Mr. Dooley in Peace and in WarAltersversion

Mr. Dooley bodde på Archey Road. Det var en stygg, støvete stripe av byen, klemt mellom gasshuset og kålåkrene. Der sto saloonen hans, med en disk som alltid var varm av albuer. Ved disken lente Hennessy seg, alltid med et spørsmål på tungen og ørene vidåpne.

Irer bodde der fremdeles, selv om nye folk hadde trengt seg på. På Archey Road kunne du høre alle slags gamle stemmer fra hjemlandet—våkne, dåp, bryllup og begravelser. Alt ble sett gjennom et amerikansk glass som gjorde ting både kjent og rart på en gang. Dooley selv var en slags filosof i forkle. Han gikk sjelden utenfor valgdistriktet sitt, men leste aviser med det gravalvorlige ansiktet til en som ikke stolte på et eneste ord. Like fullt sugde han dem i seg, bare for å få fred fra Hennessys mas.

«Diplomati,» sa Dooley en dag og tørket disken, «er egentlig bare et gatespill. Se for deg en slu kar ved navn Sagasta. Han står og spiller trekopper på et tønnelokk utenfor butikken. Ingen proffer vil spille mot ham lenger—de kjenner triksene hans. Så kommer det en fyr fra landet.

En advokat fra Ohio. Ny i byen. Han har akkurat lært å ikke prøve å tenne sigaren på det elektriske lyset—den lille leksa alle må gjennom.

Han tror han kan plukke riktig kopp hver gang. Noen ganger får han til og med rett.

Men til slutt? Til slutt har Sagasta ribba ham helt ned til brystbeskytteren. Slik er diplomati. Du kan være flink i bryting, i hesteskokasting, eller i å fange en feit gris. Men mot en profesjonell luring som har markerte kort i hvert erme, taper du.»

«Så hvorfor slår han ikke bare tilbake?» spurte Hennessy.

«Det kan hende det ender slik,» svarte Dooley. Han fortalte om pikniken i Ogden's Grove, der kompisen hans, Joe Larkin, hadde spilt mot en skjellmann. O'Brien, en liten rødhåret kar, lånte ham pengene. Joe mente han så kulen hver gang. Fem minutter senere var hver cent borte. O'Brien tenkte seg om. Det var hans penger som var borte. Han stupte rett på svindleren, og fikk ikke bare sine penger igjen, men hele banken med seg. «Noen ganger er det ikke nok å påstå at du ser kulen,» sa Dooley. «Noen ganger må du gripe fatt i hele bordet.»

Slik snakket de seg oppover mot krig. Hennessy ville vite hvordan det gikk. Dooley la ut med det største alvoret i verden:

«Strålende, takk som spør. På tirsdag landet en hær på hundre og tjue tusen mann fra en båt som het Gussie. De hadde ti tusen kanoner som skjøt prosjektiler på åtte hundre pund—sytten mil av gårde. Dagen etter fulgte fire hundre og åtti tusen ingeniører, rørleggere og tennisspillere. Fullt utstyrt med hermetikk som tar livet av deg. Og de stormet Havana. Og tre tusen regimenter med røffe ryttere svømte hestene over sundet, tok golfbanen ved Matanzas to opp, og dertil helvete å betale. Stakkars Cuba, sa jeg for meg selv. Det klarer ikke å stå seg mot så mye finregnet plan og så mye varm luft.»

Han beskrev også hvordan generalen ankom i spesialvogn med familien og fotograferte seg før han skulle slå «ett knusende slag».

Men ikke alt var fjas. Dooley kunne tenne som en fyrstikk når han beskrev en bestemt mann.

«Fitzhugh Lee,» sa han. «Selvsagt er han irsk. Bare hør på navnet. Han er en av dem som blir rød i ansiktet og stor i nakken når han er sint. Slike menn gjemmer seg ikke. De går rett på. Når noen setter en landsmann i kachotten, går Fitzhugh gjennom døra til guvernør Blanco og sier: 'Slepp ham ut innen et kvarter etter klokka mi, ellers drar jeg deg etter håret hele veien bort til brua.' Han diskuterer ikke sakte og kjølig. Han flammer. Det er ikke alltid den tynne, bleke typen som er modig. Noen ganger er mot en kropp som ikke vil roe seg før rett skal skje.»

