Mester Darling

Da jeg var liten, gjorde jeg dumdristige ting. Jeg hoppet fra andre etasje fordi noen kalte meg en feiging. Jeg skar meg i tommelen for å bevise at en kniv var skarp. Jeg sloss om kastanjer og kræsjet gjennom gjerder og gulrotåkre. Far kalte meg udugelig. Mor var redd for at jeg aldri skulle bli til noe. Storebroren min var vakker og perfekt og hånet meg alltid. Vi sloss annenhver uke. En gang slo jeg ham i pannen med en sjakkbrikke. Far truet med å kutte meg ut av testamentet hans.

Bare Kiyo, hushjelpen, sto mellom meg og katastrofen. Hun hadde lite skolegang, men hun trodde jeg kunne bli noe godt. Hun smuglet godteri til meg, la varme nudler ved sengen min på kalde netter, og presset en gang tre yen i hånden min. Som en tosk mistet jeg pengene i latrinen. Hun fisket dem opp med en bambusstav, tørket dem forsiktig og byttet dem til sølv slik at ingen skulle le. Hun sa: 'En dag skal du ha et stort hus og din egen rickshaw. Kan jeg bli husholdersken din da?' Jeg bare nikket. Hvordan kan man si nei til en drøm som allerede har gjort deg til sin?

Mor døde. Far gjorde ingenting fornuftig. Broren min lærte engelsk og ble forretningsmann. Da Far også døde, solgte broren huset og arven, og forsvant til en jobb langt borte. Han ga meg seks hundre yen og sa at jeg kunne gjøre hva jeg ville. Han kastet femti yen til Kiyo, som om han ville bli kvitt oss begge. Jeg vinket farvel på stasjonen og så ham aldri igjen.

Jeg bestemte meg for å studere i tre år, uten noen egentlig plan. Jeg snublet inn i en fysikkskole fordi jeg tilfeldigvis gikk forbi. Jeg var nær bunnen av klassen da jeg ble ferdig. Åtte dager senere fikk jeg et jobbtilbud som mattelærer langt sør, på en øy som heter Shikoku. Lønnen var førti yen i måneden. Meg og dumdristigheten min reiser alltid sammen, så jeg sa ja.

Før jeg dro, besøkte jeg Kiyo. Hun var blitt tynn og grå i håret, men øynene var varme. Hun sa at jeg måtte stifte hjem med en gang, som om tak og måltider faller ned fra himmelen. Jeg sa at jeg skulle komme tilbake om sommeren med en overraskelse fra vesten. Hun ville ha godteri pakket inn i bambusblader, helt feil ting for min reise. På perrongen holdt hun tårene tilbake. Da toget begynte å kjøre, stakk jeg hodet ut av vinduet. Hun sto alene og ble mindre og mindre.

Jeg ankom med dampskip. En båtmann i rødt lendeklede rodde oss i land under en brennende sol. Byen var for det meste en fiskerlandsby. På det første vertshuset prøvde de å stappe meg inn i et rom under trappen og løy om at alle de gode rommene var opptatt. Jeg ble sint og ga dem fem yen som 'tedrikkepenger' for å komme meg unna. Dagen etter fikk jeg et stort rom på et annet vertshus. Jeg skrev et langt brev til Kiyo. Jeg fortalte henne at byen var kjedelig, rommet var fantastisk, jeg hadde drømt at hun spiste bambusblader, og jeg hadde allerede gitt kallenavn til kollegene mine: Grevling, Rødskjorte, Gresskar, Pinnsvin og Klovn.

Rektoren hadde en svart bart og runde blunkende øyne. Han så ut som en grevling, så jeg kalte ham det i hodet. Han snakket lenge om hvordan en lærer må være et lys for ungdommen, et eksempel, nesten en stjerne på himmelen. Førti yen i måneden for å være en helgen virket litt snaut. Overlæreren gikk i rød flanellskjorte året rundt, snakket mykt og pent, og jeg likte ham ikke fra første øyeblikk. Jeg kalte ham Rødskjorte.

En blek, rund engelsklærer som het Koga, så ut som et overmodent gresskar, så han ble Gresskar. En kort, bustete mattelærer lo høyt og skarpt, som om han stakk. Han ble Pinnsvin. Kunstlæreren svevde rundt i fine klær og skrøt av Tokyo som en billig skuespiller. Han ble Klovnen. En gammel, høytidelig lærer i antikke regler bukket som en bestefar. Det føltes som en dyrehage.

Pinnsvin kom til vertshuset og ordnet timeplanen min uten omveier. Han tok meg også med for å finne losji. Vi endte opp hos Ikagin, en liten kramkar med en kone som så ut som en heks. Det var stille oppe på bakken, og jeg flyttet inn.

