1984Alderstilpasset versjon

Det var en kald, lys dag i april, og klokkene slo tretten. Winston Smith, trettini år gammel, gikk fort inn de tunge glassdørene til Seiersboligene. Det luktet kokt kål i gangen – en tynn, vassen lukt som satt i klærne og fulgte deg hele dagen. På veggen hang en plakat med et kjempestort ansikt. Mannen hadde svart bart og øyne som så rett på deg. Under sto det: STORE BROR SER DEG.

Heisen virket ikke, så Winston haltet opp sju etasjer. Det verket i beinet der åren hans bulet ut, men han turte ikke vise smerte. Å vise smerte var svakt. Og svake mennesker ble lagt merke til. På hver avsats møtte han de samme øynene fra plakaten, som om de fulgte ham opp trappen, inn i leiligheten, inn i hodet hans.

I leiligheten sto teleskjermen på. Den kunne dempes, men aldri skrus helt av. Den snakket med en frisk, fruktig stemme om hvor mye jern landet hadde produsert. Winston visste at den ikke bare sendte ut lyd – den tok også imot. Alt du sa, alt du gjorde, kunne bli hørt og sett. Selv når du pustet, kunne noen høre at du pustet for fort, eller for sakte, eller på feil måte.

Han gikk mot vinduet. Der, langt borte, raget Sannhetsministeriet som en høy, hvit pyramide mot den grå himmelen. På veggen deres var tre setninger skrevet med store, mørke bokstaver: KRIG ER FRED. FRIHET ER SLAVERI. UVITENHET ER STYRKE. Han mumlet dem for seg selv. De føltes tunge i munnen. Han visste navnene på de fire departementene også – alle hadde korte, praktiske navn: Sannhet (Minitrue), Fred (Minipax), Overflod (Miniplenty) og Kjærlighet (Miniluv). Alle var enorme. Kjærlighetsministeriet var det skumleste. Det hadde ingen vinduer.

I den lille kjøkkenkroken fant Winston litt mørkt brød. Han helte seg et krus Seiers-gin. Den luktet søtt og ekkelt, som noe råttent som var blitt søtet for å skjule smaken. Han drakk det likevel. Væsken brant i halsen, og han hostet, men tømte kruset. Etterpå tente han en Seiers-sigarett. Halve tobakken falt ut på gulvet. Han tente en ny, mer forsiktig.

Han satte seg ved et lite bord på venstre side for teleskjermen. Det var en krok i rommet der skjermen ikke kunne se ham helt – bare høre ham. Derfra dro han fram en bok han hadde kjøpt i en skraphandel i et gammelt, glemt strøk. Boken var vakker på en gammeldags måte. Den hadde rød rygg og et omslag med marmormønster, som stein fra en tid som ikke fantes lenger. Bare det å eie den var farlig. Det å skrive i den var enda farligere.

Winston ville starte en dagbok. Ingenting var direkte forbudt – for ingen lover fantes egentlig. Men alle visste at du kunne bli sendt til tvangsarbeid eller forsvinne helt for mye mindre.

Han dyppet pennen i blekket og skrev med små, klønete bokstaver: 4. april 1984. Han var ikke helt sikker på årstallet. Han visste bare sikkert at han var trettini.

Han forsøkte å skrive for noen i fremtiden. For de som ikke var født ennå. Men ordene stoppet opp. Hånden ristet. Han skyndte seg å skrible ned det han husket fra en film på kino: båtflyktninger i Middelhavet bombet fra luften.

En stor mann i vannet fikk kuler gjennom kroppen mens publikum lo. En livbåt med barn ble truffet av en bombe. En liten arm fløy i været. En kvinne av prole-folket hadde ropt at de ikke måtte vise slikt når barn var til stede. Politiet hadde kastet henne ut.

«Ingen bryr seg om hva proler sier,» skrev Winston.

Han stoppet. Så kom andre minner.

Han tenkte på to personer fra jobben som hadde kommet akkurat før To-minutters-hatet begynte. Den ene var den mørkhårede jenta fra Fiksjonsavdelingen. Hun var rundt tjuesju, hadde fregner og raske bevegelser, og bar et skarlagensrødt belte fra Junior Anti-Sex-ligaen. Winston mislikte henne straks. De raske sideblikkene hennes skremte ham.

Tenk om hun var en hobby-spion, en som drev med det på fritiden, som andre strikket? Den andre var O'Brien. Han satt i Indre Parti.

Stor, kraftig, tykt halsfeste, ansiktet grovt, morsomt og litt brutalt. Han hadde en måte å dytte brillene tilbake på nesen som virket sivilisert, som en adelsmann fra gamle tider – hvis man kunne huske hvordan en adelsmann egentlig så ut. Winston håpet – eller trodde – at O'Briens rett-tro ikke var helt perfekt. Kanskje var han en av dem man kunne snakke med, hvis man klarte å lure teleskjermen.

