Hvordan Merkur ga opp sine triks

# book_id: global-gutenberg-translation-96dab7443bd442ec9fa3955bfca1d696
# book_title: Hvordan Merkur ga opp sine triks
# chapter_id: 1-hvordan-merkur-ga-opp-sine-triks
# chapter_title: Hvordan Merkur ga opp sine triks
# book_page: 1 / 6
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Apollo var i store vanskeligheter, for han hadde mistet en av kvegflokkene han eide på jorden. Han visste nøyaktig hvor han hadde etterlatt dem kvelden før, på en beitemark i Arkadia, men da han red ut neste morgen i sin lette stridsvogn ved dagens første gry, hadde flokken forsvunnet. Han lette gjennom landet i mils omkrets, men klarte ikke å finne et eneste spor etter kuene. Det var ikke engang et eneste hovavtrykk som kunne fortelle hvor de hadde gått.

Mens Apollo lette, møtte han en bonde fra traktene ved navn Battus, hvis øyne nærmest poppet ut av hodet av undring.

"Har du sett en bortkommen kvegflokk her i traktene, bonde?" spurte Apollo ham. "Jeg har mistet min beste flokk, og kan ikke finne spor etter verken hov eller hud fra noen av dem."

"Jeg så merkelige hendelser med en flokk i går kveld," svarte Battus. "Natten var mørk og overskyet, og jeg gikk ut for å se om saueflokken min var trygt låst inne i innhegningen. Det jeg så, lignet på et av triksene som Pan og hans familie av satyrer spiller, men jeg tviler på at selv de har slike heksekraftige evner. Jeg tror rett og slett at jeg må ha drømt det."

"Fortell meg hva du så uten flere ord," befalte Apollo bonden utålmodig.

"Det var midt på natten," forklarte Battus. "Da jeg passerte en eng hvor en fin kvegflokk hvilte, så jeg et barn komme løpende over gresset, like raskt og sikkert som om han hadde vinger. Av og til stoppet han og samlet en håndfull kostesag, sorterte det i bunter og bandt dem sammen med tørket gress. Om kort tid kom barnet bort til flokken, og han bandt en bunt kostesag fast ved hoven på hver ku. Deretter drev han hele flokken bakover mot Pylos-hulen, som du vet ligger bare et kort stykke herfra. Jeg fulgte etter ham en del av veien, men mistet dem, for barnet beveget seg med vindens hastighet. Jeg klarte ikke å finne sporet deres igjen, for de etterlot seg ikke et eneste fotavtrykk. Kostene på hovene deres feide sporet deres rent."

# book_id: global-gutenberg-translation-96dab7443bd442ec9fa3955bfca1d696
# book_title: Hvordan Merkur ga opp sine triks
# chapter_id: 1-hvordan-merkur-ga-opp-sine-triks
# chapter_title: Hvordan Merkur ga opp sine triks
# book_page: 2 / 6
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Et triks som gudenes krets har spilt meg!" utbrøt Apollon, med mørke øyne av sinne, mens lysstrålene han bar rundt hodet sendte ut gnister av ild. Og uten så mye som å takke Battus for informasjonen, kjørte Apollon med lynets hastighet til Pylos-grotten. Der beitet flokken hans fredelig utenfor, og da Apollon tvang seg inn i grotten, så han den rampete lille gutten som hadde vært årsaken til all trøbbelen.

Han sov fortsatt tungt, og han var helt alene, for han var født i den grotten og kjente ikke til noe annet hjem.

Apollon ristet ham, og han åpnet et par av de skarpeste, mest rampete øynene som noen gang hadde blitt sett på jorden eller på Olympos-fjellet. Men da han spionerte på Apollon, lukket han øynene igjen, og lot som om han sov, for som de fleste som bruker sin skarpe fornuft til å skape trøbbel for andre, ønsket han ikke å bli avslørt.

Det var Merkur, og han hadde allerede begynt å spille triks mot selv gudene.

"Hva mener du med å drive bort Arkadias flokker til dette øde stedet?" spurte Apollon sint til Merkur. "Vet du ikke at landets innbyggere er avhengige av dem for mat, og at gudene, når de stiger ned til jorden, trenger fløte og ostemasse?"

Men Merkur sa ikke et ord. Han bare trakk på de små skuldrene sine og presset øynene enda tettere sammen.

