Cthulhus kallAltersversion

Jeg arvet en dag en samling papirer som ikke lot meg være i fred. De var skrevet og samlet av min onkel, professor Angell, en stillferdig, men nysgjerrig mann som hadde brukt livet på språk, myter og spor etter glemte folk. Han var den som alltid kunne trøste meg med at verden hadde orden – helt til notatene i en grå tinnboks begynte å hviske det motsatte.

Det første som slo meg, var hvor mange kunstnere og poeter som plutselig hadde drømt det samme i de samme ukene. Mellom 28. februar og 2. april hadde en underlig feber grepet fantasien deres. Noen snakket om mørke byer med våte steiner, andre om en smell av sjø og slim og vinkler som ikke oppførte seg som vanlige vinkler.

Min onkel hadde skrevet ned alt de fortalte, og det gikk igjen og igjen: en navnløs skikkelse som bare kom nærmere og nærmere. Det ble ekstra ille mens en ung billedhugger ved navn Henry Anthony Wilcox lå syk i en slags søvngjengertilstand. Da var drømmene sterkest over hele verden, som om noen satt med en skjult radio og skrudde opp volumet i alle hoder som var følsomme nok til å ta det inn.

En kjent arkitekt i byen vår ble så sint og redd av det han så i søvne at han mistet forstanden den samme dagen som Wilcox ble verst. Han døde noen måneder senere – han skrek til slutten at en demon

hadde sluppet løs og jaktet på ham. Onkelen min stoppet ikke med notisblokkene. Han hadde limt inn avisklipp fra alle steder han kunne nå.

Uten sammenheng virket de tilfeldige og rare, men datolinjene fikk meg til å kaldsvette. Nattlige selvmord i London, hvor noen plutselig skrek og kastet seg ut av et vindu. Et grumsete leserbrev fra Sør-Amerika der en mann sa han hadde sett skjebnen komme rullende. En liten koloni med teosofer i California stilte seg i hvite klær for å vente på en glede som aldri kom. I India ble det uro i gatene uten klar grunn.

På Haiti danset voodoo-sirkler hardere og villere enn før, og i Afrika, på utposter langt fra byene, sa offiserer at det murret i mørket. Til og med i New York kom en gjeng fremmede menn løpende skjelvende til politiet akkurat natten mellom den 22. og 23. mars, som om noe hadde gått gjennom dem.

Det vestlige Irland snakket om gamle kjemper som våknet i åsene, og i Paris stilte en maler helt uten skam ut et bilde av et søvnsort landskap som fikk publikum til å rykke seg unna med en gang. Uten å kjenne hverandre pekte så mange små tegn mot samme underlige senter at det var vanskelig å tro det bare var tilfeldigheter.

Etter et stykke ute i bunken kom de eldre sakene; onkelen min hadde sett og hørt dette før. Allerede i 1908 hadde han møtt både navnet og

formen som nå gikk igjen i drømmene – og et lite idol av stein som fikk ham til å sitte våken netter etterpå og bare stirre. Den gangen, på et stort møte for arkeologer i St. Louis, ble han oppsøkt av en politimann som trengte hjelp til noe han ikke kunne vise til vanlige lærere hjemme. Politimannen het John Raymond Legrasse, og han kom fra New Orleans. Han var ikke opptatt av gamle krukker eller kongegraver. Han hadde funnet noe ute i sumpene, under et raid mot det de først trodde var et voodoo-møte. Det han bar frem, var en liten steinstatuett, så stygg at folk trakk luften inn mellom tennene da de så den. Det var som om den ikke var laget av noe menneske, og som om den hadde vært gammel allerede da de første byene i verden var nye. Jeg har selv hatt den i hånden: den var kanskje sju–åtte tommer høy, glatt og likevel ruglete, grønnsvart med glimt som ikke lignet metall. Ingen kunne fortelle hva slags stein det var, enn si hvor den kom fra. På en lav blokk av samme materiale – en slags pidestall – satt en skikkelse med vinger. Kroppen var tykk og litt oppblåst, med klør som grep over kanten og føttene trukket opp mot magen. Hodet var verst: en klynge av seige, vridende føler der ansikt skulle vært. Følerne strøk over forlabbenes rygger, og bak dem så man et par

smale vinger. Det var som å se en blekksprut som hadde prøvd å være menneske, men stoppet midt i forsøket og blitt noe tredje som ikke hører hjemme i noen bok.

Langs foten var det skrifttegn. Ingen av de som var i rommet kunne lese dem. Ingen kunne en gang gjette hvilket språk de kanskje liknet på. Ingen kjente til noe slikt.

Det ble ekstra stille da en eldre professor fra Princeton, William Channing Webb, så på statuetten og sa: Jeg har sett noe som minner om dette. For nesten femti år siden hadde han dratt til Grønland for å lete etter gamle runer. Der møtte han en liten stamme som de andre eskimoene var redde for å snakke om. De danset under nordlyset og tilba ikke guder, men noe de kalte en gammel djevel.

