En reise til Lilliput

Min far hadde en liten gård i Nottinghamshire, og jeg var den tredje av fire sønner. Han sendte meg til Cambridge da jeg var fjorten, og etter å ha studert der i tre år ble jeg lærling hos Mr. Bates, en berømt lege i London. Faren min sendte meg av og til små pengesummer, og jeg brukte dem til å lære om seiling og andre nyttige ting for reisende, fordi jeg alltid trodde at jeg en dag skulle reise verden rundt.

Tre år etter at jeg forlot Mr. Bates, anbefalte han meg som skipslege på «Swallow», hvor jeg seilte i tre år. Da jeg kom tilbake, slo jeg meg ned i London, og leide en del av et lite hus, giftet jeg meg med Mary Burton, datter av Mr. Edmund Burton, en strømpeprodusent.

Men min gode mester Bates døde to år senere, og siden jeg hadde få venner, begynte arbeidet å tørke inn, så jeg bestemte meg for å dra til sjøs igjen. Etter flere reiser takket jeg ja til et tilbud fra kaptein W. Pritchard, fører av «Antelope», som seilte til Sydhavet. Vi la ut fra Bristol den 4.

mai 1699, og først gikk reisen veldig bra.

Men da vi seilte mot Ostindia, drev en voldsom storm oss nordvest for Van Diemens land. Tolv av mannskapet døde av hardt arbeid og dårlig mat, og resten var svært svake.

Den 5. november var været svært tåkete, og sjømennene fikk øye på et skjær innenfor 120 yards fra skipet. Men vinden var så sterk at vi ble drept rett på det, og skipet splittet seg umiddelbart.

Seks av oss firte ned båten og kom oss vekk fra skipet.

Vi rodde omtrent tre ligaer helt til vi ikke orket mer. Så overlot vi oss til bølgenes nåde, og etter omtrent en halvtime ble båten kantret av et plutselig vindkast.

Jeg vet ikke hva som skjedde med kameratene mine i båten, eller de som rømte ut på skjæret eller ble igjen på skipet, men jeg tror de alle døde. Når det gjaldt meg, svømte jeg dit lykken førte meg, dyttet frem av vind og tidevann.

Da jeg ikke lenger orket å kjempe, fant jeg ut at jeg kunne nå bunnen. Innen da hadde stormen roet seg mye. Jeg nådde endelig land rundt åtte om kvelden og gikk nesten en halv mil innover i landet, men jeg så ingen tegn til mennesker.

Jeg var ekstremt trøtt, og på grunn av det varme været følte jeg meg svært søvnig. Jeg la meg ned på gresset, som var veldig kort og mykt, og sov dypere enn jeg noen gang hadde gjort i mitt liv, i omtrent ni timer. Da jeg våknet, var det akkurat dagslys.

Jeg prøvde å reise meg, men jeg kunne ikke, fordi jeg lå på ryggen og fant armene og beina mine bundet til bakken på hver side. Det lange, tykke håret mitt var også bundet ned på samme måte. Jeg kunne bare se oppover.

Solen begynte å bli varm, og lyset svei i øynene. Jeg hørte en forvirret lyd rundt meg, men jeg kunne ikke se noe annet enn himmelen. Etter en liten stund følte jeg noe levende bevege seg på venstre ben.

Det beveget seg forsiktig fremover over brystet mitt og kom nesten opp til haken. Jeg så ned og så at det var en bitte liten person, ikke seks tommer høy, med en bue og pil i hendene og et kogger på ryggen.

Samtidig følte jeg minst førti til som fulgte etter den første. Jeg var helt forbløffet og brølte så høyt at de alle løp tilbake i forskrekkelse. Noen av dem ble skadet da de hoppet av sidene mine ned på bakken.

Men de kom snart tilbake, og en av dem, som våget å komme nær nok til å se ansiktet mitt fullt, løftet hendene i undring. Jeg var veldig ukomfortabel hele denne tiden, men til slutt slet jeg for å komme fri og klarte å bryte tauene som holdt venstrearmen min fast til bakken.

Samtidig, med et voldsomt rykk som gjorde veldig vondt, løsnet jeg tauene som bandt håret mitt, slik at jeg kunne snu hodet omtrent to tommer. Men de små skapningene løp bort en gang til før jeg fikk tak i dem.

Da kom det et stort rop, og øyeblikkelig følte jeg mer enn hundre piler treffe venstre hånden min, prikke meg som så mange nåler. De skjøt også en ny salve i luften, og noen falt i ansiktet mitt, som jeg dekket med venstre hånd.

Da pilregnet var over, stønnet jeg av smerte og sorg. Da jeg prøvde å komme fri igjen, skjøt de en ny omgang piler, større enn den første, og noen prøvde å stikke meg med spydene sine. Men heldigvis hadde jeg på meg en skinnjakke, som de ikke kunne trenge gjennom.

Da syntes jeg det var klokest å ligge stille til natten, siden venstre hånden min allerede var løs, og jeg lett kunne frigjøre meg da. Når det gjaldt de bitte små menneskene, trodde jeg at jeg kunne kjempe mot enhver hær de kunne sette mot meg, hvis de alle var like store som den jeg så.