For slikt mot sto ofte i kontrast til hærens virkelige bragder. Som da «den første store landstriden» ble utkjempet i Tampa. Dooley la hånden til øret som om han leste ut av en telegramblokk. «Vakten brøt ut av kvea. Muldyrene gjorde stormangrep. Soldatene klatret opp i trærne. Og en helt av et esel ledet an. Jeg sier det igjen: Skulle vi utruste de dyra og gi dem frie tøyler, hadde de nok sparket hele veien tvers over Cuba—uten at en eneste general måtte sløse bort en kule.»

Og så var det sjøslaget mange tenkte på med en gysning og et smil.

«Kusine George er trygg,» sa Dooley.

Da Hennessy lurte på hvem det var, svarte han: «Dewey, Dooley—samme rase.»

Kusine George hadde kuttet telegrafkablene så ingen hjemmefra kunne hviske ham nye, sene ideer. Han trengte ikke flere råd. Han kjørte inn i havna som om han delte ut appelsiner på sirkus. Der inne sto den spanske admiralen og skjøt piler. Samtidig skrev han et telegram hjem om sin 'fullkomne seier'—selv om skipa hans brant som vedpinner og han selv hoppet fra dekk til dekk for å slukke brannen i frakken. «På tjueåtte minutter,» sa Dooley, «var hele den flåten sunket. Havna så ut som en gryte på søndag.»

Alt dette fikk Hennessy til å spørre hvordan en offiser ble valgt.

«Vel,» sa Dooley, «nå til dags er det mote som bestemmer. Presidenten banker på: 'Er du god i golf, unge mann? Bra. Da får du bli løytnant. Medlemskap i fire klubber? Da blir du major. Bukser fra London? Colonel på flekken. Og la oss øve taktikk: Ved angrep på ettermiddag, hva har du på deg? Sylinderhatt og lavendelfargede bukser—korrekt.' Slik underviser de hærfolk i etikette. 'Husk manerene,' er parolen.»

Når hærer ikke rekrutteres på mot, blir strategi heller ikke planlagt med kart. «Styret for strategi,» erklærte Dooley, «spiller dam på en melketønne. De roper: 'Send flåten nordover for å kjøpe is! Rask! Eller sakte. Eller begge deler. Skynd dere å sende ballongkorpset opp. Eller ikke. Vi må gi noen gulsott og sende dem etter guvernøren. På tide å bestille pudrede uniformer. Og forresten—hvem sin tur er det i dam?'»

Og mens de hjemme slo dam, holdt generalen i Puerto Rico piknik. «Miles dro i land som til en hagefest,» fortalte Dooley. «Borgermesteren kom med blomster. Det var dans, båtturer og mandoliner. Gutta gikk under rose-regn. Isen lå som en glinsende fest i skyggen. Den eneste faren var blomsterstøvet de nesten kvalte i.»

Men sjøoffiseren Dooley kalte «Kusine George» bremset ikke da ledere hjemme mente krigen måtte ta slutt. «'Jeg sitter i palasset med føttene på pianoet,' skrev han. 'Skriv snart. Jeg får det ikke. Dette er min travleste dag.'»

Så kom spørsmålet som lå over alt som et fremmed, varmt teppe: Hva skulle USA gjøre med de fjerne øyene de nå hadde tatt?

«Jeg vokste opp uten å vite om de var øyer eller hermetikk,» sa Dooley. «Nå spør folk: Skal vi annektere? Jeg vet ikke engang hvilken vogn jeg skal ta for å komme dit. Gir vi dem fra oss, tar noen andre dem. Holder vi fast, må vi kjenne dem. Jeg vet for lite, og det vet alle andre også—selv om de later som de vet mest.»

Han skrudde også til med en skjev latter om krig «på knea». Biskoper og pastorer på hver side kastet bønner over havet som kanonkuler. De svarte hverandres forbønner med høyere og høyere salmer. Mens soldater og sjømenn gjorde det som faktisk virket: bar, skjøt, og holdt ut.

Da våpnene til slutt tier, har de som sto på Archey Road ikke sovet mye. «Jeg har våknet i kalde svettedråper,» sa Dooley. «Redd for at den spanske armada—armadilloen, som de kalte den i avisene—skulle rulle opp State Street som et rustent lokomotiv.»

Men da den endelig var over, var det ikke bare ro som kom.

«Nå skal vi få til en anglosaksisk allianse,» gliste han. «En anglosakser, sier jeg deg, er en tysker som har glemt hvor foreldrene bodde. Og vi er alle anglosaksere nå: irer, svensker, polakker, jøder med ragghake og alt. I vår ward velger vi et styre: Sarsfield O'Brien som president, Hugh O'Neill Darsey som nestleder, og Clancy og Malone til å holde rede på penga. Når alle marsjerer med sine foreninger—Sons of Sweden, Bananeklubben, Russiske Dynamittøflene—da blir det fælt for de åtte eller ni i verden som ikke vokste opp som anglosaksere.»