Webb, som ikke trodde på slikt, ble likevel svett av det de gjorde og sa. De hadde en flak av stein med en figur risset inn – og rare tegn. Klumpete og enkelt gjort, men merkelig lik tingen Legrasse hadde med. Enda mer merkelig: Webb hadde skrevet ned det de sang når de danset rundt flaket. Han hadde gjort så godt han kunne med romerske bokstaver, lyd for lyd.

Legrasse kviknet til. Han hadde nemlig selv notert sangen som ble ropt under møtet i sumpen. De to mennene, den kalde forskeren og den slitne detektiven, sto skulder ved skulder og uttalte sakte de samme lydene, helt

like, selv om de kom fra hver sin ende av jordkloden. De var enige om at det var dette alle hadde messet, og de var enige om hvor pausene kom. Slik sto det i onkelens bok: Ph'nglui mglw'nafh Cthulhu R'lyeh wgah'nagl fhtagn.

Og meningen? Noen av Legrasses fanger hadde sagt hva de eldste i flokken fortalte: I hans hus i R'lyeh venter døde Cthulhu drømmende. Vi som er vant til å lese eventyr i fredelige stuer, smiler kanskje av slike ord, men det finnes historier som ikke slipper av når boken lukkes.

Det Legrasse fortalte videre den dagen, fikk onkelen min til å sitte og skrive helt til blekket tørket i pennen og begynne igjen. Denne politimannen hadde sett noe han ikke klarte å forklare bort, men likevel måtte leve med.

Den 1. november 1907 kom det bud fra husmenn inne i sumpene sør for New Orleans. Noe skjedde der hver natt. Noe skummelt.

Tom-tomer slo. Skrik ble båret i vinden. Kvinner og barn var forsvunnet. Ingen torde gå inn under sypressene.

Legrasse samlet nesten tyve mann, våpen i hendene, lykter på vognene. De kjørte så langt de kunne, og gikk resten gjennom trestammer som lente seg inn mot hverandre som om de hvisket hemmeligheter. Mosen hang fra grenene og snerret dem rundt ansiktene. De kom til en skrøpelig samling hytter, og derfra fikk de bare peke. Ingen ville bli med videre.

Tom-tomene hørtes tydeligere nå. Og av og til, hvis

vinden skiftet, et skrik – ikke menneske, men likevel ikke dyr. Lengre inne lå et rødt skjær.

Det som møtte dem, skulle noen ha malt. Jeg vet det finnes malere som har prøvd. På en gresskolle midt i sumpen danset en flokk mennesker rundt et bål som brant i ring som en brennende krans. De var nakne og skitne, men det var ikke det som var ille. Det var bevegelsene, den uhemmede gleden, det dyriske, det barnslige og nådeløse i hvordan de hoppet og sang til samme ord igjen og igjen, den samme frasen som i Grønland: Ph'nglui mglw'nafh Cthulhu R'lyeh wgah'nagl fhtagn.

I midten sto en steinmonolitt, høy som to menn, og på den, liten og likevel altfor stor, sto den samme lille statuetten som Legrasse hadde med seg til St. Louis. Rundt monolitten var det ti stillaser av tre med lik som hang med hodet ned.

Jeg vil ikke dvele ved hvem de var. Det er nok å si at de var husmenn som hadde vært savnet.

Noen av politimennene gråt av ren redsel da de så det. Likevel glemte de ikke hva de skulle. Det ble kamp.

Ingen beskrivelser gjør rett, sa onkelen min i notatene. Skrik, panikk, skudd, flukt. Til slutt hadde politiet ført bort førti-sju menn, dekket til med filler igjen, stilt dem opp og ført dem ut av skogen.

Fem lå døde, to var for skadde til å gå og ble båret. Idol-statuetten på

monolitten ble tatt varsomt ned og tatt med. Natten var ikke helt stille.

En av mennene, en spanjol, sa han hørte vingeslag inne i mørket og så glimt av øyne som løsnet fra størknede klipper. De andre sa det bare var vinden som løy for ham. Fangene var en blandet gjeng. Sjømenn, ikke mange fra samme sted, og mange med røtter i Vestindia. Noe voodoo kunne politiet fra før, men dette var noe annet.

De ville ikke, eller kunne ikke, si alt, men de holdt fast ved noe i kjernen av troen sin med en ro som var ubehagelig å se. De sa de tilba de Store Gamle, som fantes før menneskene og kom fra stjernene. De var ikke her på samme måte som vi er her. De lå i dvale, inni jorden og under havet, og den mektigste blant dem, en prest av dem alle, het Cthulhu.

Han lå i et hus av stein i en stor by under vann, R'lyeh. En dag skulle han reise seg når stjernene ordnet seg riktig på himmelen. Da skulle de som visste, høre kallet og frigjøre ham.