Da folket så at jeg var stille, sluttet de å skyte piler. Men ut fra støyen jeg hørte, skjønte jeg at flere av dem hadde ankommet. Omtrent fire yards unna meg, i mer enn en time, var det en bankelyd, som av folk som jobbet.

Så, da jeg snudde hodet så mye som pluggene og tauene tillot, så jeg en scene reist omtrent halvannen fot fra bakken, med to eller tre stiger for å klatre opp på den.

Fra denne scenen holdt en av dem, som så ut til å være en viktig person, en lang tale til meg. Jeg forsto ikke et ord, men jeg kunne se av oppførselen hans at han noen ganger truet meg, og noen ganger talte han med medlidenhet og vennlighet.

Jeg svarte med noen få ord, på den mest ydmyke måten. Siden jeg nesten sultet i hjel, kunne jeg ikke la være å vise at jeg ville ha mat ved å sette fingeren til munnen flere ganger.

Han forsto meg veldig godt, og klatret ned fra scenen, beordret han flere stiger til å bli plassert mot sidene mine. Så klatret mer enn hundre av innbyggerne opp og gikk mot munnen min med kurver fulle av mat, som var sendt av kongens ordre da han først hørte om meg.

Det var lår og skulderstykker som lignet fårekjøtt, men mindre enn lerkevinger. Jeg spiste dem to eller tre i munnen, og tok tre brød om gangen. De forsynte meg så fort de kunne, med tusen tegn på undring over appetitten min.

Så vinket jeg for å vise at jeg ville ha noe å drikke. De skjønte at en liten mengde ikke ville være nok for meg, og siden de var svært intelligente, heiste de opp en av de største tønnene sine, rullet den mot hånden min og slo ut toppen.

Jeg drakk den i én slurk, noe som var enkelt fordi den ikke rommet halvannen desiliter. De kom med en ny tønne, som jeg drakk, og jeg vinket etter mer, men de hadde ingen å gi meg.

Jeg kunne ikke unngå å undre meg over motet til disse bitte små menneskene, som klatret og gikk på kroppen min mens den ene hånden min var fri, uten å skjelve ved synet av en så kjempestor skapning som jeg må ha virket for dem.

Etter en stund dukket en høytstående person fra Hans Keiserlige Majestet opp foran meg. Hans Eksellense klatret opp på høyre benet mitt og nærmet seg ansiktet mitt, sammen med et titalls tjenere, og snakket i omtrent ti minutter, mens han ofte pekte fremover, noe jeg senere fant ut var mot hovedstaden, som lå omtrent en halv mil unna, og hvor Hans Majestet hadde beordret at jeg skulle bringes.

Jeg vinket med den frie hånden, og førte den til den andre hånden (men over Hans Eksellenses hode, av frykt for å skade ham eller tjenerne hans), for å vise at jeg ønsket friheten min. Han så ut til å forstå meg godt nok, for han ristet på hodet, selv om han gjorde andre tegn for å la meg forstå at jeg ville få rikelig med mat og drikke og svært god behandling.

Så tenkte jeg igjen på å prøve å rømme. Men da jeg kjente stikket av pilene deres i ansiktet og på hendene, som var fulle av blemmer, og så at antallet fiender vokste, vinket jeg for å la dem forstå at de kunne gjøre hva de ville med meg.

Så smurte de ansiktet og hendene mine med en velduftende salve, som i løpet av få minutter tok bort all smerten fra pilene. Lindingen fra smerte og sult gjorde meg søvnig, og snart falt jeg i søvn.

Jeg sov omtrent åtte timer, som jeg senere fikk vite, og ikke rart, for legene hadde etter keiserens ordre blandet et sovemiddel i vintønnene.

Det viser seg at da jeg ble oppdaget sovende på bakken etter landgangen, ble keiseren fortalt om det tidlig. Han bestemte at jeg skulle bindes som jeg beskrev (noe som ble gjort om natten mens jeg sov), at rikelig med mat og drikke skulle sendes til meg, og at en maskin skulle bygges for å frakte meg til hovedstaden.

Fem hundre snekkere og ingeniører ble straks satt i arbeid med å bygge maskinen. Det var en treramme, hevet tre tommer over bakken, omtrent syv fot lang og fire fot bred, som beveget seg på tjue-to hjul. Men vanskeligheten var å få meg opp på den.

Åtti stolper ble reist til dette formålet, og svært sterke tau ble festet til bandasjer som arbeiderne hadde bundet rundt halsen, hendene, kroppen og beina mine. Ni hundre av de sterkeste mennene ble brukt til å dra opp disse tauene med taljer festet til stolpene, og på mindre enn tre timer ble jeg løftet og slynget inn i maskinen og bundet fast.

Så ble femten hundre av keiserens største hester, hver omtrent fire og en halv tomme høye, brukt til å trekke meg mot hovedstaden. Men mens alt dette skjedde, sov jeg fortsatt dypt, og jeg våknet ikke før fire timer etter at reisen startet.