Plutselig pep skjermen, og Hatet startet.

Ansiktet til Emmanuel Goldstein, Folkets fiende, fylte hele ruten. Han var den store forræderen, alltid i bakgrunnen, hvisket de. Han snakket på en måkeaktig måte og gjorde narr av alt Partiet sto for. Bak ham marsjerte tropper fra fiendelandet. Innen tretti sekunder ropte halvparten av rommet av sinne.

Det var umulig å la være å hyle med. Hatet sveipet gjennom alle som en strøm, og du ble dratt med, selv om du ikke ville.

Winston merket at han både hatet Goldstein og følte med ham i samme stund. Han tvang seg selv til å flytte all sin harme over på den mørkhårede jenta. Han hatet henne fordi hun var ung og pen og alltid så ren, fordi han ville ligge med henne og aldri kom til å få lov – og fordi hun bar det røde beltet rundt den smidige midjen.

Hatet toppet seg. Goldsteins ansikt forvandlet seg til ansiktet til en sau, og deretter til en barsk fiendesoldat. Folk rykket tilbake i skrekk. Så smeltet bildet, og ansiktet til Store Bror kom fram: stor bart, mørkt hår, et ansikt fullt av makt og ro. De tre slagordene glødet igjen: KRIG ER FRED. FRIHET ER SLAVERI. UVITENHET ER STYRKE. En liten lyslugget kvinne kastet seg fram. «Min Frelser!» hvisket hun og foldet hendene.

Senere, tilbake i boksen sin på jobben, oppdaget Winston at han hadde skrevet det samme i store bokstaver om og om igjen: NED MED STORE BROR.

Panikken stakk ham som en nål i brystet. Han visste at det ikke spilte noen rolle lenger. Tankeforbrytelse var begått med en gang tanken var tenkt. Når de kom, kom de om natten. Folk ble bare borte. Vasket vekk.

«De kommer til å skyte meg, jeg bryr meg ikke,» skrapte han ned uten punktum.

Da banket det på døren. Hjertet hamret, men ansiktet forble rolig. Han åpnet. Det var naboen, fru Parsons, med støv i ansiktsrynkene. Hun trengte hjelp til en tett kjøkkenvask. Winston gikk over.

I stuen løp barna hennes i Spion-uniformer rundt og ropte «Forræder!» og «Tankekriminell!» mot ham. Gutten siktet på ham med en lekepistol, og da Winston skulle gå, skjøt han en strikk i nakken på ham. Fru Parsons så skrekkslagen ut, som om hun var redd sine egne barn. Det var helt vanlig nå. Barn anga foreldre, og hver uke sto det om en «barnehelt» på skjermen.

Den kvelden sto det på nyhetene at vi hadde vunnet en stor seier, og at sjokoladerasjonen ville bli økt – men det ble egentlig redusert fra tretti gram til tjue. Winston så ut av vinduet. Overalt var det øyne som så, og stemmer som snakket.

«Det finnes ikke noe som er ditt eget, bortsett fra noen få kubikkcentimeter inne i hodet,» tenkte han.

Til slutt skrev han i dagboken: Til fremtiden eller fortiden, til en tid da tanken er fri. Fra ensomhetens og Store Brors tid – hilsen! Han visste at han allerede var død. Men kanskje kunne han leve litt til og holde sannheten i live.

Den natten drømte han om moren.

Han var et grådig barn, alltid sulten, og han hadde tatt nesten all sjokoladen som var igjen. Moren hadde holdt den syke lillesøsteren inntil seg. Da han kom tilbake etter å ha stukket av, var de borte. I drømmen sank de ned et sted under ham, som et skip som gikk til bunns, mens han sto oppe i luft og lys. Han forsto at deres liv var blitt ofret for hans, og at slags dype følelser fantes før, men ikke nå. Nå fantes frykt, hat og smerte, men ikke verdighet i sorgen.

Så kom en annen drøm: Den gyldne enga. En gammel eng med blåklokker, en sti, og trær som vajet. Den mørkhårede jenta kom mot ham, og med en eneste bevegelse rev hun av seg klærne, uten skam, som om hun bare børstet bort en hel forpestet verden med armen.

Winston våknet med ordet «Shakespeare» på leppene.

Neste morgen pep teleskjermen og ropte på Fysisk Morgenøkter. Winston hostet så kroppen hans nesten brakk. En streng dame i joggesko viste øvelsene. Idet han strakte seg, prøvde han å huske barndommen. Alt før slutten av femtitallet var uskarpt. Landet hadde alltid hett Flystripe én, men han husket ordet England. Han var ganske sikker på at vi hadde vært allierte med en fiende bare fire år tidligere, men nå nektet Partiet for det. Hvis alle papirer sa én ting, ble det sannheten, selv om du visste noe annet.