Det var ikke alt de sa, og mye de aldri ville si. De hvisket at de ikke var alene – det fantes skygger som kom fra mørke huler for å besøke dem ved midnatt – men at ingen menneskeøyne hadde sett de Store Gamle selv. Tingen de danset rundt, var Cthulhu; kanskje var de andre som

ham, kanskje ikke. Skriften på foten forsto ingen lenger; ordene ble bare lært videre fra munn til munn over generasjoner. Den setningen de ropte høyt, sa de, var ikke hemmeligheten. Den virkelige hemmeligheten ble bare hvisket, og kanskje bare under vann. Én av de arresterte, en gammel mestis som kalte seg Castro, fortalte mer enn de andre. Han hadde seilt mange steder, sa han, og møtt menn som aldri døde i fjellene i Kina. Av dem hadde han hørt at for veldig, veldig lenge siden, lenge før våre egne dyr hadde navngitt seg, var jorden styrt av andre. Disse hadde byer av stein så stor og tung at det fremdeles lå fragmenter igjen som øyer i Stillehavet. De Store Gamle, sa Castro, var ikke av kjøtt alene. De hadde form, ja, men ikke av stoffet vi kjenner. De kunne krysse rommet når stjernene sto riktig, men hvis himmelen var feil, sank de i en søvn som var lik både død og drøm. Det som holdt dem i live, holdt dem også fanget; de lå og tenkte sammen, med tanker som kunne gå fra grav til grav uten ord. Da menneskene endelig kom, begynte de å drømme med dem også – hos de menneskene som var følsomme nok, som var litt annerledes i pannen eller sjelen. Slik vokste kulten frem, med små avgudsbilder som de Store hadde med seg fra stjernene, og løfter om at alt skulle bli annerledes når tiden kom.

Hele verden, sa Castro, skulle den dagen bli fri på en måte som gjorde lovbøker til aske og godhet til en gammel vits. Da skulle det ropes og slås og feires uten grenser. Inntil da måtte de hemmelige prestene gjøre sine ting i mørket, holde minnene varme, og gi tegn til hverandre om hvor og når de kunne møtes.

Imellomtiden hadde noe skjedd. R'lyeh, den store steinbyen, sank under havet, og dypet lukket seg tett over den. Vannet hindret tankene, som en tykk, iskald dyne. Likevel, sa Castro, ville byen stige igjen når stjernene sa det var klart.

Han ville ikke si mer om hva som ventet over havbunnen. Om stedet der kulten var størst – midt i en ørken i Arabia, i en by som ingen finner – smilte han bare. Han nevnte en gammel bok som bare de modigste leser: Necronomicon, skrevet av en gal araber. I den sto det en gåte som de innvidde leste som en nøkkel: Det er ikke dødt som evig kan ligge, og med fremmede eoner dør kanskje døden.

Legrasse, som var vant til mordere som tror de er kloke, ante at her var en tro så gammel at den ikke trengte bøker og tegninger. Han spurte læresteder i New Orleans om hjelp. Ingen kunne fortelle noe.

Selv på det store møtet i St. Louis fant han bare en skjelvende parallell – Webbs eskimoer. Reaksjonen den kvelden var både ivrig og forsiktig. Lærde

venner elsker gåter, men de er også redde for å se dumme ut. Idol-statuetten fikk bli hos professor Webb en stund, men kom siden tilbake til Legrasse. Jeg fikk selv se den ikke lenge siden.

Jeg skjønner hvorfor onkelen min ble så rystet da Wilcox stilte seg i døren på kontoret hans med en liten leirefigur i hånden som allerede var sett i sump og under nordlys. Det var som om noen hadde tegnet nøyaktig samme skikkelse to steder uten å vite om hverandre. Og ikke bare figuren: Hieroglyfene på foten var like rare. Og enda skumlere: Den unge mannen drømte ikke bare om en by og en figur – han mumlet i søvne ord som var de samme som ble ropt i sumpen og jamret under nordlyset.

Hva skulle onkelen min gjøre annet enn å spørre og spørre og samle inn hvert rykte som kunne passe inn? Jeg tenkte likevel mitt. Unge menn leser rart, sa jeg til meg selv. Og unge menn liker å gjøre inntrykk.

Jeg bestemte meg for å reise bort til ham og si fra. Han hadde sitt atelier i Fleur-de-Lys-bygningen i Thomas Street – en tykk bygning i falsk gammel stil som aldri har passet inn i åsen med de fine, gamle husene. Da jeg kom inn, ble jeg litt sjenert. Leiren og gipsen viste sider av ham som gjorde at jeg skjønte han var oppriktig, selv om han var fremmed og ikke den enkleste