Keiseren og hele hoffet hans kom ut for å møte oss da vi nådde hovedstaden. Men de høye embetsmennene hans ville ikke la Hans Majestet risikere personen sin ved å klatre opp på kroppen min. Der vognen stoppet, sto et gammelt tempel, antatt å være det største i hele kongeriket, og det ble bestemt at jeg skulle bo der.

Nær den store porten, som jeg lett kunne krype gjennom, festet de nittien kjettinger, som de som henger fra en dames klokke, som ble låst fast til venstre benet mitt med trettiseks hengelåser. Da arbeiderne fant det umulig for meg å bryte løs, kuttet de alle tauene som bandt meg.

Så reiste jeg meg, og følte meg så trist som jeg noensinne hadde vært i livet. Men støyen og forundringen blant folk da de så meg reise meg og gå, var ubeskrivelig. Kjettingene som holdt venstre benet mitt var omtrent to yards lange, og de lot meg gå frem og tilbake i en halvsirkel, og også krype inn i tempelet og ligge i full lengde.

Keiseren, som gikk mot meg fra blant hoffmennene sine, alle svært rikt kledd, så på meg med stor undring, men holdt seg utenfor rekkevidden av kjettingen min. Han var omtrent en fingernegls bredde høyere enn noen i hoffet hans, noe som alene var nok til å inspirere ærefrykt hos dem som så ham, og han var grasiøs og majestetisk.

For å se ham bedre la jeg meg ned på siden, slik at ansiktet mitt var i høyde med hans, og han sto tre yards unna. Men jeg har holdt ham i hånden mange ganger siden, så jeg kan ikke ta feil.

Klærne hans var svært enkle, men han hadde på seg en lett gullhjelm dekorert med juveler og en fjærbuske. Han holdt det dragne sverdet sitt i hånden for å forsvare seg selv om jeg skulle bryte løs. Det var nesten tre tommer langt, og hjalten var av gull, dekorert med diamanter.

Stemmen hans var skingrende, men veldig tydelig. Hans Keiserlige Majestet snakket ofte til meg, og jeg svarte, men ingen av oss forsto et ord.

Etter omtrent to timer forlot hoffet, og jeg ble etterlatt med en sterk vakt for å holde folkemengden unna. Noen av dem hadde vært frekke nok til å skyte piler på meg mens jeg satt ved døren til huset mitt.

Men obersten beordret at seks av dem skulle fanges og overleveres til meg bundet. Jeg puttet fem av dem i frakkelommen min. Når det gjaldt den sjette, laget jeg en grimase som om jeg skulle spise ham levende.

Den stakkars mannen skrek fryktelig, og obersten og offiserene hans ble svært bekymret, spesielt da de så meg ta opp lommekniven min. Men jeg beroliget dem snart, for jeg kuttet tauene han var bundet med, satte ham forsiktig på bakken, og av gårde løp han.

Jeg behandlet resten på samme måte, og tok dem en etter en ut av lommen. Jeg så at både soldatene og folket var begeistret over denne vennligheten.

Mot kvelden lyktes det meg å komme inn i huset mitt med en viss vanskelighet, der jeg lå på bakken, slik jeg måtte gjøre i to uker, inntil en seng ble laget til meg av seks hundre senger i vanlig størrelse.

Seks hundre tjenere ble tildelt meg, og tre hundre skreddere sydde en dress til meg. Dessuten ble seks av Hans Majestets største lærde ansatt for å lære meg språket deres, slik at jeg snart kunne snakke litt med keiseren, som ofte æret meg med sine besøk.

De første ordene jeg lærte var å be ham om å gi meg friheten, noe jeg gjentok hver dag på kne. Men han svarte at dette ville ta tid, og at jeg først måtte sverge fred med ham og hans kongedømme.

Han fortalte meg også at jeg ifølge landets lover måtte bli ransaket av to av hans offiserer, og siden dette ikke kunne gjøres uten min hjelp, stolte han på dem til meg, og alt de tok fra meg skulle returneres når jeg forlot landet.

Jeg plukket opp de to offiserene og la dem i frakklommene mine. Disse herrene hadde penn, blekk og papir med seg, og lagde en nøyaktig liste over alt de så, som jeg senere oversatte til engelsk. Den lød slik:

"I høyre frakklomme på det store Fjellmennesket fant vi bare et stort stykke grovt tøy, stort nok til å dekke teppet i Deres Majestets hovedaudienssal. I venstre lomme så vi en enorm sølvkiste med sølvlokk, som vi ikke kunne løfte.

Vi ba om å få den åpnet, og en av oss steg inn og fant seg opp til midt på leggen i en slags støv, hvorav noe fløy opp i ansiktene våre og fikk oss begge til å nyse.

I hans høyre vestelomme fant vi en rekke tynne, hvite ting, brettet over hverandre, omtrent på størrelse med tre menn, bundet med et sterkt tau og merket med svarte figurer, som vi ydmykt tror er skrifter.