"Vel, du skal straffes som du fortjener," sa Apollon, som hadde mistet tålmodigheten fullstendig, og han tok tak i Merkur, ikke særlig forsiktig, og slengte ham inn i vognen sin. Deretter kjørte han av sted med ham så fort han kunne, rett opp til Jupiters trone, gudenes konge, på Olympos-fjellet.

Det må ha vært en skikkelig prøvelse, særlig for en liten gutt som Merkur. Jupiters trone var svært høy, og blendet øynene hans med sitt skinnende gull og sine edelstener, og det lå hauger med tordnbolter like ved, klare til å bli kastet om behovet meldte seg. Og selveste Jupiter hadde et svært mørkt uttrykk i ansiktet da Apollon fortalte ham om trikset Merkur hadde spilt.

# book_id: global-gutenberg-translation-96dab7443bd442ec9fa3955bfca1d696
# book_title: Hvordan Merkur ga opp sine triks
# chapter_id: 1-hvordan-merkur-ga-opp-sine-triks
# chapter_title: Hvordan Merkur ga opp sine triks
# book_page: 3 / 6
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Han skal kastes ut—" begynte Jupiter, idet han tenkte på straffen med å nekte Merkur fellesskapet med gudene, men akkurat da så Merkur kongen av gudene rett i øynene, og Jupiter så tilbake. Da rykket Jupiter til, for han så at Merkur selv var en gud. Kanskje var han, akkurat da, en svært rampete og ung gud, men det så ut som om han kunne utføre store bragder bare han bestemte seg for det. Jupiter kalte Merkur bort til tronen sin og talte til ham.

"Jeg har selv mistet en ku," sa han til Merkur. "Faktisk er hun egentlig ingen ku i det hele tatt, men en vakker ung kvinne ved navn Io, som er forkledd, og jeg forstår at hun bor på jorden, voktet av en vekter ved navn Argus som har hundre øyne. Jeg skulle gjerne redde den vakre Io og gjenopprette henne til hennes rette skikkelse, men Argus lukker aldri alle øynene sine samtidig. Han sover med så mange som femti av dem åpne. Tror du at du kan hjelpe meg med dette, gutt?"

Merkur reiste seg rett opp og sa: "Jeg skal prøve."

"Du kan trenge hjelp, gutt," sa Apollo, som glemte sin vrede på grunn av interessen for dette store eventyret Merkur skulle begi seg ut på.

"Ta disse," og han ga den unge guden noen svært nyttige gaver: en gyllen spådomsstav formet som to sammenflettede slanger, og et par vinger til føttene hans og et par også til hatten hans.

Da Merkur tok den gylne staven i hånden og festet vingene på seg, ble han plutselig svært høy og nesten like stor og bygd som gudene. Han var deres budbringer nå, og han visste at han hadde kvikkere hjerne og mer skarpsindighet enn noen av dem. Han dro straks av sted mot de grønne markene i Arkadia, der Io beitet.

# book_id: global-gutenberg-translation-96dab7443bd442ec9fa3955bfca1d696
# book_title: Hvordan Merkur ga opp sine triks
# chapter_id: 1-hvordan-merkur-ga-opp-sine-triks
# chapter_title: Hvordan Merkur ga opp sine triks
# book_page: 4 / 6
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Og der var den gamle Argus som voktet henne med alle sine hundre øyne. Han lot den lille kvigen beite om dagen, men da natten kom, bandt han et grovt tau rundt halsen hennes. Hun lengtet etter å strekke ut armene sine og be Argus om frihet, men hun hadde ingen armer å strekke ut, og stemmen hennes var bare et høyt brøl som skremte selv henne selv. Faren hennes og brødrene hennes matet henne med bunter av gress, men visste ikke hvem hun var. Ikke rart at Merkur skyndte seg for å komme Io til unnsetning, la vekk vingene sine da han nådde Argus, og beholdt bare tryllestaven sin. På veien lånte han Pan sine fløyter og tok med seg en flokk sauer, slik at han fremsto for Argus som bare en omvandrende gjeter.

Argus lyttet til musikken fra fløytene med den største glede, for han hadde aldri hørt dem før. Han ropte på Merkur mens han spaserte langs. «Kom og sett deg ved siden av meg på denne steinen,» ba han. «Det finnes ingen bedre beitemark i hele Arkadia enn denne.»

