Sult

Det var i den tiden jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige byen, som ingen forlater før han har fått merker av den.

Jeg ligger våken på kvisten min og hører en klokke nedenunder meg slå seks slag; det var allerede ganske lyst, og folk begynte å ferdes opp og ned i trappene. Nede ved døren, hvor rommet mitt var tapetsert med gamle numre av Morgenbladet, kunne jeg så tydelig se en kunngjøring fra fyrdirektøren, og litt til venstre derfra et fett, bugnende annonse fra baker Fabian Olsen om nybakt brød.

Straks jeg slo øynene opp, begynte jeg av gammel vane å tenke etter om jeg hadde noe å glede meg til i dag. Det hadde vært litt knapt for meg i den siste tiden; den ene etter den andre av eiendelene mine var brakt til «Onkel», jeg var blitt nervøs og utålmodig, et par ganger hadde jeg også ligget til sengs en dags tid av svimmelhet. Nå og da, når lykken var god, kunne jeg drive det til å få fem kroner av et eller annet blad for en føljetong.

Det lysnet mer og mer, og jeg gav meg til å lese på annonsene nede ved døren; jeg kunne endog skjelne de magre, grinende bokstavene om «Liksvøp hos Jomfru Andersen, til høyre i porten». Det sysselsatte meg en lang stund, jeg hørte klokken slå åtte nedenunder, før jeg stod opp og kledde på meg.

Jeg åpnet vinduet og så ut. Der jeg stod, hadde jeg utsikt til en klessnor og en åpen mark; langt ute lå ruinen tilbake av en nedbrent smie, hvor noen arbeidere var i ferd med å rydde opp. Jeg la meg med albuene ned i vinduet og stirret ut i luften. Det ble ganske visst en lys dag, høsten var kommet, den fine, svale årstiden hvor alt skifter farge og forgår. Støyen var allerede begynt å lyde i gatene og lokket meg ut; dette tomme værelset, hvis gulv gynget opp og ned for hvert skritt jeg tok over det, var som en gisten, uhyggelig likkiste; det var ingen ordentlig lås for døren og ingen ovn i rommet; jeg pleide å ligge på strømpene om natten for å få dem litt tørre til om morgenen. Det eneste jeg hadde å fornøye meg ved, var en liten rød gyngestol, som jeg satt i om aftenene og døste og tenkte på mangehånde ting. Når det blåste hardt, og dørene nedenunder stod åpne, lød det alle slags underlige hvin opp gjennom gulvet og inn fra veggene, og Morgenbladet nede ved døren fikk revner så lange som en hånd.

Jeg reiste meg og undersøkte en bylt borte i krogen ved sengen etter litt til frokost, men fant intet og vendte tilbake til vinduet igjen.

Gud vet, tenkte jeg, om det aldri skal nytte meg å søke etter en bestilling mer! Disse mange avslagene, disse halve løftene, rene nei, nærede og skuffede håp, nye forsøk, som hver gang løp ut i intet, hadde gjort det av med motet mitt. Jeg hadde til slutt søkt en plass som regningsbud, men var kommet for sent; dessuten kunne jeg ikke skaffe sikkerhet for femti kroner. Det var alltid et eller annet til hinder. Jeg meldte meg også til brannkorpset. Vi stod halvthundre mann i forhallen og satte brystet ut for å gi inntrykk av kraft og stor dristighet. En fullmektig gikk omkring og beså disse søkerne, følte på armene deres og gav dem et og annet spørsmål, og meg gikk han forbi, rystet bare på hodet og sa at jeg var kassert på grunn av brillene mine. Jeg møtte opp på ny, uten briller, jeg stod der med rynkede bryn og gjorde øynene mine så hvasse som kniver, og mannen gikk meg atter forbi, og han smilte — han hadde kjent meg igjen. Det verste av alt var at klærne mine var begynt å bli så dårlige at jeg ikke lenger kunne fremstille meg til en plass som et skikkelig menneske.