I venstre lomme var det en slags maskin, fra hvis bakside det strakte seg tjue lange staver, som vi antar at Fjellmennesket kjemmer håret med. I den mindre lommen på høyre side var det flere runde, flate stykker av hvitt og rødt metall i forskjellige størrelser.

Noen av de hvite, som så ut til å være sølv, var så store og tunge at min kamerat og jeg knapt kunne løfte dem. Fra en annen lomme hang en enorm sølvkjede, med en underlig maskin festet til seg, en klode halvt sølv og halvt av et gjennomsiktig metall.

På den gjennomsiktige siden så vi visse merkelige figurer, og trodde vi kunne ta på dem til vi oppdaget at fingrene våre ble stoppet av det blanke stoffet. Denne maskinen lagde en konstant lyd, som en vannmølle, og vi antar at det enten er et ukjent dyr eller guden han tilber, sannsynligvis det sistnevnte, fordi han fortalte oss at han sjelden gjorde noe uten å rådføre seg med den.

Dette er en liste over hva vi fant på kroppen til Fjellmennesket, som behandlet oss med stor høflighet."

Jeg hadde en hemmelig lomme som de gikk glipp av, som inneholdt et par briller og en liten kikkert. Siden disse ikke var viktige for keiseren, følte jeg ikke at jeg måtte avsløre dem.

Min mildhet og gode oppførsel imponerte keiseren og hans hoff, og faktisk folket generelt, slik at jeg begynte å håpe på å snart få friheten. Innbyggerne ble gradvis mindre redde for meg. Noen ganger la jeg meg ned og lot fem eller seks av dem danse på hånden min. Til slutt våget til og med gutter og jenter å komme og leke gjemsel i håret mitt.

Hærens hester og de kongelige stallenes hester var ikke lenger sky, ettersom de ble ført forbi meg hver dag. En av keiserens jegere red en stor hest og hoppet over foten min, sko og det hele, noe som virkelig var et enormt sprang.

En dag moret jeg keiseren på en helt spesiell måte. Jeg tok ni pinner og stakk dem fast i bakken i en firkant. Så tok jeg fire andre pinner og bandt dem parallelt ved hvert hjørne, omtrent to fot over bakken.

Jeg festet lommetørkleet mitt til de ni stående pinnene og strakte det på alle sider til det var stramt som toppen av en tromme. Så ba jeg keiseren om å la en tropp av hans beste hester, tjuefire i tallet, komme og øve på denne plattformen.

Hans Majestet godkjente ideen, og jeg plukket dem opp én etter én, sammen med de riktige offiserene for å trene dem. Så snart de kom i orden, delte de seg i to partier, skjøt sløve piler, trakk sverdene, flyktet og jaget, og viste kort sagt den beste militære disiplinen jeg noensinne hadde sett.

De parallelle pinnene hindret dem og hestene deres i å falle av scenen, og keiseren ble så frydet at han beordret at dette showet skulle gjentas i flere dager. Han overtalte til og med keiserinnen til å la meg holde henne i stolen hennes innen to meter fra scenen, slik at hun kunne se hele forestillingen.

Heldigvis skjedde det ingen ulykke, bortsett fra én gang da en livlig hest sparket med hoven og lagde et hull i lommetørkleet mitt, og kastet både seg selv og rytteren. Men jeg hjalp dem begge raskt, og dekket hullet med den ene hånden mens jeg satte ned troppen med den andre slik jeg hadde plukket dem opp.

Hesten som falt, fikk en forstuet skulder, men rytteren ble ikke skadet, og jeg reparerte lommetørkleet så godt jeg kunne. Imidlertid stolte jeg ikke lenger på styrken dets til slike farlige aktiviteter.

Jeg hadde sendt så mange forespørsler om friheten min at til slutt tok Hans Majestet opp saken i et fullt råd.

Ingen motsatte seg det bortsett fra Skyresh Bolgolam, rikets admiral, som uten grunn var blitt min dødelige fiende.

Men til slutt gikk han med på det, selv om han insisterte på å utarbeide betingelsene som jeg skulle bli satt fri under. Etter at de ble lest opp, ble jeg bedt om å sverge å følge dem på den måten som var foreskrevet av deres lover, nemlig å holde min høyre fot i min venstre hånd, plassere langfingeren på min høyre hånd på kronen av mitt hode, og tommelen på toppen av mitt høyre øre.

Jeg har laget en oversettelse av betingelsene, som jeg presenterer her:

"Golbaste Mamarem Evlame Gurdile Shefin Mully Ully Gue, Den mektigste keiser av Lilliput, verdens fryd og terror, hvis domener strekker seg til jordens ender, konge over alle konger, høyere enn menneskenes sønner, hvis føtter trykker ned til sentrum og hvis hode treffer solen, ved hvis nikk jordens fyrster rister på knærne, behagelig som våren, komfortabel som sommeren, fruktbar som høsten, fryktinngytende som vinteren: Hans Høyeste Majestet foreslår for Fjellmennesket, nylig ankommet til våre himmelske domener, følgende artikler, som han ved en høytidelig ed skal forplikte seg til å utføre:

Først. Fjellmennesket skal ikke forlate våre domener uten vår tillatelse under storsegl.

