Store Forventninger

Jeg het Pip fordi tungen min ikke fikk til noe lengre. Foreldrene mine var døde, og fem små brødre også. Jeg kjente dem bare som navn på kalde steiner i gresset. En rå ettermiddag sto jeg alene på kirkegården ute på myrene, med elva som en grå stripe, da en mann spratt opp fra mellom gravene. Han var våt, gjørmete, med en tung jernlenke om beinet. Han haltet, skalv, og grep meg i haken. Det luktet salt og jern av ham. Han sa han kunne skjære strupen min. Han sa jeg skulle hente ham en fil og mat, ellers kom en annen ung mann til å rive ut hjertet og leveren min. Jeg nikket så hardt at tenna klirret. Mannen pekte mot et gammelt batteri ute i tåka. Dit skulle jeg. Jeg sverget. Han slapp meg.

Jeg løp hjem til min søster, fru Joe, som hadde oppdratt meg for hånd, som hun sa. Hun brukte hånda både til å arbeide og kjefte, og noen ganger også til å dytte meg. Joe, mannen hennes, var smed. Han var stor og snill og fikk meg til å le selv når jeg var redd. Den kvelden sa jeg ingenting om mannen på myrene. Jeg snek brødskiven min ned i buksebeinet. Da kanonen over elva drønnet om en rømling fra fangeskipet, rygget jeg ved lyden, men jeg sa fortsatt ingenting. Hele natta hørte jeg vinden og sangen fra sumpfuglene. Jeg drømte at jern og kniver jaktet på meg.

Ved grålysningen listet jeg meg til spiskammeret. Jeg tok brød, ost, kjøttfarse, brandy, et bein og hele den fine svinepaien. Jeg stjal en fil fra smia. Tåka la seg som våte filler mot ansiktet mitt. Jeg løp.

Midt i myrtåka sto en annen mann brått foran meg. Også han hadde jern. Øynene var mørke og runkne av hat. Jeg gispet og prøvde å smette forbi. Han slo etter meg og bommet, vaggende som en krabbe i leire. Så forsvant han, som om tåka selv hadde svelget ham. Jeg sprang videre til det gamle batteriet ved elva. Der lå min mann, halvt under en kanon. Ansiktet var blått av kulde. Jeg rakte ham paien med hender som dirret. Han åt som en ulv og drakk, hostet, lo hes. Da jeg hvisket om den andre mannen, ble øynene hans harde. Jeg ga ham fila. Han begynte å gnage på jernet rundt leggen med den.

Hjemme var det julaften. Søsteren min danset rundt grytene og knurret på meg og Joe. Onkel Pumblechook kom, stram i halsen og syvtimersvis i moralske råd. Hr. og fru Hubble og hr. Wopsle kom også. De snakket om takknemlighet og disiplin, og stakk små pigger inn i hjertet mitt med ordene sine. Jeg satt med en hemmelighet lun som en brennende kul i bukselomma. Da Pumblechook drakk av brandyflaska, var den fylt med tjærevann. Han sprutet og pep og krevde ingefærvann.

Akkurat da skulle søsteren henge opp paien. Jeg kjente all luft forsvinne. Jeg sto opp for å rømme og støtte inn i blanke geværer. Soldater fylte døråpningen. Sersjanten holdt en håndjernlås mot Joe og ba om hjelp.

Soldatene lette etter to rømlinger. Joe banket og skrudde i smia, og alle unntatt jeg forsikret om at de ikke hadde sett noe. Sersjanten takket for hjelpen og tilbød jakt i myrene. Joe tok meg med, og hr. Wopsle ble også med. Regnet var som tynne spiker. Hjertet mitt ville rømme fra brystet. Da rop lød, vrimlet soldatene av gårde. I en grøft lå to menn i grått og klort hverandre i ansiktet. Min mann hadde tatt den andre. Han skrek at han heller ville henges enn å slippe ham fri. De ble bundet. Den andre prøvde å si at min mann hadde forsøkt å drepe ham. Min mann sa han hadde hindret den andre i å rømme. Han sa også høyt at han hadde stjålet mat og en pai fra smia. Joe svarte rolig at det han hadde tatt, kunne han få lov til å ha. Min mann kastet et blikk på meg, fort og merkelig varmt, men sa ingenting.