«Den som styrer fortiden, styrer fremtiden. Den som styrer nåtiden, styrer fortiden.»

For å få til det trengte de dobbelttenk: å vite og ikke vite, å lyve oppriktig, å glemme og huske etter behov.

På Sannhetsministeriet jobbet Winston ved en talemaskin. Rør spyttet ut små papirruller med beskjeder om ting som skulle rettes: taler, tall, gamle aviser. Feil ble aldri kalt løgn. De var «trykkfeil» eller «unøyaktige». Dokumenter som skulle bort, forsvant ned i hull i veggen, minnehull, og ble brent i store ovner. Jobben hans var å få fortiden til å passe nåtiden, hver eneste dag. Én dag måtte han gjøre om en gammel oppmuntringstale fra Store Bror fordi den ikke hadde «forutsett» et slag riktig. En annen gang måtte han erstatte løfter om at sjokolade ikke skulle kuttes. Han gjorde det rutinemessig, uten å tenke.

Av og til var det mer krevende. En partihelt, kamerat Withers, var plutselig falt i unåde. Nå fantes det ikke lenger noe slikt som ham. Winston løste det ved å finne opp en helt ny helt: kamerat Ogilvy. Han diktet om ham som gutt: leker bare med tromme og lekemaskinpistol, melder seg tidlig til Spionene, angir sin onkel, dør tappert i kamp i ung alder. I løpet av et par minutter «fantes» Ogilvy. Falske bilder og litt trykksverte, og han var like virkelig som noen annen i arkivet.

I kantinen spiste Winston sammen med Syme, en liten, skarp mann som jobbet med ellevte utgave av Ordbok i Nysnakk. Syme glødet da han snakket om å kutte ord. Ikke lage nye.

Fjerne. Stramme inn. Når det bare finnes ett ord for alt, og ikke flere nyanser, blir det umulig å tenke farlige tanker, sa han.

«I 2050 kommer ingen til å forstå en samtale som denne,» sa han stolt.

Winston skjønte at Syme var for klok for sitt eget beste. Slike folk forsvant.

Parsons, den svette og naive naboen hans, kom også bort. Han skrøt av datteren sin i Spionene. Hun hadde fulgt etter en mistenkelig mann i timevis. Plutselig hylte teleskjermen om at levestandarden hadde steget tjue prosent, og at sjokoladen var blitt «økt» til tjue gram. Men i går hadde den blitt redusert til tjue gram. Alle rundt svelget det som om det alltid hadde vært slik.

Winston tenkte: Er jeg den eneste som husker noe annet?

Han tenkte også på sex, og på ekteskapet sitt med Katharine. Hun var pen på overflaten, men tom og stiv, full av slagord. De hadde gjort «plikten mot Partiet» hver uke, uten glede. Ingen ekteskap ble godkjent hvis paret virket tiltrukket av hverandre. Alt for å gjøre lyst stygt. Utenfor ekteskapet var det forbudt, men Winston hadde en gang gått til en kvinne som hadde for mye hvitt pudder i ansiktet og hull i munnen der tennene skulle vært. Han gjorde det likevel. Det var ikke bare for å bli elsket; det var fordi selve ønsket var en liten opprørshandling.

Han skrev: Hvis det finnes håp, ligger det hos prolene. De var de fleste. De sang og levde. Hvis de skjønte hvor sterke de var, kunne de riste Partiet av seg som fluer. Men de kranglet om kasseroller på markedet, ikke om frihet.

En gang hadde Winston funnet noe i arkivene som beviste at tre menn – Jones, Aaronson og Rutherford – som tilsto fryktelige forbrytelser, hadde løgner skrevet om seg. Et gammelt avisutklipp med bilde viste at de var et annet sted enn de hadde «tilstått» å være. Et ekte bevis. Likevel hadde han sendt det ned i minnehullet. Slik forsvant sannheten. Han ble redd for at han var gal – eller at Partiet hadde rett.

Til slutt skrev han i boken: Frihet er friheten til å si at to og to er fire. Hvis jeg kan si det høyt, følger resten etter.

En vårkveld lot han være å gå på Samfunnssenteret. Han gikk i stedet gjennom slumgater der barn lekte i sølepyttene. En rakettbombe falt, og Winston så en hånd ligge på fortauet, hvit som gips. I en prolepub kjøpte han øl til en gammel mann for å spørre om livet før Revolusjonen. Den gamle husket bare småting: at øl var bedre før, og at han en gang ble dyttet vekk fra fortauet. Det ga ham ingen store svar.