Hennessy knuget på en konvolutt. Dooley dro fram et brev fra lomma og så viktig ut.

«Fra nevøen min, Terry, nede ved Santiago.»

Da Hennessy lurte på om han virkelig var der, ble Dooley harm: «Ikke snakk stygt om hæren. Du kan si hva du vil om presidenter—de har gode jobber. Men ikke om guttene som ligger i vann i grøfta.»

Så leste han høyt: «'Fra skyttergravene, to mil fra byen. Alt vel, bortsett fra dem som ikke er det. Varmt nok til å smelte en spiker i panna. Vi har en slags fabrikk her, akkurat som hjemme, men folk er små og trillebårene av tre. Koks må bæres i sekker. Ingen fagforening. Lønna? Dårlig. Men jeg rullet en trillebår opp en planke for moros skyld, og sa til gutta: En god gjeng fra veien vår kunne gjøre jobben til tre av disse.'»

Dooley nikket fornøyd til Hennessy. «Ser du? Selv i skyttergravene tenker en ordentlig mann på arbeid.»

Så bant han fast en annen historie som fikk ham til å fnise.

«De kubanske frihetskjemperne hadde marsjert i årevis. Men da General Shafter ba om hjelp med bagasjen, sa General Garcia høflig: 'Jeg kan offre livet og livene til mine menn, men bære kofferter gjør vi ikke.'»

Dooley forklarte at her hjemme betydde frihet ofte «jobb i tolv timer for en og syttifem dagen». Der nede betydde frihet at ingen skulle dytte på dem arbeid. «Det kommer til å bli trøbbel den dagen noen begynner å dele ut 'gode jobber'. Ikke alle liker frihet på samme måte.»

Nyhetene strømmet også om sjøslaget ved Santiago.

«Den spanske admiralen forsto til slutt at en sjømann dør bedre på sjøen. Flåten kom ut. Våre gutter satt på dekk og sang 'Det blir varmt i kveld'. Officerene gjorde kortspill ferdig og ga så ordren. Tre spanske panserkryssere dyttet seg mot en ombygd lystyacht som het Gloucester, og ble slått i stykker én etter én. Og der sto soldater på stranda og sang den nasjonale hymnen om varmen igjen.»

Etterpå, sa Dooley, sendte de gratulasjonstelegrammer—alle til seg selv med sitt eget navn nederst.

«Og se her,» sa Dooley plutselig og brettet ut et annet papir. «Brev fra krigsminister Alger. Han forklarer hvor forferdelig vanskelig han har hatt det. At ingen forstår ham. At han har latt seg ta bilde daglig uten at folket verdsetter ham. Og til slutt foreslår han at ingen andre noensinne må prøve å være 'minister i en krig'.»

Han blunket. «Det står ikke noe om troppene som trengte melk og kinin. Eller at noen ønsket brød framfor rundskriv.»

Det morsomste brevet lå likevel ikke i Washington, men i Det hvite hus' kjeller.

«Presidentens katt, Gullobligasjon, fikk vondt for magen og ville spise kanarifugl. Den knurret på adelsmenn og slapp glass fra peishylla. Hele regjeringen jaget den ned i kullrommet. En berømt doktor ble tilkalt. Han gikk ned og kom opp med katten tung i armene—blek og smilende. For den tjenesten ble han utnevnt til general og overlege. En veterinær, hvis du spør meg. Og hvem har hatt nytte av ham siden? Muldyrene, hestene, og Shafters bukkevogn med salve på hjula. 'Stallens engel' kalte de ham.»

En kveld sa Dooley at han kunne ikke komme og hilse på presidenten på hotellet. «Hvis han vil treffe meg, kan han ta trikken til skiltet på døra. Her inne er jeg president.»

Men han leste talene hans. «Folk ropte hurra og ba om at foresynet måtte bli værende under regjerings beskyttelse. Etterpå reiste Mack seg og sa at landet var forent igjen—ingen nord, ingen sør, ingen øst, ingen vest—og at skjebnen skulle lede oss videre, baklengs og forlengs, alt etter forholdene. Jeg skjønte han mente dette: Spis det som er modent, og gi resten videre til hvem det brenner i hendene på.»

Valgsesongen kom alltid som et vindkast med store helteplakater.

