Greven av Monte Cristo

Den 24. februar 1815 gled tremasteren Pharaon inn mot Marseille. Sørgeflagget hang tungt i vinden: kaptein Leclère var død. Men lasten var hel, og styrmannen, en høy, slank unggutt med mørke, klare øyne, manøvrerte skipet med en ro som fikk alle til å lystre. Han het Edmond Dantès. Rederen Morrel kom om bord, leste sorgen i gutten og dyktigheten i hendene hans, og hørte om en merkelig avstikker: etter kapteinens siste ordre hadde de lagt til på Elba for å levere en forseglet pakke til marskalk Bertrand. Keiseren selv hadde trådt inn, stilt få spørsmål og latt dem gå. Morrel nikket alvorlig og advarte: slike navn kunne koste dyrt. Likevel smilte han – fikk han partnerens underskrift, ville Edmond bli kaptein på Pharaon. Ordene var større enn havet. Edmond tenkte straks på to: faren – og Mercédès.

Han løp først til farens lille kvistværelse. Den gamle klynget seg til ham, mager og blek. Han hadde levd på nesten ingenting; en nabo, Caderousse, hadde krevd inn en gammel gjeld uten nåde. Edmond tømte lommene på bordet, lovet lysere dager, kanskje et lite hus og en hage. Da stakk Caderousse hodet inn. Blikket hans hang ved gullstykkene, mens munnen sa de riktige ordene. Han nevnte i forbifarten at vakre jenter aldri mangler beilere – heller ikke Mercédès.

Ved de katalanske hyttene satt Mercédès, rak og mørkøyd. Fetteren Fernand vred seg av sjalusi. Hun svarte rolig: hun hadde aldri lovet ham noe; hun elsket Edmond. Om ikke Edmond kom tilbake, måtte døden ha tatt ham, og da ville hun følge. Da Edmond trådte inn, forsvant alt annet. Hun la hånden i hans. Fernand bleknet og gikk.

På kafeen La Réserve møtte Fernand to menn som stod nær hver sin skygge: Caderousse, med tørste og sløvet samvittighet, og Danglars, superkargøren om bord, misunnelig og kald. Over vin fikk ordene små pigger. Danglars la frem en tanke så forsiktig at den nesten ikke syntes: død skiller elskende, men fengsel er like effektivt – og tryggere for den som vil skade uten spor. Med venstre hånd, for å forvrenge skriften, skrev han en anonym angivelse som tegnet Dantès som bonapartistisk kurer. Han lot som om han kastet brevet. I skumringen så han Fernand plukke det opp og forsvinne. «Nå går det av seg selv,» hvisket han.

Bryllupsfesten på La Réserve var full av latter og sjøfolkstøy. Morrel kom og ble hyllet. Ryktene om en kapteinplass steg som skum. Edmond og Mercédès ble ført til bords; den gamle faren skinte i pyntet drakt. Fernand satt taus i enden; Danglars fulgte hvert rykk i ansiktet hans. Da Edmond, mildt ertet, så på klokken og sa at vigselen skulle skje om halvannen time, hoppet noe mørkt i flere sjeler.

Trinn på trappen. En magistrat og soldater trådte inn. «Edmond Dantès?» De arresterte ham i lovens navn. Edmond overgav seg rolig. «En misforståelse,» sa han, «jeg er snart tilbake.» Vognen rullet mot Fort Saint-Nicolas. Mercédès’ skrik skar gjennom natten. Den gamle faren vaklet. Morrel lovet å gå til byens myndigheter.

Nyheten han kom tilbake med, slo alt i stykker: Dantès var anklaget som agent for keiseren. I en tid der et ord kunne gjøre hvem som helst til forræder, ble folk tause. Fernand førte Mercédès hjem med trøstende ord og en skjelvende hånd. Morrel, som bar både skip og mennesker på hjertet, ga midlertidig kommandoen på Pharaon til Danglars. På byens torg ble «bonapartist» et navnesår.