Han forlot puben og gikk inn i skraphandelen der han hadde kjøpt dagboken. Butikkeieren, herr Charrington, var mild og rolig, og rommet luktet varmt av lampeolje. Winston så en tung glassklump med en liten rosa korall inne i. En papirtyngde. Nesten ubrukelig. Nettopp derfor føltes den dyrebar og fri. Han kjøpte den. Den var som en bit av en verden før Partiet, en verden der ting kunne være vakre bare fordi de var vakre, ikke fordi noen sa at de skulle være det.

Den gamle mannen tok ham med opp i annen etasje. Der var det et rom med en seng, en peis, et lite bokskap, et veggbilde – og ingen teleskjerm. Winston kjente en ro han nesten hadde glemt. Herr Charrington begynte å si en gammel barneregle Winston aldri hadde hørt: «Oransjer og sitroner, sier klokkene i St. Clement's…» Han kunne bare litt av den, men melodien la seg i Winston som en dør til et glemt London med kirker og klokker som en gang ringte.

Da Winston gikk ut på gaten, kom den mørkhårede jenta gående rett mot ham. Han stivnet.

Hun måtte ha fulgt etter ham. I magen vred det seg av smerte. Kanskje hun skulle angi ham. Han klarte ikke gjøre annet enn å gå hjem og drikke mer gin. Nettene var alltid verst. Det var da de kom etter deg. Han tenkte på å gjøre slutt på alt, men det fantes ingen våpen, ingen raske gift. Han begynte å skrive for O'Brien i tankene. «Vi skal møtes der det ikke finnes mørke,» hadde O'Briens stemme sagt i en drøm. Kanskje betydde det framtiden.

Fire dager senere skjedde det noe i en korridor på jobben. Jenta kom mot ham med armen i fatle. Da de nesten møttes, snublet hun og falt. Winston hjalp henne opp. Ansiktet hennes var blekt, munnen rød. Hun sa det ikke var noe. I det øyeblikket, mens han holdt henne, gled noe inn i hånden hans. Han tok det i lommen uten å se. Tilbake ved pulten ventet han i fem minutter før han glatt skjøv papirlappen ut og leste.

Med store, litt klossete bokstaver sto det: JEG ELSKER DEG.

Hele dagen var pine. Han fikk knapt ned lunsjen. Han måtte på Samfunnssenteret om kvelden, tvang seg gjennom bordtennis og diskusjoner, fordi han nå ikke lenger ville dø. Han måtte leve.

Neste dag snek han seg i kantinen i håp om å få sitte ved henne. Først ble han stoppet av en kollega som ropte på ham, men dagen etter klarte han å sette seg ved bordet hennes etter at en liten mann hadde snublet mellom dem. De rørte ikke blikkene. Mellom forsiktige skjeer med suppe hvisket de.

«Når slutter du?» «18.30.» «Hvor kan vi møtes?» «Seiersplassen, ved monumentet.» «Det er teleskjermer overalt.» «I en folkemengde ser ingen oss.» «Klokken?» «19.00.» «Greit.»

To dager senere sto Winston i Seiersplassen. Jenta sto der også, og plutselig begynte alle å løpe og rope: lastebiler med fanger fra fiendelandet kjørte forbi. Hun presset skulderen sin mot hans i trengselen og hvisket en vei-beskrivelse: en liten stasjon, en åkersti, en port med en manglende tverrstang, en liten løvskog der de kunne høre folk komme hundre meter unna. Hun sa: «Søndag.» Han gjentok veibeskrivelsen til hun var sikker på at han kunne den utenat. Da bilene var borte, var også hun borte.

Søndag gikk Winston gjennom blåklokker og striper av lys under trærne. Han følte seg skitten og blek ved siden av alt det grønne. Så knaste det i kvister. Han plukket videre, og en hånd la seg på skulderen. Hun sto der.

Hun førte ham inn på en liten, gresskledd haug omkranset av tynne trær. «Her er vi trygge,» sa hun.

Hun het Julia.

Han fortalte klosset om seg selv: trettini år, gift med en kone han ikke kunne bli kvitt, vonde årer, falske tenner. «Det bryr jeg meg ikke om,» sa hun og la armene om halsen hans.

Hun rev av seg det røde beltet og lo av at han hadde trodd hun var en spion. Han innrømmet at han hadde hatet henne fordi hun virket så ren og rett. Hun fortalte at hun spilte flink pike: Spionleder, frivillig arbeid, alltid smil. Det var den eneste måten å få være i fred på. Fra sekstenårsalderen hadde hun hatt hemmelige kjærester, også partimedlemmer.

«Jo flere, jo bedre,» sa Winston plutselig. «Jeg hater renhet og dyd. Jeg vil at alt skal være skittent helt inn.»

Hun forsto ham. «Da passer jeg for deg. Jeg er råtten til beinet,» sa hun, og i det øyeblikket følte Winston at deres ønske var mer enn bare lyst. Det var et stille brudd på alt Partiet krevde.