«Alle er helter nå,» sa Dooley og trakk frem en rull avtrykkte ansikter han hadde revet ned fra vinduet. «Her er Mike O'Toole, helten fra Santiago som nesten mistet livet på vei til øvelsen—i byen. Her er Terror-Teddy som lastet menn som lastet kanoner som drepte muldyr. De er klare for å tjene byen med søknad i hånda!»

Han fortalte om møtet han var på. Plunkett holdt tale og fortalte at Dorgan hadde meldt seg for «tiende opprop». Publikum jublet. Men utenfor salen hvisket skredderen Clohessy: «En mann må være sterk selv om han er helt, for å være Plunketts mann og likevel ikke putte hendene i lommene dine.»

Dooley nikket. «De ekte heltene? Mange av dem står igjen på verket nå. Med trillebår og slagspade.»

Nyttår kom med regn. Dooley bestemte seg i varmen fra vedovnen at han denne gangen skulle bli et bedre menneske. «Jeg skulle til og med tilgi Dorsey,» sa han. «Min gamle fiende. En mann fra Mayo som aldri klarer å la være å snakke stygt om meg.»

Han gikk ut og møtte Dorsey i gata. Begge plukket hver sin halv murstein opp i lomma.

«Godt nytt år,» sa de i kor, med hånden nedi lommen.

«Jeg tenkte jeg skulle bli venn med deg,» sa den ene.

«Det tenkte jeg også,» sa den andre.

«Men nå som jeg ser deg, kjenner jeg at jeg heller vil ha det godt med å hate deg enn ubehagelig med å være venn.»

De vinket farvel.

«En god, sterk fiende,» sa Dooley til Hennessy, «er en luksus i alderdommen. Jeg kan få venner nok. Men en foredlet fiende—en du gjerne tar av deg frakken for å gjøre en urett—det er sjelden vare. Skål for Dorsey.»

Snart dro gullfeber gjennom gata.

«Alaska!» ropte Hennessy. «Folk snubler i gullklumper. Og skjegget deres panner ut tretti dollar i uka.»

Dooley smilte. «Da jeg satt ved torvilden hjemme, trodde jeg hele Amerika var slik. Her skulle det regne gull i hatten. Da jeg kom, fant jeg skitt under fortauet og folk som holdt hardt i pengene. Det eneste gruvehullet jeg fant i Pittsburgh, var til kloakkrør.

Gullet er alltid i neste fylke. Om du fant en haug, ville du kjøpe piano og sammenleggsseng.

Drikke for mye. Kjøre trikk og svinge deg. Så ville du bli redd for å miste alt.

Våkne skjelvende og drømme at du sto ved gasshuset igjen. Til slutt ville du bli en sur, gjerrig sjel som trengte halve formuen for å bli sunget helt inn i himmelen. Ikke snakk til meg om rikdom, Hennessy. Spar heller på helsa.»

Desember fulgte, og med den gaveprat.

«Folk sier: kjøp bøker,» sa Dooley. «Når butikkene er fulle av trommer, boksehansker og tog som sier tju-tju. Jeg sier: Det finnes tre bøker verdt å lese: Shakespeare, Bibelen, og Mike Ahearns historie om Chicago.»

Father Kelly kom forbi med armene fulle av bøker til skolebarna. De to småttisene strøk med hånden over omslagene og begynte å lese Dickens.

«Du gjør dem nærsynte og runde i ryggen,» protesterte Dooley. «La dem heller gå ut og se livet selv på Archey Road en lørdag kveld!»

Presten smilte. «Du har rett, og du tar feil. Bøker er for folk som trenger en vei ut når de ikke kan dra noe sted. Det er bedre å ha det godt hjemme enn å dra på sirkus. Og bedre å dra på sirkus enn å lese en bok. Men det er bedre å lese enn å ville på sirkus og ikke kunne.»

Dooley lo og sa at halvparten av menigheten en gang holdt bønneboken opp ned, og var rettroende likevel.

«Nå skal du høre om valg,» sa Dooley en formiddag. «Willie Boye—en flott reformkandidat, støttet av alle som ikke stemmer.»

Mens Boye bestilte nye bukser og forberedte takketaler, gikk motstanderen Flannigan—en detaljhandler i vin og øl—på begravelser, bar kister, sto fadder, og fikk navnet sitt på kortet i vogna. Han var ikke ute for 'samfunnets beste'. Han var ute for å vinne.

Valgdagen kom. De første tallene så bra ut for Willie. Men så dumpet det en tykk bunke stemmer inn fra et eneste valglokale. Og Flannigan rullet inn i gateparade med lys og orkester, og bokstavelig talt forsvant med seieren.