Den første dagen sto jeg på podiet og hørte førti store gutter si 'Lærer', og jeg nølte. I Tokyo hadde jeg sagt 'Lærer' i tre år. Nå var jeg ekkoet. Guttene var solide og mange var høyere enn meg. De snakket en tykk, treg dialekt. Midt i timen reiste den største seg og sa at jeg snakket for fort. Jeg sa at jeg var en gutt fra Tokyo. Jeg kunne ikke snakke som dem. De måtte vente til de forsto. Jeg følte meg litt modigere da jeg sa det. Men så spurte en gutt om jeg kunne løse noen vanskelige problemer der og da. Det kunne jeg ikke. Jeg sa at jeg skulle vise dem neste gang, og rommet fyltes med hån. En lærer er ikke et leksikon, og førti yen er ikke all kunnskap.

En kveld spiste jeg fire boller med frityrstekte nudler. Neste morgen skrev noen på tavlen med kritt: 'Professor Tempura.' Jeg visket det bort, men i neste time sto det: 'Fire boller, men ingen latter!' Snart la de til riskaker og priser. Hver kveld gikk jeg til det offentlige badet. Håndkle mitt farget av, så de kalte meg 'Rødt håndkle.' Jeg svømte alene i granittbassenget. Så dukket det opp et skilt: 'Bading forbudt.' Og dagen etter, de samme ordene på tavlen. Småligheten var like tykk som luften.

En kveld hadde jeg nattevakt på skolen. Alle lærere måtte ta en runde, bortsett fra Grevling og Rødskjorte, som var fritatt som om de var for viktige. Vaktrommet var stekende varmt i kveldssolen. Jeg smatt ut på badet for å puste. Da jeg kom tilbake, sto Grevling der og spurte rundt som om jeg ikke var på vakt. Jeg sa ja. Så gikk jeg inn og slo av lampen.

Da jeg la meg, hoppet femti gresshopper ut av teppet som steiner fra en matte. Jeg slo og feide dem ut. Seks gutter fra sovesalen lo høyt og sa at jeg måtte bevise at jeg hadde feid. De snakket i sirkler med ord som 'er de gresshopper eller engler?' og benektet alt. Litt senere hamret hele taket i takt: 'En-to-tre-hei!' Jeg løp gjennom mørke korridorer, snublet i en trekloss de hadde kilt fast, slo kneet, og hørte dem le i enden av gangen. Jeg holdt meg våken resten av natten. Mygg stakk meg i ansiktet, og stoltheten brant. Ved daggry dro jeg to gutter med meg. De sa ingenting. Da Grevling kom, glattet han over alt med pene ord og ba meg hvile. Men jeg gikk likevel til timene, selv om ansiktet var fullt av stikk.

Etterpå inviterte Rødskjorte meg på fisketur. Klovnen ble også med. Vi rodde forbi en liten øy med furuer som paraplyer. Rødskjorte sa at utsikten var som et maleri av en stor kunstner. Klovnen nikket for ivrig.

Vi ankret opp på seks favner. De prøvde å fange stor fisk. De fikk bare tynne, små fisk, den typen bønder bruker som gjødsel. Klovnen kom med en vits om russiske bøker. Rødskjorte lo hult og sa navn jeg ikke brydde meg om. Jeg fikk en liten, glatt fisk. Kroken satt fast, og følelsen av at den vred seg i hånden min gjorde meg kvalm. Jeg slo den raskt i dekket så den døde. Jeg la meg på rygg og så skyer skjære himmelen, og jeg tenkte på Kiyo. Frisk sjøluft ville vært bra for de trette lungene hennes. Med henne ville jeg ikke skamme meg noe sted.

I båten hvisket de sammen. De sa ord som 'tempura' og 'dango' og 'samme gamle Hotta.' De sa ikke navnet mitt, men jeg visste at de mente meg. På vei tilbake sa Rødskjorte at elevene likte meg, men at jeg måtte være forsiktig. På en skole var det mange relasjoner, sa han, ting jeg ville forstå senere. Jeg ba ham snakke rett fram. Det ville han ikke. Han hvisket at noen som virket vennlige, kanskje ikke var det. Spesielt de som hadde funnet losji til meg. Han mente nok Pinnsvin. Hvis han hadde noe på hjertet, kunne han bare si navnet.