I et annet hus feiret familien Saint-Méran en forlovelse: deres datter Renée og Gérard de Villefort, en ung vise-statsadvokat som steg i gradene med veltalenhet og kjølig styre. Salongen var varm av rojalistiske ord. Da nyheten om en anonym angivelse mot en sjømann kom, ble det en anledning for Villefort til å vise plikt. Han kysset sin forlovedes hånd, lovet rett og gikk for å avhøre den unge mannen hvis navn han knapt hadde hørt.

I forhørsrommet møtte han noe annet enn en sammensvoren: et åpent ansikt. Edmond fortalte enkelt om faren, rederen og Mercédès, og om kapteinens siste ordre. Han hadde ingen politikk, bare plikt. Villefort, som både kjente sannhetens klang og sin egen ambisjons sårbarhet, ba om brevet Edmond måtte bringe videre etter bryllupet. «Det ble tatt,» sa Edmond. «Til hvem?» spurte Villefort. «Monsieur Noirtier, Rue Coq-Héron, Paris.» Navnet traff som en dolk: Noirtiers sønn sto foran ham – Villefort. I peisen brant papiret som kunne velte en karriere. «Alt vil ordne seg,» sa Villefort. Samme natt ble Edmond ført, ikke hjem, men til et mørkt skjær i havet. Festningen het Château d’If.

Ryktet løp. Morrel banket på dører som ikke åpnet. Villefort reiste til Paris for å varsle kongen og redde sin egen stjerne. Keiseren gikk i land i Golfe-Juan; stormen kom, og Villefort ble likevel belønnet for å ha sett en sky før regnet. Han ble i Marseille under de Hundre Dagene, beskyttet av farens navn. Morrel ba igjen om nåde; Villefort dikterte en vakker bønn – og sendte den aldri. Etter Waterloo ble kongen gjeninnsatt, Villefort flyttet opp, giftet seg med Renée. Danglars forsvant fra sjøen til nye forretninger. Fernand verver seg til hæren. Og gamle Dantès, som holdt seg oppe bare ved håpet om sønnen, døde etter fem måneder i Mercédès’ armer. Morrel betalte begravelsen.

I Château d’If ble Edmond et nummer: 34. Et år senere kom fengselsinspektøren. «Skyt meg om jeg er skyldig, slipp meg om jeg er uskyldig,» ba Edmond. I boken ved navnet hans sto det nå: «Voldsom bonapartist; den største årvåkenhet anbefales.» Inspektøren sukket, skrev «Ingenting å gjøre» og gikk.

Alene begynte tankene å bite ham. Først gjentok han uskylden sin som et skjold. Så knaket skjoldet. Bønnene ble harde. Raseriet kom, og med det en sultestreik som var like mye mot verden som mot kroppen. Synet flimret. Døden ble mild i tanken. Da skar en hul skrapelyd i muren ham tilbake til livet. Ikke rotter. Ikke vind. En annen fange.

Han banket tre ganger. Lyden der borte stilnet, kom igjen neste natt. En ordløs pakt ble født. Edmond skaffet seg skarpe skår av en krukke, lurte til seg jern fra kjelens håndtak, lærte seg å skrape puss før stein. Han åpnet en nisje, møtte en bjelke, forbandet – og hvisket like etter at Gud kanskje hadde reist ham for å skyve ham ned igjen. Da svarte en stemme fra veggen: «Hvem taler om Gud og fortvilelse samtidig?»

Neste dag ga gulvet etter. En liten, spenstig mann med hvitt hår og dype øyne krøp inn. «Abbé Faria,» sa han, og huset rundt dem ble mindre farlig bare fordi han fantes. Han skjulte spor, undersøkte vegger, lyttet. Ingen flukt der. Men i peisen skjulte han blekk av sot og vin, lamper av fett, penner av fiskebein, kniver av lysestakejern. Under sengen lå en taustige spunnet av tråder fra laken. «De sier jeg er gal,» smilte han, «fordi jeg har lovet staten en million for frihet.» Han var gal bare på én måte: han lot aldri håp dø uten kamp.