Da de ble fraktet til fangeskipet, ulte vinden. Jeg frøs inn i beinet. Jeg kjente meg ondskapsfull og liten og full av takknemlighet på samme tid. Hjemme bar Joe meg på ryggen gjennom mørket, som om jeg var mindre enn jeg var. De voksne diskuterte hvordan en fange kunne komme seg inn i spiskammeret. Jeg sov nesten ikke den natten. Skylden var som en stein bak ribbeina.

Etter dette var dagene grå og fulle av arbeid. Jeg lærte litt lesing og skriving hos hr. Wopsles gamle tante, som sovnet ved kateteret. Biddy, niesa hennes, var klok og tålmodig og viste meg veien mellom bokstavene. En kveld skrev jeg mitt første ordentlige brev til Joe. Han ble så glad at han holdt det i sotete hender som om det var noe dyrebart. Han fortalte om sin egen barndom, med en far som slo og en mor han vernet. Jeg elsket Joe. Jeg ville være verdig ham.

Så kom den dagen alt skulle forandre seg. Søsteren min kronerullte meg og vasket meg hardt, for jeg skulle til en rik dame: Miss Havisham. Onkel Pumblechook tok meg med til hennes merkelige hus. Der var alle gardiner dradd for og klokka sto, som om tiden var dyttet i et skap. Miss Havisham satt i en falmet brudekjole, med slør som spindelvev. Hun sa jeg skulle spille kort med Estella.

Estella var vakker og kald som glass. Hun lo av mine grove hender og tykke støvler. Ordene hennes brant. Jeg gløttet på meg selv i et skittent speil og så en gutt av sot og lær. På vei hjem diktet jeg opp flotte historier om hva jeg hadde sett, men skyldfølelsen gnagde. Til slutt sa jeg sannheten til Joe. Han la en hånd på skulderen min og ba meg aldri lyve. Jeg sverget. Og jeg lovet meg selv å bli uvanlig, så Estella ikke kunne le like lett neste gang.

Jeg dro oftere til Miss Havisham. Jeg skjøv henne rundt og rundt i rullestolen i et rom med råtne gardiner og en bryllupskake som var stivnet til en frossen myr av sukker og støv. Slangene i stearinlysene pep. Slektningene hennes kom iblant, triste og sultne blikk, ord som smisk og sukk. Jeg møtte også en blek ung herre i hagen. Han ville slåss. Jeg slo ham. Estella glitret i øynene, og da jeg gikk, lot hun meg kysse henne på kinnet. Jeg gikk hjem med føtter som svevde og skam som dro meg ned.

En kveld på Tre Lystige Matroser satt jeg med Joe og hr. Wopsle da en fremmed stirret på meg. Han rullet en fil i hånden. Hjertet mitt sank. Han ga meg en skilling og to pund i et papir. Jeg skalv. Det var et ekko fra myrene.

Så slo ulykken ned i vårt lille kjøkken. En kveld hørte vi kanonskudd over elva. Jeg kom hjem til kaos. Søsteren min lå på gulvet, slått ned. Ved siden av henne lå et fangejern som var filset over. Noen hadde vært der. Hun overlevde, men hun ble annerledes. Hun kunne ikke finne ordene. Hun skrev hakkete på en tavle. Biddy kom for å hjelpe. Søsteren min tegnet ofte en hammer. Orlick, den surmulete svennen i smia, dukket stadig opp når hun gjorde det. Hun ble redd når han kom, som om tegnet var et rop.

Dagene fyltes av gnister fra essen og slag mot ambolten. Jeg var lærling hos Joe og forsøkte å gjøre det godt. Likevel var det noe som strammet i meg hver gang jeg tenkte på Estella og hennes blikk. Jeg sa det til Biddy. Hun svarte mykt at det ikke var klokt å forakte det man har. Jeg nikket, men drømmen om noe annet skubbet på døra innenfra.