Andre. Han skal ikke gå inn i vår by uten vår uttrykkelige ordre, og da skal innbyggerne ha to timers varsel om å holde seg innendørs.

Tredje. Det nevnte Fjellmennesket skal holde seg til hovedveiene og ikke gå eller ligge i en eng eller kornåker.

Fjerde. Når han går på de nevnte veiene, skal han ta største forsiktighet for ikke å tråkke på noen av våre kjære undersåtter, deres hester eller vogner, og ikke ta noen av våre undersåtter i sine hender uten deres eget samtykke.

Femte. Hvis et ekspresbud krever ekstraordinær fart, skal Menneskeberget bære i lommen både budbringeren og hesten for en seks dagers reise, og bringe den nevnte budbringeren (om nødvendig) trygt tilbake til vår keiserlige nærvær.

Sjette. Han skal være vår allierte mot våre fiender på øya Blefuscu, og gjøre sitt beste for å ødelegge deres flåte, som nå forbereder seg på å invadere oss.

Til slutt. Når han har avlagt høytidelig ed på å overholde alle ovennevnte artikler, skal den nevnte Menneskeberget ha en daglig rasjon av mat og drikke tilstrekkelig til å underholde 1 724 av våre undersåtter, med fri adgang til vår kongelige person og andre tegn på vår gunst. Gitt i vårt palass i Belfaburac, den tolvte dagen i den nittiførste måne i vår regjeringstid."

Jeg sverget på disse artiklene med stor glede, og lenkene mine ble øyeblikkelig låst opp. Jeg var fullstendig fri.

En morgen, omtrent to uker etter at jeg hadde fått friheten, kom Reldresal, keiserens sekretær for private anliggender, til huset mitt, ledsaget av bare én tjener. Han beordret vognen sin til å vente på avstand og spurte om jeg ville gi ham en times audiens.

Jeg tilbød meg å legge meg ned, slik at han lettere kunne nå øret mitt, men han foretrakk at jeg holdt ham i hånden under samtalen. Han begynte med komplimenter om min frihet, men la til at bortsett fra den nåværende situasjonen ved hoffet, ville jeg kanskje ikke ha oppnådd den så snart.

"For," sa han, "uansett hvor blomstrende vi måtte se ut for utlendinger, er vi i fare for en invasjon fra øya Blefuscu, som er det andre store imperiet i universet, nesten like stort og like mektig som Hans Majestets.

Når det gjelder det vi har hørt deg si, at det finnes andre kongedømmer i verden bebodd av mennesker like store som deg selv, er våre filosofer svært tvilende. De tror du sannsynligvis falt fra månen eller en av stjernene, fordi hundre mennesker på din størrelse snart ville ødelegge all frukt og buskap i Hans Majestets land.

Dessuten nevner våre historier om seks tusen måner ingen andre regioner enn de to mektige imperiene Lilliput og Blefuscu, som, som jeg var i ferd med å fortelle deg, er involvert i en svært gjenstridig krig.

Det begynte på følgende måte: Alle er enige om at den opprinnelige måten å knekke egg på var på den store enden. Men hans nåværende Majestets bestefar, da han var gutt, skulle spise et egg og knuste det i henhold til den gamle skikken, og kom til å kutte en av fingrene sine.

Så keiseren, faren hans, laget en lov som påla alle hans undersåtter å knekke den lille enden av eggene sine. Folket ble så sint over denne loven at det har vært seks opprør på grunn av den, der en keiser mistet livet og en annen mistet kronen.

Det sies at elleve hundre mennesker til forskjellige tider har lidd heller enn å knekke eggene sine på den lille enden. Men disse opprørerne, Stor-endianerne, har funnet så mye støtte ved keiseren av Blefuscus hoff, dit de alltid flyktet for tilflukt, at en blodig krig, som jeg sa, har pågått mellom de to imperiene i trettiseks måner.

Nå har blefuscudianerne utstyrt en stor flåte og forbereder seg på å angripe oss. Derfor har hans keiserlige Majestet, som har stor tillit til ditt mot og din styrke, sendt meg for å legge frem denne saken for deg."

Jeg ba sekretæren om å hilse ydmykt til keiseren og la ham få vite at jeg var klar, med livet som innsats, til å forsvare ham mot alle angripere.

Det varte ikke lenge før jeg fortalte Hans Majestet planen min om å erobre fiendens hele flåte. Imperiet Blefuscu er en øy som bare er atskilt fra Lilliput av et sund åtte hundre yards bredt.

Jeg spurte de mest erfarne sjøfolkene om dybden på sundet, og de fortalte meg at i midten, ved høyvann, var det sytti glumguffer (omtrent seks fot i europeisk mål). Jeg gikk til kysten, la meg ned bak en liten ås, tok frem kikkerten min og så på fiendens flåte for anker – omtrent femti krigsskip og andre fartøy.