«Slik,» sa Dooley, «velges en reformkandidat—eller ikke. Han har flest venner på klubben, men få i køa ved ovnen.»

Hennessy surret om sønnen Terence som slang på hjørnet, plystret «Rogue's March» når politiet gikk forbi og nektet å jobbe.

«Da vi var unger,» sa Dooley, «fikk vi ris og lærte å respektere. Jeg husker fortsatt farens hånd. Nå blir mange slått av sødme i stedet for disiplin.»

Han fortalte om gamle Ahearn, skomakeren som sultet for å kjøpe jord. Han begravde kona med salmer og kom hjem smilende for første gang, med babyen på armen. Alt var for gutten. Når de gikk, pekte han: «Alt dette blir ditt.» Og gutten? «Født lat, tom og trett.» De skiltes i sinne en natt, og Dooley så ham aldri igjen.

Og Petey Scanlan, gutten som lekte tag og sang «Velsignet St. Josef», ble en mester i å løpe fra politiet. Foreldrene dro ham stadig ut av celler og krøp. En gang stanset en kvinne—tynn og blek—foran politilinja og sa: «Løytnant, det er merkelig å lage slik skandale ved mitt hus.» Hun gikk inn og kom ut med sønnen under armen. «Han går frivillig. Ingen forbrytelse er gjort. Ikke sant?» «Nei, mor,» sa han.

Om han var uskyldig? «Nei,» sa Dooley stille. «Men hun fikk aldri vite det.»

Det fantes andre som snakket for høyt. Revolusjonære som holdt «hemmelig møte» i Madison Square Garden, eskortert av journalister og spioner. «De la til kai med trommer og gassrør. Og noen timer senere ble de arrestert i en fransk havn, overrasket over at noen kunne ane noe. En av dem må ha 'sluppet et hint',» sukket Dooley.

Mellom alt dette nye, var det husstriden hjemme—«den nye kvinnen». Dattera som syklet i kort skjørt. Mor som ville stemme.

Donahue, en seig mann, endte det slik: Han dro dyna over nesa og erklærte seg som «den nye mannen». «Jeg går ikke på jobb. Hent kull selv. Og forresten, kok et posjert egg og kakao til meg klokka ti.»

Familien sprakk i latter og tårer. Ga opp. Alt fant sin gamle rytme igjen.

«De trenger hverandre i et hjem,» sa Dooley. «Og et snev av humor.»

Under rettssaken mot den store pølsemakeren som kanskje, kanskje ikke, hadde løst kona opp i en tank, vrimlet det av eksperter. «Kjemikere, tannleger, leger—hver med sin sannhet. Juryen glemte både inn og ut. Til slutt gjensto tre spørsmål: Ser han ut som en som kunne gjøre det? Ser hun ut som en som kunne bli gjort det med? Og: Er det ikke middag snart? Slik går det når vitenskapen kjører foran fornuften.»

Dooley kjente også en ekte helt: Clancy, brannmannen fra Mayo. Han syklet av gårde. Bar slanger i fjerde etasje. Kom ut svart som kull med en jente i armene. Gikk ned stigen med ansiktet først mens damen skrek. Da sjefen kom, hilste han. «Du tar deg en kaffe,» sa sjefen. «Ja, sjef,» sa Clancy—og var stolt.

Han sa til kona: «Kapteinen ville gå. Trodde du jeg skulle la en Kerry-mann løpe foran meg mens hele warden så på?»

Han lovet å slutte etter én god brann til. En «gammel, varm en med vinden inn i sjakta». Den dagen kom da boksefabrikken brant. Veggen la seg. Og de bar ham hjem mens kona klemte på forkleet sitt i døra.

På stadion var alt et annet slags slag.

«Før sparket vi ballen fra middag til mørke,» sa Dooley. «Nå—matreser på leggene, pute på ryggen, maske på nesa, flaske i hånda. Før kampen roper de: 'Sag dem, gnag dem, cha dem!' Og første handling er en knyttneve i magen. De graver en ball ut av en gutt med skiftenøkkel. Og dommeren sier: 'Down'—som om de ikke allerede ligger alle sammen.»

Men irene lærer fort, forsikret Dooley. «Når det er vår tur, skal vi lære dem et triks eller to.»

Han hadde også en historie fra hjemlandet, om rikdom og hovmod.

«Landlord Dorsey, stor som et hotell. Så kommer regnet. Potetene mugner. Folket skylder husleie. Ingen nåde. Musikken spilte på høyden mens fattige med baby i armene slepte opp gjørmaveien. Til slutt lå en mann i krattet med hagla lastet med skruer. Dorsey red hjem alene i måneskinnet. Du skjønner resten.»