Da kom advokat Jaggers til vertshuset. Han var stor i kjevene og sterk i hendene. Han luktet som kontor og tobakksrøyk. Han sa jeg hadde store forventninger. En velgjører, ukjent, ville gi meg utdannelse og penger og plass i London. Jeg sto som et tre i storm. Alt i meg trodde det måtte være Miss Havisham. Joe så på meg med stolthet og sorg. Biddy også. Hjertet mitt delte seg i to.

Jeg dro for å si farvel til Miss Havisham, og hun glødet av en slags fornøyelse som gjorde meg sikker: Hun måtte være min velgjører. Hun sa farvel på sin egen merkelige måte. Jeg kysset hånden hennes. Estella var borte, sendt ut i verden for å bli dannet.

Dagen jeg dro, sto Joe og Biddy på dørstokken. Jeg prøvde å være stor. Jeg lovet å komme tilbake så ofte jeg kunne. Da vogna trillet, kjente jeg en klemmende skyld. Var jeg den slags gutt som forlater den som elsker ham mest?

London tok meg som et gap med stink av kull og våt stein. Jaggers’ kontor myldret av klienter, tiggere og halvhviskende historier. En mann med rare tenner sto i døra. Wemmick, kontoristen, hadde ansikt som et hus: fast murstein på jobb, men jeg ante et smil i fuglehuset på nesa.

Jeg ble sendt til Barnard’s Inn. Der ventet en ung herre som romkamerat. Det var den bleke unge gentlemannen jeg hadde slått. Han het Herbert Pocket. Han lo som en elv. Vi ble venner med én gang. Han fortalte meg om Miss Havisham. Hun hadde vært rik og ung og forelsket, tredd opp på en historie om bryllup. Brudgommen, en Compeyson, svindlet henne og forsvant på bryllupsdagen. Siden hadde hun stanset alle klokkene.

Jeg møtte Herbert sin familie, som var snille på plundrete måter. Jeg lærte om kniv og gaffel, bukking og småprat. Jeg lo mye. Jeg lengtet mye. Om kveldene drømte jeg at Estella sto på en trapp av lys, og at jeg sto nederst i sot.

Wemmick inviterte meg hjem til sitt lille slott, med bro, vollgrav og en gammel far de kalte Den Gamle. Der var det små kanoner og små brødskiver og stor mildhet. Jeg skjønte at Wemmick var to forskjellige: én som smilte privat, én som var stein på kontoret.

Tiden løp. Herbert og jeg ble mer raffinerte i klærne og mindre fornuftige med pengene. Vi fikk venner som Startop og en bred skulder ved navn Drummle. Drummle var rik, treg til å smile og rask til å forakte. Han så på meg som på en stol han helst ikke ville sitte i. Jaggers hadde ham som klient og syntes tydeligvis at han var interessant, som et farlig verktøy.

En dag kom Joe for å besøke meg i London. Han hadde pusset støvlene, men de var fortsatt Joe-støvler, og jeg skammet meg over at jeg skammet meg. Vi satt stivt begge to. Etter besøket kjente jeg at jeg hadde gjort ham urett. Han skrev et lite brev etterpå, med ordene sine plassert liksom sjenert på papiret. Søsteren min døde kort tid etter, og jeg dro hjem til begravelsen. Biddy sto rak og mild ved graven. Da jeg dro igjen, sa jeg at jeg snart ville komme tilbake. Hun så på meg lenge og sa at hun trodde ikke jeg kom så snart som jeg selv trodde.

Estella kom til London. Jeg besøkte Miss Havisham, og Estella så på meg med samme klare, kalde øyne. Hun sa hun hadde ingen kjærlighet i seg. Jeg trodde ikke på henne. Jeg kunne ikke, for hjertet mitt nektet å høre. Hun møtte oss alle, men Drummle sto alltid litt nærmere enn jeg likte. Jeg var sjalu og dum, og selv det skjønte jeg, men jeg klarte ikke å være klok.