Hvor det hadde gått jevnt og regelmessig nedover med meg hele tiden! Jeg stod til slutt så besynderlig blottet for alt mulig, jeg hadde ikke engang en kam igjen eller en bok å lese i når det ble meg for trist. Hele sommeren utover hadde jeg søkt ut på kirkegårdene eller opp i Slotsparken, hvor jeg satt og forfattet artikler for bladene, spalte etter spalte om de forskjelligste ting, underlige påfunn, luner, innfall av min urolige hjerne; i fortvilelse hadde jeg ofte valgt de fjerneste emner, som voldte meg lange tiders anstrengelse og aldri ble optatt. Når et stykke var ferdig, tok jeg fatt på et nytt, og jeg ble ikke ofte nedslått av redaktørenes nei; jeg sa stadig til meg selv at engang ville det jo lykkes. Og virkelig, stundom, når jeg hadde hell med meg og fikk det litt godt til, kunne jeg få fem kroner for en ettermiddags arbeid.

Jeg reiste meg atter opp fra vinduet, gikk hen til vaskevannsstolen og dynket en smule vann på de blanke bukseknærne for å svarte dem litt og få dem til å se litt nye ut. Da jeg hadde gjort dette, stakk jeg som vanlig papir og blyant i lommen og gikk ut. Jeg gled meget stille nedover trappene for ikke å vekke vertinnens oppmerksomhet; det var gått et par dager siden husleien min forfalt, og jeg hadde ikke noe å betale med nå mer.

Klokken var ni. Vognrammel og stemmer fylte luften, et uhyre morgenkor, blandet med fotgjengernes skritt og smellene fra hyrekuskenes svøper. Denne støyende ferdselen overalt opplivet meg straks, og jeg begynte å føle meg mer og mer tilfreds. Intet var fjernere fra min tanke enn bare å gå en morgentur i frisk luft. Hva kom luften mine lunger ved? Jeg var sterk som en rise og kunne stanse en vogn med skulderen. En fin, selsom stemning, følelsen av den lyse likegyldigheten, hadde bemektiget seg meg. Jeg gav meg til å iaktta de menneskene jeg møtte og gikk forbi, leste plakatene på veggene, mottok inntrykk fra et blikk, slengt til meg fra en forbifarende sporvogn, lot hver bagatell trenge inn på meg, alle små tilfeldigheter som krysset min vei og forsvant.

Når man bare hadde seg litt til mat en slik lys dag! Inntrykket av den glade morgenen overveldet meg, jeg ble uregjerlig tilfreds og gav meg til å nynne av glede, uten noen bestemt grunn. Ved en slakterbutikk stod en kone med en kurv på armen og spekulerte på pølser til middag; idet jeg passerte henne, så hun hen på meg. Hun hadde bare én tann i munnen. Nervøs og lett påvirkelig som jeg var blitt de siste dagene, gjorde konens ansikt straks et motbydelig inntrykk på meg; den lange, gule tannen så ut som en liten finger som stod opp fra kjeven, og blikket hennes var enda fullt av pølse da hun vendte det mot meg. Jeg mistet med en gang appetitten og følte kvalme. Da jeg kom til basarene, gikk jeg hen til springet og drakk litt vann; jeg så opp — klokken var ti i Vor Frelsers tårn.

Jeg gikk videre gjennom gatene, drev om uten bekymring for noe som helst, stanset ved et hjørne uten å behøve det, bøyde av og gikk en sidegate uten å ha ærend dit; jeg lot det stå til, førtes omkring i den glade morgenen, vugget meg sorgfritt frem og tilbake blant andre lykkelige mennesker; luften var tom og lys, og mitt sinn var uten en skygge.