å like. Han viste meg figuren han hadde modellert i søvne, og tegninger av en våt, kjempestor by med kjempesteiner og feil vinkler. Han sa han hørte en svak stemme den siste uken før han ble syk; en som ikke snakket i ord, men i bilder og tråder som trakk ham bak pannen. Cthulhu fhtagn, sa stemmen, og han gjentok det selv uten å vite helt hva det var. Jeg gikk derfra raskere enn jeg hadde ment, med en uvel følelse bak solar plexus, og bestemte meg for å være fornuftig. Jada, det fantes en hemmelig kult der ute, slik Legrasse sa, men jeg trengte ikke å tro at drømmene var ekte beskjeder. Wilcox måtte ha hørt om alt dette et sted og trykket det ned i søvnen sin. Likevel slapp ikke alt taket. Jeg reiste sørover til New Orleans. Jeg snakket med gamle menn fra raidet. De fortalte om trampet gjennom sumplandet, tom-tomer som fikk brystet til å stramme seg, det sykliske brølet rundt monolitten, flammegardinene, og stanken. Idol-statuetten lå i et skap på politihuset, og jeg fikk den i hendene igjen. Den var like kald som da, og like uten slekt i geologiens bøker. Noen av fangene levde ennå, men de var tomme i blikket. Gamle Castro var død. Alt de andre sa, var bare som skygger av det han hadde fortalt. Så begynte en annen tanke å gnage. Onkelen min var død i en trang bakgate nede ved

sjøen. En fremmed mann hadde støttet borti ham. Hjertet hadde stoppet, sa de.

Men jeg kunne ikke glemme hva slags mennesker som ble tatt i Louisiana – sjøfolk uten land og navn. Jeg kunne heller ikke glemme at en sjømann i Norge, som også hadde sett noe rart, plutselig var død. Det var ikke vanskelig lenger å forestille seg at en underlig forsamling kunne bære gift i ring på små pigger, eller kunne dytte akkurat passe hardt i riktig øyeblikk.

Stod jeg for tur? Jeg sa ikke disse tankene høyt. Men jeg skrev dem ned.

Det var en ny, ren tilfeldighet som fikk alt til å falle på plass så hardt at papiret nesten skar seg i fingrene mine. Jeg var på besøk hos en venn i Paterson som jobbet på museum. I et bakrom, på en hylle mellom steinprøver, lå aviser i en bunke. En av dem, Sydney Bulletin, 18. april 1925, hadde et bilde som gjorde hjertet mitt kaldt: et steinidol nesten helt likt statuetten fra sumpen.

Artikkelen fortalte om frakteskipet Vigilant som hadde kommet inn med en halvtømt dampyacht i slep – Alert – og én mann i live, én død. Den levende var en norsk styrmann ved navn Gustaf Johansen. Han holdt fast ved det merkelige idolet som nå lå i et museum. Han fortalte en brekende, kort historie: Emmas mannskap, handelsfolk på vei uten last, hadde møtt en skumle yachten Alert, bemannet av merkelige menn.

Uten å si et ord skjøt de. Emmas menn kjempet og vant, tok over yachten, og dro videre. Dagen etter gikk de i land på en øy som ikke fantes på noe kart.

Seks menn døde der. Så kom en stor storm den 2. april, og alt etterpå var uklart.

Datoene! Onkelen min hadde notert at 1. mars var det store jordskjelv utenfor kysten av Chile. Den dagen, hadde han skrevet, stoppet noen skip for å vente på været, og andre satte opp farten, som om de var kalt på. De samme ukene ble drømmene mørkere.

23. mars gikk noen menn i land på en ukjent øy, og det var den kvelden drømmer over hele verden ble til svarte bølger. 2. april, den store stormdagen – den dagen sluttet drømmene. Den dagen våknet Wilcox som om et lok var vridd av hodet hans.

En merkelig, skummel samling av punkter lå under en linjal, og pekte rett mot et sted i havet hvor ingen hadde tegnet et navn. Jeg bestemte meg for å reise så fort jeg kunne. I Dunedin, i New Zealand, var det få som visste noe om Alert, men mange som visste at skipet hadde vært uglesett i årevis. I Auckland fikk jeg vite at Johansen, den norske styrmannen, hadde reist hjem og at håret hans var blitt hvitt i Sydney. Han hadde solgt huset i Auckland, tatt kone og kiste og seilt til Oslo.

I Sydney snakket jeg

med sjøfolk og så på yachten som nå var solgt og i vanlig bruk. Jeg så også idolet i museet. Når jeg nevnte geologer som sa steinen ikke fantes i noen bergbok, kjente jeg kulden helt inn i muntaket. Jeg hørte for meg gamle Castro mumle: De kom fra stjernene og hadde med seg sine bilder. Alt i meg gjorde motstand, men jeg kjøpte billetten min nordover. I Oslo fant jeg et navn i en bykalender og en adresse i et trangt kvartal med små gårder som lente seg mot hverandre. En kvinne i sort åpnet døren. Hun var stille i ansiktet som en frossen innsjø. Mannen hennes var død. Ikke lenge etter at de kom hjem, sa hun, var det som om alt bare ble for mye. Hendelsene til sjøs hadde spist ham opp innenfra. Han hadde etterlatt et langt dokument skrevet på engelsk, med beskjed om at det var best slik. Han ville skåne henne. Selv døde han i en merkelig ulykke ved Göteborg havn; en bunke papirer som blåste ut av et loftsvindu traff ham og slo ham i bakken. To sjøfolk hjalp ham, men før legen kom, var det over. Jeg liker ikke å skrive disse linjene. Men jeg tror ikke lenger på tilfeldigheter som er så perfekte. Hun lot meg lese. På båten til London åpnet jeg konvolutten og la ikke fra meg arkene igjen før jeg hadde blå etiopiske ringer under øynene. Johansen var ingen

forfatter, og likevel er det han skrev det klareste jeg har lest. Det er som å høre en eneste, ren stemme fortelle om noe den ikke visste gikk an.