Da en fugl like ved brast ut i sang, sterk og fri, bare for å synge, så de på hverandre og visste at de var på samme side mot noe stort og kaldt.

Etterpå ble Julia praktisk. De måtte aldri gå samme vei hjem som de kom. De måtte møte hverandre sjeldent, kort, og aldri kikke på hverandre ute. De klarte bare én gang til i mai å være alene på et bortgjemt sted, i klokketårnet på en ruinert kirke. For det meste snakket de i småbiter mens de gikk hver til sitt eller sto ved et hjørne.

Winston jobbet seksti timer i uken. Julia jobbet enda mer. Hun sa: «Hvis du følger de små reglene nøye, kan du bryte de store en gang iblant.» Hun hadde jobbet et år i en avdeling som laget billige hefter for proler. Hun fortalte ham rett ut at det var tåpelig å drømme om et stort opprør. Det smarte var å holde seg levende og gjøre opprør i det små.

Winston fortalte om kona si, Katharine, og hvordan hun stivnet hver gang han rørte henne. «Det er derfor de hater kjærlighet,» sa Julia. «Når to elsker, blir de rolige og glade og bryr seg ikke om alt bråket de lager for å jage oss i flokk.»

En ettermiddag var Winston på vei til skraphandelen igjen. Han bestemte seg for å leie rommet i annen etasje. Herr Charrington forsto straks hva de trengte og sa med et lite smil at det fantes to innganger. Et helt rom uten teleskjerm! Om sommeren lå en kraftig prolekvinne i bakgården og hengte opp bleier mens hun sang av full hals på en ny, kjedelig slager fra Versifikatøren. Winston syntes stemmen hennes gjorde sangen vakker likevel.

Julia kom med en veske full av skatter hun hadde skaffet på svartebørs: ekte kaffe, sukker, en boks melk, hvitt brød. Til og med litt ordentlig te. Hun smilte skøyeraktig og sminket seg for ham. «Jeg vil være kvinne for deg, ikke kamerat,» sa hun. De sov i den store sengen med stolper som fra en helt annen tid, som om papirtyngden av glass holdt alt stille under sitt glassdeksel.

Da en rotte plutselig pilte på gulvet, stivnet Winston. Rotter var marerittet hans. «Ikke snakk om dem,» ba han. Julia nikket forståelsesfullt og la en klut over hullet.

Syme var plutselig borte. Ingen nevnte ham. Navnet hans manglet bare en dag fra listen over sjakk-komiteen. Han var visket ut. Samtidig økte forberedelsene til Hat-uken. Nye plakater med en kjempesoldat dukket opp på hver vegg. Rakettbomber falt oftere. Alle jobbet til sent på kveld.

Men i det varme rommet over butikken var det et lommehull av fortiden, av ro. De møttes så ofte de kunne, sju ganger i juni. Winston drakk mindre gin. Såret på ankelen ble bedre. Han hostet nesten ikke. De snakket litt om at alt kunne ta slutt når som helst, men også om små usannsynlige drømmer, som at de en dag kunne dele en liten leilighet eller forsvinne blant proler.

Julia trodde ikke på store hemmelige grupper som styrte alt. Hun mistenkte at rakettbombene ble skutt opp av deres egne for å holde folk redde.

Winston så på henne med beundring. Hun lo ofte under Hatet. Hun brydde seg ikke om hva som var sant i bøker så lenge hun kunne leve her og nå. «Du er en opprører fra livet og ned,» ertet Winston. Hun lo og klemte ham.

En dag i korridoren kom det en liten hoste bak Winston. Han stoppet. O'Brien gikk ved siden av ham. «Jeg leste artikkelen din om Nysnakk. Det var to gamle ord der du brukte riktig,» sa O'Brien, nesten vennlig, og nevnte så «en venn» som var ekspert – en venn som egentlig ikke fantes mer. Det var som en hemmelig hilsen.

O'Brien skrev en adresse på en liten blokk og ga ham. Rett under teleskjermen, så de som kikket skulle tro det var uskyldig. Winston pugget adressen og kastet lappen. Han var livredd og lykkelig samtidig. Kanskje var opprøret virkelig.

Han drømte igjen om moren og søsteren, og husket klart hvordan han som gutt hadde forlangt alt av sjokoladen, og hvordan moren likevel strøk søsteren over håret og holdt henne tettere da han løp ut. Noe sa ham den dagen at søsteren ville dø. Han fortalte Julia det. Han sa at folk en gang holdt på kjærlighet selv når det ikke «nyttet». Det hadde verdi i seg selv. Hun lyttet, men for henne var alt enkelt: «Jeg vil være med deg. Jeg bryr meg om oss. Ikke om store slagord jeg ikke kan gjøre noe med.»