I ti minutters tid hadde jeg stadig hatt en gammel, halt mann foran meg. Han bar en bylt i den ene hånden og gikk med hele legemet, arbeidet av all makt for å skyte fart. Jeg hørte hvor han pustet av anstrengelse, og det falt meg inn at jeg kunne bære byltet hans; jeg søkte dog ikke å innhente ham. Oppe i Grændsen møtte jeg Hans Pauli, som hilste og skyndte seg forbi. Hvorfor hadde han slikt hastverk? Jeg hadde slett ikke i sinne å be ham om en krone, jeg ville også med det aller første sende ham tilbake et teppe som jeg hadde lånt av ham for noen uker siden. Så snart jeg var kommet litt ovenpå, ville jeg ikke være noen mann noe teppe skyldig; kanskje begynte jeg allerede i dag en artikkel om Fremtidens Forbrytelser eller om Viljens Frihet, hva som helst, noe lesverdig noe, som jeg ville få ti kroner for minst... Og ved tanken på denne artikkelen følte jeg med en gang gjennomstrømmet av trang til å ta fatt straks og øse av min fulle hjerne; jeg ville finne meg et passende sted i Slotsparken og ikke hvile før jeg hadde fått den ferdig.

Men den gamle krøbling gjorde fremdeles de samme sprellende bevegelser foran meg i gaten. Det begynte til slutt å irritere meg å ha dette skrøpelige mennesket foran meg hele tiden. Reisen hans syntes aldri å ta slutt; kanskje hadde han bestemt seg for akkurat det samme stedet som jeg, og jeg skulle hele veien ha ham for øynene. I min opphisselse forekom det meg at han ved hver tvergate saknet litt og liksom ventet på hvilken retning jeg ville ta, hvorpå han igjen svingte byrden høyt i luften og gikk av ytterste makt for å få forsprang. Jeg går og ser på dette masede vesenet og blir mer og mer oppfylt av forbitrelse mot ham; jeg følte at han litt etter litt ødela min lyse stemning og trakk den rene, skjønne morgenen med seg ned i heslighet på samme tid. Han så ut som et stort humpende insekt som med vold og makt ville slå seg til en plass i verden og forbeholde seg fortauet for seg selv alene. Da vi var kommet på toppen av bakken, ville jeg ikke lenger finne meg i det, jeg vendte meg mot et butikkvindu og stanset for å gi ham anledning til å komme vekk. Da jeg etter noen minutters forløp atter begynte å gå, var mannen foran meg igjen, også han hadde stått bom stille. Jeg gjorde, uten å tenke meg om, tre fire rasende skritt fremad, innhentet ham og slo mannen på skulderen.

Han stanset med ett. Vi gav oss begge til å stirre på hverandre.

«En liten skilling til melk!» sa han endelig og la hodet på skakke.

Se så, nå sto jeg godt i det! Jeg følte i lommene og sa:

«Til melk ja. Hm. Det er smått med pengene i disse tider, og jeg vet ikke hvor trengende De kan være.»

«Jeg har ikke spist siden i går i Drammen,» sa mannen; «jeg eier ikke en øre, og jeg har ikke fått arbeid ennå.»

«Er De håndverker?»

«Ja, jeg er nådler.»

«Hvilket?»

«Nådler. Forresten kan jeg også gjøre sko.»

«Det forandrer saken,» sa jeg. «De får vente her i noen minutter, så skal jeg gå etter litt penger til Dem, noen øre.»

Jeg gikk i største hast nedad Pilestredet, hvor jeg visste om en pantelåner i annen etasje; jeg hadde for øvrig aldri vært hos ham før. Da jeg kom inn i porten, trakk jeg skyndsomt min vest av, rullet den sammen og stakk den under armen; derpå gikk jeg oppad trappen og banket på til sjappen. Jeg bukket og kastet vesten på disken.

«Halvannen krone,» sa mannen.

«Ja ja, takk,» svarte jeg. «Hadde det ikke vært det at den begynte å bli litt for knapp til meg, så ville jeg ikke ha skilt meg ved den, naturligvis.»