Emma, skrev han, seilte fra Auckland 20. februar, tom for last og lett på vannet. Uværet som kom fra jordskjelvene i Chile slo dem, men de kom seg.

22. mars stanset en dampyacht dem – Alert. De kjente ryktene om skipet og holdt godt i våpnene. De andre åpnet ild.

Emmas menn, presset til det ytterste, kjempet seg om bord på yachten og drepte mannskapet der. De var åtte igjen da de satte motoren i gang og styrte ut i åpent hav med yachten mellom skjær og bølgekammer.

Dagen etter så de noe stikke opp av havet. Først en pel av stein, så en lav klippe, så et ujevnt skjær som ble større jo nærmere de kom. Da de skjønte hva de hadde for øyet, var det ingen som sa et ord, men de svelget hardt alle sammen.

Dette var ikke en vanlig øy. Det var en kystlinje av glinsende grønn stein, bygd i lag på lag av blokker som var så store at de ikke så ut som noe mennesker noensinne skulle ha løftet.

Vinklene mellom flatene var ikke slik øyet og hjernen venter. Solen over så ut til å stå skjevt.

Skyggene gikk dit de ikke skulle. De var kommet til R'lyeh, sa jeg for meg selv da jeg

leste det, og jeg måtte holde meg fast i armlenet. De rodde i land på noe som var mer slam enn jord. Lukten prikket i nesa som kalde hjernestikk. De klatret, men snublet mer; alt var glatt som tang, og glatt på en annen måte enn vår egen slimete glatthet. En av dem, Rodriguez, så noe og ropte. De andre gikk etter ham opp til en vegg der en dør var hogd inn. Over døråpningen var det en tung list, og langs rammen var det mønstre og risser. Selve døren bar den forhatte figuren i bassrelieff: et hode med tentakler, en kropp som både var klo og fisk og flaggermus og noe de ikke hadde ord for. De var ikke sikre på om døren sto loddrett som i et hus, eller skrått utover som et lukelokk. Noe var feil i selve verden her. En mann, Briden, presset på et sted og ropte at det ikke rørte seg. Donovan klatret i sidelistene, forsøkte å finne en svakhet, et sted å sette håndflaten. Han trykket. De andre hørte hvordan noe langt inne skar stille mot noe. Plutselig skjøv hele flaten seg inn. Ikke opp, ikke ned – inn, på skrå, som om verden var laget av myk gummi og dreide seg litt. Mørket innenfor var ikke som vanlig mørke. Det lå tjukt som røyk og drev ut som en kald pust som luktet grønn grav. Luften utenfor ble gråere, og solen fikk farge

som en gammel mynt. Det var en lyd der inne, en seig lyd, som når noe bløtt og tungt flyttes av sted på vått gulv. De så ingenting først, men de hørte, de luktet, og de visste at de ikke måtte bli stående. Likevel sto de der.

Og så, i åpningen, som en båt som vrenges ut av et naust, trillet noe slimet og ufødt frem i lyset. Johansens håndskrift, som hadde vært fast, ble ujevn på linjen der. Han kunne ikke skrive ord som gjorde det klart. Han sa bare: Et fjell gikk. En stank som av noe gammelt og sinnssykt.

Følere. Vinger. Klør. Og han skrev navnet i et kast: Cthulhu.

Tre menn ble tatt opp i de klissete klørne før de rakk å puste inn. Donovan, Guerrera, Angstrom – borte. En annen, Parker, sprang i panikk og forsvant inn i en vinkel som ikke skulle ha vært der, som var spiss som kniv, men likevel oppførte seg som en stor pute.