Abbé Faria gjorde mørket mindre. Han underviste som om han tente lamper i Edmonds hode. De tegnet ganger og vinkler, lærte vakters skritt som andres fingeravtrykk. Om kveldene fortalte abbeen om verden: matematikk og fysikk, historie og statskunst, språk som åpnet dører. Han sa at et bibliotek på hundre og femti bind kunne romme det viktigste; resten var variasjoner. Han gav Edmond gresk gjennom de nyttigste ordene, Shakespeare i fortellinger, Tacitus i bilder, Montaigne og Bossuet i samtaler. Månedene skiftet som bølger. Den unge styrmannen ble forvandlet til en mann som skjønte hvordan ting henger sammen.

En kveld ba Edmond om noe annet: sannheten om sin ulykke. Han fortalte alt. Abbéen hørte til enden og la så ut en enkel vei gjennom tåken: Hvem tjente på at du ble borte? Kapteinplassen – Danglars. Hvem ønsket Mercédès? Fernand. Hvem kunne skrive med venstre hånd, kjenne ruten og navnene, og ha kaldt mot til å såre uten å synes? Igjen pekte alt mot Danglars, med Caderousse som sløv medhjelper. Og hvorfor ingen rettssak? Hvem forhørte deg? Villefort. Brevet var adressert til hans far, Noirtier. Villefort brente det ikke for din skyld, men for sin egen. Han ofret deg for en karriere. Ordene slo rot. Noe mykt i Edmond døde. Det som vokste, var stille og hardt.

Abbéen så forandringen. «Det lyser en ny flamme i deg,» sa han. «Hevn.» Edmond smilte uten glede og ba om mer undervisning. Handelen var gjort: friheten måtte vente, først måtte han bli sterk nok til å bære den.

Fluktplanene fortsatte likevel å surre under ordene. De gravde en stoll under svalgangen, løsnet en gulvstein, øvde på å kneble uten å drepe, tegnet en vei ned veggen og ut i havet. Etter femten måneder var alt nesten klart. Da ristet skjebnen i verket. Abbé Faria ble rammet av et voldsomt anfall. Edmond bar ham gjennom passasjen, dryppet tolv dråper fra en hemmelig flaske i munnen hans. Etter en time pustet han igjen, men høyre side var død. «Det tredje anfallet tar meg,» sa han rolig. «Du må flykte alene.» Edmond sverget at han ikke ville forlate ham så lenge han levde.

Dagen etter, blek men bestemt, lot abbeen en hemmelighet slippe frem. Han trakk frem et halvt svidd papir: gotiske bokstaver vokste frem i røykskjær. «Min skatt,» hvisket han. «Halvparten din nå. Alt ditt om jeg dør.» Når Edmond nølte, begynte abbeen en fortelling som luktet både gammel stein og varm ild: I Roma, under Alexander VI og Cæsar Borgia, levde kardinal Cæsar Spada, rik som bare et navn kan være. Forgfitet ved et gjestebud, forutseende nok til å gjemme rikdommen, skrev han et brev til sin nevø om hvor alt lå. Brevet ble lagt i et breviar med gullhjørner, og blekk som bare flamme kunne vise.

En dag, tom for svovelstikker, ville Faria blåse liv i glør med den gule lappen fra boken. Ilden tegnet bokstaver. Han kvelte flammen, leste bruddstykker og rekonstruerte resten: 25. april 1498. Alt gull, sølv, mynter, diamanter og edelstener tilhører nevøen Guido Spada og ligger skjult i grottene på Monte Cristo. Finn den tyvende steinen i rett linje fra den lille bukten i øst; innenfor er to åpninger, og i det fjerneste hjørnet av den andre ligger alt. Edmond tvilte ikke lenger. Han kunne øya: en naken vulkantopp med en bukt i øst.