Winston svarte: «Hvis de får oss, kan de tvinge oss til å si og gjøre alt. Men de kan ikke få oss til å slutte å elske hverandre.»

Julia nikket, helt sikker: «De kan ikke komme inn i hodet ditt.»

De gikk til O'Briens leilighet. Den var myk og stille. O'Brien slo av teleskjermen med en bryter. Julia gispet. «Vi kan det,» sa O'Brien rolig. Han tilbød vin. Han spurte dem mykt og uten følelser hva de var villige til for Selskapet som kjempet mot Partiet. De svarte ja til nesten alt han foreslo: sette liv i fare, ødelegge fiendens ting, leve i skjul. Men da han spurte om de var villige til å skilles for alltid, svarte de nei.

O'Brien sa at han måtte vite sannheten om dem. «Vi er de døde,» sa han lavt. Han ga Winston instruks om hvordan han en dag ville få en bok – en forbudt bok av Emmanuel Goldstein – og avtalte et tegn. Så tok han opp resten av reglen Winston hadde lært: «Oransjer og sitroner, sier klokkene i St. Clement's… Her kommer et lys for å lyse deg til sengs, her kommer en hogger for å hogge av deg hodet.»

Winston følte reglen stikke, som kaldt vann. Men O'Briens stemme var mild.

Under Hat-uken ble alt snudd på hodet midt i en tale. En taler ropte med mikrofon, og plutselig fikk han en lapp. Uten å stoppe ble ordene byttet. Fienden var ikke lenger Eurasia, men Østasia. Plakater og bannere var «feil». Folk rev dem ned i vill forvirring og trampet på dem. De høylytte ropene bare fortsatte, som om ingenting hadde skjedd. Oceania hadde alltid vært i krig med Østasia. Alle papirer fra fem år ble plutselig «feil».

Winston jobbet natt og dag for å omgjøre alt.

Gangene var fulle av madrasser. Mat ble trillet rundt på vogner. Fingrene hans ble stive av å endre og endre. Da alt roet seg, gikk han til rommet i butikken. I vesken hadde han endelig den svarte, tunge boka. Han åpnet den.

Det sto: Teori og praksis i oligarkisk kollektivisme, av Emmanuel Goldstein.

Boken sa at det alltid har vært tre slags mennesker: De høye, de midterste og de lave. De skifter navn, men mønsteret er det samme. De høye vil forbli høye. De midterste vil bytte plass med de høye. De lave vil skape likhet, men blir brukt og glemt hver gang de midterste vinner. Og så begynner alt på nytt.

Winston bladde. I et kapittel sto det at verden nå var delt i tre stormakter som alltid var i krig. Krigen var ikke lenger for å vinne helt, men for å brenne opp overskuddet av varer slik at folk alltid manglet litt og aldri ble frie nok til å tenke fritt. Store, dyre våpen ble laget og skrotet uten å bli brukt. Poenget var at maskinene kunne ha gjort livet lett og rikt, men det ville fjerne grunnlaget for et samfunn der noen få hersket. Derfor en evig krig som brukte opp alt som kunne gjort folket for komfortabelt. Det var dette KRIG ER FRED egentlig betydde.

Winston leste og kjente en merkelig fred. Endelig sto alt systematisk. Det han hadde tenkt, men aldri klart å samle. Han leste høyt for Julia i sengen. Hun sovnet nesten, men ba ham lese likevel og «forklare det» underveis. Hun brydde seg minst om ordene. Hun brydde seg om dem to, og om kaffe og sukker og om å klare å leve videre.

En kveld sto de ved vinduet og så ned i bakgården. Den sterke prolekvinnen sang og hang opp bleier, kroppen var bred og hard av arbeid. Winston hvisket at hun var vakker. Ikke som en tynn roseblomst, men som en rosehals – solid og sann og full av liv. «Hvis det finnes håp, ligger det hos prolene,» tenkte han igjen. Kanskje en dag ville de våkne. Han la armen om Julias midje. De to kom aldri til å få barn. Det var deres ord som måtte gå videre, ikke blodet.

«Vi er de døde,» sa han.

«Vi er de døde,» svarte hun.

«Dere er de døde,» sa en jernstemme bak dem.

Bildet på veggen falt ned. Bak det var en teleskjerm skjult. Hav av svarte uniformer sprengte seg inn. En knyttneve traff Julia i magen, og hun falt sammen og gispet. To menn løftet henne og bar henne ut som en sekk. I kaoset trillet den lille korallen ut av papirtyngden og over teppet, en nesten usynlig rosa prikk. Glasstingen var knust.

Herr Charrington kom inn, men han var ikke gammel lenger. Håret var svart, brillene borte. Ansiktet våkent og ungt. Han var Tanke-politiet hele tiden.