Resten, Briden og Johansen, løp som om alt de noen gang hadde gjort i livet pisket dem fremover. De skled på ugresset og slammet, men de kom seg ut mot båten og fikk den ut i vannet med redsel som sterkeste mannskap. Mens de rodde for livet, vaklet Den bak dem med rå, enorme steg og prøvde å venne seg til lyset. Ved sjøens kant bøyde den seg ut som en stor hund som først tror

vannet er et gulv. Motoren om bord i yachten var ikke død. Johansen løp mellom maskinen og roret med bevegelser som ikke var hans egne. Han skriver at han ikke husker hvordan henda hans fant alt, men at alt fant hverandre. Skipet fikk fart. De tjukke bølgene var som grøt, men de skar dem tvert over. Det hjalp ikke. Den Store var allerede i vannet. Den gled ut med en lyd som får meg til å rive papiret hver gang jeg tenker på den. Briden snudde seg og lo – ikke som en mann, men som et barn som har sett himmelen falle av. Han lo i timevis. Han lo til han ikke pustet lenger neste natt. Johansen gjorde da det eneste en sjel kunne finne på: han satte roret rett mot uhyret, lot dampen koke, og siktet baugen inn i en masse som ikke burde ha vært noe skip kunne trengt gjennom. Idet baugen møtte det geléaktige hodet, var det som om de smeltet sammen – og så sprakk noe. En grønn sky skvatt opp og la seg over dekk som dugg av gift. Lyden, skrev Johansen, kan ikke fortelles med bokstaver. Etterpå var vannet bak dem en kok. Det som var blitt delt, trakk seg sammen igjen med lattermilde små tråder, og det monsteret som hadde vært strødd utover vannet, samlet seg som om det to paffede menneskeboene aldri hadde kommet i veien. Men i selve det øyeblikket de

spiste seg gjennom, hadde yachten fått akkurat nok fart til å gli unna, og vind og skum tok resten. Så kom stormen den 2. april. Etter det husket Johansen bare stumper. Redningen, marinehøringer, en uklar rett, alt var som å se seg selv gjennom glass som noen hadde blåst pust på. Hjemreisen var en bølge av søvn. Han kunne ikke si hva han hadde sett til noen. De ville ha kalt ham gal. Derfor skrev han til slutt, på engelsk, for henne – hun som ikke skulle lese – og for kanskje en som en dag der ute skulle forstå. Ingen andre måtte vite. Jeg brettet papiret sammen og la det tilbake i tinnboksen hos onkelens notater og fotografiene av idolene. Jeg lukket lokket som om jeg kunne låse igjen selve verden med det kneppet. Men det går ikke an. Jeg vet mer enn det er godt å vite, og de som vet for mye, blir stille på måter det ikke skrives dødsannonser om. Onkelen min døde av et støt i en folkemengde, sa de. Johansen fikk papir på hodet, sa de. Jeg reiser meg om natten og kjenner vinduet. Jeg vet det sitter øyne i mørket, øyne som ikke trenger å blinke. Og når jeg hører på havet, vet jeg at under bølgene nå ligger igjen noe som sovnet, ikke døde. For den store byen sank. Etter stormen seilte et skip over stedet igjen, og det var bare bølger å

se. Men Cthulhu er ikke borte. Han ligger i sitt hus i R'lyeh. Han venter – drømmende, sa de, og jeg vet at det ordet er riktig. Og på land finnes fortsatt menn som binder bånd rundt hodene sine, tenner bål på steder de ikke skulle, og setter små idol-statuetter på steiner. De danser, de roper ordene som ble ropt i sumpen og under nordlyset, og de lærer hverandre en hemmelighet som går gjennom generasjoner. Ingen bok trenger å si det rett ut for dem. De vet det likevel. Jeg tenker på Wilcox, som alene, i et trist atelier i en stygg bygning i Thomas Street, våknet av feberen sin uten å vite hva verden utenfor hadde gjort parallelt med ham. Han lagde en statue som var en tvilling av en annen statue som ikke lå på et museum en gang, men i et skap på en politistasjon. Han sa: geometrien der inne er feil. Vinklene er ikke som de skal. Og langt borte, på et skip ved enden av jorden, hadde en mann med hender fulle av tau og gammel kaffe sett det samme, men uten ord for det. Slik henger ting sammen når man skulle ønske de ikke gjorde det. Det vondeste av alt er å tenke på fremtiden. Castro hvisket at når tiden kommer, vil alt det vi kaller lov og ro, eller godt og riktig, være leire i hendene på noe annet. Folk vil rope og

le og slå og komme igjen og igjen, som på en brennende fest som aldri tar slutt. De Store Gamle vil lære menneskene nye måter å rope på.

Den natten glemmer jeg å trekke pusten. Jeg vet også dette – på et vis er det godt at havet stengte, for en stund. Hvis Cthulhu ikke hadde blitt fanget av selve senkingen etter at yachten skar ham opp og flyktet, hvis ikke byen hadde druknet igjen akkurat da han var svakest i sitt ville, sorte hjerte, ville kanskje hele jorden i løpet av noen dager ha skreket med Wilcox' stemme, og vi ville alle ha holdt i steiner som aldri ble varme, og danset rundt bål som aldri sluknet.

Så jeg lukker boksen og skriver en beskjed på innsiden av lokket. Hvis denne boken en gang blir stående alene fordi jeg ikke er her lenger, les den langsomt.

Tro ikke at du er spesiell eller trygg fordi du vet. Forsiktighet er mer verdt enn mot i denne saken. Ikke vis dette til øyne som vil holde fast i det uten å skjønne hvorfor de skjelver.