Den planlagte veien under svalgangen måtte tettes igjen. Hadde de ikke fylt hvelvet, ville vaktene oppdaget dem og skilt dem. Murene svarte liksom: Dere to skal ikke ut sammen. Abbéen talte om alt en rik mann kunne gjøre godt. I Edmond flakket andre bilder: hva en rik mann kan gjøre ondt – rettferdig. Han sa det ikke høyt.

En natt kom det tredje anfallet. Læreren stivnet, ristet, skummet. «Ikke rop,» hvisket han. «Da skiller de oss.» Han ba om mer av eliksiren. Edmond telte dråpene, helte resten da ingenting skjedde, så kroppen gispe og bli stille. Han ble sittende lenge med hendene på det kalde brystet. Om morgenen grep vaktene fatt i sin rutine. Legen stakk hælen – den gamle, grove prøven. «Død.» Fanger var ikke lenger mennesker. De var pakker.

Etterpå stod Edmond i mørket med et valg. Han kunne drepe den første som åpnet døren og bli skutt. Eller han kunne gjøre det abbeen hadde lært: la handling være kald og målbevisst. Bare én vei ledet ut: som død. Han skar opp lerretssekken, løftet forsiktig abbeens kropp og bar ham til sin egen seng. Han dekket til ansiktet slik vokteren alltid hadde sett ham ligge. Så gled han naken ned i sekken i Farias celle, sydde igjen fra innsiden med fiskebeinsnålen og ventet.

To menn kom, lo grovt, snakket om været og hvor kaldt havet var. De bar sekken ned til festningens kant. Et kulelodd ble bundet ved anklene. På «tre» svingte de – og slapp.

Vannet var is og jern. Loddets drag var en hånd om føttene. Alt ble mørkt. Så våknet noe i ham som var sterkere enn stein. Han vred seg, bet, rev opp. En kniv? Farias lille redskap i sømmen. Han skar tauet, sparket fra, steg. Overflaten knuste som en vegg av glass. Luft! Stjerner! Han var alene i mørket – men fri.

Bølgene var ikke milde. En storm rullet mot skjærene. Edmond lot seg føre av strøm og vind, tenkte med hver fiber: bli i live. Et fiskefartøy danset i mørket. Han ropte. Grovt bannskap, så armer. Smuglere dro ham om bord. Han lot dem tro det passet dem best, og forstod spillet raskt. Han lærte deres ruter og tegn, løftet seil og bar kurver. På bordet delte de brød og løgner.

Ved første sjanse ba han om å bli satt av ved en øy de gjerne søkte ly ved. Monte Cristo. Smuglerne lot som ingenting. Ingen bryr seg om nakne klipper. Når de sov, tok Edmond målene han trengte. Han fant bukten i øst. Han målte tyve steiner i rett linje som abbeen hadde lært ham. Inne i fjellet ventet en trang gang, to hulrom, det fjerneste hjørnet. Steinen der gav etter for spettet. Bak den ventet et mørke som luktet tørt. Han krøp inn med hjertet i halsen.

Kisten var først bare en form han strøk i støvet. Han fant kanten med fingrene, fikk spettet under lokket, presset, skalv. Da lokket ga etter, stinket det av tid. Inne lå gull som sto i hauger, mynter som klang som regn, diamanter som fanget lyset, perler som måner i miniatyr. Han slo lokket ned igjen og satt helt stille, som om noen kunne høre gullet puste. «Abbé Faria,» hvisket han, «jeg husker.» Han ba en kort bønn for en venn – og begynte et nytt liv.

Han delte rikdommen klokt, gjemte, bar, sørget for fluktveier. Han skaffet seg klær som gjorde ham til hvem han ville være. En gang kom smuglerne tilbake og fant ham som en rolig kjøpmann med rar smak for ensomme øyer. Han betalte godt for stillhet. Senere seilte han alene, lærte kystene, øvde på å være mange ansikter i ett.