Så satte Merkur seg ved siden av Argus og spilte for ham så lenge han ønsket, og deretter fortalte han ham historier resten av dagen, helt til solen hadde gått ned og det var stjerneklar himmel, og Io fortsatt beitet i nærheten uten å være bundet. Mens natten gikk, og Merkur fortsatt beroliget Argus med musikken og historiene sine, lukket det ene øyet seg etter det andre. Ved det første lyset fra morgenen grydde det siste øyet, og Merkur førte Io bort til Jupiter for å bli gjenopprettet til sin rette skikkelse. Han gjorde noe annet også. Han ga Juno alle Argus' øyne som en gave, noe som gledet henne så mye at hun satte dem som pynt i halen til påfuglen sin. Du kan se dem der den dag i dag.

Så var Merkur trygt tilbake i gudenes gunst. De begynte å gi ham uvanlige oppdrag, som å føre Pandora og hennes forheksede eske ned til jorden, å bære nye rustninger til heltene, og å ta av lenkene som Mars, den klønete krigsguden, hadde laget til sitt eget bruk, men som han selv hadde blitt bundet av. Disse oppdragene var lite annet enn moro for Merkur, og de fikk ham til å føle seg så viktig at han begynte å spille triks igjen.

# book_id: global-gutenberg-translation-96dab7443bd442ec9fa3955bfca1d696
# book_title: Hvordan Merkur ga opp sine triks
# chapter_id: 1-hvordan-merkur-ga-opp-sine-triks
# chapter_title: Hvordan Merkur ga opp sine triks
# book_page: 5 / 6
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Nesten alle gudene hadde sine egne spesielle skatter som på en måte var symboler på deres autoritet og makt. De ble avhengige av disse og følte at de ikke kunne utføre sine gode gjerninger uten dem. Og hva gjorde den slyngelen Merkur annet enn å ta Venus' juvelprydede belte, Jupiters septer, Mars' beste sverd, Vulcans tang og Neptuns trefork, og enten gjemme dem eller forsøke å bruke dem selv en stund.

Så klarte han på et vis å gjøre opp for sine ugjerninger og glatte over hele saken. Dette forårsaket stor bekymring og ulempe blant gudene, og til slutt sendte de Merkur ned til jorden igjen for å fungere som guide for heltene når de begav seg ut på farlige eventyr.

Så tok Merkur sin bevingede vei fra den ene enden av verden til den andre. Når det oppsto en fare der ferdighet og fingerferdighet var like nødvendig som mot, var Merkur til stede. Hans reiser førte ham til øyene i Hellas og til mange fremmede land, og under disse reisene gikk han aldri glipp av en mulighet til å veilede reisende og fremmede som hadde kommet på avveie.

Merkur var så opptatt at han glemte å spille triks med verken gudene eller menneskene, og etter en stund ble han akseptert som et fullverdig medlem av gudefamilien. Folket i Hellas hadde grunn til å tilbe Merkur på grunn av noe svært nyttig han gjorde for dem.

Det var et sted i Hellas der flere veier møttes. Det var virkelig et slikt sted som nå kalles et veikryss, og det var farlig. En reisende til fots kunne ikke se en raskt kjørt vogn nærme seg, og en fremmed kunne lett gå seg vill, for veiene var ikke merket.

Merkur satte opp den første veiskilten her ved veikrysset, med tydelige anvisninger som fortalte hvor hver av veiene førte.

# book_id: global-gutenberg-translation-96dab7443bd442ec9fa3955bfca1d696
# book_title: Hvordan Merkur ga opp sine triks
# chapter_id: 1-hvordan-merkur-ga-opp-sine-triks
# chapter_title: Hvordan Merkur ga opp sine triks
# book_page: 6 / 6
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Grekerne satte opp veiskilt til ære for Merkur ved hvert veikryss etter det, mye vakrere enn våre fordi de var laget som marmorsøyler med et hode av Merkur i hans bevingede hatt på toppen. Enhver som kom til et av disse første veiskiltene ble bedt om å legge en stein ved siden av det som et offer til Merkur. Steinene ble høyt verdsatt av denne hastighetens gud, for de bidro til å rydde markene og gjøre veiene lettere å ferdes på. Handel og forretningsvirksomhet begynte å ta til. Store lass med tømmer, korn, ull og frukt ble fraktet i enorme oksekjer til sjøen for å lastes på skip, og Merkur ønsket gode veier som en hjelp til handelen.

Merkur klarte seg faktisk svært bra, til tross for sin dårlige start. Det hadde avhengig av hvordan han brukte sin klokskap, om han ville hjelpe eller hindre verden.