Statuettene finnes. Skriften finnes. Ordene finnes, og noen gjentar dem enda.

Og det som har steget, kan synke. Det som har sunket, kan stige. I dypet, på gulv med vinkler som skjærer luften annerledes, venter noe og drømmer om lyset på en dårlig måte. Og på land, i mørke skogholt og på fuktige enger, står det fortsatt

monolitter med små idoler på toppen. Rundt dem går folk i ring – noen med åpne øyne, noen med øynene igjen, og de kjenner ikke engang navnet på det de roper. Men navnet er der, likevel, i strupen. Cthulhu.

Da professor Angell viste de lærde statuetten fra sumpene, var det mange som ristet på hodet og sa at alt dette bare var restene av gamle okult-saker blandet med myter. Da Professor Webb fortalte om eskimoene, smilte noen og sa at folk finner på mye rart under nordlyset. Da Wilcox snublet rundt i søvne og formet leire som om hendene hans var ledet av noen andre, nikket jeg og sa at unge mennesker er altfor lette å påvirke. Da jeg fant artikkelen med Johansen og yachten Alert på slep, spøkte jeg for meg selv med at alt til slutt er sjømannshistorier.

Til jeg leste manuset hans og skjønte at han skrev ikke for å bli trodd – han skrev for å tømme sin egen hjerne for bilder han ikke orket å bære lenger. Det er kanskje det denne fortellingen også er. En måte å løfte noen av steinene av brystkassen på natten.

Hvis noen leser dette en dag og sier at dette er barneprat som voksne har pakket mørkt papir rundt, vil jeg ikke motsi dem. Jeg ønsker det faktisk. For hadde jeg vært tolv, og lest dette som eventyr, ville jeg ha lukket boken og kjent en skrekkblandet fryd og løpt

for å leke noe farlig. Men nå, som jeg er den jeg er og vet det jeg vet, har jeg bare én lek igjen: å gå til vinduet og lytte. Lytte etter tom-tomer som ikke slår i mitt land, etter ord jeg ikke vil forstå, etter vingeslag som bare kan være vinden i takrenna. Og å håpe at når noen en dag banker meg borti på gaten, er det bare en arbeidsmann med dårlig tid – og ikke en mann som aldri helt har sluttet å høre på mørke hav.

Men før jeg går fra vinduet, vil jeg at du, som har lest helt hit, skal ha noen enkle ting i minnet. Den lille statuetten som ble funnet i sumpen, og som står på monolitter langt borte, er ikke laget av stein fra vår jord. Skriften på basen tilsvarer ingen kjent bok.

Ordene i ritualet de ropte i sumpen er de samme ordene eskimoer ropte i en sirkel på isen. Wilcox, i en by med vakre tak og stygge bakgater, drømte de samme ordene uten å vite. Fortelleren i denne historien, som nå er meg, har holdt idolene i hendene og kjent kulden i dem, har lest om en sjømann fra Oslo som kjørte skipet sitt rett mot det vi andre ville ha snudd ryggen til og bedt til hva som helst for å slippe, og har sett hvordan verdens byer, når de blir redde nok, fortsetter å late som

om det ikke er noe å frykte. De Store Gamle, sier de som vet, er eldre enn fjellene vi har lært oss å klatre i, eldre enn fisken vi kaller gammel i elver som svinger seg gjennom landskap vi tror alltid har vært slik. De kom hit da universet hadde andre grenser. De hadde med seg bildene sine, og de hogg byer med blokker så enorme at sjøens små puster i millioner av år bare har slikket dem blanke. De sovnet fordi himmelen sa det var natt, og de vil våkne når himmelen igjen sier det er morgen.

Mennesker som drømmer for lett, kan høre dem mumle. Derfor kunne en mann i Providence forme en leirefigur som var tvilling med en annen mann sin steinfigur på andre siden av jorden. Derfor kunne en britisk arkitekt bli gal av et syn i søvne og rope at helvete var løst. Derfor kunne en koloni av hvitkledde i California smile i solnedgangen og tro at de skulle bli hentet neste dag. Derfor kunne maleren i Paris male en våt plass du og jeg aldri har vært på, og gi folk frysninger uten å vite hvorfor.

Jeg har fortalt dette på enklest mulig måte, og samtidig har jeg prøvd å ikke knuse de små bildene som gjør at historien henger sammen. Jeg ser for meg sypressene som bøyde seg som lange fingre over politiet den natten, og jeg ser for meg den gamle mestisen som

nikket og holdt igjen, nikket igjen, og så hvisket mer enn han hadde lov, fordi han var gammel nok til at hemmeligheter ikke bandt ham så hardt lenger. Jeg ser for meg yachten med den døde skipshunden som ingen gidder å nevne i loggen, og jeg ser for meg steinflaten som ga etter på skrå. Jeg ser for meg de to begivenhetene den 2. april: stormen som slukket verden et øyeblikk, og en ung mann som åpnet øynene i Providence og ikke lenger sa Cthulhu i drømme.