«Jeg vil ikke dømme,» sa Hennessy.

«Nei,» svarte Dooley. «Men det var ikke selve utkastelsen som gjorde det. Det var musikken på høyden.»

Verdens boksehansker var også i bevegelse. Da rødtoppen slo Corbett, sto kona hans i hjørnet og ropte: «Elskling, husk hjemmet! Ikke kjeven—han er trent der. Sikt på ribbena!»

Og presten? Han kalte det «avskyelig» på prekestolen. Men senere løp han forbi i regnet og hvisket: «Hvem vant?» Da han fikk svaret, danset han.

«Iblant trenger selv en prest å vite hvordan det gikk.»

Dronning Victorias diamantsjubileum kom.

«Vi to begynte omtrent samtidig,» sa Dooley. «Hun i nattkjolen sin og jeg på krakken her. Hun så riket sitt bli større uten at folk fikk bo i fred. Jeg så byen vokse, de rike bli rikere, og værket få nye eiere. Jeg så telefon, sykkel, kamera, og kasseapparat. Og de tomme kirkene når blodet begynner å renne i en gate. Så når de ber meg feire henne, skåler jeg for henne—og for de fattige som slet under henne—og håper de neste seksti blir bedre.»

Så kom sølv og gull-debatten. Mr. McKenna klødde seg i hodet. Larkin i hammerskaftet.

«Det er enkelt,» sa Dooley. «En dollar er en dollar.»

«Nei,» sa McKenna. «Kjøpekraft.»

«Det skal jeg si deg hva som er stabilt,» sa Dooley. «Whisky. Femten øre, to for en kvart—i krig og fred. Flytt myntvesenet inn på skatteetaten, så får du et mål som ikke vakler.»

Da Hennessy kom inn i sølvmalt hatt og fakkel etter et tog som nesten hadde kjørt over ham, ristet Dooley på hodet. «Hvorfor kler en mann seg ut som et reklameskilt og marsjerer for å slite ut føttene? Ingen grunnlov i verden holder seg oppe av blemmer.»

Han kunne virke hard når han prekte at alle måtte passe sine egne sorger. Men da et lite barn sovnet på dørtrinnet hans den kvelden, bar han jenta varsomt inn på senga, sang, og sendte noen for å finne moren.

«Det er varmt her inne,» hvisket han. «Kaldt ute. Det er kanskje hele forskjellen vi har—menneske til menneske.»

Da noen nevnte Nansen og nordpolen, forklarte Dooley lærd at en hvalross «ikke går, ikke svømmer, ikke flyr, men ruller etter byttet, som en ball som smelter isen bak seg». Og at dens favorittmåltid var «utforskere i pelskåpe, helst svenske».

Hennessy spurte om Flora og Fauna—var det to små eskimopiker Nansen besøkte?

«Jeg diskuterer ikke rykter om damer,» svarte Dooley med glimt i øyet. Etterpå hvisket han at det hørtes suspekt ut, og håpet Nansen kunne forklare det hjemme.

Populistkonventet fikk også gjennomgå.

«De startet med sang fra Oklahoma og endte med at New Mexico forlot salen med støvlene svingende i været. Formannen ropte på én sanger fra hver stat mens seremonimesteren slo delegerte i hodet med en hakke for å få ro. Da talene endelig skulle begynne, anklaget en høy kar fra Texas en stakkar for å være 'gullfeil'. Stakkaren forklarte at han bare var kald og manglet skjorte under frakken. Han ble straks utnevnt til sølvdelegat. Så ble alt oppløst, og alle var fornøyde—mer eller mindre.»

Et slektsstevne gjorde heller ikke verden bedre.

«Aloysius, sønn av fetter Felix, måtte vise bydelen hvor sterke vi Dooley-ene var. Alle kom. De fortalte om grønne enger og tom gryte fra Roscommon. Men så begynte gamle sår å klø. 'Hogans skal ikke være her,' sa en. 'Han stjal saga mi i '75,' ropte onkel Mike mens Felix holdt tale om Dooley-ærens plettfrihet. De forsvant ut i gangen—én med to stoler i hånda. Da natta sluttet, hilste knapt to i salen på hverandre.»

Ute i verden giftet en ung hertug seg.

«Stakkar. Faren hadde delt og giftet seg om igjen. Sønnen arvet tittelen og gjeld. Han fant seg en amerikansk arv—unnskyld, brud—familien Ganderbilk. De forhandlet som menn om laget: 'Ti millioner,' sa hertugen, 'for å reparere taket og rørene.' 'Hva får jeg?' spurte faren. 'En benk i kirken,' svarte hertugen. De ble gift. Han fikk tak. Hun fikk tittel. Og verden snurret videre.»