Jeg fikk pengene og seddelen og begav meg tilbake. Det var i grunnen et utmerket påfunn, dette med vesten; jeg ville endog få penger til overs til en rikelig frokost, og innen aften skulle så min avhandling om Fremtidens Forbrydelser være i stand. Jeg begynte på stedet å finne tilværelsen blidere, og jeg skyndte meg tilbake til mannen for å få ham fra hånden.

«Vær så god!» sa jeg til ham. «Det gleder meg at De har henvendt Dem til meg først.»

Mannen tok pengene og begynte å mønstre meg med øynene. Hva sto han og stirret etter? Jeg hadde det inntrykket at han især undersøkte mine bukseknær, og jeg ble trett av denne uforskammetheten. Trodd slyngelen at jeg virkelig var så fattig som jeg så ut for? Hadde jeg kanskje ikke så godt som begynt å skrive på en artikkel til ti kroner? Overhodet fryktet jeg ikke for fremtiden, jeg hadde mange jern i ilden. Hva kom det så et vilt fremmed menneske ved, om jeg gav bort en drikkeskilling på en slik lys dag? Mannens blikk irriterte meg, og jeg beslut meg til å gi ham en irettesettelse før jeg forlot ham. Jeg trakk på skuldrene og sa:

«Min gode mann, De har lagt Dem til den stygge uvanen å glo en mann på knærne når han gir Dem en krones penger.»

Han la hodet helt tilbake mot muren og sperret munnen opp. Det arbeidet noe bak hans stodderpanne, han tenkte ganske visst at jeg ville narre ham på en eller annen måte, og han rakte meg pengene tilbake.

Jeg stampet i gaten og sverget på at han skulle beholde dem. Innbilte han seg at jeg ville ha alt det bryderiet for ingenting? Når alt kom til alt skyldte jeg ham kanskje denne kronen, jeg hadde det med å huske en gammel gjeld, han sto foran et rettskaffent menneske, ærlig ut i fingerspissene. Kort sagt, pengene var hans... Å, ikke noe å takke for, det hadde vært meg en glede. Farvel.

Jeg gikk. Endelig hadde jeg denne verkbrudne plageånden av veien, og jeg kunne være uforstyrret. Jeg tok atter ned gjennom Pilestredet og stanset utenfor en husholdningshandel. Der lå fullt opp av mat i vinduet, og jeg bestemte meg til å gå inn og få meg litt med på veien.

«Et stykke ost og et franskbrød!» sa jeg og slang halv kronen på disken.

«Ost og brød for alt sammen?» spurte konen ironisk, uten å se på meg.

«For hele femti øre ja,» svarte jeg uforstyrret.

Jeg fikk mine saker, sa ytterst høflig god morgen til den gamle, feite konen og begav meg sporenstreks oppad Slottbakken til parken. Jeg fant meg en benk for meg selv og begynte å gnage grådig av min niste. Det gjorde godt; det var lenge siden jeg hadde fått et så rundelig måltid, og jeg følte litt etter litt den samme mette roen i meg som én føler etter en lang gråt. Motet mitt steg sterkt; det var meg ikke lenger nok å skrive en artikkel om noe så enkelt og lett som Fremtidens Forbrydelser, som dessuten hvem som helst kunne gjette seg til, rett fram lese seg til i historien; jeg følte meg i stand til en større anstrengelse, jeg var i stemning til å overvinne vanskeligheter, og jeg bestemte meg for en avhandling i tre avsnitt om den filosofiske erkjennelse. Naturligvis ville jeg få anledning til å knekke ynkelig noen av Kants sofismer... Da jeg ville ta skrivesakene frem og begynne arbeidet, oppdaget jeg at jeg ikke lenger hadde noen blyant hos meg; jeg hadde glemt den etter meg i pantelånersjappen; blyanten min lå i vestelommen.