Så vendte jeg tilbake til huset mitt og bestilte en stor mengde av de sterkeste kablene og jernstengene. Kabelen var omtrent så tykk som sytråd, og stengene hadde lengden og størrelsen som en strikkepinne.

Jeg tvinnet kabelen for å gjøre den sterkere, og av samme grunn tvinnet jeg tre jernstenger sammen, og bøyde endene til en krok. Etter å ha festet femti kroker til femti kabler, gikk jeg tilbake til kysten.

Jeg tok av meg frakken, skoene og strømpene, og gikk ut i sjøen i skinnvesten min omtrent en halv time før høyvann. Jeg vadet så fort jeg kunne, svømte midtveis i omtrent tretti yards, til jeg følte bunnen, og slik ankom jeg flåten på mindre enn en halv time.

Fienden ble så skremt da de så meg at de hoppet ut av skipene sine og svømte i land, hvor det må ha vært minst tretti tusen. Deretter festet jeg en krok i hullet foran på hvert skip og bandt alle snorene sammen i enden.

I mellomtiden skjøt fienden flere tusen piler, hvorav mange festet seg i hendene og ansiktet mitt. Min største frykt var for øynene mine, som jeg ville ha mistet hvis jeg ikke plutselig hadde tenkt på brilleparet som hadde unngått keiserens ransakere.

Jeg tok dem ut og satte dem på nesen, og slik beskyttet fortsatte jeg arbeidet til tross for pilene, hvorav mange traff brillene, men bare forstyrret dem litt. Så tok jeg knuten i hånden og begynte å dra, men ikke et skip rørte seg, fordi de var holdt fast av ankrene sine.

Så gjensto den dristigste delen av oppdraget mitt. Jeg slapp tauet, kuttet modig med kniven kablene som holdt ankrene, og fikk mer enn to hundre skudd i ansiktet og hendene.

Så tok jeg igjen den knutede enden av kablene som krokene var festet til, og med stor letthet dro jeg femti av fiendens største krigsskip etter meg.

Da blefuscudianerne så flåten bevege seg i orden og meg dra i enden, utstøtte de et skrik av sorg og fortvilelse som ikke kan beskrives.

Da jeg var utenfor fare, stoppet jeg en stund for å plukke ut pilene som satt fast i hendene og ansiktet, og gned på litt av den samme salven jeg hadde fått da jeg ankom. Så tok jeg av meg brillene, og etter å ha ventet omtrent en time til tidevannet hadde trukket seg litt tilbake, vadet jeg videre til den kongelige havnen i Lilliput.

Keiseren og hele hoffet hans sto på stranden og ventet på meg. De så skipene bevege seg fremover i en stor halvmåne, men de kunne ikke se meg, fordi midt i kanalen sto jeg under vann opp til halsen.

Keiseren trodde jeg hadde druknet og at fiendens flåte nærmet seg på en fiendtlig måte. Men han ble snart beroliget, for kanalen ble grunnere for hvert skritt jeg tok. Om kort tid kom jeg innen hørevidde, og idet jeg holdt opp enden av tauet som flåten var festet med, ropte jeg med høy røst: «Lenge leve den mektigste keiseren av Lilliput!» Fyrsten tok imot meg da jeg gikk i land med all mulig glede, og utnevnte meg på stedet til en Nardal, som er den høyeste ærestittel blant dem.

Hans Majestet ønsket at jeg skulle benytte en anledning til å bringe alle resten av fiendens skip inn i havnene hans, og han så ut til å tenke på intet mindre enn å erobre hele Blefuscu-riket og bli enehersker over verden.

Men jeg sa rent ut at jeg aldri ville være den som gjorde et fritt og modig folk til slaver. Selv om de klokeste ministrene var enige med meg, gikk mitt blanke avslag så sterkt imot Hans Majestets ærgjerrighet at han aldri kunne tilgi meg.

Og fra da av begynte en sammensvergelse mellom ham og de ministrene som var mine fiender, som nesten endte med min totale undergang.

Omtrent tre uker etter denne bragden ankom en sendemann fra Blefuscu med ydmyke fredstilbud, og det ble snart inngått en avtale på vilkår som var svært gunstige for vår keiser. Det var seks ambassadører, med en gruppe på omtrent fem hundre mennesker, alle svært praktfulle.

Etter å ha fått privat beskjed om at jeg hadde hjulpet dem, kom de for å besøke meg og gav meg mange komplimenter for mitt mot og min gavmildhet, og inviterte meg til sitt rike i sin keisers navn.

Jeg ba dem formidle mine mest ydmyke hilsener til keiseren deres herre, og bestemte meg for å besøke ham før jeg vendte tilbake til mitt eget land. Så neste gang jeg hadde den ære å se vår keiser, ba jeg om hans generelle tillatelse til å besøke den blefuscudiske monarken.

Han gav den, men på en svært kjølig måte, og jeg fant senere ut hvorfor.

Akkurat da jeg forberedte meg på å avlegge min respekt for keiseren av Blefuscu, kom en høytstående person ved hoffet, som jeg en gang hadde gjort en stor tjeneste, til huset mitt helt privat om natten og ba om å bli sluppet inn uten å oppgi navn.