I Kjærlighetsministeriet satt Winston i en hvit, flislagt celle uten vinduer. Fire teleskjermer, én på hver vegg, stirret på ham. Han var sulten, tørst. Han lærte seg å sitte helt stille. Ethvert rykk fikk en skarp stemme til å skjelle ham ut.

Tid fantes ikke. Noen ganger fyltes cellen av vanlige forbrytere som bannet, spiste smuglet mat og ropte på vaktene med kallenavn. De politiske, som Winston, var stille og stive.

En diger kvinne ble dumpet ned og kastet opp på gulvet. Senere trillet de Ampleforth inn – den skjeggete poeten fra jobben – som fortalte at hans «forbrytelse» var å la ordet «Gud» stå igjen i en diktlinje fordi han ikke fant noe rim. Han ble hentet: «Rom 101,» sa vakten. Ampleforth rynket pannen forsto ikke helt.

Til slutt kom Parsons, den svette naboen, inn i cellen. «Tankeforbrytelse!» hikstet han, både skamfull og nesten stolt. Datteren hadde hørt ham mumle «Ned med Store Bror» i søvne og angitt ham. Han stolte likevel på at Partiet var rettferdig. Flere ble hentet. En hudstram mann tynnet av sult ble ført inn, og en tannløs mann forsøkte å gi ham en brødbit. En vakt slo den tannløse i gulvet så blodet fløt. «Rom 101,» sa de til den utsultede. Han tryglet, sa de kunne ta kona og barna hans i stedet. Han fikk fingrene brukket av en støvel og ble dratt ut, skrikende, til slutt helt tom og stille.

Så åpnet døren. O'Brien kom inn.

«De fikk tak i deg også!» ropte Winston før han visste at han snakket.

«De fikk tak i meg for lenge siden,» sa O'Brien mildt.

En vakt knuste en batong inn i Winstons albue. Smerte som han aldri kunne ha forestilt seg, vred seg i kroppen. Så våknet han på en seng. Stroppene holdt ham fast. O'Brien sto ved siden av ham med en skive og en bryter. Et knips, og smerte bølget gjennom ham.

«Det var førti,» sa O'Brien rolig. «Jeg kan gi deg hva som helst, når som helst.»

Han kalte Winston syk. Han sa at Winston måtte lære, forstå og til slutt akseptere. «Hvilket land var vi i krig med da du ble arrestert?» spurte han. Winston sa Østasia. «Og uken før?» Winston begynte å forklare byttingen, men O'Brien skar ham av. Han tok fram et bilde av Jones, Aaronson og Rutherford. Winston ropte: «Det finnes!» O'Brien slapp bildet i minnehullet. Det forsvant i flammen. «Aske. Det fantes aldri,» sa han. «Fortiden er det Partiet sier den er. Den finnes bare i papirer og i minner. Og vi kontrollerer begge.»

Han spurte Winston hvorfor Partiet ville ha makt. Winston prøvde halvkvedede svar om det felles beste. O'Brien skrudde bryteren og kalte ham dum. «Vi vil ha makt for maktens skyld,» sa han. «Ikke rikdom, ikke behag. Bare makt. Og ekte makt er å bøye et annet menneskes vilje, å knuse tanker og bygge nye. Fremtiden er ikke et paradis.

Hvis du vil se et bilde av fremtiden – forestill deg en støvel som tramper på et menneskeansikt, for alltid.»

Winston så sin egen kropp i et tredelt speil. Den var grå og mager, knokkelbuer og hudslinjer. Tannkjøttet blødde. O'Brien pekte nøkternt: «Det er den siste mann.» Winston hulket. «Dere har gjort dette mot meg,» sa han. «Nei,» svarte O'Brien. «Du gjorde det mot deg selv da du satte deg opp mot oss.» Men han la til, uten å flire: «En ting har du rett i: Du har ikke forrådt Julia. Enda.»

Det ordet holdt Winston fast som en redningsplanke. Han sov, ble vasket, fikk nye klær, litt bedre mat, noen sigaretter. Han begynte å skrive på en hvit tavle: FRIHET ER SLAVERI. TO OG TO ER FEM. GUD ER MAKT. Han trente på å stoppe tanker før de startet. Crimestop, kalte de det. Han forsøkte å mene alt Partiet sa. Han ville bli ferdig. Han ville bli skutt en dag, uten varsel, og dø med hat inni seg – tenkte han.

Men O'Brien kom igjen. «Det holder ikke å adlyde. Du må elske Store Bror.»

De tok ham til Rom 101.

«I rom 101 er det verste i verden,» sa O'Brien. Han visste hva som var verst for Winston. Vakten kom med et bur med to store rotter og en maske-lignende åpning. «De vil spise ansiktet ditt,» sa O'Brien rolig. «Først øynene. Så kinnene.»

