Froskekongen

I gamle dager, da ønsker ennå kunne hjelpe, levde det en konge som hadde mange vakre døtre. Den yngste var så vakker at solen selv, som hadde sett så mye, ble helt overrasket hver gang den skinte henne i ansiktet. Like ved kongens slott lå en stor, mørk skog, og under et gammelt lindetre i skogen var det en brønn. Når det var veldig varmt, gikk kongens datter ut i skogen og satte seg ved den kjølige kilden. Når hun kjedet seg, tok hun en gyllen ball, kastet den høyt opp og fanget den. Denne ballen var favorittleketøyet hennes.

En dag hendte det at prinsessens gylne ball ikke falt ned i den lille hånden hun holdt opp for å fange den, men traff bakken og rullet rett ut i vannet. Kongens datter fulgte den med blikket, men den forsvant, og brønnen var dyp, så dyp at bunnen ikke kunne sees.

Da begynte hun å gråte, høyere og høyere, og kunne ikke trøstes. Mens hun sånn jamret seg, sa noen til henne: «Hva feiler det deg, kongens datter? Du gråter så at selv en stein ville få medlidenhet.» Hun så seg rundt til siden hvor stemmen kom fra, og fikk se en frosk som stakk sitt tykke, stygge hode opp av vannet.

«Å, gamle vannspruter, er det deg?» sa hun. «Jeg gråter over min gylne ball, som har falt ned i brønnen.»

«Vær stille og ikke gråt,» svarte frosken. «Jeg kan hjelpe deg, men hva vil du gi meg hvis jeg henter leketøyet ditt opp igjen?» «Hva du enn vil ha, kjære frosk,» sa hun. «Klærne mine, perlene og juvelene mine, og til og med den gylne kronen jeg har på meg.»

Frosken svarte: «Jeg bryr meg ikke om klærne dine, perlene og juvelene dine eller den gylne kronen din, men hvis du vil elske meg og la meg være din følgesvenn og lekekamerat, sitte ved siden av deg ved ditt lille bord, spise av din lille gylne tallerken, drikke av ditt lille beger, og sove i din lille seng – hvis du lover meg dette, vil jeg gå ned og hente den gylne ballen din opp igjen.»

«Å ja,» sa hun, «jeg lover deg alt du ønsker, bare du henter ballen min tilbake.» Men hun tenkte: «Slikt tull den dumme frosken snakker! Han lever i vannet med de andre froskene og kvekker, og kan ikke være noen følgesvenn for et menneske!»

Men frosken, da han hadde fått løftet, stakk hodet ned i vannet og sank. Etter en liten stund kom han svømmende opp igjen med ballen i munnen og kastet den på gresset. Kongens datter ble overlykkelig over å se leketøyet sitt igjen, plukket det opp og løp av gårde med det. «Vent, vent,» sa frosken. «Ta meg med deg. Jeg kan ikke løpe som du kan.» Men hva hjalp det at han skrek «Kvekk, kvekk» så høyt han kunne? Hun hørte ikke på ham, men løp hjem og glemte snart den stakkars frosken, som måtte tilbake til brønnen sin.

Neste dag, da hun hadde satt seg ved bordet sammen med kongen og alle hoffolkene, og spiste fra sin lille gylne tallerken, kom det noe kravlende splash-splash, splash-splash opp marmortrappen. Da det nådde toppen, banket det på døren og ropte: «Prinsesse, yngste prinsesse, åpne døren for meg.» Hun løp for å se hvem som var utenfor, men da hun åpnet døren, satt frosken der.

Hun smelte døren igjen i all hast, satte seg til bordet igjen, og ble ganske redd. Kongen så at hjertet banket hardt, og sa: «Barnet mitt, hva er du så redd for? Er det kanskje en kjempe utenfor som vil ta deg?» «Å nei,» svarte hun.

«Det er ingen kjempe, men en ekkel frosk.»