Jeg stakk hans herredømme i frakkelommen min, og etter å ha gitt en betrodd tjener ordre om å ikke slippe noen inn, låste jeg døren, plasserte min gjest på bordet og satte meg ved siden av. Hans herredømmes ansikt var fullt av bekymring, og han ba meg høre tålmodig på ham i en sak som dypt angikk min ære og mitt liv.

«Du vet,» sa han, «at Skyresh Bolgolam har vært din dødsfiende helt siden din ankomst, og hans hat har vokst etter din store suksess mot Blefuscu, fordi hans ære som admiral er blitt overskygget. Denne herren og andre har anklaget deg for forræderi, og flere rådsmøter har blitt holdt i dypeste hemmelighet angående deg. Av takknemlighet for dine tjenester skaffet jeg informasjon om hele forhandlingene, og risikerte mitt hode for din skyld. Her er anklagen mot deg:

For det første: at du, etter å ha ført den keiserlige flåten fra Blefuscu inn i den kongelige havn, ble beordret av Hans Majestet til å ta alle de andre skipene og henrette alle de stor-endiske eksilene, samt alle folk i riket som ikke straks gikk med på å knekke eggene sine på den mindre enden. Og at du, som en falsk forræder mot Hans Mest Serene Majestet, unnskyldte deg fra tjenesten under påskudd av å ikke ville tvinge samvittigheter og ødelegge friheter og livene til uskyldige mennesker.

For det andre: da ambassadører ankom fra Blefuscus hoff, hjalp og underholdt du dem, som en falsk forræder, selv om du visste at de var tjenere for en fyrste som nylig hadde vært i åpen krig med Hans Keiserlige Majestet.

For det tredje: du forbereder deg nå, i strid med plikten til en trofast undersått, på å reise til Blefuscus hoff.

I debatten om denne anklagen,» fortsatte min venn, «nevnte Hans Majestet ofte de tjenestene du hadde gjort ham, mens admiralen og skattmesteren insisterte på at du skulle henrettes på en skjendig måte.

Men Reldresal, sekretær for private anliggender, som alltid har vist seg å være din venn, foreslo at hvis Hans Majestet ville skåne livet ditt og bare befale at begge øynene dine skulle stikkes ut, ville rettferdigheten kanskje bli noenlunde tilfredsstilt.

Ved dette reiste Bolgolam seg i raseri, og undret seg over hvordan sekretæren våget å ville redde livet til en forræder. Skattmesteren, som påpekte kostnadene ved å beholde deg, oppfordret også til din død. Men Hans Majestet sa nådig at siden rådet mente tapet av øynene dine var en for lett straff, kunne en annen straff ilegges senere.

Sekretæren ba ydmykt om å få tale igjen og sa at når det gjaldt utgiftene, kunne din godtgjørelse gradvis reduseres, slik at du av mangel på nok mat ville bli svak og sløv og dø i løpet av noen måneder; da kunne Hans Majestets undersåtter skjære kjøttet fra beina dine og begrave det, og la skjelettet stå til beundring for fremtidige generasjoner.

Således, gjennom sekretærens store vennskap, ble saken ordnet. Det ble befalt at planen om å sakte sulte deg skulle holdes hemmelig, men dommen om å stikke ut øynene dine ble ført inn i protokollene.

Om tre dager vil din venn sekretæren komme til huset ditt og lese anklagen for deg, og påpeke Hans Majestets store nåde, som bare dømmer deg til tap av øynene – noe han ikke tviler på at du vil underkaste deg ydmykt og takknemlig.

Tjue av Hans Majestets kirurger skal være til stede for å se at operasjonen blir utført på riktig måte ved å skyte svært skarpe piler i øynene dine mens du ligger på bakken.

«Jeg overlater deg,» sa min venn, «til å overveie hvilke tiltak du vil ta. For å unngå mistanke må jeg straks vende tilbake, like hemmelig som jeg kom.»

Hans herredømme gjorde det, og jeg ble alene igjen, svært bekymret. Først var jeg fast bestemt på å gjøre motstand; mens jeg ennå var fri, kunne jeg lett knuse byen til biter med steiner. Men jeg forkastet snart den tanken med gru, idet jeg husket den eden jeg hadde avlagt til keiseren og de tjenestene jeg hadde mottatt fra ham.

Til slutt, siden jeg hadde Hans Majestets tillatelse til å besøke keiseren av Blefuscu, bestemte jeg meg for å benytte denne anledningen. Før de tre dagene var omme, skrev jeg et brev til min venn sekretæren og fortalte ham om min beslutning.

Uten å vente på svar gikk jeg til kysten og, delvis vadende og delvis svømmende, krysset kanalen og nådde havnen i Blefuscu, hvor folket, som lenge hadde ventet på meg, førte meg til hovedstaden.

Hans Majestet, sammen med kongefamilien og hoffets høyere embetsmenn, kom ut for å møte meg, og de underholdt meg på en måte som passet en så stor fyrstes gavmildhet. Jeg nevnte imidlertid ikke min unåde hos keiseren av Lilliput, fordi jeg ikke trodde at fyrsten ville avsløre hemmeligheten så lenge jeg var utenfor hans makt. Men som det snart viste seg, tok jeg feil.

