inn. Der sto de pene barna på rad, bøyde seg for Ham, rakte frem hendene og knelte ned.

Herren begynte å velsigne dem. Han la hendene på den første og sa: «Du skal bli en mektig konge.» Til den andre: «Du en fyrste.» Til den tredje: «Du en greve.» Til den fjerde: «Du en ridder.» Til den femte: «Du en adelsmann.» Til den sjette: «Du en borger.» Til den sjuende: «Du en kjøpmann.» Til den åttende: «Du en lærd mann.» Og Han gav dem alle sine rikeste velsignelser.

Da Eva så hvor mild og snill Herren var, tenkte hun: «Jeg vil hente de stygge barna mine også. Kanskje Han vil velsigne dem også.» Så løp hun og hentet dem ut fra høyet, halmen, ovnen og alle de andre stedene hun hadde gjemt dem.

Da kom hele den skitne, fillete, sotete gjengen frem. Herren smilte, så på dem alle og sa: «Jeg vil velsigne disse også.» Han la hendene på den første og sa: «Du skal bli en bonde.» Til den andre: «Du en fisker.» Til den tredje: «Du en smed.» Til den fjerde: «Du en garver.»

Til den femte: «Du en vever.» Til den sjette: «Du en skomaker.» Til den sjuende: «Du en skredder.» Til den åttende: «Du en pottemaker.» Til den niende: «Du en kjører.» Til den tiende: «Du en sjømann.» Til den ellevte: «Du en budgutt.» Til den tolvte: «Du en kjøkkengutt hele livet.»

Da Eva hørte alt dette, sa hun: «Herre, Du gir Dine gaver så ujevnt! De er jo alle mine barn, som jeg har født til verden. Dine gunstbevisninger burde gis til alle likt.» Men Gud svarte: «Eva, du forstår ikke.

Det er rett og nødvendig at hele verden skal forsørges av dine barn. Hvis de alle var fyrster og herrer, hvem skulle da dyrke korn, treske det, male det og bake det? Hvem skulle være smeder, vevere, snekkere, murere, arbeidere, skreddere og syersker?

Enhver skal ha sin egen plass, slik at den ene støtter den andre, og alle skal bli fødet som lemmer på én kropp.» Da svarte Eva: «Å, Herre, tilgi meg. Jeg talte for raskt. La Din guddommelige vilje skje med mine barn.»