De sju ravnene

Det var en gang en mann som hadde sju sønner, men ingen datter, uansett hvor mye han ønsket seg en. Til slutt ga kona hans ham håp om et nytt barn, og da barnet ble født, var det en jente.

Alle var overlykkelige, men barnet var svakt og lite, så foreldrene bestemte seg for å la henne døpes med en gang. Faren sendte en av guttene sine for å hente vann fra kilden. De andre seks ble med ham, og hver av dem ville være først til å fylle muggen.

I hastverket falt muggen ned i brønnen. Guttene sto der uten å vite hva de skulle gjøre, og ingen av dem våget å gå hjem. Da de ikke kom tilbake, ble faren utålmodig. «De har sikkert glemt det og driver med noe lek, de slemme guttene!» utbrøt han.

Han var redd for at babyen skulle dø uten å bli døpt, og i sinne ropte han: «Jeg skulle ønske at guttene alle ble forvandlet til ravner!» Så snart han hadde sagt det, hørte han en summing av vinger over hodet sitt. Han så opp og fikk se sju kullsvarte ravner fly bort.

Foreldrene kunne ikke oppheve forbannelsen. Selv om de var triste over å miste sine sju sønner, fant de trøst i sin lille datter, som snart ble sterk og vakrere for hver dag. I lang tid visste hun ikke at hun hadde hatt brødre, for foreldrene snakket aldri om dem.

Men en dag hørte hun noen folk si: «Den jenta er visselig vakker, men egentlig er hun skyld i ulykken som rammet hennes sju brødre.» Dette gikk henne dypt til sinns. Hun gikk til foreldrene sine og spurte om det var sant at hun hadde hatt brødre, og hva det hadde blitt av dem.

Foreldrene kunne ikke lenger skjule sannheten. De fortalte henne at det som hadde skjedd, var himmelens vilje, og at hennes fødsel bare hadde vært den uskyldige årsaken. Men fra den dagen av kunne jenta ikke tenke på noe annet. Hun trodde at hun måtte redde brødrene sine.

Hun hadde ingen ro eller fred før hun dro i hemmelighet ut i den vide verden for å finne dem og sette dem fri, uansett hva det kostet. Hun tok ikke med seg noe annet enn en liten ring fra foreldrene som minne, et brød for sulten, en liten mugge vann for tørsten, og en liten stol for når hun ble trøtt.

Og slik gikk hun videre og videre, langt, langt bort, til verdens ende. Først kom hun til solen, men den var for varm og forferdelig, og den slukte små barn.

Hun skyndte seg bort og løp til månen, men den var altfor kald, og den så ond og grusom ut. Da månen fikk se henne, sa den: «Jeg lukter, jeg lukter kjøtt av et menneske.»

Så hun løp raskt bort og kom til stjernene.

Stjernene var snille og gode mot henne. Hver stjerne satt på sin egen lille stol. Da sto morgenstjernen opp og ga henne et lite kyllinglår. Den sa: «Uten dette låret kan du ikke åpne Glassfjellet, og inne i Glassfjellet er brødrene dine.» Jenta tok låret, pakket det forsiktig inn i et klede, og gikk videre til hun nådde Glassfjellet.

Døren var lukket. Hun pakket ut kledet for å ta fram låret, men det var tomt. Hun hadde mistet morgenstjernens gave. Hva kunne hun gjøre nå? Hun ville redde brødrene sine, men hun hadde ingen nøkkel til Glassfjellet.

Så tok den modige søsteren en kniv, skar av en av de små fingrene sine, stakk den inn i døren, og den åpnet seg. Inne kom en liten dverg for å møte henne. «Barnet mitt, hva leter du etter?» spurte han. «Jeg leter etter brødrene mine, de sju ravnene,» svarte hun.

Dvergen sa: «Herrene ravnene er ikke hjemme, men hvis du vil vente her til de kommer, så gå inn.» Så bar dvergen inn ravnene sin middag, på sju små tallerkener og i sju små glass.

Lillesøsteren spiste en bit fra hver tallerken og tok en slurk fra hvert glass. I det siste glasset slapp hun ringen som hun hadde tatt med hjemmefra. Plutselig hørte hun en summing av vinger og en susen gjennom luften.

Dvergen sa: «Nå flyr herrene ravnene hjem.» De kom inn, ville spise og drikke. De så på de små tallerkenene og glassene sine. Den ene etter den andre sa: «Hvem har spist fra tallerkenen min? Hvem har drukket fra glasset mitt?

Det var en menneskemunn.» Da den sjuende ravnen nådde bunnen av glasset sitt, rullet ringen mot nebbet hans. Han så på den og fikk se at det var en ring fra faren og moren deres.

Han sa: «Måtte Gud la søsteren vår være her, og så ville vi være fri.» Jenta, som sto bak døren og lyttet, hørte dette ønsket og trådte fram. I samme øyeblikk ble alle ravnene forvandlet tilbake til menneskeskikkelse. De omfavnet og kysset hverandre, og dro lystig hjem.