Hvis noen spør meg hva moralen er, svarer jeg ikke. For dette er ikke en fabel om å være snill og få en karamell. Dette er en reise gjennom et rom der veggene innimellom vrir seg.

Det er en påminnelse om at ikke alle bølger i hodet vårt kommer fra våre egne tanker. Det er et lite lys i en våt hule som sier: Du ser bare det du tåler. Resten tar havet seg av for en stund.

Men havet blir aldri mett. Og stjerner flytter seg sakte over himmelen, slik at selv fjell kan kalle det forandring.

På de dagene når himmelen er klar og luften nesten ikke vindes, ber jeg meg selv huske at noen ganger er stillhet et tegn på at noe lytter, ikke at det ikke finnes noe å høre. Og da går jeg, litt for høytidelig kanskje, og setter boksen med papir tilbake i skapet. Jeg låser med nøkkel

og legger nøkkelen et annet sted enn i lommen. Og jeg sier for meg selv – stille, ikke som en bønn, men som en regel jeg vil holde – at hvis jeg en dag ikke er her til å svare på hvorfor boksen finnes, skal den som finner den, vite at det ikke er vår jobb å rope på ting som sover. Det er vår jobb å lukke dører alene i huset når vinden tar tak i dem.

Det skal også sies at midt i frykten ligger det noe annet. Undring. Jeg har følt, like sterkt som redsel, en merkelig respekt for at verden er større enn vi tror. Jeg har sett en slags humor også, hos skjebnen kanskje, i hvordan samme lille setning kan hviskes under nordlyset, ropes i en sump, mumles av en kunstner i feber og noteres av en politimann som aldri trodde han skulle skrive noe som ikke ble bevis i en rettssal.

Det er både skremmende og litt vakkert at alt henger sammen. Men jeg vil ikke la den skjønnheten lure meg. For skjønnheten her er av en type som bærer pigg under fløyel.

Og for et barn som er tolv, er kanskje alt dette bare en spennende fabel for å skremme litt og klemme noen nærmere rundt seg i mørket. For meg, som har sett idolene og kjent kulden i dem, er det en grunn til å sette en stol under dørhåndtaket om kvelden.

Hvis du går ut en sen kveld og ser opp, og stjernene er klare, tenk at de også, helt uavhengig av oss, kan stå i mønstre som betyr noe for noen andre enn oss. Og hvis du hører trommer langt borte, hør heller på bibliotekaren som sier at all lyd ikke er musikk, slik all stillhet ikke er fred. Jeg vil ikke at du skal være redd for alt. Det er for tungt å bære. Men jeg vil at du skal vite at det finnes historier som ikke ber om å bli trodd. De bare blir fortalt. Så, når natten er veldig stille, og du ligger og lurer på om verden er trygg, kan du i stedet for å forestille deg spøkelser i skapet, tenke på en by av våt, grønn stein som ligger på havets bunn og drømmer en vanskelig drøm. Og så kan du sovne likevel. For selv når Cthulhu drømmer, går bakerens klokke tidlig, og bussen kjører med samme gamle motorlyd. Vi lever våre liv oppå noe som av og til rører på seg i søvne. Og så lenge det bare vender seg på puten, og ikke står opp, har vi lov til å stå opp vi også, koke kaffe, gå på skole, få latterkrampe, og klenge på hverandre når lynet smeller. Jeg ønsket at alt dette skulle være et skjemt, en eksamen i fantasi, noe jeg kunne rive i stykker når dagen kom. Men hver gang jeg

tar på lokket av tinnboksen, er det som å åpne et vindu ut mot en kyst jeg aldri vil reise til. Og hver gang jeg lukker det, hører jeg litt av den samme setningen, ikke fordi den blir ropt, men fordi den er blitt sittende i veggene.

I hans hus i R'lyeh venter døde Cthulhu drømmende. Den setningen er ikke nøkternt lærd. Den er en rytme som mange, altfor mange, kjenner igjen uten å ha lært den.

Men kanskje – og dette er en tanke jeg liker – kanskje finnes det også en annen rytme i oss som er sterkere: den som får oss til å bygge hjem med hjørner som oppfører seg, den som får oss til å lære hverandre å lese, den som får mødre og fedre til å hviske andre setninger ved barnekrybber. Jeg håper det. Jeg klamrer meg til det.

Og med det setter jeg pennen ned. Ikke som en mann som er ferdig, men som en som vet at det får holde for i kveld.

Det vil alltid være mer å si for dem som vil samle hvert stykke og sette det sammen som et puslespill. Men jeg tror ikke lenger hele bildet er noe man må ha på veggen. Bildet finnes i havet, laget av steinblokker som svetten vår aldri vil slite bort, og i en lyd som noen, et sted, nå roper – og som natteluften tar og mykner – før den når hit.