Eselet

Det var en gang en konge og en dronning. De var rike og hadde alt de ønsket seg, men de hadde ingen barn. Dronningen var trist både natt og dag og sa: «Jeg er som en åker der ingenting vokser.» Til slutt ga Gud henne et barn.

Men da barnet ble født, så det ikke ut som et menneskebarn. Det var et lite esel. Da moren så det, ropte hun fortvilet. Hun sa at hun heller ikke ville ha noe barn i det hele tatt enn et esel, og at de skulle kaste det i vannet til fiskene.

Men kongen sa: «Nei. Siden Gud har sendt ham, skal han være min sønn og arving. Etter min død skal han sitte på den kongelige tronen og bære kongekronen.» Så ble eselet oppdratt. Det vokste seg større, og ørene vokste vakkert høye og rette.

Det var et muntert lite esel. Det hoppet omkring, lekte, og elsket spesielt musikk. Det gikk til en berømt musiker og sa: «Lær meg kunsten din, så jeg kan spille lutt like godt som deg.» «Akk, kjære lille mester,» sa musikeren, «det ville bli veldig vanskelig for deg.

Fingrene dine er ikke egnet for det. De er altfor store. Jeg er redd strengene ikke ville holde.» Men ingen unnskyldninger hjalp. Eselet var bestemt på å spille lutt. Det var tålmodig og arbeidsomt, og til slutt lærte det å spille like godt som mesteren selv.

En dag gikk det unge eselet og vandret, hensunket i tanker. Det kom til en brønn og så ned i den. I det speilklare vannet så det eselskikkelsen sin. Det ble så opprørt at det bestemte seg for å dra ut i den store verden. Det tok bare en trofast følgesvenn med seg.

De reiste opp og ned, og til slutt kom de til et kongerike der en gammel konge regjerte. Han hadde en eneste datter, som var vidunderlig vakker.

Eselet sa: «Her vil vi bli.» Det banket på porten og ropte: «En gjest er utenfor!

Åpne så han kan komme inn.» Men porten ble ikke åpnet. Så satte det seg ned, tok lutten sin og spilte den mest fortryllende med begge fremhovenene. Portvokteren sperret øynene opp og løp til kongen.

«Utenfor porten sitter et ungt esel som spiller lutt like godt som en erfaren mester!» «Da må musikeren komme til meg,» sa kongen. Da et esel kom inn, begynte alle å le av luttspilleren.

Eselet ble bedt om å sette seg og spise med tjenerne. Men det ville ikke og sa: «Jeg er ikke noe vanlig stall-esel. Jeg er et edelt et.» Da sa de: «Hvis det er det du er, så sett deg med soldatene.» «Nei,» sa det, «jeg vil sitte ved kongens side.» Kongen smilte og sa godmodig: «Ja, det skal bli som du ønsker, lille esel.

Kom hit til meg.» Så spurte han: «Lille esel, hvordan liker du datteren min?» Eselet snudde hodet mot henne, så på henne, nikket og sa: «Jeg liker henne over alle mål. Jeg har aldri sett noen så vakker.» «Vel, da skal du også sitte ved siden av henne,» sa kongen.

«Det er akkurat det jeg ønsker,» sa eselet, og det satte seg ved hennes side. Det spiste og drakk og visste å oppføre seg delikat og rent. Etter at det edle dyret hadde vært lenge ved kongens hoff, tenkte det: «Hva hjelper alt dette meg?

Jeg må likevel dra hjem igjen.» Det lot hodet henge trist og gikk til kongen for å be om avskjed. Men kongen hadde blitt glad i det og sa: «Lille esel, hva feiler det deg? Du ser sur ut som en mugge eddik.

Jeg vil gi deg hva du enn ønsker. Vil du ha gull?» «Nei,» sa eselet og ristet på hodet. «Vil du ha juveler og rike klær?» «Nei.» «Ønsker du halve kongeriket mitt?» «Nei, slett ikke.» Da sa kongen: «Om jeg bare visste hva som kunne gjøre deg fornøyd.

Vil du ha min vakre datter til kone?» «Å, ja,» sa eselet, «det ville jeg virkelig like.» Og med ett ble det helt muntert og fullt av glede, for det var akkurat det det ønsket seg. Så ble det holdt et storslått og praktfullt bryllup.

Om kvelden, da bruden og brudgommen ble ledet inn i sovekammeret, ville kongen vite om eselet skulle oppføre seg pent. Han beordret en tjener til å gjemme seg i rommet. Da de begge var inne, stengte brudgommen døren, så seg rundt, og da han trodde de var alene, kastet han plutselig av seg eselhuden.

Der sto han i skikkelse av en kjekk kongelig yngling. «Nå,» sa han, «ser du hvem jeg er. Du ser at jeg ikke er uverdig for deg.» Bruden ble glad. Hun kysset ham og elsket ham høyt.

Da morgenen kom, spratt han opp, tok på seg dyrehuden igjen, og ingen kunne ha gjettet hva slags skikkelse som skjulte seg under den. Snart kom den gamle kongen. «Å,» ropte han, «er det lille eselet lystig? Men du er sikkert trist?» sa han til datteren.

«Du har ikke fått en ordentlig mann til ektemann.» «Å nei, kjære far. Jeg elsker ham like høyt som om han var den vakreste i verden, og jeg vil beholde ham så lenge jeg lever.» Kongen ble overrasket. Men tjeneren som hadde gjemt seg, kom og fortalte alt.

Kongen sa: «Det kan ikke være sant.» «Da må du selv se den neste natten, og du vil se det med egne øyne. Og hør, herre konge, hvis du tok huden hans og kastet den i ilden, ville han bli tvunget til å vise seg i sin sanne skikkelse.» «Ditt råd er godt,» sa kongen.

Den natten, da de sov, snek han seg inn. I månelyset så han en edel yngling ligge der, og huden lå strukket ut på gulvet. Så tok han huden, fikk tent et stort bål utenfor og kastet huden på det.

Han ble der til alt var brent til aske. Han var spent på å se hvordan den ranede mannen ville oppføre seg, så han holdt seg våken hele natten og voktet. Da ynglingen hadde sovet ferdig, sto han opp ved første lys og ville ta på seg eselhuden.

Men den var ikke å finne. Han ble forskrekket og, full av sorg og angst, sa han: «Nå må jeg finne en måte å flykte på.» Men da han gikk ut, sto kongen der. «Min sønn,» sa han, «hvor skal du i all hast? Hva har du i tankene? Bli her.

Du er en så kjekk mann. Du skal ikke forlate meg. Jeg vil nå gi deg halve kongeriket, og etter min død skal du få hele det.» «Da håper jeg at det som begynner så godt, må ende godt, og jeg vil bli hos deg,» sa ynglingen.

Den gamle mannen ga ham halve kongeriket. Om et år, da kongen døde, fikk ynglingen hele kongeriket. Og etter at hans egen far døde, fikk han enda et kongerike. Og han levde i all prakt.