«Hva vil en frosk med deg?» «Å, kjære far, i går da jeg var i skogen og satt ved brønnen og lekte, falt den gylne ballen min i vannet. Og fordi jeg gråt så mye, hentet frosken den opp igjen til meg, og fordi han insisterte, lovet jeg at han skulle være min følgesvenn, men jeg trodde aldri han kunne komme opp av vannet! Og nå er han der ute og vil inn til meg.»

I mellomtiden banket det en gang til, og det ropte:

«Prinsesse, yngste prinsesse! Åpne døren for meg! Vet du ikke hva du sa til meg I går ved den kjølige brønnen? Prinsesse, yngste prinsesse! Åpne døren for meg!»

Da sa kongen: «Det du har lovet, må du holde. Gå og slipp ham inn.» Hun gikk og åpnet døren, og frosken hoppet inn og fulgte etter henne, skritt for skritt, helt til stolen hennes.

Der satte han seg og ropte: «Løft meg opp ved siden av deg.» Hun nølte, inntil kongen til slutt befalte henne å gjøre det. Da frosken først var på stolen, ville han opp på bordet, og da han var på bordet, sa han: «Skyv den lille gylne tallerkenen din nærmere meg, så vi kan spise sammen.» Hun gjorde det, men det var lett å se at hun ikke gjorde det med glede.

Frosken nøt maten, men nesten hver bit hun tok, kvalte henne. Til slutt sa han: «Jeg har spist og er mett. Nå er jeg trøtt, bær meg inn på rommet ditt og gjør den lille silkessengen din klar, så skal vi begge legge oss og sove.»

Kongens datter begynte å gråte, for hun var redd for den kalde frosken som hun ikke likte å røre, og som nå skulle sove i den pene, rene lille sengen hennes. Men kongen ble sint og sa: «Den som hjalp deg da du var i nød, skal ikke foraktes etterpå.» Så tok hun frosken med to fingre, bar ham opp trappen og satte ham i et hjørne.

Men da hun lå i sengen, krøp han bort til henne og sa: «Jeg er trøtt, jeg vil sove like mye som deg, løft meg opp, ellers sier jeg det til faren din.» Da ble hun veldig sint, tok ham opp og kastet ham av all kraft mot veggen.

«Nå vil du være stille, ekkel frosk,» sa hun. Men da han falt ned, var han ikke lenger en frosk, men en kongssønn med vakre, snille øyne. Han ble, etter farens vilje, hennes kjære følgesvenn og ektemann.

Da fortalte han henne hvordan han var blitt forhekset av en ond heks, og at ingen kunne ha reddet ham fra brønnen bortsett fra henne, og at de i morgen skulle reise sammen til hans rike.

Så sovnet de, og neste morgen da solen vekket dem, kom det en vogn kjørende med åtte hvite hester som hadde hvite strutsefjær på hodet og var spent for med gylne kjettinger. Bak sto den unge kongens tjener, trofaste Henrik.

Trofaste Henrik hadde vært så ulykkelig da hans herre ble forvandlet til en frosk, at han hadde latt smi tre jernbånd rundt hjertet sitt, for at det ikke skulle briste av sorg og bedrøvelse. Vognen skulle føre den unge kongen til hans rike.

Trofaste Henrik hjalp dem begge opp, stilte seg bak igjen, og var full av glede over denne redningen. Da de hadde kjørt et stykke, hørte kongssønnen et knak bak seg, som om noe brakk. Han snudde seg og ropte: «Henrik, vognen brekker.»

«Nei, herre, det er ikke vognen. Det er et bånd fra hjertet mitt, som ble satt på i min store smerte da du var en frosk og fengslet i brønnen.» Igjen og enda en gang, mens de var på vei, knakte det noe, og hver gang trodde kongssønnen at vognen gikk i stykker, men det var bare båndene som spratt fra hjertet til trofaste Henrik, fordi hans herre var blitt fri og var lykkelig.