Burdøren laget en liten metallisk lyd. Den kom nærmere. Winston ble til et dyr av panikk. Og midt i svarte angst grodde én tanke: Det fantes en vei ut. Han måtte sette et annet menneske mellom seg og rottene. Masken nærmet seg kinnet.

«Gjør det mot Julia!» skrek han. «Ikke meg! Jeg bryr meg ikke hva dere gjør mot henne. Plukk henne i stykker. Bare ikke meg!»

En klikkelyd. Døren gikk igjen. Ikke opp.

Etterpå satt Winston ofte på Kastanjekaféen med et tomt glass. Han var tykkere i ansiktet, rødere i huden. Han hadde en lett jobb og bedre lønn. Han spilte sjakk alene. Noen ganger husket han vagt noe mykt og varmt, og presset det bort. Han så Julia i parken en dag. Hun hadde et arr i pannen. De sto og snakket kort. Ingen tårer. Ingen klem.

Hun sa: «Jeg forrådte deg.» «Jeg forrådte deg,» sa han.

Hun forklarte at det var noe de truet med som du ikke orket, og da ønsket du virkelig at det skulle skje den andre. Etter det blir alt dødt. Han nikket. De gikk hver sin vei. Den gamle sangen lød fra skjermen: «Under den vide kastanjens krone, der solgte du meg og jeg solgte deg.»

Han begynte å skrible «2+2=5» i støvet på bordet. Det kom store nyheter på skjermen om seier ved fronten. Flåter, piler på kartet, tall som økte. Folk jublet utenfor. Winston kjente en slags ro, en søt, rusete varme fra ginen. Han så opp på ansiktet på veggen. Han hadde ventet dette ene: å kjenne at alt var riktig. At kampen inne i ham var slutt. At han hadde vunnet over seg selv.

To gin-duftende tårer trillet nedover nesen.

«Alt er i orden,» tenkte han. «Jeg elsker Store Bror.»

___

Etter denne historien ligger en forklaring på språket som Partiet skapte: Nysnakk.

Nysnakk var ment å passe ideene i Ingsos. Ikke for å gjøre tanken rikere, men for å gjøre farlige tanker umulige. Du fjernet ord. Du snevret inn betydninger. Ordet «fri» kunne bare bety «fri for lus» eller «fri for bøss». Ikke «fri» som i å tenke eller leve. Grammatikken var enkel og stram. Du kunne si god, godere, godest. «U-god» i stedet for «dårlig». «Plus-god» for «veldig god». Du trengte ikke ord som «utmerket» eller «strålende». Alle nyanser ble skåret av.

Nysnakk hadde tre ordklasser. A-ord var for hverdags ting: løp, slå, hund, tre. B-ord var politiske byggeklosser laget for å styre måten du tenkte på: Godt-tenk for riktig mening, Tankekrim for alt annet. C-ord var tekniske ord som fagfolk trengte. Mange fine ord forsvant: ære, rettferdighet, vitenskap. I stedet sa du godtenk eller tankekrim. Slik gikk det an å rope og prate riktig uten å tenke i det hele tatt. De kalte det «and-snakke», å kvakke som en and – et kompliment hvis du kvakket rett, en fornærmelse hvis du kvakket «galt».

Når Nysnakk en dag ble det eneste språket, ville gamle bøker ikke la seg oversette ordentlig. Setninger om ubrytelige rettigheter ville bare bli samlet i ett ord: Tankekrim. Og når du ikke hadde ord, var tanken borte. Det var dette som var målet: å få alle munnene til å si det samme, og alle hjernene til å vente på skjermens stemme for å vite hva som var sant i dag.

Og for Winston, som en gang holdt en liten rosa korall i hånden sin og så en annen slags verden inni den, endte alt med et blikk på et ansikt med svart bart, og en enkel, tung tanke som fylte ham:

Han elsket Store Bror.

___

*Dette er fortellingen om en mann som forsøkte å holde fast i noe eget der alt ble sett, sagt og snudd. Han drakk gin som sved. Han hatet og håpet. Han elsket og svek. Han fant et øyeblikks fred i et rom uten skjerm, i en gammel regle, i sangen fra en fugl og stemmen til en kvinne som sang mens hun hengte opp bleier.

Han så en verden som kanskje kunne vært, inni en liten glassklump. Men glass knuser lett i en verden av stål.

Og likevel finnes det, dypt inne, noen få kubikkcentimeter som kan huske at to og to er fire, at sang kan være bare sang, og at kjærlighet en gang betydde å holde rundt noen selv om det ikke «nyttet».

I denne historien blir til slutt selv det rommet erobret. Og likevel, for den som leser nå, finnes kanskje den gyldne enga igjen et sted: en eng med blåklokker, en elv som glitrer, en fugl som synger – bare fordi den vil.*