Samme uke skulle Dooley i bryllup i nabolaget. «Lille Dalia fra boksefabrikken og store Tom fra verket. Ingen gulltak, men varme hender. Faren hennes gråt som hjertet var i stykker da han snakket om det. Slik skal det være.»

Noe annet varmt var samarbeidet med naboen Schwartzmeister, tysk vertshusholder. De hadde småspist hverandre i årevis, særlig etter at Schwartz satte inn biljardbord. Men en kveld kom han inn og sang «The Wearin' of the Green». Dooley skjenket.

«Vi er venner,» sa Schwartz. «La oss forene Irland og Tyskland mot britene—i vår ward, i hvert fall.»

«Greit,» sa Dooley. «Vi tilgir hverandres tabber—inkludert biljardbordet.»

De dannet Sarsfield-og-Gatty-kamp, lærte hverandre sanger, og fikk plass til tyske navn i partilagene. «Vi skal nok ordne friheten til Irland—og tre plasser i nominasjonskomiteen til tyskerne,» lo Dooley.

Så fortalte han den store leksa om valg igjen, med alle klokord og ingen bråk.

Smith O'Brien Dorgan, ung advokat, talte alle steder: på trikk, i bakrom, i parken og på brua. Han nevnte Demosthenes, Cicero og Oak Park, og ropte at folket ikke skulle korsfeste wardens arbeidere på et dobbeltkors.

Samtidig gikk Willum J. O'Brien stille rundt. Besøkte sjefen på verket. Ordnet tre jobber i gasshuset. Sponset danser. Ordnet fiolin på basaren. Og var 'populærste herre' for fem hundre dollar.

«Folk likte å høre Dorgan i starten,» sa Dooley. «Men etter to måneder gjemte de seg i smug. Krigen kunne ikke starte før han var ferdig å tale. På valgdagen? Han fikk ikke nok stemmer til å stappe i filler en pistol. Etterpå tilbød O'Brien ham en dram og sa: 'Når du lærer at den som ruller ut penger, er den største taleren, da har du lært politikk i sjette ward.'»

Jul.

Hennessy kom strevende inn med en dukke i lommen og en gyngestol under armen. «Jeg bestemte meg for å ikke kjøpe noe i år,» sukket han, «men hjemme hviskes det og gjemmes det.»

Dooley fortalte at han selv aldri fikk det han ønsket. Bare såpe som fikk ham til å lukte som en statsvogn, og sigarer som kunne sette brann i huset. Det året han virkelig håpet på en klokke, fikk han en hårlenke som forvandlet ham til en mann som hadde børstet en ponni.

Hennessy lovet at om ønsket lot seg gjøre, skulle han kjøpe hva det var.

«Greit,» sa Dooley alvorlig. «Gi meg Auditorium-bygningen. Jeg har ønsket å leke med den i mange år.»

En dag sa Dooley at det måtte være tungt å være konge.

«Du blir født inn i jobben. Kanskje du er skapt for å være knekt eller to, men må spille konge som faren din. Du kan ikke si opp. Du kan ikke streike mot deg selv. Og en dag spør en mann deg om du er konge, og når du sier ja, er du død innen minuttet. Her i landet er de mest kongelige vi har politiet. Kanskje det er derfor noen går etter dem. Men jeg tenker ofte at det finnes ikke mange anarkister der det finnes gode rørleggere.»

Han fortalte om familien som kranglet og kranglet, helt til Father Kelly kom inn, sniffet og sa: «Kall inn en rørlegger. Det lukter kloakkgass.» Etter at røret ble fikset, stilnet huset.

«Anarki er kloakkgass,» sa Dooley. «Du preker ikke det ut. Du tetter lekkasjen.»

Aviser hjemme laget også bråk om rettssaken mot en kaptein i Frankrike.

«Alle i Amerika var så sikre. Hvorfor? Fordi rettssaken var hemmelig. Hvis du visste noe, hadde du ikke hatt en så trygg mening,» sa Dooley. Han skildret rettssalen som en farse med en forfatter som hoppet opp og ropte 'Jeg anklager' så ofte at vaktene bar ham ut som en sekk.

«Hva er han anklaget for?» spurte Hennessy.

«Det er mer enn du kan be meg om å forklare,» svarte Dooley. «Og du er for sikker på svaret.»

Historie var enklere når Dooley fortalte den med brodd.