Tre dager etter min ankomst så jeg, mens jeg gikk ut av nysgjerrighet på nordøstkysten av øya, noe langt borte i sjøen som så ut som en veltet båt. Jeg tok av meg skoene og strømpene, vadet to-tre hundre yards, og så tydelig at det var en ekte båt, som jeg trodde kunne ha blitt drevet fra et skip av en storm.

Jeg returnerte umiddelbart til byen for å få hjelp, og etter et enormt arbeid klarte jeg å få båten min til kongens havn i Blefuscu, hvor en stor mengde mennesker samlet seg, fulle av undring over synet av et så stort fartøy.

Jeg fortalte keiseren at min gode lykke hadde kastet denne båten i min vei for å føre meg til et sted hvorfra jeg kunne vende tilbake til mitt hjemland. Jeg ba om hans ordrer for materialer til å reparere den og tillatelse til å dra, noe han, etter mange vennlige ord, var nådig nok til å innvilge.

I mellomtiden sendte keiseren av Lilliput, urolig over mitt lange fravær (men uten å forestille seg at jeg hadde den minste anelse om hans planer), en høy rangert person for å informere keiseren av Blefuscu om min unåde.

Denne budbringeren ble beordret til å beskrive den store barmhjertigheten til sin herre, som var fornøyd med å straffe meg med tap av øynene, og som forventet at hans bror av Blefuscu ville sende meg tilbake til Lilliput, bundet til hender og føtter, for å bli straffet som en forræder.

Keiseren av Blefuscu svarte med mange høflige unnskyldninger. Han sa at når det gjaldt å sende meg bundet, visste hans bror at det var umulig. Dessuten, selv om jeg hadde tatt bort flåten hans, var han takknemlig til meg for mange gode tjenester jeg hadde gjort ham i å skape freden.

Han sa at begges Majesteter snart ville bli lettet, for jeg hadde funnet et enormt fartøy på stranden som kunne bære meg til sjøs, og han hadde gitt ordre om å sette det i stand. Han håpet at om noen uker ville begge imperier være fri for meg.

Med dette svaret returnerte budbringeren til Lilliput. Og jeg, selv om monarken av Blefuscu hemmelig tilbød meg sin nådige beskyttelse hvis jeg ville bli i hans tjeneste, skyndte meg å dra, med den faste beslutning om aldri mer å stole på fyrster.

Etter omtrent en måned var jeg klar til å dra. Keiseren av Blefuscu, sammen med keiserinnen og kongefamilien, kom ut av palasset. Jeg la meg ned på ansiktet for å kysse hendene deres, som de nådig ga meg. Hans Majestet ga meg femti poser med sprugs (deres største gullmynt) og sitt helfigursbilde, som jeg straks puttet i en av hanskene mine for å beskytte det mot skade. Mange andre seremonier fant sted ved min avreise.

Jeg lastet båten med mat og drikke, og tok seks kuer og to okser levende, sammen med like mange søyer og værer, i den hensikt å ta dem med til mitt eget land. For å mate dem om bord hadde jeg en god bunt høy og en sekk med korn. Jeg ville gjerne ha tatt et dusin av innfødte, men keiseren tillot det på ingen måte, og i tillegg til en grundig ransaking av lommene mine, fikk Hans Majestet meg til å love ikke å ta med meg noen av hans undersåtter, selv med deres eget samtykke og ønske.

Etter å ha forberedt alt så godt jeg kunne, satte jeg seil. Da jeg hadde tilbakelagt tjuefire leagues, etter min beregning, fra øya Blefuscu, så jeg et seil som satte kursen mot nordøst. Jeg ropte til henne, men fikk intet svar. Likevel fant jeg ut at jeg tok inn på henne fordi vinden løy.

Etter en halvtime så hun meg og fyrte av en kanon. Jeg tok henne igjen mellom fem og seks om kvelden den 26. september 1701. Hjertet mitt hoppet da jeg så det engelske flagget hennes.

Jeg puttet kuene og sauene mine i frakkelommene og gikk om bord med all min lille last. Kapteinen tok imot meg vennlig og ba meg fortelle hvilket sted jeg sist kom fra. Men da jeg svarte, trodde han jeg var gal.

Men jeg tok kuene og sauene mine opp av lommen, og etter stor forundring ble han tydelig overbevist.

Vi ankom England den 13. april 1702. Jeg ble to måneder hos min kone og familie, men mitt ivrige ønske om å se fremmede land lot meg ikke bli lenger. Men mens jeg var i England, tjente jeg godt på å vise frem dyrene mine til viktige folk og andre. Før jeg begynte min andre reise, solgte jeg dem for seks hundre pund. Jeg lot femten hundre pund bli igjen hos min kone og satte henne i et godt hus. Så tok jeg avskjed med henne og min gutt og jente, med tårer på begge sider, og seilte om bord på «Adventure».