Neste dag prøvde jeg å gi Pinnsvin en og en halv sen, prisen for isvannet han hadde kjøpt til meg den første uken. Jeg ville ikke stå i gjeld til ham hvis han var en slange bak ryggen min. Han lo først, så skjønte han at jeg var alvorlig. Han dyttet myntene tilbake. Jeg dyttet dem fram. Han tok dem med et stønn. Så sa han noe som fikk meg til å koke: Jeg burde flytte. Utleieren klaget på at jeg var for streng og kresen, at jeg krevde for mye, at han kunne tjene mer på å selge 'kunst.' Jeg var rasende. Hvorfor tok han meg dit da? Vi kranglet til skoleklokken stilnet oss.

Om ettermiddagen var det møte om sovesalguttene og nattens rampestreker. De satt rundt et langt bord og så ut som en billig restaurant. Grevling begynte pent og sa at alt skyldtes hans manglende dyder. Hvis det virkelig var hans feil, kunne han ha sagt opp før talen, tenkte jeg. Rødskjorte ba om mildhet. Guttene var sterke og halvveis klar over feilen sin, sa han. Klovnen var helt enig. Jeg prøvde å si noe, men fikk ikke frem fine ord. Jeg sa bare at guttene var forblindet og måtte be om unnskyldning.

Da reiste Pinnsvin seg. Han snakket tydelig. Å plage en ny lærer uten grunn var bare ondskap. Å være mild nå ville senke hele skolens verdighet. Skolen skulle lære ærlighet og mot, ikke late snarveier. Han krevde streng straff og en offentlig unnskyldning. Hjertet mitt hoppet. Han sa alt jeg ikke fikk frem. Så la han til at turen min til badet under vakten var en separat sak, like alvorlig. Jeg reiste meg med en gang, sa at det var sant, og ba om unnskyldning. Noen lo. De ler alltid, de som aldri har kjent lettelsen av å si 'jeg tok feil' rett ut.

Guttene ble satt i husarrest i en uke og kom og bukket for meg. Da ville jeg ikke dra lenger. Etterpå kom 'råd fra ledelsen': Lærere burde ikke spise på 'lave' steder som nuddelbutikker. Bare på avskjedsfester var det tillatt. Rødskjorte holdt en liten tale om at lærere var overklasse og burde søke trøst i fiske, bøker og poesi. Jeg var lei av parfymen hans og alle de glatte ordene. Jeg spurte om 'å møte Madonnaen' også var trøst for sjelen. Rommet ble stille. Rødskjorte sank sammen. Klovnen så bort. Alle forsto.

Samme kveld flyttet jeg fra Ikagin. Mens jeg pakket, smigret og skjelte utleieren i samme setning. Jeg kaster ikke pusterom på slikt dobbeltsnakk. Jeg hoppet i en rickshaw og dro. Jeg gikk uten mål, til jeg husket at Gresskar, Koga, bodde i Kajimachi. Moren hans ønsket meg velkommen med en papirlanterne. Koga lyttet og ordnet et sted for meg hos et eldre par, familien Hagino. Jeg flyttet inn.

Hos Hagino var det fred. Den gamle damen likte å snakke. Hun trodde jeg var gift og lurte på hvor kona mi var. Jeg lo og sa at jeg bare var tjuefire. Hun sa at mange giftet seg før det. 'Jeg kan finne en god kone til deg,' sa hun. Så så hun på meg og sa at jeg sikkert allerede hadde en jente i Tokyo, siden jeg ba om brev hver dag. Jeg tenkte på Kiyo, men sa ingenting.

Den gamle damen visste alt som betydde noe her. Hun fortalte meg om byens vakreste jente. Folk kalte henne Madonna, et fremmedord for veldig vakker. Kunstlæreren før Klovnen hadde visst sagt det først. Madonna hadde vært forlovet med Koga. Så døde faren hans, og familien ble trang. Mens alt ble utsatt, kom Rødskjorte med en ekteskapsformidler. Han ble hodestups forelsket, sa den gamle damen, og begynte å besøke Madonna. Familien nølte fordi Madonna allerede var lovet bort, men Rødskjorte kom igjen og igjen. Ryktene var dårlige. Pinnsvin hadde snakket med ham om det. Da svarte Rødskjorte pent at han ikke ville gifte seg før ting var ordentlig brutt, men at det ikke var noe galt i å 'besøke' så lenge det varte. Etter det var Pinnsvin og Rødskjorte fiender.

To dager senere kom Kiyos brev endelig. Blyanten hennes hakket og skalv over papiret som en gammel fugl. Hun hadde skrevet og skrevet om igjen. Hun roste meg for å være rett fram. Hun ba meg spare penger og være klok, og sendte tilbake ti yen av det jeg hadde gitt henne. Resten hadde hun satt i en sparebank for den dagen vi skulle starte et hus i Tokyo. Jeg satt på verandaen med vinden i papiret og følte alt rundt meg bli roligere.