«Hvorfor taper grekerne?» spurte en ung kar.

«Tenk på tiende valgkrets hos oss,» sa Dooley. «De små gutta fra Mayo kunne bokse før de ble lange nok til knebuksene. Men så flyttet de ut, og nye kom inn. Da kom en natt da de gamle heltene bare var én igjen i døra med skiftenøkkelen, og resten løp. Det skjer med folk og byer og land. Bytter du ut menneskene, forandrer du styrken deres—på godt og vondt.»

Han kunne være bitende, men ikke uten å treffe seg selv.

«Den hvite sivilisasjon» hørtes pen ut, sa han. Helt til du så hva som skjedde når en hvit mann så en urinnvåner i et nytt hus. «'Flytt,' sier mannen. 'Nei,' sier beboeren, 'jeg bygde huset.' Da ringer mannen politiet og sier: 'Det er en full mann her.' De river ham ut, sender ham langt vest. Mannen flytter inn og starter et nytt spill. Den dagen urfolket får kjeller, er de fortapt. Eneste sjanse? Ha en hest spent for huset, alltid klar.»

Han så på Hennessy, som ikke likte det han hørte. «Om du virkelig føler det tungt,» sa Dooley, «meld deg frivillig som urinnvåner en stund, og se om du trives.»

Så var det golf. Spillet som fikk menn til å gå i strømper og ha gutt med køller bak.

Dooley la ut: «Ute på gresset er regelen slik: En reporter må vite at du er der. Det gir ett poeng. Knytt en kulerunde slips riktig—ett poeng. Finn ut om motspilleren kjenner en stor herre ved navn Potter Palmer, eller bor på Lake Shore Drive. Ikke? Tre poeng til deg. Snakk om hvor du 'tilbringer sommeren'. Ikke si 'ved gratisbordet'—gå heller tre tilbake om du dummer deg ut. Spør om han har vært i Skottland. Nei? Fem poeng til deg. Fortell at tanta di hørte hertugen av Argyle på fonograf. Med mindre han er blitt tråkka på av prinsen, har du ham.»

Hennessy spurte hva en «scratch-mann» var.

«Det er et skotsk spill,» sa Dooley og lot det være med det.

Så sammenlignet han franskmenn med briter. De første, sa han, hadde en tendens til å rope «Ned!» til alt de så—en hatt, en café, en avis—til de hadde glemt hva de i det hele tatt var sinte på. Britene gikk med flosshatt og kontrakt i lomma. Når de kom, forklarte de høytidelig at de «forbedret moralen» til folket de tok råderett over. Færre koner per mann. Kortspill under statlig kontroll—hvilket vil si under meg. Billig gin og klær som rives fort så du må kjøpe mer. «De får religionen min også,» sier de, «så de er forberedt på himmelen. Snart, håper jeg.»

Dooley ristet på hodet. «Den ene river opp et pengeskap og loser. Den andre kler seg som en predikant og får alle pengene. Det er forskjell på stiler i verden.»

Og slik gikk dagene og historiene på Archey Road. Krigen tok slutt, men etterspillene laget nye overskrifter. Heftige taler ble avløst av jobber som måtte gjøres, og torader som måtte spilles i bakgårdene. Det var patos og latter, naboallianser og gamle feider. Branner som krevde mer enn vann. Gaver som glitret uten å passe.

I alt dette sto Mr. Dooley ved disken sin med kluten slengt over skulderen. Han tok imot en mynt som ikke forandret verdi der og da—i hvert fall ikke mellom ham og Hennessy—helte opp, og fortalte.

«Verden er stor,» pleide han å si. «Men du skjønner den best fra en krakk, hvis du lytter. Slå ikke for hardt. Spark når du må. Hold en hånd fri til å bære. Og sørg for at det finnes minst én du kan småhate på en regnværsdag. Det hjelper deg å huske hvem du er.»

Og hvis han ble bedt om sin mening om «frukten av seieren», svarte han fremdeles det samme: «Spis den som er moden. Resten? Gi den til den som maser mest. Det er som oftest den som roper høyest på å lede deg.»

Ved midnatt, når lyset fra skiltet pustet svakt ut i tåka, kunne Hennessy si at han ikke forsto alt. At han syntes litt synd på alle—på gutten til Ahearn, på damene med nye tanker, på konger, på katter og på menn som var langt hjemmefra og skrev om trillebårer i stedet for kuler.

Da pleide Dooley å nikke og skyve et glass vann over disken.

«Synd kan du ha,» sa han mykt. «Men få tak i en rørlegger først. Så kan du begynne å be.»